Hvordan forklarer du din søster tidenes bommert, den verste flausa ever, I think like more than ever?
Hvordan formidler du noe slikt?
På en måte som gjør at hun tror det?
Vi hadde besøk i dag her oppe på Lykketoppen, av voksne unger, barn og ungdom. Tøffeste Torunn kom på visitt sammen med sin datter, som er på samme alder som sjuåringen min, og min søster Silje dukket opp med tantebarna mine. Både Torunn, Silje og jeg har en humor som hører hjemme på en pubertal ungdomsklubb, og i dag fikk jeg pranka søs skikkelig.
Tidligere i dag fikk jeg et anfall av “rydde og pynte terrasse”. Som vanlig prøvde jeg å unngå askebegeret; et sånnt som er formet som en søt liten søppeldunk. Selv slutta jeg med nikotin for ti år siden, så jeg er ikke så glad i å tømme den dunken. Men det var som om den ville straffe meg for nettopp det, og mens jeg flyttet den hit og dit for bordvasking, ramlet den mot meg. Jeg skvatt unna, og den skvatt bløte sneiper og nikotinregnvann ned på fillerymatta mi (som forøvrig hører til inne. Jeg syntes den var cool ute, til jeg glemte den og vinteren bleket hele matta.) Det ble krise, og jeg løste den med banning og dunktømming. Then forget it and move on girl.
Da vi tre damene satt og skravlet ute på terassen i dag, så jeg den. Jeg hadde helt glemt den store nikotinflekken på matta ved siden av sofaen jeg satt i, og da visste jeg hva jeg kunne bruke den brune flekken til. Jeg brøt ut: “Sorry, Torunn, at jeg avbryter deg. Men vi må bare si det til Silje, ikke sant? …Silje ser du den flekken der? Fader ass. Jeg reiste meg og trodde jeg skulle prompe. Og så gikk det galt..! Ikke si det til noen ass!”
Torunn og jeg lo så krampa tok oss, og søstra mi satt og gapet:”Kødder du, Helene? Er det SANT?”
“Ja spør hu der da” sa jeg, og Torunn nikket mens hun lo videre.
Vi holdt det gående en god stund, mens Silje æsja seg flere ganger. Isj og æsj altså. “Og så gadd du ikke kaste matta? Æææsj!” Hun trodde virkelig at nå hadde lillesøs driti seg bokstavelig loddrett ned og ut.
Det er så godt med ei real latterkrampe. Vi vet vi har dårlig humor innimellom, men vi innrømmer det iallefall: at vi er billige i drift. Det skal ikke mye til før vi ler så vi må knipe igjen tanken foran. Silje ble nok letta over at det var regnvann og tobakk som forårsaket flekken, med tanke på at søstra hennes har bipolar og greier. Det var slik at Helene var frisk ja, kremt.
Så kom det noe godt utav den suspekte askebegerflekken da. En lattis, som ungdommen kaller latterkrampa nå for tiden. Det beviser at nikotin også kan forlenge livet. Deilig deilig, å lure søstra mi til å tro at lillesøs har klikka mer helt enn halvveis.
“Jævla hore”, “forbanna rosablogger”, “Du burde dø”. Nei, jeg vet. De er ikke særlig kreative, og de verste slipper nok ikke gjennom kommentarfilteret inne på bloggen. Da presser de seg gjennom på facebook. I fjor sommer satt jeg ved et tilfelle og gråt, og vurderte å legge ned hele bloggen. Men så har det gradvis skjedd noe. Nå tenker jeg følgende: forskjellige meninger, de kjenner meg ikke og det vil alltid være slik at en del mener noe, en del mener noe annet, og en del gidder ikke mene noe.
Ondsinnede kommentarer stikker ikke slik som før. En pil fester seg selvfølgelig litt, men der jeg før led, trekker jeg den nå heller kjapt ut. Jeg har ikke tid til å dvele ved frekke kommentarer, så jeg rister det av meg rimelig kjapt, og går inn i nøytral modus. Det er lite jeg får med meg når det koker på internett pgr av innleggene mine, men jeg ser noen kommentarer. Aldri er jeg forberedt på hvilke innlegg som går viralt, likevel er jeg hele tiden klar over at kommentarene vil komme. Noen vil hisse seg opp og ytre så mye mer enn motsatte meninger; det er bare å stålsette seg. Dette må jeg tåle. Hvis ikke kan jeg ikke blogge slik jeg vil. Det er å tie eller tåle.
