Dette er min mamma, og hun er bare min og broren min sin. Dersom jeg skal kose henne, SKAL jeg det, der og dah!
Jeg kozer mamma masse, akkurat når jeg vil 👶
Jeg bestemte at vi skulle stå opp nå, men jeg har ombestemt meg. Gjesp..
…bare smile og sjarmere mamman min i senk først, så skal jeg ligge i senga mi og kose ørene mine mens jeg tenker på plastikkdyr, tåteflasker og kos. Min verden kan være travel, så det er mye å tenke på må du tro!
Baby takin ova! Vinduskarmen er min den nå. Plantene til mamma som stod her før er pressa sammten i en mindre vinduskarm. Fnis.
Jøss, mamma er svær. Som et tårn.
Ha en nydelig dag alle babyer der ute. We R the future, u know, og vi har en del å lære disse såkalte voksne stakene. Keep chill beibis, nå skal jeg kose ører. Kooz fra Even.
Ps: snart er det ettårskrise her i gården, da skal jeg skaffe meg svære leker og bli mer konsekvent ovenfor de voksne! 2 måneder til nå, så braker det løs Flere med slik ettårskrise der ute?
…jeg skal innrømme det. Jeg savner fargen littegrann likevel. Bare savner ikke oppmerksomheten man får når man vandrer rundt som et rødt lys. For jeg mener at hvis man skal kunne kalle seg “Red head” skal det være rødt. Knall knall RØDT. …og det ble det i fjord. Skikkelig knallrødt. Folk skvetter, og du skvetter av at de skvetter. Da er det r ø d t …
Jeg laga meg heller ei blond hårkrise til fordel for dette, selvironien lenge leve..
But one day I’ll be back. And it wount be black 😉😛😄
Kjære alle nye blogglesere. Jeg ser at lesertallet mitt nærmer seg 2000 her inne i kveld, derfor vil jeg takke dere alle ydmykt for at dere tar av deres verdifulle tid til å lese mine ord. Å skrive er min lidenskap, jeg har brent for skrevne ord siden jeg lærte meg å skrive. Ja, altså, dere ser jo på bildet at jeg ikke ser slik ut. Det har jeg jo vist dere i mine sminkeløse innlegg. Men dere fortjener et pynta bilde i kveld ☺
Jeg er altså Helene Merethe 35 år. Vips var jeg 35, så jeg tallhenger litt etter. Må telle etter og sånnt, dersom noen spør på alderen. Tenkt på det forresten? At vi som drar på åra kanskje ikke husker hvor gamle vi er. Eller kanskje et par tre år bare susa forbi i hverdagskjas og hormonmas. Og vips henger vi etter noen tall. Vi lyger ikke på alder’n, folkens. Vi bare husker ikke og vet ikke engang at vi ikke husker, når vi plukker av noen tall på alderen..
Sidespor det der oppe. Nå er jeg tilbake. Jeg er altså Helene. Kaller meg Forbipolene fordi jeg lever med diagnose bipolar, og er innimellom linjene åpen om dette i bloggen. Etter år med indre kamp, er jeg i besittelse av peace of my hyper mind. Jeg har overlevd, og har fred inni meg med alt jeg opplevde på veien hit. Noe har jeg allerede skrevet i bloggen. Alt jeg skriver er lett for meg å stå for. Jeg er sterk, klar, og vurderte saken et helt år før jeg begynte å blogge.
Jeg skriver tekster også, men av respekt kaller jeg meg ikke “låtskriver”. Ingen band har så vidt jeg vet, satt låt på noen av mine tekster, så inntil videre kommer jeg ikke til å skrive her på bloggen at jeg er en låtskriver. Jeg skriver dikt, tekster og har holdt et foredrag om mine egne erfaringer for en ambulanseklasse. Jeg kan ikke skryte på meg annet enn at jeg er forelska i skrivekunsten.
Oppmerksomhet er ikke årsaken til at jeg valgte å gå åpent ut med mine historier, og blogge. Det sier seg selv at ei som har stått på nederste trinn av Jantesamfunnets rangsrige, ikke er vant til sånnt. Det er skriving og antitabu som driver meg. Og inspirasjonen henter jeg ned from above ved å tenke på alle jeg kjenner på den andre siden. Dessuten begynte jeg å kjenne på at jeg ikke ville gå i graven med alt jeg opplevde f.eks i Stockholm. Jeg vle stresset av tanken på å være den eneste som visste, og lei av å sitte med penna og skrive.
Og det er ikke noen hemmelighet at det som også bloggdriver meg, er ønsket om å finne Anna Larson, som jeg skrev om i historiene om Stockholm.
Jeg blogger alt mobilt, og har enda ikke løfta på baken og kjøpt meg pc. Vet jo ikke hva jeg går glipp av heller jeg vettu 😉
Barna våre er skattene våre, og jeg presiserer at Tore og jeg ikke er kjærester, men samarbeidsforeldre og gode venner. Vi respekterer barna våre himmelhøyt, og kommer kun til å godkjenne snille kommentarer om dem.
