Eeelin da, Tvedt meg her og Tvedt meg der… I fjord sa du på værmeldinga: “…så nåkke sydentemperatura, DET blir det nok itkje” ….men det ble det. Nå tar dere nok feil igjen, Elin Tvedt og co, for her oppe i Trøndelag er det strålende sol og blide fjes, ikke regn og sure miner. Ædda bædda 😀😃🌞👅😄
Tenk å værra så bitteliten som du, så liten og søt at alle bare vil kose og nusse deg. I dag er det 8 mnd siden du kom til verden og jeg endelig fikk møte deg, ta på bittelille deg og se inn i to fantastisk trilliantastisk nydelige øyne. Akkurat da, i det jeg så deg inn i disse smaragdene, Even, skjønte jeg at jeg har kjent deg før. Jeg kjente deg som ved 1000 års nært bekjentskap. Det var slik: Åh, DER er du endelig, jeg har jo venta på deg, det skjønner jeg nå. Ikke bare det, men min andre skatt, din storebror… han og du, du og han; sjelevenner jo! Jeg er målløs over den kontakten dere allerede hadde på sykehuset. Jeg elsker dere. Åh som jeg ELSKER DERE, hjertet banker fortere enn all verdens forelskelser, for en gutt på 5 år og en baby på 8 mnd. Alt for dere. Vi skal reise, vi skal se verden sammen, ALT for dere. Jeg kommer alltid til å gjøre alt for deg og storebror, Even. Gratulerer med 8 måneder på jord. Håper du koser deg. Det virker sånn. Helsesøster mener det iallefall. Du er så god, baby. Jeg gråter nesten gledestårer for hvert smil du stråler ut. Mamma er mer enn vanlig takknemlig skjønner du. For veien hit har vært tøff. Ja du vet, baby, alt for lillebror, og alt for storebror 💙💙
👶💙Gratulerer med 8 herlige måneder, Even🙈🙉 Kos fra mammadin 🎂💜
Jeg presenterer: Selveste Marielle og lille Iver. Vi møttes i den tåkete barseltida i fjor, i en inaktiv barselgruppe. Skravlebøttene Marielle og Helene har imidlertidig opprettholdt sin egen “neeeemmeeen heeey, e det dåkk, tia te kafe kanskje”-tradisjon.
Dette med å ta seg tid til en verdifull prat, med noen man har kjemi med. Dette med å skravle i vei, le høyt, junke litt burger og kebab, og dele både betroelser og godt humør. Tilfeldige supermøter i en travel hverdag.
Sånne tilfeldige og uplanlagte skravletreff er en av mange flere kryddertyper som spicer opp dagen fra burger og kebab til biff og sursøt svinefilet. Jepp! Let’s go, Marielle 💅👄👌🍗🍖🍡👠👒👗👜💄
Dette er Siv og Hallgeir. Redigert som fy. Det er fordi det er slik det oppleves for meg som kunde å handle hos dem på butikken de jobber på her i Stjørdal. Føles som sol, regnbue og stjerner på en gang.
I forhold til denne hendelsen tidligere i dag: Jeg handlet bittelitt på en annen butikk. I det jeg nærmer meg kassa, skjer dette, som så ofte skjer i enkelte butikker: for hvert skritt jeg tar bak vogna med lille Even i, ser jeg klarere og klarere et flatt, surt ansikt med munnviker som vitner om lite humør og og som minner om nedoverbakker. Jeg sukker inni meg og tenker: “åhuffålellåmegheisann, ei sånn ei ja…” Så jeg gjør motstand mot nedoverbakkevikene, stråler som ei sol og sier høyt: “HEIII! 🙂 🙂 !!!” ….munnvikene hennes rører seg bittelitt, såpass at man undrer på om det kunne vært et lydløst hei. Eller…? Service, hohei tjohei, så “gøy” å bruke penger hos henne… I det jeg betalte, sa jeg til henne med glimt i øyet: “Hørtes itj ut som du sa hei tilbake da men, hehe..” Damen som jobber i serviceyrket kunne å snakke uten å smile også, hun sa: “Det bruk itj å høres særlig når æ si hei chø!”
Så, Siv og Hallgeir, aner dere hvor glade vi blir når vi møter dere etter en travel dag, og samme hvor stressa vi er eller hva vi har opplevd av livets oppover og nedoverbakker, så SMILER dere til oss, prater muntert og smitter oss med brede smil for resten av uka. Aner dere det?
Dette er ikke en reklame, så jeg har sladdet bort navneskilt. Dette er et fokus på dere som er som skapt til å jobbe innen service. Dere har skjønt at jobben deres er viktig, og at vi ønsker service og smil for penga. At vi trenger oppoverbakker når livet går i unnabakker. At vi kommer tilbake til smilende fjes, og tar avstand fra sure fjes og fjas… Vi handler heller hos dere, enn hos munnviker i unnabakke. Håper sjefen deres leser dette og ber alle sine ansatte gjøre som dere, og at sjefen forstår hvor mange kunder som handler hos dere pgr av smil og latter 🙂
I det jeg rusler ned til joggeskogen min, Sandskogan her i Stjørdal, og deilige rytmer danser inn i ørene, mine, da befinner jeg meg meg i en av mine lykkeligste stunder.
Etter hvert, når jeg er godt i gang, varmen strømmer gjennom en lettet kropp, og hjernen endelig får mer enn nok oksygen tilført, da inntar jeg en viktig medisin. Endelig får mitt bipolare hue skikkelig hvile. Ro og hvile for flere dager.
