Noen ganger kan man skrive et offentlig brev, dersom en ønsker å nå frem med noe. Og det er nettopp hva dette er; et brev til enkelte innvandrere i Norge.
Du som kysser meg på kinnet når du gir meg en klem, før du gjør det samme på mitt motsatte kinn. Du som snakker bedre norsk enn meg, og tilogmed har lært deg dialekten der du bor. Du som har et og annet å lære oss om arbeidsmoral. Du som lager eksotisk mat. Du som ivrig blir kjent med oss som tok imot deg. Du som gjerne lærer meg om fremmede kulturer fra duftende fjerne strøk.
Denne er til DEG.
Du har tørket mine tårer og du har ledd med meg. I flere år har du bodd her i byen og tilpasset deg vår kultur. Til gjengjeld får vi som kjenner deg, høre om hva du er vant til hjemme på Cuba. Vakker som den fineste natur, og klok som tidevannet, bor du her sammen med oss, og tar oss som vi er. Ei stødig dame med følelser og engasjement. Jeg har også tørket dine tårer, og jeg har også ledd med deg. Er så glad du er her, og selv om det sikkert er godt og varmt der du kom fra, håper jeg du aldri flytter herfra.
Kompis fra Afganistan. Du bærer på minner og muslimsk tro. Du spiser ikke svinekjøtt. Det gjør jeg. Du kan fortelle om sider ved den muslimake tro som er vakker. Troen på Allah, en Gud for alle. Oppdragelsen fra din mor og din far, om å være god og snill mot alle. Du synger: “Opptimist, jeg er en opptimist!” Og mens jeg baker kake ligger du på sofaen min og lytter på Eldorado med Åge, på full guffe. “En 14 år gammel gutt fra Herat i Afganistan..” Jeg tror det er både godt og vondt for deg å høre den låta, og jeg innrømmer at det triller et par tårer nedover kinnene mine når Åge snakker om gutten i Afganistan. For jeg vet at du godt vet hvor Herat er. Jeg ville savnet deg hvis du reiste din vei.
Maten i kinarestauranten. Den deilige kebaben inne på Grillkroa. Utenlandsbutikken ved jernbanestasjonen. Du fra Thailand som virkelig kan å massere. Vietnamesisk restaurant. Hva var denne byen uten DERE?
Jeg håper dere skjønner at vi skiller vakker religion og integreringsinteresse fra politiske ledere, ideologier og terror. Håper DU skjønner at DU er EN AV OSS. Fra barndommen og frem til nå har vi rukket å bli kjent med dere. Fra Spania og Afganistan til Russland og Sverige, fra Vietnam til Cuba, fra Thailand til Polen: takk for alt dere bidrar med krydder i hverdagen vår. Takk for at dere gir oss hjertelige vennskap og respekt for forskjellige kulturer.
Vi hadde hverken hatt pizza, kinamat, sushi eller thaimat hvis ikke dere hadde vært her. Hver arbeidsdag går dere på jobb eller skole, med interesse for språk, integrerig, og med den intensjon å skaffe dere flere venner her i Norge. Et land som ville vært fattig uten dere. Takk for at dere aldri ser rart på meg fordi jeg kler meg slik kulturen i Nord tilrettelegger for, og takk for at dere åpner for godheten i det å ta hverandre som vi er.
Takk for at dere nusser meg på kinnet og nynner låter av Teigen og Aleksandersen. Takk for alle gangene jeg har blitt bedt på middag, og vit at dere bor i hjertet mitt også. Ikke bare i landet der mine formødre kjempet for at vi sammen skulle kunne leve her i likestilling og fred.
På bildet, fra høyre: Orleydi fra Cuba, Dianelys fra Cuba, og jeg.
Da jeg snublet inn døra her i natt, lo jeg så jeg ristet, og greide ikke helt å slutte å humre før jeg sovnet. Klin edru som alltid; min egen oppskrift for å ha det supergøy på by’n. Hva jeg gjør på benken over her? Vel jeg tenkte et sekund at jeg skulle posere liggende. Men den idéen varte bare 1 sekund, og i løpet av den tida rakk Laila å knipse et bilde.
Laila og jeg tok på oss godt humør, og jeg fikk låne 3 parykker av henne til å ha i veska. Så gikk vi og danset på Bamses in the dark. At det faktisk var lite folk, passet oss utmerket inne i discoteket, for da kunne vi virkelig slå oss løs til Dirty dancing og Shakira moves, uten at særlig mange så oss. Yeah!
