Jeg presenterer: Selveste Marielle og lille Iver. Vi møttes i den tåkete barseltida i fjor, i en inaktiv barselgruppe. Skravlebøttene Marielle og Helene har imidlertidig opprettholdt sin egen “neeeemmeeen heeey, e det dåkk, tia te kafe kanskje”-tradisjon.
Dette med å ta seg tid til en verdifull prat, med noen man har kjemi med. Dette med å skravle i vei, le høyt, junke litt burger og kebab, og dele både betroelser og godt humør. Tilfeldige supermøter i en travel hverdag.
Sånne tilfeldige og uplanlagte skravletreff er en av mange flere kryddertyper som spicer opp dagen fra burger og kebab til biff og sursøt svinefilet. Jepp! Let’s go, Marielle 💅👄👌🍗🍖🍡👠👒👗👜💄
Dette er Siv og Hallgeir. Redigert som fy. Det er fordi det er slik det oppleves for meg som kunde å handle hos dem på butikken de jobber på her i Stjørdal. Føles som sol, regnbue og stjerner på en gang.
I forhold til denne hendelsen tidligere i dag: Jeg handlet bittelitt på en annen butikk. I det jeg nærmer meg kassa, skjer dette, som så ofte skjer i enkelte butikker: for hvert skritt jeg tar bak vogna med lille Even i, ser jeg klarere og klarere et flatt, surt ansikt med munnviker som vitner om lite humør og og som minner om nedoverbakker. Jeg sukker inni meg og tenker: “åhuffålellåmegheisann, ei sånn ei ja…” Så jeg gjør motstand mot nedoverbakkevikene, stråler som ei sol og sier høyt: “HEIII! 🙂 🙂 !!!” ….munnvikene hennes rører seg bittelitt, såpass at man undrer på om det kunne vært et lydløst hei. Eller…? Service, hohei tjohei, så “gøy” å bruke penger hos henne… I det jeg betalte, sa jeg til henne med glimt i øyet: “Hørtes itj ut som du sa hei tilbake da men, hehe..” Damen som jobber i serviceyrket kunne å snakke uten å smile også, hun sa: “Det bruk itj å høres særlig når æ si hei chø!”
Så, Siv og Hallgeir, aner dere hvor glade vi blir når vi møter dere etter en travel dag, og samme hvor stressa vi er eller hva vi har opplevd av livets oppover og nedoverbakker, så SMILER dere til oss, prater muntert og smitter oss med brede smil for resten av uka. Aner dere det?
Dette er ikke en reklame, så jeg har sladdet bort navneskilt. Dette er et fokus på dere som er som skapt til å jobbe innen service. Dere har skjønt at jobben deres er viktig, og at vi ønsker service og smil for penga. At vi trenger oppoverbakker når livet går i unnabakker. At vi kommer tilbake til smilende fjes, og tar avstand fra sure fjes og fjas… Vi handler heller hos dere, enn hos munnviker i unnabakke. Håper sjefen deres leser dette og ber alle sine ansatte gjøre som dere, og at sjefen forstår hvor mange kunder som handler hos dere pgr av smil og latter 🙂
I det jeg rusler ned til joggeskogen min, Sandskogan her i Stjørdal, og deilige rytmer danser inn i ørene, mine, da befinner jeg meg meg i en av mine lykkeligste stunder.
Etter hvert, når jeg er godt i gang, varmen strømmer gjennom en lettet kropp, og hjernen endelig får mer enn nok oksygen tilført, da inntar jeg en viktig medisin. Endelig får mitt bipolare hue skikkelig hvile. Ro og hvile for flere dager.
Slik var det da jeg hadde tid til å danse i aerobicsalen på Spenst også. Jeg var der av pur glede. Og jeg eier ikke engang en badevekt som kan geipe mot meg hvor mye jeg veier. Bryr meg ikke om det. For trening for meg som lever med en diagnose som innimellom kan ligne på adhd, betyr å få presset ut alt stresset, få sortert alle tankene, ren meditasjon pgr av alt oksygenet hjernen får tilført og å omorganisere forvirret energi til kreative krefter.
Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mener kroppen min ser ut. Jeg er ikke her på jordkloden for å behage andre jordklodeboere med et såkalt perfekt utseende som blikkene deres kan hvile på. Jeg mener at alle er født perfekte akkurat som dem i utgangspunktet er laget.
