Sanden blåser i sirkler omkring deg. Nok en storm som du selvfølgelig bestemmer deg for å stå stødig i. Men du kan behøver litt støtte.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så du snur deg til en du fortsatt tror er et av de viktigste menneskene i livet ditt. Men hun er borte. Hun var jo her nettopp, med sine egne stormer. Du trøster henne og stilte opp. Hun sa hun var glad i deg. Men nå her hun borte igjen. Det må være all sanden i vinden. Må være mørket som faller over deg etterpå. Hun er der sikkert et sted. Så du snakker med de andre, de som står der sammen med deg hele tiden, og får mer enn nok støtte. De lytter og gir gode råd, som vanlig, ja hva var livet uten dem. Dere har balanse, og stiller opp like mye begge veier. Så merkelig at du kan se dem, men ikke henne.

Stormen legger seg, mørket forsvinner, og sola smiler til deg igjen. Da kommer hun løpende i 70 km/t, bråbremser, og flirer litt.

For nei, strutser gjemmer ikke hodet i sanden, det er en myte. Det bare ser slik ut når de spiser.

Men hun kan finne på å legge seg flat ned på bakken og ligge dørgende stille i håp om ikke å bli oppdaget. Later som om hun er død i et forsøk på å narre deg.

Hvor hun var?

Hun var langt unna. Mange mil. Hadde nok med seg selv vet du.

Som så mange ganger før.

Men da det stormet orkaner omkring henne, fløy ikke du din vei.

Hun er en grådig struts.

Du er en raus Pelikan.

Hun forventer av deg alt du ikke kan forvente av henne. Hun forventer tilogmed at du gjør alt på hennes måte, hva angår alt fra kommunikasjon til hennes egne grenser og fornøyelser. Innse det, det er ikke plass til en pelikan i livet til en egoistisk struts.

Du vil dessuten bli undervurdert, ned til den mindre intelligente latterligjørelsen bak din rygg.

Pass deg for å bli utnyttet av en fulg med to tær, som ikke har tenner, slik at småstein knuser maten for henne i kråsen,  og som tar mer plass i livet ditt enn alle andre. Med sine 14 meter med tarm vil hun aldri greie å fordøye dine utfordringer i tillegg til sine egne. Med sin høyde på 2,8 meter er hun den største fuglen som finnes. Hun kommer til å ta plass i livet ditt, men du får ingen plass i hennes liv. Du er hennes søppelbøtte.

Og når du behøver henne, er hun long gone.

Slettestrutsen i farta.

Med sitt vingespenn på 2 meter kan hun likevel ikke fly, for vingene er reduserte. Hun kan bare løpe, spesielt hver eneste gang du behøver en venn.

Hun betyr trøbbel, men hun kan altså bare løpe.

Så du kan fly.

Med din evne til å bruke termikkene, de oppstigende luftstrømmene, vinner du lett høyde. Du seiler i vindene, og du flyr lavt over vannet, der du utnytter bakkeeffekten.

Snill som du er, lagrer du din egen mat i nebbet, og behøver ikke å snylte på andre. Du lever i flokker på hundrevis og tusenvis av individer, og det går helt fint.

I symbolikken hakker du deg selv til blods på brystkassa di for å gi ungene dine mat.

Du er tilogmed en dyktig svømmer.

En struts kommer alltid til å løpe. For så å komme løpende tilbake i enda større fart med sine problemer. Med det er alltid bare hun og deg. Du er ikke invitert til å møte de andre slettestrutsene.

Du hører hjemme sammen med alle de andre Pelikanene, ikke med ei som dytter andre strutsers egg ut av redet når det endelig skal samarbeides om rugingen, og hun er alene i mørke natta.

Årene går. Du prøver om og om igjen. Du elsker å gjøre strutsen glad, og ser ikke sannheten. For hun står misunnelig tilbake mens du flyr og svømmer sammen med alle de gode sjelene du samhandler med, arbeider sammen med og deler med.

For hun elsker ikke å gjøre deg glad. Hun kan breke og kvitre om alt hun hadde tenkt, og tenker å gjøre for å gjøre deg glad, men hun er grådig, innse det. “Bip bip”, og så er hun vekk igjen. Løpende hjem til slettene sine, der hun desperat forsøker å imponere et par strutser hun ser opp til. Side idoler.

“Se her da. Se hvor fort jeg kan løpe. Se hvor rå jeg er da. Men la oss ikke invitere pelikanen. La oss heller ikke gidde å bli kjent med de andre penikanene! La oss være falske, utspekulerte og bedritne; for vi er de største fuglene i verden!”

Ja. Størst i fysisk omfang, men med steiner i magen og store ord i kjeften der tennene skulle vært. En så lang tarm at de kan fise i vei hit og dit, med kappa etter vinden.

Lite imponerende.

Men alltid så deilig å la dem bare være igjen på slettene sine, springende hit og dit, fra individ til individ, uten en så stor flokk som den du nå flyr ut i verden sammen med.

Gråt ikke, min kjære pelikan. De løp for harde livet for å komme tilbake til deg da de angret den siste gangen. Men det var for sent, og de kan aldri fly etter deg.

Innse det. Strutser bryr seg ikke om pelikaner som deg.

