Det er en flott lekeplass med både disser, sklie, andre leker og benker. Den har mange fine farger, og er fristende for barn å leke seg på. Den ligger midt mellom to blokker i Stjørdal, ikke langt unna sentrum, og i den ene blokka bor ei dame jeg kjenner.
Hver gang jeg besøker henne og barna hennes med mine barn, må vi gå forbi lekeplassen. Aldri har jeg sett barn som leker der, og jeg har tenkt at det er trist den blir brukt så lite. Jeg husker vi brukte å ta barna med dit og leke, samt spise lunsj der, da jeg jobbet i en barnehage i byen her.
Damen jeg kjenner bruker å ta med barna sine og følge oss til lekeplassen, så barna våre får luftet seg litt der før vi går hjem hvert til vårt. Men i dag opplevde vi noe trist. Ungene gledet seg til å leke, men da vi kom til lekeplassen var det satt opp skilter over alt, med streng beskjed om at lekeplassen tilhører kun den ene blokka, og at den kun er til bruk for de som bor der. Vi måtte altså egentlig nekte 2åringene våre å leke seg der. For å være ærlig gjorde vi ikke det. Vi bestemte oss for å være litt “kriminelle”, og lot dem leke bittelitt før vi sa goodbye i sommerkvelden.
Kjære beboere i prippenveien 1, Stjørdal.
Gratulerer med kostbare, fancy, splitter nye skilt! Jeg må si dere har lagt mer arbeid i disse fiendtlige skiltene deres, enn en eventuell avtale med naboblokka deres.
Jeg håper dere har gode grunner til å nekte andre barn å leke på den fine lekeplassen de i hele lekeplassens levetid har fått lov å leke på.
Jeg håper dessuten at denne nye bestemmelsen ikke handler om intriger mellom voksne, men et reelt problem som f eks mobbing eller herverk. Hverken jeg eller min venninne som bor i naboblokka deres har noensinne sett barn som leker på denne lekeplassen, og jeg nekter å tro at våre snarturer innom lekeplassen går utover vedlikeholdsbudsjettet deres.
Er det forresten slik deres barn får seg venner? Kompiser og venninner fra andre veier i strøket. Kan de ikke ha med seg vennene sine fra hyggeligveien eller koseligveien, til lekeplassen sin i prippenveien lenger nå?
Jeg visste ikke at det var lov å sette opp avanserte lekeplasser, for så å ekskludere barn. BARN. Våre bitte små barn altså. Må de VIRKELIG gråte seg gjennom denne lekeplassen deres hver eneste gang vi går forbi? Og hvis vi lar dem disse litt og skli et par ganger; skal dere jage barna våre og oss derfra i stor stil?
Sorry. På forhånd beklager; hvis jeg i framtida glemmer meg og lar barna mine gå gjennom lekeplassen deres. Beklager bråket hvis de gråter en skvett fordi de er ekskludert fra en tidligere så offentlig lekeplass. Lykke til med naboskapet.
Det er ingen hemmelighet at jeg er ei alenemor som er ganske avhengig av å være i nærheten av de herlige barna mine. Jeg digger dem, og det er alltid liv og røre rundt dem. For å være i best humør er det viktig for meg å skaffe meg endorfiner og dopminer the natural way.
I dag fikk jeg en idé. For jeg som bipolar alenemamma behøver altså treningen min. Til vanlig er barna på skole og barnehage mens jeg bruker kunstgressbanen i nærheten her til å jogge av meg stress, bekymringer og 900 av de 1000 tankene mine. Alene. All by my self. Meg og musikken.
I dag pakket jeg saft, kjeks, eple og en ball, og tok med meg begge gutta mine til kunstgressbanen. Nå skulle a mor trene gitt.
Det ble en skikkelig suksess å ha med barna på trening mens de spilte ball. Aldri før har en joggetur vært så gøy, og jeg fikk skikkelig svetta ut og pustepesa meg anpusten. Innimellom trente jeg styrketrening sammen med to gutter som gjerne “styrketrente litt” de også. På bildet under her ser du Even i full knebøy:
Som premie for at de holdt ut mamma’s joggegalskap, fikk gutta leke seg på den største lekeplassen rett ved der vi bor etter jeg hadde jogget nok runder på liksomgresset. Da kunne jeg jogge enda litt mer på grusbanen på lekeplassen, og både trene mer styrke og tøye ut.
Energien jeg fikk av joggeturen brukte jeg på husarbeid. Men da fikk jeg ikke selskap av gogutta mine, som jeg håpet, siden de har en mormor som gjerne ville låne dem en stund før hun reiser på ferie i morgen. Nå har jeg fått tilbake minstemann, mens Mathias tilbringer kvelden hos mormor. Even og jeg er hos søstra mi, og det er snart på tide å rusle hjemover. Livet er deilig på staycation i Stjørdal, og hetebølgen skyller over oss. Det er varmt og deilig. Husker du å drikke nok vann? Vi har gjort drikking av vann og saft til en lek der det er om å gjøre å drikke flest super på en gang. Og jeg er streng på faktoren. Begge gutta smøres inn i 50, og det er no mercy når de foreslår å droppe solkrem i ansiktet. Hipp hurra for sydenværet i Trøndelag!
Jeg har ikke vært åpen om dette. Det var for krevende å få vite det, rett og slett. Men nå som jeg har tatt grep over snart 8 måneder, er jeg klar for å dele sannheten med dere. For ja, en del av dette har jeg skrevet om før. Men noe skjedde i januar, som fikk meg til å vende om på dagen.
Kropp, kropp og atter kropp. Samfunnet omkring oss er preget av fokus på kropp og utseende. Jeg forstår det slik at dette visstnok er det viktigste for mange: hvordan kroppen tar seg ut. Slank. Bred. Smal. Formfull. Tynn. Men hva med sunn? S u n n. Hva når vekt og form handler om helse og sunne valg?
Jeg har aldri eid en badevekt, og jeg visste aldri hva jeg veide da legen spurte. Tøff og freidig ga jeg blaffen i dette med kroppen min, hva den veide, og hvordan den så ut. En periode omkring 20årene var jeg visst tynn. Da jeg ble gravid første gang, elsket jeg at magen struttet. Åren gikk. Opptatt av å ikke være et objekt for menn, var jeg inne på tanken om å fjerne litt av puppene så de ble lettere å bære for ryggen med årene. Men det ble med tanken.
Kroppen min er virkelig et tempel som jeg er glad i akkurat som den er, og det kunne aldri falle meg inn å vite hva jeg veide, eller å begynne å slanke den på noe som helst vis. Men dette skulle endre seg.
Jeg skulle måtte lære meg the hard way, at slanking ikke nødvendig dreide seg om utseende, men om ramme alvor og helse.
Under mitt andre svangerskap våknet jeg for første gang, og det til svangerskapsdiabetes, insulinsprøyter og det faktum at jeg ikke kunne røre hverken melk, ris, potet, pasta, frukt, juice eller noen som helst former for sukker. Spiste jeg bare bittelitt av noe slikt, skjøt blodsukkeret mitt til himmels som en rakett, og jeg ble liggende utmattet og ute av stand til å røre en finger.
Dette var nytt for meg. I alle dager. Ikke et forbanna eple engang? Ikke gluten? Ikke noe? Joda; kjøtt, fisk, salat, vann…
Double O yoghurt var godteriet mitt.
Legene snakket til et brødhue i utgangspunktet: “fastende blodsukker på 11? Det høres da ikke så høyt ut..” Jøss. De kunne like gjerne målt sånn blodsukker i tusentall i min verden; jeg hadde virkelig ikke peiling på slikt. Jeg hadde jo aldri brydd meg om den delen av helsen min.
Sakte men sikkert lærte jeg om kosthold. Den deilige dagen da jeg dro hjem med babyen min, hadde jeg friskt i minnet legens beskjed. Jeg måtte regne med å få diabetes for real senere i livet. Så jeg hadde en plan: Først et par års utskeielse. Så skulle jeg leve slik jeg hadde lært om kosthold og helse, resten av livet. For å unngå å bli syk av diabetes.
2 år senere. Desember 2016. Jeg dytter innpå en pose Sørlandschips alene på under et kvarter. Kakao med krem er favoritten min. Alt med gluten er digg. Midt på natta kan jeg rusle opp og spise alt hva jeg ikke bør spise. Jeg ser det ikke selv, at jeg er på vei i feil retning.