Slik var det da jeg hadde tid til å danse i aerobicsalen på Spenst også. Jeg var der av pur glede. Og jeg eier ikke engang en badevekt som kan geipe mot meg hvor mye jeg veier. Bryr meg ikke om det. For trening for meg som lever med en diagnose som innimellom kan ligne på adhd, betyr å få presset ut alt stresset, få sortert alle tankene, ren meditasjon pgr av alt oksygenet hjernen får tilført og å omorganisere forvirret energi til kreative krefter.
Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mener kroppen min ser ut. Jeg er ikke her på jordkloden for å behage andre jordklodeboere med et såkalt perfekt utseende som blikkene deres kan hvile på. Jeg mener at alle er født perfekte akkurat som dem i utgangspunktet er laget.
Hjernen min, den er hovedgrunnen til at jeg trener. Medisin, det er hva trening er for meg. Før trening kan skravla mi gå i vilden sky, og jeg har opplevd at den som skulle være med beibin min mens jeg har jogget, sa: “Etterpå, Helene. Vi prates etter du har jogga” Og etter jeg har trent kondis og styrke, funker jeg igjen. Da kan jeg konsentrere meg igjen.
Elsker deg, joggeskogen min. Du bærer på alle de overflødige tankene mine, og du står alltid der stødig og sterk og tar imot min overaktive kropp, og geleider meg pent hjem igjen, avslappet og jordet 🙂
Innimellom kommer jeg til å dele pinlige deiter her inne på bloggen. Dette fordi jeg etter hvert en periode begynte å gå på “date” for å få meg en god latter. Jeg setter i gang med to historier fra virkeligheten. Det er ei herlig dame jeg kjenner som forståelig nok ønsker å være anonym, som har opplevd dette.
En fanget fis: …hun skulle møte sin deit på fest. Han viste seg å være superfin, og de flørtet og hadde det kjempegøy. Til slutt skulle hun hoppe opp i fanget hans på gøy, og da skjedde det: Hun prompet noe så inn i granskauen. Slapp den der, fisen, rett nedi fanget hans. Som om det var en gave å gi til deiten sin… Hun har tidligere fortalt at dette var ikke noe “minifis altså”. Denne prompen hørtes av både kjekkingen og kompisene som satt ved siden av… Hun vrengte seg i ren flauhet, og hørte aldri mer fra han.
Oppdelt fis: Ikke en historie om en reell date, men en situasjon som umuliggjorde ethvert håp om en date: …hun hadde sett seg ut en sexy dude i byen der hun bor. En dag var hun på et kjøpesenter og skulle gå opp en trapp. En lang trapp. Da fes hun en såkalt trappefis. Altså en sånn oppdelt en, som det ikke går an å hverken forhindre eller stoppe. Trappa var altså lang, og i det hun fortvilt nådde toppen, snudde hun seg håpefult rundt for å forsikre seg om at ingen hadde overhørt eller senset bragden. DER stod HAN! Og der stod han og lo rett og slett! …og hun hørte ikke særlig fra han heller. Hun er singel den dag i dag, og kan prompe så mye hun bare vil 🙂
Vi er mye lykkeligere enn det ser ut som her. Det er bare det at det er søndag. Og helgene våre består gjerne av både kåkvask, barnevask, matlaging, lek, hopplasa, hupplasa, hipplasa, rattata, ruttatta, handling, jogging, fjellbestigning, aerobic, dans, storbyweekender, sircus, badekand, tivoli, stand up show…. ja, nåh, altså, det FØLES som vi har gjort alt det der når søndag kveld ankommer våre kropper og topplokker. Iallefall. Alt det der på ei helg. Gonatt fra lia med det rare i 😊😴
Klart jeg skal blogge om deg, Mathias, vår eldste, kule, tøffe sønn. Som jeg lovte 🙂 Du er noe av det fineste, vakreste og herligste som finnes for oss. Sorry, jeg vet at jeg ikke får bruke ordene “fin” og “vakker” for tiden. De ordene er visst ikke godtatt i guttegjengen “turbogjengen” i barnehagen. Dette bildet er tatt i dag av pappa Tore. Mathias, vi er dine fans, du er vår superstjerne! Vi vet du digger Metallica, men for oss er du tilogmed større enn dem. Hilsen Even, mamma og pappa
Kjære pappan våres
Se så glade vi er i deg pappa. Se så stolte vi er av deg. Kjære kjære papi, takk for fisketurer, bleieskift, skateboard, babybad, klemmer og babykos. Du er så viktig for oss, du er han vi ser opp til, han vi kan lære tresløyd av, han som kan lære oss av naturen. Kjære pappan våres, hvis du noen ganger trenger en klapp eller to på skuldra, se for deg oss to om 20 år. Da er vi 20 og 25 år, og vi vil om kort tid fylle 21 og 26 år. Se for deg at vi heier på deg. At vi klapper og heier på deg. Klart vi står på sidelinjen og heier på pappa som vi er så glade i! Vi vet du gjør alt for oss, ‘babba’, så vi vil se deg lage mesterverk innen tresløyd og fiske store fisker. For da vet vi at pappan våres smiler og har det godt inni seg.
Selveste pappa, vi er så glade i deg, det ser du nok. Babykos og LegoLoydklem fra dine sønner Even og Mathias 👶👦
