Flausetabbekrise …den derre kjolen!

 

Hvordan skulle det gått med meg desom mine foreldre ikke hadde lært meg selvironi.. Så bra jeg ikke er kongelig eller noen annen important.

Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.

Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en “bare det-dag”. 

 Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans.  Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.

Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do’es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.

Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ….nærmest …innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt. 

Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk. 

Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. “Du. Du Hahaa. Du har kjolen…. oppi. Baki. Haha..”  

Akkurat på “bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen” hadde jeg pakka kjolen “oppi baki” der inne på “den magiske dassen”.

Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side. 

 

SAY WHAT, MAMA?


I dag ser det ut til at jeg må hive meg på en trend her. De siste dagene har jeg ivrig fulgt den nye og flotte bloggen til  kona til.blogg.no. Hun fokuserer litt på dette med oss voksne som prøver å snakke engelsk iblant så barna ikke forstår, og jeg humra litt gjenkjennende da jeg leste om dette med å gi jernet for å huske engelsk fra en svunnen tid. 

Tore og jeg snakker Trønderengelsk, engelsk med input av noen erstattende norske ord i mangel på engelskkunnskaper, og noen ganger glemmer vi å hoppe av den engelske samtalen i det vi kommer inn på barnevennlige tema. I stedet fortsetter vi å jabbe det mixa språket våres inn i disse “ufarlige” temaene. Vi prøver classy å høres ut som folk fra Hollywood, med proff filmaksent og hele pakka. Samtidig er vi glade for at ingen andre voksne driver å fluer seg på veggene våre akkurat når vi har amerikansk filmshoot med bambuspraten vår foran 2 små flirfulle øyne langt der nede, samt to store babyøyne.

Akkurat dette med å glemme å peile seg inn på norske ord, skjedde i dag. Da vi hadde en trivelig hentesituasjon hvor lille Even skulle bli med storebror og pappa på guttedag.

Tore og jeg satt der og kakla noe engelsk skvip som Mathias ikke skulle få med seg, og vi glemte altså å tone oss inn på norsk trønder, i det jeg skulle fortelle Tore om at formen min ble så mye bedre etter jeg jogga i går, og etter at Monica var på besøk. Å uttale engelske ord kan være en utfordring for oss fra 70 og 80-tallet. Så jeg sa: “…and then I felt better after I “djåøgded” yesterday. Yeah and after her visiting me”

Tore satt som forstenet og bare glodde på meg med tallerkenøyne. Så utbrøt han høyt: “….you DRUGED yesterday???!”

-“No I JOGDED yesterday, and I don’t know how to say it! Jogg, jogged, jogging, you name it. Say what?”  Så braket det løs med altfor høy foreldelatter, og to smilende små gutter sin lille uforstående humring. Tror vi iallefall. At eldstemann ikke forstår bare biiiitte litte av det engelske skvipet til mamma og pappa…  

Din tur, kona til 😉


 

Big big booty på “joggetur”! 😀😤💪


 

Mamma mia altså, jeg har noe å tilstå. For mamman min skulle passe lille Even i dag, så jeg kunne få jogget en tur. Poker face dro altså ut på ferd tidligere i dag med sin big booty for å pump it litt. Men jeg møtte en del fristelser på turen som gjorde dagens joggis annerledes enn vanlig. Jeg skal fortelle det her. Nå. 😕


Først møtte jeg Kasper og Adrian. Kan ha vært mellom 10-12 år de to, jeg turde ikke spørre. Men det er assa såå lenge jeg spilte fotball på ei digg gressmatte.. Say no more  

 

Så er det denne benken da. Hver gang jeg varmer opp forbi denne, er det så fristende å slenge seg nedpå litte… ligge der og se på himmel’n og nyyyte livet…

..så i dag varma jeg opp her i sola på benken…


Har lest at det er in å gi trær en klem. Ja jeg vet ikke hvorfor. Men at det skal gi en slags ro eller noe..  så jeg testa det i dag da. Ble litt urolig av det. Sånn i tilfelle noen så meg klemme et sandskogtre da. Kremt.

Godt i gang med joggisen ble jeg så skremt av denne fjæra at det pep litt i meg. Iik. Trodde det var et dyr..

 

…så jeg roa ned med litt lek jeg. Klatra litt og sånn.


Egentlig beregna for ungdomsskoleelever dette skjønner jeg. Altfor vanskelig for meg.


Så fikk jeg meg ei foxy venninne. Hun heter Foxy og er kjempefoxy. Skal alltid hilse på henne hvis jeg ser henne heretter. 


De neste fem årene kommer jeg visst faretruende til å nærme meg 40årskrisa. Hva gjør man for å unngå slik krise? Jo man henger litt med Emil, Sander, Thomas og Tom på 16 en stund, og later som om de ikke synes du er helteit. Noe de garantert synes. Og akkurat i det krise blir ei svær kvise, undrer de på om du er helt i water… Og midt oppi det hele, mens man vet at det har man jo papirer på at man slettes ikke er, later man som om man er 16 år noen minutter. Selv om  man kunne vært mamman derigården. De minuttene drar alderen din ned ca noen år.. Kan du tro ja, men jeg skal love deg at de minuttene bare får deg til å føle deg eldgammel 😳


I tvangstankebakken min (siste bratte bakke, nei, eneste bakke. I tvangstankebakken er det ikke er lov å stoppe) , stoppa jeg for aller første gang. For å filosofere i 20 sekund. Om hvorfor hundeeiere må ha med seg miniposene sine, bøye seg og plukke bæsj.  Når hesteeierene ikke må ha med seg søppelposer og spade? For å hoppe ned av hingsten eller hoppa, og plukke opp dette her sånn… 

Ah! Dagens joggetur var spennende, og jeg møtte mange koselige folk jeg aldri har møtt før. Det er sant som de sier: Alle fremmede er potensielle venner.

 

Helene’s flauser: Slottsnarren


 

Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo’s solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet’s goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: “Jeg tigger ikke!!!”  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:”Æ veit det. Ska bærre toill litte…” Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: “Kain få komma inn hahahaaa”  Vakten pekte mot slottet’s høyre side og sa: “Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der..” 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 


 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:”Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??” 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet’s hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!


 

Helene’s flauser: stupid stagediver

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”

…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia  youths”  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?”  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…