Vi skulle snart finne svaret på hvorfor kvinner går ned i litt knekk i knærne dersom de går og ler samtidig.
Jeg skiftet raskt fra heks til korthåret Italiana.
Så skiftet jeg til yellow, før vi gikk videre til puben BS. På veien fikk vi slite med en del latteranfall, og det var da jeg skjønte hvorfor kvinner i latterkrampe går ned i knekk i knærne; man kniper igjen så en ikke tisser seg ut. Du har vel sett den stilen der de ser ut som de går ned noen trappetrinn elegant mens de ler? De har det ene kneet litt over det andre; som regel høyre kne, og går et slags trappetrinn ned for en kort stund, mens de slenger hoder bakover. Ypperlig for å knipe igjen og samtidig kunne wræle. I slik stil inntok vi gågata, før vi danset litt der også. YOLO, faktisk. Og det er bare å gå ned i knesknekk, så holder man seg elegant til man når frem til en do. En lattis kan tross alt trøkke kraftig fra mellomgulvet og ned. Man kan ha det knekkende gøy, med andre ord, så mye man vil.
På BS møtte jeg en farmasøyt som ville prate om bipolar. Og det er jo greit; hva søren skulle jeg gjort uten bipp og adhd? De siste 7 årene har det bare vært en gave for min del, og jeg ser meg tilbake på sykdomsepisoder med humor i fokus. Sånn satt vi og pratet da jeg skulle hilse på ei dame jeg aldri har sett før. Plutselig fortalte hun meg at hun er bloggleser av forbipolene. Jeg ramler alltid litt sammen når folk som er fremmede for meg sier sånn, og det er kjempegøy å faktisk møte lesere. Snodig fra å sitte å skrive og mekke bilder til å snakke med folk som har lest ordene og sett bildene. Det viste seg at hun og mannen er av den type folk jeg bare må bli kjent med. De har slagverk hjemme, hører gammel rockis og bærer på bagasje som har gjort dem omsorgsfulle og svært tilstedeværende. Hun og jeg tar oss en kaffe snart. Jeg fikk sitte på med dem hjem, og det gjorde denne herremannen også, en lokal hurrahurra som jeg bare digger. We had the driveride of our lifes. Her er den:
Takk for lånet av parykker, Laila. Nå skal jeg lure ungene når de kommer hjem i morgen ettermiddag: shit, har mamma fått kort mørkt hår!? Spørs om toåringen godtar det.
Speed it up yeah, tenkte hun, i det hun tok på seg de slitte joggeskoene sine. Etter å ha sett elg nede i joggebakkene (Blakstadbakkan”) trønder dialekt) for noen måneder siden, hadde hun måttet innta kunstgressbanen med sin lite varierende utsikt halve vinteren. Nå var sommeren kommet, og hun kunne vandre ned til joggeskogen sin i sentrum heller (Sandskogan) (Trøn.. ja, du vet)
Greia er at denne blondina har både bipolar og ADHD, og kan ikke jogge på asfalt, siden hun løp i stykker hofta si på det harde underlaget for noen år siden. “No way, how to say?” Sa legen. “Du kan ikke jogge på asfalt, frøken!”
Allright, du kommer ikke til å tro det du nå skal få lese, men hvert ord er sant. Man har vitner. Dessverre har man vitner.
Hun ringte ei venninne som bor i oslo mens hun gikk de to kilometrene ned til sentrum og Sandskogene …skogan. De pratet mer enn de skravlet, og bablet mer enn de snakket. Men akkurat i det den fake blondinen entret den første delen av Sandskogan, ble samtalen avbrutt av: “Men for i HÆLVETTE FAEN..!!!” og “SAATAN KOM DÅKK OINNA MÆÆÆÆÆ NOO FOR HÆLVETTE FAEN!!” og “Sorry den banninga, Lena, men det var to forbanna kråker som angrep meg her. Grrrr!” Hun er blond, så hun trodde det var kråker. I virkeligheten var det ravner, med det fant hun ikke ut før senere da hun fikk hjelp av Google, og bistand av Lena. Uansett hadde hun ropt så høyt, og viftet med armene i så teit stil, at hun skjemtes da det kom ei dame syklende mot henne som må ha hørt og sett det hele. Hun skulet på henne da hun trillet forbi.