Hjernen min, den er hovedgrunnen til at jeg trener. Medisin, det er hva trening er for meg. Før trening kan skravla mi gå i vilden sky, og jeg har opplevd at den som skulle være med beibin min mens jeg har jogget, sa: “Etterpå, Helene. Vi prates etter du har jogga” Og etter jeg har trent kondis og styrke, funker jeg igjen. Da kan jeg konsentrere meg igjen.
Elsker deg, joggeskogen min. Du bærer på alle de overflødige tankene mine, og du står alltid der stødig og sterk og tar imot min overaktive kropp, og geleider meg pent hjem igjen, avslappet og jordet 🙂
Innimellom kommer jeg til å dele pinlige deiter her inne på bloggen. Dette fordi jeg etter hvert en periode begynte å gå på “date” for å få meg en god latter. Jeg setter i gang med to historier fra virkeligheten. Det er ei herlig dame jeg kjenner som forståelig nok ønsker å være anonym, som har opplevd dette.
En fanget fis: …hun skulle møte sin deit på fest. Han viste seg å være superfin, og de flørtet og hadde det kjempegøy. Til slutt skulle hun hoppe opp i fanget hans på gøy, og da skjedde det: Hun prompet noe så inn i granskauen. Slapp den der, fisen, rett nedi fanget hans. Som om det var en gave å gi til deiten sin… Hun har tidligere fortalt at dette var ikke noe “minifis altså”. Denne prompen hørtes av både kjekkingen og kompisene som satt ved siden av… Hun vrengte seg i ren flauhet, og hørte aldri mer fra han.
Oppdelt fis: Ikke en historie om en reell date, men en situasjon som umuliggjorde ethvert håp om en date: …hun hadde sett seg ut en sexy dude i byen der hun bor. En dag var hun på et kjøpesenter og skulle gå opp en trapp. En lang trapp. Da fes hun en såkalt trappefis. Altså en sånn oppdelt en, som det ikke går an å hverken forhindre eller stoppe. Trappa var altså lang, og i det hun fortvilt nådde toppen, snudde hun seg håpefult rundt for å forsikre seg om at ingen hadde overhørt eller senset bragden. DER stod HAN! Og der stod han og lo rett og slett! …og hun hørte ikke særlig fra han heller. Hun er singel den dag i dag, og kan prompe så mye hun bare vil 🙂
Vi er mye lykkeligere enn det ser ut som her. Det er bare det at det er søndag. Og helgene våre består gjerne av både kåkvask, barnevask, matlaging, lek, hopplasa, hupplasa, hipplasa, rattata, ruttatta, handling, jogging, fjellbestigning, aerobic, dans, storbyweekender, sircus, badekand, tivoli, stand up show…. ja, nåh, altså, det FØLES som vi har gjort alt det der når søndag kveld ankommer våre kropper og topplokker. Iallefall. Alt det der på ei helg. Gonatt fra lia med det rare i 😊😴
Se så glade vi er i deg pappa. Se så stolte vi er av deg. Kjære kjære papi, takk for fisketurer, bleieskift, skateboard, babybad, klemmer og babykos. Du er så viktig for oss, du er han vi ser opp til, han vi kan lære tresløyd av, han som kan lære oss av naturen. Kjære pappan våres, hvis du noen ganger trenger en klapp eller to på skuldra, se for deg oss to om 20 år. Da er vi 20 og 25 år, og vi vil om kort tid fylle 21 og 26 år. Se for deg at vi heier på deg. At vi klapper og heier på deg. Klart vi står på sidelinjen og heier på pappa som vi er så glade i! Vi vet du gjør alt for oss, ‘babba’, så vi vil se deg lage mesterverk innen tresløyd og fiske store fisker. For da vet vi at pappan våres smiler og har det godt inni seg.
