Bussjåfør tok saken i egne hender da det ble bråk i nattbussen


 

Nyhetssak. Disse damene laget svært støyende bråk i nattbussen mellom Trondheim og Stjørdal i natt 20.aug 2016. Da bussjåføren tok saken i egne hender ble det bare verre. Jeg presiserer at bildene er publisert med tillatelse.

 


 

De andre passasjerene i hele bussen kom ikke til orde da disse elleville damene i baksetet sang og ropte. Det begynte med rolig sang. Så gikk det over til rapping. Til slutt var hele bussen preget av ropesynging. “Forelska i lærærn ÅÅÅÅÅÅÅ, forelska i lærærn! ÅååååÅÅÅ! RRROOOOSENBORG RRROSENBORG RRROSENBÅÅÅÅÅRG!!”, ropte og sang de bråkete damene.

Det utviklet seg til så intenst og høyt lydnivå, at det kunne være fare for at medpassasjerene mistet hørselen.

Da tok bussjåføren saken i egne hender. For da de kjørte forbi Malvik, greide han ikke å la være lenger. 

 


 

 

Først en liten gjettekonkurranse. Hva tror du bussjåføren gjorde?

1. Han stoppet ved et buss-stopp og tvang damene til å gå av bussen. Derfra måtte de ta taxi hjem, og nå er buss-selskapet anmeldt for hendelsen.

2. Han stanset bussen, gikk bak til damene og ropte like høyt som de sang: “Nå holder dere for faen kjeft! Jeg har hatt en lang natt, og dere har med å kun synge lav Celine Dion fra nå av! Og litt Marit Larsen!!”

3. Han skrudde på mikrofonen sin og sang med, slik en ekte bussjåfør med godt humør skal: “Ååå FORELSKA I LÆRÆRN, ÅÅÅ!”

 


 

JEPP, det stemmer. Riktig svar er nr 3! 

En ekte bussjåfør er en mann med så godt humør, at han ikke greier å la være, men synger med, takknemlig for partystemning, liv, røre og latter. 

Takk til fantastisk baksetegjeng og en super duper bussjåfør, som skal få seg 5 klemmer hvis vi ser han igjen noen gang. You rock!

 

 

Skam deg, kvinne!

 

 

Onanerer du, sier du? I alle dager, kvinne. Noe så vulgært. Ja, noe så skammelig, at jeg som skribent faktisk nesten ikke kan SKRIVE det her. At du ..driver og ….tilfredsstiller deg selv… Gå og sett deg på skambenet, nei, i skammekroken og brenn på usynlig bål. 

Hva er det du piper om? At du har hørt ofte at menn “tar seg en runk”? At pornoen beregnet på dem står linet opp i dagligvaren foran både deg og barma dine?

..kremt! Jeg mente barna dine.

…kremt, ja men deeet…  det er vi vant til, kvinne! Sitt stille og ikke pip sånn!

Du har mange kallenavn, lady. Det være seg “hore” hvis du lar deg friste til å teste ut litt for mange retter på menyen før hovedretten inntas. Hva de kaller en mann i samme situasjon? Aner ikke.. 

Eller det være seg fisefin grå mus, dersom du ikke er spennende og sexy nok for mannfolka’s skue. 

Skam deg i politikken, kvinne! Finn deg i hersketeknikker og inndirekte irettesettelser fra the man. Godta at samme hva du gjør, så er det FEIL, hører du?? Galt! Wrong! På vranga! 

For kort skjørt i møtelokalet? Billig horete! Spiller på sex! For langt skjørt i resepsjonen? Kjedelig! Grå mus! Ei mus er ei dame, forstå det da..  en dame har mye ved seg som menn kan relatere til ei forbanna lita mus.

Di lille mus. J**la feminist! Forbanna masetruse!

Piper det i deg igjen? Hva er det nå da? 

