Fra 1997 til 2007 var jeg det man i gjøkeredespråket kaller “svingdørspasient”. “Klippekortpasient”.

Langt det bak i fortiden skimter jeg en umoden og ensom sjel med mange venner. Ei jente som skrev dagbøker jeg den dag i dag ikke kan forstå helt. Var det virkelig jeg som hadde alle disse nedmedisinerte tåketankene? Så primitivt et språk. Så innsnevret en innlagt verden. En desperat skam og forsøk på å fornekte alt det tragiske. 

Det inspirerer til å skrive, for min del. Denne teksten handler om å ha been there, done that. Vært svingdørspasient, og ferdig med det gjøkeredet. For jeg var sterk, og holdt ut  Hadde lærsko å gå med. 

…om at nå er det ukjente sjeler som er der, og går gjennom det samme som jeg gjorde. Om at de må ta på seg lærsko og flower power. Være kreative, og alltid finne nye måter å gå de tøffe veiene på.
 

Det er fortsatt skam i det å lese dagboka til ei jente som “feiret” 18årsdagen sin på en psykiatrisk avdeling, og som ikke maktet å skrive sannheten om hvor vondt det gjorde.

Sirkelen ble brutt, og jeg modnet til i et bråkete sinn. Heldigvis og takk og pris for det 😉