Venner og familie, dere er gull. Jeg hadde ikke venta all denne støtten. Hver eneste melding og hver eneste prat gir meg gåsehud og våte øyne. Mange av dere har jo vært der hele tiden. Noen av dere var der da jeg stakk av til Stockholm, og flere av dere husker mye av det jeg ikke husker pgr av ect-behandlinge. Dere er helt rå, fordi dere ikke eier fordommer. Livet er en dans i ei sommereng sammen med dere.
Jeg tenner noen lys for dere her i kveld. For lite visste jeg om at min underground story ville leses av så mange på så kort tid. Forfatteren jeg bærer på i magen er takknemlig og rørt. Det er for alle dere lesere jeg tenner disse lysene.
Finner jeg Anna Larson, lover jeg å fortelle dere det.
2. Jeg har en nabo som ofte får oppheng på en og samme låt, og gjerne hører på den om igjen, om igjen og om og om igjen. Jeg hører en nå. Det er en dame som synger låta med nordlandsdialekt. Hørte den i går også og syntes den var fin. De tre første gangene…
3. Jeg følger ALDRI moten. Hvis jeg kjøper noe som er in, er det fordi jeg ikke visste at det var på mote. I got my own taste, dude, and it’s MINE.
4. I barndommen likt jeg å være med mormor på Ytterøya i fjøsen og børstestrigle kuene, måke schjit, og strø over strøssel etterpå. Jeg likte ikke den lunkne rettfratanken-melka ved mormor’s kjøkkenbord etterpå, men jeg ville ikke skuffe henne, så jeg drakk den likevel.
5. Jeg kommer til å le så jeg rister av små søte nett-troll, og det kan hende de får svar de ikke ante engang fantes i noe hode her på denne planeten..
6. Jeg har gått negldesignkurs for ørten år siden.
7.Jeg er altfor snill, og så til å stole på at jeg er vanntett.
8.Mine rikdommer i livet er barna mine, familien min, slekta mi, pappan til barna mine, vennene mine og det å få skrive, skrive og atter skrive..
9.Jeg snorker …mindre nå enn da jeg var gravid.
10. Jeg hadde svangerskapsdiabetes den siste graviditeten, og levde med alle diettene på en gang og insulin. Tjo hei kjøttdeig.. no problem, jeg hadde det helt ok. Ble kjapt avvent sukker.
(..skulle stoppe her, men nå er jeg så godt i gang. Så. Så. Shut up and read)
11. Noe av det verste jeg vet et folk som er mye yngre enn meg og likevel oppfører seg belærende og mer voksne enn de er. Da kan det fort hende jeg begynner å rapper på ei låt..
12. Jeg blir euforisk av å puste inn tidlig høstluft. Aner ikke hvorfor. Anyone?
13. Jeg blir flau, ute av meg og ler nervøst av høylydt ille dårlig humor. Og jeg blir lett pinlig berørt.
14.Jeg har alltid hatt mange venner. Og jeg ser på en hver av dem som uvurderlig verdifulle, alle og enhver. Mange av dem har opp gjennom årene vært kompiser, de blir som venninner for meg. Og gjerne si det til dem, de er utstyrt med selvironi og tåler å bli kalt “venninne”.
15.Jeg har flere homofile og lesbiske venner og bekjente. Jeg elsker at vi er forskjellige.
16. Jeg har mange kloke venner som med årene har slitt mer og mer med rus. Jeg venter på at de skal overleve, bli nyktre og edrue, for de er så koselige, intellegente og snille. Pgr av barna kan jeg ikke ha kontakt med dem så lenge de lever et liv der de ruser seg, og jeg savner dem og håper at det kommer en dag de velger livet.
17. Jeg har flere ganger i livet vært så langt nede psykisk at jeg ikke har eid et snev av selvtillit, og trodde gjennomgående at ingen likte meg.
18. Jeg har per dags dato topp selvtillit. Samme komplekser som før, men dem er akseptert. Jeg er veldig glad i meg selv som jeg er, og her inne på bloggen finner du innimellom noen av de teknikkene jeg de 10 siste årene har brukt for å bygge meg opp hit jeg er nå.
19. Jeg er lykkelig. Og jeg er styrtrik som får være mamma til selveste Mathias og Even, mine to små tøffe superidoler..
(Neeh, godt i gang nå, du greier å lese 10 til!)
20. Torsdag 20.august inntar Even, mamma og jeg Oslo. Vi skal bo på hotell til lørdag 22.august. Mamma er ei tøff og sterk dame, og hun er første trafikklærer her til lands med doktorgrad, det er bein i to dameneser som peker sørover den helga.