Jeg er takknemlig for alle mine pelikanvenner. Blant annet deg, Ankie, på bildet over her, med hodet i en strutsemyteposisjon. Du er en pelikan, en klok sjel med masse vakkert innhold i ryggsekken din, som har gjort deg til et geni. På bildet er du på Ikea. På slike turer går skravla i ett, og det er jevnt. Vi kan snakke om alt, og det er jevnt. Pelikan. Jeg vet du også har fløyet over strutser før.

Så.

Kom nå, så suser vi i vei, høyt høyt over dem. Ja, la oss gå på dass her oppe nå. La oss drite i dem!

🤎💩🤎

Etter 6 år med bloggen forbipolene forstår jeg hva jeg aldri husket. Jeg glemte helt å fortelle hvem i alle dager jeg er.

Jeg er vant til å prate med blogglesere, men det siste året har ekstra mange villet snakke med meg om denne bloggen. More like ruinene av bloggen, for det er jo en stund siden jeg var en spæm in your face, dvs det har vært lite blogging det siste året, og jeg kan ikke skylde på noen pandemi.

En del lesere jeg har snakket med ble overrasket over å få vite at bloggen ble opprettet fordi jeg var helt sikker på at ingen kom til å lese den. Bittelille bloggen med alle mine dokumentasjoner som jeg ville lagre om min fortid, for mine barns framtid, juni 2015. klart den kunne jeg pent gjemme, hva?

Dere lesere har også blitt overrasket over hvem jeg er når vi møtes.

Det som ofte slår meg er hvor misforstått man kan gjøre seg på nett. Jeg har dokumentert fortiden min her inne, og jeg har fått æren av å få lov til å skrive sanne historier både for etterlatte og de som fortsatt er blant oss. De som orket kampene sine, og de som bare ikke maktet mer, RIP, og respekt til dem alle♡ Å fokusere på andre mennesker sine historier fengslet meg totalt; jeg elsker dem og alt hva de bærer i kistene sine, åpnet eller lukket.

Jeg mener; noen av dem har blitt som søsken for meg etter prosessen med å skrive deres tapre fortid.

Men jeg har aldri fortalt dere hvem jeg er, her i nåtiden, og inni meg. Hvem jeg faktisk er.

Trodde ikke at det var så viktig. Ei med min fortid kan vel aldri tenke seg at andre synes en er interessant, men når man så til de grader gjør seg selv misforstått, er det på tide å komme ut av skuffa. Og ja du vil bli skuffa. For jeg er hverken en diva, ei prinsesse eller noen pow wow wow, og jeg har fortsatt ingen sexy bakende å vise fram. I mine egne øyne ser jeg ikke engang særlig nice ut, og når jeg er over 40 år så kjenner jeg at it does’nt matter heller.

Jeg er ei ganske morsom alenemamma ja, men også kjedelig. Sånn fjernkontroll og Netflix-kjedelig. En bok-nerd, flirefjes.

So here we go, and first of all: Jeg er altså dyktig på å gjøre meg selv misforstått i dagliglivet; hva enten det er feil ord jeg sier, eller at jeg dagdrømmer.

Autokorrekt på tastaturet, og jeg, er uvenner. Nr 1! Og livsnyter liker jeg å påstå at jeg er. Iblant er jeg sikkert det, men sånn ellers så er det stress som ruler meg.

Jeg hyler høyst når noen hopper fram og sier bø. Jeg er en irriterende, avbrytende, en gang i måneden svært så pms-preget skapning. Og ja, når jeg er premenstruell kan det meste skje, det er akkurat som om man blir en slags wannabe bitch en gang i måneden. Det har skjedd at telefonfolk fra Canal digital, telenor osv har lagt på røret til meg under slike pms-dager. Og jeg har selvfølgelig vært irriterende nok til å ringe tilbake.

Drama og sladder takler jeg dårlig. Bare kutter dem ut, for å si det sånn. Har da drama på Netflix.

Jeg griner tårer og ler en weird latter av det jeg ser på skjermen (80tallet: “fjernsynet”) Og jeg er også tvers gjennom dumsnill.

Jeg har hittil vært altfor godhjertet, lett å utnytte, og jeg tar i ettertid ansvar for det. Du blir ikke med til mentalsykehuset som støtte når du selv trenger hvile. Du passer ikke andre sine barn og disker opp med middag når du egentlig bør ta vare på vettet ditt ved å jogge deg en real egotur. Vel, kanskje om du får et smil og en takk.

Men ikke ellers. Du har verdi langt utover universet, sier jeg til meg sjæl, og har forlengst bestemt meg for at barna mine fortjener en mamma som tar vare på seg selv.

And so: Selv om jeg er latterlig redd enkelte insekt og dem hatet meg, hater jeg også å drepe dem. En gang ringte jeg et vennepar in the middle of the night (2ich) og ba om hjelp til å gå ut alle mygghankene. Jeg fikk hjelp, for det er gode venner jeg har. Fobi er fobi, sant.

Jeg blir forelska gjennomsnittlig 5 ganger i året. Nei 4 kanskje. Og jeg har ikke trua på sånnt, so I let it passere.

Ofte har jeg sitti og klødd meg i hue sammen med mine like snille og trofaste venner når folk ser ut til å tro vi er slemme eller noe i den gata der. Når bitches in the hood plutselig får det for seg at …at vi er noe glødende, et eller annet vi snille heksene ikke helt forstår, at det er VI som er “the bitches•○●○• or whatever. Vi bare shake it off og vet godt at vi er altfor snille til å være sanne. Såe. Da så.

