Fuck A4, bigtime.. 👊

….jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne..  Jeg har ingen mann som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg..  Og det passer meg fantastisk utmerket 🙂 Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform.

Og ikke ti ville hester kunne rikker meg ned fra denne plattformen akkurat nå. Jeg går i dybden av temaet samboerskap og a4 familieliv: Forskerne mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det heller hadde noe med aliens å gjøre.

Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land fort som fy med hvalen i “hælene” …mer korrekt; i fiskehalene, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien, for poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, mennesketasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen. Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru.

 Jeg kan se at bladene på trærne er grønne, at vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe netcom og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt, ringe Kanal digital og diskutere med dem…  Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke,  og har det toppers som det er med å bo alene. 

Så digg å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg og den jeg er.  For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma 😉

Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er forskjellige, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på. 

Javisst kan jeg skrive: a4, fuck you. Watch me. Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I mitt, og bare mitt mål 😉 

 

“Erna Solberg er laaangt uti verdensrommet!”

Jeg leste Mikke mus for vår Mathias 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: “…åå Mathias, skulla hatt sånn romskip vi, hæ?” Da utbrøt en enda mer enn vanlig entusiastisk Mathias: “…jaaaAH! Da, daa kunna vi reist langt laaaangt uti verdensrommet, helt uti te Erna Solberg!”

…. Sorry Erna, men navnet ditt gjør sønnen min overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute… 

Vanilje på vift: dama med snusesnuten 👌

Jeg presiserer to ting: dette er ikke ment som reklame, og dette har faktisk skjedd. Jeg finner ikke opp historiene mine, samme hvor rare de er, så kan alle som kjenner meg bekrefte at slike ting som jeg kommer til å fortelle om, faktisk har hendt. Som Kjelle kaller det: Helenes verden. I den verdenen skjer det mye snodig skal jeg si deg. Apropos Kjelle, så vil jeg tro han lever i en sånn slags verden selv. Kanskje jeg kan presentere deg etterhvert, Kjelle? (Nei det er ikke en darling. Er ikke laga for darlings) Uansett: back to the case: Vanilje på vift!

Dette hendte i en småtravel hverdag, her på Stjørdal, for noen uker siden. Jeg har ingen bil og lapp, er veldig treg med sånnt. Og vi bor ca 2 km unna Stjørdal sentrum. Så når Mathias, Even og jeg er på shopping, ser det sånn ut: Mathias på sparkesykkel, Even i en presist og smart pakket vogn, med en mamma foran som nøye har skrevet handleliste, og har karter klart i topplokket. Oversikten over butikkløypa er plottet inn før vi setter i gang. Trondheimsrunden med tog og buss hit og dit er både gøy og utfordrende, men jeg har englebarn (stort sett) (bankibordet) , så det går så fint att. Stjørdalsrunden kan være like spennende. 

Denne dagen skulle vi på et kjøpesenter ved navn Torgkvartalet, her i “byen” Stjørdal. Status by. Men mest ei gate. Som på face: status kan være noe annet enn realiteten. Inne på Torgkvartalet så vi sånn ut: Mathias fortsatt på sparkesykkel, Even i bæresele på magen min, jeg svett foran vogna med handlelista i den andre hånda. Jeg hadde på meg vaniljeparfyme, og var en vandrende vanilje med bred last. 

Vi gikk innom brillebutikken i  den ene enden av kjøpesenteret, for at Mathias skulle få se på nye skolestartbriller. Hyggelig herlig serviceinnstilt dame der gitt. Alle som har vært på Torgkvartalet vet at du går et lite stykke forbi en del butikker og noen kafeer, før du når bort til bokhandelen. Der stod vi, etter å ha vært innom netcom butikken og så krysset over til gullsmedbutikken.

Der stod vi altså, husker ikke hvorfor. Men jeg husker den hyggelige herlige brillebutikkdama som plutselig dukket opp i synsfeltet, der hun smilte og kavet litt med armene og pekte hit og dit, mens hun snuste opp i været med nesa, idet hun sa: “Der e dåkk ja! Dåkk har vært på netcom butikken, og så har dåkk gått dit (hun pekte mot gullsmedbutikken),  og her e dåkk altså! KÅSS PARFYME BRUKE DU? Det dufte altså så deilig :)))? Hun strålte mens hun spurte..  Jeg kunne svart en parfyme til tusen spenn. Men sannheten måtte frem, og jeg gledet meg til å si den: “hehe, kremt, takk, det er vaniljeparfyme til H&M og den koster rundt 40 kr..”  Jeg kunne se hun falt litt, bitteliten, sammen. Ble nok litt overrasket.