Dette betyr ikke at jeg har blitt iskald. Nei, jeg er ingen iskald bitch. Bare ei avbalansert skrulle. Alle som kjenner meg vet at jeg er omsorgsfull, omtenksom og full av kjærlighet. Det betyr at jeg har blitt en herdet blogger, så herdet som jeg kan bli. Jeg er mor, og må ta ansvar for min psykiske helse. Da må man distansere seg, og innta en tolerant holdning. Folk er folk, og alltid vil noen være uenige. Jeg tåler det, og ingen kan kue meg til å tie. Men jeg viderebringer ikke mobbing og hakking på min blogg, derfor er det mye dere ikke får se. Jeg har dem liggende skjult for leserøynene.
Jeg tåler å ha tråkket feil. Jeg er et menneske, og kan ha vært både dum, naiv og kjip. Således har jeg lært meget. At det finnes folk som prøver å psyke ut ei beintøff dame som meg, synes jeg er grundig god underholdning, og jeg trekker villig ut pil etter pil. Men før jeg pælmer dem tilbake, gjør jeg dem om til sussetryner, hjerter og flirefjes.
Jeg er så heldig å daglig bli kontaktet av fornøyde lesere, med helt andre tilbakemeldinger å komme med. De er helt rå på positiv feedback, og jeg mottar det som som om de pakker meg inn i myk fløyel. Som avkjølende bad på varme sommerdager. Det sier seg selv at det nøytraliserer, og får meg til å glemme nettpilene. Følelsen av at så mange har forstått nøyaktig hva jeg mente, er rik på velbehag.
Jeg har altså blitt herdet mot ugly comments, som blogger. Skumlesing, blokkering, sunn tankegang og distansering, samt snille blogglesere, er nok det som har vært min kur. Jeg kjører på og kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg er født skribent og det er min hylle dette her. Snart når ikke pilene engang opp lenger, for jeg kan ikke bruke verdifull tid på svada fra mennesker som ikke kjenner meg engang. Gi meg heller en kaffekopp og ei real latterkrampe; DET har jeg tid til. It’s called PRIORITIES!
Hvordan takler DU nettnegativitet? Folk blir jo så tøffe bak skjermene sine 😁
Hun er en god mor. Det vet jeg godt; at de to barna hennes har det bedre enn bra. Hun fortalte meg om en dag i byen der hun bor, da en bursdag skulle feires i skateparken. Alle de andre barna hadde splitter nytt utstyr, mens sønnen hennes kom gående med et slittt, lånt skateboard. Han smilte og var fornøyd. Trist og lei seg gikk hun derifra, og satte seg i bilen sin, med verdens dårligste samvittighet.
Og akkurat da hun fortalte dette til meg, bestemte jeg meg for å skrive dette innlegget! For ja, jeg blir provosert over enkeltes holdninger, som: “Gid, nei brukt kjøper jeg ikke assa!”
DU! Ja Du ja! Som snakker nedlatende om brukt og billig; hvilken rett har du som blindpassasjer på moder jord, til å i det hele tatt pipe litt om dette sutretullet i miljøtruede 2017? Jeg mener du er pliktig til som jordboer til å handle brukt, og å lære barna dine og ungdommene dine at brukt er det beste.
Er brukt skittent? Da vasker du det? Ikke pent nok? Da pusser du opp det. Ikke tid til det? Tull, det er jordkloden som ikke har tid til sånne som deg!
Det finnes mange grunner til at jeg ikke reklamerer for splitter nytt og dyrt her inne på forbipolene. Mine lesere skal få være i fred for det her, og jeg gidder ikke å undervurdere mine lesere`s intellegens. Dette innlegget er heller ikke sponset.
Hvorfor skal splitter nytt og svindyrt regjere, mens havene våre fylle opp av søppel? Hvor tror du det blir av alt dersom vi foreldre ikke bare fjåser oss til med å funkle i fasaden, men også lærer barna våre at bruk og kast er klokt, smart og hell yeah right? Dette er en feig tulleholdning, og du skal slutte å tro du har rett til å være så forbanna egoistisk, right now.
