Heftig latter

…..jeg fant ut noe som burde vært scary i kveld!  LOL!


Jeg er av typen som synes det er hysterisk morsomt å se på sånne You tube klipp av folk med ekstremt rar latter. Da ler jeg så jeg hikster. Og det har aldri, inntil i kveld, falt meg inn at de jeg ser disse klippene sammen med, skuler humrende bort på meg der jeg ler høyere og høyere av de derre rare latterene.

En gang så jeg et program på TV med skjult kamera der de lurte folk på blind date med at blind daten hadde en hysterisk snål latter som den uvitende andre delen av daten skulle deale med. Jeg holdt på å ramle ned av sofaen. I sånne tilfeller ler jeg så intenst at jeg får kramper i magen. Det heter så vakkert “latterkrampe”. Men ved nærmere ettertanke det ikke noe særlig videre “vakkert” over de krampene mine.

Vakkert og nydelig er det at jeg enda, i en alder av 35 år, ikke har tisset på meg eller laget andre lyder enn orale kneggelyder under laughing take off. Men selv om det føles ekstatisk fint inni meg, når jeg ler, er eller høres jeg hverken fin, vakker eller nydelig ut der jeg krøker meg sammen i ekstasen min. Dag ut og dag inn. For jeg er jo blitt så sabla lykkelig av de tanketeknikk-metodene jeg har brukt for å holde mitt nå leende hode over vannet, at jeg ler høyt flere ganger daglig.

I kveld satt jeg alene i sofaen og så TV. Som vanlig var det noe som ikke var komisk ment, men som jeg greide å fantasere meg frem til, som satte i gang latteren. Med ett var det Ravi og jeg: Ut av meg sjæl kunne jeg tydelig høre lyder mer merkelige og snåle enn alle de rare latterene jeg hadde hørt og sett på TV.. Lydene “HA HA” ble snudd på hodet til noe slags kneggende “AH! ÆH! ÆH! Æ! Æ! A!” …og slik fortsatte det. 

 Nå begynte jeg å le av meg selv, og den høye C tredte inn mitt ristende latterlandskap. Jeg innså at latteren min har mange forskjellige skalaer. Mange personlighetstrekk. Men ei greie gikk igjen. Nemlig VOLUMET! Volumet, mann! Det tok jo helt av! Og satt sammen med gjespeoppdagelsen jeg gjorde for noen måneder siden (Er du from the 80’s? Gap til speilet og tell amalgamfyllinger…) blir jo dette en vandrende katastrofe. Jeg prøver å huske hånda foran munnen ved gjesping, men har aldeles ikke tenkt på dette ved kneggende gapende latterkramper… shit! 

I kveld forstod jeg at jeg er en av disse snåle latterkrampene jeg har sett på skjerm. Og jeg har ikke tenkt å holde kjeft for det. Nå nei, nå har jeg sååå mye mer å le av nemlig. Min egen deilige skjult kameratiserte nerdelatter.. Bye bye You Tube og skjult kamera; I’ve got my own private LOLshow 👅


 

Eventyret om Bygdatrollet

Dette er eventyret om kusinen til Nett-trollet: bygdatrollet Amøbine. 

Det var en gang et søtt lite bygdatroll ved navn Amøbine. Hun hadde bestemt seg for å flytte til byen, der hennes bestevenninne Jantemartha, bodde. Bygda Amøbine bodde i, var rimelig oppspist, så hun la på vei sin ferd nedover dalene, og innover markene mot byen. Da hun kom frem, banket hun på døra til sin venninne, slapp inn, og fikk bo der. 

 


Det eneste Jantemartha ville ha i husleie, var sladder. Slesk, ondsinnet, deilig, velsmakende sladder om folkene i den lille byen.

Allerede samme kveld startet bygdatrollet Amøbine i sin ny jobb som sladderhank. Hun banket seg inn, dør etter dør, og satte seg ned på sofaer og stoler, ved bord i stuer, hos byfolket. Et søtt lite troll fra bygda var slettes ikke å forakte som venn, så de åpnet seg og fortalte, og serverte kaker og boller.

 Men hver kveld da Amøbine kom hjem med sladderet sitt, var ikke Jantemartha fornøyd med det hun hørte. Det var for kjedelig. For vennlig. Så Amøbine bygdatroll begynte å finne på ting. Hun løy. Fant opp overraskende, spennende og fæle greier om folk, slik at Jantemartha kunne ligge å vri seg og godte seg i heslig latter, kveld etter kveld. 

Det ble en vane for bygdatrollet dette med å finne opp sladder og fortelle videre. Hun begynte å servere sladder og løgn hos byfolket også, ikke bare hos JanteMartha.

