Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:
Stupid norwegian stagediver
Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.
Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.
Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”
…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks. Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia youths” Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.
Konserten stoppet,og vokalisten som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.
Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?” Men jeg syntes så tydelig at jeg hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…
En stund har jeg rettet bloggblikket mitt mest utover, og kost meg med givende intervjuer og gode samtaler. Nå skal jeg igjen peile bloggblikket innover. Som mine lesere vet, er det at det er etter at barna har sovnet om kvelden, eller når de begge er hos pappan sin, at jeg lar tankene mine lande på et dypere nivå.
Min barndom var trygg, ærlig, god, og bestod av edrue voksne og snille kloke eldre mennesker, her vi bodde på Stjørdal. Og overalt hvor vi var med to stødige foreldre vi alltid kunne stole på.
Jeg var mange verdifulle ganger med mormor på Ytterøya i fjøsen med kuene, som søsken og søskenbarn også gjorde, og etterpå spiste vi frokost i mormorkjøkkenet. Nøkkelost på hjemmebakt brød med bremykt på. Blant mye annet godt. Og melk fra tanken. Jeg drakk den, ville ikke skuffe mormor. Snille gode mormor, og kloke farmor og farfar som sendte brev fra bygda Sigerfjord i vakre nord.
Det var kvalitet, ærlighet og godhet fra alle kanter. Ingen var slemme med meg, og min samvittighet stakk dypt og vondt dersom jeg gjorde noe jeg trodde var galt. Kontrasten mot det trygge varme ble straks tydelig.
På øya hos mormor gikk jeg en gang og gledet meg til måseeggene skulle klekkes ut i et reir ved ene åkeren. Tittet dag ut og dag inn. En dag klarte jeg ikke vente mer. Det var noen sprekker på måseegget, så jeg skulle “sette igang måseungefødselen” og hjelpe den lille ut. Men ut rant bare slim og klumper.
Jeg var sikkert rundt 5 år, sønderknust av dårlig samvittighet, og trodde jeg hadde drept den lille måseungen. Jeg gråt fortvilt til tårene stoppet der nede ved åkeren, og ruslet tilbake til gården. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg var ca 19 år. Da pratet jeg med mormor om det. Som lo hjertelig og forklarte meg at det var nok ikke min skyld. At den var død fra før..
Dette er nok bakgrunnen for min snillisme og min dype intuisjon. Inni meg er jeg som en eldre dame på 90 år, trygt plassert i godstolen sin, i ei fredelig stue med en gammeldags tikkende klokke. Alt jeg vil ha er trygghet, fred og ro inne i hjertet mitt. Forestill deg at noen kommer inn i den stua og lager drama. Jeg kvekker til og jager dem ut. Jeg vil ha fred, ro og god gammeldags trivsel.
Jeg kan lukte falskhet. Aner ikke hvor mange løgner og falske tunger jeg har avslørt opp gjennom årene. Jeg kvekker irritert til, og kvitter meg med det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så dem tvers gjennom. Skulle ønske jeg ikke drømte så tydelig om dem om natta. Skulle nesten ønske de bare lurte meg. For det er utfordrende å være så intuitiv, og samtidig sky falskhet og drama som pesten.
Noen øyne ser jeg klarere enn andre. At de er ikke til å stole på. Det er egentlig bare å holde seg unna. Men jeg er altfor snill, og gir alle en sjanse. En psykolog sa til meg en gang: “Helene! Du må bare forstå at noen bare ER onde. Og BARE onde!” Men jeg nektet. Alle må ha noe godt i seg vel.. iallefall potensiale.
Brente meg noen ganger. Hørte: “La oss snakke ut om det Helene, vil ikke miste deg som venn.”, noen ganger, og har ikke telling på hvor mange ganger det har kommet meg for øre at de tok den praten med noen andre.
Da får hun vondt i magen, dama på 90 år i godstolen sin. Skuffet blir hun litt irritert, og litt trist noen timer. Så reiser hun seg opp og går videre. Men ikke inn på kjøkkenet for å koke suppe på det. Ut til søpla for å pælme det. Kaste det der. Eller hive det medi fjæra og la måsene dele herremåltid med kråkene… Og dramamakerne hører aldri mer fra en gammel sjel som ikke har tid til sånnt uekte tull.
Dette å gjennomskue noen. Dette å velge å holde seg unna alt som ikke minner om en ekte mormorklem, melk rett fra jurene nede i fjøset, eller bruset fra bølgene og summelydene fra fluer om sommeren. Alt som ikke kjennes like trygt som hagen til en god gammel sjel som elsker deg akkurat som du er, og som aldri ville sagt et vondt ord for å prøve å såre deg. Alt dette som handler om å alltid søke til sannhet og ærlighet, er noe av det viktigste jeg kan skrive om. ….dette med å være oppdratt til å skilne mellom kontrastene. Ikke la seg lure av plastikk, når du har tilgang til treverk og smijern.
Jeg har venner som alle passer godt inn i mormorstua mi. Heldigvis har jeg solide, ekte venner med kvalitet inne i øynene sine. De er havbrus og jordnært landskap. De er summelyden av evige vennskap. De er som gode gammeldagse brev, og de har heller ikke tid til falskt tull på sine eldre dager der oppe i godstolene sine inne i nabostuene..
