Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.

 

Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne “frekk bitch”?

Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?

 

Jeg har venninner som de kaller “bitch”. De har en atferd som de mener er “frekk”. Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher. 

 

Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den. 

 

Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.

 

En real gone one sutret: “Hun er så frekk. Ei jævla bitch!” Jeg spurte: “Hvorfor? Hvordan.” Hun svarte: “Hun bare ER frekk!” 

 

Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?

 

Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt “bitch”, men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.

 

Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: “Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare… please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!”

 

Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok. 

 

Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.

 

Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.

 

You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger?  Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor. 

 

La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?

 

Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark’s vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!

 

 

 

 

 

 

 

I dag er vi litt craxy crazy på Lykketoppen. Vi har spist kakerester på gulvet til kveldsmat. Etter vi spiste pizza oppi sofaen. Fordi vi fikk lyst til det.

 

Mathias fortjente seg en skikkelig familiefeiring, så jeg ordnet i stand en i dag. Og familien svikter ikke. Min søster var på jobb, så da kom stedfortreder Roald, far til yngstepia hennes. Mormor, onkel Hans Even og tante Astrid kom med alle barna, og Aron eldstesøskenbarn var på plass. Liv og røre i hele huset i timesvis, det er digg, det. Mathias er skikkelig fornøyd med feiringen, og makan til takknemlig gutt må man nok lete lenge etter.

 

Jeg vil beskrive bursdagsgutten min som en åtteåring som ikke greier å gjøre andre vondt. Da kommer tårene lett, og han bærer på så mye samvittighet at jeg ofte forteller ham at han må huske å være snill mot seg selv også, han som er så grei med alle andre. Hvis bare alle var som ham, ville verden vært et paradis.

 

Jeg er så innmari STOLT av deg, Mathias! You rock! 

 

 

 

 

Jeg ser meg tilbake på tidenes mest spennende sommer, og det er på tide å trekke fram en av grunnene til at dette er den sommeren jeg kommer til å se tilbake på med de cooleste minnene.  Jeg har utsatt dette innlegget, for opplevelsen og kvaliteten ble så bra og så stor, at jeg har hatt vansker med å finne gode nok ord. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

 

Det hele handler om et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De kommer fra Bjugn, og kaller seg Divided multitude, bestående av Sindre Antonsen, Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften. Over Dovre tok de oss med storm på vei til Tons of rock, og du kan lese om opplevelsen her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498135394_har_du_hrt_om_rocketoget.html

 

Bildene i dette innlegget er bandet’s egne bilder fra togturen og festivalen.

 

 

Jeg tør påstå at dette bandet gjør deg til en fjortis igjen. En fjortis som får lyst til å gjemme tapeten bak fancy plalater av disse herrene. Kanskje var det stemningen de laget. Kanskje var det følelsen av Dovre på begge kanter med metal i front. Kanskje var det de tøffe brillene til den kjekke vokalisten. Ikke for å gjøre ham til et objekt; han har en stemme få forunt. Kanskje det var følelsen av å få servert kvalitet etter kvalitet etter kvalitet. Men mest av alt: MUSIKKEN. I don’t know, jeg vet bare at jeg ble fan av et progressivt metal band over Dovre. 

 

Vi sa farvel på Oslo S, og min sønn Mathias og jeg ruslet opp og ned Karl Johan, før vi tok toget videre til verdens beste hotell for barn; Quality hotell Sarpsborg.

 

La oss ta opp tråden og bli med bandet inn på festivalområdet, for å oppleve Tons of rock med deres øyne. 

 

Jeg vet de møtte den Canadiske musikeren og plateprodusenten Devin Garrett Townsend (midten, bildet over) rett etter showet hans på backstage, så jeg spurte Rayner hvordan det var å møte Devind. Og fikk til svar:

-“Han var meget jordnær og en fantastisk trivelig fyr. Snakket om hvor mye han likte Norge og likheten med Canada. Han ble veldig gira når han hørte vi var fra Trondheim (omtrent da 😉) Sa at han syntes byen var fantastisk og at nordmenn var meget trivelige og imøtekommende. En helt super fyr.”

 

-Hvordan var det å spille på rocketoget?