Dundrende på dør etter dør, trengte hun seg inn i varme stuer, jafset i seg kaker og boller, og drakk så mye kaffe at hun pratet altfor mye. Hun var ikke lenger lita og søt. Men hadde spist seg stor, svær og løgnaktig stygg.

Byfolket ble klokere, etterhvert som de lærte å kjenne det store stygge trollet. De sluttet å servere henne kaker, kaffe og boller, men ga henne spinat og vann. For, å stoppe henne ved døra, det gikk ikke, hadde de erfart.

De satt stillet og lyttet, og fulgte henne vennlig til døra. Feige Jantemartha fikk bare løgn å fare med, og ingen trodde på henne heller lenger. De to sladderhankene ville være interessante, men interessen dabbet av, fra slitne byfolk.

Bygdatrollet krympet, og ble ikke bare lita og nett, men bittelita og stakkarslig. Jantemartha ble gammel svak, sengeliggende og ensom, mens Amøbine løp fra dør til dør og spiste bare spinat og drakk vann. 

En dag glemte hun seg, bygdatrollet. Hun gikk ut i dagslys. Midt på torget slo hun sprekker. Sannheten tøt ut gjennom alle de grønngule sprekkene, og hun sprakk. Alle byfolkene til stede fikk grønn trollgugge på seg, som de straks renvasket av seg. Ingen ville vedkjenne seg skapningen som hadde sprukket i sollyset, og de vandret videre mens de ventet på neste bygdatroll. For noen måtte jo ta seg av stakkars syke gamle Jantemartha…

Og Amøbine’s fetter Nett-trollet, dukket liksom aldri opp det. Det var feigere enn feigest, og turde aldri vise seg. Fantes det i det hele tatt?

Byfolket tvilte, mens de tok av seg renvaskede grønn troll-gugge-klær, og gjemte dem bort oppe på sine loft, der Nissen på lasset kunne gnage litt på dem.

Snipp, Snapp, Pluto og Donald, vips var eventyret om bygdatrollet aldri slutt, men varte evig. Gnagende evig. 

 

Skrevet av Helene Dalland, 2015.

Ditt hårtroll!

Det jeg nå skal skrive om, hendte i går. Og i går sa jeg til meg selv: Jeg skal IKKE, I K K E, ICKHHEE, blogge om dette. Jeg kan ikke finne nok selvironi til å kunne skrive om dette…   Men dere vet, tiden leger alle sår, og i dag pekte min stolthet nese av meg i det den lo så den ristet av selvironi og alle ironiens venner. Velkommen til mitt innlegg om en tassi ved navn Hank.

Det var i forigårs jeg først fikk øye på han. Oppe i kjøkkentaket drev den og surret faretruende likt et svært tovings hårtroll med slemme slemme planer. Minte meg på om ondskapen selv. Jeg krøket meg i stille grøss og skulte opp i taket med høye skuldre. Hva i alle dager? Før i tiden hadde jeg hentet det første og beste å myrde styggen med, og gjorr kortes mulig prosess med et: “Hah, got you looser!” Nå frøs jeg fast i redsel og kjente det kilte frykt i hele den tåpelige kroppen min. 

Det skulle gå et døgn innen jeg så han igjen. Jeg satt på soverommet og matet Even med melk da jeg fikk øye på et velkjent hårtoll inne i mitt walk in closet. Hank surret i kjappe sirkler der inne, og så nok ned på meg fra sin takhøyde..

Da Even hadde sovna, henta jeg kjøkkenspayen. Nå skulle han gasses i hjel, hanken! Nuh! Der var han. Han knitret med de heslige hårlignende føttene sine mot klesskapene mine, og han var kommet inn i soverommet nå. Jeg hadde  nok en gang fryst til is i ren panikk, og nå skulle min fobi nå nye høyder. 

Jeg sprayet, men dette er jifstråle av tynn type. Jeg bomma, og i samme øyeblikk angrep ham meg! Rett i fleisen! Et kjapt hårtroll rett i fleisen! MIN fleis, full av heslig mygghank. Jeg kunne ikke hyle heller, da min lille baby lå og sov der inne. I det hele tatt var i hus. Jeg måtte være stille. 

Jeg føk sammen og løp ut av rommet i en sabla fart. Med fobi, panikk, skrekk, frykt og angst, alt på en gang. Og jeg var rådvill. Jeg måtte jo sove der inne! Kunne ikke kille it heller nå, da angrep den meg jo.

