Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: “Nååh Even, ikke sitt der!” da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

Koko. Koko. Bip bip olar! …du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Vi har ventet og lengtet. Det har raslet i stokkene og jeg er så babysjuk som overhodet mulig. Hun er så velkommen. 

Vi har jo ikke møtt henne enda.

Bare sett bilder av henne.

Se så god og søt hun er:

Onsdag neste uke forandrer vi på tilværelsen her oppe på Lykketoppen, og vi har tenkt på det lenge. Denne lille pusefrøkna her trenger seg et nytt og koselig hjem, og vi trenger henne. Hun har fått hele 4 mnd med mamman sin, og er klar for å rusle videre alene. Men vi lover at hun ikke skal føle seg alene.

Barna mine elsker dyr, og selv har jeg alltid hatt en intuitiv tilknytning til hukatter. 2 ganger har jeg våknet til kattefødsel oppå dyna, og den første gangen var jeg bare rundt 7 år. Pip pip sa det midt på natta, og inn kom mormor som var på besøk. “Nei huff for et søl, nei og nei!” sa hun. Men jeg hadde ikke tenkt på sølet. Jeg var bergtatt over den lille trikolorpusen som lå der og pep. Så forsvant den med tiden. Spørs om det bare tok noen timer. Eller dager. Jeg var altfor lita til å telle tid, men borte var den lille søte vennen min.

Nå er du en annen trikolor som ligger ved mamman din utenfor Steinkjer et sted, og venter på ditt nye hjem. Jeg vet det er ment to be, for jeg hadde en lang prat med Gudmora di tidligere i dag, og dette er mer enn en katteovertakelse. Gudmor og jeg har så mye mer å prate om, og hun skal få holde kontakten både med Evine, barna og meg.

Man kan ikke bare “impuls-skaffe seg en katt”. Det bor en sjel i den katten, som er like verdifull som deg og meg. Vi mennesker kan aldri bestemme at det kun er menneskesjelene som er verdifulle. One for all and all for one. Derfor er det at jeg har grublet på dette så lenge. 9 måneder ca, faktisk. Rett og rimelig. Det er med respekt i hjertet at jeg ønsker Evine velkommen i hus. Hun er oppkalt etter både min farmor fra Vesterålen, Nancy Evine, og hun rimer litt på minsten min, Even, ikke sant.

Av en eller annen grunn får jeg tårer i øynene når jeg ser på bildene av pusi våres. Aner ikke hvorfor. Men både gudmor og jeg vet at her var litt for mange sammentreff inni bildet til at dette kunne være tilfeldig, det at vi ble kjent. 

Da Even var liten baby, sov han mye i ei nett lita vugge på stua der vi bodde før. Nå skal jeg ta ned vugga fra loftet, og oppi den skal tidenes julegave få hvile seg så mye hun vil. 

Velkommen til oss Evine. Så rart med det, men vi er glad i deg allerede 💜

Du vet, sånne som er verre enn både Casakaos’ “mammapolitiet” og Meekatt’s “mammamafiaen” til sammen..  Slike som bruker hersketeknikk etter hersketeknikk for å vippe deg av pinnen din. Latterliggjøring bak rygger de ikke aner har både øyne i nakken fluer på veggene, og den doble hersketeknikken der det blir feil samme hva du gjør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Under min tid som skribent for denne bloggen, forbipolene, har jeg hatt uttallige samtaler med andre mennesker. Jeg vet at mange utsettes for sladder, bygdadyr og baksnakking, og det mange flere enn man antar. Der er en vanlig regel i det sosiale hiearkiet at det alltid foregår en viss standard av klasseskiller.

Derfor vet jeg at mange vil kjenne seg igjen i dette.

Hersketeknikker, oh lord, the double of em..

Løper du som et fjols etter ungen din så han ikke skal falle ned noe som kan kalles et trappetrinn for troll, da er du overbeskyttende. Hvis du ikke løper og berger barnet ditt, og han faller, ja da er du verdens verste mamma.

Så du løper etter, og de ler. Fniser og ler og kaller det overbeskyttende hysteri. 

Har du ikke pønta deg? Nja, litt? Holder ikke!

Pønta deg? Vel, ja, litt…  Too much bitch! Herregud da, pynte seg sååå mye er vel ikke bra? 

Du gjør ditt beste på alle områder, likevel snus alt til det negative.

Er du en av dem som lett utsettes for fæle gamle hersketeknikker fra falske, kjipe bygdadyrbomber som tror du ble født i går og det uten både ører, øyne og andre sanser?

Da kan det være en utforfrende tid for deg å møte nå som høytiden trer inn i landet, og julebordene nærmest kræsjer med juleavslutningene, og luciaene og nissene nærmest krangler om hvem som er mest sosiale.

Du vurderes fra topp til tå og fra øst til vest. Du ignoreres fra nord til sør og tilbake igjen. Uansett er det galt, skjønner du. Galt, galt, galt. De finner en vri på det meste. Slike voksne mammadalter som for lengst burde grow up, har som hobby å finne feil ved andre for å heve seg gjærende over. 

Helt til noen stikker borti deigen med en gaffel. Puff. 