-“En veldig annerledes spillejobb, som vi syntes var helt kanon. Veldig intimt og følte vi fikk meget godt kontakt og respons fra publikum. Veldig kult å møte fans og så dedikerte  metalheads. Ellers vil vi rette en stor takk til Tons of rock og NSB for en fabelaktig opplevelse og vi gjør det gjerne igjen 😀”

 

-Sindre, beskriv hvordan du opplevde det å spille på Tons of rock.

 

-“Tons var en skikkelig bra festival. Vi spilte vel som band nr 2, fredag. Det var ikke stinn brakke, men det ble ålreit med publikum etter hvert. Dedikerte sådanne. Spilte ca 40 min og det var rimelig full trøkk fra start til ende. Alt var på stell, fra logistikk til og fra med utstyr, til lyd på scenen. Proffe folk på alle ledd. Fasilitetene så du selv, og vet ikke om jeg har vært på en mer egnet plass for et slikt arrangement😊. Enset knapt at det regnet. Det var kun Eskild som var litt bekymret for “brettet” sitt😄. Håper å få komme tilbake til Tons of Rock, asap 🤘”

 

…det håper jeg også. Really. Cuz Bjugn’s got some good metal!

 

 

 

 

 

Divided Multitude, altså. Finn dem og hear ’em out!

 

Studioalbum (kilde: wiki)

• Inner self  1999
• Falling to pieces  2002
• Guardian angel  2010
• Feed on your misory  2013

Andre utgivelser

• Stranded   1996  (demo)
• Tale of tomorrow 1997  (demo)

 

Jeg takker Divided multitide, NSB og Tons of rock for tidenes sommeropplevelse: you rock! Min sønn vil ha mer rocketog. Me too 😉😉😉

 

 

 

Sjenanse. 

 

Det hele handler om at sjenanse bak et tastatur er noe helt annet enn sjenanse ansikt til ansikt. Denne bloggen skulle bare være et slags arkiv. Og jeg regnet med at jeg kunne gjemme sjenerte meg her. At ingen kom til å lese den. Jeg hadde alfor mange historier å bære på, og null interesse av å ta mine historier med meg i graven en vakker dag. Bankboks, safe eller blogg. Blogg.

Men greia er at jeg er flink til å gjemme min sjenanse. Flink til å gi f i hva andre synser og mener.

 

Jeg skulle måtte skrive et innlegg i måneden for å bevare mitt arkiv forbipolene. Uten den aktivitet ville alle mine historier bli slettet av plattformen. Et innlegg i måneden er alt som skal til. 

 

Jeg har aldri greid å se på denne bloggen slik alle dere som gir meg komplimenter for den, ser den. Jeg er i utgangspunktet kun en skribent. Ja, jeg har lært meg å blogge de siste to årene, men jeg skjønner aldri hva dere snakker om når dere sier at dere venter på innleggene mine. 

 

Jeg dealer med sjenanse hele tiden. Bruker teknikker som affirmasjoner foran speilet for å overbevise meg selv om at jeg gir blanke i sjenanse. Men man er menneske, og blir en klums uten like i møte med lesere. Jeg har sceneskrekk gange en million, og jeg takket først nei til at TV2 skulle fly meg ned til Oslo slik at de kunne intervjue meg på God morgen Norge. Skyldte på at jeg hadde minstemann hos meg. Trygt la jeg meg og sov den torsdags kvelden, med 2åringen i mammasenga, og takknemlighet i hjertet mitt for at ingen skulle se dette vesenet på direktesendt TV neste morgen. Puh. Men så reagerte de rundt meg. Mine venner og min familie har hele tiden støttet bloggingen min. Min mor er en fantastisk blogglesere som hele tiden peker på det positive ved bloggen, og den søndagen suste hun ned til Oslo i et fly som landet rette etter det TV2 hadde fikset til 2åringen min og meg. 