At du sier? Å, at du ser halvnakne menn i bare shortsen halve sommeren lang? Og hva så? Åja, du mener ingen av dem blir kalt hverken “horete” eller “”billig” der de sprader rundt med svett glinsende perlete hud og viser frem de….

…de?? I beg your pardon, kvinne, hva SA du nå? “De uidentifiserbare to vorteliknende tingene på de hårete brystkassene, vorter som ingen kan forklare deg hva er”??? Mens du må skjule de to matfatene dine…

Vel. Det bare ER sånn skjønner du. Litja. Søta. Hore. Tøs. Burugle. Masekråk. Mus. Tjukka. Bitch. Heks. 

Kjært barn mange navn hva?

Åh, hva er det NÅ da? Ikke mas sånn? Penger?? Gjelder det penger? Er “kvinnedominerte yrker underbetalt fortsatt i 2016 i forhold til mannsdominerte yrker”?

Neimen hysj nå da. Er det så viktig dette da? Trenger du så mye penger på alt dette jåleriet? Argumentene dine er både masete og irriterende for alle disse mennene som kaller seg hardtarbeidende okser. Menn. Gentlemen. Sjarmører. You name it. Ikke så mange navn, og kanskje ikke lenger så kjær, påstår du?

Jo, kvinne, jeg kan forstå at du også ønsker å lufte puppene i varmen. Skjønner at du også vil ha likelønn. Og det er definitivt forståelig at du faktisk ønsker respekt og ikke herskende teknikker slengt i trynet for hvert argument du prøver å rope ut i en verden preget av objektivisering av det kjønnet du er født med.

Men trå varsomt, lady. Ti litt og ta det langsomt. For husk, menn er akkurat nå i den fasen at de begynner å oppdage at det jo er kvinner som er det sterke kjønnet. Du må ta hensyn til det sjokket dette er, etter århundre med tåpelige og latterlige vrangforestilninger hva angår dette med reell styrke.

Ja for fakta er at all denne kvinnediskrimineringen brer seg ut til alt fra dyr til farger. Det ekke coolt å værra ei j**la ku. Men en okse? Yeee..  Og du skal være forsiktig med å digge fargen rosa. Blå, derimot: yeee..  Og ikke vær sånn ei høøøne da! Be a proud hane og gal som en mann!

Vær tålmodig, ærede kvinne. Du hardtarbeidende, gravide, tøffe, vakre, intellegente kickboksende fitness – dame. 

Du vet at du blir gjort narr av daglig. I form av objektiviserende magasiner i butikkene, der kroppen din står på utstilling til evig påminnelse om at det er alt en kvinne duger til. Mens du undrer på hvor de tilsvarende magasinene omhandlende menn, er blitt av… 

Du er klar over dette med forskjellsbehandling i politikk og toppledelse. Og du biter det i deg. Hver dag.

Men vær forsiktig med det svakere kjønn. Disse kroppene som så inderlig vel vet at det ikke er DEM som ville kunnet båret fram barn. Som så godt vet at det slettes ikke er DEM som har den verdifulle oppgave å kunne gi liv til et helt samfunn over kun et par generasjoner.

Vær varsom. Det er sjokk nok for dem hver gang de oppdager at en debatterende kvinne har mer vett i hue enn de noensinne kunne forestille seg at disse kroppene i bladene har. 

Det er overraskende nok for dem hver gang det går opp for dem hvilke stålkrefter som skal til for å bære frem en baby.

Ikke vær så sinna. Ikke pip sånn. For tenk deg hvordan det er å gå rundt i en selvoppfyllende profeti om å “være en den del av det sterkeste kjønn, det være seg menn”, med en overbevisning om at muskuløs power er den aller viktigst styrken. Og så, plutselig, ut av intet, beviser kvinne etter kvinne innen idretten fitness, at også kvinner kan utvikle lik muskulær masse og power dersom vi VIL. 

