Ung mann på discotek fikk seg en overraskelse da han befølte en kvinne på rumpa. Sjekk ut hva hun gjorde med saken.

 

Det var på et Halloweenparty i Stjørdal i helgen at en ung kjekkas fikk gjennomgå, etter han tråkket over streken.

Utestedet var like stappfullt oppe i diskoteket som nede i den store kjelleren ved toalettene. Folk så ut til å samles nede som oppe, og en kvinne gikk seg en tur ned til toalettene for å hjelpe en venninne som hadde blitt syk. 

Der nede i kjelleren gikk hun forbi en høy, kjekk, ung mann som nok var vant til å få gjøre hva han ville med jenter på hans alder.

I det han passerte henne, gliste han frekt og klasket henne på rumpa. Han grep tak i henne på baken, klemte til, og ga henne så et par klapp i farta. Så gikk han videre.

Men han kom seg ikke lenger enn et par meter, før hun nådde igjen ham og tok tak i jumperen hans i brystkassehøyde, mens hun sa høyt: “DU! Du kommer HER! Nå!” Så dro hun ham etter seg bort til veggen ved trappa, der folk strømmet mellom toalettene nede og discoteket oppe. Hun stilte ham til veggs, og nå var han ikke så tøff lenger.

Den irriterte kvinnen satte i gang med å beføle den unge herremannen hurtig og frekt. Hun klypte tak i rumpa hans og klappet hardt, mens hun grep tak i hans edlere deler med den andre hånda, og skviste til, mens hun informerte ham om de mer eller mindre manglende rettighetene hans: “Du klådde på meg, da kan jeg ta på deg! Og ikke drit deg ut nå, for her skal jeg klå!” Så ble han spanket på baken og klemt på framparten.

Et par unge damer kom forbi, og kvinnen, som nå var godt i gang med sin lille hevn, sa til dem: “Sånn gjør vi med menn som tar på rævva våres uten å spørre oss først!” Jentene var enige, og lo og klappet med hendene.

Kvinnen klappet, skviste, klemte og befølte fyren til hun så ham var like fortvilt som hun selv blir hver gang en fremmed dasker henne simpelt på baken hennes. 

Men det skulle ikke ende der, selv om enden hennes nå var hevnet. Kvinnen og den unge wannabe cool dude my ass, møttes på dansegulvet senere. Da satte hun i gang igjen, og klep tak i baller og rumpeballer så alle kunne se. Det virket som om han mistet noe av den høye kjekke statusfasaden han så ut til å tilstrebe. Dessuten stod det ikke i stil til den coole dansen hans at ei dame som var eldre enn ham drev og tok på ham her og der med skvis og tak. Ikke videre behagelig. 

Hvem denne damen var? Me, ofcourse. Jeg har da litt selvrespekt, og trøndermeg er som Brøndbo: Glad i rumpa mi! 

Hva skjedde med gjensidig respekt i form av trivelig roting og gjensidig klining og tasking? Toppers med rumpebeføling altså, men bare hvis du er sikker på at den andre parten VIL det. Merk: Vil det! Da er det både sexy og sjarmerende. Men vi damer er ikke en gjenstand objektivisert dit hen at det er bare å beføle oss som man behager. 

Husk det, neste gang du får lyst til å behandle meg som et brainless objekt: Jeg, og mange med meg, kommer til å ydmyke deg tilbake til du lærer å behandle damer med samme respekt som du behandler menn. Mange av oss har nemlig en plan klar i slike situasjoner, og iverksetter aksjon lærepenge dønn. 

Og vær ikke sikker. Neste gang kan det være en annen plan. Kan det være at DJ’en stopper all musikk, peker på deg og sier: “DU befølte nettopp en dame og DET er ulovlig, KOM deg ut!”

Kan det være, at du da vil føle at grensene dine er bittelitt tråkket over?
 

Hva skjer når klomsemamma wannabe superbollemamma?

 

Sola strålte og smilte fra blå høsthimmel. Jeg hadde puttet eplebiter i en pose oppi vogna før jeg trillet til barnehagen. Der lekte min søte lille trille med ball, og vi måtte sparke litt sammen med den ballen før vi dro hjemover de tre minuttene det tar å gå.