Det er enkelt, skjønner du. De er ikke så farlige, slekta til bygdadyret. De liker å tro det selv, men heyy… tenk deg om: hvordan kan det ha seg at fluene på veggene rundt dem, har dem så i vranga, at du får høre igjen hvert minste lille pip de kvitrekvatrer? Ja, det gikk så langt at du sa fra om at du ikke ville høre mer av det useriøse pjattet. 

Nå er tiden inne for at man skal møtes og treffes. Treffes rundt julesanger og møtes over julebordets gyldne regler. I enkelte sammenhenger har du barna rundt deg, i andre sosiale treff er det voksenverden som inntas, sammen med Tuppen, Lillemor, Emil, Knerten og Pippi Langstrømpe.

Nei, ikke alle voksne er voksne. Det baksnakkes og hvisketiskes, og det hersketeknikkiseres over alle forventninger. 

Så hva gjør du, når du skjelvende og stressa ankommer det hele en time for tidlig fordi du glemte klokka motsatt vei i tidsklemma? Eller når du ankommer juletilsteldningen 5 minutter for sent, og det dirrer i magen fordi du vet hva som kommer?

Du setter deg et stykke unna de som gir deg dårlige vibber. Det kan være en, eller to, men sjeldent mer enn tre. Husk at slike ser kun det negative ved deg, så ikke forsøk for heavy; rovdyr er programmerte til å søke seg frem til ansiktet ditt når du ikke smiler, anyway. Alt som kan passe inn i det falske bildet av deg, får slike bygdadyr servert i spiseskålene sine. Og de eter det hele glupsk, for så å drite det utover kattesandsamfunnet de har skapt seg på privaten, etterpå. 

Tenk over kroppsholdningen din. Smil mest mulig, og innta en avslappet kroppsholdning som ikke passet inn i et surt bilde av deg. 

Snakk tydelig og ikke la noe kunne misforstås.

Snakker de til deg? Begynn helst svarene med “Du mener det ja” eller “så du synes det”, og unngå å bruke “jeg”. Spill ballen direkte tilbake på denne måten, uten å få det til å dreie seg om deg og ditt forsvar.

Benytt tiden og sjansen til å visualisere virkeligheten slik DU vil ha den.  Drøm deg bort. Vær litt til stede, men se for deg dine egne drømmebilder av hele situasjonen, and let it go.

Le og smil mye. Flir høyt og se ut som om du hygger deg.

Det kan funke å være ekstra hyggelig mot de du opplever som de verste sosiale, falske bygdadyrbombene. 

Eller, luftbehandle dem. Overse og ignorer. Tilpass det utfra settingen.

Har du barn med deg? Da er det mange regler som gjelder, og du må rett og slett regne med at samme hva du gjør og ikke gjør, så vil sladremunnene finne noe. Relax. Let it go. 

Barna dine elsker deg, hvilket er det eneste viktige her og nå. Så lenge barna dine lever og har det bra, er det det eneste som teller. Hva svake sjeler absolutt på preike om i dritspruten sin, handler om alt mulig annet enn det vakre som du og barna dine har.

Hvis ikke noe av det ovenfor her funker, kan du 

A: Gå bort til det verste bygdadyret, slippe en smyger, vifte med hånden under nesa di, se på vedkommende og rusle sakte unna. Det er en fordel at du er sikker på at det ER en smyger, og ikke en høy promp.

B: Hoppe opp i et tre og sitte der til alt er over.

B …nei, C: Fortelle tidenes verste vits og påstå at det var bygdadyret som lærte deg den.

D: Se for deg sladretåpene med tåtesmokker i munnene sine, liggende i gammeldagse barnevogner.

E. Ta i bruk kittemetoden. Gå bort til bygdadyret og kitt vedkommende til det flirer så høyt at det fiser. Da vil det si poff, og det forsvinner for godt. Try it out!

F. Gi f. Gi faen. for svarte fargeblyanter og hell oween!

G. Give a sh..

H. Se for deg det faktum, at tilogmed fisefine sladrebombebygdadyr, må til syvende og sist gå på do som alle andre. Og hva det eventuelt gjør der, det ekke like vakkert som h*n prøver å framstille det som her.

Som du sikkert skjønner, hjelper det ikke så mye samme hva du gjør. Sånn er samfunnet. Hvilket brings me 2 the point: 

Dersom du kjøper deg ei knallorange jakke som du liker, kan du banne på at 50 % av verdens befolkning synes den er fin, mens 50% av verdens befolkning synes den er stygg. 

So what hva de synser, mener og har bestemt seg for at de tenker om deg. So what. Du vil ikke kjenne de 50 % av verdens befolkning som er så svaksjelte at de dømmer og tråkker på andre for feelgood self, når du pent kan konsentrere deg om de resterende 50 %, de som er spennende, kloke, smarte, kreative, ærlige og modne.

Og på slike julesammenkomster, finner du garantert noen av dem også, som du heller kan fokusere på 😉😉😉

facebook: forbipolene

snap: forbipolene

Velkommen, la oss ta deg med på et bildedryss du sent vil glemme. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

…for:

…og det er både enkelt, gøy, og noe av det snilleste du kan gjøre for ungen din 😉

Slike storesøsken over 4 år (Mathias er 7), trenger å bli sett både som det lille barnet det er, og som den store broren eller søsteren, det også er. Noen ganger holder det ikke med ord. “Jeg er glad i deg” er en fin setning, men hva med å riktig VISE DET?  