Men ikke mer overrasket enn en litt sliten alenemamma på vaniljevift i farta, med et mål: å bli ferdig med handlerunden og komme seg hjem, lage mat, stelle barn, synge, lese, guide dem inn I drømmeland, for så å vaske av både vaniljedufter og makeup 🙂 😉

Tips: undrer du på om parfymen din er god? Gå innom brillebutikken på Torgkvartalet her i “byn”, gå så kjapt videre og se om ei blid og glad dame følger etter…

gullstunden

Når klokka er 06.00, Norden er i ferd med å våkne, og vi ligger her på lekemattene og ruller og ler…  Før ansiktet er blitt spaklet på, mens det fortsatt et bare å gni ut søvnen av øynene. Før babygrøt og banan nytes av en liten kropp.. lille venn, den stunden er hellig 💙   

mammas lille dukkehus 😧😲😃😀🙈🙉💖✌👍

Kjære Mathias, når du blir gammel nok til å lese denne bloggen: Nå skal jeg forklare hvorfor mamma plutselig en dag da du var på kanten av 5 år, mer nesten seks, stod i verandadøra og betalte mammaen til jenta på 4 år som følte seg for stor til dette dukkehuset,  penger, og tok med det lille huset inn til oss. Hvorfor jeg kjøpte dette nusselige fine lille huset og plasserte det midt i stua. Kjære Even, når du en dag blir stor nok til å lese dette: Nå skal jeg forklare deg hvorfor du vokste opp med mammas dukkehus med disse to pinnsvinet inni, de søte møblene og den lille keramikk-katten som alltid sov.  

….gutter, det var ikke tull, det var til meg selv jeg kjøpte dukkehuset, av mamman til jenta på fire som mente hun hadde voks fra det for lengst. Jeg fant dukkehuset på kjøpe bytte selge, Stjørdal, på facern, og bydde entusiastisk. Tror der kosta meg 175 kr.  For jeg var elsker å leke med dere, men jeg eeeer så lei av ninjago, chima, pow, wow, monster, babyleketuuut tuuut, dilledillediiill rattata. Sorry.

Den dagen jeg kjøpte dette herlige lille huset, trumpa jeg gjennom min stille lille idé. Og flere enn en idé. Jeg kan sette huset mitt på gulvet, så kan dere parkere bilene deres utafor. Vi kan bygge legohus ved siden av. Vi kan kjøpe flere rare hus i alle slags fasonger OG LAGE EI GATE??? …Vi kan ta med huset utpå plena når sommeren endelig kommer i slutten av august, og LAGE MINIBASSENG VED SIDEN AV? Vi kan tilogmed lage små figurer til huset i cernitleire. Og jeg tror det var pappan deres som nevnte at vi må jo pynte det til jul med lys i vinduene… Jeg elsker å leke med dere søte små herlige vidundermennesker, men dere skjønner: en gang, i 1985 var mamma selv 5 år, og det var på den tiden jeg forelsket meg i alt i miniatyr. Og slik kjærlighet i plast, tre og keramikk, ruster aldri ser dere 😉

Og vet dere hva, mamma er et individ, jeg kan ikke være robot og late som om det er monstre jeg digger å bygge i lego, når det er alvelego jeg drømmer om å bygge. ….Ja vi hadde jo denne praten Mathias, hehe, du gleder deg jo sånn til mamma skal unne seg alvelego. Så skal vi sitte der og bygge; du chima eller ninjago,  jeg alvelego 😉

Kari Anne sin hårfrisyre 1

Kari Anne er en av Christina’s venninner, og jeg møtte henne første gang på babyshoweren.  En sånn smart, stilig, kul dame som man ikke glemmer. Da jeg møtte henne på barsel besøk hos Christina i dag, ble jeg til en titter. Jeg glodde og glodde på den fine hårfrisyre hennes, og fikk heldigvis lov til å dele den med resten av verden. 

Presentasjon Christina

Christina Christina, herlige snille Christina 💖 Til venstre på bildet, verdens koseligste Christinadame. Christina er ei fresh ung venninne av meg, med humor og sjarm. Hun er en sånn som legger igjen surprisegaver uten avsender på terrassen din. Hennes faste frase når hun titter innom, er: “Æ bære tok med nåkka æ, det e bære nå småtteri”, før hun plasserer is, hjemmebakte kunstverk og gudene vet hva, på ikke bare mitt stuebord, men hvor enn hun ferdes på sine eventyr. Miss nice. Christina er mamma til Ciljan på 5 år og lille Iver på 18 dager.  Alle skulle hatt en ekte Christ i livet sitt, I promise  promise you that 💜 Gleder meg til å blogge mer om denne dama 💪💪💪 PS: til høyre på bildet er ei dame jeg ikke lenger kjenner så godt, nemlig meg med mørkt hår.

TIL UNGDOMMEN: YOUTH TRUTH!

Noen ganger setter jeg meg her for å tenke. Mens baby sover. Neida. Gjør ikke det. Det eneste nærliggende jeg kan skryte av, er at da jeg var 15 år brukte nabokompis Øyvind og jeg å sitte oppe på mamma og pappa’s garagetak og rulle petterøes for så å smugrøyke både der oppe og i skog og kratt. Øyvind liknet Kurt Cobain, og var ganske harry, så vi kalte han “Harry”. Vi trodde Harry var kult. Jeg digget Nirvana, så vi prøvde å kalle meg “Nirra”. Men det ble bare for en kort periode. 