Hver gang jeg lukter fremmed falskheten på lang avstand, kjenner jeg det i hele kroppen. Ufint besøk av harme ved navn drama, der hensikten med stuetitten ikke er annet enn kritikk og sladdermøkk for fjerne åkre. Jeg vet de tror jeg er blind. Merker det bedre enn de noen gang kommer til å forstå. Kjenner det på lufta og ser det på det “snille” blikkspråket.
Jepp, slik skal det bli framover her i gammelstuggu:
Hver gang de uærlige hensiktene kommer tassende, slenger jeg bare de gamle bena mine på krakken og slapper av. La dem gå, la dem gå… Jeg har stappfull ryggsekk, trenger ikke deres råd, må forstå… Skjønner mer enn de noen gang kan fatte, ja til og med matte.
Så la dem bare vandre, og la dem gjerne klandre, en gammel sjel med ene foten oppå krakken, og den andre trygt plantet nede på bakken. Det er på tide med ren sjøluft, og ekte gardsduft 😉
Jeg vet dere er med meg, nabostuefolk. Inn i år 2016, med gammelmodig kvalitet, og friske vinder å puste inn.
Vi lar dem gå, lar dem gå, de falske stormene. De unge sjelende. For vi har kun tid til ekte natur og tradisjonell grammatikk.
La rakettene hyle høyere enn all verdens sladder i morgen. La himmelen legge lys på alle mørke kroker. La det nye året smile til oss fra morgendagens skumring. La oss være stolte over våre røtter laget av gamle dager’s kvaliteter. La oss for faen kalle det GAMLE DAGER om vi vil. La oss se dem inn i øynene og vise dem det speilet de trenger for å flykte fra seg selv. Langt unna oss og vår ekte verden.
Det er kvelden før nyttårsaften 2015/1016, og jeg har akkurat benyttet meg av gjenbruk. Sommerens tekst ble nå til vinterens rakettbrev. Fordi jeg bestemmer det, her jeg sitter i stua mi og ønsker gode venner velkommen til feiring i morgen. Fordi jeg gjør akkurat, på prikken, nøyaktig, som jeg vil 😉
Alben Bakalov er en mann som vet å yte den viktigste servicen som finnes, nemlig sercice for de minste. I kveld gjorde ismannen en liten gutt veldig veldig glad.
Da vi smakte på isen etterpå, spurte min snille sønn: “Mamma, va dem gratis dem her isan?” Jeg humret og sa: “Hehe nei, vennen, de kostet penger” Da sa han: “Synes du han sku fått mer mamma?” Jeg lo og sa jeg syntes ismannen hadde fått nok penger. Etter en tenkepause sa Mathias: “Hmh, æ synes han hadd fortjent mer æ”
Takk for god service, klovneiser og sukkerfri mammaiser, ismann Alben, vi ringer siden også ☺😊😀
Vi har hørt den. Og vi har ringt den: selveste isbilen kommer i kveld! Sommerens nisse på jul, mer bråkete enn nissen, men like lite fantasifull hva gjelder helterop. Durumtumtum durumtumtum durumtumtumtumtumtumtumtum tum …tum!
Men vi liker den lyden pittelitt også… Nå vil vi fylle frysern med ikkehjemmelagde ispinner, og satser på mer sol her i Kuldelag, nei Trøndelag, framover ☺😊😀 🍨🍧🍦😀😊☺
I kveld er det Mathias 6 år som triller terningen, da Even 9 måneder fant ut at dette var bare tull å følge med på. Mathias ville helst gitt “terningkast hundre”, og vil gjerne at vi skal se den i morgen kveld også. Siden terningen kun ruller til 6, så blir det terningkast 6 +94.
Dette er en spennende og gøyal film både for små og store. Sagnomsuste Lama Rama er en fryd å se på, kongen er kul og vi får vite mer om Pinky’s pappa. Våre norske skuespillere glimrer til med strålende bra skuespill, og vi nevner ingen så ingen glemmes.
Selvfølgelig skal denne mamman se filmen Kaptein Sabeltann og (den komiske) skatten i Lama Rama flere ganger sammen med gogutten. Tror vi må sende den med så pappan til Mathias og Even også får se den. Jeg er egentlig slik at jeg helst ikke ser samme film flere ganger. Da bør den være bra. Så jeg er helt enig med Mathias: Dette er en sekser ….+94! …og aner vi en oppfølger på slutten der? Håper det..
Vi tester film i kveld! Som dere vet, tester jeg og mine venner filmer i blant. Nå er det på tide at mine BARN og jeg, tester film. Det er klart for Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Vi kommer med terningkast etterpå! Hiv og hooi fra Even, Mathias og Helene
….kjære lille Even.. sulten i magen sin. I bilen. Bare å mixe litt grøt da vennen. Jeg ser på deg og tenker at det snart er på tide å slutte å kalle deg både beibi, baby og bæbin våres. Du er i ferd med å bli altfor stor til det, guttin min. …snart, snart, lille bæbin min, skal mamma slutte å kalle det beibi, baby ☺
Det er på tide med en Trondheimstur. Og da kan jeg like godt slenge ut en dagens outfit her. Støvletter for 100 kr på salg fra huskerikke, skjørt kjøpt på loppemarked forlengesiden, jumper fra NewYorker, veske fra Carlings, former fra forfedrene mine og smil fra lykkehjerte 😉☺😀