Vi voksne er flinke til å si til oss selv at vi “fortjener det”, for det har mang en reklame vist oss at vi gjør. Derfor tar jeg en ny vri her på denne annonselenken: Fordi barnet ditt fortjener det. Jeg kunne testet denne julenisseboblebiten selv:

…men jeg lar heller 7åringen min teste den. Fordi han fortjener det.

Så jeg lister meg ned og pakker badet fullt med blomster, planter, leker og lys. Han er jo et barn, så pynten blir knerten, lego og figurer. 

Så lager jeg barnedrinken Supersitrus, som du skal få oppskriften på her:

Etter en stund ser badet mer og mer ut som et SPA. Har du ikke badekar, er det ingenting i veien for å  A: lage julespadusj med litt kreative ideér, eller B: Låne en svær balje og lage et minibadekar inne i dusjen, kjempecoolt!

Jeg lar barnet mitt vite at jeg har tenkt på alle detaljer, og tenner masse lys. Lyset på bildet her er kun til skue for bildet. Det måtte jeg flytte til en hylle før gogutten kom ned.

Han ble så glad at jeg får ikke forklart det. Nissen fra Lush forvandlet seg fra nissetass til knallrødt julevann, og Mathias storkoste seg. Han fikk selvfølgelig si fra hvis det var noe han behøvde; det koster så lite å varte opp ungen sin en søndagsstund. 

Jeg spør ham hvordan det føles, og får til svar: “Herlig, mamma, det føles som om du er tjeneren min!”
 

Det lekes, smakes på barnedrink og fylles på med mer varmvann. Gutten vil ikke opp derfra, rett og slett. Han har det skikkelig skikkelig digg. Er på barneSPA, og kan fortelle at han skal si det til hele skolen i morgen.
 

Ja dette var midt i blinken, og jeg får høre ungen min si stille: “Så heldig æ e…”, mens han gliser et lykkelig smil.

Mathias oppdager Knerten oppe i hylla, så jeg må ta løs Knerten og la ham bade han også. 

Vær kreativ. Man har ikke alltid råd til å kjøpe tilbehør der og da. Lag SPA til barnet ditt likevel, om du får lyst til det. Du kan bruke det du har. Google hva du kan bruke fra kjøkkenet ditt for eksempel.  Kan salt, sitron eller melk brukes til noe innen SPA for barn?

Gyldne tider? Ta turen innom Lush, eller stikk innom nettbutikken deres her http://www.lushnorge.no/   

Lush har de reneste, parabenfrie og økologiske produktene; som du kan vise barnet ditt og si: “Dette, kiden min, er produkter som ikke skader jordkloden som du vokser opp på, og som aldri testes på dyrene.”

Lush er det ultimate. Du finner ikke renere, mer miljøvennlig, dyrevennlig og fair trade, enn dette. 

God jul med Lush 🎅🛁🍹🛀🎋🎁
 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

facebook: forbipolene

Dette er historien om hvordan jeg mistet en venninne pgr av en kvinnelig psykopat som kom imellom. Hverken mer eller mindre. Det handler også om hvordan det ikke påvirker meg den dag i dag. Noen ganger på man akseptere at man ikke kan kontrollere hvordan andre lar seg fargelegge av psychospill og fake game. Men historien er interessant, siden vi var grown ups, og ikke små tupper i en skolegård. Jeg var vant til å dele venner med andre venner, men dette gjaldt ikke lenger i denne personens verden. Jeg skriver denne i brevform, og anonymiserer til fingerapissene.

Du fant deg selv på nye måter, og jeg mistet deg. Det startet den dagen du hadde med deg din nye venninne inn i min leilighet. Hun som så seg rundt og gransket min primitive og freaka stil, og ikke trodde på at jeg var lykkelig. Hun som skrytet til deg av alle de fancy klærne sine, som ikke turde si til folk hvor hun jobbet, siden det ikke kunne være bra nok, og som slet med sin ulykke. Hun elsket å prate nedlatende om meg, og slikt er som gift for vennskap når årene får pakket det hele pent inn.

Dette er slik et menneske med psykopatiske trekk jobber. Og hun gjorde den jobben sin grundig.

En gang var jeg skikkelig bekymret for deg. Trodde det var alvorets time, og at du hadde omkommet i en ulykke. Da kom det for en dag hvor høyt hun hatet meg, og vårt vennskap. Hun styrte alt, og lot meg ikke engang få vite om du hadde overlevd. Hun vile jeg skulle leve i uvisshet i over en time. Det kom også for en dag hvordan hun ønsket å forandre på deg. Skifte din klesstil og endre din hårfarge. Men du ble skånet fra det hele. Hun fikk holde på.

Kontrollen. Den heavy kontrollen som gikk ut på å trekke i trådene som om du var en marionette…

Nå er jeg visst ikke bra nok for deg lenger. Sånne som meg hører ikke fra deg slik som før. For jeg endret ikke mine syn på verdier, men beholdt min stil. Og er den ikke bra nok for deg lenger, så er jo ikke det mitt problem. Hun greide å holde deg for seg selv som skatten i dragehulen.