Det teiteste argumentet jeg har hørt er: “Vi kjøper nytt fordi vi har råd til det.” Nei, den holder ikke. For moder jord har ikke råd til deg og dine holdninger. Dessuten; landet`s mobbeoffer er så mye mer verdt enn disse glinsende, masseproduserte, evigvarende argumentene dine. Din selvrespekt har ikke råd til annet enn at du våkner opp nå. Du bidrar til mindre fisk i havet enn søppel om 20 år, og alle barneklærne dette landet allerede har brukt en gang, kan brukes iallefall to ganger til.
Nå er vi i gang her ikke sant, så vennligst ikke forstyrr oss. Vi er mammaene og pappaene som har SKJØNT DET. La oss handle på facebook-bruktsidene, gjenbrukstorgene, fretexene og loppisene, i fred og ro. For vi er inne på noe stort, vi, skjønner du. Noe du bør la deg inspirere av, og begynne med selv. Vi er akkurat som mammaen som sendte barnet sitt i bursdag med lånt skateboard, og vi digger mødre som henne. Hun er ikke den som skal slite med dårlig samvittighet, mens earth sliter med overproduksjon, forsøpling og forurensning. Hun er den renslige, smarte, bevisste, coole, tøffe mammaen. Hun går ikke rundt i hverdagen med skylapper, men tar det globale ansvaret på strak arm, og sørger for sunn økonomi i hjemmet. Hun tar ikke opp tøvete lån for å skape glansfasade, men tenker på de som kommer etter henne. Hun lærer ikke barna sine kaksete holdninger som kunne ført dem inn i uføret senere, men bygger grunnmuren deres med hender hun ikke er redd for å skitne til. Vi er mange som henne, og om noen år er alt kanskje snudd. Da er skolegårdene fylt opp med klær brukt både en, to og tre ganger. Skateparkene er kanskje like preget av gjenbruk som personlige norske stuer med individuelt tilpassede stiler ala original smak. Og behag, ikke sant? Are you with us?
foreldre som tør å kjøpe brukt, er de råeste, cooleste, tøffeste foreldrene, hell yeah! Visste du forresten at bloggeren bak pappahjerte.blogg.no og kona hans, handler brukt og kjører på med arvet klær? Jeg kunne ikke tenke meg å være så feig og naiv at jeg bare kjøpte nytt fordi jeg ville passe inn. Nope. Folk får pent prøve å passe inn i hjemmet vårt, sånn er det . Her er det både brukt og nytt: mest brukt, of course; jeg vil jo være en av de coole, sterke, tøffe mammaene, ikke en stakkarslig sau diltende etter en flokk.
FORELDRE! FATTIGE SOM RIKE: BLI MED PÅ Å SKAPE NY BØLGE OVER LANDET: GJENBRUK, GJENBRUK OG ATTER GJENBRUK!
Vi er godt i gang med å kjøpe, bytte og selge, så bre dere utover gjenbruksbutikkene og bidra til sunnere skateparker, bedre lekeplassmiljø og mer inkluderende skolegårder.
Sjekk sykkelen og stolen jeg kjøpte til toåringen min på gjenbrukstorget i Stjørdal. Jeg betalte 50 kr stk, og han ble stolt som en hane. Aldri i verden om jeg kommer til å være så kjip mot moder jord og vår økonomi her i huset at jeg kjøper nytt foran brukt. I`m a COOL mama. Not a bæ! Det er løgn, for jeg er stjernetegn bæ, men utover det er jeg altså ingen diltesau.
Vi tar det på dansk: Kjør brukt, det er smukt!
Nå er du inne på noe. Det heter forbipolene.blogg.no , og du finner meg på face under forbipolene, på talerlisten.no som Helene Dalland, på snap som forbipolene og på Instagram heter jeg forbipolena. Ja fader du finner meg tilogmed på møteplassen som freakylene, men der er jeg sjeldent 😁
Fem innvandrere dukker opp fra intet og sirkulerer seg rundt ham. Et planlagt overfall er i gang, og de uttaler: “Erru soper eller? Jævla soper! Vi skal ta deg!”, mens de bøller, smådytter og drar i jakken hans. Han registrerer skumle, store, utvidede pupiller, og ber dem slutte. Men han har ikke før sagt det, før han ene spretter opp en kniv. Nå skal gjengen straffe ham fordi han er homofil. I det landet han vokste opp i. Et land der han har lov til å være homofil. Roger Endre er livredd nå, og tenker “Nå går det til helvete”. Han reagerer instinktivt, og sparker mot handa til han som holder kniven. Det fungerer, og han snur seg 180 grader før han løper sin vei, fortere enn noensinne. Han skulle bare hjem den kvelden, og var på vei fra Grønland til Oslo S for å komme seg videre hjem. Han overlevde overfallet, og kom seg hjem. De stjal mobiltelefonen hans og tilbake ga de ham ren frykt, men de fikk ikke stjålet livet hans.