Men, “bæple?” Sjefen sjøl skulle da vel ikke ha noe “bæple!” Nei han skulle såvisst ikke sitte i vogna engang, han skulle gå! Og før vi gikk, smilte han verdens søteste “soon2be2yeayrsbutstillababy”-smil, så på meg med smaragdøyne do ya luv me mama?, og sa: “Bolle?”

 

 

Ah. Åh. Au mammahjertet mitt. Klart det måtte bakes boller. Middagen var ikke heeelt klar enda, så jeg satte igang med baksten. Glemte helt at vi ikke hadde nok mel. Ikke melk heller for den slags skyld. Og jeg fant fort ut at smøret var kun er bitte lite kapittel for seg selv… Shoppedagen er i morgen den.

 


 

Mens kjøttkakene putret i brunsausen (Ja: pose. In fact. Ikke engang Toro. Billigere.), og posegrønnsakene kokte sammen med noen poteter, lekte jeg altså superbollemamma. 

Ikke melk nei. Nei nei. Men da funker vel tørrmelk. Jøss! Hadde akkurat nok pulvermelk til 6 dl gitt. Og smøret.. en klatt fikk holde. En pose tørrgjær? Neh. Ta to du, murret skulderdjevelen min. Så satte jeg i gang og blanda ut melet og sukkeret i den lunkne supermammablandlingen. Må kjøpe kardemomme også by the way. Kardemomme!

 


 

Vipps. Ikke som med penger, men god gammeldags “vipps”; der var det tomt for mel, og jeg stod der med tykk vaffelbollerøre. Skapene måtte til pers, men alt jeg fant var noe sammalt opplegg. Jøss for en dag. Morgendagens handleliste ble lengre og lengre. 

Så fikk det bli sammalte boller da. Groovy mama.

 


 

Tenkte vi kunne bake disse bollene sammen etter middagen, minsten og jeg. Men da hadde han hatt en lang dag og var klar for sofa og tegnefilm. Dessuten ante han ikke hva det var mamma drev med. Han hadde bedt om boller, ikke klissklass.

Å bake ut “boller” med sammalt mel, er ikke lett skal jeg si deg. 

Og hvordan gikk det så med wannabe superhusmor?

Heldigvis er barna mine glad i grove polarbrød, for det ble jo ikke til boller, dette her, samme hvor mye de fikk etterheve..

Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli noen supertrouperduper wondermama; men barna mine får seg ofte en god latter. Og en god latter forlenger livet, så da gjør jeg barna mine en tjeneste hver gang jeg flauser meg ut. 
 

 

Dessuten er det ikke utseendet som teller vettu. Disse ..bakte dingsene… ble mer enn godkjent av sjefen. Han har nok aldri smakt så søte polarbrød. Og hva kaller han de bakte dingsene?

Jo: “Bolla, mamma, bolla!”
 

Les også: http://m.forbipolene.blogg.no/1476110875_10102016.html

 

 

 

Dagens FLAUSE: Slik sporer du opp meg i butikken 👏👌👈


 

 

Hun er ikke akkurat søt som sukker, der hun bumper gjennom butikken som en klumsete klæbb med en sånn derre blå handlerullekurv på slep etter seg. Det er liksom den tida i måneden da en kvinne blir ekstra surrete. Jernmangel kan man ikke akkurat kalle det, men, wellawell… noe er det.. …som gjør at… 

….en kvinne utvikler merkverdige markeringsbehov.

 

Dette innlegget inneholder produktplasseringer, men er ikke sponset og aldri ment som reklame.

 

 

Ja, for hun der klæbbedama, det er visst meg det.

De stanser meg etter flere slalåmrunder rundt omkring i butikken og begynner å rote rundt i kurva mi. To ivrige butikkansatte, en ung dame og en like ung mann.

Hva i alle dager, tenker jeg. -“Kremt, hva er det?” sier jeg.

-“Har du hull i denne?” Sier dama og holder opp sukkerposen som snart skal bli min. “Hahaha” ler den unge mannen.