Jeg kunne lage avtaler med deg, og ringe deg. Du kunne ta telefonen i lomma di uten at du visste det selv. Jeg fikk høre din samtale, men den var ikke med meg. Du prioriterte å gå rundt omkring på kjøpesenteret nede i byen der du bor, og prate med din nye glamorøse venninne, til fordel fra å holde avtalen din med meg. Jeg hørte du sa: “Åh det er bare henne” før du avviste samtalen. Trodde du. Men jeg lå der nede i komma di og var krympet til ei slags flue på en vegg. Vi var voksne mennesker også da, men likevel såret det meg sånn. At du ga blaffen i å møte meg, men heller gikk rundt og lyttet til hvordan hun skrøt av alle klærne sine. Hun virket fortrolig. Desverre greide jeg ikke å virke like fortrolig og trygg på den tiden. For det var generelt en tøff tid for meg. Men du var ikke der. Jeg prøvde alt jeg kunne å stille opp for deg, men etter det var det som om jeg ble usynlig for deg. Nå skjønner jeg at slike som den nye venninna di har en type negativ power som få kan stille opp mot. Og for oss som gjennomsluet henne, la hun oss for hat, og malte et annet bilde av oss for deg. Er bilde der vi var psychobitchene. Looserne. De verdiløse i hele bildet 

Det var sårt da, men det er ikke sårende lenger. Jeg har masse selvtillit nå, og strengt tatt kjenner du meg ikke lenger. Du har jo ikke vært her. Du aner ikke hvem jeg er for tiden. Mye har skjedd, og jeg er så mye mer sosial nå enn jeg var på den tiden ting var vondt og utfordrende. Min vennekrets har økt i omfang, fordi jeg har beholdt det ekte og empatiske i meg selv i takt med den naturlige utviklingen. For alle forandrer vi oss med erfaringene livet byr på. 

Men psykopater forblir psykopater. Kvinner som menn. Trekkene i atferden er der som medfødte føflekker. 

Din venninne hater nok denne bloggen som pesten. Her i lokalmiljøet elsket hun jo å så falske frø om meg. Slike små spirer som skulle blomstre opp i stygge og farlige rykter. De sorte blomstene skulle også farge ditt syn på meg. Og så jeg som alltid så på deg som sånn en ekte venninne som var for oppegående til å la deg påvirke av slike divaer og deres oppfinnelser. Det er du nok også, for man kan ikke stille opp mot kynisme av psykopatiske trekk. Narsissismen lenge leve, for de som ikke greier å leve over alene på en øde øy, slik de innbarka psykopatene kan.

Tiden er inne for å innse at slaget er tapt Jeg hører aldri fra deg, og har slettes ikke tenkt å mase på deg. Madonna har rett: “Learn to say goodbye.”  

Det er ikke slik at jeg gir opp en venn, for jeg prøvde i det lengste. Men du er ingen venn lenger. Du er forvabdlet til en person uten egne meninger, ei som ikke kjenner meg, og jeg kjenner ikke den du har blitt. Sånn er livet. Det er bare det, at det for min del er på tide å tilføre mitt liv den verdighet jeg fortjener hva angår deg og din falske venninne, nemlig å begynne å gi blaffen. Hvorfor sørge over trollgull? Noe som var, men som forsvant for lenge siden? 

Samme hva jeg gjør, blir det feil i din psychovenninne’s øyne. Du burde teste henne og bedt henne nevne to positive ting ved meg. Greier hun ikke det burde de kloke bjellene dine snart begynne å ringe. Eller: burde og burde, fru Blom og frøken fryd; hvem kan se bak en kvinnelig psykopat’s speilblanke overflate, andre enn huldra sjøl?

Selv om du bor en time med tog sørover, kunne vi fint holdt kontakten, hadde det ikke vært for en meget spesiell frøken som en gang i tiden ble sykelig sjalu på vårt vennskap. Well, that’s life. Og nå får hun, anonymiserende nok, fortsette spillet sitt i ro og fred. Jeg har forlengst kastet min spillebrikke i søpla, så nå er det andre som gjelder. 

Med de samme, gamle, forbannende reglene.

Lykke til, men pass på deg selv, er du snill. Utenpå er hun god som dill, men inni er a vill. Den dagen kommer, hvor hun slukker all sommer, puster kald vinter på deg, og viser sitt sanne jeg!

Hun triller rundt i Amsterdam på en eldgammel sykkel. Ser på blomstene som flommer over i byen, kjenner duften som siver ut av kaféene, og kjenner det rumler i magen. Hun har “bodd” her en stund nå, dvs litt her og litt der. Strandet hos folk hun har blitt kjent med, og nytt sitt eget lille eventyr. Young and free. Nå begynte det å røyne på hva angikk penger, og hun undret på hva hun skulle finne på for å skaffe seg mat og drikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vær hilset godtfolk, dere leser forbipolene.blogg.no, and I’m about to tell a story. En ekte historie som er helt sann. Som dere vet, er jeg godt i gang med å presentere for dere mine venner. (Ikke fått det med deg? Trykk på denne og få det med deg: http://m.forbipolene.blogg.no/1480012159_nytt_p_bloggen.html )

Dette er en historie som min mediesky og deretter anonyme, venninne “Iben” opplevde for omkring over et tiår tilbake. Dette et en sprek, samfunnsengasjert og behagelig boheme aktig venninne av meg, som jeg er veldig glad i. Hun er fantastisk god til å fortelle om sine opplevelser, og får alltid frem ei latterkule av meg. Da jeg ringte henne i dag for å spørre hvor anonym hennes presentasjon skulle være (jeg kjenner henne. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun SKAL være anonym.)  …hadde hun nok en morsom story to tell.