Sølibat? Ja det er et kjent ord. Men jeg har muligheten hvis jeg vil. Han er en snacksy bonde fra bortover sørover, og tålmodig må jeg søren meg si han er. Søøøølibat. Fælt ord, men det kan gi deg grenser du ikke visste du hadde.

Men det var sladder og ræl ja. Mine venner og jeg kan snakke i telefonen i over 3 timer uten å være innom tema sladder, vi bare ler av oss sjæl og snakker om alt fra elger til mus. Eller salg. Eller forrige gang vi dreit oss totalt ut. Flere av oss er klumsete, og vi revner av latter hva angår alt vi dumper borti.

Så til det viktigste. Jeg er en mamma. En impulsiv mamma som er fæl til å spoile barna sine, ja så plutselig sitter vi der på Mallorca eller et annet sted i Spania og lurer på hva vi skal gjøre etter dyreparken.

Ikke akkurat i disse pandemi-tider nei.

Men det har skjedd en god del ganger i “gamle dager, før pandemien” at “turen ble bestilt i går, vi reiser om ei ukeeee!”

-“Mamma daaa! Okay, hurray”

Streng, tydelig mamma, er jeg, og du HØRER meg i butikkene iblant. Kjærlig, god og snill mamma, er jeg også, og altså ei brølape i butikken. Prinsippsak: “NEI SELV OM DENNE KOSTER 15 KR FÅÅÅÆR DU DEEEN IKKEEEE!”

Det er da det skjer: Jeg går tilbake til leketøysbutikken dagen etter og kjøper figuren til 15 kr for å gi i belønning for at han var så flink og la den tilbake.

I know. Sånn er jeg.

Glemsk. Gjentar meg selv til tålmodige venner som kan bekrefte at “ja, Helene du sa det i går.”

Jeg er også superhost på Airbnb med 78 positive anmeldelser. Altså, det er jeg stolt av, for alle anmeldelsene jeg har er fornøyde folk: 78 stk. Og jeg elsker å dulle med gjestene, legge minisåper på håndkle på puta og være ekstra grei med dem.

Jupp, så, praktisk, logisk, økonomisk og med full kontroll på alenemammatilværelsen, er jeg. Stedet jeg leier ut er samværsrommet til min eldste sønn. Her skal alt være til aller beste nytte. Hvis han noen gang vil bo der, skal selvfølgelig airbnb og jeg vinke farvel.

Jeg kjøpte denne, min første bolig, for 2 år siden, og det første året fikk jeg bygd om leiligheten til 3roms med hybel i tillegg. Som du sikkert skjønner er jeg er listeguri som prioriterer firstprice, extra, supersalg og prima foran luksus. Jeg roper nei til alle forbrukslån og sånn er det.

Alt i mitt liv er basert på barna mine. Jeg har brukt de siste 10 årene på å rydde opp i en økonomisk situasjon som lå nede for telling; halverte gjelda på 7 år, og fiksa det. Dette fordi jeg vil etterlate meg noe hvis det skulle skje meg noe. Barna sine økonomiske framtider er nøye kalkulert hvis himmelen faller ned over meg, og jeg føler meg nå trygg på at det ungene mine sitter igjen med er gode minner og arv. Ikke alle de luksusfellete konvoluttene jeg en tid strevde med å hente i postkassa.

We are free.

Og vi er så heldige å få bo sammen med verdens kuleste kattepus Diva Luna Blue. Hun er en rasekatt av type sipir-rase, og hun er rett og slett amazing. Vi elsker henne fra hjertene våre og til månen. Og tilbake.

Back to Basic. Jeg er ikke som du tror, har jeg lært av alle samtalene med mange av dere blogglesere. Jeg er ei heller i nærheten av å være lik usanne rykter som biesurrer rundt hue mitt iblandt. Jeg ler altfor høyt, ser ikke ut i måneskinn og gir effektivt eff i det. Jeg er vant til en barndom med mormor i onkel sitt fjøs, skitt under neglene, torsk på kroken i pilkefiskeland, dvs Vesterålen, og alltid mange gode venner.

Og ja. Vet du hva? Hos de som faktisk kjenner meg og min latterlig lave selvtillit, er jeg faktisk godt likt. Jeg skriver “latterlig lav”, fordi det aldri gjør meg noe å ikke være høy på pæra.

Høye pærer er heavy å bære på.

Jeg vet hvem jeg er, og jeg stortrives sammen med meg selv.

Jeg ler for mye av meg selv. Såkalte flaue tabber gjør jeg stadig vekk som jeg skrev over her og nå gjentar meg selv, men det mest pinlige er hvordan jeg får latterkrampe ala Slagsvold Vedum etterpå. Hjelpes. Faller rundt ei hengekøye med ræva hit og dit, og ler i 10 minutter etterpå. Tripper gjennom et kjøpesenter med kjolen oppi baki strømpebuksa og ler i 15 minutter etterpå. Flirer og ler til de andre i bilen nesten rynker på nesa.

Latter.

Jeg greier ikke å la være. Latter er hva jeg lærte fra jeg pumpa ut av mamma for 41 år siden, og særlig det å le av seg selv. For det lærte pappa meg. Han fjerta og skylda på meg, bokstavelig talt. Blant annet. Pappa var en klok mann med god humor.