Jeg listet meg igjen i bøyd posisjon mot den åpne soveromsdøra. Igjen med svære øyne og verdens høyeste skuldre. Måtte lokalisere den, men turde nesten ikke. Med hodet lavere enn hjertehøyde, og et ransakende blikk opp, ned, hit og dit, måtte jeg ha vært litt av et syn. Ikke et syn jeg helt kan stå for ovenfor barna mine om noen år uten å bli ledd av. “Maaaamma daaa!”

Der var den! Som med en stille creepy beskjed, hang den i taket rett over puta mi. Den hadde tatt over kåken min!!! Den jæveln! Den eide hjemmet mitt og den eide meg, jeg var trakassert og terrorisert. Noe måtte gjøres, og det innen jeg sovnet!

Hvem skulle jeg ringe? Klokka var sent på kvelden, og jeg måtte faktisk snakke med noen som kunne roe meg ned fra dette unødvendige Hankdramaet… Jeg visste at min kompis og far til mine barn var våken. Så jeg ringte Tore.

Tore forsøkte å overbevise meg om at Hank kom til å stupe snart, siden han sikkert hadde fått litt jif i seg. Det pep i meg som om jeg var 5 år og trodde det lille dyret kunne drepe meg. “Det e et kjæmpesvært insekt, Tore..” nærmest småropte jeg. “Æ e faktisk pizzredd altså, æ tulle ikke..”

Tore hadde selvfølgelig vansker med å holde latteren tilbake. Hadde mamman til barna hans blitt ei pingledingle? Fattet hun ikke at de kilende klitrende mygghankbeina ikke kom til å ta livet av henne? Kjente han i det hele tatt denne dama??

Med Tore i andre enden og ståpels over hele kroppen, så jeg mitt snitt til å lure meg inn på soverommet og ha igjen døra da han svirret seg opp på veggen i gangen, og satte seg der som en annen konge. Men utenfor soverommet iallefall.

Og jeg tuller ikke, i natt sov jeg dårlig. 

Her er han. På bildet under her. Fant han bak sofaen her i kveld. Så Jifen må ha fønka fett visstnok.

Ja jeg vet, det er helt utrolig… man sant desverre, jeg har blitt ei pingle på “gammeldagan! Når jeg tenker meg om hadde jeg en lignende kamp med en svær vindusedderkopp for noen uker siden.. Oppførte meg som om Eddie kom til å hoppe på meg hvert sekund. Hva er det som skjer, har fobien begynt å tygge litt på meg? Håper det er noen hormonelle greier jeg kan skylde på, dette. For hva om neste sommer er en knallsommer som bringer med seg masse insekter og trenger dem inn her hos oss? Synes jeg ser for meg jeg selv gå i dekning i flere timer om gangen.. 

I kveld skal jeg uansett legge meg og sove i fred og ro. God natt fra meg. Måtte surresataner, nattas djevler og hårtroll holde seg unna.. 


 

Flausetabbekrise …den derre kjolen!

 

Hvordan skulle det gått med meg desom mine foreldre ikke hadde lært meg selvironi.. Så bra jeg ikke er kongelig eller noen annen important.

Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.

Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en “bare det-dag”. 

 Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans.  Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.

Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do’es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.

Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ….nærmest …innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt. 

Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk. 

Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. “Du. Du Hahaa. Du har kjolen…. oppi. Baki. Haha..”  

Akkurat på “bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen” hadde jeg pakka kjolen “oppi baki” der inne på “den magiske dassen”.

Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side. 

 

SAY WHAT, MAMA?


I dag ser det ut til at jeg må hive meg på en trend her. De siste dagene har jeg ivrig fulgt den nye og flotte bloggen til  kona til.blogg.no. Hun fokuserer litt på dette med oss voksne som prøver å snakke engelsk iblant så barna ikke forstår, og jeg humra litt gjenkjennende da jeg leste om dette med å gi jernet for å huske engelsk fra en svunnen tid. 

Tore og jeg snakker Trønderengelsk, engelsk med input av noen erstattende norske ord i mangel på engelskkunnskaper, og noen ganger glemmer vi å hoppe av den engelske samtalen i det vi kommer inn på barnevennlige tema. I stedet fortsetter vi å jabbe det mixa språket våres inn i disse “ufarlige” temaene. Vi prøver classy å høres ut som folk fra Hollywood, med proff filmaksent og hele pakka. Samtidig er vi glade for at ingen andre voksne driver å fluer seg på veggene våre akkurat når vi har amerikansk filmshoot med bambuspraten vår foran 2 små flirfulle øyne langt der nede, samt to store babyøyne.