Roger Endre Pettersen (39) og samboeren er vant med hets, hat og trakassering. Roger er vokst opp i Harstad, og den dag i dag bor han sammen med kjæresten i nærheten av Drammen sentrum.
-“Det tar 12 minutter for oss å gå hjemmefra til jernbanestasjonen, og vi går den strekningen daglig i ukedagene.” forteller Roger
2 til 3 ganger i uka blir paret trakassert med homohets mens de går denne strekningen. Biler kjører forbi dem og innvandrere roper ut av vinduene: “Jævla homo!” Innvandrerne i Drammen har egne kafeer, der det er personer i gjenger som roper: “Jævla homoer!” etter paret. Hatet merkes, og paret kan riktig kjenne forakten i de stygge ordene de får slengt etter seg.
-“Hvordan føles dette, Roger?”
-“For min del irriterer det mest. Jeg tenker “jævla idiot” og så tenke jeg ikke mer på det. Bearbeider ofte ting med å blogge om det. Men det er så mye verre for samboeren min. Han har mer problemer med det. Min kjære jobber på sykehus, og er verdens snilleste mann. På kveldene går han de en liten halvtime hjem alene, og da kjører de forbi ham og roper for harde livet, det som sårer mest. Hatefulle stygge ord. Når han kommer hjem er han ofte fortvilt, og går rundt i ring på stua. Frustrert.” Roger blir stille. Det er tydelig vondt for ham å se samboeren sin slite med hetsen.
Roger Endre er altså blogger, og skrive åpent om sine opplevelser i bloggen http://m.bunnytrash.blogg.no/ . I et innlegg skriver han at denne hetsen mot homofile fra enkelte grupper innvandrere bare blir verre og verre.
Jeg spør ham: ” Hva tror du det innebærer for deg og samboeren din dersom det faktisk blir verre enn dette?”
-“Vi må vel bevege oss nordover da. For øvrig tror jeg at hele Norge er islamisert innen 2070. Og det må vel være lov å ytre seg fritt omkring dette. Jeg tror homofile er ferdige da, og at kvinner blir påbudt å gå i burka.”
Han forteller om dobbeltmoralismen han og hans kjære møter i Tyrkia, der de homofile kommer frem og tilbyr sengehygge etter sola har gått ned. Om paradetoget i Oslo som de startet med å begynne fra Grønland, siden det var så mye hets mot homofile der.
Jeg takker Pettersen for intervjuet, og vi prater videre om løst og fast. Etter samtalen sitter jeg igjen og tenker på alle homofile og lesbiske som jeg kjenner. Tenker på at åpenhet er den eneste medisin. Vi må kunne snakke om dette. For slik kan vi ikke ha det! Her i Norge har våre homofile og lesbiske venner lov til å gifte seg, og ingen ingen skal få lov til å sprette kniver mot dem, hetse dem, mobbe dem eller plage dem på noen som helst måte. Denne utviklingen må stanse nå, og det skuffer meg at ikke media har tatt åpnere tak i dette livsfarlige problemet.
Nå er det 5 dager igjen av sommersalget hos Stine Walskrå Iversen på Stjørdal. Mange fornøyde kunder har benyttet seg av tilbudet, og vi lover at alle som booker time på Salong Daisy innen søndag 5.juni er omme, får 30% avslag ved kjøp av vippe extensions.
Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det 875,- kr.
Regn med to ukers ventetid, da dette tilbudet er populært, men vi lover altså at alle skal få; såfremt man bestiller innen søndag 5.juni.
Tilbudet har pågått fra 6.mai og gjelder altså til 5.juni. slik gjør du:
Gå inn på linken under og lik siden til salong Daisy. Send melding på siden med kode “Vippe whoop” (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside.
Husk musikk å høre på. Det tar tid å legge vipper, og du må ligge stille og i ro. Jeg har egen liste på Spotify som heter “Lash”. Lytt til favorittmusikken din og drøm deg bort. Ikke smør produkter med olje i i ansiktet det første døgnet. Unngå også damp det døgnet. Bruk så mascara uten olje i, og vask vippene med oljefri rens morgen og kveld.