Iben sykler og sykler. Hver bidige dag sykler hun gjennom sentrum i Amsterdam, men nå er hun god og mett. For hun fikk en strålende idé. Rå er hun på å lage kunst, men andre’s kunst er ikke alltid så interessant for Iben. Det som ER interessant, er at ved hver kunstutstilling i Amsterdam, serveres gratis mat og drikke. Hun sykler fra utstilling til utstilling, og spiser seg god og mett. Smilende og fornøyd kjenner hun at dette er en knallbra løsning.

En dag står hun som vanlig og glor på et random kjedelig bilde. Det er overhodet ikke en givende stund for henne, men hun må nesten vise litt troverdig interesse, skal hun kunne forsyne seg av mat og drikke. Hun står der og ser. Og ser, og ser.

Kunstneren selv fatter interesse, for ikke å snakke om mistenksomhet, for Iben, så han kommer bort til henne og spør og graver. Er hun interessert i kunst? Kanskje er hun ikke så troverdig likevel, så Iben føler at hun må smøre på tykt og saftig nå. 

-“Javisst er jeg interessert i kunst. Jeg er utsendt fra Norge for å kjøpe opp kunst, jeg.” Hun utdyper det hele ved å innlede en samtale omkring hans kunst, og nå kommer også galleristen gående. Hun forestår at de tar det hele på bakrommet. Dette er jo serious shit!

På bakrommet var de flere enn kunstneren og galleristdama, også. Forhandlingene småkokte, og alt Iben kunne tenke på var hvordan hun skulle komme seg unna denne meget pinlige situasjonen. Magen var mett og god, likevel gjorde det litt vondt i den. Møte, ja! Jovisst skulle hun rekke et møte! Hun lovte å ta kontakt snarest, i det hun hastet ut døren.

Magen blir vondere og vondere utover kvelden, og neste dag bestemmer Iben seg for å ta kontakt med den stakkars kunstneren. Hun er snill, denne venninna mi, og har slettes ikke samvittighet til å lure folk slik. Hva om kunsteren slet økonomisk? Hva om han hadde munner å mette, og nå gledet han seg til å selge stort til Norge? 

Iben ringer kunstneren, og avtaler å treffes. Hun legger ikke bare alle kortene på bordet, men slenger med en lur liten joker med vondt i magen sin også. Forteller om hvordan hun sykler rundt i Amster og spiser smulene hun kan finne. 

Jøss. Han tenker seg om. Hva om Iben vil jobbe for ham som kunstassistent? Hun kan få bo på atelieret hans, siden hun valgte å være så ærlig. Dette var midt i blinken for min venninne, det var jo midt i sentrum også, dette atelieret. Selvfølgelig takker hun ja.

Ja dette var jo en fin historie med trivelig slutt, tenker du. Er den virkelig sann, tenker du vel også. Og ja, den er sann. Iben er en av de vennenes mine som i likhet med meg selv har tiltrekt seg både abnormal action og originale hendelser i sin fortid; så, sann er den like lang som dagen er lys på sommeren. Men trivelig slutt? Nope..

Det går en stund, og i sin nye jobb havner Iben på en større kunstutstilling. Der møter hun en ung finne som hun kommer i prat med  Iben forteller om hvordan hun får bo i atelieret til denne kunstneren hun i utgangspunktet lurte trill rundt i sin sultne mage’s desperasjon.

Den unge finnen klødde seg i skjegget, og sa: “Nå skal du høre her. Jeg har vært der du er. Bodd i det samme atelieret og blitt fortalt at jeg jobbet for ham som kunstassistent. Men bifil som denne kunstneren er, var han til syvende og sist bare ute etter å utnytte meg seksuelt. Tro meg, det finnes ingen “kunstassistent-stilling”, han er kun ute etter underlivet ditt!”

Iben nølte ikke med å ta dette opp med sin sjef kunstneren. “Du lurte meg eller? Det finnes ingen stilling annet enn eventuelle seksuelle stillinger på det atelieret ditt, hva??” Hvorpå han svarte: “Ja stemmer det. Du lurte jo meg. Trodde vi kunne drive å lure hverandre, jeg.. “

Min venninne har ikke skjegg, men der og da hadde hun et i ei postkasse i Amsterdam. Han hadde jo rett. Hun hadde lurt ham, så nå lurte han henne tilbake med en visuell liksomjobb. Og selv om han ikke fikk henne til køys, fikk han le sist.

Sånn en rikdom slike venner med spennende ryggsekker, er. Jeg gleder meg alltid til å tilbringe tid med venninner og kompiser. Og det kan dere nok sikkert forstå, når dere ser hva for eksempel Iben kan fortelle om her. Mine venner er gullskatter som har mer enn nok å prate om av sine egne opplevelser, så de har ikke tid til å snakke om andre. Det er behagelig; veldig behagelig.

