Fortidens relasjoner. Da jeg var liten. De ville jeg skulle skrive.
Farmor, farfar, pappa, Arild, Eivind, Nina, Heide og alle de andre som reiste før meg. De ville jeg skulle skrive.
De ville det. De ønsket at jeg skulle skrive. Brette det sammen og legge det i en konvolutt. Slikke på frimerker og sende dem ordene. Ord som skulle reise langt. Skrive fortellinger, dikt, tekster og reportasjer.
Nina. Jeg visste ikke at jeg nærmest var din eneste venninne. Fine tremenningen min. Brevvenninna mi. Sannheten om din egentlige tilværelse der oppe i Bodø, fikk jeg høre flere år senere. Dem frøs ut deg. Du ble utstøtt og mobbet. Hadde jeg bare visst det, Nina. Hadde jeg bare visst… For du holdt hverken ut mobbingen eller senere traumatiske hendelser. Du tok livet ditt.
De andre. Mine inspiratorer. De ville at jeg skulle skrive. Dem stod på for å lære meg grammatikk, og snakket med meg om skriving med iver, glede og klokskap. Til slutt forbandt jeg ord og setninger med spenning. Det var spennende hver gang en av mine omkring 30 brevvenner sørget for at et brev dumpet nedi postkassen, og det var spennende å lese sine egne reportasjer på trykk i lokalavisen.
Endelig hører jeg etter dem. I et helt år før jeg startet å blogge min forbipolene, overhørte jeg den indre stemmen.
Jeg er en blanding av en åpen skeptiker og en pessimistisk optimist. Så da jeg her om dagen snakket med en dame som kaller seg synsk, kjente jeg skeptikeren i meg dundre høyere enn hun snakket. Men blant mine shoutende teorier om parallelle verdener og naturlig reinkarnasjon, hørte jeg henne si:
“Helene. Tro det eller ei, men det er ikke du som skriver. Du er bare redskapet. Og du; de står i kø på den andre siden for å fortelle sine historier. Han yngste gutten også, og han synes du er treg..”
Tårene presset på da hun sa dette. For denne gutten ble bare 12 år. Jeg leter etter familien hans for tiden. Mobbing førte til at han tok sitt eget liv da han var kun 12 år. Jeg har tenkt på ham så mange ganger disse årene. Gikk bare i 1.klasse eller 2.klasse, da vi hadde minnestund for ham. Jeg visste ikke noe om mobbingen, var for liten.
Men jeg husker ditt ettermæle, gutten. Alvoret i din historie griper meg. Jeg vil finne familien din og skrive den. For jeg er sikker på at noen av landet’s mobbere ville stoppet hvis de leste om deg. Lille gutten…
Medmenneske:
Du trenger næring. Du trenger hygiene. Du trenger nære relasjoner, søvn og trim.
Jeg trenger alt det der, jeg også. Men jeg trenger også å skrive. Lede ordene i riktig retning, tilføre de nerdete setningene mine spenstig grammatikk, og redigere linjene til de er perfekte i mine sanser.
Når jeg hører en historie med original karakter, får jeg så inderlig en trang til å videreformidle den. Pakke den inn i respekt og forståelse. For jeg ser historier i farger, tall, natur og ren indre film. Jeg ser en levende verden bak ordene. Bokstaver er magiske for meg.
Håper jeg finner mammaen din, broren din eller søsteren din, lille gutten på den andre siden. Håper jeg får æren av å sette ord på dette tragiske, triste, vonde. Hvordan kunne det skje? Så liten og ny i livet. Helt siden 80tallet har jeg altså tenkt på deg. Det har vært mørke, fortvilte tanker, selv om jeg ikke kjente deg.
Jeg kjenner folk som kjente deg og din familie, som flyttet herfra way back there. De forteller om navn, og jeg leter. Men jeg finner ikke… Kanskje er jeg treg. Du har nok rett.
Men jeg er seig og sta. Samme hvor treg jeg er, er jeg både stolt og utholdende. Jeg gir aldri opp. Er en sånn altfor maskulin og tøff type, som aldri aldri gir seg.
Ikke vet jeg, om den synske dama har rett. Men vi kan ha forskjellige ord på det. Jeg er åpen for at tiden ikke er lineær, at flere parallelle verdener eksisterer her samtidig, og at de som lever der og i andre tider på samme sted; kan oppleves energimessig som “spøkelser”.
Tro er en ting, men jeg tror vet at det er meningen jeg skal videreformidle hendelser, historier, teorier og også fantasi, med ord.
De ville jeg skulle skrive. Jeg ville skrive.
Men jeg måtte lære mye mer før jeg var klar.
Jeg er klar nå, parallelle side. Led meg inn i ordenes fristelser, la historier fortelles hellig, og i ettermælens navn: la meg få sette setninger på det.
Aldri kan jeg slutte å skrive. Jeg kommer til å skrive meg gjennom resten av livet. Det er som en evig foss som endelig trenger gjennom et elvefar. Den blir til ei elv som ikke kan hverken bremses eller stanses. Veien dit kunne heller ikke forhindres.
Jeg er her for å skrive. Og ikke bare her. Jeg ønsker sterkt å forfatte bøker, skrive sangtekster og lage reportasjer. Fordi det er det som er gir næring og søvn mening for meg. Det bare er sånn.
Hun sa jeg er her for å skrive. At mine kjære på den andre siden støtter meg i min intense trang til å forfatte setninger. Hun snakket om pappa. Hun fortalte om den køa med døde folk som vil jeg skal skrive om deres historier. Jeg ønsker så inderlig at det er sånn. At dem er med meg.
Selv har jeg aldri sett dem. Kanskje er det sånn. Kanskje er det fantasi.
Skulle bare ønske den bevistrengende skeptikeren i meg kunne være overbevist om at det er sånn. For lite ville vært så vakkert….
…som en engleskare med pappa, farmor, farfar, Nina, Eivind, Lisa, Arild, Heidi og alle de andre, i ring omkring meg i skrivende stund..