Ellers er det en del av livet til gutta og meg at vi har stor familie og slekt. Herlige folk som du hadde digga på flekken. Svigerinna mi er den cooleste ever, tantebarna mine er alle som alle i Lindgrens verden; goklomper alle fra 5 til 18 år. Mine søskenbarn er også de snilleste en kan tenke seg. Spennende tanter og langt uti slekta-folk også. Jeg er sådan rik: Rik på ubeskrivelige mennesker å leve sammen med; barna mine, familie og venner.

Ja og så snorker jeg. Visstnok helt hinsides virkeligheten. Og jeg skylder alltid på at det har jeg arva av a mormor på øya. May she RIP.

So so what? I’m still a night star, og uten filter:

And so what; hvem enn du er; ikke la assholes make to big holes! The summer is yours and it’s MAGIC 🥰

Nå er det rett før jeg skal hive meg uti bassenget, så jeg får det for meg selv før 6åringen kommer hjem. Olala!

Oh! You know! Når pms tenker for deg:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ser ut i lufta og nesten undrer på hvorfor det er noen stue der i det hele tatt. Om jeg er noen. Hva skal jeg brukes til? Hvorfor finnes jeg? Er det tretannkost jeg bør kjøpe neste gang? Skal jeg ordne biffgryte til middag, og hvorfor heter de enkle greiene “Fjordland”? Et land med fjorder og høye fjell er ikke “enkelt”. It’s hard, woman. Mountain hard rock mf alt annet enn enkelt.

Så smart det var å kjøpe et sebrateppe til å ha under stuebordet. Som i “liksom” og “ironisk”. Som i Alanis Morisette!

Stuebordet som forøvrig er spraylakkert i 4 forskjellige farger. En farge for hver fot, og gull oppå plata av alle ting. 4 farger pluss gull. Sprayet av tagmom herself.  Me. Hindugudene vet nok hvor alle smulene og prikkene på sebrateppet dukker opp fra hver dag. Er det katta? Hu som har sånn katteluke. Nabokatta kanskje? Eller var det i det hele tatt ei katte man så da man hylte høyere enn hyltinn etter å ha sett i nattemørket hva katta stod og freste etter. Brune pelspigger og din egen katte stikker fort ut igjen etter et slikt hysterisk hyl.

Må være henne ja. Eller nabokatta. Eller en grevling. Som shamer sebraen din hver dag og natt.

Well god damned pms: I felt low. En gang i tiden ville samfunnet kanskje kalt meg kunstner eller noe slags multi. Nå brukes jeg ikke til noe.

Og når du setter deg ned og glor sakte på ting etter ting i stua di og har full medlidenhet med stakkars tyver som finner steiner, en ørten år gammel TV, noe spraya greier, et billig ikeaspeil som du fortsatt synes ser ut som ei heks sitt speil selv om det er plastikk, og alt annet av affeksjonsverdi. Som tegninger fra barna, da finnes det ord for det. Og coole forkortelser. Som LOL. FBF. BLA. Bla? Yo ¿ Nei? Yo ble til yolo, og ingen av oss visste hva yo og to fingre egentlig betydde. “Yo!” Like I am a cool 90’s!

80tallet OG nittitallet her. Ingen dyre outfits, sølv, gull eller annet tull. Hva skal jeg med det? Fylle kista mi med? Jeg vil dessuten kanskje kremeres. Så “kanskje” at de kan kremere halve meg og gravlegge resten. Uten hverken gull eller tull som kan finnes om tusen år så jeg blir å anse som ei God damned gudinne. De stakkars innbruddstyvene måtte blitt mer irritert over manglende verdier i leiligheten min enn autokorrekt på telefonen. Og da er det ille.

For meg er nemlig en røkelse verdt mange tusen. Telysestake også. Og det slitte badekaret. Mmmh!

Så sitter du der I tredjeperson på ræva igjen da, og vet hva som skjer. To til tre dager i måneden er du dypt deprimert, irritert og i ferd med å kjefte på de upassende uvaskede vinduene. For DET gidder du ikke nå, å vaske vinduer, det får være måte på!

Det heter hormoner. PMS. Perioden rett før tante Rød stikker innom hele deg som et troll. POW WOW!

Husarbeid.

Middag.

For en ting er sikkert; det kan hende mine unger har en mamma med både pms og bipolar, men de skal ikke oppleve det annet enn positivt, for pokker.

Hormoner eller ikke, it is the power in it, som teller! Du vet hva jeg snakker om. Hvis du ikke går rundt og bærer på to små ynkelige baller, men heller to boobs (matfat) som det krever en sterk kvinne til å bære, så vet du hva hormoner kan vekke i deg.

Apropos pepper (PUPPER autokorrekt!). Jeg glemte bh i dag. Det er korona sin skyld. Og jeg oppdaget det foran speilet i kjøpesenteret etter minsten hadde skiftet til Tae kwon do – drakt, og venninna hans var ferdig på do. Der stod jeg med to hengende prikker på t-skjorte mi og begynte å krangle stille med feministen i meg selv.

You know, bitch! Hvorfor i alle dager skal ikke de brystvortene vises, mens mannfolka strutter løs om noen uker, halvnakne og med svette wannabe-pupper med masse hår på. Æsj.

Vi skifter emne!