Jeg vokste opp der oppe på garagetaket, på stranda ved et vennebål, etter lange dager på den stranda, etter snøfulle vintrer foran diktboka med Metallica, Nirvana og Offspring som inspirasjon, med både kompiser og venninner, og i den tro at en venninne er en kompis er en venn er en friend..   Og har senere i livet opplevd å blitt svært misforstått i det jeg har prøvd å skaffe meg nye kompiser. Kompiser..??? Say whaaat? …happened to lovers?

Et tenketre hadde vært toppers for meg. Kunne sittet der oppe og tenkt meg ung til sinns igjen. Tilbake til Gråtta fritidsklubb og det gule falleferdige ungdommens hus. Tilbake til en venninnegjeng med selvklorede dongeribukser og Scorpius skjerf. Med fyzzy peach fra Body shop i nakken og KOMPISER. …hvor mange ganger har jeg ikke blitt beskyldt for å være forelska i nabon, i potensielle Øyvinder jeg kunne ha som kompis, i voksen alder?

Nei tenke seg til et garagetak eller et tenketre fra nittitallet, og minnes ei tid uten telefoner og internett. Dere aner ikke hvor tøffe vi var. Hvor kule vi var. Hvor gøyale fester vi rocka. Hvor originale klesstiler vi hadde. Dere aner ikke hvor godt vi kjente hverandre, med øyenkontakt og nærhet fra en annen svunnen tid. Dere skulle bare visst hvor tøffe foreldre vi hadde, som måtte sende oss ut i verden på egenhånd, omtrent hver dag, uten telefon og annet brett enn skateboard… 

Jeg svulmer opp i halsen når jeg tenker på den deilige tida der langt tilbake. Nettløse, originale og frie var vi beæret den mest utrolige fantastiske musikke  du kan tenke deg. Ungdom søk den opp. Søk opp nittitallsmusikken og sammenlikne med dagens. Lytt til Whitney Houston, Celine Dion og Rednex og Ace of base. Hør på dybden i stemmene, og de vakre tonene. Lytt til Nirvana, NOFX, Offspring, Metallica, Rage against the machine og Soul asylum, og alle de andre musikalske geniene med budskap og talenter. Vi hadde ingen som helst sangtalentkonkurranser. Alle var mulige artister. Alle kunne være kreative.

90talls-sommeren satt vi ikke og trøkket på en telefon slik jeg gjør nå. Vi pustet inn deilige sommerdufter, innhyllet i grønn og fargerik flora. Vi kjente følelsen av å være i ett med nuet, idet vi forelsket oss i parfymelukten av typen, eller i et bilde i Starlet, Topp eller den kreative skoledagboka.

Vi skulle alle ha vår egen robot i år 2020. Vi skulle ha våre egne små fly, ja altså, hvis verden overlevde nyttårsaften 2000. Vi skulle alltid ha det så digg som vi hadde det da, men vi hadde god  tid. No need to hurry. Lite stressa oss. Verden lå foran oss, men lite ante vi om en fremtid med telefondingser å trøkke på heller enn hender å holde i. Lite ante vi at de brevene vi sendte i framtida, skulle kunne besvares innen et sekund, og ikke innen noen uker med et dunk i postkassa, en smilende postmann Pat og et brev med klistremerker på… Lite ante vi om at homlene vi hadde forska på i små syltetøysglass som 5åringer i 1985, skulle bli utrydningstruet. Lite ante vi om at verden skulle krympe, og at alle skulle møtes på et sted kalt facebook og bezzztemme seg der for om de ville være venner eller ei. Vi ante ikke at fremtiden kom til å bli feig. At det skulle bli mulig å trykke “blokker”, i stedet for å ta seg en god gammeldags prat og bli enige. Eller bestemme seg for å være enige om at vi var uenige.

Heldigvis har jeg venner som husker. Venner som vet kontrasten herfra og tilbake dit. Heldigvis synes jeg selv å minnes et faktum som jeg kan skimte: at nittitallet er her rett foran meg, anytime, når jeg vil. Det er bare å løfte opp hodet å se seg rundt, legge fra seg phonen og brettet, finne seg et skateboard og suse rett inn i 90tallet! Rett inn i virkelightens nå.

80tallet også. Og alle tiders tall og nummer. Bare vi løfter blikket og ser. Befrir oss fra alle de alfor hurtigtilstrømmende brevene som vi før i tiden tok oss tid til å vente på. Og leste flere ganger før vi svarte. Så smarte og kloke vi var. Når vi bare tok oss tid til å lukte, føle, kjenne, lese og smake. Og være til.

Savner deg bigtime, 1995..