Glad i deg Iben, you still rock 🙂

Når det er søndag og du våkner opp med sjololade smeltet under skulderen din og brus på nattbordet, vet du at det har skjedd igjen: Du har tatt livsnytesansen helt ut, og riktig boltret deg i all verdens kaloripregede nytelser. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du går ned i stua og får bakoversveis. For det stemmer det! I stedet for å dra ut på byen går kveld, hold man seg hjemme, og sørget for å overraske morgendagen-seg med nyvaskede gulv, shinet kjøkken og julepyntet stue (!)  (Sånn er det når man har bipolar 1..)

I går dekket jeg stuebordet slik:

….og så inntok Ankie, Dianelys og vår mediesky kompis stua. Vi danset. Eller; zumbainstruktørene Ankie og Dianelys, danset. Jeg “danset”. Vi småplukket tapastaco kvelden lang, og skikkelig koste oss gløgg, før vi splittet oss: Dianelys og jeg holdt oss hjemme på lykketoppen, mens de andre dro ut for å ta en øl. 

Det er deilig, innimellom, å bare holde seg hjemme. Droppe det pesende, vinterkalde utelivet, og bare være i sitt trygge rede. Det var da det skjedde: midt på natta vasket jeg og pynta til jul. Det var så mye diggere å våkne opp til enn sjokoladesøl på skuldra, men jeg tenkte nok å spise den sjokoladen. 

Nå kommer snart minsten hjem, og jeg skal ta godt imot ham med juice fra Sverige  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1480105670_25112016.html ) …og en god bok å lese i. Savnetisavn 💜

 Det er deilig med julepyntet stue, da slipper jeg å stresse med det. Det er på slike dager jeg er takknemlig for de kreative energikickene diagnosen min gir meg ganske ofte 🙂
 

Nok en gang har jeg fått bekreftet at jeg har en slags kvinnelig stalker i byen her jeg bor, som ikke begrenser seg til å lese alt jeg skriver, men kommenterer overalt i frekk tone, og ser ut til å dukke opp litt vel close der jeg befinner meg.

Hun er visst ikke så glad i meg, likevel må hun på død og liv følge meg til fingerspissene og korrigere hvert minste lille feilsteg.

Til henne har jeg et forslag:

For å fokusere positivt, kan det være smart å følge en blogg der du faktisk liker selve bloggeren. Jeg har sett deg på fylla i den lille byen vi bor i, og det var ikke et vakkert syn. Du hang rundt halsen min og snøvlet noe jeg ikke helt kunne forstå. Men hey, jeg driver ikke og minner deg på det hver uke på internett bare for å være kjip og negativ vettu.

Jeg liker ikke det du står for så godt, jeg heller, men jeg har det for travelt i hverdagen min til å tenke på deg generelt. Du er et slags utskudd av det berømte bygdadyret, og ditt godteri er negativt gossip. Din yndlingshovedrett er når du med dine store, sjokkerte og ivrige øyne kan annonsere til dine cafévenner noe noen har sagt, skrevet eller gjort, som du kan vri om til feilsteg.

Det du driver med er mobbing, baksnakking og svertekampanjer. Og vi skjønner det, vet du, at uten alt dette ville livet ditt vært svært kjedelig. Spesielt må du hakke på meg fordi du bestemt mener at dersom jeg som har bipolar 1 er glad og har det bra, ja gosh: da må jeg være syk, hva? 

Og dersom jeg tar igjen hvis noen antaster meg med å klå på meg, da er det feil av meg å synke på vedkommende’s nivå. I følge deg skal jeg visst finne meg i det. I følge deg skulle jeg vel helst hatt en hel bibel som du hadde skrevet, eller? Og fulgt den til punkt og prikke. For du tror visst at det er svært nødvendig for meg å oppnå at du skal være fornøyd med meg. Hva du mener er visst THE LAW it self i mitt liv. Virkelig?

Jeg kan se hvordan du bevisst blotter deg selv for ironi og humor hva angår meg. Samme hva jeg skriver, blir det komplett feil og dumt i dine nysgjerrige øyne, bare fordi du har bestemt deg for å mislike meg.

Det er verdens beste kompliment å få, at en sladrevirrevipp som du, ikke liker noe ved meg, uten at du kjenner meg. Jeg ville ikke holdt ut en time rundt det kafébordet ditt med all den mobbesladderen du har å servere. Du kan fortsette å fokusere på all gossipen du så interressant kan fortelle, til du koker ned i ditt eget smør for min del. I don’t care. Bare ikke påstå at du kjenner meg. Bare ikke tro du er noen slags pinlig liksompsykiater som kan diagnotisere meg slik du selv behager.

For det kan du ikke!

Bygdas baksnakkende bygdadyrdame, det er altså hva du ønsker å være kjent for. Jeg synes forferdelig synd på deg, siden alle rundt deg jo gjennomskuer ditt behov for å kritisere alle og enhver med de sjokkerte øynene dine, bak ryggene deres. Bare ikke tro det er et slikt blikk som skaffer deg venner med tillit til deg. Dramaøyne er ikke slikt som skaper trygghet og lojalitet. 