Til vanlig hadde jeg for tiden vrengt på meg noe joggetøy med rare farger og lett til jeg knurret etter ørepropper for the music, men nå står tante Rød der i veien og presser meg ned på baken.

En gang i tiden var sånne øregreier koblet til en discman, og den store nedturen var at plata hakket i dét du jogget.

Det var ille skal jeg si deg, å prøve å “jogge sakte” som en skygge i slow motion så Ace of base eller Metallica ikke skulle straffe deg med hakk i plata.

Anyhow. Anyway.

Jeg hadde uansett til slutt fightet tante Rød rett ned, tatt på meg noen hullete joggesko og tråkket i vei ned og opp den lange åkerveien borte ved veien her.

Men i dag behøvde jeg ikke det. Ei god venninne sørget for å minne meg på at jeg er verdifull nok som jeg er, med den meldinga på bildet over her. Skaffet meg noen anti-pms-endorfiner.

Jeg ringte selvfølgelig venninna mi asap, og spurte; “hva har jeg gjort??”

Hun svarte: “Nei men æ kunne ikke berre ringe dæ midt i Elkjøp og rope: Æ ælska dæ Helene!”

Så fikk jeg vite alt hva hun mente av alle positive ting i hele verden om meg, akkurat i det jeg følte meg som en byttesløs (nytteløs, men autokorrekt har et poeng) dassdraug med to flekker på duken og 10 for mange smuler på kjøkkengulvet.

Kjære deg Pms, you fuck, but you rock! Jeg liker måten du jekker meg ned på en gang I måneden, så jeg kjenner at jeg også kan være en surmulet liten smule. Men du tapte nå.

Og venninna mi vant 👢👢

…and I’m a little bit back yo ✌

Ok. Lets go! Info the truth of the hidden t and the ru and the th!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Du er mamma eller pappa, og ordet “lakenskrekk” har fått ny betydning. Du streamer på kveldstid og gruer deg. For du har en ny slags lakenskrekk: Ungen din ligger der i senga di og fiser. Snakker i søvne så du innimellom må inn og trøste, og opptar hele senga. For det er mulig det. På skrå.

Lakenskrekken din handler nå om det faktum at du ikke lenger kan sove naken. Yeah right, som om det er safe å sove naken uansett hvor ungen din sovner. For om den ungen ikke sovnet i senga si, ja så våkner du ofte opp med en snorkende liten tass ved siden av deg. Ja de snorker, barn også, det vet både du og jeg.

Nattepysj. Sovetruse. Kjolen fra Spania, med megatrusa under? Ja du har tilogmed vært så desperat at du har takket ja til å arve bestemortrusene?  La oss ikke rekke opp hendene over den, please. Omg. You are not alone, for å si det sånn: farsken! Vi må plutselig kle på oss for å sove!

Jeg skal herved kurere din nye lakenskrekk med et dynetrekk. Enkelt, greit, og digg!

For selve skrekken går ut på at du leter febrilsk etter noe å sove i som ikke strammer over magen eller river i skuldrene. Natt-tøy er nok ikke det du sist prioriterte å kjøpe på City Lade. Eller Oslo City. Eller hvor du nå sitter og biter neglene av deg pgr av din nye lakenskrekk. Det du handler i butikkene er plutselig forbeholdt barn.

Altså. Jeg har tilogmed pauset  “You me her” på Netflix for å gi deg dette rådet. For jeg fant det ut i går, JEG KAN IKKE SOVE MER I DE FORBANNA TRUSENE! Eller shortsene. Eller kjolene. Med TRUSENE under. Eller den svære shortsen som presser mot magen likevel. Det er ca 5 stk alternativ som er godkjente av min body, and guess what: alle er til vask, fant jeg ut i går.

Et sett med to dynetrekk begynte å bli slitne. Så i går kveld tok jeg det ene og lagde 5 hull i. Altså du trenger ikke saks engang, du kan bite og rive.

Et hodehull, to hull for hender og to hull for føtter. Wow. Å ta på seg et svært og deilig dynetrekk, uten å behøver noe under…

er sååå deilig, og…

…kaaan muligens behøve at du er singel og aleneforeldre, slik som meg. Kremt. For jeg så ut som en representant fra en eller annen vill sekt. Altså, prevensjonsmiddel? Ja, trust me!

So what?

Du får sove uten at noen ekkel boksertranghet irriterer deg. Uten at du og trusene dine blir uvenner, og alle tskjortene feels like “sleeping-inventar”.

De fleste har vi vel gamle slitne dynetrekk som er klare for gjenbruken på hjørnet. Dropp hjørnet. Ut og rist av støvet og lag space for your happy body.

Bruk dynetrekk til å slå ihjel den splitter nye typ lakenskrekk, og du kan faktisk late som om du igjen sover behagelig nude. Samtidig som du anstendig lar barnet ditt / barna dine; få tryggheten det er å få være i nærheten av foreldre som oser ekte kjærlighet.

Åååååh som jeg ELSKER dynetrekk fra nå av. Jeg elsker elsker elsker dem!

Og jeg har ikke lenger foreldre-lakenskrekk  😉

Lykke til: bit og riv, du trenger bare noen hull i gamle tekstiler, så er natta du redda 😁

Han hvisker ivrig, mens han holder pekefingeren opp. Som en jeger som har fått øye på et byttedyr: “Mamma.. mamma…! Seh! GULL!”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så kaster han det i lufta. Jo takk, jeg vet godt hva “gull” er, og nå aner jeg ikke hvor det gullet havnet. 

