Forbi Polene …og tilbake til det bipolare 🌱🌈🌄

Fram til nå har jeg mest rettet bloggblikket mitt ut mot verden omkring meg. Og jeg har utsatt litt dette med å være åpen og ærlig om meg selv. Ikke fordi jeg skjemmes, men fordi det kan være et tiltak. Det er her skrivesperra har gnagd i årevis. Dette med å gidde, orke, makte å skrive om det. Det er bokmaterialet mitt, og det er fingrene og hendene mine jeg tenker på. At jeg kommer til å få vondt i fingrer og hender av all skrivingen. For det er så veldig mye å fortelle om, fra en tid der fortellingen Gjøkeredet er fra, kun var en snartur innom noen tiår før oss. Så slike konkrete opplevelser som utgjør viktige deler av min bokmateriale-bagasje, kommer senere. Alt skal også tilpasses to små gutter som skal vokse opp og bli kløppere til å lese en vakker og solfylt dag. Våre sønner.

Jeg holdt foredrag om livet med en kronisk diagnose for en ambulanseklasse noen år tilbake. Jeg sa: “Det e LOV Å LE! Om æ så står foran dåkk med tåra øyan, så har dåkk til lov å le.”   

For dette er ikke en nitrist tilværelse. Og det jeg kommer til å fortelle om siden, er heller tidvis urkomisk, inni noen tragiske hendelser. Har du dessuten denne diagnosen, er riktig medisinert og har lært å leve med den, er du utstyrt med smil, latter, styrke og kreativ glede.

Det tok meg nøyaktig 30 år å lære meg, innse, godta at jeg har, og i samme slengen: slutte å skjemmes over, diagnosen Bipolar. Mitt siste trumfkort innen litt stolthet, var at jeg trodde jeg hadde en av de mildere utgavene, bipolar 2. Den med rapid cykling, raske svingninger gjennom dagen. Helt til en telefonsamtale med en dyktig psykiater jeg hadde begynt å både like å samarbeide med, og respektere. Jeg sa:”…ja for æ har jo den milde versjonen, bipolar 2.”  Han sa: “Nånei, du har den alvorligste. Bipolar 1. DET e æ rimelig overbevist om ja hehe…”

Jeg satt på den tiden ganske så langt nede på stigen, etter flere tøffe og beinharde utfordringer. Som jeg altså kommer til å skrive om på et senere tidspunkt. Så jeg samla mot og tørka tårer. Begynte på kurs om diagnosen og møtte 8 andre Helener. Begynte på den saltmedisinen alle rundt meg mente jeg burdte gi en ny sjanse. Lithium. Liiiithium, min reddende saltengel. Min livsbøyle. Sånne som meg kan ikke ta anidepressiva. Da blir vi aaalt for glade, med fare for mani. Og jeg rører ikke beroligende midler, da dette fjerner halve meg og erstatter meg med noe jeg ikke kan stå for. Lithium merker jeg ikke, annet enn at jeg blir hel. Blir den jeg er. 

Jeg har diagnosen i remisjon nå. Hvilket betyr at siden jeg er riktig medisinert og har den rette livsstilen, har den trekt seg tilbake. Hvilket betyr at jeg er symptomfri. De eneste restene som ligger tilbake og flyter i min bipolare innsjø, er mye energi, sosiale antenner og jevnt over friskt og godt humør. Hvis noen nå hadde gitt meg muligheten til å bli kvitt diagnosen, hadde jeg aldri i verden takket ja til det. Da ville jo all kreativ energi forsvunnet. 

Bipolar er som “den derre bilen”. Du kan sitte i den og stå helt bom fast. Eller du kan fylle på bensin og ikke diesel, starte motoren og kjøre i vei. Akkurat som jeg skrev om i “ærlig bokmål fra Trønderine”. Jeg har erfaring, oh yeah jeg har mer enn nok erfaring til å kjøre den bipolare Ferrarien min, i akkurat den farten jeg behøver for å nå mine mål. 

Stemmen inni meg hvisker ofte: “Forbi polene, Helene. Du var forbi polene og så rett inn i universet med drømmeøyne. Fortell dem hva du så, og hjelp dem som fortsatt ser gjennom drømmeøyne i dagslys. Vis de strenge sykepleierne hvordan man må snakke til en geleklump som helst vil være usynlig, som tvangsinnlagt ikke lenger er sikker på om han eller hun i det hele tatt fortsatt er i live, eller er på en plass på jorden der man gjemmer både Marilyn, Michael og Kurt… Fortell de fantastiske superdyktige psykiaterene, sykepleierene og psykologene at det de gjorde var å tre varsomt inn i drømmeverdenen forbi polene, og profesjonelt sveve sammen med en noen minutter eller timer, på en måte som fikk angstene til å forsvinne en stund. Gi dem all ære for så mange liv reddet.”

Bipolar 1 er den typen der manier og depresjoner kan krysse grenselandet og drive deg inn i psykoser. Det er fakta. Jeg kan og skal gå forbi fakta. Og mens jeg går, skal jeg plukke opp erfaring på erfaring og dele hendelse etter hendelse.

Mange ganger later jeg som om de er her omkring meg. Så inderlig at jeg ser dem i tankene som om det var i går. Une Therese, Eivind, Thor, Nina, Lisa og alle de andre. På den andre siden. De som dro. De som rett og slett plutselig ikke lenger kunne sees, fordi de ikke lenger ville mer eller i det hele tatt kunne holde ut.

Vi som gikk videre, vil fortelle. Jeg kjenner så mange som vil fortelle om innsiden, bak de lukkede dørene. Fortelle hvorfor noen av oss har slike hukommelsestap at det er derfor vi ikke hilser, og du trodde vi kjente deg igjen… Vi ønsker å være åpne og berette historiene som vi vet vil få dere til å svime. Vi ønsker å si dere alt som vil få dere til å le. Humre og le som om dere var der sammen med oss, bak nittitallets låste dører. Og i neste øyeblikk, få dere til å felle noen verdifulle tårer for vennene våre som finnes langt der ute, forbi både poler og låste dører, friere enn drømmene…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg