Hvorfor jeg er avholds? Les teksten på bildet. Derfor er jeg avholds. Blant annet. Jeg elsker å være sammen med brisne venner, og skåle i kaffe og brus. Ingen jeg kjenner er totalavholds som meg selv. Jeg bryr meg heller ikke om hva andre velger. Her kommer noen av mine avholdsgrunner:
1: Barna mine skal kunne være stolt av mamman sin, og de skal aldri se meg hverken brisen, full eller fyllesyk. Jeg vil være deres sunne forbilde og den trygge stabile mamman de fortjener.
3: Alle som kjenner meg, vet at jeg er meget humørfylt og passe oppfinnsomt gal. Dette forsvant nedi ølglass og vinglass den tiden jeg også var fragle på byen, og jeg ble kjedelig og ordløs.
4: Aldri har noen sjekket opp en brisen fragleHelene på byen. Har mine teorier om at også alle ansiktsmuskler forsvant nedi glassene sammen med sunne hemninger… og iq ….samt viten om at jeg bare kunne danse edru i aerobicsalen på Spenst…
5: Jeg har det mer morsomt og sosialt enn noensinne som edru og avholds
6: en god venn av meg døde av alkoholisme. Han døde i fjor og var den klokeste man kan tenke seg, men mistet seg selv til slutt. Alkoholen skal aldri få meg inni den samme retningen.
7: Joggeturene er lettere enn noensinne!
8: Å gå edru kaffedrikkende ut på byen med gode venner mens Tore får være sammen med lille beibi, er så morsomt og så mye mer givende enn det var før.. Det er en slik tur ut jeg har skrevet om på bildet.
9: Alle rundt meg liker meg bedre klin edru, og de vet at jeg har partyhumør fra jeg våkner om mårran til jeg legger meg om kvelden, samme hvilken dag der er. Livet er en edru fest 🙂
10: Søndagene mine er hellige. De er ikke laget for at jeg skal ligge der og huske bruddstykker av lørdag, og angre med hodet klint inn mot skjelvende hender. Livet mitt er til for å leves.
……11: …dette passer for MEG, og det passer meg like ypperlig at mine venninner og kompiser koser seg med pilsen sin og skåler vinglass mens jeg blander fløte og litt sukker i kaffen min. Alle er vi noen snedige individer, og det som passer for meg, passer høyst sannsynlig ikke for andre.
Fram til nå har jeg mest rettet bloggblikket mitt ut mot verden omkring meg. Og jeg har utsatt litt dette med å være åpen og ærlig om meg selv. Ikke fordi jeg skjemmes, men fordi det kan være et tiltak. Det er her skrivesperra har gnagd i årevis. Dette med å gidde, orke, makte å skrive om det. Det er bokmaterialet mitt, og det er fingrene og hendene mine jeg tenker på. At jeg kommer til å få vondt i fingrer og hender av all skrivingen. For det er så veldig mye å fortelle om, fra en tid der fortellingen Gjøkeredet er fra, kun var en snartur innom noen tiår før oss. Så slike konkrete opplevelser som utgjør viktige deler av min bokmateriale-bagasje, kommer senere. Alt skal også tilpasses to små gutter som skal vokse opp og bli kløppere til å lese en vakker og solfylt dag. Våre sønner.
Jeg holdt foredrag om livet med en kronisk diagnose for en ambulanseklasse noen år tilbake. Jeg sa: “Det e LOV Å LE! Om æ så står foran dåkk med tåra øyan, så har dåkk til lov å le.”
For dette er ikke en nitrist tilværelse. Og det jeg kommer til å fortelle om siden, er heller tidvis urkomisk, inni noen tragiske hendelser. Har du dessuten denne diagnosen, er riktig medisinert og har lært å leve med den, er du utstyrt med smil, latter, styrke og kreativ glede.
Det tok meg nøyaktig 30 år å lære meg, innse, godta at jeg har, og i samme slengen: slutte å skjemmes over, diagnosen Bipolar. Mitt siste trumfkort innen litt stolthet, var at jeg trodde jeg hadde en av de mildere utgavene, bipolar 2. Den med rapid cykling, raske svingninger gjennom dagen. Helt til en telefonsamtale med en dyktig psykiater jeg hadde begynt å både like å samarbeide med, og respektere. Jeg sa:”…ja for æ har jo den milde versjonen, bipolar 2.” Han sa: “Nånei, du har den alvorligste. Bipolar 1. DET e æ rimelig overbevist om ja hehe…”
Jeg satt på den tiden ganske så langt nede på stigen, etter flere tøffe og beinharde utfordringer. Som jeg altså kommer til å skrive om på et senere tidspunkt. Så jeg samla mot og tørka tårer. Begynte på kurs om diagnosen og møtte 8 andre Helener. Begynte på den saltmedisinen alle rundt meg mente jeg burdte gi en ny sjanse. Lithium. Liiiithium, min reddende saltengel. Min livsbøyle. Sånne som meg kan ikke ta anidepressiva. Da blir vi aaalt for glade, med fare for mani. Og jeg rører ikke beroligende midler, da dette fjerner halve meg og erstatter meg med noe jeg ikke kan stå for. Lithium merker jeg ikke, annet enn at jeg blir hel. Blir den jeg er.
Jeg har diagnosen i remisjon nå. Hvilket betyr at siden jeg er riktig medisinert og har den rette livsstilen, har den trekt seg tilbake. Hvilket betyr at jeg er symptomfri. De eneste restene som ligger tilbake og flyter i min bipolare innsjø, er mye energi, sosiale antenner og jevnt over friskt og godt humør. Hvis noen nå hadde gitt meg muligheten til å bli kvitt diagnosen, hadde jeg aldri i verden takket ja til det. Da ville jo all kreativ energi forsvunnet.
Bipolar er som “den derre bilen”. Du kan sitte i den og stå helt bom fast. Eller du kan fylle på bensin og ikke diesel, starte motoren og kjøre i vei. Akkurat som jeg skrev om i “ærlig bokmål fra Trønderine”. Jeg har erfaring, oh yeah jeg har mer enn nok erfaring til å kjøre den bipolare Ferrarien min, i akkurat den farten jeg behøver for å nå mine mål.
Stemmen inni meg hvisker ofte: “Forbi polene, Helene. Du var forbi polene og så rett inn i universet med drømmeøyne. Fortell dem hva du så, og hjelp dem som fortsatt ser gjennom drømmeøyne i dagslys. Vis de strenge sykepleierne hvordan man må snakke til en geleklump som helst vil være usynlig, som tvangsinnlagt ikke lenger er sikker på om han eller hun i det hele tatt fortsatt er i live, eller er på en plass på jorden der man gjemmer både Marilyn, Michael og Kurt… Fortell de fantastiske superdyktige psykiaterene, sykepleierene og psykologene at det de gjorde var å tre varsomt inn i drømmeverdenen forbi polene, og profesjonelt sveve sammen med en noen minutter eller timer, på en måte som fikk angstene til å forsvinne en stund. Gi dem all ære for så mange liv reddet.”
Bipolar 1 er den typen der manier og depresjoner kan krysse grenselandet og drive deg inn i psykoser. Det er fakta. Jeg kan og skal gå forbi fakta. Og mens jeg går, skal jeg plukke opp erfaring på erfaring og dele hendelse etter hendelse.
Mange ganger later jeg som om de er her omkring meg. Så inderlig at jeg ser dem i tankene som om det var i går. Une Therese, Eivind, Thor, Nina, Lisa og alle de andre. På den andre siden. De som dro. De som rett og slett plutselig ikke lenger kunne sees, fordi de ikke lenger ville mer eller i det hele tatt kunne holde ut.
Vi som gikk videre, vil fortelle. Jeg kjenner så mange som vil fortelle om innsiden, bak de lukkede dørene. Fortelle hvorfor noen av oss har slike hukommelsestap at det er derfor vi ikke hilser, og du trodde vi kjente deg igjen… Vi ønsker å være åpne og berette historiene som vi vet vil få dere til å svime. Vi ønsker å si dere alt som vil få dere til å le. Humre og le som om dere var der sammen med oss, bak nittitallets låste dører. Og i neste øyeblikk, få dere til å felle noen verdifulle tårer for vennene våre som finnes langt der ute, forbi både poler og låste dører, friere enn drømmene…
Even runder snart 8 måneder, og både han og storebror Mathias som snart runder 6 år, har lagt seg for kvelden. De får ligge i mammasenga en stund og vi leser om romferger og raketter i barnas leksikon. Mathias og jeg undrer på hvorfor raketter kan brukes kun en gang, mens romferger kan brukes flere ganger.
Når vi klapper igjen boka og legger den vekk, ruller Even over mot storebror. Så starter den gode lille beibin en kosemose uten like. Han gnir nese og kinn mot panna og kinnene til Mathias, som blir kjempeglad og holder rundt lillebror. En lillebror som stryker høyre hånd over storebrorhåret og holder seg fast med ei lita venstrehånd. Synes nesten jeg ser tårer i øynene på Mathias.
Selv får jeg tårer i øynene hver gang jeg ser dem kose og klemme, for jeg ser to brødre så innmari glad i hverandre. De behøver ikke ord. De bare vet det. At de er brødrene hjertehjerte.
Dere er ren pur inspirerende kjærlighet, mine sønner, og jeg elsker dere grenseløst!
Solfrid er ei beintøff krutt-tønne med humor fra hardføre nord, som du ikke bør kalle nordlening. “Næi for ail del, ka du SIR? Æ e fra Finnmark, og da e æ SÆLVFØLGELIG Finnmarsking”, uler det så i nordlandstrompeten, unnskyld, Finnmarkstubaen… Som om alle sør for Mo i Rana vet om reglene omkring hva leningen og marskingen skal og må kalles oppi der…
Solfrid er innimellom mer populær for min egen baby enn hans egen mamma… Derfor heter hun “tante Solfrid”.
Hun har alltid noe gøyalt å fortelle, for selv om hun tror hun “bør bynne å skaffe sæ et liv no”, så lever hun i realiteten et spennende liv med masse historier å fortelle fra verden, for en alenemamma med beibi under året 🙂
Solfrid har tre herlige “barn” på 12, 14 og 19. Disse er de mest sjarmerende små mennesker man bare kan tenke seg, og en sommerdagstur til nydelige Svartlamon i Trondheim, kan og vil utvikle seg til den rene actionkomedien med terningkast 6. Selv om Jan Thomas ville gitt oss en ener, gjør jo det ingenting, når tilogmed togturen vil få magen til å krible, hår til å reise seg og latteren til å lage magekrampe.
Tilbake til selve dama Solfrid. Hun er nesten aldri enig. Hvis man påstår man ikke bør slippe en fjert på date hjemme hos seg selv, vil svare alltid være: “koffor ikke? Kan du væl! Det e ditt hjem. Det e din fjært!”
🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg 🙂
Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp, kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.
Av alle ting kaller de dette “homofobi”… Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet, plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med “store fobier” Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv… Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. …..Hva mer kan de være redde for disse homofobe? Klær? Gulv? Kjøleskap?
Ja hva kan vi forvente av disse “homofobe” menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig burde komme ut av dem, det er sikkert…
Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistiske innbilske holdninger som “homofobi”! De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati.
En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg “homofober” er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt. De er jo ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for alle del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene.
Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.
Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk.
En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være “homofob”, er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner!
Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at “homofobe” mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱
Det ble ikke særlig hett her i Trøndelag i sommer. Jeg slapp å bli misunnelig på menn. Jeg skal forklare. Dette handler om pupper og to hijaber kalt BH. “Behå”, like tregt ord som “mensen” og “peemmess”. Jeg er nemlig provoserende vitende om at dersom jeg på et eller annet torg her til lands hadde befridd de to runde ballene med dærter på, ville jeg fått bot for blotting!
For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt mine barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could’nt care less.
Kom, la oss gni det ytterligere inn: En slik svett varm sommerdag, da jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakka mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber. Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med fyordet å gjøre. Ja, altså, selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Melk som surner i heten, akkurat som kumelk. Føsjom. Kan ikke skjønne hva varm melk har med S-ordet å gjøre…
…altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk. En lang kø. Så begynner jeg å sense litt klamhet, Før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1 2 3 4 5 .. 6 splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på. Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de viser fram? De to knottene. “Bryst”-vortene…. Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?
Altså, jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære, ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐 …men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn?
Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens blitt sendt til avhør. Og innlagt på flekken pgr av “syke vrangforestillinger”. Skulle vist fram den svette fæle vranga på “behå’n” i samme slengen..
For noen mener melkemaskinene mine er objekter.
Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også.
Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som dem mente før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake og takke gudene for at den gammeldagse trenden i old days 2015 snudde, at de endret lovverket slik at damene rundt dem har lov til å FREE THEM BOOBS 👢💅👱 ….mens dem selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter… Beklageligvis.
Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene’s verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før 😉✌😃👌😄
Lykkelige smiler tappert, og forvandler seg sjeldent til Sinnataggen selv om ei tann tagger seg fram nedi inni munnen. Even du er den gladeste beibin jeg noensinne har møtt, du smiler jo dagen lang..
Jeg må ærlig talt bøye meg i støvet for denne storebroren, og måpende se på en seksåring som digger, liker og er så innmari glad i og stolt av lillebroren sin.
For ikke å nevne en baby på 9 mnd som tydelig har storebror til favoritt.. Jeg hadde ikke venta den enorme søskenkjærligheten for er år siden, da lillebror var en fin liten mage.
Det er fascinerende, og jeg elsker å se dere sånn mine brødrene hjertehjerte.. 💙💚
Våre alt, våre goklomper, dere er, som Åge synger: framtida for oss, alt vi tror på skal vokse med dere….
….jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne.. Jeg har ingen mann som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg.. Og det passer meg fantastisk utmerket 🙂 Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform.
Og ikke ti ville hester kunne rikker meg ned fra denne plattformen akkurat nå. Jeg går i dybden av temaet samboerskap og a4 familieliv: Forskerne mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det heller hadde noe med aliens å gjøre.
Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land fort som fy med hvalen i “hælene” …mer korrekt; i fiskehalene, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien, for poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, mennesketasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen. Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru.
Jeg kan se at bladene på trærne er grønne, at vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe netcom og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt, ringe Kanal digital og diskutere med dem… Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke, og har det toppers som det er med å bo alene.
Så digg å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg og den jeg er. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma 😉
Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er forskjellige, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på.
Javisst kan jeg skrive: a4, fuck you. Watch me. Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I mitt, og bare mitt mål 😉