Fugler er fugler, tenkte blondie, og kom seg bort til enden av stiene der hun bruker å jogge, før hun sa farvel til Lena og “la på røret” som man sa i hennes ungdom. Nå er det strengt tatt intet rør lenger, men en skjerm. Hun puttet skjermen i lomma og løp i vei, med høy musikk på ørene. Ved enden av skogen gikk hun litt, før hun satte i gang igjen. Gledet seg nå. Men plutselig måtte hun fikse på ørepluggene. Hun tok dem av, og hørte så et spetakkel uten like. Det skvaldret over hodet hennes, så hun så opp. Der var de to ravnene i full gang med å stupe etter henne på tur, Hun kunne se detaljene i klørne, og tenkte: “Hælvette, dæm føøørbainna krrråkan!”
Hun måtte bare løpe nå. Å jogge var uaktuelt, så hun spurtet ut av skogen med de to svarte fandene i nakken. I midtiveien møtte hun et hyggelig par hun er på hils med. De så bare rart på henne og lo, der hun kom bannende og fresende ut av skogen, mens hun ropte “Krååååker!”
Hun la på sprang videre, illsint for at joggeturen var ødelagt, og så seg tilbake. Måtte bare knipse et bilde av satan sjøl i tretoppen. Så løp hun videre.
Den redde skapningen rundet Øverlands minde etter å unødvendig ha jogget rundt hele stadion, og tenkte “AHAA” da hun så dette:
Here I can run you stupid birdie, mumlet hun, og krøp gjennom et hull i gjerdet:
….hvilket var totalt unødvendig, siden det var flere åpne dører inn til stadion, både ved kunstgressbanen og løpebanen. Barna som spilte fotball der inne må ha undret seg over denne oppførselen. Men hey, de ante vel ingenting om sinte stupende kråkeravnetroll i lufta. Eller kanskje hadde de sett hele scenarioet? It`s a dramatic hell of a action kind of world when you pretend to be blond. Men det er nok sant; blonds have more fun. For til og med denne traumatiserte kjeftesmella lo av det hele da hun jogget hjem.
Ok. Det er hardt å innrømme at jeg er så dumb, men den dama, det var meg det. Og hele historien er faktisk sann. Jeg havner borti det meste, og ikke alle dyr liker ei joggende pmsbombe. Eller, hvor mange dager i måneden kan jeg skylde på tre bokstaver. Anyway, nå har jeg opplevd det også; jeg ble jaga ut av favorittjoggeskogen min i dag. Av to rampete ravner. Den største nedturen var at jeg trodde det var kråker.
Bare de ikke fulgte med meg nå da. Bare de ikke vet hvor jeg bor. Iiik. For da vet jeg ikke om jeg kan kalle dette “Lykke”toppen mer. Ravnerampe kråkelorter!
Denne personen har jeg valgt å skjerme fra offentligheten, av flere grunner innen moralsk taushetsplikt. Jeg er meget nøye med hva som publiseres her inne på forbipolene, og det minste tegn til urealisme hører ikke hjemme innen sann historikk. Samme hvordan en historie er dokumentert, ønsker jeg ikke å bidra til annet enn sunn åpenhet. Det er ikke sunt dersom det går utover livskvaliteten til de berørte. Historien vil forbli skjult.
“Hun er singel. Stakkar. Nærmer seg førti og greier. Begynner å haste litt nå, med å finne den rette frosken. Kanskje det er noe rart med henne siden hun bor alene.”
Wellah well. Jeg ser litt annerledes på det, if you could give me a minute: Du ser livet fra din ende. Jeg ser det fra mine erfaringer. Og det er mitt liv, ikke sant, så å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer er gunstig. I have been there and done that, serru. Jeg har kyssa froskene. Testa menyen. Fant et par hovedretter, og ble lei av dem. Jeg har laget 2 barn, hvilket var det viktigste. Nå vil jeg leve resten av livet singel og fri.
Og får jeg en kjæreste, er det ikke raping, promping og skittentøy vi skal dele. Med andre ord, inn med skje: vi skal ikke flytte sammen. Og skal vi det etter 10 år, blir det i et svært hus delt i to. Jeg kødder ikke med min private sfære en gang til, såpass har JEG lært om MITT liv.
