11 tegn på at du har en bipolar nabo

 

 

 

 

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  …du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: “Ritsj ratsj, bank bank” der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

 

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

 

3: ..du kvier deg bittelitt for sånne “kaffebesøk” hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo…! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

 

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina… på den lille timen der!

 

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: “Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!” Samtidig som h*n utbryter i samme farta: “Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!”

 

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: “Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!”

 

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

 

8: …du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at …nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

 

9:  …h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig.

 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please.

 

11:  …det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, og heter bipolar fatigue, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen bipolar nabo

 

 

 

 

 

 hits

Han hater henne fordi hun er ufør

 

Hun er den første skribenten som får gjesteblogge her på forbipolene. En nær venninne av meg. For tiden prøver jeg å vise henne at jeg vil være en venn også nå i disse tider hvor hun sliter med å være et offer for fordommer. 

Jeg har mistet mange vennet i selvmord, og forlengst våknet opp. Jeg vil være her når vennene min møter utfordringer. Flere av de jeg kjenner har diagnoser, og dagens gjesteblogger sliter også med sin diagnose. Hun er medisinert og ufør. Hvordan blir man så behandlet av enkelte, når alt har rast sammen og man må lære seg å leve med å tørke støvet av ruinene, for så å stable seg på føttene igjen? Hvem vil vel egentlig stå opp til en hverdag som ufør? Hun er anonym, men jeg oppfordrer henne til en vakker dag å tørre å stå frem åpen. Jeg er her for deg, min venn, og du må slutte å skamme deg, kvitte deg med de som tråkker på deg, og reise deg i høyden der du hører hjemme. Vi vil høre deg og se deg. Du er en suksess, du er rå, og se hvor bra du skriver:

 

Demonen

Jeg står på utsiden og ser inn.
Ser inn på det livet som jeg ønsker og leve, det livet jeg prøver og leve. Men jeg ser deg der i bakgrunnen, du står og maler alt i svart.

Jeg har kjempet for å komme hit jeg er idag, alternativet hadde vært så mye værre. Jeg er tilfreds, jeg er fornøyd og jeg ønsker å være lykkelig. Men det er noe som holder lykken tilbake; demonen fra fortiden. 

 

Jeg har rømt flere ganger, men du klarer alltid å nå meg med dine giftige ord.

 

De få orda som får tankene mine til å mørkne, som gjør at jeg tviler på meg selv og sakte men sikkert bryter meg ned.
Jeg tror du liker det, å sparke meg når jeg ligger nede. Se meg slite og gråte, for du unner meg ingen verdens ting. Du sitter der på den høye tronen din, og gnir deg i henda, du og det fuckings perfekte livet ditt.

 

Men vet du hva?

Nå er d nok!

Ja, jeg er ufør, men ikke fordi at jeg er lat og giddesløs som du tror. Jeg er ufør fordi jeg er syk. Ja, psykisk syk faktisk. Og det var ikke noe jeg valgte! For enkelte ting kan man ikke velge selv her i livet, men man kan velge og gjøre det som kjennes riktig der og da. Man skal være en god skuespiller i dag, for å klare å lure systemet. Du får ikke uføretrygd kastet etter deg for å være lat nei. 

 

Du sier at jeg er ett dårlig forbilde. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner helt hva du mener. Er det fordi at jeg i dine øyne ikke har fått til eller prestert noen ting? Du har sagt flere ganger at jeg er dum. Kanskje det er derfor  jeg ikke har prestert noe? Har du noen gang tenkt på det? 
Men jeg har familie og venner som elsker meg som den jeg, som ser mine gode sider, og det jeg er flink til. Jeg lever på grunn av dem!

 

Og oppå det hele så er jeg visst i følge deg livsfarlig. Warning, jeg skal banne: Hva faen? Farlig fordi jeg er syk? Er du redd meg? 
Nei du, det er heller omvendt. Du og de giftige ordene dine. Det er det som kan ta liv. Du og dine fordommer. Og du må gjerne spre de giftige ordene dine til andre, hvis du tror du kan nå meg via dem. Værsågod, kjør på. Du har ikke makt over meg lenger. No more.

