Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.

Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.

Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.

Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på. 

Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.

Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!

Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙

Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: “Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant.” De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg’ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?

Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er “på hyttetur for tiden”. Men ansiktsmaske? Dønn! 

Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på “hytta” for å “meditere” eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror. 

Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne. 

-“Mamma. Ka e egentlig det der?” Sa han omsider.

Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:

-“Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut..”

-“…drar den ut styggheta?” Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.

-“…drar ut urenheter.”, rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet. 

Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller. 

Småsnorking og smatting på gjesterommet “i hytta her”, er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld. 

Hva får et menneske til å snoke i andre menneskers privatliv? Ja man kan saktens undre seg. Jeg kommer tilbake til mysteriet om noen linjer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje. 

Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm! 

Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei? 

Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre. 

Ingen kødder med søstra mi, that’s for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett. 

Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!

Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.

Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping. 

Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et “ballegrep”. Så spør jeg: “Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?”  Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.

En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.

Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:”Æ e så glad i rompa mi”, at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.

Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.

Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?  

Det er sommer igjen, og vi skal fise gjennom den på en overlykkelig solstråle, ikke sant?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel.

Det er er hinder for min del; Jeg blir grønn av misunnelse på menn. La meg forklare: Det handler om pupper og to hijaber kalt BH. “Behå”. Et like tregt ord som “mensen” og “peemmess”. Jeg er nemlig provoserende klar over følgende: Dersom jeg midt i en eller annen by her til lands hadde befridd puppene mine fra innestengt hete og unødig puppesvette, ville jeg fått bot for blotting.

Selvfølgelig! Tenker du. Makan til oppførsel! Blotte seg liksom, nei fydda.

For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could’nt care less. Dette er matfat. Ya hear me? MATFAT.

Kom, la oss gni det ytterligere inn: Det er en slik svett og varm sommerdag. Jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakket mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber.  Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med S og E og X å gjøre. Ja, altså, that is: …selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Assosiasjonene kan like gjerne handle om melk som surner i heten, når man ser slike pupper. Hva har en opphetet og potensiell melketank med S-ordet å gjøre.  

Men sorry mann. Jeg dekket meg til og tar hensyn. Siden du har bestemt at babymaten min har noe med deg og dine fantasier å gjøre; tar jeg hensyn til dette.

…altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk.  En lang kø.

Så begynner jeg å sense litt klamhet, før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1, 2, 3, 4, 5, .. 6  splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på.

Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de så gjerne driver og viser meg?

De to knottene der.

“Bryst”-vortene…. Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?

 Jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære; ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐  Mine to pupper kan skape en hel verden av menn.

..men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn? 

Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens sendt til avhør. Jeg hadde blitt innlagt på flekken pgr av “Blotting” og “syke vrangforestillinger”. (Skulle vist fram den svette fæle vranga på “behå’n” i samme slengen.)

Rundt meg hadde Larsons gale menn stått med store runde øyne og nakne overkropper, uten å greie å regne ut pupp pluss pupp.

For noen mener melkemaskinene mine er objekter. 

Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også. 

Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som folk mente og trodde på før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake, og takke gudene for at den gammeldagse trenden i gamle rare dager snudde. At folket endret lovverket slik at damene rundt dem fikk lov til å FREE THEM BOOBS  👢💅👱  mens menn selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter. Beklageligvis. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at kvinner i sommer- Norge nå kan sprade rundt med nakne overkropper, vi også, slik som menn? Vi vet jo ikke engang hva menn’s “pupper” er, annet enn at de ser ut som kvinner’s matfat uten mat. Hva søren er nå DET å drive å trampe rundt og vise frem, om ikke vi damer kan trippe rundt og stolt vise frem the real thing; that originale boob go boob? What is the fucking problem? Er det det at mine er større enn dine, dude? 

Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene’s verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før  😉✌😃👌😄

Mozzarella carliknekk er knekkebrød du kommer til å elske, og de er enkle å lage. Det finnes mange grunner til å velge å bake sine egne knekkebrød foran å kjøpe i butikken. Selv har jeg flere grunner. Jeg er en mamma med diagnose bipolar 1, og må innta medisiner daglig for å holde meg frisk. Da er det viktig å spise riktig, både for å unngå  bivirkninger og balansere kropp og sinn. Jeg lever med et strengt kosthold, også av flere årsaker. Jeg spiser aldri brød for eksempel. Mine hjemmebakte knekkebrød fungerer topp for fordøyelsen min, og jeg varierer for å holde det spennende. Helt siden jeg begynte å blogge for 2 år siden har jeg en sjelden gang delt oppskrifter med dere. Sist var det hjemmelaget sukkerfri is, og den kan du finne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1485366248_enkel_oppskrift_p_is_sukkerfri_og_laktosefri.html

Versegod, lag dine egne Mozzarella carliknekk:

Du trenger: 

1 dl linfrø

1 dl sesamfrø

2 dl solsikkekjerner

1 dl opprevet mozzarellaost

1 ss tagatesse (kan erstattes med annen søtning, eller droppes)

1 ts hvitløkssalt

1 dl vann 

Til topping: ønsket mengder tynne hvitoststrimler og litt ekstra strø med hvitløkssalt (for mye salt er ikke godt)

Rør sammen sammen alle de tørre ingrediensene. Hell i vann, rør litt mer og la det stå mens ovnen varmes opp ( 180 grader ) Rør inn litt mer vann hvis blandingen virker tørr. Den skal heller ikke være for våt.

