Jeg hørte deg før jeg så deg. Og jeg har aldri sett et lemmen på vei til å slå sprekker og eksplodere, før. Men nå har jeg det. Til gangs.

 

Sønnen min på 7 år, og jeg, kom ruslende ut av Stena Line fergeterminal etter en fantastisk tur med piratbåtens aller første forestillingsopplegg for sommeren, og vi var i godt humør. Da hørte vi deg. “…DET DRRRRRIIIIIIT Æ TI!” ropte du. Som i slow motion begynte vi automatisk å gå saktere. Og det var virkelig ikke meningen å gape slik at vi nesten siklet, men det skjedde automatisk. Tydeligvis skjedde det med resten av passasjertilskuerene også. 

 

Da så jeg deg. En ildrød furie som nesten hoppet ala en viss trøndersk fotballtrener, foran 3 tynne jenter som så ut til å føle seg utilpass. De var høyere enn deg. Det pep i en av dem. Du gjentok: “DET DRIIIIIIT Æ TI!” før du fortsatte: “DÅKK E FAEN STEIKE MÆ 15 ÅR, OG NO HI DÅKK VÆRTFAILL FÆMTN UBESVARTE ANROOOOP!” Det pep i en av jentene igjen, og du fortsatte like knallrød og eitranes forbanna: “SO WHAT? DÅKK SKOILL GÅ RÆTT NED OG UT TÅ BÅT’N, SÅ KOFFOR I HÆLSIKE GJOR ITJ DÅKK DET??? VI HI VENNNTA!!!” 

 

 Det var da det begynte å synke inn i mitt sinn at du ikke kødda. Du stod der og holdt på å sprekke som et lemmen foran plenty mennesker i ekte forbanna trønderstil. Bare en trønder kan bli så hissigproppende hoppende sinna.

 

Til deg, damen som kjeftet opp 3 jenter, hvorav iallefall en var din datter, ved Stena Line fergeterminal; har jeg noe å si: TUSEN TAKK! Jeg ville egentlig gå bort og si det til deg, at det er godt å se ei sprek mor som tør å oppdra ungene sine in public så vel som på kammerset. En mamma som tør å vise barna sine at det er lov bli sint. Hva er meg bekjent, finnes det ei bok som heter “sunt å bli sint”. Det så mange forskjellige dager vi mammaer skal gjennom i vår reise innen det naturlige. Pms. Sorg. Lavt blodsukker. Dårlige dager. Vi kan innimellom ha kortere lunte. Det viktigste er å lære barna våre om det naturlige, ikke å spille et skuespill.

 

Uansett tenkte jeg i min gapende slow motion, å gå bort til deg og fortelle deg noe smart innen forståelsen av deg som mamma. Men jeg turde ikke, humre, for jeg var redd for å få kjeft jeg også. Rett og slett. 

 

Så tøff du er som gidder å være like mye mamma offentlig som bak husets fire vegger. Så fresht et innlegg på kaia, og som vi andre foreldrene forstår deg. Noen ganger synker blodsukkeret “i kroppen åt a mor” og sammen med det daler også humøret. Vi skal ikke lære barna våre at voksne er noen pedagogiske roboter uten følelser. 

 

SO GO LOUD, MAMA, and be proud. Håper du leser dette, og klapper deg selv på skuldra. Du må være den mest naturlige mamman jeg noensinne har sett. Tilogmed meg inne på lekebutikken etter brudd på maseavtale kan ikke sammenliknes med dette. Gutta mine vet at mamma blir like tydelig i tale foran fremmede folk som hjemme, noe jeg mener er viktig for å unngå at de begynner å manipulere og oppføre seg ufint blant folk.

 

Anyway.

Etterpå ruslet min sønn og jeg lattermilde bortover til operataket, mens vi hadde fymamma og rakkarunge -skuespill og hermet etter deg:

-“Det shiiiit æ ti, du e 7 år nuh…!”

-“Næi mamma, hu sa: DET DRRRRRRIIIIT Æ TI!!”

 

For vi må jo få lov å le, ikke sant? Ei så tøff dame som deg har vel selvironi?

 

En gang i tiden presenterte jeg fotograf for Visit Europa, og toppblogger, Lena Andreassen i følgende innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1484160173_.html
 

Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden. 

Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo. 

Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.

 

Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:

 

 

 

 

 

Takk for en knallbra ettermiddag, Lena 🙂 Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet 😉 :

 

 

Noen mennesker bare har det. Det glimtet i øynene, det smilet og den servicevennlige innstillingen som gjør at du smelter. 

Da min sønn Mathias og jeg ankom spor 1 på Oslo S i kveld, møtte vi en slik person foran togvognene. Vi utvekslet et par setninger med konduktør Rolf Are, før vi ruslet videre for å sjekke inn i kafévognen.