Åh den følelsen, når du har nådd målet ditt og tilværelsen er en goodie bag med barn, hjem, spennende venner, nettverksbygging og begivenheter. Når du har jobbet med det å velge å tenke sunt og fordelsaktig i årevis, og endelig kjenner at du faktisk elsker deg selv. Ja nå er du din egen beste venn, og du har på mange måter forstått menigen med ditt eget liv. Singel, fri og selvstendig. Du har en flirt innimellom, men skjønner at forelskelsen går over.
Så, ved et av disse tilfellene hvor følelsene har gått over, og du flyr til neste blomst, sier ei venninne: “Ååå så synd, stakkar du. Og jeg som tenkte at du endelig hadde funnet den rette.”
En annen venninne sier: “Håper du finner den rette en ganga da. Såå synd det ikke ble dere.”
“Den rette”? Jeg har vært borti mange rette regnestykker der ute, men så gikk følelsene over. Og det er ikke så uvanlig. Men den rette for meg er desverre meg selv. Desverre, fordi det kan se ut til at mange småsjalu kvinner i et forhold ikke kan ha deg i den indre sirkelen sin hvis du ikke har partner. I mean, du er god nok når det skjærer seg, og hun har kjærlighetssorg. Men straks det har fiksa seg, da er det som om det årvåkende skal passes på at den partneren kun har utsikt til andre opptatte damer. Alt som teller er å holde på fyren’s oppmerksomhet, og plutselig er forholdet det eneste ene.
Sorry, men i mine ører låter det svært naivt med “finne lykken” og “den rette”. For real, hvor mange ganger har du egentlig “funnet den rette”? Og er det så vanskelig å forestille seg at jeg som singel kan ha nådd min hylle i livet nå? Eller greier du ikke å se for deg en annen tankegang enn din?
Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha flere epoker i livet hvor jeg har en kjæreste. Jeg sier ikke at jeg ikke griner i bryllup. Ei heller at jeg er følelseskald.
Men jeg HAR DET SÅ BRA SOM JEG HAR DET, skjønner du? Nei du skjønner ikke hvordan man kan være uavhenhig av et annet menneske og samtidig ha det bra. Du tror det er både trist og stressende å “ikke ha funnet den rette”, og du tror helt oppriktig at jeg virkelig driver og leter. Sånn at jeg kan tre inn i de gyldne A4rekker med normale forhold.
Men jeg er fri fra krangler. Fri fra sjalusi. Fri fra dårlig stemning styrt av et annet menneskes humør. Jeg er fri, og mer sosial enn noensinne. Og du, jeg leter ikke.
Nei takk. Jeg kunne ikke tenke meg et liv med et annet menneske akkurat nå. Jeg ville takket pent nei til både samboerskap og giftemål. Fordi jeg HAR DET SÅ BRA akkurat som jeg har det. Jeg slipper alt det jeg vet du sliter med. For i mine øyne er det svært unaturlig å bo sammen med kjæresten sin. Jeg deler desverre ikke saueflokken’s syn på dette. Og man kan se den samme saueflokken søke skillsmisse, bare for å gifte seg igjen. Jeg deler ikke dette synet på måter å bruke tid og energi av livet sitt på.
Jeg er så lei av den rosa dollinga. Er så sick and tired av at så mange ikke forstår at sånne som meg faktisk HAR funnet den rette: MEG! Slik bevarer jeg ekte humør og lykke, og kan bedre ta meg av barna mine. Det eneste som gjør meg trist er adskillelse fra barna, og sorg ved død.
Jeg har ingen som sårer meg. Og jeg går ikke glipp av noe. Men jeg vet mange mennesker som går glipp av år og dager av livet sitt pgr av dårlige forhold som gjør dem deprimerte. Når de endelig kommer seg ut av det, kommer de fram dit jeg er nå.
Jeg kommer til å forelske meg igjen. Sånn er jeg. Jeg forelsker meg, og så går det over med høstvinden. Begynn nå ikke å mas om “den rette”, vær så snill. Og stakkarsliggjør ikke en sterk kvinne som bobler over av lykke, der du selv forsøket å hanskes med en vanskelig relasjon til en samboer du kommer til å klare deg bedre uten den dagen du endelig er sterk nok til å fly din vei. Det er som en kristen som preker om religionen sin til en sliten ateist: Jeg tror ikke på det samme som deg. Kjærlighet for meg strekker seg så mye lenger enn en monogam tilstand av 1 + 1. Det rette tallet for deg er 2, men tall teller ikke i min kjærlighetsfylte verden.
Det er du og prinsessebrudekjolen din i god tro, og meg i hippiekjolen min i fred og ro. Vi kan møtes på halvveien, men slutt å prek!