Stryk utover bakepapir på stekepkaten, og lag en tynn og jevn flate. Tegn opp firkanter med noe spisst, strø over hvitost og litt hvitløkssalt før du setter mesterverket på midterste rille. Følg nøye med etter 20 minutter. Det går fort over i svidd. Dagens her tok 25 minutter, så ble de sprø og fine. Tror jeg må bake flere i morgen, for her går det unna. De er deilige for ei som savner potetgull å bare knaske på også. 

Knekk i vei, og søk sunnhet 🙂

Forskere mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det hadde noe med aliens å gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land med hvalen i fiskehalene, for så å fortsette vår utvikling som lusletende aper som begynte å spise kjøtt, som tøydukke Anna, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien. For poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, tassebasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen.

Likevel har scientologer og kristne en ting til felles: begge parter tror på samboerskapet.

Selv om det aldri stod plakater noen steder på jordkloden med ekteskapsordre og husbyggingsplan.

Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru. Det var langt senere at et par mennesker la hodene sine i vått og klekket ut noen idéer om samboerskap og giftemål. 

Jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne. Jeg har ingen samboer som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg og mine deilige uvaner. Ahh. Og det passer meg fantastisk utmerket. Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform. 

Og ikke ti ville hester kunne rikket meg ned fra denne plattformen.

Jeg kan se at bladene på trærne er grønne. At vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe telia og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt ved å ringe Canal digital og diskutere med dem også.

Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke,  og har det toppers som det er med å bo alene. 

Set føles så godt å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma. 

Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er individuelle, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på. 

Om jeg virkelig kan skrive A4, fuck you? Watch me: Fuck you A4, I am not with you.

 Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I det aller beste, helt fantastiske målet 😉 

Du kaller deg “homofob”, selv om man aldri hører ordet “heterofob”, og det kan nesten virke som om du er både stolt og ivrig av og etter å påpeke hvor “homofob” du er. Fob. Fobi. Jeg ser ikke at du hverken skjelver eller løper for å gjemme deg, men du skal på død og liv ironisere det hele til “fobi”, sånn bare for å bruke det mest negative du kan finne. Jeg vet ikke hvorfor du er så feig. Det er ukjent for deg dette med andre legninger, men er du redd alt du ikke kan noe om. Du er ikke utdannet pilot, og kan ikke å fly airplanes. Er du da pilotofob? Eller ingeniørofob? Du kan ikke å danse. Er du dansofob? Lagematofob? Livredd alt du ikke har peiling på? Fobi for alt du ikke kan relatere deg til? Eller stikker dette med homofili så dypt av andre årsaker som du helst skjuler? Hvorfor er det så skremmende at andre ikke er prikk lik deg?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg 🙂

Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp med spesielle evner kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.

Derfor har du homofobi: Fordi du er INNBILSK. Gay’s got TASTE, og er du av den innbilske typen er du ikke attraktiv for en classy og bevisst homofil.

Av alle ting kaller de dette “homofobi”…   Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig  opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet,  plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med “store fobier” Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv. Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. …..Hva mer kan de være redde for disse homofobe, innbilske feigingene? Klær? Gulv? Kjøleskap? Slutt å vær så stupid. Skjønner du ikke at de fleste av oss synes du er pretty damned superteit når du kaller deg “homofob”? Vi gidder ikke engang å bli “degfob”. Vi ignorerer deg og dine tydelige issues.

Ja hva kan vi forvente av disse “homofobe” menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig  burde komme ut av dem, det er sikkert.

Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistisk innbilske holdninger som “homofobi”. De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati og klapp på skuldra si.

En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg “homofober” er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt.

De er ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for all del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene. 

Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Jeg vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.

Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk. 

En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være “homofob”, er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner! 

Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at “homofobe” mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱

…og da mener vi langt ute i space!

Siste nytt er av type verdt å få med seg. For hvem hadde trodd at vår statsminister skulle tørre å reise så langt? Og det i et romskip som ser ut som en sky. Hvorfor har hun dratt til verdensrommet? Er det noe vi nordmenn bør vite om denne lange reisen? Svaret får du her.

Jeg leste Mikke mus for sønnen min Mathias da han var 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: “Åå Mathias, vi skulle hatt sånn romskip vi, hva?”

Da utbrøt en mer enn vanlig entusiastisk Mathias: “JAA! Da, da kunne vi reist langt, laaaangt uti verdensrommet, helt ut til Erna Solberg!”

Sorry Erna, men navnet ditt gjør at sønnen min ble overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute, da han var 5 år. Jeg glemmer aldri hvor stolt trøndergutten min var over at han visste om planeten “Ærna Solbærg”.

Jeg så for meg sol, jern og berg selv, og plutselig skjønte hvordan gutten min så for seg statsministeren vår.

Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: “Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!”

Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope “Mamman min!”

Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.

Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen. 

At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine. 

Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen. 

Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.

Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.

Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her. 

Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene. 

Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av. 

Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves. 

Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