21. Mamma og pappa vokste opp på de to vakreste perlene vi har her til lands. Pappa i Sigerfjord i Vesterålen, og mamma på Ytterøy her i Trøndelag. De to møttes i Finnmark på sommerjobb, en gang i tiden.
22. Jeg og mine to søsken Silje (4 år eldre enn meg) og Hans Even (6 år yngre enn meg), var så heldige å få en trygg, god, sunn og stabil barndom. Vi hadde det rett og slett så godt som det er mulig å få det. Mange var glade i oss, og vi opplevde familielykke.
23. Jeg er en barnslig, leken og rar mamma, og det akter jeg å fortsette med.
24. Det er like selvfølgelig for meg å snakke om døden som om livet.
25. Det er 10 år siden jeg var 25 år. Og på de ti årene skjedde det mye som en 25åring ikke forstår enda.
26. Jeg har diagnose bipolar 1, og hadde ikke ville kvittet meg med den. Den er blitt en ekstra motor.
27. Jeg synger sabla bra i damp. Altså i dusjen. Men tvert jeg kommer ut på stua så ruster det til… !
28. Jeg kommer aldri til å gifte meg.
29. Det er så digg å ikke ha samboer, at jeg tror det kan hende jeg bor uten resten av livet også..
30. Jeg mener alle er ansvarlige for sine egne valg, og at det er fullt mulig å ta kontrollen på sitt eget liv. Hvis man vil. Jeg ville, og nå er jeg røykfri på 10.året, avholds, glad i trening, tar meg gjerne en fest i blant, og har det kulere og bedre enn noensinne ✌👍👌
Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.
Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en “bare det-dag”.
Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans. Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.
Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do’es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.
Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ….nærmest …innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt.
Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk.
Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. “Du. Du Hahaa. Du har kjolen…. oppi. Baki. Haha..”
Akkurat på “bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen” hadde jeg pakka kjolen “oppi baki” der inne på “den magiske dassen”.
Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side.
Vi sitter på lekeplassen i stua. Ingredienser til babymiddag og fruktmos småkoker på ovnen, og nå er sikkert storebror og pappa kommet fram til gutteturhytta.
Baby har akkurat sovet duppen sin, og kommer kypende mot meg. Sakte legger han det lille kinnet sitt på mammalåret. Så reiser han seg og prøver å sette bleiestompen sin i fanget mitt. Han klarer det ikke. Er for liten og må ha hjelp av store mammahender.
Jeg får lange varme babykoser, som varer og varer. Han kan hverken snakke eller gå enda, men dette språket kan han. Han kan vise kjærlighet, og han kan det til gangs. Varme smil og intense koser. Kloke babyøyne med himmelsk forståelse.
Jeg, som får babymamma-samvittighet bare en litt for lang neggel kommer borti babyhuden, kjenner at han elsker meg. Han forguder meg og er fornøyd med meg.Han har tilgitt neglene mine han. Sist jeg så min eldstegutt, fikk jeg en kos av han også. Det er alt jeg behøver. Sannheten om at barna mine er glade i meg. At jeg er en god nok mamma for dem.
Det skal koses mer nå, med latter, smil og myk babyhud. Så skal det moses grønnsaker, koteletter og frukt.
Holy heaven, vi har det steike bra… Rikdommen er komplett, og det kan vel ikke bli bedre nå?
Hvis dette digitale brevet noengang skulle nå deg, vennligst ta kontakt med meg. Du møtte meg på tbanestasjonen i Gamla Stan i 1998. Du hadde langt mørkt hår og kan ha vært rundt 25 år eller oppover. Du var vegetarianer og studerte.Det kan være Larsson som var ditt etternavn i stedet for Larson.
Du hadde en kjæreste. Velbegrunnede hukommelsestap gjør at jeg ikke husker adressen din. Jeg har foretatt et navnebytte siden den gang, og jeg het Hege, var 18 år gammel og på rømmen fra Norges lukkede dører. Jeg trenger å få takket deg for at du tok vare på meg.
Tenker ofte på deg, Anna, og fylles med tårer i øynene hver gang. Det er dypt takknemlige og ydmyke tårer, for jeg vet ikke hvordan jeg skulle kunne overlevd alene i Stockholm den gangen uten deg og den lille hybelleiligheten din i Gamla Stan.
Vit at det å få møte deg igjen ville vært stort for meg. Som en av mine aller største drømmer. Jeg har mange ganger tenkt på å reise tilbake til Gamla Stan for å se om det vekker minner og jeg kanskje husker adressen din. Du bor nok en annen plass nå, men det skulle nok gitt meg noen ledetråder.
Snille Anna, finn meg og ta kontakt. Jeg vet at mange sprer mine blogginnlegg omkring Stockholm, så dersom noen som kan kjenne igjen beskrivelsen av Anna leser dette, blir jeg glad om dere kan vise henne min blogg.
Stor klem til Anna fra den unge jenta du tok vare på i 1998. Som het Hege den gang, men kaller seg i folkeregisteret Norge for Helene Dalland nå.