Jeg var hos Stine igjen i dag og kosa meg i salongen, og kan virkelig anbefale Salong Daisy. Men vipper er ikke det eneste hun driver med. På prislisten under kan du finne både voksing av bikinilinje og spraytan. Denne konsentrerte damen vet hva hun gjør, og vil gi deg topp service. Det er sesong for å stappe potetgull og brus tilbake i hyllene, og heller unne seg noe digg i Stine’s salong for pengene: Trøndelag, get ready for summer 😉
Jeg hadde flere ganger tenkt på hvordan jeg skulle skrive dette, Erna. Det ville være uanstendig mot mine lesere av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i fjor sommer. Så jeg skrev dette innlegget. Nå har jeg gjort det om til et brev til deg og resten av regjeringen.
For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling på integrering likevel.
(Erna Solberg, trykk deg helst inn på linken og les, innen du fortsetter.)
Det var fortsatt sommer.
En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene i innlegget. Det hele var en vond opplevelse, hvor jeg ikke greide å holde tilbake tårene. Han var forbanna. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med moren’s og døtrene’s samtykke, men han framstilte dem som ofre som ikke ante at jeg hadde tatt bilder. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos moren senere på dagen, da jeg snakket med henne, og innlegget fikk stå. Hun hadde jo gitt sin tillatelse. Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt en tøddel lenger, selv om jeg trodde jeg gjorde det rette. Trodde de likte den varme velkomsten. Trodde jeg burde ta ansvar som borger og hjelpe til å integrere dem.
Men etterpå ble det kaldt.
Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst. Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Men med vondt i magen og smerter i brystkassa måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut, og jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis en av de andre nabofamiliene. Det er som å få et slag i magen hver dag, skjønner du Erna?
En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent; like we are all one. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg mot meg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet. Øynene lyste av agressivt hat, og straffendr stillhet.
Jeg gjentok.
De glodde.
Det var stillle.
Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme kvinnekroppen.
Jeg ble irritert, og sa: “Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!”
Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen?
Jeg åpnet både hjertedøren min og ytterdøren våres i sommer, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet.
Etter å ha tatt varmt i mot dem med fruktfat, smil og klemmer, ble jeg målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: “fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?” Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts.
Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.
Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.
For jeg var naiv, og tok grundig feil. Jeg oppfordret mine lesere til å ta ansvar, men vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere så innmari mange av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann og forvente at det skal blande seg. Vi nordmenn blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for forsøk på å totalforandre oss. Det finnes sekter som bruker ignorering, utestengning og og avvisning som straff. Jeg føler meg slik behandlet som norsk alenemor. Wikipedia: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.
Jeg vil ikke at Sverige’s Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Norge’s Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia, og barna våre bare må nynne “Deilig er jorden”, mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.
Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at jorden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system vi må forholde oss til.
Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på bakkeplanets grasrot funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De kan ikke forakte en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det
.
Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor i sommerheten, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, burde vi ha passet på å ha skrelt av oss nok klær for å få nok D på huden, og vi måtte sørge for latter og glede i grender og bygdakroker vinterstid.
Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa.
Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende.
Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende. Og man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.
Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss norske blir altså forsøkt endret, og er ignorert etter noter. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette, samt at jeg vet om angrep i form av steinig av kvinne i Oslo. I samme by ble en homofil mann slått ned. Hva skal dere gjøre med dette, Erna?
Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en innvandret mann som ba meg passe barna mine heller enn å jobbe som en mnn rundt huset mitt. Men nabodama passer barna mine, og jeg sa til ham: “Nånei! Her i Norge jobber kvinnene like mye som mannfolka, det tror jeg du vet!” Dette er en mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har en mann i hus. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere naboene med homofilt samboerskap.
Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.
Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil mange av dem se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.
Burde det ikke være omvendt?
Nei, de fikk ikke til å endre meg, Erna. Jeg går i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.
Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til det. De avskyr meg, de hater katten min og de forakter klærne mine. Dessuten mener de det meste jeg gjør er haram synd og skam, og jeg tør ikke skrive her hva de mener om alle mine flotte homofile venner.
Erna Solberg, hjelp meg du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir skumlere delt enn det allerede er? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler, tradisjoner, at mine homofile venner gjør noe lovlig og ikke minst at det er ok at jeg som kvinne går i skjørt? Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene? Hvorfor får de holde på å ekskludere oss nordmenn på denne avskyelige måten?