Akkurat dette med å glemme å peile seg inn på norske ord, skjedde i dag. Da vi hadde en trivelig hentesituasjon hvor lille Even skulle bli med storebror og pappa på guttedag.

Tore og jeg satt der og kakla noe engelsk skvip som Mathias ikke skulle få med seg, og vi glemte altså å tone oss inn på norsk trønder, i det jeg skulle fortelle Tore om at formen min ble så mye bedre etter jeg jogga i går, og etter at Monica var på besøk. Å uttale engelske ord kan være en utfordring for oss fra 70 og 80-tallet. Så jeg sa: “…and then I felt better after I “djåøgded” yesterday. Yeah and after her visiting me”

Tore satt som forstenet og bare glodde på meg med tallerkenøyne. Så utbrøt han høyt: “….you DRUGED yesterday???!”

-“No I JOGDED yesterday, and I don’t know how to say it! Jogg, jogged, jogging, you name it. Say what?”  Så braket det løs med altfor høy foreldelatter, og to smilende små gutter sin lille uforstående humring. Tror vi iallefall. At eldstemann ikke forstår bare biiiitte litte av det engelske skvipet til mamma og pappa…  

Din tur, kona til 😉


 

Big big booty på “joggetur”! 😀😤💪


 

Mamma mia altså, jeg har noe å tilstå. For mamman min skulle passe lille Even i dag, så jeg kunne få jogget en tur. Poker face dro altså ut på ferd tidligere i dag med sin big booty for å pump it litt. Men jeg møtte en del fristelser på turen som gjorde dagens joggis annerledes enn vanlig. Jeg skal fortelle det her. Nå. 😕


Først møtte jeg Kasper og Adrian. Kan ha vært mellom 10-12 år de to, jeg turde ikke spørre. Men det er assa såå lenge jeg spilte fotball på ei digg gressmatte.. Say no more  

 

Så er det denne benken da. Hver gang jeg varmer opp forbi denne, er det så fristende å slenge seg nedpå litte… ligge der og se på himmel’n og nyyyte livet…

..så i dag varma jeg opp her i sola på benken…


Har lest at det er in å gi trær en klem. Ja jeg vet ikke hvorfor. Men at det skal gi en slags ro eller noe..  så jeg testa det i dag da. Ble litt urolig av det. Sånn i tilfelle noen så meg klemme et sandskogtre da. Kremt.

Godt i gang med joggisen ble jeg så skremt av denne fjæra at det pep litt i meg. Iik. Trodde det var et dyr..

 

…så jeg roa ned med litt lek jeg. Klatra litt og sånn.


Egentlig beregna for ungdomsskoleelever dette skjønner jeg. Altfor vanskelig for meg.


Så fikk jeg meg ei foxy venninne. Hun heter Foxy og er kjempefoxy. Skal alltid hilse på henne hvis jeg ser henne heretter. 


De neste fem årene kommer jeg visst faretruende til å nærme meg 40årskrisa. Hva gjør man for å unngå slik krise? Jo man henger litt med Emil, Sander, Thomas og Tom på 16 en stund, og later som om de ikke synes du er helteit. Noe de garantert synes. Og akkurat i det krise blir ei svær kvise, undrer de på om du er helt i water… Og midt oppi det hele, mens man vet at det har man jo papirer på at man slettes ikke er, later man som om man er 16 år noen minutter. Selv om  man kunne vært mamman derigården. De minuttene drar alderen din ned ca noen år.. Kan du tro ja, men jeg skal love deg at de minuttene bare får deg til å føle deg eldgammel 😳


I tvangstankebakken min (siste bratte bakke, nei, eneste bakke. I tvangstankebakken er det ikke er lov å stoppe) , stoppa jeg for aller første gang. For å filosofere i 20 sekund. Om hvorfor hundeeiere må ha med seg miniposene sine, bøye seg og plukke bæsj.  Når hesteeierene ikke må ha med seg søppelposer og spade? For å hoppe ned av hingsten eller hoppa, og plukke opp dette her sånn… 

Ah! Dagens joggetur var spennende, og jeg møtte mange koselige folk jeg aldri har møtt før. Det er sant som de sier: Alle fremmede er potensielle venner.

 

Helene’s flauser: Slottsnarren


 

Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo’s solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet’s goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: “Jeg tigger ikke!!!”  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:”Æ veit det. Ska bærre toill litte…” Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: “Kain få komma inn hahahaaa”  Vakten pekte mot slottet’s høyre side og sa: “Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der..” 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 


 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:”Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??” 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet’s hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!


 

Helene’s flauser: stupid stagediver

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”

…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia  youths”  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?”  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…