På kontoret hos en lege i Trondheim får jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg er der for å sjekke ut om jeg bør utredes for søvnapné. Han snakker om at søvnapné handler om overvekt. At der er en sammenheng. Blind som vanlig, svarer jeg at; “Ja jeg leste det. Men det handler jo ikke om meg.”
Legen nøler ikke med å fortelle meg hvor feil jeg tar. Han spør om jeg har peiling på vekten min, for den har han i journalen min. Jeg svarer som sant er, at jeg som regel ikke vil vite det hvis leger veier meg, så det vet jeg ikke.
-“Du er 72 kg og innen det vi kaller “lett overvekt”, sier legen tydelig og klart.
Diabetes-sprøytene danser omkring i hodet mitt, og jeg får skrekken lang opp i halsen. Skikkelig vondt i magen, og fjern. “Da må jeg nok iverksette planen min!” Sier jeg, mens legen bare ser rart på meg.
Se på bildet over her. Se på steinene. Kroppen og hvordan den ser ut, er ikke viktig, så den er bluret. Men se på sinnsroen over det blurete ansiktet. Det er hva som er viktig. Den balanserte og trygge sinnsroen. Jeg hadde ikke den sinnsroen, denne januardagen hos legen i Trondheim for 7 mnd siden. Men jeg bestemte meg for å skaffe meg både trygghet og sinnsro der og da, ved å behandle meg selv frisk. Og da måtte jeg faktisk slanke meg, samme hvor mange fordommer jeg hadde mot slanking.
Jeg visste nøyaktig hvilken mat jeg måtte spise, og hva slags mat jeg måtte vinke adjø til da jeg reiste hjem fra byen den dagen. Jeg måtte prøve å overse ubehaget jeg alltid har følt hvis jeg har blitt litt vel tynn, og satse på helsa.
Jeg eier fortsatt ingen badevekt, men for en stund siden måtte jeg veie meg i forbindelse med at jeg skal ha tannbehandling i narkose. Da hadde jeg gått ned 5 kg. Mer vil jeg ikke vite. Jeg tror ikke det er bra for hue mitt å vite hva jeg veier til enhver tid. Så lenge jeg vet at jeg velger å spise det som er bra for meg, og løpe joggeturene mine så jeg får lufta meg, vet jeg at jeg er på rett spor. Og jeg har vært på det rette sporet i snart 8 måneder. Det føles både viktig og riktig.
Jeg har fortsatt former og sunnhetshake, og det plager meg ikke. Den type slanking jeg har gjennomført, handler utelukkende om helsa mi. Barna mine fortjener en frisk mor, og siden jeg tydeligvis er utsatt for fedmesykdommer hvis jeg lar skuta forfalle, bør jeg ta ansvar. Jeg må nok fortsette å styre denne skuta mi i riktig retning, og rett og slett ikke være redd for å krympe litt. For første gang ser jeg en side ved det å presse vekta litt nedover som kanskje kan redde livet mitt i det store og det hele, og skjønner at det beste for meg er å velge et sunt kosthold.
Men hvordan jeg ser ut? Jeg har tenkt å være singel resten av livet mitt, så det er meg revnende likegyldig om jeg ser slank eller stor ut. Does’nt matter; så lenge jeg holder meg frisk og i live slik at jeg kan leve lenge og se verden. Verden trenger ikke å se på meg, det er ikke så nøye. Bare jeg får sett verden.
Boom! I say boom, who left the room? Bare at det ikke er noe rom. Det er i full offentlighet. Friskluft. Og jeg tenker ved første øyekast: jøss. Har en dame endelig tatt til vett og demonstrerer litt her? I fritt puppefall, hvis en kan si det sånn?
Men det er ingen dame. Det er en ganske stor mann med pupper. Store menn med svære, hårete mager og like hairy boobs, you know. En rød hummer. Med masse svette på. Jepp. Det er lov. Relax, o’arme varme dame, det er lov. For en mann så.
Hadde jeg ikke hatt med barna, skulle jeg gjerne vrengt av meg trøya og satt meg der sammen med ham, bare sånn for å markere at jeg bor i denne byen jeg også, og selv om du har større pupper enn meg; kan jeg godt blotte meg for deg, jeg fucking også!
Why? Why må vi kvinner dekke oss til for å skåne mannen fra hans lyster, når mannen ikke skåner kvinnen fra hennes kvalme? Manneoverkroppen totally naked; en avnappet hønesekk med pupper og svette på, god damned, er det really nødvendig eller? Ved kaféen, i butikken, på torget, you’re everywhere, man!
