Når nordmenn blir utsatt for rasisme.

 

 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

 

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: “Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE?!” Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

 

Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem. På grunn av det faktum at jeg har barnet mitt i armene, er jeg livredd, så jeg går inn uten å si et ord 

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( Dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: “Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?”  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: “Hvorfor du snakke til meg??” Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: “Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge…” 

-“Hva sa du nå?” spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på. 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: “Jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!”

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: “Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg…”

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: “Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!”

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg “heks” heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Ja. Jeg har lov til å bli sint og banke i bordet. Ja. Det er greit at jeg sier fra om feilbehandling av meg som kvinne, uten å bli kalt det ene og det andre.

 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at “det går dårlig” med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det “går dårlig med Norge”? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. “Hekser” blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: “Er det ikke kaldt? Kle på deg.” 

Men hva om jeg spurte tilbake: “Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg.”

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt.   ….mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei! 

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn, var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: “Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!” 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

We are one.

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der….

….ikke fantes grenser. 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: 

Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying…

 


 

 

Den vakreste dukka mi

 

Dette er mitt svar på alle kommentarene dere har skrevet under innlegget: http://m.forbipolene.blogg.no/1495817046_muslim_forlangte_at_norsk_kvinne_p_bussen_burde_dekke_seg_til.html . Dere fortjener en skikkelig tilbakemelding. Det holder ikke med en kommentar til dette fra min side. Trykk deg også gjerne inn på linken helt nederst.

 

Jeg glemmer den aldri, og jeg vet at straks min mor leser dette, kommer hun til å ønske å finne den til meg oppe på loftet. Den dukken. Den dukken var så vakker, at jeg kunne se på den lenge. Jeg la den varsomt ned i lekevogna mi og trillet den stolt gjennom byggefeltet. Forbi lekeplassen og bortover til barndomsvenninna mi.

Dukken var mørk i huden, og liknet på vakre Dianelys som du kan se på bildet over her. Så nydelig. Jeg var så stolt av den lille dukka mi, at det sprengte i den lille brystkassa mi.

Jeg vokste opp med vaiende flagg på 17. mai, og skjønte som sjuåring at vi ikke skulle gå gjennom et NSB-tog ved stasjonen, men i parade og feire sammen med høye rop, Hipp Hurra, korpsmusikk, grønne bjørketrærknupper, is og GRATULERER MED DAGEN! Så stolt ei lita pie kan føle seg. Så innmari stolt over å få lov til å være norsk. Mine besteforeldre lærte meg tålmodig å skrive. Vi sendte brev mellom Trøndelag, Vesterålen og Ytterøy, og min frøken Gunvor viste meg triks innen skrivekunsten. Jeg elsket norsktimene, og utviklet stolthet over språket mitt.

 

Plutselig en sensommer hadde vi fått to nye medelever i parallellklassen. De kom fra Vietnam, og vi flokket oss rundt dem. Ble så glad i dem. Jenta flettet hårene våre, og vi stod i kø. Så stod vi i ei ny kø, for å smake på mat de laget på skolen. Slik chips vi nå kan spise på sushirestauranter, laget de til oss. Jeg husker vi spiste sammen med våre eksotiske vinterlandsommerfugler i fellesarealene der i tredje klasse på Halsen barneskole. Det føltes så spennende.

 

På Ytterøy der min mormor bor, ble vi kjent med spreke unger fra Afrika. Jeg skrev brev med hun ene, og var forelska i han andre. Han var så flink til å spille fotball.

 

Slik begynte det. Åttitallets små barnehjerter banket litt fortere, av spenning, glede og entusiasme. Straks vi så ei nydelig mørkhudet lita dukke, tittet inn i øynene til en kvikk gutt fra Afrika som spilte fotball på ei øy, smakte uvanlig gode chips, eller fikk flettet håret jente fra fjerne strøk, banket hjertet litt fortere.

 

Fjerne strøk, der det måtte dufte varmt og smake rart. Der alle hadde vakker, gylden hud, slik mammaene våre prøvde å få i solariumene.

 

Fjerne strøk, der det dessverre hadde blitt krig, sult og fattigdom. Det var derfor at små tårer noen ganger trillet nedover et barnekinn. Av medfølelse, da jeg skjønte hvorfor de hadde kommet hit. Ingen ord kan beskrive den følelsen. Ingen tårer er lik tårene til et barn som lider med et annet barn.

 

Gleden. Gleden i brystkassa da jeg så lykken i øynene deres da de kunne løpe fritt rundt i skolegården, på fotballbanen og på blomsterenga. I shorts og tskjorte var de frie som fugler. Nysgjerrige, glade, friske barn. De hadde kommet hit til Norge og fått lære at her kunne de kle seg i takt med temperaturen, at jenter var likestilte med gutter og at alle kunne gå skole. At jentene også kunne bli statsministere slik som a Gro. Og jeg var lettet for at de var her i Norge nå, og ikke i den farlige krigen.