Jeg kan ikke finne andre årsaker til at vi skal finne oss i alt dette fjaset, kan DU, kvinne?

For skjegget, vet du, skjegget tilhører mannen. Kun en mann kan sitte fast med skjegg i ei postkasse.

En dag, kvinne, slutter bålene å brenne. En nydelig dag, i våre oldebarn’s verden, kan jentene våre endelig slappe av. Inntil da, slå villt omkring deg og finn deg ikke i det. Forsvar deg selv og det stålsterke kjønn du er laget av. Vis hvor smart du er. Utdann deg. Vær leder, og lær deg hvordan du håndterer hersketeknikker på den mest elegante måten. Be a LADY, og vær STOLT av det!

Jeg heier på alt det råe, tøffe, sterke ved deg, kvinne! Du har blitt tiet i hjel så mange ganger, at du ofte har ligget på fastland og snappet etter luft. Men hva gjorde du? Jo, du utviklet deg fra fisk til havfrue, for å kunne puste over vannet også, heller.  Du er tilpasningsdyktig. Du er rå. Du er tøff. Du er et så sterkt kjønn, at de kaller hele jordkloden her for “Moder jord. Husk det.

En mann kan så er bittelite frø i deg. Men DU er den ilden, lufta, jorden og vannet som rent elementært må til for å LAGE LIV.

Det er helt ok om du vil dele dette innlegget på internett. Jeg regner med du kjenner deg igjen i teksten dersom du er kvinne. Beklager i såfall den vulgære starten på innlegget. Nei forresten, hvorfor skal vi kvinner beklage alt og ingenting hele tiden? For søren, kjør på viralt som fytti. For om vi ikke kan stå for dette, hvordan kan vi da stå for måten vi fortsatt blir objektivisert og latterliggjort i denne egentlig kvinnedominerte verden? [email protected], lady, proud from the woman heart.

 

(Slik jeg skriver i første del her, blir vi kvinner daglig omtalt og snakket til. Dette er hva vi må tåle å takle. Slik sett er hver dag en slags kamp for å bevise at vi er mer enn en “svak kropp”. Mer enn et ubetydelig objekt. Jeg, Helene, skribent av denne forbipolene bloggen, ville aldri snakket slik hverken til meg selv eller mine medsøstre. Denne måten å tale på er herved kun brukt som eksempel på hva vi fortsatt forventes å finne oss i idet vi fekter oss gjennom 2106)

 

 

 

Jeg sliter voldsomt nå

 

Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.

For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.

så sa det pang.

Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power.
Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke. 

Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ….god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.

For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.

Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare… …dumt, kleint og flaut. 

Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.

Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.

Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt…? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.

Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser. 

Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.

Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på…  

Be patience, pleace 😉
 

 

Til frieren som ringte meg på face i kveld!


 

Du som nettopp ringte meg på facern;

Først ble jeg glad. Gøy assa. Næh så sprekt og coolt!   Saklig…

Jeg sa det til deg, at jaggu er det ikke mange igjen av disse jeger-mannfolka, nei..  Du sa du hadde funnet meg på ei eller anna singelside på face, og at du fant meg tiltrekkende. Jeg prøvde å forklare at det er make up. Ja og så snakket jeg litt om at jeg ikke er vant til menn som er så inn i hampen på banen…  Du fortalte at du er uredd og usjenert.

Så syntes jeg det begynte å bli ….vel …. WEIRD…

Du bombaderte meg med spørsmål med en ensformig tone i stemmen, og jeg befant meg plutselig i et jobbintervju.

Jøss. Du viste deg å være en type av en viss anelse too dominant kinda guy. Jeg fikk følelsen av å være et, i dine øyne, slags objekt som du skulle eie.

Det var spørsmål som: “Kainn du svar mæ spesifikk på det som angår det faktum om du date andre akkurat no? For det kan æ sei med ein gang: æ e itj den som dele!”