Det er merkverdig at du ikke tok imot tilbudet mitt om å ta en kaffeprat med meg og få vite fakta, siden du var så offentlig kritisk og misfornøyd. Rart og mistenkelig at du velger å fortsette dine svertekampanjer, stygge kommentarer og gossipsladring, heller enn å søke fred og oppklaring over en kopp kaffe. Ja, det er jo rent latterlig, hva? At du er så glad i falsk drama, at du ikke heller vil ta en prat og bli ferdig med det?

For nei, desverre, bipolar 1 er ikke det samme som bipolar 2. 

Nei, desverre, jeg er ikke syk hvis jeg er glad og lykkelig.

Nei, du har ikke mer rett til å trakassere meg bare fordi jeg skriver en blogg. Facebook er en slags fellesblogg, og ofte mye mer offentlig enn en blogg. Vi bloggere bruker facebook for å nå folk; har jeg rett til å trakassere deg bare fordi du har en facebookprofil?

Nei, du virker ikke særlig flatterende i det du desperat forsøker å framstille deg selv som ekspert på min bipolar 1, bare fordi du selv har utgaven bipolar 2, noe som jo er noe helt annet.

Nei, du har ingen rett til å mobbe meg og prøve å framstille meg på dine merkverdige måter, bare fordi jeg skriver en blogg. 

Ja, jeg kommer til å gjøre feil, jeg som alle andre. Og det er ikke din god damned business.

Ja, jeg synes du skal trekke til deg nebbet, og fokusere på noe annet enn det du ikke kan forakte.
 

Og gjett om supert; nå har du mat: Noe du kan ringe bygdadyrslekta di og fortelle om: “Nei giiid  gosh! Se hva forbipolene har skrevi nå a! Attegåran lattertåran… Herreguuud! Sladremat! Det er dekket og bare å forsyne seg; iiik!”

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Hva skjer når en kvinne skal se porno, og omgivelsene begynner å spekulere rundt dette. Hvorfor finnes hverken pornoblader eller annen type verktøy for damer å få kjøpt på kiosken, på lik linje med det tilbudet av utvalg menn kan velge og vrake i? La oss se nærmere på dette. For der ER sant, hun SKULLE bare hjem og se porno. 
 

Hun ser på meg, og så klapper hun seg på låret, mens hun sier: “Nei fan! Nå! Takk for mat, men nå! Nå skal jeg dra hjem til meg selv og sette på litt “pårrno”, altså!”  

Jeg roser henne for inspirasjon til å pakke ut kofferten alene en slik deilig fredagskveld. Det kan ofte være best alene det der. Og det booster liksom selvtilliten å hoppe i høyet, uten at noen blingser på halmstrået og hopper på deg litt for raskt. 

Vi brekker oss i latter. Det er liksom den greia med at de skulle bare visst. Vi er akkurat som kyr som begynner å prate på enga etter bonden har gått inn for å drikke melk og spise brødskive.  Vi er som fisker som vandrer i land, med føtter de ikke kan se: vi er damer som er søkke enige om at denne kvelden skal avsluttes med en real runde alene, liksom..

Så banker vi i benken: søkki ta, hvorfor skal det VÆRE SÅNN, at vi damer blir ansett for perverse grisepurker å være hvis vi sier: “Nei nå blirre pårrno!”, mens herrenes evige og legale verktøy for satisfaction vises dønn oppi bladhyllene foran barna våre og det hele, bare vi skal kjøpe en tyggis på kiosken?

Sist jeg var på Trondheim torg, kunne jeg ikke dy meg… Jeg skulle kjøpe meg en sånn derre tyggis på Narvesen. I sidesynet får jeg øye på pornoblader med nakne damer i seksuell positur. Jeg peker dit, og spør den unge herremannen bak disken: 

“Kremt. Hømm hømm. Selger dere dildoer og vibratorer også?”

Han “skjønte ikke hva jeg mente”. “Diiilljdoa? Her”

Jeg sa: “Du selger verktøy for menn. Selger du verktøy for meg som kvinne også?” 

Du skal ikke SI SÅNNT! HYSJ KVINNE, du skal finne det i deg og TIE!  Fytti skam seg lang inni kroken, ja nå har du tråkka langt over grenseland…

Ja har jeg det? Tråkket over grenser? Really??

Hvis jeg skulle tedd meg som en mann, skulle jeg gå toppløs sommeren lang, kjøpt pornoblader med nakne menn, ikke brydd meg om at alle i kiosken skjønte at de bladene ikke akkurat skulle brukes til å fyre i peisen med, tatt menn på rumpa titt og ofte, og sagt høyt og tydelig: “Næææi NÅ damer, NÅ går går jeg og tar meg en r*nk med dette bladet altså, med dette manneobjektet her på forsiden, og så er det bare å kauke ut liksom, dersom flere har bruk for ham!

Er jeg grov nå? Nope. Jeg er slettes ikke grov. I forhold til den brungrovbrødete holdningen som hersker blant menn, er jeg for rene loffen å regne her og nå. 

Det er merkelig.

Merkelig og rart, at ikke vi kvinner skal kunne kjøpe oss tilfredsstillende redskaper på kiosken, slik menn kan. 

Snedig som fy, at menn skal kunne vise sine uidentifiserbare pupper, mens vi må skjule dem med to hijaber kalt bh.