 

Jeg skalv i hele meg, jeg som nesten besvimer av å holde taler. Jeg som presser meg selv til det ytterste for å lese mine egne dikt i begravelser. Jeg som har aaaaltfor mange følelser å takle når jeg blir rørt. Men jeg gjorde det, fordi jeg syntes det var viktig å fortelle om den flotte gjengen som hjalp meg med å utvikle meg til den mamman jeg er i dag. Barnevernet har nok mange sider å forbedre seg på i mange andre saker. Men jeg måtte være ærlig: uten dem hadde ikke jeg hatt den selvtilliten jeg har som mor i dag. Jeg fikk så god støtte av barnevernet. Hvorfor skulle jeg ikke være åpen om det?

 

Jeg fighter sjenanse, med en holdning av at jeg mener vi skal være åpne, slik min far lærte meg var det riktige. Åpenhet for the people!

 

Det er mange tema jeg har valgt å være åpen og ærlig om. Men det er så mye dere ikke vet om barna mine, meg, hverdagen vår og alle menneskene vi omgir oss med. Dere har ikke engang fått møte en brøkdel av dem. Eller en brøkdel av meg. 

 

Så har jeg altså begynt å tenke på å bare la bloggen ligge som den er, og oppdatere den kun en gang i måneden, slik at jeg har det arkivet jeg en gang ønsket meg, liggende. Først skulle jeg måtte gjøre meg ferdig med prosjektene jeg har gående, og så rett og slett slutte med hyppige oppdateringer.

 

Men jeg er så glad i å skrive. Skriving er min baby nr 3. Kanskje kunne jeg skrevet bare når det falt meg inn, og så funnet på de minst klikkvennlige overskriftene, og i tillegg ikke delt de på sosiale medier. 

 

Det popper opp bloggere rundt meg. Venner av meg inspireres, og begynner å blogge. Men jeg vet ikke om jeg vil være med lenger. Jeg får høydeskrekk ved høye lesertall, og sjenansen kribler i magen. Folk ser på meg og smiler, og folk jeg ikke kjenner, hilser plutselig. Dette går parallelt med at jeg i bunn og grunn alltid har hatt komplekser og prøvd å gjemme meg så godt jeg kunne. Med utviklingen i denne bloggen kjørte jeg i motsatt retning. Og jeg var ikke forberedt. Jeg tenker noen ganger på å stoppe ved en rasteplass og bare dra og bade eller noe. Som normale mennesker. Ikke bare tenke på komma, punktum, bokstaver og ord driving highway.

 

I går fylte min førstefødte solstråle 8 år. En stor dag for oss som har den historikken jeg har skrevet om inne i kategoriene i denne bloggen: “mine egne historier”. Tenk at alt gikk så bra til slutt! Det er det viktigste av ALT. Det gikk bra! Og det overskygger all sjenanse, at vi faktisk landet dette flyet full av vanskelige hendelser trygt på bakken. 

 

Jeg vil alltid la det stå åpent en mulighet for å la bloggen ligge. Vil alltid ha dager der jeg ser ned slik at jeg ikke så at du hilste på meg. Med ørene fulle av musikk. Så jeg deg ikke. Hørte jeg deg ikke.

 

Kjære leser. Jeg kommer til å la deg vite det. Kommer til å lage et avskjedsinnlegg kun til ære for deg og det faktum at du har gidda å lest så mange ord jeg har skrevet. Den dagen jeg får lyst til å farge håret mitt, slutte å blogge og gjemme meg i folkemengden igjen, da kommer jeg til å føle at jeg har gjort mitt. Bidratt nok. Men jeg kommer aldri aldri til å slutte å skrive. 

 

 

Vakter på utesteder som sjekker vannglasset mitt for å se hva jeg drikker, mens jeg leker dancing queen ute på dansegulvet, sklir på noe skvis i hjørnet og faller på rumpa. 

Folk jeg nesten ikke kjenner, som spør:”Jeg vil også ha av det du har putta i deg, har du noe til overs?”

Jeg svarer: “Ok, hvilken av delene? Vannet? Kaffen? Energidrikken? Ikke glem fløten hvis du går for kaffekoppen!”

Det hender seg de jeg drar ut på byen med, som kjenner meg, bryter inn og sier: “Tror du virkelig Helene med bipolar og en dært adhd behøver å pakke i seg noe for å være sånn?”