 

 

Jeg ser meg tilbake og de viser meg mine tydelige sukkerstriper gjennom butikken, der hvem som helst kan tråkke i mine spor if they like to. Hell like yeah, it’s all over the god damned place!

 

 

En ungdom går og snappefilmer stripa mi, og folk ler. Men det som kanskje er flauest er at ingen ler høyere enn meg. Som en annen Koth, eller som hun med alle badedyrene i Charterfeber. Bare at denne dama her legger altså igjen spor etter seg så du kan finne henne. Ikke vakre hvite stener, som Hans og Grethe. Men sukker, for å være sikker.

 

 

 

Hva det blir neste gang? Vel jeg tenkte more like Oboy. Kanskje ris? Eller en flytende stripe. En stor kartong melk med et ørlite hull i vil gjøre susen. 

 

 

Poor some sugar on me anyway.

Sugar og jeg måtte skilles, og da var den nesten tømt. Delt med folket i butikken. Alle skal få, alle skal få. 

Og jeg ble venn med denne nye:
 

 

Til skrekk og advarsel: det er DENNE dama som er klumsete verre enn klæbben sjøl. Og til informasjon er hun ikke gravid heller, det bare ser sånn ut etter en real gluten-sprekk:
 

 

Bussjåfør tok saken i egne hender da det ble bråk i nattbussen


 

Nyhetssak. Disse damene laget svært støyende bråk i nattbussen mellom Trondheim og Stjørdal i natt 20.aug 2016. Da bussjåføren tok saken i egne hender ble det bare verre. Jeg presiserer at bildene er publisert med tillatelse.

 


 

De andre passasjerene i hele bussen kom ikke til orde da disse elleville damene i baksetet sang og ropte. Det begynte med rolig sang. Så gikk det over til rapping. Til slutt var hele bussen preget av ropesynging. “Forelska i lærærn ÅÅÅÅÅÅÅ, forelska i lærærn! ÅååååÅÅÅ! RRROOOOSENBORG RRROSENBORG RRROSENBÅÅÅÅÅRG!!”, ropte og sang de bråkete damene.

Det utviklet seg til så intenst og høyt lydnivå, at det kunne være fare for at medpassasjerene mistet hørselen.

Da tok bussjåføren saken i egne hender. For da de kjørte forbi Malvik, greide han ikke å la være lenger. 

 


 

 

Først en liten gjettekonkurranse. Hva tror du bussjåføren gjorde?

1. Han stoppet ved et buss-stopp og tvang damene til å gå av bussen. Derfra måtte de ta taxi hjem, og nå er buss-selskapet anmeldt for hendelsen.

2. Han stanset bussen, gikk bak til damene og ropte like høyt som de sang: “Nå holder dere for faen kjeft! Jeg har hatt en lang natt, og dere har med å kun synge lav Celine Dion fra nå av! Og litt Marit Larsen!!”

3. Han skrudde på mikrofonen sin og sang med, slik en ekte bussjåfør med godt humør skal: “Ååå FORELSKA I LÆRÆRN, ÅÅÅ!”

 


 

JEPP, det stemmer. Riktig svar er nr 3! 

En ekte bussjåfør er en mann med så godt humør, at han ikke greier å la være, men synger med, takknemlig for partystemning, liv, røre og latter. 

Takk til fantastisk baksetegjeng og en super duper bussjåfør, som skal få seg 5 klemmer hvis vi ser han igjen noen gang. You rock!

 

 

Skam deg, kvinne!

 

 

Onanerer du, sier du? I alle dager, kvinne. Noe så vulgært. Ja, noe så skammelig, at jeg som skribent faktisk nesten ikke kan SKRIVE det her. At du ..driver og ….tilfredsstiller deg selv… Gå og sett deg på skambenet, nei, i skammekroken og brenn på usynlig bål. 

Hva er det du piper om? At du har hørt ofte at menn “tar seg en runk”? At pornoen beregnet på dem står linet opp i dagligvaren foran både deg og barma dine?

..kremt! Jeg mente barna dine.