Jeg sa: “Det her minne om asberger.”

Du sa: “E det SÅNN du tar imot beundreran dine???” 

Jeg sa: “Æ mente det jo ikke ille. Har bipolar sjøl da…  og beundrera? Har ikke mange av dem æ vel, såvidt æ vet!”

Du fyrte løs i din private debatt. Spørsmål og merkelige påstander om meg som person. Rude. Very rude.. 

Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt nebbete. Ingen kommer her og pirker borti frihetssonen min akkurat nå altså. En ting er flørt og date, men sånne lovnader gjør man i kjerka!

Så kom spørsmål som: “E du impulsiv?”

Jeg svarte at jeg var så impulsiv som overhodet mulig med to barn og greier da… 

Så ble det direkte ubehagelig.

Du sa:”Du misforstår! Det e sånn at æ fant dæ, synes du e tiltrekkende, og du kan svar på om du vil møt mæ!”

Jeg forklarte deg at jeg er ei dame som er FRI, og som er sterk verbalt. Som overhodet ikke passer inn i noe slags forhold. At jeg ikke er noen slags nikkebarbiedukke, men heller sterk mentalt og ganske kvass i meningsytringene mine. Du påstod at det er du også, sterk som bare det, men kanskje “lurere enn meg og holder mer tilbake” …whatever that means…

Så ville du på ny vite om jeg hadde noen andre i kikkerten.

Jeg forklarte deg at jeg såvisst ikke trenger å svare på alle jobbintervjuspørsmålene.

Jeg sa:

“Du.. vi dropper det. Finn deg ei sånn derre nikkedukke, du totalt fremmede som jeg aldri har møtt eller prata med før…!”

Så la du på.

Og jeg lo. 

Ikke visste jeg at kosekvelden min oppi sofaen her skulle ende med en diskusjon med en fremmed dude omkring singellivets ekteskaps jobbintervju, der jeg måtte forklare og minne på at jeg strengt tatt bestemmer over meg selv. 

Jeg tar herved tilbake mine tidligere ønsker om en jegermann fra Steinalderen, på direkte jakt i front, med klubba si og kvinnesynet sitt deretter…

Bare øøøøørøittegrann forvirret her i kveld. Hoho. Og til andre reveenka-friere: ikke misforstå, drømmemann, ring meg GJERNE, og vær på’n som fy. 

Men please’a ….ikke prøv å FANG MEG! 

JEG ER:  EFF ÆRR IIII :  F R I !

Du, jeg ….og det forbanna dyret.. 🐾 🐮🐾🐴🐾🐻🐾


 

Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger “It’s an animal city..” Og det er som om bygdadyret tror at sangen “fancy” handler om det selv. “I’m so fancy, you allready know..” rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i “it’s raining gossip!”  …vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen…

…ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre. 

I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere: 

Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.

Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt… Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.

Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)

Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller. 

Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!

For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv. 

Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?

 Yeah, bygdadyrets old habits… hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.

Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.

Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.

Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen “Smisk for å bli godtatt”. Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city’s bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med? 

For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler. 

La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.

Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre’s liv..

Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.

 

Fra Pippa Middleton til Vaske Middleton


 

Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?


 

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: “Pippa Middleton”. “Hva sa du, mamma?” Hvisket Mathias. 

“Jeg sa Pippa Middleton…”

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

“Æææhææ! PUPPA Middeltånn!”

“Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA”

 


 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : “Mum! Mummy! Your name is PIPPA???


 

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en! 

Heftig latter

…..jeg fant ut noe som burde vært scary i kveld!  LOL!


Jeg er av typen som synes det er hysterisk morsomt å se på sånne You tube klipp av folk med ekstremt rar latter. Da ler jeg så jeg hikster. Og det har aldri, inntil i kveld, falt meg inn at de jeg ser disse klippene sammen med, skuler humrende bort på meg der jeg ler høyere og høyere av de derre rare latterene.

En gang så jeg et program på TV med skjult kamera der de lurte folk på blind date med at blind daten hadde en hysterisk snål latter som den uvitende andre delen av daten skulle deale med. Jeg holdt på å ramle ned av sofaen. I sånne tilfeller ler jeg så intenst at jeg får kramper i magen. Det heter så vakkert “latterkrampe”. Men ved nærmere ettertanke det ikke noe særlig videre “vakkert” over de krampene mine.

Vakkert og nydelig er det at jeg enda, i en alder av 35 år, ikke har tisset på meg eller laget andre lyder enn orale kneggelyder under laughing take off. Men selv om det føles ekstatisk fint inni meg, når jeg ler, er eller høres jeg hverken fin, vakker eller nydelig ut der jeg krøker meg sammen i ekstasen min. Dag ut og dag inn. For jeg er jo blitt så sabla lykkelig av de tanketeknikk-metodene jeg har brukt for å holde mitt nå leende hode over vannet, at jeg ler høyt flere ganger daglig.

I kveld satt jeg alene i sofaen og så TV. Som vanlig var det noe som ikke var komisk ment, men som jeg greide å fantasere meg frem til, som satte i gang latteren. Med ett var det Ravi og jeg: Ut av meg sjæl kunne jeg tydelig høre lyder mer merkelige og snåle enn alle de rare latterene jeg hadde hørt og sett på TV.. Lydene “HA HA” ble snudd på hodet til noe slags kneggende “AH! ÆH! ÆH! Æ! Æ! A!” …og slik fortsatte det. 

 Nå begynte jeg å le av meg selv, og den høye C tredte inn mitt ristende latterlandskap. Jeg innså at latteren min har mange forskjellige skalaer. Mange personlighetstrekk. Men ei greie gikk igjen. Nemlig VOLUMET! Volumet, mann! Det tok jo helt av! Og satt sammen med gjespeoppdagelsen jeg gjorde for noen måneder siden (Er du from the 80’s? Gap til speilet og tell amalgamfyllinger…) blir jo dette en vandrende katastrofe. Jeg prøver å huske hånda foran munnen ved gjesping, men har aldeles ikke tenkt på dette ved kneggende gapende latterkramper… shit! 

I kveld forstod jeg at jeg er en av disse snåle latterkrampene jeg har sett på skjerm. Og jeg har ikke tenkt å holde kjeft for det. Nå nei, nå har jeg sååå mye mer å le av nemlig. Min egen deilige skjult kameratiserte nerdelatter.. Bye bye You Tube og skjult kamera; I’ve got my own private LOLshow 👅


 

Eventyret om Bygdatrollet

Dette er eventyret om kusinen til Nett-trollet: bygdatrollet Amøbine. 

Det var en gang et søtt lite bygdatroll ved navn Amøbine. Hun hadde bestemt seg for å flytte til byen, der hennes bestevenninne Jantemartha, bodde. Bygda Amøbine bodde i, var rimelig oppspist, så hun la på vei sin ferd nedover dalene, og innover markene mot byen. Da hun kom frem, banket hun på døra til sin venninne, slapp inn, og fikk bo der. 

 


Det eneste Jantemartha ville ha i husleie, var sladder. Slesk, ondsinnet, deilig, velsmakende sladder om folkene i den lille byen.

Allerede samme kveld startet bygdatrollet Amøbine i sin ny jobb som sladderhank. Hun banket seg inn, dør etter dør, og satte seg ned på sofaer og stoler, ved bord i stuer, hos byfolket. Et søtt lite troll fra bygda var slettes ikke å forakte som venn, så de åpnet seg og fortalte, og serverte kaker og boller.

 Men hver kveld da Amøbine kom hjem med sladderet sitt, var ikke Jantemartha fornøyd med det hun hørte. Det var for kjedelig. For vennlig. Så Amøbine bygdatroll begynte å finne på ting. Hun løy. Fant opp overraskende, spennende og fæle greier om folk, slik at Jantemartha kunne ligge å vri seg og godte seg i heslig latter, kveld etter kveld. 

Det ble en vane for bygdatrollet dette med å finne opp sladder og fortelle videre. Hun begynte å servere sladder og løgn hos byfolket også, ikke bare hos JanteMartha.

Dundrende på dør etter dør, trengte hun seg inn i varme stuer, jafset i seg kaker og boller, og drakk så mye kaffe at hun pratet altfor mye. Hun var ikke lenger lita og søt. Men hadde spist seg stor, svær og løgnaktig stygg.

Byfolket ble klokere, etterhvert som de lærte å kjenne det store stygge trollet. De sluttet å servere henne kaker, kaffe og boller, men ga henne spinat og vann. For, å stoppe henne ved døra, det gikk ikke, hadde de erfart.

De satt stillet og lyttet, og fulgte henne vennlig til døra. Feige Jantemartha fikk bare løgn å fare med, og ingen trodde på henne heller lenger. De to sladderhankene ville være interessante, men interessen dabbet av, fra slitne byfolk.

Bygdatrollet krympet, og ble ikke bare lita og nett, men bittelita og stakkarslig. Jantemartha ble gammel svak, sengeliggende og ensom, mens Amøbine løp fra dør til dør og spiste bare spinat og drakk vann. 

En dag glemte hun seg, bygdatrollet. Hun gikk ut i dagslys. Midt på torget slo hun sprekker. Sannheten tøt ut gjennom alle de grønngule sprekkene, og hun sprakk. Alle byfolkene til stede fikk grønn trollgugge på seg, som de straks renvasket av seg. Ingen ville vedkjenne seg skapningen som hadde sprukket i sollyset, og de vandret videre mens de ventet på neste bygdatroll. For noen måtte jo ta seg av stakkars syke gamle Jantemartha…

Og Amøbine’s fetter Nett-trollet, dukket liksom aldri opp det. Det var feigere enn feigest, og turde aldri vise seg. Fantes det i det hele tatt?

Byfolket tvilte, mens de tok av seg renvaskede grønn troll-gugge-klær, og gjemte dem bort oppe på sine loft, der Nissen på lasset kunne gnage litt på dem.

Snipp, Snapp, Pluto og Donald, vips var eventyret om bygdatrollet aldri slutt, men varte evig. Gnagende evig. 

 

Skrevet av Helene Dalland, 2015.

Ditt hårtroll!

Det jeg nå skal skrive om, hendte i går. Og i går sa jeg til meg selv: Jeg skal IKKE, I K K E, ICKHHEE, blogge om dette. Jeg kan ikke finne nok selvironi til å kunne skrive om dette…   Men dere vet, tiden leger alle sår, og i dag pekte min stolthet nese av meg i det den lo så den ristet av selvironi og alle ironiens venner. Velkommen til mitt innlegg om en tassi ved navn Hank.

Det var i forigårs jeg først fikk øye på han. Oppe i kjøkkentaket drev den og surret faretruende likt et svært tovings hårtroll med slemme slemme planer. Minte meg på om ondskapen selv. Jeg krøket meg i stille grøss og skulte opp i taket med høye skuldre. Hva i alle dager? Før i tiden hadde jeg hentet det første og beste å myrde styggen med, og gjorr kortes mulig prosess med et: “Hah, got you looser!” Nå frøs jeg fast i redsel og kjente det kilte frykt i hele den tåpelige kroppen min. 

Det skulle gå et døgn innen jeg så han igjen. Jeg satt på soverommet og matet Even med melk da jeg fikk øye på et velkjent hårtoll inne i mitt walk in closet. Hank surret i kjappe sirkler der inne, og så nok ned på meg fra sin takhøyde..