Selveste pappa, vi er så glade i deg, det ser du nok. Babykos og LegoLoydklem fra dine sønner Even og Mathias 👶👦
Fram til nå har jeg mest rettet bloggblikket mitt ut mot verden omkring meg. Og jeg har utsatt litt dette med å være åpen og ærlig om meg selv. Ikke fordi jeg skjemmes, men fordi det kan være et tiltak. Det er her skrivesperra har gnagd i årevis. Dette med å gidde, orke, makte å skrive om det. Det er bokmaterialet mitt, og det er fingrene og hendene mine jeg tenker på. At jeg kommer til å få vondt i fingrer og hender av all skrivingen. For det er så veldig mye å fortelle om, fra en tid der fortellingen Gjøkeredet er fra, kun var en snartur innom noen tiår før oss. Så slike konkrete opplevelser som utgjør viktige deler av min bokmateriale-bagasje, kommer senere. Alt skal også tilpasses to små gutter som skal vokse opp og bli kløppere til å lese en vakker og solfylt dag. Våre sønner.
Jeg holdt foredrag om livet med en kronisk diagnose for en ambulanseklasse noen år tilbake. Jeg sa: “Det e LOV Å LE! Om æ så står foran dåkk med tåra øyan, så har dåkk til lov å le.”
For dette er ikke en nitrist tilværelse. Og det jeg kommer til å fortelle om siden, er heller tidvis urkomisk, inni noen tragiske hendelser. Har du dessuten denne diagnosen, er riktig medisinert og har lært å leve med den, er du utstyrt med smil, latter, styrke og kreativ glede.
Det tok meg nøyaktig 30 år å lære meg, innse, godta at jeg har, og i samme slengen: slutte å skjemmes over, diagnosen Bipolar. Mitt siste trumfkort innen litt stolthet, var at jeg trodde jeg hadde en av de mildere utgavene, bipolar 2. Den med rapid cykling, raske svingninger gjennom dagen. Helt til en telefonsamtale med en dyktig psykiater jeg hadde begynt å både like å samarbeide med, og respektere. Jeg sa:”…ja for æ har jo den milde versjonen, bipolar 2.” Han sa: “Nånei, du har den alvorligste. Bipolar 1. DET e æ rimelig overbevist om ja hehe…”
Jeg satt på den tiden ganske så langt nede på stigen, etter flere tøffe og beinharde utfordringer. Som jeg altså kommer til å skrive om på et senere tidspunkt. Så jeg samla mot og tørka tårer. Begynte på kurs om diagnosen og møtte 8 andre Helener. Begynte på den saltmedisinen alle rundt meg mente jeg burdte gi en ny sjanse. Lithium. Liiiithium, min reddende saltengel. Min livsbøyle. Sånne som meg kan ikke ta anidepressiva. Da blir vi aaalt for glade, med fare for mani. Og jeg rører ikke beroligende midler, da dette fjerner halve meg og erstatter meg med noe jeg ikke kan stå for. Lithium merker jeg ikke, annet enn at jeg blir hel. Blir den jeg er.
Jeg har diagnosen i remisjon nå. Hvilket betyr at siden jeg er riktig medisinert og har den rette livsstilen, har den trekt seg tilbake. Hvilket betyr at jeg er symptomfri. De eneste restene som ligger tilbake og flyter i min bipolare innsjø, er mye energi, sosiale antenner og jevnt over friskt og godt humør. Hvis noen nå hadde gitt meg muligheten til å bli kvitt diagnosen, hadde jeg aldri i verden takket ja til det. Da ville jo all kreativ energi forsvunnet.
Bipolar er som “den derre bilen”. Du kan sitte i den og stå helt bom fast. Eller du kan fylle på bensin og ikke diesel, starte motoren og kjøre i vei. Akkurat som jeg skrev om i “ærlig bokmål fra Trønderine”. Jeg har erfaring, oh yeah jeg har mer enn nok erfaring til å kjøre den bipolare Ferrarien min, i akkurat den farten jeg behøver for å nå mine mål.
Stemmen inni meg hvisker ofte: “Forbi polene, Helene. Du var forbi polene og så rett inn i universet med drømmeøyne. Fortell dem hva du så, og hjelp dem som fortsatt ser gjennom drømmeøyne i dagslys. Vis de strenge sykepleierne hvordan man må snakke til en geleklump som helst vil være usynlig, som tvangsinnlagt ikke lenger er sikker på om han eller hun i det hele tatt fortsatt er i live, eller er på en plass på jorden der man gjemmer både Marilyn, Michael og Kurt… Fortell de fantastiske superdyktige psykiaterene, sykepleierene og psykologene at det de gjorde var å tre varsomt inn i drømmeverdenen forbi polene, og profesjonelt sveve sammen med en noen minutter eller timer, på en måte som fikk angstene til å forsvinne en stund. Gi dem all ære for så mange liv reddet.”