For enkelte dager kan være tøffe, og akkurat da er det man behøver å endre fokus.
I dag skulle 2åringen hentes av pappan sin, og jeg gruet meg. Denne uka har han vært skikkelig mammadalt, og jeg Evendalt. Selv om jeg kjente jeg virkelig trengte barnefri nå, sank jeg sammen som en sekk og følte at en kroppsdel manglet. Jeg har mange venner og er veldig sosial. Men disse dagene når huset blir tomt for barn, og det er ingen munner å mette og småtasser å stelle, kan føles ensomme. Det er de første timene som er verst. De dagene Mathias på 7 drar til pappan sin, er akkurat likens, men da har jeg iallefall en 2åring å øse kjærlighet over. Barna er mitt alt, og jeg lever og ånder for dem begge to. Men noen ganger må man altså som alenemor tvinge på seg barnefri. For barna trenger pappa også, og jeg som mor behøver å bygge tålmodighet og energi.
Jeg ble altså sittende som en sekk i sofaen og glo ut av vinduet uten mål og mening, mens jeg kjente savnet rive i magen.
Så ringte denne dama:
Hey heeey! Ankie og Helene på laaang gåtur uti eventyrmarka! Vi gikk og vi gikk, pratet og peste oss opp og ned bakker, før vi gikk videre. Jeg kjente humøret kom tilbake, og hvilken uvurderlig gave er vel ikke det å få av en god venn? Vi møtte franske, stille kuer, snakket med en turgåer, fant selveste Mariusbenken med utsikt over Stjørdal, skravlet, så på blomster, ei død mus og et knust lite fugle-egg. Tjas, stress og mas? Nope, ikke disse damene nei.
Ankie, Ankie, nå kom du som sendt fra noe sabla bra noe. Dette var akkurat den energiske turen jeg behøvde i dag. Og så har vi en hemmelighet da. Den skal jeg dele med dere bloggleserene når Ankie gir klarsignal.
Det er så rart med det, men det er vel sånn naturen er. At som man er knyttet til barna sine, så kjennes det når de rives løs, om det så bare er for noen dager. Derfor føles fortsatt ikke denne dagen helt topp. Men jeg har iallefall fått meg timesvis med venninneprat, friskluft og trim. Og dusj og taco. Yeah for det!
Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: “Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida.” Men nei. Han er to år og elsker repeat.
Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.
Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld.
Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.
Tittei. Her er man bare innom en liten bloggvisitt før drømmeland neste. Denne dagen ass… Hvor skal jeg begynne. Altså jeg har malt en gøyal fasade med bilder fra forrige uke da Even’s turbobestemor Lala kom på besøk med masse bamser til han. De hadde bamsekrig kan dere se, og pjokken storkoste seg dønn. Nei, disse bildene er såvisst ikke fra i dag.
Feberhet og slapp våknet Even til en dag der han bare ville ligge på sofaen og se TV. Flere disneyfiserte timer senere lå han der fortsatt, og jeg fikk såvidt i ham mat. Det eneste som var toppers, var at han ville ha maaaasse mammakos og klem. Og is og saft.
Jeg helte i meg i overkant mye kaffe for å gidde å støvsuge, rydde og sånnt random stuff, ja jeg må virkelig si denne dagen var “spennende”.
Etter ei stikkpille kviknet Even til, og jeg øynet et friskt håp da han ville ut og leke seg. Men så: “Ejen ikke ut. Ejen tejen.” Tejen betyr TV’n, og Ejen betyr Even. Så var det på’n igjen med tegnefilmer, saft og litt godis. Og sånn går no dagan. For han kan nok ikke innta barnehagen i morgen heller han svetteperla her stakkar.
Nå spiller jeg litt tøff. For i virkeligheten er en mammadalt alt en mamma behøver. Så mange koser og klemmer som jeg har fått gitt en bitteliten febersyk kropp i dag, det føles så bra. Mer enn bra.
Og jeg har fått en god nyhet i dag, som jeg halvveis kan dele med dere. Vi får nye beboere her på Lykketoppen i sommer. Ikke vet jeg om kattungene kommer først, eller om venninna mi kommer hit før dem, men jaggu er dem mer enn velkommen alle sammen. Dette skal bli en fet fet sommer, og jeg gleder meg trill rundt.