 

 

Lokalbefolkningen i byen der jeg bor inneholder et par bygdadyr, som alle andre små Jantebyer. Mens de sløver over i alkoholisert tilstand etter midnatt, er jeg forlengst naturlig høy etter joggeturen min, kaffekoppene mine, og den ene energidrikken jeg har turd å drikke. Megahappy for å møte så mange trivelige kjentfolk på en gang, danser jeg duracell og drikker vann, mens jeg dropper kaffen. For jeg håper å få sovne innen noen timer, og jeg er en av de som er ømfindtlig for koffein. 

 

Ja. Jeg er avholds. Og nei. Det betyr aldeles ikke at jeg stapper i meg noe som kan erstatte alkohol. Jeg er vel den som er mest clean av alle voksne her i byen: null nikotin, null alkohol, null drugs. Bare koffein. Og jeg NEKTER å sitte stille på den hyperaktive ræva mi, for å ikke påberope meg bygdadyrets mistenksomme vrede. I refuse. De får tro hva de vil, min kropp er clean og mitt sinn er rent til enhver tid.
 

 

Jeg har det så gøy jeg bare vil, og kommer aldri til å behøve noe som helst annet enn et par kaffekopper for å lage liv og stemning. 

 

 

And some friday night I say! Nars på lykketoppen, og sjekk hvor kjekk en slektning jeg har da. Den dama som får Daniel, she’s a lucku bastard (Interessert? Ta kontakt og jeg fikser date 😂):
 

 

Jeg lover at vi kava i den sofaen kun til ære for selfie. Alotie. (⬅A lot➡) (⬅Self) 

Yeah horray for er nyktert avholdsliv; det er fantastisk moro, og jeg er alltid garantert en livat kveld. De rundt meg er bare søte når de er brisne og glade. For meg funker ting litt omvendt: jeg vil ikke ødelegge den naturlige rusen min highonlife, med falsk stimuli. 
 

Så kjære bygdadyr: pakk i deg all den dritten du bare vil. Det betyr ikke at jeg er som deg. Eat your shit and drop your karma, mens jeg går mine helt egne, morsomme veier. Bare ikke glem at jeg var edru og nykter hele kvelden, og fikk med meg alt. Er det det du sliter med? At jeg alltid husker alt? Og tror du virkelig at jeg som lever med diagnose bipolar og har ansvar for barn, tør å føkke med hue mitt slik du selv gjør? Jeg ruser meg på livet. Du ruser deg på alkohol, drugs og falske rykter. Det er to vidt forskjellige ting. Men jeg skal vedde på at jeg har det gøyere enn deg 😛😜

 

 

 

Walking blogging on the road. Når ei bipolar skrulle har jogga og dusja, da er hun klar for alt. Særlig det digge faktum at lille Even og store Mathias kommer hjem søndag! Mathias fyller 8 år i morgen, derfor er jeg på vei til Stjørdal sentrum for å handle gaver. 

 

Jeg skal møte Marie Knutsen etterpå. (http://m.marieknutsen.blogg.no/  )  Hun skal sjekke inn på gjesterommet på Lykketoppen, før vi hiver oss med ut på livet. Stjørdal are you ready? Nope. Aldri er vel noen heeelt klare for sånne som oss. Bare Gudene vet hva vi kan finne på. Laila er du og parykkene dine klare? Silje du skaffa deg et par ykker denne uka du også vet jeg. 

 

Men først: hva ønsker en 8åring seg? I know, hvordan kan mamma glemme sånnt?

 

Have fun tonight, og bor du i Stjørdal, så ha deg ut på livet i kveld!

 

En kopp kruttkaffe var alt som skulle til. For å gjøre meg selv ekstra glad flere timer etter. Både jeg, meg og meg selv visste det. Det var rusk på gulvene, og ikke til å holde ut. Stiklinger jeg hadde fått av min mor stod i ei bøtte ute på trappa, klar til å plantes i bed og krukker. Klær ropte etter å bli vasket, og det måtte lukes ut forbipasserte størrelser hos skolegutten og minsten. Trapper og gulv burde dessuten vaskes, for det var ikke bare snakk om rusk, liksom. Ikke bare på liksom heller forresten, at jeg burdeburde bake meg et brett med lowcarb boller. Det skulle dessuten ryddes. We all knew that in my head like O’connor.