…kremt, ja men deeet…  det er vi vant til, kvinne! Sitt stille og ikke pip sånn!

Du har mange kallenavn, lady. Det være seg “hore” hvis du lar deg friste til å teste ut litt for mange retter på menyen før hovedretten inntas. Hva de kaller en mann i samme situasjon? Aner ikke.. 

Eller det være seg fisefin grå mus, dersom du ikke er spennende og sexy nok for mannfolka’s skue. 

Skam deg i politikken, kvinne! Finn deg i hersketeknikker og inndirekte irettesettelser fra the man. Godta at samme hva du gjør, så er det FEIL, hører du?? Galt! Wrong! På vranga! 

For kort skjørt i møtelokalet? Billig horete! Spiller på sex! For langt skjørt i resepsjonen? Kjedelig! Grå mus! Ei mus er ei dame, forstå det da..  en dame har mye ved seg som menn kan relatere til ei forbanna lita mus.

Di lille mus. J**la feminist! Forbanna masetruse!

Piper det i deg igjen? Hva er det nå da? 

At du sier? Å, at du ser halvnakne menn i bare shortsen halve sommeren lang? Og hva så? Åja, du mener ingen av dem blir kalt hverken “horete” eller “”billig” der de sprader rundt med svett glinsende perlete hud og viser frem de….

…de?? I beg your pardon, kvinne, hva SA du nå? “De uidentifiserbare to vorteliknende tingene på de hårete brystkassene, vorter som ingen kan forklare deg hva er”??? Mens du må skjule de to matfatene dine…

Vel. Det bare ER sånn skjønner du. Litja. Søta. Hore. Tøs. Burugle. Masekråk. Mus. Tjukka. Bitch. Heks. 

Kjært barn mange navn hva?

Åh, hva er det NÅ da? Ikke mas sånn? Penger?? Gjelder det penger? Er “kvinnedominerte yrker underbetalt fortsatt i 2016 i forhold til mannsdominerte yrker”?

Neimen hysj nå da. Er det så viktig dette da? Trenger du så mye penger på alt dette jåleriet? Argumentene dine er både masete og irriterende for alle disse mennene som kaller seg hardtarbeidende okser. Menn. Gentlemen. Sjarmører. You name it. Ikke så mange navn, og kanskje ikke lenger så kjær, påstår du?

Jo, kvinne, jeg kan forstå at du også ønsker å lufte puppene i varmen. Skjønner at du også vil ha likelønn. Og det er definitivt forståelig at du faktisk ønsker respekt og ikke herskende teknikker slengt i trynet for hvert argument du prøver å rope ut i en verden preget av objektivisering av det kjønnet du er født med.

Men trå varsomt, lady. Ti litt og ta det langsomt. For husk, menn er akkurat nå i den fasen at de begynner å oppdage at det jo er kvinner som er det sterke kjønnet. Du må ta hensyn til det sjokket dette er, etter århundre med tåpelige og latterlige vrangforestilninger hva angår dette med reell styrke.

Ja for fakta er at all denne kvinnediskrimineringen brer seg ut til alt fra dyr til farger. Det ekke coolt å værra ei j**la ku. Men en okse? Yeee..  Og du skal være forsiktig med å digge fargen rosa. Blå, derimot: yeee..  Og ikke vær sånn ei høøøne da! Be a proud hane og gal som en mann!

Vær tålmodig, ærede kvinne. Du hardtarbeidende, gravide, tøffe, vakre, intellegente kickboksende fitness – dame. 

Du vet at du blir gjort narr av daglig. I form av objektiviserende magasiner i butikkene, der kroppen din står på utstilling til evig påminnelse om at det er alt en kvinne duger til. Mens du undrer på hvor de tilsvarende magasinene omhandlende menn, er blitt av… 

Du er klar over dette med forskjellsbehandling i politikk og toppledelse. Og du biter det i deg. Hver dag.

Men vær forsiktig med det svakere kjønn. Disse kroppene som så inderlig vel vet at det ikke er DEM som ville kunnet båret fram barn. Som så godt vet at det slettes ikke er DEM som har den verdifulle oppgave å kunne gi liv til et helt samfunn over kun et par generasjoner.