I kveld satt naboene mine og sang nydelige sanger fra Cuba og Latinamerika på terrassen bortom her. Jeg ruslet over etter minsten hadde sovnet, med en tunika jeg vet hun liker. Hun ga meg et drømmetydesett. Og en klem. Sånnt er ekte rikdom, med affeksjonsverdi man ikke kan måle. Det er sommerstemning, og trygt og godt på toppen i kveld.
Jeg håper mine blogglesere har det like godt som oss her oppe, med ønske om ei fredelig natt.
Mange spør meg hvordan jeg får det til. Andre forteller at de lengter etter å få være aleneforelder, for å oppleve å få ha annenhver helg fri. Ja, hva skjuler seg bak fasaden til en bipolar alenemamma med hint av adhd? Her bor minsten på 2, og annenhver helg og i ferier bor størstemann på 7 her. Ofte har vi overnattingsgjester, slik at det kan være 3 eller 4 barn her til sammen de helgene. I helgen hadde jeg 3 barn i hus. Jeg har hverken førerkort eller bil, bor 2 km unna sentrum, og liker ikke å be om hjelp, så jeg går og busser mye.
Jeg må nesten innrømme det faktum at jeg lever ut min store drøm ved å få være mamma. Samtidig må jeg også innrømme at det er skikkelig mye jobb.
Mine hemmeligheter for å alene få dette huset til å funke i drift, er først å fremst å være en kamelon. Alt kan skje, og det gjelder å innstille seg kjapt når det oppstår nye veier å gå. I går kveld hadde jeg planen klar for morgendagen, men da jeg skulle legge minstemann var han glovarm. Da var det bare å finne frem stikkpilla og gi ham medisin. Jeg dullet ham i søvn med masse mammakjærlighet, og omredigere synet på morgendagen. Han har feber, og må være hjemme fra barnehagen i dag.
Det er altså bare å bli glad i plan b, c og d først som sist, for sjeldent går alt som planlagt.
Handlelister er en annen god venn av meg. Det er mye å huske, og egentlig bare å innse at man bli lettere preget av tidlig demens. “Lettere”, liksom. Kremt. Når noe går tomt, må jeg notere det med en gang. Alle avtaler må telefonforeviges asap, ellers flipper det bort.
Jogging og bading er et must for meg. Jeg jogger utfra behov. I stressende tider jogger jeg mye. I sorg også. Slik takler jeg det. Ja jeg skulle altså jogge i dag, men så ble det annerledes. Og jeg finner mye glede i å øse mammakjærlighet over mitt febersyke barn, så joggeturen kan fint vente. Et godt varmt bad med levende lys og musikk på høytalere må til innimellom, for å finne tilbake til roen.
Man gjør sitt beste, men bør ikke prøve på perfeksjonisme. Jeg lar noen deler av huset freake ut innimellom. Hemmeligheten er å la det variere hva som freaker ut. Nå er det trappa ned til kjelleren. Den ekke akkurat nyvasket. Det gjelder merkelig nok ikke trappa opp til loftet, den er vasket nylig. Klesvasken fikk også hope seg opp litt, og jeg kan ikke si det frister å vaske juledukene akkurat. De får ligge i skittentøyet sammen med påskedukene. Enda lenger enn lenge.
Nå har jeg begynt med klesvasken og tatt tak i den, og så får et par andre områder i huset freake ut. F.eks støvtørkingen. Kjøkkenet og soverommene derimot, er shinet. En stund var det behov for rydding i kottet nede, nå er det gangen oppe som får lide. Jeg lar det sirkulere, med andre ord. Man må være fornød med godt nok. Perfekt er aldri aktuelt. Kjærligheten til barna er perfekt, og det er fokus nr 1.
Mest lykkelig er jeg når jeg legger meg tidlig å sove. Dette med søvn er ultraviktig for å fungere som mamma. Humøret med nok søvn kontra humøret uten nok søvn, er som olje og vann. Jeg prøver å tenke at det ikke er naturlig for meg å sitte oppe og se på en TVskjerm sent på kvelden, og når jeg først har kommet meg i seng med ei god bok, er det slettes ikke så ille å legge seg tidlig.