Over alt. Med blottede, uidentifiserbare brystvorter som ingen vil ha. Likevel må du for svarte vise fram dem. Mens kvinner blir forvist til dassen for å amme de stakkars babyene sine, sprader du rundt og viser no mercy. Nei, du er ikke sexy. Og er du litt sexy, er jeg fortsatt irritert over urettferdigheten over at slike snåle brystvorter som ikke gir noen mening, lovlig kan vises frem, mens naturlige melketanker for søte små barn, må dekkes til i 2017!
Jeg ligger i parken og kjenner en trykket stemning over at jeg velger å gå i bikinioverdel og shorts. Rundt meg valser store menn med blottede hengepupper, hår og svetteperler. Like it’s all natural. Det er noe annet med mine naturelle melketanker. De bør aller helst dekkes til i vinterjakke før alle kan puste lettet ut. Jeg undrer på hva som skjedde hvis jeg også vrengte av meg på overkroppen, og trippet rundt i parken her med bar hud oventil. Hvor ble det av likestillingen sa du?
Man snakker om at kvinner i Norge er så frigjorte. Men damer kan ikke gjøre det samme som menn i dette landet. Da ville man fått bot for blotting. Fordi en eller annen dumb brain har kommet fram til at kvinnebryster først og fremst har noe med sex å gjøre, mens sannheten jo sevfølgelig er at pupper er matboden til nyfødte babyer. Time to wake up, Norway? På tide å skjønne at en BH er to hijaber i ett, og at det ikke er noe annet enn ryggstøtte som tilsier at ikke vi også skal kunne sprade rundt med bare overkropper i sommerheten?
We stay in town, for å si det sånn, mine to herlige rakkarunger, og jeg. Vi ruslet for å besøke barna’s mormor i dag, og i morgen blir det kanskje stranda. Eller lekeplassene i sentrum. Eller begge deler. Vi tar det på sparket i morgen, tenk så relaxing?! Mathias på åtte og jeg har allerede vært på ferietur, og om ca 3 uker suser vi ut på ny tur, men da sammen med Even på to også. Og en slektning. Men da er da. Nå er nå, og akkurat her og nå har vi det deilig i koselige Stjørdal. Her har vi venner, slekt, strender og splitter nye lekeplasser.
Etter grillmat, bading og vannballonger på mormorterrassen, rusla vi innom en lekeplass, før vi fant selveste isbilen rett utenfor her vi bor.
Barna elsker at jeg lager suppe med tilbehør til kvelds, på pyntet kjøkkenbord med levende lys. Da kan vi samles, prate sammen, spise og hygge oss. I kveld var det fiskesuppe med ekstra sei, revet ost, vannmelon og “bananepledrinker”. Ikke mye pynten som skal til for å glede to glade gutter.
Etterpå koste vi oss med isbil-is. Tilogmed jeg som sjeldent putter i meg unødig sukker, skeiet ut i kveld. Det er så innmari vakkert å sitte der sammen med to gutter som jeg har gitt liv til, og prate om løst og fast. Nå hører jeg de ligger på loftet og skravler. Vi har 4 soverom i dette huset, likevel har de samlet seg i mammasenga. Hvis en skal ligge der, skal jaffal han andre også. Og hvis jeg bærer en av dem over til Evens rom der oppe i løpet av natta, er det krise. For da er det snakk om å føle seg utenfor, da, stakkar. Og det har ikke mammahjertet mitt råd til. Så de får ligge der, begge to. Og jeg må bare le av det hele. De er så søøøøøøte 😚😚
Oh, alt man tenkte å gjøre til kvelden straks barna hadde fløyet til drømmeland! Bleke ettervekst, bake bollene til meglerfru1, se en film… Og så ender man opp med ingen av delene. Alt det kan vente. Vi er jo på Staycation. Easy dude, easy 😍😍😍
Det finnes en del ved det å være bipolar, som medisiner ikke fjerner. På mange måter er jeg glad for det. På like mange måter er det kostbart og slitsomt.
Det koster veldig mye av meg, og det sliter på sjelen.
Jeg snakker ikke om vanlig empati. Ei heller normal medfølelse. Jeg snakker enorm innlevelse og trillende tårer. Jeg er så full av følelser at jeg føler det samme som andre mennesker når de er i sorg, smerte eller annen lidelse.
En psykolog sa en gang til meg at jeg er det motsatte av en psykopat. I såfall er det nok mer krevende å være det dette motsatte, enn å være en kyniker.
Ganske ofte brister det for meg. Det kan være en venninne i kjærlighetssorg eller en familie i sorg. Og jeg er ikke den som går over på den andre siden av gaten for å unngå dem. Neida. Jeg ringer dem. Oppsøker dem. Imøtekommer dem og griner sammen med dem.
Hvordan må det være å bare gi blaffen? Å være en kynisk psykopat uten følelser? Er det enkelt? For da slipper man kanskje både den overveldende medfølelsen og det å slite selv når sorgen egentlig skulle rammet en?
Det er så vanskelig for en mor med bipolar å sette seg inn i det motsatte av en flom med følelser og empati. Min virkelighet handler om å sortere og prioritere. Jeg må hente inn meg selv noen ganger, og minne meg selv på at det ikke hjelper dem som sliter at jeg sitter der og feller tårer for dem.
Noen ganger må jeg ty til visualisering. Se for meg at det heller går dem vel. Takke i hjertet mitt for at nå skal alt snu til det positive for dem, både hva angår helse, rikdom og det sosiale. Som en idrettsstjerne som vil vinne, ser jeg for meg at de blomstrer og får det bra. Jeg må det for å holde ut all denne empatien og alle disse medfølelsene.
En fordel er at denne evnen til å innleve meg i andres følelser også gjelder deres gleder. Hvis noen gjør suksess og er glade for det, blir jeg enda mer glad på deres vegne enn de selv føler.
En kronisk sinnslidelse. Det som før het manisk depressiv, heter nå bipolar. Og jeg føler ikke at den er en lidelse lenger, etter 6 år på lithium. Men en jobb, det er det. Jeg må arbeide med både følelser og tusen tanker hver dag. Dette i kombi med en kropp som helst vil løpe en mil hver dag, må jeg regulere utfra hva jeg hittil har lært om diagnosen. Sove nok, spise riktig, ta medisinen regelmessig, være avholds og ellers rusfri, tenke nyttig og ikke kreve too much av meg selv…for å føle meg i balanse.
I denne berg og dalbanen må jeg gi slipp på kontrollen for å ha styringen over meg selv. Jeg må bli med på loopen, styrte ned i sorgen og suse opp i gleden. Selv om det ikke er min sorg, og min glede. Sprøtt, men bipolart sant.
Dette er i bunn og grunn en blogg om en bipolar mamma’s hverdag, noe som omfatter veldig mye. Jeg har lært meg selv å kjenne slik at det skjer mye variabelt i mitt liv som frisk bipolar mor. Jeg tar gjerne alle disse medfølelsene med meg. Det er faktisk slik at du kan ta kontakt med meg dersom du har det tøft, hvis du ønsker at noen skal gråte sammen med meg. For jeg har nemlig også lært meg hvor viktig det er å grunne i tårer og deale med de vanskeligste følelsene. Det må til for at en bølge skal være fullkommen. Og hva i livet er vel ikke preget av naturlige bølger?
Vinden farer over byen og hvisker om dens skjebner. Jeg hører den synger en sang om deg mens den suser gjennom floraen her oppe.
Jeg husker deg. Og jeg kommer aldri til å glemme deg.
De snakker om en kamp du sakte men sikkert må gi opp. De, som en gang var de voksne, da vi var barn. Du, noen år eldre enn meg. Vi, som nå er de voksne.
Det triller en tåre ned kinnet mitt for deg. Barna er ute og leker med sin mormor. Det er for varmt for meg der ute. Dessuten er jeg opptatt med å sende deg og din familie gode tanker. For mens sommeren gjør nordmenn glade, klatrer dere bratte fjell i stille storm. Dere går gjennom dager så vonde og skremmende, at jeg bare kan forestille meg alt hva det må kreve av dere.
Et siste håp. Du klamrer deg fast til livet. Kanskje må du si farvel til dine barn snart, mens jeg får leve videre sammen med mine. Livet kan være så urettferdig. Jeg vet du husker pappa. Min snille gode pappa. Han måtte reise fra oss så altfor tidlig. Han var en av dem som var for god for denne verden. Engler drar tidlig.
Hvis det bare var noe man kunne gjøre for sine medmennesker, da ville denne lille byen ikke bare strålt av solskinn i dag. For jeg ville vært der. Jeg vurderer å besøke dine foreldre og gi dem noen tårer, i håp om at de skulle tatt bort noe av smerten. For dem å se at dere har flere å dele denne tiden med enn dere tror. Kanskje plukke noen blomster. Gi de til dem og be dem gi blomstene til deg.
DET skal jeg gjøre. NÅ skal jeg gjøre det!
For nuet er alt vi har. Om det innebærer tårer, latter eller blomster: nuet er ALT vi har.
Ei skjære sitter på ei grein på en gammel lekeplass. Der er ingen leker som kan vitne om en svunnen barndom, og den gamle lekeplassen minner mer om en altfor tidlig endestasjon. Gjengrodde stier over små elver. Minner fra tider vi bare kan fortelle om. En ung kropp så sliten. Hører du vinden synger for deg i dag, over byen, utover havet. Hører du? En gang skal vi alle komme reisende samme vei som den veien du er i ferd med å reise. Da skal du få den klemmen som jeg har så lyst til å gi deg nå, men som du er for svak til å kunne ta imot i dag.
Fra barndommens blomsterbed plukker jeg blomster til deg, og håper de vil få deg til å makte å smile. Inderlig ønsker jeg deg mirakel, helbredelse og hvile. Men jeg vet. Noen ganger handler det ikke om å gi opp, men å lytte til vinden og sangen i trærne, gråte på jorden og la tårene nære blomstene.
Det er ikke to av meg i dette huset. I’m the one and only grown up. Det vil si at det er meg og notat-listene: “Bukser og shorts str 128, bukse str 98, kjøkkenpapir, dopapir, pålegg, P-piller til kattepusen, flåttfjernedings. Husk ringe ditt, husk sende brev til datt. Mail ditt, sms datt, husk klorin, melk og yoghurt.”
I dag var der på tide: shopping med toåringen, åtteåringen, listene og trillebagen. Vi kom oss gjennom det hele, satt på hjem med en snill slektning og ramlet oss inn gjennom døra ganske så leggetid.
Jeg stod i kaoset på kjøkkenet etter å ha gitt katta P-pillen sin. Nok kattunger nå, that’s for sure. Kjøkkenbenken bugnet over av alle mine fornuftige billigprodukter, kjøtt, pålegg og hygieneprodukter. Det skulle sorteres, ryddes, ordnes og fikses, samtidig som barna ønsket svar på diverse undringer. Kveldsmat straks, vent litt i sofaen.
Da fikk jeg øye på rotet på stua, og jeg stusset: Hvem i alle dager skal rydde opp etter dem, hadde de tenkt? Jeg kjente det kokte der jeg stod og prøvde å holde hue over kjøkkenflommen. For etter jeg var ferdig med å putte matvarer på plass, lage kveldsmat, rydde fryseren og vaske kjøkkenbenken, tenkte jeg liksom å gjøre noe med alle ruskene på gulvene, for ikke å snakke om flekkene på sofaen. Jeg begynte å rive meg i håret.
Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til dem, at hvis de skal ha lekerom i den lille stua i tillegg til lekerommet til Mathias i kjelleren, og Even’s lekerom oppe på loftet, må de holde lekene sine innom dette lekerommet på stua, ikke dra dem utover hele stua mi.
Vips ble jeg forvandlet til potte sure tante Sofie i Kardemommeby. Jeg trykket av barneTV, hevet røsten, og sa med sånn teit hvinestemme som jeg vet ikke er særlig pen: “RYDDINGS! NUH!” Det pep litt nei i minsten, men jeg fikk fort overtalt ham til å plukke opp etter seg under stuebordet. 8åringen satte i gang han også, og jeg fikk det som jeg ville. Når jeg er i det hjørnet er jeg om mulig enda mer bestemt enn hu derre tante Sofie, og det er bare å smi mens jernet er varmt hva angår barna: kveldsmat, tannpuss og vipps i seng.
Huff, tenkte jeg, der vi alle hadde landet i mammasenga. Stakkars små, med sånn ei surpompmamma.
-“Mathias?”
-“Ja.”
-“Even?”
-“Mm.”
-“Unnskyld at jeg ble så potte sur. Dere var kjempeflinke til å rydde!”