Vær varsom. Det er sjokk nok for dem hver gang de oppdager at en debatterende kvinne har mer vett i hue enn de noensinne kunne forestille seg at disse kroppene i bladene har. 

Det er overraskende nok for dem hver gang det går opp for dem hvilke stålkrefter som skal til for å bære frem en baby.

Ikke vær så sinna. Ikke pip sånn. For tenk deg hvordan det er å gå rundt i en selvoppfyllende profeti om å “være en den del av det sterkeste kjønn, det være seg menn”, med en overbevisning om at muskuløs power er den aller viktigst styrken. Og så, plutselig, ut av intet, beviser kvinne etter kvinne innen idretten fitness, at også kvinner kan utvikle lik muskulær masse og power dersom vi VIL. 

Jeg kan ikke finne andre årsaker til at vi skal finne oss i alt dette fjaset, kan DU, kvinne?

For skjegget, vet du, skjegget tilhører mannen. Kun en mann kan sitte fast med skjegg i ei postkasse.

En dag, kvinne, slutter bålene å brenne. En nydelig dag, i våre oldebarn’s verden, kan jentene våre endelig slappe av. Inntil da, slå villt omkring deg og finn deg ikke i det. Forsvar deg selv og det stålsterke kjønn du er laget av. Vis hvor smart du er. Utdann deg. Vær leder, og lær deg hvordan du håndterer hersketeknikker på den mest elegante måten. Be a LADY, og vær STOLT av det!

Jeg heier på alt det råe, tøffe, sterke ved deg, kvinne! Du har blitt tiet i hjel så mange ganger, at du ofte har ligget på fastland og snappet etter luft. Men hva gjorde du? Jo, du utviklet deg fra fisk til havfrue, for å kunne puste over vannet også, heller.  Du er tilpasningsdyktig. Du er rå. Du er tøff. Du er et så sterkt kjønn, at de kaller hele jordkloden her for “Moder jord. Husk det.

En mann kan så er bittelite frø i deg. Men DU er den ilden, lufta, jorden og vannet som rent elementært må til for å LAGE LIV.

Det er helt ok om du vil dele dette innlegget på internett. Jeg regner med du kjenner deg igjen i teksten dersom du er kvinne. Beklager i såfall den vulgære starten på innlegget. Nei forresten, hvorfor skal vi kvinner beklage alt og ingenting hele tiden? For søren, kjør på viralt som fytti. For om vi ikke kan stå for dette, hvordan kan vi da stå for måten vi fortsatt blir objektivisert og latterliggjort i denne egentlig kvinnedominerte verden? [email protected], lady, proud from the woman heart.

 

(Slik jeg skriver i første del her, blir vi kvinner daglig omtalt og snakket til. Dette er hva vi må tåle å takle. Slik sett er hver dag en slags kamp for å bevise at vi er mer enn en “svak kropp”. Mer enn et ubetydelig objekt. Jeg, Helene, skribent av denne forbipolene bloggen, ville aldri snakket slik hverken til meg selv eller mine medsøstre. Denne måten å tale på er herved kun brukt som eksempel på hva vi fortsatt forventes å finne oss i idet vi fekter oss gjennom 2106)

 

 

 

Jeg sliter voldsomt nå

 

Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.

For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.

så sa det pang.

Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power.
Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke. 

Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ….god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.

For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.

Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare… …dumt, kleint og flaut. 

Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.

Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.

Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt…? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.

Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser. 

Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.

Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på…  

Be patience, pleace 😉
 

 

Til frieren som ringte meg på face i kveld!


 

Du som nettopp ringte meg på facern;

Først ble jeg glad. Gøy assa. Næh så sprekt og coolt!   Saklig…

Jeg sa det til deg, at jaggu er det ikke mange igjen av disse jeger-mannfolka, nei..  Du sa du hadde funnet meg på ei eller anna singelside på face, og at du fant meg tiltrekkende. Jeg prøvde å forklare at det er make up. Ja og så snakket jeg litt om at jeg ikke er vant til menn som er så inn i hampen på banen…  Du fortalte at du er uredd og usjenert.