 
Det som er så synd, er at d er flere slike demoner der ute. Dere som mer enn gjerne hakker på oss outsidere, fordi dere mener at vi ikke hører hjemme i deres A4 verden.
Men vet dere hva? Vi trenger ikke slike som dere! For vi vet bedre, vi vet sannheten. We will keep om fighting to the end.

 

Skrevet av ei som ikke finner seg i å bli fordømt lenger.

Tvangstankene som gjorde meg gal


 

En to tre fire. Fire pluss fire. 8+8. 16+16. 32+ …33! Aha! Det kokte i hue mitt, og en matematisk verden tok kvelertak på meg. På et lite institusjonsrom, der bodde jeg. Uten at jeg hverken visste det eller forstod det selv, var jeg midt i en psykose. Året var 2009 og jeg var utenfor stand til å ta meg av den nyfødte babygutten min. Han ble godt ivaretatt, og jeg ble litt mindre godt ivaretatt, av sommervikarer på psykiatrisk lukket avdeling. Fnisete skoleungdommer som var for ung og millitærpreget til å jobbe der.

 

Jeg kunne ikke si noe om tankene mine. Ingen fikk vite om hvordan jeg måtte telle og sjekke at alt på nattbordet og ellers alle tingene i rommet, var i partall, før jeg kunne gå ut av rommet. Hvis det ikke gikk opp i partall, og en ting var til overs, måtte jeg fjerne tinge. Hvis ikke kunne noe forferdelig skje. Som at jeg aldri fikk se babyen min igjen. Jeg hulket meg gjennom tellingen, og kom meg nesten aldri ut av det rommet. For midt i den begynnende psykosen hadde jeg som høygravid pakket med meg mye rart som jeg drasset på. Rare ting. Alt fra en bitteliten gitar, til cdplater og kortstokker. Alle tillagt ulike betydninger. Dessuten; var en tyggispakke EN ting? Hva med papiret og selve tyggisene? Oppi det hele kunne jeg nesten ikke kaste noe som helst. Et slikt tyggispapir kunne jo brukes til å notere på dersom det ble krig og jeg måtte overleve på egen hånd. I ettertid kan jeg se på “Hoarders” på tv’n, og puste letta ut over at jeg ble frisk og ikke endte sånn.

 

Så kom bakteriefobien, i takt med at tellingen forverret seg fra partall til oddetall. Det ble vanskeligere å telle. Renslighets-tvangstankene kunne jeg heller ikke fortelle noen om. Da jeg dusjet, ble jeg skitten med en gang hvis jeg rørte borti alle de små dråpene. For dråper var bakteriekolonier i hodet mitt. Nei, jeg kom meg liksom aldri utav det rommet, for etter all dusjingen måtte det telles. Jeg fikk kjeft fordi jeg ba om for mange håndduker. Som om jeg var en diva eller noe.

 

Parallelt med de heftige tvangstankene, som jeg aldri hadde dealet med før, trodde jeg det var kamera over alt. I vår moderne verden kunne de ha montert kamera i insekter og fugler, og det var selvfølgelig også gift i maten. Den siste overbevisningen begynte å gå over, men hva hjalp det, når jeg nesten aldri kom meg ut av rommet og inn i spiserommet til måltidenes tidspunkter.

Det er skremmende å tenke på i ettertid. Alt jeg hadde å deale med i hodet mitt, men ingen psykolog å prate med. Jeg må ha vært innlagt i 6 mnd, men aldri var det noen som pratet skikkelig med meg. Ingen behandlet meg, samme hvor syk jeg var. 

 

Jeg husker hvordan jeg året etter fortsatt slet med siste rest av telletvangstanker, og hvordan jeg skammet meg for mye til å si det til noen. Situasjonen var fysisk endret, og jeg bodde i en leilighet i Stjørdal by. Jeg hadde begynt å trene på treningssenteret igjen. Under aerobictimene drakk jeg noen ganger vann av en medbrakt flaske, og det måtte være 3 drikkesuper. For nå hadde partall gått over til oddetall, og det var altså tretallet som gjaldt.

