Rybak’s nye dame?


 

….nei jeg må nok skuffe deg. Ingen Rybakrype på dette bildet. Dette er nok bare mitt outfit på denne tida to år tilbake.

Tore, Mathias og jeg var på Tusenfryd, og det var en ivrig Alexander Rybek også, som spratt smilende i hurtig fart hit og dit i regnværet, antakelig for å rekke flest mulig karuseller før stengetid. Til slutt spurte jeg om et bilde. Han var veldig hyggelig og sa: “kul jakke”, før han suste videre til neste magasus. Jeg forstod det derfor slik at vi fra da av var kjærester, men har ikke hørt mer siden.

Neida, langt fra så treg trønder som det, bare litt. Gøy å møte en kreativ musiker. Alltid gøy med originale, kreative folk. 

Forbipolene/Økolene 🌳🌴🌵

Innlegget inneholder produktplassering.

Jeg har skrevet litt om det før. Jeg kan ikke stå for dette lenger. Jeg vil bli grønnere. Jeg kan ikke lenger med god samvittighet slurve med kildesorteringa. Jeg kan ikke lenger kjøpe og kaste ting som bidrar til forurensning. 

En gang i fjord sommer var jeg i Svartlamon i Trondheim med gode venner. Vi besøkte ei dame som kunne fortelle at hun aldri smurte på hud og hår, hva hun ikke kunne spise. Vi fikk komme inn og se hvordan hun og sønnen bodde. For meg var det et eldorado av økologiske produkter og miljøvennlig levemåte. Inne på badet ruvet digge naturvennlige produkter med vintage-aktig utseende, og minnet meg om leiligheten til Anna fra Gamla Stan i Stockholm (Se tidligere innlegg “På rømmen i Stockholm’s gater). 

Jeg følte meg så hjemme der inne hos Mia på Svartlamon. Kjente at dette var  m e g.  Liker det. Digger det. Elsker det.. Det at noen er så kule at de fjennomført lever med fri samvittighet ovenfor moder jord’s unike natur. Rent. Giftfritt… Nå har Mia og hennes sønn vært på reise (tror det var Spania) i et år for å lære mer om egen dyrking blant annet. Vet hun er tilbake, og at hun kommer til å lese dette. Får jeg komme til Svartlamon og blogge grønn bloggertasje om deg Mia, så blir jeg kjempeglad. 

Mange har inspirert meg fram til jeg stod i butikken i dag og bestemte meg for å tråkke opp til helsekostbutikken Hardangerfrukt her på stjørdal, for å starte med dusjsåpen som stod skrevet på handlelista mi. For nå skal ALT byttes ut. Rubbel og bit, etter hvert som jeg går tom for såper, vaskemiddel, oppvaskmiddel og renholdsprodukter.

Mange har inspirert meg og påvirket min tankegang positivt opp gjennom årene, alt fra Svartlamon i Trondheim til Christiania i København til butikken Shangri la nederst ved Carl Johan i Oslo, nede ved tigern…

Nå skal jeg ikke lenger være gratispassasjer her. Jeg innser at jeg ikke kommer til å bli helt 100 % “ren” passasjer, men jeg skal gjøre alt jeg kan, og så godt jeg kan. Og så bloggete jeg kan. Gifta i “bedet mitt” skal bort og all skadelig ugress skal lukes ut fra vårt hushold. Starting now! Gleder meg! Ny verden for meg dette, og jeg har ikke peil på noe annet enn chiafrø, hvetegress, chlorella og spirulina.. 

Jeg begynner med å teste 2 typer økologiske og 100 % rene dusjsåper, nemlig disse:


Jeg “biter merke” i to rene merker: til venstre: Way of Living. Til høyre: Dr organic. Disse to dusjsåpene er de første to jeg ønsker velkommen inn her hos meg. Jeg vet at damen bak merket Way of living skal ha startet opp for seg selv i Trondheim, og jeg akter å finne henne for å lage bloggertasje om henne og produktene hennes. Dr. Organic skal være et meget bra og gjennomført rent merke som Hardangerfrukt Stjørdal nylig skal ha tatt inn. Prisene er rimelige, og de får gode tilbakemeldinger fra fornøyde kunder. 

 

Et annet merke jeg skal teste litt med disse prøvene, er det rene naturkosmetikkmerket Sante. 

Dette kan jeg stå for. Med tiden, når det meste av både badet og kjøkkenet mitt er oppfylt med snille, nedbrytbare, økologiske og miljøvennlige produkter, kan jeg si at jeg er så kul som overhodet mulig mot moder jord. Men jeg må bruke tid på å lære det. For jeg vil ikke stoppe ved produkter. Det må være mer jeg kan gjøre for planeten vi bor på..

Jeg søker folk som kan lære meg. Som har noe å dele med meg, bloggen og resten av verden som de mener er bra for planeten vi bor på. Uansett hva det er. Bare det er Naturvennlig. For jeg kommer aldri til å la dette emnet ligge helt, da jeg mener at man ikke kan bli ferdig utlært innen noe så omfattende og viktig. Følg meg på min vei mot å bli grønnest mulig i levemåten min, her inne på bloggen. Jeg har mange nye produkter å teste i tida som kommer, og tar imot tips med glede og takknemlighet.

Tror jaggu jeg må avslutte med et dikt 😉 Ha en ren og fargerik kveld. Etterpå skal det leses på en liten sengekant, for et regnbuebarn av morgendagen..

 

Morgendagens små øyne

Planeten vår har dype sår. Polene smelter og stormene velter. Større og større regndråper. En regnskog som måper og håper.

Vi må stoppe opp og samle tropp. Marsjere samme vei, både du og jeg.

Finne nye løsninger, holde hender i store ringer. Ungene våre vokser til, derfor må du være snill.

For barna skal bo her etter oss, i en vakker hage, ved en ren foss. De skal se oss inn i øynene våre, og ro med samme åre. 

Vi skal stå for dette, ikke sant? For hver eneste verdenskant..  Vi skal se dem inn i små øyne i morgen, og si vi gjorde alt for å slukke sorgen..

Jeg er med på det, er du? Med på å snu? For barna, naturen og morgendagen, i den rene vakre hagen…

 

Skrevet av Helene Dalland 2015

Globale oppvarmede FAKTA 🌊🌞❄🌈⚡💧

Dette er del 2 av “Blondine lærer om klima og vær”

Man hører så mangt om klima, vær og global oppvarming. Jeg vil ikke høre mer antakelser. Jeg vil snakke med en ekspert. Så jeg er så heldig å få en lærerik samtale med Klimatolog Stein Kristiansen ved Klimaavdelingen Metereologisk institutt. Nå vil jeg ha klare svar, og jeg merker raskt at dette er mannen som kan gi meg både klare svar og nøyaktig informasjon.

Kristiansen er vakthavende klimatolog i dag, og aller først har han litt å si om  det kalde været i Trøndelag sommeren 2015. “Dette er helt normalt. Vi har målingene klare fra Vold målestasjon i Trondheim: Året’s sommervær har vært en tiendel under normale sommertemperaturer. Dette er ingen unormal juli. Klimatisk preges vestadvindsbeltet av at varmluft fra Atlanterhavet møter kaldluft fra Arktis. Polarfronten danner disse lavtrykkene” Han forteller at rent psykologisk er vi mennesker slik at vi generelt ikke er fornøyde med det klimaet vi har. At vi husker kun siste sommer, kun juli og august, og at vi sammenlikner årets sommer med sommeren før. Kristiansen belyser også at fjordåret’s sommer var en sommer med ekstremtemperaturer.

Nok om været i ensidighet. Vi skal inn i dybden av temaet Global oppvarming. Endelig en ekspert med klare svar. Ok here we go: I dag har jeg lært om forskjellige virkninger av den globale oppvarmingen som ekspertene mener allerede er godt i gang. Ivrig forteller vår dyktige og imøtekommende klimatolog om to helt forskjellige typer vannstandøkninger. Om at dersom Nordpolene smelter, vil mye mer solstråling bli tatt opp av varmen. Alt øker i mengde når det blir varmere, så vannet i havene vil bli varmere og deretter øke i mengde. Jeg lærer om at dersom Grønnland og antarktis smelter, som er is på land, vil også vannmengden øke, men da fordi vann vil bli tilført havene..

“Regionalt vil forventet økning f eks i Nordnorge bli ca 70 cm i havet langs kysten, og  ca 60 cm langs Trondheimskysten.” Sier Kristiansen.

Videre forteller han at det vil komme mer nedbør hver gang det regner. Kraftigere nedbør, i sammenheng med mer fuktighet til stede i atmosfæren. Og han ønsker å poengtere noe veldig viktig: “Man skal være klar over at f eks Trondheim by, ikke har vannsystemer laget for å takle å drenere alt dette vannet bort fra gatene… Og at slike vannsystemer vil komme til å koste milliarder.”

Jeg lærer om nye journaler som kommer i september, en rapport med mer statistisk sikkerhet. 

Jeg lærer om at nye fiskearter vil komme til å finne veien til våre nordiske hav. Om nye fuglearter i vårt land i årene som kommer. Om at arter som Moskus og Reinsdyr vil slite med å overleve her, og  økt menger med Villsvin Sverige på 30-tallet. Om mindre mengder Villsvin på kaldeste 60-90-tallet, og om gjenopptatt økning i denne dyrearten her til lands i disse dager. 

Vårt klima er altså naturlig varierende. Men selv om været varierer normalt, betyr ikke dette at den globale oppvarmingen er i gang. Er det overhodet mulig å stoppe den? Spør jeg vår ekspert.

“Nei, det kan jeg vanskelig se for meg” sier han. Og fortsetter: “Dagens mennesker er for avhengig av fossilt brensel til å stoppe dette helt. Vi hadde neppe overlevd uten vår moderne måte å leve på. Dette er godt i gang, og vi kan nok ikke stoppe det.”

Jeg takker oppriktig for en opplysende prat med Klimatologen Stein Kristiansen. Det har vært en prat preget av fakta og profesjonell nøytral holdning fra akkurat den eksperten jeg behøvde å prate med for å lære mer om klima og global oppvarming. 

Jeg sitter igjen med engasjerte tanker. Vil bidra med noe. Så det neste steget blir en lærerrik prat med Greenpeace, i min del 3 av denne serien. Jeg har nettopp meldt meg inn i Greenpeace, og vil lære, lære og atter lære. Og dele det jeg underveis lærer. Kanskje dukker det opp fakta underveis som ikke er belyst for publikum. Jeg fortsetter min studie i del 3. 

Bloggertasje skrevet av Helene Dalland

Alle de som valgte å reise før oss


 

 Mange av tankene mine handler om alle de som vi kjente så godt, som kjøpte en enveisbilett og reiste for godt. De dagene vi våknet opp til sjokkerende beskjeder om at vi aldri kom til å se dem mer igjen. 

De var ikke egoistiske. De var ikke feige. Mange av dem var innlagte på psykiatriske institusjoner her i landet vi bor i. De hadde perm eller hadde skrevet seg ut. De var fortvilte og forferdelig triste. De var redde og gripende ensomme. 

Vi skal fortelle historiene til noen av dem. Men vi er ikke klare enda. Vi. Vi er mange. Mange som overlevde, hva jeg tildligere har skrevet om. Vi kan bevitne hvordan de hadde det før de ikke maktet mer og tok sine liv. Vi vil forklare hvorfor de ikke skal huskes som egoistiske eller feige. 

Tro håp og kjærlighet. Et kors til min venninne. Et anker til meg. Og et hjerte som vi lot falle på kisten i graven. Under jorden ved snåsa kirke ligger et hjerte i sølv. Et annet ungt hjerte hadde sluttet å banke rett ved. Vi skulle flytte sammen i kollektiv vi tre. Vi skulle begynne å leve livet. Så ble det mørkt. Et siste ønske ble oppfylt, og med tårer og frysninger fikk vi høre sangen Fade to black, med Metallica i en stappfull og sorgtung kirke..

Alltid respekter våre venner, er dere snille. Er det ikke heller vi som var egoistiske dersom vi skulle forlangt at de skulle holdt ut smerten og leve, for oss? Hvis så er, er det på tide du begynner å bidra til at de du har kjær, ikke er ensomme, redde og triste. Bidra til glede i hjertene du ønsker skal banke for deg. Gi dem kjærligheten og smilene som skal til. Aksepten og respekten de behøver for å reise seg og gå videre.

Vi skal fortelle. Her på bloggen. Om en stund. Når vi er klare for de virkelige tårene. For vi savner dem, savner dem, savner dem. Og vi later som om de fortsatt er med oss, hver eneste time, hver eneste dag…

Joggingblogging

Det roper langt der inne i mitt digitaliserte hue: “He e e eelene du tre ee eeenger en joggis, tvert!!!”

Har hørt denne stemmen noen dager nå, og i dag var det på tide å høre etter. Laste ned noe nytt digg fra Spotify, suse i vei, og la guta boys få slippe.

Slippe rabalderbabbel fra digitalhuet mitt som en lærer en gang mente trengte ikke bare lithium men ritalin også.

Apropos det babbelet: Noen ganger undrer jeg på om jeg kjapt bør si til kjentfolk jeg møter i sentrum av denne lille byen: “Heppsainn! Travelt! Heydå!”
For når jeg er sliten etter en lang dag, blir jeg ikke  s l i t e n. Jeg blir hyperaktiv og greier bare ikke å snakke sakte nok til å gjøre meg forstått.

“Hææ.. ka du sa?” Sier folk. Jeg gjentar den samme kjappe rapperegla, og de klør seg i hue. Dette er det bare jevnlig trening som forebygger for min del. Trening og medisin, eller å framstå som en spirevipp på altfor mange spirevippredbulls.

Nå har jeg gjort det. Sust fort omkring på stiene mine med påtvungne dype innpust og trang til å bokse med hendene, danse noen steg og vrikkevri meg til deilige rytmer, techno og heavy metal. Neeesten uten å danset, mest bare jogget..

Jeg kjenner at jeg er tilbake. At hjernen min har fått oksygendosen sin. Kjenner roen senker seg oppi toppen.

I morgen kommer verdens beste “babba” tilbake og henter guttene. Hva i alle dager skal jeg finne på, bortsett fra å blogge om klima? Vi får se, i Helene’s verden går alt an..

Multikunstneren fra Trøndelag. Bloggertasje.

….jeg tar en ekstra sterk kopp kaffe. For å gjenfortelle intervjuet av denne mannen, må jeg ha et skjerpet sinn. For selv om jeg har kjent han i snart ti år, skal vi nå inn på et område jeg har ekstra respekt for. Et område der jeg tror ingen kjenner han…

 Kunstverk som dette lages innen dette området, og jeg bøyer meg i støvet. Ok. Here we go:

21.mars 1973 ble det født en gutt ved navn Tore Kirkeby. Han var den nest sistefødte i en søskenflokk som skulle bestå av 5 brødre, og de vokste opp i Hommelvik, Trøndelag. Livet skulle etterhvert bli tøft for Tore. Han skulle måtte trosse fordommer og han kom til å måtte trave oppoverbakker. Den livserfarne mannen befant seg en peridode inne i selvmedisineringens grep. Rusen tok overhånd over livet, og han akter å ta makten tilbake. Det var for 10 år siden at han reiste seg opp og børstet støvet av seg. Han skulle bli nykter!

“Æ mått ha nå å finne på i stedet for rusen” sier Tore. “Mått ha nå å heng fingran i, va så rastløs” 

Så han fant på noe. Han satte seg ned og skapte sine egen verden innen tresløyd. Nå, 10 år etter, kan han fortelle om søvnløse netter og rastløse dager, der han sammen med treverk, skinn og redskaper kjempet mot rusens klør. Det ble til kniver. Mesterverk av kniver og kopper. Lite ante han da han startet, at dette skulle bli noe å være stolt av.

Mange må prøve å finne ut hvem de er, når de trer ut av en selvdestruktiv verden. Jeg, Helene, tør påstå at rusmisbrukere, spiseforstyrrede, scizofrene og de som har ADHD, sliter med TO ting: De er for intellegente. Og de mangler egenkjærligheten som skal til for å få frem mesterverkene sine.

Tore sier at han ikke tenker på annet enn det treverket han er i ferd med å lage når han er i gang med kunstverkene sine. Han tenker på den minste detalj og konsentrerer seg på et nivå vi andre bare kan drømme om. Det har med tiden blitt til omtrent 30 kniver, og stor interesse for hans kunst fra lokalsamfunnet.

 
Denne kniven laget Tore til meg. Jeg blir stum når jeg skal beskrive den. Jeg, skribenten Helene, finner ikke ord. Pappan til barna mine, min beste kompis, er et geni av en multikunstner.


Her er mesterverket Tore laget til vår sønn Mathias. Den er symbolskt nok laget av risknuter hentet fra øya Ytterøy utenfor Levanger i Trøndelag. Mathias har slektninger fra min side på Ytterøya, og hans mormor har hytte på hjemgården sin der. Du skal lete lenge etter en far som gjør noe så fantastisk for sin sønn..

 


På denne sliren har Tore preget inn en Trondheimsrose på rårandslær.


Dypt inne i kunsneren’s hjerte, bor en klok, snill og nydelig hund ved navn Grace. Hun fikk leve i 14 år med Tore, som var kjent for å være spesielt dyktig og snill med sin flotte Pitbull. Tore han henne på urne hjemme, og savnet er stort.


Det kan se ut til at alt Tore rører blir til gull. Familiehytta i Meråker blir flittig brukt av kunstneren, der han finner hvile og samler seg. Dette bordet er laget hjemme hos Tore for å bruke oppe på hytta. “Æ kjeda mæ” sier Tore, da han forteller om bordet som han laget på null komma niks sommeren 2013. Som vanlig hadde han ingen plan. Det har han aldri. Kunstverkene tar form idet han lager dem. Bordet er 240×90 cm, og er laget av impregnerte bord. Han brukte skrumaskin og gjerdesag for å lage det.


Men det stopper ikke ved tresløyd. Dette er mannen som kan lage mat. Kaker, varme retter, sylte, is og salater, alt han tar i, blir vakkert og velsmakende. Kaken nederst til høyre er sjolade med smell i munnen… Tore forteller at soppen på bildet ble plukket i en periode som var tøff og utfordrende. Han fant litt ro i skogen, der han kunne plukke kantareller. Eller “skogens gull”, som han kaller kantarellene.


…det må jo bo et stort pappahjerte inne i en slik kreativ mann. Og der gjør det virkelig. Her er han på en av sine mange turer ut i naturen med vår eldste sønn Mathias. Det er et av mitt livs store gaver dette: at pappan til barna mine er en superpappa som elsker dem og kan lære dem mer fra sitt liv enn om han var utdannet skolelærd..


Mer enn nok plass til begge guttene i dette pappahjertet. På bilder blir en lykkelig Even løftet av pappan sin som han allerede er trygg på og glad i..


Onkel Atle er den yngste i søskenflokken på 5 brødre, og han er forbildet til Mathias. Her er Tore og Mathias på besøk og hilser på valpene til onkel Atle.


Et kunstnerhjerte med plass til både barn og firbente…

Her har Tore tatt en ørret på 860 g ved “Hemmeligtjønna”, stolt og …tilfreds? Nei etter hver fisk skal det fiskes større og mere!

Fiskeren, multikunstneren, kokken og superpappaen Tore finner roen ved ferskvannsbredder og saltvannsbølger. Under åpen himmel kjenner han at finner roen i sinnet som han trenger.

Når jeg spør han hva han tenker på når han tråkker omkring der oppe på vidder ved vann og nede ved havet, får jeg kjapt til svar: “Den store fisken! Æ tenke på den store fisken!”

 

En uvanlig start på dagen

Jeg våkner skammelig sent og ser at klokka er over 12!! Hvor er barna? Hvorfor er jeg her alene?? Så ser jeg ei melding fra Tore med dette bildet. Aahaa, stemmer det, verdens beste pappa hentet Even og Mathias tidlig i mårest som avtalt, og så kunne jeg bare sove videre.

I must admit, jeg er et sovetroll om jeg får muligheten. Og de siste 9 månedene har det slettes ikke vært særlig mulig å snorke i vei i drømmelandets dimensjoner.
I stedet har jeg kost med med tidlige morgener og glade barnefjes.

Nå ble det syndig sent her! Jeg skal hive i meg frokost og gleder meg til å hive meg over et blogginnlegg om en multikunstner jeg kjenner som jeg har intervjuet.. Tøffe bilder av han og kunsten hans som jeg skal få æren av å publisere senere i dag! Iiik!

Så skal jeg få pressa inn den etterlengtede joggeturen, for nå er det himla mye bra musikk å finne på spotify som jeg kan spurte i vei til, og forfriske hue med påtvungne dype innpust 🏃

☆Haveanicedayyy☆Isayy☆

The dark days

De mørke tidene… For 2 år siden hadde jeg svart langt hår. Det var tidene da folk respekterte meg, så meg rett inn i øynene og tok meg på alvor.

Jeg ble tatt for å være utenlands. Hvis jeg ba folk gjette hvor jeg opprinnelig kom fra, var det ingen som gjettet Norge.
Rett etter jeg møtte Tore fikk han en gang spørsmål fra en fyr rett foran meg: “Kor har du henta hu derra da? Kåss land?”

Jeg fikk også høre at jeg så mystisk ut og at folk kunne bli litt skremt av dette. Kremt. Det var litt skummelt å høre, særlig fordi jeg trodde at jeg ikke passet til annet enn svart hår.

Så ble jeg red head. Så ble jeg blond. Og aldri ante jeg da jeg hadde svart og rødt hår, at folk faktisk TROR at blondiner er dumme som brød… Ingen slik svarthåra respekt mer. Bare denne overbærende minen og nedlatende tonen.

Det neste får bli blått tenker jeg. Eller grønt…  men ikke enda. Vente til jeg er 66, for da kan jeg visst gjøre som jeg vil 😉