Det roper langt der inne i mitt digitaliserte hue: “He e e eelene du tre ee eeenger en joggis, tvert!!!”

Har hørt denne stemmen noen dager nå, og i dag var det på tide å høre etter. Laste ned noe nytt digg fra Spotify, suse i vei, og la guta boys få slippe.

Slippe rabalderbabbel fra digitalhuet mitt som en lærer en gang mente trengte ikke bare lithium men ritalin også.

Apropos det babbelet: Noen ganger undrer jeg på om jeg kjapt bør si til kjentfolk jeg møter i sentrum av denne lille byen: “Heppsainn! Travelt! Heydå!”
For når jeg er sliten etter en lang dag, blir jeg ikke  s l i t e n. Jeg blir hyperaktiv og greier bare ikke å snakke sakte nok til å gjøre meg forstått.

“Hææ.. ka du sa?” Sier folk. Jeg gjentar den samme kjappe rapperegla, og de klør seg i hue. Dette er det bare jevnlig trening som forebygger for min del. Trening og medisin, eller å framstå som en spirevipp på altfor mange spirevippredbulls.

Nå har jeg gjort det. Sust fort omkring på stiene mine med påtvungne dype innpust og trang til å bokse med hendene, danse noen steg og vrikkevri meg til deilige rytmer, techno og heavy metal. Neeesten uten å danset, mest bare jogget..

Jeg kjenner at jeg er tilbake. At hjernen min har fått oksygendosen sin. Kjenner roen senker seg oppi toppen.

I morgen kommer verdens beste “babba” tilbake og henter guttene. Hva i alle dager skal jeg finne på, bortsett fra å blogge om klima? Vi får se, i Helene’s verden går alt an..