 

På vei gjennom toget etter innsjekk, til den koselige lugaren vi skal sove i gjennom den norske sommernatta, stod han plutselig foran oss, den hyggelige konduktøren. Han hadde en fargerik papirpose i hånda, og sa til Mathias: “Der er du ja. Du skal jo få denne, du!” Min sønn takket, og vi låste oss inn i lugaren. Da fosset ordene ut mens han sjekket ut den spennende posen: “Mamma! Hvis tryllestaven jeg kjøpte på Piratbåten var ekte, skulle jeg trylle slik at den togkonduktøren skulle jobbet på alle tog. Han var så SNILL, mamma. Jeg digger ham!” 

Jeg foreslo for Mathias at han skulle si det til konduktøren i morgen, men har lovt å si det for ham.

 

Oppe i øvre køye holder en usedvanlig glad gutt på og sovne. Han er så innmari lykkelig, og skravler fortsatt om den snille togkonduktøren som ga ham både godt humør, takknemlighet, farveblyanter, klistremerker, spill og tegneark. 

 

Mathias og jeg har nettopp hatt tidenes sommerferie sammen med NSB. Vi har vært på er eventyr vi aldri kommer til å glemme, og jaggu greier en av NSB’s elitekonduktører å toppe det hele med å gjøre min eldste sønn superglad før han sovner og drømmer seg over Dovre. 

 

(Teksten fortsetter under bildet)

 

I Norge er toglinja lang, og verdig en vakker sang: 

 

Så slapp nå av

 

Langs linja det reises,

mens flagget heises.

Dagen står på hell

forbi vidder, lyng og fjell.

Hverdagen kan vente,

og lydene er kjente.

Det er sporets sang,

natta, natta lang.

 

Troll og huldre i rødt hvitt og blått.

Soria moria slott.

Her langs linja er du hjemme,

og snart, snart er du fremme.

 

Men først er det dette som gjelder;

Vindusnatur og togrebeller.

Sammen med tida

og blomstene i lia,

samt tjernene 

og stjernene,

er du på reise i livet

som rumpetroll i sivet,

rådyr i fjæra

og lyngen med blåbæra;

Er det du og NSB

Velkommen, bli med

 

Så slapp nå av, du er der tidsnok

og du slipper folk i flokk.

Trygt omfavnet i tidens ur

glad, fornøyd og aldri sur.

Så slapp nå av i myke senger.

Ikke tenk på mas, jag og penger;

Der ute er framtida’s enger.

Men du er her og nå,

hør toget tute og gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten. 

Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens “kiden min får null oppmerksomhet”.

 

Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc’n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I’ll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen. 

 

Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.

 

Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.

 

Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.

Well I’ll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror…

…så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.

 

 

Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen “Flirt”, og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien “moderne teknologi”. 

 

Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.

 

Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.

 

Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB’s norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre 😉

 Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette. 

 

Here’s what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:”Mamma æ vil tebake te hotælle…” 

Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come 😉

 

Turen ned fra festningen var en historie for seg selv, som du kan se og lese i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1498302612_blondine_vaklet_ned_fredriksten_festning_i_hye_hler_now_who_does_that.html

 

 

Fredag 23.juni 2017 kunne festivaldeltakere på vei opp til Tons of rock observere et underlig syn opp den brostensbelagte stien. En flæw sjuåring gikk et stykke foran sin blonde mor, som vaklet ned miniatyrveien i høye hæler. Hun klamrer seg fast til muren, og ved hver sving vaklet hun over for å holde seg fast til muren på den andre siden.
 

 

Det ble ikke bedre da de endelig kom ned til sivilisasjonen. Høye hæler må selge dårlig i byen Halden. Her måtte alenemoren holde seg fast i husene langs brostensfortauene. Da klarte ikke sønnen å dy seg lenger, og tok bilder av en flæw mamma. 

Denne dama var IKKE meg. Just saying. Not me!
 

 

 

Inneholder reklame

 

….det skal du straks få vite. 

Men først en liten update:

 

Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.

 

Særlig når facebooksatusen goes like: “Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge’s beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 “

 

Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO – liste din asap, cuz I’m in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget! 

Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen. 

På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!

 

…og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
 

 

…og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal…
 

 

Divided multitude må dere sjekke ut, readers 🙂 For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!

 

 

---

 

Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

 

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

 

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

 

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

 

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium. 

 

Sist jeg var i Tigerstaden var jeg som vanlig innom favoritten min Shangri La, og jeg tok en del bilder som jeg nå skal vise dere. Det må være 17 år siden ei venninne av meg gnålte om at hun veddet på at jeg kom til å elske en butikk hun skulle vise meg i Oslo. “Ja særlig.” Tenkte jeg. Fantes det en SÅ bra butikk? Hell yeah. Det gjorde det. En suveren butikk som fortsatt den dag i dag er min yndlingsbutikk anywhere anyhow. Check it out here, eller ta en titt i nettbitikken: http://www.shangri-la.no/shop/