Så utrolig rart, at dette innlegget blir regnet for å være “grovt”, mens det kryr av nakne groviser på narvesen og alle de andre butikkene. 

Bemerkelsesverdig at menn slenger ut skjellsordet “hore” mot damer, mens de kjøper blader pornostjernene aldri ville gitt dem for free. 

Våre barn og alle andre samfunnsborgere ser nakne kvinnekropper i bladhyllene, men ikke et eneste nude mannfolk er å se. Hva lærer de? Jo, alle lærer at en kvinne ikke trenger å ha lyst, for å ha sex. At en kvinne er et objekt til å brukes.

Er dette ok for deg, kvinne?

Jeg har altså en venninne som informerer meg om når hun skal hjem og tilfredsstille seg selv. En annen venninne av meg gjør sitt fornødne, uansett lydnivå, med dodøren åpen når det er bare meg og henne her. Så har vi henne som legger snusen fra seg overalt. Og hun som ler med like grov latter som meg, så vi høres ut som to motorsager i det vi er på vei til å falle ned fra sofaen. Er de ikke herlige, hva? Jeg elsker dem! Det er jo sånn vi damer er: mangfoldig forskjellig.

Vi damer kan være mer maskulin enn noen mann noensinne kan bli. 

Vi er heavy, vi er rå, og vi snakker ikke “stå”; vi snakker “multi o” liksom! 

Kjære kiosken, benserten og dagligvaren: selg oss utstyret vårt på lik linje med mannfolka sitt, og vi skal trofast handle hos dere. Inntil da har dere sviktet oss. Da drar vi ikke til dere, men til erotikk 1.

La oss kvinner slippe å settes i kunstige båser bare vi er litt naturlige og kåte på lik linje med menn. En mann trenger bare å kjøpe seg et blad på sjappa. Men vettu hva, vi damer trenger bare å kjøpe oss annen type slags verktøy på sjappa. 

Er det grovt?

Ja da er hele sjappa grov slik den ser ut per dags dato…

Du leser forbipolene.blogg.no , og kanskje har du selv lyst til å sette kioskansatte på prøve, og stille spørsmålstegn ved hvorvidt de selger rosa siden de selger blått?

snap: forbipolene

Lik bloggens facebookside for jevnlige oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Jeg er en rik dame: har to herlige barn og en hel skog med gode venner. Her inne har jeg skånet dem fra å eksponeres offentlig, og når vi har møttes, har jeg stort sett lagt bort kamera og fokusert på tilstedeværelsen.  Men god damned da, mine venner er så spennende og så fantastiske, at jeg fremover kommer til å vise dere hvem flere av dem er. Jeg er nemlig så heldig å få livet mitt beriket med gode samtaler, turer, latterkramper og verdifulle stunder. 

Jeg har ingen “bestevenn”, og mener uttrykket er barnslig. De er best alle sammen, og jeg er inderlig glad i dem akkurat som de er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver uke fremover skal jeg forsøke mitt beste å innta rollen som hun plagsomme fotografen. Hu derre bloggervenninna som på død og liv må ta både selfies, pics og aloties. Jeg skal dessuten straks sette i gang og lage et innlegg om ei av dem, wait n c n watch me! 

På bildet over ser dere noen av mine gullskatter:

-Nederst: Dianelys fra Cuba. Hun er min nærmeste nabo, og vi har vært venninner siden 2001. Kontakten var laber en periode da vi begge strevde med vårt – but we’re back! Diva, som hun kaller seg, er mamma til tre, hvorav minsten på 2 er kompisen til min toåring i barnehagen to minutter nedom her. Annenhver helg er vi begge alene hjemme uten barna, i hvert vårt rekkehus. I morgen skal vi på Sweedish road trip med et herlig par som jeg har fått blitt kjent med gjennom henne, nemlig Franck og Roar!

-Øverst til venstre; Sola mi Solfrid fra Finnmark som nylig ble mamma til sitt barn nr 4, lille søte Isac, og som bor aaaaltfor langt unna meg nå. I hope n pray that it comes a day, da hun tar med seg darlingen, kiden og sin eldste datter og inntar Trøndelag igjen. Savner henne hver dag 😍

-Øverst i midten; Young Siri, som er klok som en eldre dame, og skravler like mye som meg. Denne dama er rett og slett en empatisk og snill superladie som det er awesome digg å ha besøk av. Hun var innom meg senest i dag, og det er alltid givende og ekte med en Siriprat. Hun er mamma til ei lita pie, og jobber selvfølgelig med mennesker innen rus og psykiatri. Heldigvis, for de trenger ei som henne.

-Øverst til høyre: Ærlige, dønn herlige Janne som jeg har kjent siden 1.klasse på barneskolen, er ei dame jeg er stolt over å kjenne. Vi har gått turer sammen i skog og mark og pratet og skravlet i all slags vær, og vi vet vi alltid er der for hverandre. Vi står opp for hverandre, og jeg kan alltid stole på denne dama. Hun har en tendens til å dukke opp når livet gir meg bratte bakker, og så rusler hun sammen med meg. Jeg går mer enn gjerne sammen med henne også, når hun møter sine oppoverbakker.

Ingen penger og intet gull, hverken diamanter eller fjåseri og tull, kan får meg til å føle meg så bra inni meg, som disse og alle de andre vennene mine kan.