Det er leggetid, og toåringen skulle egentlig ha sovna da det egentlig var leggetid for et par timer siden. Det bruker sjeldent å være noe problem, men akkurat i kveld er han visst altfor godt humør til å sove. 

Jeg prøver å unngå å minne ham på at han kan synge en nattasang. Ikke for det, han synger lyst og vakkert som en engel, men for tiden er det kun en egenkomponert låt som gjelder, med bare en setning: “En liten pomp!” Den går som følgende, med sammenknepne, kjekke seg – øyne: “Øøøh, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp!” Osv. Men den lysteste stemmen man har.

Jeg har vært svært eksponert for den sangen, og har nok fortrengt den såpass, at det skal sies at det er mulig der ikke er snakk om en “liten” pomp. Jeg husker ikke. “God”, “stor” eller “liten”; i toåringen sine sammenknepne øyne er den kjempemorsom, om og om igjen. Og selv greier jeg ikke å holde meg jeg heller, hvilket tredobler innsatsen fra den lille rockestjerna mi.

I dag tok vi fri fra barnehagen, og minsten ville hjelpe til da jeg skulle bake knekkebrød. Han ville smake på frøblandingen, og det fikk han. Siden han ikke likte det, spyttet han det tilbake i bollen, sammen med resten av de udugelige frøene. Takk, lille venn, fint at du tenkte på å ikke la maten gå til spille. Og når jeg tenker meg om: beklager til min bror, hans hustru og deres tre barn i dag, for at jeg spurte gjentatte ganger om de ville ha hjemmebakt knekkebrød. De som har småbarn selv, sa nei. De lukta nok den lunta jeg selv hadde glemt. Jeg lover: hadde GLEMT!

Toåringen min du er så søt. Gull i munn har du, selv om du enda ikke har lært deg at du kan spise gullene dine fremfor å kaste dem rett til værs mens vi ligger med trøtte hoder på hver vår pute oppi mammasenga, så vi ikke aner hvor den snørra havnet. 

Jeg vet ikke hva som er best, gullene dine, danseshowet ditt i stua, utspytting av mat du ikke liker eller prompelåtene dine: men du er konge, din prins, og jeg digger deg bigtime. Du får meg til å le av ting en voksen aldri ville fått meg på latterkula av. Hvis ei venninne hadde kastet snørr på meg hadde jeg blitt oppriktig bekymret. Og dersom fyren bak kassa i butikken gjentatte ganger hadde sunget “En liten pomp” til meg med rockeknipøyne, ja da hadde jeg blitt enda mer bekymret. (Akkurat der hadde jeg nok ledd. Det må jeg innrømme 😂)

…men DU, du greier å få mamma til å le bare ved å løfte en finger 😙

Det er ei greie her i verden som du bare IKKE fjør. Nei. Gjør. (Jeg lot det bare stå. Fjør liksom. Not fønny engang.) Anyway; det er altså en handling du helst lar ligge completely dead, hvis du har hele vettet med deg. Og nå har jeg GJORT DET! Jeg kommer straks tilbake til det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Først må jeg bare skrive litt om det faktum, at enkelte ting kommer under “helteit-båsen” hva angår det fjortiser kaller “kleint, kleinere kleinest!” Og disse tingene bare GJØR DU IKKE. Sånn er det. Fjør eller ei: just don’t! Enkelte ungdommer har nemlig fått det for seg at de er sååå mye smartere enn voksne, og en slik handling som dette vil bare underbygge denne innbilningen hos den yngre garde.

Hvis man ønsker å beholde selvrespekten, så stanser man med en gang man får lyst til å gjøre sådan som dette. Samme hvor glad og ivrig du er; just don’t loose it! That mind!

Altså. Dersom du har et lavt kjøkkenvindu uten heldekkende gardiner; et vindu som gir fullt innsyn til kjøkkenet ditt (både fra en velbrukt vei, og en felles parkeringsplass som folk benytter aktivt), og du tenker å ta ut kopper og kar av oppvaskmaskina, da…

 …setter du IKKE på 

Rockeversjonen av “Ut mot havet” med plumbo featuring Rune Rudberg, og synger og danser, hvorpå du deretter setter på gode gamle “Coco Jamboo” og danser enda mer crazy mens du roper (synger) til oppvaskmaskinarbeid.

Du risikerer nemlig en samling hodekløende fjortiser utenfor det forbanna kjøkkenvinduet ditt. Ungt folk med vettskremte øyne. Stirrende på deg. Lytt er det også, ikke sant, gamlis..  Just don’t 😑

“Now I’ve got to go, yo Coco..”