 

Frøken sa en dag på skolen: “En god husmor holder komfyren ren.” Jeg fortalte det til mamma og pappa. Mamma smilte og sa: ” Hils frøken og si at det like gjerne kan bety at det er en god husfar i hjemmet hvis komfyren er ren.”

Frøken var enig, og lo litt. Jeg skjønte det ikke da, men nå forstår jeg.

Ingen kalte mamma feminist. Hun var bare en vanlig norsk, selvstendig dame som sammen med pappa var et godt forbilde for oss barna. Et likestilt hjem, der oppgavene var likt fordelte mellom mann og kvinne. Viktige verdier å lære barna.

 

Bestemødre, mammaer, tanter og storesøstre solte seg i bikini og sørget for å få nok Dvitaminer i løpet av sommeren til å gå vinteren i møte. Vi barna så og lærte. Slik var det, at i dette landet gikk vi kledd i shorts, bikini og singlett, og vi satte pris på vakre hager. Ingen ba oss dekke oss til, og ingen så rart på oss.

 

Jeg ser det koker. Ser dere kommenterer dette innlegget som jeg har skrevet, som har laget storm i havet ved vårt langstrakte land. Dette er altså mitt svar på kommentarene deres. Jeg har, som du selv kan lese om i innlegget jeg har linket til under her, selv opplevd flere ting enn å bli bedt om å dekke meg til. Jeg har opplevd å bli bedt om å fjerne rosene mine i blomsterbedet mitt der jeg bodde før, bare fordi jeg pent ba naboen min om å ikke ødelegge flere hagegjenstander og møbler med ballsparking mot hagen min. Jeg vet godt hvordan Lena følte det da hun satt på 60bussen kristi himmelfartsdag. Jeg har selv opplevd forakt mot den norske kulturen jeg vokste opp i, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det er sårende. Hver gang. Jeg har, som dere også kan lese om i samme link, vært så redd at jeg har måttet tilkalle politi.

Det handler ikke om rase, men det å oppføre seg snilt og vennlig.

 

Å si fra om dette er ikke ment som hat. Vi vil bare få være i fred som de kvinnene bestemødrene våre og mammaene våre oppdro oss til å være. Vi er ikke rasister, men har mange venner fra ulike nasjoner. Vi vil gi huden vår sol, og glede oss over sommeren i bikini, med sand mellom tærne våre, uten å få negative kommentarer om denne kulturen vår som vi er så glad i. Vi vil kunne spise sommergrillet svinekjøtt i bikini på stranda uten å føle skam, og vi vil ha våre homofile venner i fred uten stygge kommentarer. I dette landet er både shorts, bikini, homofili og svinekjøtt lov. Vi vil ikke skamme oss, og vi vil kunne si fra hvis vi føler oss urettferdig behandlet, uten å få de oppbrukte røde kortene “hat” og “rasisme” dundrende mot oss.

 

Dukka mi er fortsatt like fin. Jeg synes enda den er vakker. Ingenting har endret seg. Vi har ikke endret oss. Og vi kommer ikke til å endre oss.

 

God sommer. Nyt Norge med shorts, singletter, t-skjorter, bikinier og nakenbading.

 Våre forfedre på den andre siden hadde villet at vi bevarer verdiene de lærte oss i oppveksten vår, og ingenting er galt i å si fra hvis man føler seg urettferdig behandlet. Husk det. Du er ikke en hatende rasist dersom du sier fra om noe du ikke synes er ok. Det mener ikke mine utenlandske venner heller, så si fra. Walk in Peace, uansett hudfarge.

 

En gang sa jeg fra selv, da jeg skrev innlegget: Når nordmenn blir utsatt for rasisme. Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Et forbipolent dikt er på sin plass:

 

Take me there

 

The color of your skin,

If you`re thick or thin…

It does`nt matter

cuz I`d rather

get to know you,

get to know you.

 

Take me there.

Take me to your sun…

Tell me about your people.

Same earth, no limits.

So take me there.

 

I can see in your eyes,

a stranger so wise.

I put on a song

and you fade so long.

It reminds you of war

and I can`t heal your sore.

 

I cry for you my friend,

I will love you til the end.

Your color is fine.

Together we belive in divine.

 

So take me to your sun,

where it all begyn.

Show me your tears

and all them fears.

Stay, stay here,

but take me there.

Every time we meet,

tell me about the heat.

 

Then I can show you

my culture, and some peace too.

I can give you a hug today

and a promise: you`ll find Your way

You`ll find Your way.

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

ParykkParty-gjengen

 

Howdy dudes and snupps 😉 Her i Stjørdal har vi begynt med noe nytt, og mer moro, enn vi forutså. Vi er ParykkParty-gjengen, og vi vil gjerne ha med DEG dersom du er ladie eller gay mann som liker å kle deg ut, og bor i Trøndelag.