 

Til slutt var jeg klar for å gi slipp på kontrollen, i takt med at jeg fikk mer og mer kontroll over livet mitt. Jeg innså at dette var overtro mikset med galskap. Jeg fokuserte altså ikke på tvangstankene, og sa til meg selv at dette var bare tull. Hva var det verste som kunne skje? Jeg sa fortsatt ikke noe, ikke til noen, men begynte å gjøre det motsatte av tvangstankene. Jeg drakk av vannflasken min så mange eller så få super jeg bare ville, og rev meg fri på min egen måte. 

 

Hverken før eller etter har jeg vært plaget av tvangstanker, men jeg bestemte meg for å bruke dem innen trening, og gjøre dem til lek. Når jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, er jeg min egen personlige pisketrener. Jeg må jogge så og så mange strekninger før jeg kan gå en kort lengde. Så tillegger jeg fotballmålene meninger ved at det betyr at jeg oppnår målene mine hvis jeg highfiver dem en av rundene, og jeg bruker de hvite stripene til ulike oppgaver som bare jeg vet om. Det handler om å bruke sunne tvangstanker innen trening, foran å la tvangstankene bruke deg og slite det ut. 

 

Jeg forstår hvor syk jeg var for 8 år siden. Hvor viktig det var at jeg rett og slett var innlagt, slik at jeg ikke eksponerte meg selv for samfunnet rundt meg. Og kanskje var det bra at jeg måtte løse dette selv. 

Hvis jeg hadde begynt å jobbe på en psykiatrisk avdeling nå, hadde jeg forøvring hatt en helt annen innsikt i pasientenes tilstand, enn mange av de erfaringsmanglende og hjelpesløse menneskene som jobber ved slike avdelinger. Det er sjeldent at tidligere pasienter med grundige erfaringer får jobbe ved slike avdelinger, så det er desverre en herskende uvitenhet innad i systemet, som ingen pasienter har godt av. 

 

Jeg gjør meg mine tanker om menneskesinnet i ettertid av psykosen for 8 år siden. Blant annet forventer jeg kanskje for mye av samfunnet rundt meg, mens de egentlig ikke har nok erfaring til å forstå. Blant annet at en psykose ikke har noe med psykopati å gjøre. At jeg aldri var farlig. At jeg ikke er traumatisert, men videreutviklet i hjernen min. At innsikten man kan få under en psykose handler om så mye mer enn noen lærebøker kan forklare. At man kan bli helt frisk, og leve et superlykkelig liv, selv etter å ha klamret seg fast til en surrealistisk slags virkelighet, og telt seg bort fra sans og samling. 

 

Vi lever i et samfunn som fortsatt er preget av gjøkeredegenerasjonen. Det skulle ikke bare hysjes om. Det skulle lobotomeres bort. Fortsatt får man beskjed som pasient ved en psykisatrisk institusjon om at her er det moralsk taushetsplikt. Man skal hysje om at medpasientene er innlagt. Slik er det ikke å bli innlagt med en brukket fot. På somatisk avdeling hersker ingen “moralsk taushetsplikt”.

Sådan havnet vi utenfor sammen med skammen. Vi skal hysje og vi skal hysjes om. Som om det bedrer selvmordsstatistikken at vi skal skjemmes. Jeg og mange med meg skulle gjerne gitt psykiatrien konkurranse dersom vi hadde money nok. Vi skulle klart å utvikle behandlingsmetoder som gjorde at pasientene aldri mer vilme hatt behov for å komme tilbake, i kontrast til dagens svingdørspasienter. Jeg var selv en klippekortpasient. Men så knakk jeg mine egne koder og har ikke vært innlagt på 8 år. Jeg kjenner mange som har gjort det samme, og vi er enige om at vi gjerne skulle hatt et par ord med i laget hva angår behandling av psykisk syke mennesker. 

 

En tekst dedikert til alle som fortsatt teller seg fortvilte oppe i gjøkeredet, uten å tørre å fortelle til noen om alle tankene sine:

 

 

The gone ones

 

We are your shame.

No we don’t fit in your frame.

From the old days

old ways

We’re the ones to forget

ones to never let

inside.

 

World wide

there’s people you try to hide.

And there were times it hurts so bad,

cuz crazyness were all we had

Yeah all we really had

 

There were fights in our heads

And tears in our beds.

Cuz we never fit in

We can’t even begin

to try

or ask why

We’re the gone ones

Yeah the gone ones

 

But I don’t even like you.