Nei nei. Nei. Det ekke mulig. Skal ikke være mulig iallefall, men når du heter Virvel Vind i bunn og grunn, går det slettes ikke bare over stokk og stein, men gjennom buskekratt, oppi brennhuttu og rett i salaten. Om og om igjen. Akkurat denne flausen er muligens dårlig karma, for jeg undrer på om akkurat denne tightsen er akkurat den som jeg lånte av min svigerinne Astrid for lenge siden, that I forgot to return:
 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg går i hurtig tempo og nærmer meg joggebakkene mine. Jeg kommer til å jogge nesten alle bakkene ned i oppvarming, med a whole lotta love, før jeg presser meg selv oppover igjen. Bokstavelig talt lytter jeg til Led Zeppelin, som roper inn i ørene mine til gode gamle rytmer: “I’m gonna give you my love. A whole lotta lovin, babe!”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er rett før jeg ender den første bakken, og snart kommer jeg til å runde svingen. Paranoid titter jeg meg rundt i farta, og saumfarer skogen til venstre. Jeg har nemlig, på lik linje med edderkoppskrekk, utviklet elgskrekk med årene. Ikke så gøy å innrømme, av den tøffe jenta som brukte å rusle rundt alene i skogene der på nittitallet. Men sånn er det. Og ikke aner jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg møter elg heller. Det sies den er mer redd enn meg, men hva om jeg ikke enser mora til kalven, liksom?

Rett før jeg runder svingen, ser jeg det. Faen i helvette! En elg! Beklager banninga, men akkurat da banna nordleningen i meg, inni seg. Jeg bråsnudde, og turde ikke spurte med en gang. Gad, for en hjertebank jeg hadde, mens jeg småløp oppover. Blond som jeg er, fikk jeg for meg at den stakkars elgen, som en annen løve, skulle løpe etter meg. Men jeg snudde meg og så etter, og der bykset den oppi skauen. Of course; that’s what elger gjør..

So what? Skaden var allerede gjort, og jeg har aldri før løpt så raskt opp den siste tvangstankebakken min. Og det til Led Zeppelins lotta lovin.

Jeg lot ACDC ta over med Thunderstruck. Den passet bedre, i det jeg inntok kunstgressbanen for å jogge der heller. Jeg løp det av meg til “Rock you like a hurricane” av Scorpions, mens jeg undrer på om jeg noensinne kommer til å tørre å ta tilbake joggebakkene mine. 

Helvettes elgskapning, here I am! Rock you like a hurricane! Visst skal du fjerne deg fra joggebakkene mine, for der er det jeg som ruler mister!

Sweet home Stjørdal, all that she wants is her forbanna joggebakker back! 

Etter en slik blond traume legger man seg i blått fargebad og synger høyt og falskt for å roe ned:

Nå skal jeg ikke bare banne i kjerka nei. Jeg skal fise i heisen som en annen jegertvilling, og rape i bilen som den andre. Langt på vidda av svada; here we go: 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du er som en tegneseriefigur uten farger. Som en paranoid nordlening på en pub som tror den ukjente dama reiser rundt og “reklamera førr tørrfesk” fordi hun “spandera tørrfesk på pøbbgjæstainn”… 

Oh! Baby baby!

Du er som en joggetur uten “Work b**ch” med Britney på ørene. Ja du er som en tassi som tror du kjenner Britney fordi du er overeksponert av bilder med henne på.

Du er som et komisk mannebein som har “homofobi” og tror du er så deilig at alle som forelsker seg i folk lagd av samme kjønn som du, kommer til å prøve seg på deg. (Noen gang undret på hvorfor det aldri har skjedd forresten?)

Du er som vorta i skyggen av kvisa på samfunnets rumpe. Som en latterkule uten hverken krampe eller latter. Som en brain uten kraetiv storm.

Du er som for pluss dom. Og du aner ikke engang hva det betyr etter 30 minutters huekløe. Klø tilbake. Cm on: scratch it!

You better work bitch: Du er som den rosa dassen til Trump; ja du tåler til og med hans Prump, bare du får sl..ke den r..a.

Here comes the big beat: Du er som en fake facebookprofil fordi din lovely fasade ikke stemmer med ditt indre bedritne landskap. Som en nisse som hater alle som “skryter av trening” på face, mens du synes at alle dine skålende offentlig rødvinsglass er hell yeeeah ya rock bby!

Du er min store inspirasjon noen ganger. Til å trene hardt, jogge fort, skrive mer, være original, sikte høyt og ta av, bare for å drite ned i hagen din når jeg flyr over deg, så den får tiltrengt næring.

Du er en hater og du kler det. Jeg elsker det. Digger å le av dine mange idéer om hvordan verden skulle fønka hvis bare du fikk bestemme reglene her. 

Men: look who’s talkin now… i stillhet, hviskende bak rygg og i krok: det er DEG det! Yeah! SÅ tøff er DU gitt. Bygdadyr som deg er så søøøte, det tør jeg påstå. Så paranoide a. Konstruerere av fantasi, omgjørere til “virkelighet”, spredere av fargerike rykter..

..det må vi alle forstå at en dakar fargeløs tegneseriefigur må få lov til.

Jeg elsker deg villt og hemningsløst, hater! You rock! You roll! C ya, bring it on, and then rockaby 😉 

(Dette innlegget er ikke tilegnet noen, ikke engang han derre ingen, eller hu derre invissible.)

Du leser forbipolene.blogg.no : now push the harry 90tallsbottom and have a rocked up freakin funny weekend!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva skjer når en kvinne skal se porno, og omgivelsene begynner å spekulere rundt dette. Hvorfor finnes hverken pornoblader eller annen type verktøy for damer å få kjøpt på kiosken, på lik linje med det tilbudet av utvalg menn kan velge og vrake i? La oss se nærmere på dette. For der ER sant, hun SKULLE bare hjem og se porno. 
 