-“Hehe du er morsom når du sier unnskyld mamma. Det er bra du er litt sur innimellom.” Sa Mathias. Og da sov allerede Even.
Kanskje sier jeg unnskyld for lett. Kanskje skal man ikke si unnskyld bare for å ha kjefta litt. Men et klokt menneske lærte meg å aldri la solen gå ned over en uenighet. Ikke at jeg var uenig med barna mine, de hørte jo etter meg. Men hvem vet hva om morgendagen? Ungene mine skal vite at alt er godt mellom oss, til enhver tid. At jeg er så glad i dem at jeg beklager hver minste lille dårlige stemning. At det er viktig for meg at de ikke er lei seg.
For vi har ingen garanti. Vi vet aldri når sola ikke står opp igjen. Ungene mine betyr alt for meg. Hvis det var siste gang de så mamman sin, skulle de huske et unnskyld og et smil, ikke ei sur stemning og en potte sur mamma. Vi skal kunne beklage og le av det hele sammen. Først da er vi klare for en hvilken som helst soloppgang. Og alt jeg ønsker meg er så mange soloppganger som overhodet mulig med gutta mine.
-“Gi faen!” fortsetter hun. “Det er så deilig å gi faen!”
Sånne som oss har ingen å stå på pinne for dagen lang, andre enn barna våre. Og de bryr seg ikke om vi ser ut som så ille hybeltroll at vi skremmer bort hybelkaninene. Vi kan gå rundt og fise hull i stygge joggebukser anywhere i huset. Who cares. Vi må virkelig beherske oss for å huske å lære kidsa å ikke dure løs ved matbordet.
Desverre var isbilfyren bittelitt kjekk da jeg kjøpte en pakke digg til barna og nabokiden i dag. Og det var ikke jeg (se bildet over). So what. Skal ikke ha noen mann uansett. I’m the onefile.
Slike som meg er som bier som godt vet at det finnes flere blomster. Inn med skje? Ok: flere fisk i havet. Men det er mye søppel i havet også. Og snart ser vi ikke forskjell på fisk og garbage, det vet vi jo.
Jeg er ei bie, men ingen romantiker lenger. Det er sååå godt å være singel I tell you, at jeg har ikke ord for hvor avslappet jeg føler meg. Bad hair, breath and cloth day? No problem. Ettervekst som fy, og look som Gunilla i Hollywood? Null stress, det eneste man skal våkne til er kofferten anyway. Yeah. It’s the one and only onefile.
Om jeg ikke vil “finne kjærligheten” og elske noen?
Jeg elsker noen dypt og hellig, og de har stjålet mitt hjerte for evig og alltid. De heter Mathias og Even, og er 8 og 2 år gamle.
I meg selv har jeg funnet kjærligheten. Den får meg til å blomstre hver dag, og jeg stortrives. Hver dag er en lykke i seg selv, særlig fordi jeg ikke har noen mann å imponere for å “beholde”.
Iblant blir jeg så forelska at det tar meg en time ekstra å sovne fordi sånn kribling i magan stresser meg. Jeg tenker på vedkommende og tillegger ham egenskaper fra eventyrland. Inntil jeg husker at det er trollgull som glitrer foran meg, og det går over. Inntil jeg kommer på all søpla i havet, og alle de forurensede blomstene. Reality. Really.
Nei jeg er ingen iskald person, men jeg mener folk skrumper kjærligheten inn til noe så primitivt som samliv mellom to personer. Kjærlighet er så mye mer. Det er barn, takknemlighet, vennskap, natur, tilstedeværelse i nuet, opplevelser, familie, dyr, iver, glede og så mye mye mer. For meg er det også det å få en klem av barna mine. Lidenskapen over å se en bra film. God mat. En prat med søstra mi eller ei god venninne. Det å dele noe sammen. Følelsen når jeg står i dusjen etter trening.
Hvis jeg skulle delt alt dette med et menneske …ja så er jeg ikke helt klar for det før jeg er runkete …unnskyld så meget: rynkete, og gammel anyeay. Jeg er en onefile. En flørt. Kall det hva du vil, men jeg har det steike bra.
I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?
Ved skråtakvinduet over senga mi henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her.
Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en.
Og alt annet som får en til å smile.
Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å “oppføre meg”. Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.
Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.
Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.