Cuz where’s the fucking iq?

You don’t think creative

No, you’re som god damned native, 

and we’re outside the normal frame 

We’re the shame

the shame gone ones

and you met me once

but I wount scratch my shore

So no more, no no more.

 

For den åpenhet, av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

Jeg kommer alltid til å føle meg utenfor

 

Utenfor arbeidslivet. Utenfor slekta. Utenfor vennegjengen. Utenfor A4livet. Å være utenfor er noe jeg kjenner godt til. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en trist sak, det å være en outsider. Det sorte fåret venner seg til at de andre sauene ikke er svarte. Men hvite.

 

Det var jeg selv som gikk hit. Jeg selv som ruslet utenfor. Med en gang de bar meg over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling som 17åring, gikk jeg hit. Og siden har jeg vært her. Outside.

 

Med tiden valgte jeg åpenhet. Tittei, jeg er bipolar, knock knock who’s there? Det medførte at jeg måtte betale prisen å være merkelig i andre’s øyne. Å ta imot uføretrygd relativt ung, gjorde at jeg vandret ytterligere utenfor. Den svarte sauen som alle så men som ingen helt forstod seg på.

 

Vi er mange sorte får her utenfor, så jeg føler meg ikke ensom. 

 

Det var en tid da dette var det tyngste, tristeste temaet jeg kunne tenke på. Tårene var ikke til å stanse, hver gang jeg ble mint på at enkelte rett og slett ikke snakket til meg, men overså meg. Hver gang et stygt rykte om meg selv nådde meg. Alle gangene jeg ble baksnakket og sett ned på. Hver gang noen følte for å minne meg på: “Du ble alltid sett på som så rar du, Helene.” Hver gang de dømte meg. Hver gang jeg fikk merke at andre ikke respekterte meg slik jeg selv respekterer meg.

 

Når du har en psyk diagnose skal du ikke stå for beinhardt på meningene dine før noen blir provosert. Samfunnet forventer at du er svak, slik at du matcher deres fordommer. De kan bli sinte hvis du ikke står i stil med deres gjøkeredete forestilninger, eller er de egentlig redde? Uansett blir de vrange når de ikke får lov til å kjøre over deg. Du skulle jo være et lett bytte. I stedet er du søren meg tøffere enn toget, og smartere enn Petter i Donald.

 

Neida, vi er ikke dumme, vi som falt ned fra gjørkeredet og ikke gidder så mye som å prøve å passe inn. Vi gjennomskuer din uvitenhet og er ikke interessert i å bli undervurdert.

 

Jeg er visst god å ha for folk som trenger noen å prate med. Er det kjærlighetssorg, da er jeg knall å snakke med. I timesvis. Men så en dag har det ordna seg, og jeg passer ikke inn i partallet lenger, jeg som er singel. Da hører jeg ikke en lyd mer. Stillheten er til å ta og føle på.

 

Jeg holder meg heller utenfor, enn å prøve unødig hardt på å passe inn i den indre kjerne. Siden mine yngre dager har folk betrodd seg til meg, og jeg vet for mye om nettopp den innerste sirkelen. Å stå utenfor medfører alt for mye informasjon, siden de føler seg trygg på en outsider. Der inne baksnakker de hverandre like mye som jeg selv har fått gjennomgått. Jeg tror det er lettere å være en herdet outsider som tåler en trøkk, enn tynn og akseptert silke til det sprekker i utfordringer. 

 

Jeg tar det ikke personlig lenger. Andre’s frykt for den diagnosen jeg lever med er ikke mitt problem mer enn lorten på bakken. Jeg savner ikke lenger deres respekt, og har klart å opparbeide meg ren lykke, takknemlighet og styrke. Men jeg kanskje burde begynne å innføre begrensninger på hvem jeg bruker tid på. Hvilke kjærlighetssorger jeg skal gidde å bruke tid av livet mitt på å lytte til. Hvem som snakker sant. Hvem som fiser bak ryggen min så det stinker helt foran. Hvem som gjerne tråkker på en nedfalt gjøk som helt klart hører til i et visst rede. Hvem som er ekte, og hvem som er fakety fake.

 

Takk og pris for utenforheten. Her er det trygt å være for en gammel rev i gjøkedrakt. Jeg har venner her ute som står støttestødige ved min side, og som kjenner meg bedre enn sønnavinden kjenner havet. Så hva har jeg der inne i den innerste sirkel å gjøre, når der er her ute i hardt vær at vi sammen tåler trøkket?
 

Sånn helt ærlig?


 

Å få våkne til 5 bittesmå som er så nyfødte at de ikke har åpnet øynene sine enda, er nok like stort for 7åringen min som kattemor Evine selv. Jeg har aldri sett noen så omsorgsfull og glad som denne tøffe skolegutten; han elsker de små tassene himmelhøyt. 

 

Lillebror på to derimot, er ikke interessert i det hele tatt. De piper, de lever og de er skumle; “ik få dem bort fra meg mamma!” Han skjønner ikke hvorfor storebror driver og holder dem varsomt i hendene og koser med dem; at all! Kom nå da broder, vi leker heller da..

 

Nei nå har vi det trivelig her oppe på toppen. Det kunne ikke blitt bedre nå. Men vi må vel tumle oss ut av reiret her og komme oss i en butikk for å handle inn godsaker til den flinke pusemora våres. Evine har jo nesten ikke samvittighet til å gå fra de fem små gullene sine, så da må hun få god mat bringt “på senga”. 

 

Sånn helt ærlig? Well, I do it all for them children. Gruer meg siiinnsykt til alle disse 5 søtisene begynner å farske, rampe og klatre i gardinene mine. Selv om det er cheep stuff i de gardinene er det jo så irriterende. Jeg må jo vente i over 8 uker før de kan gis bort. One to keep, four to go. Så nå kommer jeg til å kose masse med dem så de blir kosete og rolige. Han sorte her er allerede en rolig engel. Som sikkert snart blir en rolig ramp.

 

Enda mer ærlig? Jeg er helt forelska, både i gutta mine og kattene 😍😍😍

 

 

 

Fødsel på Lykketoppen i dag

 

Han ser på meg med tårer i øynene og sier:”Æ hadd trudd vi mått vent et år!” 

Jeg spør:”E du glad no?” 

-“Ja, mamma, æ e så glad at æ held på å skrik!” 

 

Vi hadde forlengst ordnet med pappesketunnell inn mot en av de nederste firkanthyllene i en slik skillevegg med masse firkanthyller i, nede på gjesterommet. Tepper som mykt underlag, og alt var klart. Så dro vi på stranda utpå dagen, sammen med min snille mor Eva, og mitt herlige tantebarn Tuva. Even og Mathias lekte seg godt sammen med Tuva, før vi dro hjem til mamma og spiste taco. 

 

Sent på sommerkvelden fant to lykkelige gutter 5 stk nydelige kattunger og ei stolt pusemor Evine nede innom pappesketunnellen. Evinepia som tidligere i dag vagget rundt her som en stor ballong, har blitt mamma for aller første gang. Og siste gang. Kremt. For dette kullet er planlagt med mange grunner. Hun skulle få bli mamma, pusepia mi. Dessuten, ungene mine skulle få oppleve dette, og samtidig få lære enda mer empati enn de har i seg fra før. Nå blir det kos, kjærlighet og hensyn til bittesmå firbente som gjelder her på Lykketoppen. Jeg tror barn har godt av å få bli glad i dyr, og få leve sammen med noen av dem.

Mathias på sju år har ikke hjerte til å hente opp seg en kattunge fra katteredet. Han er så snill med dyr, og er så glad og stolt at han tripper. Plutselig greier han å hente en liten kattunge, men legger den tilbake straks den begynner å pipe. Dette er noe av det største ham har opplevd, og jeg ser han oser av kjærlighet for både kattungene og kattemor. 

-“Pass på Edward dah, modigpus!” Hører jeg han muntert mumler der nede ved kattemurring og piping. Lillebror sover, men Mathias er for lykkelig til annet enn å følge med litt mer. Han babler videre til pusene:”Slutt å krangel no da haha! Evine, kor mange katta e det der? 1 2 3 4 5? Si mæ at du ska fød en te!” 