Bipolar 1 er den typen der manier og depresjoner kan krysse grenselandet og drive deg inn i psykoser. Det er fakta. Jeg kan og skal gå forbi fakta. Og mens jeg går, skal jeg plukke opp erfaring på erfaring og dele hendelse etter hendelse.
Mange ganger later jeg som om de er her omkring meg. Så inderlig at jeg ser dem i tankene som om det var i går. Une Therese, Eivind, Thor, Nina, Lisa og alle de andre. På den andre siden. De som dro. De som rett og slett plutselig ikke lenger kunne sees, fordi de ikke lenger ville mer eller i det hele tatt kunne holde ut.
Vi som gikk videre, vil fortelle. Jeg kjenner så mange som vil fortelle om innsiden, bak de lukkede dørene. Fortelle hvorfor noen av oss har slike hukommelsestap at det er derfor vi ikke hilser, og du trodde vi kjente deg igjen… Vi ønsker å være åpne og berette historiene som vi vet vil få dere til å svime. Vi ønsker å si dere alt som vil få dere til å le. Humre og le som om dere var der sammen med oss, bak nittitallets låste dører. Og i neste øyeblikk, få dere til å felle noen verdifulle tårer for vennene våre som finnes langt der ute, forbi både poler og låste dører, friere enn drømmene…
Even runder snart 8 måneder, og både han og storebror Mathias som snart runder 6 år, har lagt seg for kvelden. De får ligge i mammasenga en stund og vi leser om romferger og raketter i barnas leksikon. Mathias og jeg undrer på hvorfor raketter kan brukes kun en gang, mens romferger kan brukes flere ganger.
Når vi klapper igjen boka og legger den vekk, ruller Even over mot storebror. Så starter den gode lille beibin en kosemose uten like. Han gnir nese og kinn mot panna og kinnene til Mathias, som blir kjempeglad og holder rundt lillebror. En lillebror som stryker høyre hånd over storebrorhåret og holder seg fast med ei lita venstrehånd. Synes nesten jeg ser tårer i øynene på Mathias.
Selv får jeg tårer i øynene hver gang jeg ser dem kose og klemme, for jeg ser to brødre så innmari glad i hverandre. De behøver ikke ord. De bare vet det. At de er brødrene hjertehjerte.
Dere er ren pur inspirerende kjærlighet, mine sønner, og jeg elsker dere grenseløst!
Solfrid er ei beintøff krutt-tønne med humor fra hardføre nord, som du ikke bør kalle nordlening. “Næi for ail del, ka du SIR? Æ e fra Finnmark, og da e æ SÆLVFØLGELIG Finnmarsking”, uler det så i nordlandstrompeten, unnskyld, Finnmarkstubaen… Som om alle sør for Mo i Rana vet om reglene omkring hva leningen og marskingen skal og må kalles oppi der…
Solfrid er innimellom mer populær for min egen baby enn hans egen mamma… Derfor heter hun “tante Solfrid”.
Hun har alltid noe gøyalt å fortelle, for selv om hun tror hun “bør bynne å skaffe sæ et liv no”, så lever hun i realiteten et spennende liv med masse historier å fortelle fra verden, for en alenemamma med beibi under året 🙂
Solfrid har tre herlige “barn” på 12, 14 og 19. Disse er de mest sjarmerende små mennesker man bare kan tenke seg, og en sommerdagstur til nydelige Svartlamon i Trondheim, kan og vil utvikle seg til den rene actionkomedien med terningkast 6. Selv om Jan Thomas ville gitt oss en ener, gjør jo det ingenting, når tilogmed togturen vil få magen til å krible, hår til å reise seg og latteren til å lage magekrampe.
Tilbake til selve dama Solfrid. Hun er nesten aldri enig. Hvis man påstår man ikke bør slippe en fjert på date hjemme hos seg selv, vil svare alltid være: “koffor ikke? Kan du væl! Det e ditt hjem. Det e din fjært!”