For jeg har nemlig gitt opp, Erna. Jeg prøvde å integrere, både her og der jeg bodde før, og vet nå at det er umulig. Jeg blir utsatt for ren rasisme tilbake, uansett hvor mange forskjellige innvandrerfamilier jeg ønsker velkommen med flotte fruktfat, smil og klem. Jeg har gitt opp. Dette er staten’s ansvar: kurs dem! Skoler dem! Lær dem hvordan de skal behandle naboene sine, homofile, hunder, katter, lettkledde damer og alenemødre her til lands! For vi har vel visse rettigheter som skal ivaretas av staten, her til lands, ikke sant? Hører dere vi er flere som piper her nede på grasrota? …i håp om at dere skal høre oss.
Noen barn er filmskuespillere. Andre barn spiller i TVserier. Noen er sangstjerner. Så har vi bloggerbarna. Jeg pirker ikke borti hvordan andre bloggere gjør det, og regner med at bloggerbarna som eksponeres mye for publikum, får sin lønn senere, slik som skuespillerbarna og sangstjernebarna.
Det er som med min avholdenhet fra alkohol: den gjelder meg, og er ikke noe jeg presser på andre.
Da jeg begynte å blogge, trodde jeg virkelig det ikle var noen som kom til å lese bloggen. Lenge visste jeg ikke hvordan man så lesertallene heller. Ikke ante jeg om lokallistene, og det gikk lang tid før jeg skjønte at folk så oss. Oss. Ikke bare meg, men barna også.
Jeg reiste ned til Oslo og gikk Marte Frimand Anda’s bloggkurs. Hun står bak bloggen Casakaos, og lærte meg mye den kvelden. (Bloggen til Marte her: http://casakaos.blogg.no/ ) Blant annet fortalte hun om hvordan hun alltid tenkte på åssen hun kunne skjerme barna sine best mulig med blur og bortvendte ansikt. Jeg begynte å våkne. Ville jeg virkelig overkjøre mine barn’s framtidige mulige grenser ved å eksponere dem for ukjente folk?
Gradvis har jeg skjerpet meg. Det skulle bare mangle, og er i takt med 7åringen vår sine tydelige grenser. Han liker ikke å bli tatt bilder av, og vi får ikke publisere bilder uten at han har sagt ja. Jeg roser ham for den bestemtheten, og forteller ham at ingen, ingen, skam få publisere noe som helst uten hans tillatelse. Hver gang ser jeg et tilfreds og lettet smil i munnvikene hans. Det er viktig for ham, dette. Sjeldnere og sjeldnere poster jeg bilder av barna, og alltid må det godkjennes av eldstemann.
I dag mårest var 7åringen hos pappan sin, og det var toåringen som var tydelig og bestemt:
“Mamman min. Vær me mamman min. Ikke barnehagen!”
Even er en toåring som elsker å dra i barnehagen, så jeg skjønte det måtte være fordi han hadde vært borte fra meg hele helgen. Ikke hadde jeg andre planer for dagen enn ei handleliste, heller så. Og hvem er vel bedre shoppingpartner enn snille lille trille?
Barnehagen løp ingen steder hvis vi hoppet over en dag! Vi har gjort det før, og gjorde det igjen i dag: Even-tyr-dag!
Han trengte masse mammakos, bøttevis av mammaklemmer, en deilig dupp i vogna si, shoppingrunde med mammasin, og taco til middag. Så det fikk han.
Og jeg tok da et par bilder i dag også. Dem kan dere se under her. Blant annet har Even selv tatt en bloggvennlig selfie der han skjuler halve ansiktet sitt.
Hva synes dere om bildene? Er de illustrerende nok uten at kiden min vises for tydelig?
Hva mener DU om eksponering av bloggbarn kontra musikerbarn og skuespillerbarn?
Å sitte i samfunnets skammekrok med moralsk taushetsplikt, er som å daglig vite at du ikke hører til blant morgenfolket. De som drar på jobb eller skole om morgenen, de som hører til her. En eneste metode er medisin mot dette klasseskillet: åpenhet. Normaliserende, informativ sannhet i åpen form.