Da Even hadde sovna, henta jeg kjøkkenspayen. Nå skulle han gasses i hjel, hanken! Nuh! Der var han. Han knitret med de heslige hårlignende føttene sine mot klesskapene mine, og han var kommet inn i soverommet nå. Jeg hadde  nok en gang fryst til is i ren panikk, og nå skulle min fobi nå nye høyder. 

Jeg sprayet, men dette er jifstråle av tynn type. Jeg bomma, og i samme øyeblikk angrep ham meg! Rett i fleisen! Et kjapt hårtroll rett i fleisen! MIN fleis, full av heslig mygghank. Jeg kunne ikke hyle heller, da min lille baby lå og sov der inne. I det hele tatt var i hus. Jeg måtte være stille. 

Jeg føk sammen og løp ut av rommet i en sabla fart. Med fobi, panikk, skrekk, frykt og angst, alt på en gang. Og jeg var rådvill. Jeg måtte jo sove der inne! Kunne ikke kille it heller nå, da angrep den meg jo.

Jeg listet meg igjen i bøyd posisjon mot den åpne soveromsdøra. Igjen med svære øyne og verdens høyeste skuldre. Måtte lokalisere den, men turde nesten ikke. Med hodet lavere enn hjertehøyde, og et ransakende blikk opp, ned, hit og dit, måtte jeg ha vært litt av et syn. Ikke et syn jeg helt kan stå for ovenfor barna mine om noen år uten å bli ledd av. “Maaaamma daaa!”

Der var den! Som med en stille creepy beskjed, hang den i taket rett over puta mi. Den hadde tatt over kåken min!!! Den jæveln! Den eide hjemmet mitt og den eide meg, jeg var trakassert og terrorisert. Noe måtte gjøres, og det innen jeg sovnet!

Hvem skulle jeg ringe? Klokka var sent på kvelden, og jeg måtte faktisk snakke med noen som kunne roe meg ned fra dette unødvendige Hankdramaet… Jeg visste at min kompis og far til mine barn var våken. Så jeg ringte Tore.

Tore forsøkte å overbevise meg om at Hank kom til å stupe snart, siden han sikkert hadde fått litt jif i seg. Det pep i meg som om jeg var 5 år og trodde det lille dyret kunne drepe meg. “Det e et kjæmpesvært insekt, Tore..” nærmest småropte jeg. “Æ e faktisk pizzredd altså, æ tulle ikke..”

Tore hadde selvfølgelig vansker med å holde latteren tilbake. Hadde mamman til barna hans blitt ei pingledingle? Fattet hun ikke at de kilende klitrende mygghankbeina ikke kom til å ta livet av henne? Kjente han i det hele tatt denne dama??

Med Tore i andre enden og ståpels over hele kroppen, så jeg mitt snitt til å lure meg inn på soverommet og ha igjen døra da han svirret seg opp på veggen i gangen, og satte seg der som en annen konge. Men utenfor soverommet iallefall.

Og jeg tuller ikke, i natt sov jeg dårlig. 

Her er han. På bildet under her. Fant han bak sofaen her i kveld. Så Jifen må ha fønka fett visstnok.

Ja jeg vet, det er helt utrolig… man sant desverre, jeg har blitt ei pingle på “gammeldagan! Når jeg tenker meg om hadde jeg en lignende kamp med en svær vindusedderkopp for noen uker siden.. Oppførte meg som om Eddie kom til å hoppe på meg hvert sekund. Hva er det som skjer, har fobien begynt å tygge litt på meg? Håper det er noen hormonelle greier jeg kan skylde på, dette. For hva om neste sommer er en knallsommer som bringer med seg masse insekter og trenger dem inn her hos oss? Synes jeg ser for meg jeg selv gå i dekning i flere timer om gangen.. 

I kveld skal jeg uansett legge meg og sove i fred og ro. God natt fra meg. Måtte surresataner, nattas djevler og hårtroll holde seg unna..