En annen hemmelighet jeg har er grensesetting. Og ikke bare ovenfor barna. Det finnes mange som vil ha en bit av en, og da er det allright å kunne det å verdsette sin egen tid. Jeg ønsker ikke, og har ikke tid, til å stå i en butikk og lytte til problemprat eller sykdomsinformasjon, når jeg har en kid å hente i barnehagen, middag å lage, kid å bade, utedresser å vaske og gulv å støvsuge. Prioriteringer tilsier at det er ok å si: “Kan du ringe meg om dette? Got to run. Bye!” Og når de ringer, kan jeg be dem på kaffe, og når vi drikker kaffe kan jeg være der og lytte, akkurat når jeg har bestemt at jeg har tid.
Den ene hemmeligheten min er nettopp det å bo alene med barna. Ingen annen voksen å krangle med, rydde etter og i det hele tatt bo sammen med. Fjernkontrollen og sofaen er min på kveldene, og jeg får space til å puste i mitt tempo: Aah, deilig!
Kosthold! Jeg må ha energi, og kan ikke vase i søppelmat. Kroppen min bør være smidig, frisk og sunn, så jeg kan løpe opp og ned i dette huset for å holde hjemmet vårt i gang.
Mye besøk, og en god porsjon alenetid. Noen frihelger lager jeg åpen, med null avtaler, slik at jeg kan ha tid til vennene mine og følge intuisjonen dit livet fører meg.
Økonomi! Jeg ligger ikke om kveldene og bekymrer meg for økonomi, men tar tak i alt på dagtid. Da ringer jeg de kjipe nedbetalingstelefonene, og handler billig, salg og brukt. Jeg er superflink på økonomi. En regel er at jeg ikke åpner post i helgene, for man må passe på nattesøvnen, og ikke tenke på det man ikke kan gjøre noe med når alt er stengt. Og nå funderer du sikkert på hvorfor toppbloggeren jeg jobber sånn for å få endene til å møtes. Ja, jeg akter å tjene mer penger senere. Men jeg kjører ikke på med hva som helst av reklame for å påvirke ungjentene negativt. Jeg er blogger, men jeg akter å bevare selvrespekten oppi det hele. Jeg ble uføretrygdet allerede som 21åring, og det er min “lønn” akkurat nå. Jeg har det ikke travelt. Vi trenger ikke dyre produkter, men selvrespekt og stolthet. Så min økonomiske hemmelighet som alenemamma er altså billigprodukter, handlelister, gjenbruk, salg, ingen dumme kredittkort eller tullelån, det å ta tak i alt økonomiske på flekken dagtid, og la det ligge på kveldstid. Faste utgifter kan være høye, og de fleste av oss kan først som sist lære oss å bli glad i en tilværelse uten svindyre produkter.
Hva så, når vi har skatter vi aldri kan regne i penger og gull? Små søte tasser som gjør oss mer lykkelig enn all verdens diamanter og formuer. Det blir for banalt å grine over den kostbare lampen du ikke har råd til, når du har barn! Så mange kan ikke få barn, og mange lengter etter barna sine på den andre siden. Har du barn i hus, har du uvurderlige verdier.
TAKKNEMLIGHET. Kjenner du til følelsen av ordet?
Alenemamma, men langtfra alene. Hverdagsøkonomisk, men langtfra ulykkelig. Synet på det hele er den største hemmeligheten, for der ligger motivasjonen og bobler: det å velge å være TAKKNEMLIG for hver klem, hvert smil, nye ord fra barnemunn, venner, familie, unikt drikkevann vann i springen, dusj, badekar, mat, møbler, myke senger, regnvær og solvær. Hvis man klarer å være takknemlig for hver minste lille greie som ville vært stort for deler av verden, da klarer man alt.
Tygg på takknemlighet, og du vil føle deg styrtrik hvert eneste sekund i døgnet; alenemamma eller ei 😉
Dere har hatt en av disse forferdelige dagene der enkelte forsøker å ta inn over seg nok en jordisk hjertesorg, mens andre prøver å unngå nyhetene, og distansere seg. London we stand with you, anyway.
Jeg ønsker å gi dere noen vakre bilder, stappfulle av kjærlighet, til en pause fra de vonde nyhetene.
Vi har overnattingsbesøk av en venninne av barna, og ruslet en tur ned til min herlige søster Silje og barna hennes i dag På vei hjem knipset jeg vennskap, sommer og skogstur.
La oss være sammen med barna, når vi innerst inne gråter fortvilte hjertetårer. Ungene lever i nuet og holder hender mens resten av verden får seile sin egen sjø. Faktisk aner de ikke hva som skjer i resten av verden, de yngste av dem. Til mine venner som ikke makter å følge med på nyhetene lenger: jeg respekterer valget deres.