Du sa: “Vær åpen”. Jeg tenkte: “Hvordan skal jeg kunne greie det, med denne store skammen her hengende over meg?” En mørk og sorgfylt 17 år gammel sky uten ende, og en framtid blottet for mening. Hvorfor skulle lille jeg gidde å være åpen? Men jeg prøvde, og fikk det slengt tilbake i form av stygge rykter blåst opp hinsides all sannhet. Å være lokalsamfunnets sorte får, begynte allerede da å herde meg. Det prellet av. Jeg ble vant til at de syntes jeg var en merkelig skrue. For å være ærlig syntes jeg at de selv var rather boring.
Du holdt på rådet: “Vær åpen jenta mi.” Nå er du fornøyd, nå, pappa. Nå har jeg åpnet meg for hele landet. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke så mye som et kvart sekund, og jeg kan ikke se hvorfor jeg ikke skal være åpen. Å fighte tabu og fordommer har blitt noe jeg trives med. Men jeg skjønte det ikke før etter du hadde reist ut på din siste reise. Å ta farvel med et forbilde som deg, ble en av de tre vanskeligste utfordringene jeg har deala med hele livet mitt. Nå skulle jeg iallefall gjøre som pappan min hadde lært meg, samme hva, anyhow.
Dere andre der borte. Dere som valgte å dra altfor tidlig, dere jubler vel nå. Særlig du, Vilja, du som ville gå til avisen. Men avisen på den tiden ville ikke belyse psykiatri. Så kom dagen da du tok livet ditt. Du også, Eivind. Og Une Therese. Og Heidi. Og Thor. Og Nina. Så reiste dere andre også. En etter en. Så altfor altfor tidlig. Noen ganger fikk jeg kraftige brekninger da jeg fikk vite at dere hadde reist for godt, for jeg greide aldri å venne meg til sjokket. Avgrunnssorg uten noen som helst mening ble etter hvert en del av livet.
Jeg kjente en gang i tiden selv på den tunge skammen dere kjente, som reiste for tidlig. Og jeg vet at den skammen var altfor tung å bære alene. Jeg dømmer dere ikke. Det er samfunnet på den tiden som burde skamme seg. Det skulle ties, og vi skulle gjemme oss. På den psykiatriske delen av sykehusene var det påbud om “moralsk taushetsplikt”, men noe slikt eksisterte ikke på somalsk avdeling. Det psykiske skulle ihjelties, mens det fysiske skulle snakkes til live.
For to år siden startet jeg denne bloggen som omhandler mitt liv som mamma med bipolar 1. Etter hvert har det også kommet fram at jeg mest sannsynlig har ADHD i tillegg. Min historikk strekker seg fra elektrosjokkbehandling til psykose og vellykket rømningsforsøk. At jeg den dag i dag har vært klin frisk i 6 år, og har aleneomsorgen for mitt yngste barn, samt samvær med mitt eldste barn, er i mine øyne noe helt aldeles fantastisk, som jeg er veldig veldig stolt over.
Men sammen med meg går mine venner. De vi ser, og de som ikke greide vekten av den tunge skammen og den vonde smerten. Jeg gir aldri slipp på mine venner på den andre siden.
Hvorfor skal jeg tie, når den samme skamfremkallende stillheten drepte mine venner?
Pappa, du tar nok godt vare på vennene mine der dere er nå. Jeg lover dere å fortsette å være åpen og ærlig, og bidra til at sannheten kurerer fordommer og tabu.
For det å leve med bipolar 1 er slettes ikke en forbanna lidelse lenger. Ikke for min del. Jeg opplever det som en gave. En lampe. Men jeg behøvde hverken innpakningspapiret eller pappesken rundt lampen. Trengte ikke angst og depresjoner. De gjorde meg ingen nytte. Men lampa helt innerst, den var funksjonell. Humøret, effektiviteten, kreativiteten og skrivetalentet. Hver dag får jeg en slik lampe i gave, og jeg velger å ta medisinen min slik at jeg pakker ut gaven med en gang. Hver eneste dag tar jeg valgene som må til for å hanskes og deale med en psykiatrisk diagnose, og det er verdt det. Lønna er så stor. Lampa lyser så fint.
Jeg snakker kremen av kremen. Forfatterene som valgte bloggen sin og kjørte på. Humoristene som får det hele pakket inn mellom glade linjer. Erfarne ryggsekkbærere som rapporterer fra psykiatriens låste dører, og sørger for åpenhet. Prinsesser som fighter tabu og fordomstroll. Politiske meninger av type great. De gir av seg selv, jobber uka lang, skriver bra, og tør å stå i det når det stormer som verst. De er i mine øyne NORGES ALLER BESTE BLOGGERE!