Så syntes jeg det begynte å bli ….vel …. WEIRD…

Du bombaderte meg med spørsmål med en ensformig tone i stemmen, og jeg befant meg plutselig i et jobbintervju.

Jøss. Du viste deg å være en type av en viss anelse too dominant kinda guy. Jeg fikk følelsen av å være et, i dine øyne, slags objekt som du skulle eie.

Det var spørsmål som: “Kainn du svar mæ spesifikk på det som angår det faktum om du date andre akkurat no? For det kan æ sei med ein gang: æ e itj den som dele!”

Jeg sa: “Det her minne om asberger.”

Du sa: “E det SÅNN du tar imot beundreran dine???” 

Jeg sa: “Æ mente det jo ikke ille. Har bipolar sjøl da…  og beundrera? Har ikke mange av dem æ vel, såvidt æ vet!”

Du fyrte løs i din private debatt. Spørsmål og merkelige påstander om meg som person. Rude. Very rude.. 

Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt nebbete. Ingen kommer her og pirker borti frihetssonen min akkurat nå altså. En ting er flørt og date, men sånne lovnader gjør man i kjerka!

Så kom spørsmål som: “E du impulsiv?”

Jeg svarte at jeg var så impulsiv som overhodet mulig med to barn og greier da… 

Så ble det direkte ubehagelig.

Du sa:”Du misforstår! Det e sånn at æ fant dæ, synes du e tiltrekkende, og du kan svar på om du vil møt mæ!”

Jeg forklarte deg at jeg er ei dame som er FRI, og som er sterk verbalt. Som overhodet ikke passer inn i noe slags forhold. At jeg ikke er noen slags nikkebarbiedukke, men heller sterk mentalt og ganske kvass i meningsytringene mine. Du påstod at det er du også, sterk som bare det, men kanskje “lurere enn meg og holder mer tilbake” …whatever that means…

Så ville du på ny vite om jeg hadde noen andre i kikkerten.

Jeg forklarte deg at jeg såvisst ikke trenger å svare på alle jobbintervjuspørsmålene.

Jeg sa:

“Du.. vi dropper det. Finn deg ei sånn derre nikkedukke, du totalt fremmede som jeg aldri har møtt eller prata med før…!”

Så la du på.

Og jeg lo. 

Ikke visste jeg at kosekvelden min oppi sofaen her skulle ende med en diskusjon med en fremmed dude omkring singellivets ekteskaps jobbintervju, der jeg måtte forklare og minne på at jeg strengt tatt bestemmer over meg selv. 

Jeg tar herved tilbake mine tidligere ønsker om en jegermann fra Steinalderen, på direkte jakt i front, med klubba si og kvinnesynet sitt deretter…

Bare øøøøørøittegrann forvirret her i kveld. Hoho. Og til andre reveenka-friere: ikke misforstå, drømmemann, ring meg GJERNE, og vær på’n som fy. 

Men please’a ….ikke prøv å FANG MEG! 

JEG ER:  EFF ÆRR IIII :  F R I !

Du, jeg ….og det forbanna dyret.. 🐾 🐮🐾🐴🐾🐻🐾


 

Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger “It’s an animal city..” Og det er som om bygdadyret tror at sangen “fancy” handler om det selv. “I’m so fancy, you allready know..” rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i “it’s raining gossip!”  …vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen…

…ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre. 

I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere: 

Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.

Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt… Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.

Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)

Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller. 

Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!

For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv. 

Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?

 Yeah, bygdadyrets old habits… hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.

Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.

Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.

Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen “Smisk for å bli godtatt”. Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city’s bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med? 

For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler. 

La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.

Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre’s liv..

Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.

 

Fra Pippa Middleton til Vaske Middleton


 

Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?


 

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: “Pippa Middleton”. “Hva sa du, mamma?” Hvisket Mathias. 

“Jeg sa Pippa Middleton…”

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

“Æææhææ! PUPPA Middeltånn!”

“Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA”

 


 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : “Mum! Mummy! Your name is PIPPA???


 

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en!