Vi forser, lager fester, kler oss ut med parykker osv, og går ut på livet med flere parykker i veska slik at vi kan skifte hårfrisyre straks vi går lei av looken. 

 

Jeg som er avholds og aldri drikker en dråpe alkohol er vel den som ler høyest og danser mest mellom kaffekoppene og isvannglassene.

 

I går var vi på Bamses Pub og laga liv. Jeg lo så mye at jeg automatisk kastet hodet bakover slik jeg veldig ofte gjør når latterkrampa tar meg, og den langhåra parykken med lugg skled av. Plutselig satt jeg der med med ei svart strømpebukse på hodet. Men hey, da fikk vi enda mer å le av 😉

 

Jeg må skryte av alle som satt på den puben akkurat i går, for INGEN gjorde et nummer ut av at jeg er avholds. For første gang var det ikke en eneste person som ville snakke om nettopp dette, og det var skikkelig deilig å slippe fokuset, men nyte midnatta sammen med voksne, brisne, herlige folk 🙂

 

ParykkPartygjengen er tilbake om 2 uker. Da lager vi fest her oppe på Lykketoppen, kler oss ut fra bondeknøl til tupper, frøkener og donnaer, før vi kommer ut og rocker med DEG 😉

 

Her er et lite bildedryss fra i går, med Laila, Annika og meg:

 

Den nye looken 😨😉😁

 

I’m with some crazy people, and I’ll tell you / show you all about it tomorrow 😉

Men før jeg stuper videre inn i kvelden: hva synes du om min nye look? Jeg liker den for øyeblikket, men det kan jo hende at den endrer seg ytterligere i løpet av kvelden. 

Jeg lover å komme tilbake til denne lookgreia i morgen. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive, for dette er en av livets bedre sommerkvelder, and I need to go with the flow ‘nd the crazy people 😉😉😉 GOOOD HELG, and remember to have some FUN! 😎😁😉
 

 

Slik takler du folk som fucker med tida di

 

Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

 

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

 

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: “Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da.” 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

 

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt “avglemt”? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

 

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi “vennen din” gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du “venninnen” som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

 

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: “det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du,” når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

 

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

 

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, …vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? 😉

Jeg hadde så sosial angst at jeg gjemte meg under dyna

 

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

 

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

 

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

 

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene’s hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om 😉 

 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:

 

 

Toåring sjarmerte bussjåfør i senk, se hva som så skjedde

 

Han ligger der og triller noe mellom fingertuppene. Det er leggetid oppi mammasenga siden muttern ikke har noen mann å ta hensyn til, og gullgravinga er godt i gang. Jeg ser gullklumpen ramler ned.

 

Så ligger han der og blunker. Da ser jeg det. God damned, gullklumpen har ramla oppå hans venstre øyelokk, og det er bare å utføre en av mammapliktene: snørrfjerning. Den havner på hånda mi, og alle parents vet at der sitter gullklumpen fast som vindus-slim. Noen minutter tidligere lå jeg der og tenkte på en fyr jeg synes er hot. Nå fighter jeg tidenes gullsnørr for harde livet.

Han “legger seg til å sove”, før han plutselig skraper noen små fingre på armen min. “Sile sile hihi!”

 

Dagen har vært lang og spennende for en liten toåring. Frokosten ble spist i ro og fred foran Dora og pysjheltene, før det braket løs med en dupp i barnehagen. Han og sykkelgjengen hadde nok litt av hvert å styre med i kinderghettoen i dag.

 

Imens drev muttern og jogget nedi joggeskogen sin i sentrum, blant hundebæsjer og andre sikre sommertegn, mens hun tenkte på hva den lille sjarmøren smeltet hjertet hennes med på sengekanten i går kveld, da han sa: “Mårra banehagen shøpe is ættepå!” 

Jeg var ikke i tvil, etter en lang dag i barnehagen med kinderkollegaene sine, fortjente han en is. Så jeg løp hjem, trente en teit dans på stua mellom styrkestunts, og la ivei gjennom dusjen, før jeg løp videre for å hente knerten min.

 

Vi har alltid hatt med barnevogna på bussen, men i dag skulle han få føle seg stor og sterk som den 3åringen han blir i oktober. Ei hyggelig dame kjørte bussen, og Even satt der og skravlet om is, biler og farger på veien ned til sentrum. Han imponerte tydeligvis bussjåføren veldig, for hun smilte og skrøt av ham. 

 

Da vi skulle gå av bussen plinget hun ut en 20krone til min søte lille sønn, og sa: “Her lille venn, kjøp deg isen du har gledet deg til. Du er så flink, den har du fortjent!” 