Det er ikke alltid lett å finne fram til de søteste fruktene i regnskogens bloggjungel, ikke sant? Som å dra på fisketur og vente på napp? Her har jeg samlet dem på et brett for deg, de jeg personlig synes er noen fantastiske rulere av moderne bloggere. Jeg har ikke begrenset meg til 10. Nei, her finner du linker til mange flere; eksakt 25 stk.. Flere av dem har du garantert aldri hørt om. De ligger nederst på listene da de definitivt burde rocke crazy oppe på toppen.
Let’s get started:
Den store lavkarbobloggen er faktisk made by my Chris. Christina tar deg med inn i en verden av sunn mat som hun selv har pønsket ut oppskrifter til. Her finner du saftige kaker, foodporn, godterier, middager og spennende desserter, som du ikke får særlig blodsukkerstigning av. Dere har sett henne på topplista før, og det er fordi flere hundre mennesker daglig benytter seg av Christina`s oppskrifter. Selv surfer jeg på lavkarbo, avholds fra all falsk stimuli og på joggedilla, så denne bloggen er perfekt for meg:
…og ikke nok med det, men hans herlige datter Melodie må ha arvet dette skrivetalentet. Skaptrønder kaller hun seg, og du finner hennes skrivesprell her:
Mammabloggerforfatterne. Disse to stødige damene har humor og selvironi så det holder. Begge har rulet topplister i Sverige og Norge, og begge har gitt ut bøker:
(Melodie, pappahjerte og Tommy går i tillegg under kategorien humor)
Åpenhet omkring psykiske lidelser. Disse to damene belyser to forskjellig typer psykiske lidelser, på en åpen og reflektert måte. Jeg har grått mine tårer for dem begge:
(Pappahjerte går som jeg påpekte også under kategori humor)
Multitalentet: Hun danser, forfatter, poserer, ruler og tør å vise en pupp det er på tide alle damer får slippe fri. Hun står stødig gjennom storm etter storm, og har endret kurs fra fokus på kirurgi til gullpenn, feminisme, bokutgivelse og viktige saker omkring miljø og dyrevern. Hun har, som alle oss andre, dessuten også lov til å gjøre sine tabber. Og så synger hun bra! :
Trondheims flinkis: Anna Edwin er en målrettet dame med sin egen stil, og man skjønner at det bor ei businessdame i henne. Flotte bilder, seriøst image og heeey; hun er rå på vlogging, sjekk den videoklippingen! :
Pokerdronningsangerinna: Lotte er selvfølgelig med på denne lista. Trøndelag`s krutt kommer i disse dager ut med sin første singel; gå inn på bloggen hennes og hør teaseren:
Har DU tips til bra blogger for oss bloggjungelfiskere å lese? Kommenter her, og jeg lover å sjekke om ikke vi kan putte bloggene på denne lista. Om de så bare har 3 lesere i døgnet gjør det ingenting: det finnes talenter i alle dybder i denne regnskogen 🙂
Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned. Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.
Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: “Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE?!” Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi.
Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem. På grunn av det faktum at jeg har barnet mitt i armene, er jeg livredd, så jeg går inn uten å si et ord
Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.
Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( Dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.
Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball.
Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: “Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?” Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.
Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min
Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk.
Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.
En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: “Hvorfor du snakke til meg??” Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet.
Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på.
Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang.
Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.
En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk.
Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: “Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge…”
-“Hva sa du nå?” spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på.
Hun ristet på hodet i avsky og sa: “Jeg sa: Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!”
Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: “Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg…”
Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: “Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!”
Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg “heks” heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene!
Ja. Jeg har lov til å bli sint og banke i bordet. Ja. Det er greit at jeg sier fra om feilbehandling av meg som kvinne, uten å bli kalt det ene og det andre.
Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!
Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at “det går dårlig” med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet.
Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det “går dårlig med Norge”? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?
Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.
Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?
Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. “Hekser” blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.
For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.
Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.
Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: “Er det ikke kaldt? Kle på deg.”
Men hva om jeg spurte tilbake: “Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg.”
Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!
For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt. ….mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake.
Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei!
Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse.
Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!
Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.
Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn, var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså.
Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: “Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!”
Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller.
Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.
We are one.
Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der….
….ikke fantes grenser.
Vi har ET land. Det landet heter moder jord!
We are one.
Vi er ett.
Respekt for mangfold!
Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion.
Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.
Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.
Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent!
Til politikerene:
Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying…