 

Ja. Jeg innrømmer det. Det er stort for meg også. Vet vi må gi bort 4 av dem, men jeg kjenner meg like happy som gutta mine akkurat nå. Det er kjempegøy, og jeg gleder meg til masse pusekos her nede i kjelleren oppå toppen. Vi har selvfølgelig flytta ned for anledningen, og sover her i natt. Mathias på en madrass ved puseredet, og Even og jeg i gjestesenga. 

 

Oh, life is GREAT when you see your children more than happy 😍😍😍

 


 

 

Når skal du skjønne det?

 

Hvordan skal jeg kunne forklare, at disse ordene handler kun om meg, og ikke om deg? Når skal du skjønne at jeg ikke forventer av andre, hva jeg forventer av meg selv? Når skal du forstå at jeg ikke kommer til å ta den drammen sammen med deg, og at jeg mener alvor? 

Du tror jeg mener det er best for alle at alle slutter å drikke. Du fyrer løs med masse unskyldninger for at du står der i baren og shotter. Så skåler du med pilsen din “hei hå”, mens du smiler skjevt til meg og sier: “Det er jo så sjeldent jeg drikker, så nå er det jaggu på tide å unne seg en pils!” 

 

Cuz you think I care. 

Siden jeg ikke drikker. 

Så betyr det at jeg er usedvanlig opptatt av alkohol?

 

Du tror jeg har kritisk blikk festet på shotglasset ditt. Klar med salmeboka står jeg her i dine øyne, ready til å preke.

 

Men du. Du har vel ikke bipolar krydrer med adhd? Du er vel ikke i tillegg til de to diagnosene alenemamma til to barn på 2 og 7 år? 

De to gutta mine sitter i et fly de kaller hjemmet sitt. Jeg er piloten. De sitter i setene lenger bak og får servert flymat, mens de stoler på piloten. Andre foreldre går omkring nede på bakken som guider i trygge, udiagnotiserte parker med barna sine i hendene. Hvis de drikker, sjangler de litt. Snøvler litt og sier litt dumme ting.

Hva tror du skjer hvis jeg som pilot av flyet bipolar adehådeline, drikker alkohol?

 

Jeg har gått kurs om bipolar. Vi med denne diagnosen har hang til rus. Sånn er det. Jeg er så heldig å aldri ha vært avhengig av noe rusmiddel. Men siden jeg vet jeg er bipolar, har jeg bestemt at det beste for denne pilotmammaen er å være avholdsmenneske og klin edru. Hele tiden. Alltid mamma. Alltid.

 

Men det betyr ikke at jeg tenker at det er det beste for deg og dine at du gjør det samme. Noen har sunne alkoholvaner, og det er topp i mine øyne. Kanskje en dag når barna mine har vokst seg utav redet, at jeg også kan utvikle en liknende krydderaktig holdning til alkohol. Men det er ikke aktuelt som pilot av dette hjemmet frem til da. Jeg har selv valgt å bli mor med bipolar, og da tar jeg mitt ansvar.

 

Gutta mine kan alltid regne med at mamma er klar for take off. Jeg er her, og holder et fast grep om tryggheten. Hvis der finnes en risiko for bipolare og rus, da kommer jeg ikke til å ta den. Jeg kommer ikke til å finne det ut, for jeg velger noe annet. 

 

Fordi jeg er meg og ikke deg.

 

 

 

Alt er snudd på hodet

 

Alt er snudd på hodet. Absolutt alt. Det er ikke en eneste ting som er slik det pleier, og vi henger med etter beste evne. Det er really really sommer med stor S. Dessuten er det ferie med enda større F. 

 

Vi kuler’n i stua til langt utpå formiddagen. Sette på klesvask? Nope, for vi skal til stranda. Middag? Pølse i lompe på stranda. Mellommåltid? Frukt på samma stranda. Og gjett om vi har fine strender her i Stjørdal, vi riktig vrikker oss ned i sanda, highfiver med maura og hilser på flyvemaurene før vi gliser til alt annet som flyr og kryper; ja nå er det SOMMER! 

 

Sommer, sol og ferie. 