Han ropte: “En PÆNGE!? HÅHÅ MAMMA!” og så slengte han slengkyss etter bussen, før han kjøpte seg en “sokoladeis” og koste seg skikkelig.

 

En bussjåfør? Hva det er? Jo det er ei dame med godt hjerte. For selv om toåringen min kanskje glemmer henne, skal denne mamman minne ham på det hver sommer når han vil kjøpe seg en is. Noen ganger er en tjuekrone verdt en million hjerter 😍

Du selger porno for menn, men har du glemt oss damene?

 

Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

 

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

 

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: “Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?”

Du rødmet og hvisket: “Heeeh?”

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: “Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?”

 

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags “nei”, men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

 

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

 

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

 

Sharing is caring for the WOMAN 😉

Bokanmeldelse: “Smil gjennom tårer” av Ingrid Anette Hoff Melkersen

 

Det nærmer seg sommertid, og TVskjermen kommer til å ta ferie. I den anledning tenkte jeg å bruke noen uker på en bokanmeldelse. Og hva passer vel da bedre enn å velge boka til ei jeg selv har skrevet om her inne på forbipolene? Nemlig forfatter, foredragsholder og blogger Ingrid Anette Hoff Melkersen med hennes “Smil gjennom tårer. 

 

Men hva i alle dager skjedde? På en to tre hadde jeg lest ei hel bok. Fordelt over 3 kvelder, fløy den gjennom hue mitt som en vind. En ting er sikkert; denne dama hypnotiserer deg. Hun tryller og trollbinder deg fra perm til perm. Ukene jeg skulle bruke på dette ble altså forvandlet til et par kvelder, og jeg sitter igjen og vil ha mer. Jeg ønsker at denne amazing forfatteren skal skrive flere slike lettleste bøker, asap! Jeg greier nemlig ikke å lese tungleste bøker, så dette var rene godteposen for ei lesehoppe som meg.

 

Boken begynner med å stupe rett inn i en utfordrende ungdomstid, der Ingrid som 16åring får beskjed om at hun lider av Morbus Crohn, for så å bringe leseren gjennom flere visuelle bilder av Ingrid’s barndom i Litjmarka i Hegra, rett utenfor Stjørdal i Nordtrøndelag.

 

Vi blir kjent med familie, slekt, venner, en stødig ektemann, og deres tre barn Elias, Vilde og Tuva. Vi får innblikk i en nydelig og svært utprøvd kjærlighetshistorie oppi det hele, mellom Ingrid og hennes Daniel. 

 

Hvordan er det mulig å fortelle en så vanskelig sykdomshistorie uten å fremstille seg selv som et offer? Få aner, men Ingrid Anette har knekt koden; hun skriver det hele med elegant penn, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun er en supertøffing. Som Daniel sa: “Ingrid Anette er ingen pingle!”

 

Det er av høyst betydning for samfunnets utvikling omkring både selve sykdommen Crohns, og hva angår fordomsbekjemping; at denne boken er skrevet og publisert. Og man behøver ikke å være interessert i å vite mer om sykdommen for å lese denne boken; Ingrid har klart å satt ord på en svært spennende historie, som man altså ikke greier å legge fra seg. 

 

Det hele er skrevet slik at det er trillende lett å lese. Akkurat passe med billedlig visualisering er blandet med sannhet fra lever og hjerte, og boken oser av kvalitet. Her er tatt tak i mange viktige temaer, og gjort interessant i samme slengen.

 

For å være helt ærlig var jeg forutinntatt, og tenkte at jeg, siden jeg har skrevet deler av historien selv, kom til å synes dette var en tunglest bok med fakta jeg visste fra før. Så feil jeg tok! Det er bare synd at jeg er ferdig med den nå, cuz I want more! Jeg kommer til å ringe Ingrid og trygle henne om å skrive flere bøker. Selv er jeg skribent jeg også, men få av oss skriveglade kan måle oss med den geniale måten Hoff Melkersen skriver på i denne boken.

 

ANBEFALES som sommerlektyre; men husk å skaffe deg flere bøker, for denne leser du ut på noen kvelder. I promise. Og du kommer til å grine, garantert. Etterpå vil du sitte igjen med respekt av en annen verden, provosert over svenske tøtter i pripne bassenger, fly forbanna, overlykkelig over et saltohopp på en fotballbane, og sjeleglad over at hovedpersonen fortsatt er med oss den dag i dag.

 

Jeg tar meg den friheten å linke deg videre til Ingrid Anette Hoff Melkersen’s blogg, uten at hun vet det selv. Der kan du nemlig bestille boka, samt kjøpe den i bokhandelen. http://www.ingridanette.com/

 

Bok anmeldt av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

 

 

Jeg elsker deg, digger deg, liker deg!

 

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

 

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

 

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

 

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

 

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

 

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

 

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: “To fæmti.”

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!