Hun ser på meg, og så klapper hun seg på låret, mens hun sier: “Nei fan! Nå! Takk for mat, men nå! Nå skal jeg dra hjem til meg selv og sette på litt “pårrno”, altså!”  

Jeg roser henne for inspirasjon til å pakke ut kofferten alene en slik deilig fredagskveld. Det kan ofte være best alene det der. Og det booster liksom selvtilliten å hoppe i høyet, uten at noen blingser på halmstrået og hopper på deg litt for raskt. 

Vi brekker oss i latter. Det er liksom den greia med at de skulle bare visst. Vi er akkurat som kyr som begynner å prate på enga etter bonden har gått inn for å drikke melk og spise brødskive.  Vi er som fisker som vandrer i land, med føtter de ikke kan se: vi er damer som er søkke enige om at denne kvelden skal avsluttes med en real runde alene, liksom..

Så banker vi i benken: søkki ta, hvorfor skal det VÆRE SÅNN, at vi damer blir ansett for perverse grisepurker å være hvis vi sier: “Nei nå blirre pårrno!”, mens herrenes evige og legale verktøy for satisfaction vises dønn oppi bladhyllene foran barna våre og det hele, bare vi skal kjøpe en tyggis på kiosken?

Sist jeg var på Trondheim torg, kunne jeg ikke dy meg… Jeg skulle kjøpe meg en sånn derre tyggis på Narvesen. I sidesynet får jeg øye på pornoblader med nakne damer i seksuell positur. Jeg peker dit, og spør den unge herremannen bak disken: 

“Kremt. Hømm hømm. Selger dere dildoer og vibratorer også?”

Han “skjønte ikke hva jeg mente”. “Diiilljdoa? Her”

Jeg sa: “Du selger verktøy for menn. Selger du verktøy for meg som kvinne også?” 

Du skal ikke SI SÅNNT! HYSJ KVINNE, du skal finne det i deg og TIE!  Fytti skam seg lang inni kroken, ja nå har du tråkka langt over grenseland…

Ja har jeg det? Tråkket over grenser? Really??

Hvis jeg skulle tedd meg som en mann, skulle jeg gå toppløs sommeren lang, kjøpt pornoblader med nakne menn, ikke brydd meg om at alle i kiosken skjønte at de bladene ikke akkurat skulle brukes til å fyre i peisen med, tatt menn på rumpa titt og ofte, og sagt høyt og tydelig: “Næææi NÅ damer, NÅ går går jeg og tar meg en r*nk med dette bladet altså, med dette manneobjektet her på forsiden, og så er det bare å kauke ut liksom, dersom flere har bruk for ham!

Er jeg grov nå? Nope. Jeg er slettes ikke grov. I forhold til den brungrovbrødete holdningen som hersker blant menn, er jeg for rene loffen å regne her og nå. 

Det er merkelig.

Merkelig og rart, at ikke vi kvinner skal kunne kjøpe oss tilfredsstillende redskaper på kiosken, slik menn kan. 

Snedig som fy, at menn skal kunne vise sine uidentifiserbare pupper, mens vi må skjule dem med to hijaber kalt bh.

Så utrolig rart, at dette innlegget blir regnet for å være “grovt”, mens det kryr av nakne groviser på narvesen og alle de andre butikkene. 

Bemerkelsesverdig at menn slenger ut skjellsordet “hore” mot damer, mens de kjøper blader pornostjernene aldri ville gitt dem for free. 

Våre barn og alle andre samfunnsborgere ser nakne kvinnekropper i bladhyllene, men ikke et eneste nude mannfolk er å se. Hva lærer de? Jo, alle lærer at en kvinne ikke trenger å ha lyst, for å ha sex. At en kvinne er et objekt til å brukes.

Er dette ok for deg, kvinne?

Jeg har altså en venninne som informerer meg om når hun skal hjem og tilfredsstille seg selv. En annen venninne av meg gjør sitt fornødne, uansett lydnivå, med dodøren åpen når det er bare meg og henne her. Så har vi henne som legger snusen fra seg overalt. Og hun som ler med like grov latter som meg, så vi høres ut som to motorsager i det vi er på vei til å falle ned fra sofaen. Er de ikke herlige, hva? Jeg elsker dem! Det er jo sånn vi damer er: mangfoldig forskjellig.

Vi damer kan være mer maskulin enn noen mann noensinne kan bli. 

Vi er heavy, vi er rå, og vi snakker ikke “stå”; vi snakker “multi o” liksom! 

Kjære kiosken, benserten og dagligvaren: selg oss utstyret vårt på lik linje med mannfolka sitt, og vi skal trofast handle hos dere. Inntil da har dere sviktet oss. Da drar vi ikke til dere, men til erotikk 1.

La oss kvinner slippe å settes i kunstige båser bare vi er litt naturlige og kåte på lik linje med menn. En mann trenger bare å kjøpe seg et blad på sjappa. Men vettu hva, vi damer trenger bare å kjøpe oss annen type slags verktøy på sjappa. 

Er det grovt?

Ja da er hele sjappa grov slik den ser ut per dags dato…

Du leser forbipolene.blogg.no , og kanskje har du selv lyst til å sette kioskansatte på prøve, og stille spørsmålstegn ved hvorvidt de selger rosa siden de selger blått?

snap: forbipolene

Lik bloggens facebookside for jevnlige oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/