Vi kommer oss ikke hjem fra den myke deilige stranda før klokka sju på kvelden, og da er der klart for sommerkvelds:

 

 

….det er snedig hvor mye mat to små gutter får i seg hvis lysene er tent, bodet er pynta kveldsmaten er suppe, og barneTV’n er snudd mot kjøkkenbordet. I går kveld spiste vi fiskesuppe med ekstra mye sei oppi, mens kveldens tomatsuppe med fløte, egg og revet ost var like stor suksess. 
 


 

Å bade to glade pojker i badekaret klokka ni på kvelden er sommer, det også. Ingenting er som vanlig, og vi freaker ut. Disse muntre gutta er min store rikdom, og de fortjener en spennende feire der dagene er litt annerledes. Der de får litt fri. Derfor handler alt om dem nå. Vi svømmer rundt i våres egen lille sommerboble, og that’s it. Blogging på halv tolv, bokstavelig talt, og fokus på barneaktiviteter. 

 

Så ligger jeg her da, og tenker at det er bra jeg digger å være mamma. For det er heftig og krever mye energi. Jeg trives med oppgaven og elsker dem høyere enn himmelen. Å se fire små føtter tasse på varm sand for å hente vann i bøttene sine -sorry men jeg bytter ikke den opplevelsen ut med all verdens diamanter. I brystkassa mi dunker ekte kjærlighet, og jeg føler meg lykkelig. Tenk at det kommer en morgendag om noen timer, der alt er like deilig snudd på hodet, og to sprettalopper løper om kapp for å sikre seg mammaklemmene. Det er enn sannhet som betyr alt, alt, alt for meg 💙💚💛

 

 

Slik får internett deg til å føle deg mislykket

 

 

Jeg jobber på en plattform der fokus på utseendet veier heavy. Derfor er det nok en gang på tide å gjøre min sedvanlige del av jobben. Spise min del av kaka; fokusere på utseendet på min måte. The nude way. My way. 

 

For du glemmer det innimellom, hva? At alle de stylede og opererte ansiktene du ser i blader, online, på kino og på TV, did not wake up like that? Det er det som får deg til å kjøpe alle de dyre kremene, sminken og vidunderkurene; fordi du glemmer at alt du ser er fake fasade.

 

Er det ikke digg å se kvinner uten make up her på nett når det en sjelden gang skjer? Er det ikke godt å studere medaljens bakside, og finne ut at bak fasaden skjuler det seg mye rart OGSÅ HOS ANDRE? Uten sminke ser vi alle ut som en helt alminnelig del av 1700tallet. Det er så lett å føle seg mislykket av den falske internettfasaden. Alle lagene med sminke. Alle operasjone. Før det når frem til deg som sitter, står, ligger eller går foran skjermen.

 

For mange av oss bloggere handler internett om alt annet enn utseendet. Men vi er like opptatt av medaljens bakside som skjønnhetsbloggere er opptatt av den glinsende medaljen. Vi kan og vil kle av oss i bikini, men da for å vise hvilke naturlige og morsomme skrukketroll vi har blitt. Slik at du kan senke skuldrene og le sammen med oss, og tenke: “Puhhh, i virkeligheten er de bare vanlige, de også.” Bloggere som oss vil skrive om det motsatte av å bruke tid, energi, penger og risiko på skjønnhetsoperasjoner, og samtidig prøve å respektere de som gjennomgår slike forandringer. Vi bare respekterer ikke det faktum at mange blogger åpent om det, noe som påvirker unge mennesker dit de ikke trenger å gå veien i livet.

 

Jeg vil ta mitt ansvar som blogger, og pointe det mot det indre landskapet mine lesere bærer på. Landskapet som skapes av hjerte og hjerne i skjønn harmoni. Vårt indre blir vakkert av at vi søker å elske oss selv; av at vi kjenner på takknemlighet foran misunnelse, og egenkjærlighet foran forakt. Man må være sin egen aller beste venn for å leve det gode liv 100%. 

 

Jeg vil blogge slike ærlige bilder iblant, så du kan se et sminkefritt bloggeransikt og få sannheten bak medaljen, foran den falske fasaden. For falske fasader kan få deg til å føle deg mislykket. Du kan komme til å glemme underveis, at det heter mascara, øyenskygge, rouge, løsvipper, extensions, lebestift, concealer og foundation. Uten all spaklingen er vi nudes, alle sammen.

 

Helt siden jeg begynte å blogge har dette vært mitt kjennetegn: jeg bruker å innimellom vise frem sannheten. Slik at dere vet om den. Hvis jeg ser litt småsøt ut på et par bilder, ja så har dere fakta her: det er bare sminke. Å bli til en skjønnhetsdronning har heller aldri vært noe mål for meg. Det er dessuten slik at vi alle kommer til å eldes, og for å være ærlig synes jeg mine bestemødre gjorde dette med stil; mens det jeg har sett av opertert alderdom i media, ikke kan måles med dem i det hele tatt. Farmor likte gode kremer. Det gjør jeg også; kremer, ansiktsmasker og sminke. Der går den nordnorske grensa mi hva angår beauty.

 

Jeg gleder meg til å bli eldre, og det eneste som er viktig å beholde som det er med ansiktet mitt er synet. For disse øynene skal jeg bruke til å se verden med. Jeg vil ut og reise og se. Det er på folkets eget ansvar derimot, å se på meg. For jeg kommer til å være der for å se. Ikke for å bli sett. Jeg kommer til å omfavne rynkene, og alderdommen i seg selv. Det er rett og slett ikke det viktigste hvordan jeg ser ut. En vakker dag kommer ikke engang sminke til å holde på en viss fasade. Den dagen får bare komme; da er jeg nok bortreist for å bruke disse øynene til å se med. 

 

Kanskje handler det også om at jeg ikke er på leting etter en partner. Jeg er ikke en del av den konkurransen, men fornøyd med singeltilværelsen. Og mine to småkjærester Even 2 år og Mathias 7 år synes mamma er best uten sminke. Da kan de knusekose ansiktet mitt mye mer enn når mamsen er pønta.

 

Kjære fortvilte ungdom: din oppgave er å snu blikket ditt innover, helbrede ditt indre, for så å snu blikket ditt utover og bruke det på å se verden. Det finnes så mye lesestoff, av forfattere som Wayne Dyer og Louise L Hay, som kan sette fart på denne prosessen i deg en gang for alle. Og dette er ingen bloggreklame. Kun en vennlig anbefalning fra bak internettfasaden. Her bak er det slettes ikke så glitrende glans som internettskinnet bedrar deg til å tro at det er. Her våkner vi alle med et mårratryne hinsides alle poler, som resten av verden. Skuespillere, modeller, sangstjerner, bloggere, mediafolk; alle våkner vi med et mårratryne du burde sett. Really.

 

 

Slik tar jeg bilder av bloggbarna mine på stranda

 

Tittei og hei hå, hvordan er dagen DIN? 

 

Jeg sitter her på stranda og koser meg, mens ungene mine løper ivrige rundt meg mellom sjøen og “leiren” våres, i glad lek. Snart skal jeg teste vannet, jeg også.

 

Gutta mine er så vakre. Så innmari fine. Jeg elsker å se på dem, men eksponering av dem på bloggen har jeg blitt mer og mer forsiktig med. I begynnelsen så jeg ikke for meg flere lesere enn på facebook, så da postet jeg flere bilder av dem her inne. Denne bloggen skulle være mitt lagringsarkiv for egen historikk. Men nå har jeg vært oppe i flere lesertopper, og i takt med disse toppene blir jeg mer og mer forsiktig med bilder av barna.

 

Ved nærmere vurdering bør hverken jeg eller leserene ha så stort behov for å se detaljerte bilder av barna mine her inne på forbipolene. Innimellom kan barn bli eksponert for media i form av aviser, talentkonkurranser eller tidlige skuespillerkarrierer. Det hender seg også at 7åringen min gir tillatelse til et ansiktsbilde han er fornøyd med og føler for å gi sitt blogg-ja til. 2åringen kan du også se her en sjelden gang. Men de er tross alt ikke levende clickbites disse elskede kidsa mine. Det er mamman deres som skriver her. De skal ikke stå til utstilling, og framtidas bildetaking og publisering kommer til  bestemmes av disse to sjefene. De eier disse søte ansiktene, og jeg må spørre om lov. Slik funker det her. Hvis du er blogger med barn; hvordan funker det hos deg? 

 

Hva synes du om dagens bilder fra stranda? De er godkjent av begge gutta mine: