Denne handler om det å kjenne at man er fornøyd med livet sitt, seg selv og den man er, samtidig som man ikke er av noen slags overklasse i samfunnet. Om hvordan man blir pinlig berørt av andre som hever seg over. 

Og om hvordan hvilken som helst “klasse” i samfunnet inneholder alle mulige slags problemer. Også rusproblematikk. 

Dessuten også hvordan jeg føler med hun som en gang sjanglet bort til meg på torget i byen der jeg bor, der jeg satt edru og klar til å dra hjem med taxi. Føler med henne, fordi det hun hadde å fortelle meg vitnet om et misforstått perspektiv på hva jeg anser som et lykkelig liv.

Hverken penger eller alkohol kan gjøre oss lykkelige. Jeg drikker kun kaffe der ute. Et lite glass vin kan jeg ta meg i sofaen når barna sover, en gang i halvåret dersom jeg føler for det. En av mine aller nærmeste venner døde av alkoholisme. En dag skal jeg publisere diktet jeg skrev og leste til han i begravelsen. Han var en av de smarteste menneskene jeg kjente. Jeg har respekt for hva alkoholen gjør med hodet ditt. Livet ditt. Hverdagen din.

Jeg er for lykkelig til å tilhøre noen slags klasse. I min verden finnes ikke overklasser og underklasser. Vi går alle på samme slags underlag på våre stier, og ingen av oss får mer plass en andre inne på endestasjonen gravlunden.