 

In my head.

 

Jeg laget meg verdens sterkeste kaffe, prøvde å overse rot og fotrusk, og satte på filmen Casanova. Oppe i hodet ble det diskutert mellom engel og djevel. “Ahhh så bra jeg greier å slappe av mens det flyter.” “Flyter du liksom, dette er nothing. At all.” “Neeeeii jeg greier ikke se på, jeg må vaskee!” “Men jeg giiiidder ikkeee!” “Se film nå, relax og lat som om du er normal. Vent på arbeidsanfallet!”

 

Koffein er er en av mine beste venner. Det tar ikke lange tida, så snur alt omvendt. Fra å ikke gidde, greier jeg ikke å la være. Klokken 14.00 satte jeg Casanova på pause, før jeg spratt opp og satte i gang. Jeg ryddet, vasket, snekret, sådde planter, hengte opp klær, og løp opp og ned trappene mens pusten peste. Klokka 22.30 var jeg ferdig både ute, inne og dusjamegsann. Jeg hadde kun tatt en kort pause mens jeg så et kvarter av filmen og spiste noe mat. 

 

Sånn er det å ha 3 etasjer, bipolar og barnefri: en kopp kruttkaffe, så er der gjort. 

 

Jeg aner ikke hvorfor, men det bare er sånn, at jeg får helt maniac lykkefølelse når omgivelsene runt meg er rene, ryddige og koselige. Det gir meg velvære på nivå med å sjekke inn på et deilig hotell. She’s a maniac, maniac on the floor. Der har du meg i dag.

 

Søndag kommer gogutta mine hjem, og jeg bobler over av forventninge. Kan nesten ikke vente med å gi dem mammakos.

Jeg tror det er på tide denne snuppa her faller til ro. I morgen får jeg besøk av en annen blogger, og vi skal ut på livet. Her hjemme er det ingenting mer å gjøre av husarbeid iallefall, så nå kan jeg slappe av og nyte dagene i fred, ro, jogging, spising og avslapning. 

 

God natt fra Lykketoppen

 

 

 

Jeg vet at du leser bloggen min. Men du har ikke lest den grundig nok. Jeg postet et innlegg omhandlende det å velge lykken ved å ta ibruk takknemlighet klokken 18.20 den 11.07 2017. Innlegget het “Dette vil gjøre deg lykkelig”. Samme kveld klokken 19.53 postet du et lignende innlegg der du regelrett skriver om det samme. Ditt innlegg heter “Jeg er takknemlig for…” Du viser leserene dine hvordan de kan skrive affirmasjoner i takknemlighet, slik jeg viste leserene mine en drøy time i forveien. Men du har altså ikke lest innlegget mitt grundig nok. Det mangler noe.

 

Det er fint at du blir inspirert av oss andre bloggere. Hvem blir ikke det. Men sånn ærlig talt. Vel. Siden du misser noe så vesentlig, må jeg nesten rette på noe viktig.

Og før jeg gjør det, skal du vite at jeg ikke betviler at helt andre folk enn meg har lært deg om mindfullnes, takknemlighet og affirmasjoner. Men jeg skjønner altså at du gjerne lar deg brainstorme av andre bloggere. Og det er jo ikke noe galt i det.

 

I din anbefaling til leserene dine hva angår affirmasjoner, “for å kicke den i gang” der jeg kalte det “for å dytte dem i gang”, glemte du nemlig noe viktig. Jeg skrev om det i innlegget, og det kan utgjøre hele effekten av slike takknemlighets-affirmasjoner. 

Du oppfordrer leserene til å gjøre som deg, da du skriver f eks: “Jeg er takknemlig for sofaen i leiligheten min”

Denne setningen stod ikke koblet sammen, hvilket den burde. Men den ufullstendige måten å affirmere på, som jeg kommer til straks, vil uansett skyve takknemligheten forover i tid slik hjernen selv finner på det utfra hvilket humør vedkommende faktisk er i, i utgangspunktet. Hjernen trenger ordet NÅ: 

“Jeg er NÅ takknemlig for sofaen i leiligheten min.” er den korrekte måten å affirmere på. I nåtid.

 

Du forklarer ikke i innlegger ditt HVORFOR det fønker så bra med takknemlighets-affirmasjoner. Det har jeg forklart nærmere i mitt innlegg, omhandlende magnetismen mellom likheter. En skrevet, og helst uttalt i speilet; takknemlighetssetning, KAN utløse de rette følelsene som skal til for å både tiltrekke og motta mer av det man er takknemlig for. Derfor er det så verdifullt å utøve praksisen takknemlighet til det skaper FØLELSEN av å være takknemlig. Men altså helst uttalt i NÅTID, så det ikke tar evigheter til you get there 😉 Det kan bli litt sånn Bruce Almighty uten Gudetittelen og det enorme egoet, hvis man blir god til å legge merke til hva mam tiltrekker seg.

 

Du ser ut til å skrive bra, Sophie, men når du lar deg inspirere av noe, kunne du kanskje opplyse hvilken forfatter som er kilden. Vi får aldri nok av tips vet du. Jeg sendte jo deg ei melding om dette med å lære å elske seg selv og utøve takknemlighet, i år 2009, for jeg følte sånn med jenta jeg så på bloggvideoene. Hun som satt og gråt der hadde null innsikt i slik uvikling av det gode selv og sinn. Jeg fikk aldri noe svar, men jeg regner med du så den. Jeg har heller ikke tid til å svare alle alltid. 

 

Nå er svaret ditt på mitt innlegg ganske åpenlyst, og du skal vite at jeg er glad du har grepet tak i nøkkelen og vridd om. Du ser ut til å kjøre din egen bil nå, i stedet for å passivt se på at andre kjører deg i grøfta. I love it. Men neste gang du blir inspirert, les litt grundigere. Slike detaljer som nåtid i forhold til takknemlighetsaffirmasjoner kan gjøre selve utfallet. 

 

Her er mitt innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html

 

Og her er Sophie Elise sitt innlegg: http://m.sophieelise.blogg.no/1499795594_jeg_er_takknemlig_for.html

 

Fashion bad ass ruler bloggtoppen. “Dagens rumpe”. What happened to “dagens outfit?” Det er rumper overalt, så jeg må vel bidra litt jeg også. Ass is visst the new face, kan det virke som. Kjør på: show em the ass, de har sikkert aldri sett en før. Min er snart førti, og bør gjemmes bak ei bukse. Sophie får ta seg av nudeass badass; jeg skal skåne dere.

 

Overskriften? Jeg kommer til den.

 

Først litt filosofi Hva om virkeligheten snart kopierer internettverden. Enn om det skjer. Se for deg at du sitter på en restaurant, der alle sitter på knær oppå stolene, med rumpa mot hverandre og riktig fiser ut hva de synser og mener. Yeah, ass: the new face. No more need for make up. Ass does it all. 

 

Ingen sanger handlet om rumpa på 90tallet. Nå ser alle artister ut til å ville synge om den. Selv om det stinker, og vi har hørt bedre tekster enn om bakenden, gjelder det å henge med. Og dessuten behandle den som gull der den før i tiden var random gråstein.

 

Jeg er intet unntak, med min eldgamle stump. Tenker; why not? Slippe å sminke seg, og bare sette ræva til, med alt den har å bidra med. Jeg kan nemlig bare bidra med den naturlige delen av det hele.

 

For.

 

Ansiktskirurgi er visst også ut, siden det er rumpeløft som gjelder nå. Akkurat der melder jeg meg ut. Det får være grenser. Det er jo ikke jeg selv som kommer til å plages av synet av min aldrende rumpe med årene. Altså, jeg er omtenksom, men så omtenksom er jeg ikke, at jeg opererer stumpen for at alle dere andre skal få et bolly kunstverk å titte på. Hva med meg selv og alt det mine øyne vil se? I work it, but I wount surg’ it! Jeg ser den ikke uansett, så meg plager det ikke hvordan den ser ut. It’s your f problem.

 

It’s a assy world fra før, om ikke jeg skal bruke mer tid og energi enn nødvendig på den rumpa mi. Den er digg å sitte på, og funker ellers til alt jeg ber den om. Ja, jeg tilogmed har lest halve boka sjarmen med tarmen for å bli bedre kjent med den og hva den går gjennom. Det får holde. 

 

Som blogger er jeg kvinne. Som kvinne er jeg ikke her for å være et slags objekt for menn. 

Som blogger er jeg menneske. Hvilket innebærer så mye mye mer enn ei rumpe.

 

Og så til overskriften:

Visste du at leppene dine er den andre enden av endetarmen? Selveste tarmen! That’s your lips bitch 😂 Det står i den boka, Sjarmen med tarmen that is. Fact.

 

Vi kan like gjerne gå tilbake til duck lips, de er en del av rumpa, de også.

 

Anyway. How to say it with theese assy lips:

Som kvinnelig blogger er det viktig for meg å vise ungdommen som vokser til, at ei dame er så forbanna mye mer enn ei rumpe.

Rumper er fint altså, dere. Men hele tiden? It’s too much. Har dere ikke mer serious shit å komme med enn den opererte rumpa foran ungdommene her, til en hjernevaskende hver tid? 

Det gjør at jeg nesten må trå til med ei helt vanlig ræv, og vise at det er ok å beholde den uopertert. 

 

 

 

Jeg ser at et kjennetegn blant bloggere er å titte fram med: “Tittit, her er jeg, DETTE visste du ikke om meg!” Tatta.  Sikkert for å gjøre lesere nysgjerrige. 

Så. Tittei. Her er jeg. DETTE visste du ikke om meg.

 

1. Mens normale mennesker har med seg appelsin på tur, har jeg med meg kokte egg. 

 

2. Mitt største kompleks er når jeg sitter der og skreller det forbanna egget. Jeg prøver å tenke: “Yeahsowhat? Skrelle appelsin eller skrelle egg. Whatever. Så lenge det er kokt.”

 

3. En gang hadde jeg med meg egg som var slikkelig bløtkokte i stedet for hardkokte. Det var da jeg skulle bloggervjue Plumbo. Jeg sølte som en gris da jeg skulle spise eggene, og hadde ikke papir med meg. Det så ut som behov for plumbo, for å si det sånn.

 

 

4. Jeg snorker så høyt, at da jeg var preget av svangerskapssnorke, hørte jeg meg selv i halvsøvne og trodde det var en “gammel kaill”.

 

5. Når jeg går på gjengrodde gangveier ned til sentrum av byen der jeg bor, Shørdarn (Ja vi sier det sånn), da liker jeg å leke fjortis, høre på Ace of base, og danse litt. Litt luftgitar, samt wannabe gangsta bitch også, og så ta bilder av det for å le av meg selv. Men fun går fort over til grusomt straks noen ser meg. Da har jeg ingenting å si til mitt forsvar i forhold til at jeg står der og spiller luftgitar, eller krøket med bøyde knær som wannabe hiphoper med telefonen under nede der.
 

6. Jeg krangler stadig vekk med en venninne av meg. Rett etterpå ler vi så vi hyler. Greia er at begge har umenneskelig, nei: umedisinert ADHD (Og jeg bipolar i tillegg), dvs at begge skravler og avbryter støtt. Vi tilogmed krangler om promping.

 

7. En gang for lenge siden på et narspill, foreslo jeg at vi skulle dra til Kina. Jeg mente det. Det kunne blitt Hangover 4. Men vi dro aldri, selv om de andre ikke greide å overbevise en bipper om at dette var en særdeles uklok idé, særlig fordi vi var blakke. 

 

8. En annen gang for like lenge siden, på et annet narspill, foreslo jeg at vi skulle reise og besøke Snåsakaillen. Vi kom til å rekke fram utpå dagen. Ble ikke noe av det heller.

 

9. Jeg er en filmnerd, og favorittene er Barnepiken og Hangoverfilmene. Jeg skal aldri gifte meg, men i fantasiland er jeg gift med han rufsetufsen i Hangover 😎

 

10. Jeg er tom for telys, og må virkelig huske å kjøpe flere. Så vet du det.

 

Men nå er jeg sulten og skal skrelle meg et egg. Haveanicenight! Fra turen ned hit: