Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.
2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier “Mamman miiiin!”
Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua.
Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine.
Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.
Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚
De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. “DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!”
En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han “væiver me’ arma” yeah.
Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!
I dream away. Yeah. Where are you now?
Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: “Yeaah grrr arrgh shåpping!” Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.
En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper “Hhheeey!” mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey!
Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go.
Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??
No way. How to say. It did’nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.
Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier “Aaaskepååååått, du må løpeee!” For klokka er tolv, og den høflige til å ta på – magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær!
En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet.
MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til “væivende armer” og hoppende kropper. “NOW DON’T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!”
Det runger: “Heeey!”
Macarena sier: “Heeey macarena!”
Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: “Høøøøy macarena!”
Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til “dansen”.
Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu.
Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. “Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig…!” Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt.
På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!
Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?
Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se.
Snipp …og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: “Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!”
Det er fredag. Folk sitter foroverbøyd i de fine bilene sine. Noen spiller dunk dunk. Andre er fortsatt på jobb.
For meg har det vært en verre fredag enn noensinne. En slik fredag der jeg måtte sette meg ned i skogen før jeg kom til sentrum, for å gråte ferdig der, mens jeg tok viktige og vanskelig telefoner. Etter en stund greide jeg å stanse tårene. Så ruslet jeg innom idrettshallen’s toaletter for å fikse på fasaden. En knust kvinne lærer like kjapt å spinne som en naken en; så jeg fant frem styrken i meg selv igjen, og gikk videre.
Hvorfor vil jeg gjemme meg? Hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg begynner å innse at jeg ikke kan noe for at jeg hele tiden blir innhentet av fortidens feil. Feil jeg gjorde da jeg var syk av bipolar. Gjeld jeg ikke klarte å håndtere til slutt. Jeg er ingen fan av å skylde på, og liker å ta ansvar. Men faktisk. Jeg dytta ikke denne diagnosen oppi hue på meg selv som 17åring. Jeg skjønte ikke bæra, for å si det sånn. I flere år. Hverken tytte, bringe eller blå. Så det så.
Hver gang jeg henter posten blir jeg overfalt av slangende brev med hilsen om kvelertak fra fortida. Jeg prøver å overse, men før eller siden blir jeg tvunget til å titte. Jeg prøver å leve i nuet, her jeg har stålkontroll over hverdagsøkonomien, men hver gang jeg finner roen, kommer en ny storm fra lenge siden dengang da.
Den gang jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve å bli mamma.
Den gang jeg nektet å innse at jeg var syk.
Den gang økonomi for meg var for alle andre.
Nå er det payback time.
I 6 år har jeg hatt med store makter å gjøre. Makter jeg tok kontakt med etter et kurs om min diagnose bipolar en. Folk som vil meg vel. Jeg har hatt møter med en namsmann som har forsøkt å si meg at jeg ikke må skamme meg. At jeg bare må la tårene trille. Og gjett om tårene trillet av skam, der den snille namsmannsdama og jeg satt og åpnet konvolutter. Jeg har møtt mennesker i kommunen og nav som tar opp tråden der namsmannen og jeg måtte la ting vente. Dette er folk jeg ikke kan få fullrost.
Men jeg må alltid kjempe og snu på krona. Jeg er ikke den bloggeren som reklamerer for de dyre klærne og den fancy sminken. Kanskje er det business for meg i vente senere, men ikke noe pink opplegg. Her i hjembyen der jeg bor har det gått rykter om at jeg har blitt rik på blogging. De skulle bare visst hva jeg har å deale med. Og for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke lenger noe om hva folk tenker om meg og min økonomi. Selv har jeg egne verdier i den gata der, og kan bli like glad i all slags mennesker. Om min venn er en narkoman, en alkoholiker, eller en rik mann med kontoen stappfull, er det eneste som teller om vedkommende har et spennende, rikt, empatisk indre landskap. Inni seg. I sjelen sin. Penger har ingen adgang der, merkelig nok.
Vi mennesker er så rare. Vi skal liksom skamme oss i kroken vår hvis vi mangler en tier å betale med i kassa. Vi skal krympe oss til en slags mini-Alice i wonderland bare vi egentlig dealer med inkassovarsel og lite cash. Og vi skal ikke gråte så folk ser det. Vi skal skamme oss i hver vår ensomme krok. Men rik? Det skal vi heller ikke være. “Lite teit da.” “Cocky!”
Jeg vil ikke være med på noen av delene. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal sitte på en benk i skogen der jeg bor; skulle jeg til å skrive. Jeg mener; i en skog i byen der jeg bor, og gråte og skamme meg, når jeg i virkeligheten har kjempet alt jeg har i 6 år for å deale med gjeld fra fortiden. En fortid da jeg var for syk til å kjenne mitt eget beste.
So eat me, beat me, eller se ned på meg. Jeg akter å bruke tiden min på mer enn å holde hue over vannet. Jeg skal kravle opp på land og reise meg stødig. Fra å ha akkurat nok til mat, klær og alt annet, skal jeg søren meg tjene gryn nok til at barna mine vokser opp til å lære seg å dele med de som har enda mindre. Verdiene jeg ønsker å lære barna mine, er å se rikdommen i hjertet til sitt medmenneske. Ikke måle sine venner i lommeboktykkelse, men i det indre landskapets skjønnhet.
Nå gidder jeg ikke å legge skjul på det lenger; veldig lite fra min konto går til meg selv. Alt som virkelig betyr noe for meg, er at barna mine ikke skal merke hvilken fortid jeg dealer med. Ungene mine tror jeg er rik. For de har alltid alt de trenger. Sannheten er at jeg skraper og snur for å få alt til å gå rundt, hver eneste måned.
Jeg kjøper meg nesten aldri klær, enda nesten ingenting passer lenger; siden jeg har gått ned over 5 kg. Lipfinity’en min er fin på leppene den, de dagene jeg greier å skrape opp nok av den til å smøre på leppene. Jeg bruker den også på kinnene, så nå som den er nesten tom, ser jeg nok ikke så fresh ut. Det er på tide å klippe foundationtuben i to, og oppbevare den i plastikkpose. Sko? Når kjøpte jeg det sist? Og hvorfor føler jeg meg ikke fattig? Er det fordi jeg med mine andre prioriteringer ser hvor glad toåringen min blir for nye røde brannmannstøvler? Eller fordi 8åringen min blir så takknemlig for en is på kafé? Han merker ikke at jeg ikke kjøper kaffe eller is til meg selv. At mamma er glad i vann vet han jo godt.
Fattig? Jeg nei. Med min uføretrygd med trekk fra fortida, er det så mye mer fra den fortida jeg føler jeg slipper nå. Jeg slipper å være syk, nedstemt og ensom.
Jeg får være mamma. Jeg er frisk og lever med bipolar i remisjon. Barna mine lever og er friske. Jeg vet akkurat hva og hvor innmari mye jeg har å være takknemlig for. Penger kan aldri kjøpe alt jeg har å takke for hver dag.
Men noen ganger kommer tårene. Når jeg vet jeg må vente lenge med å kjøpe meg ting andre ser på som en selvfølge. Når jeg lærer meg at det å låne penger av andre for så å nedbetale det, ikke var så smart lell. Fordi de elsker å snakke om det og fremstille det hele som en bragd, mens de glemmer å nevne alle de andre de har gjort livet enklere for. Når et uventet trekk gir meg ustød grunn, og jeg må jobbe for min rett til en viss sum i måneden.
Så snur jeg meg bort og så tørker jeg tårene. Jeg er mer klar for framtida enn ever before, og min store trøst er at sønnene mine ikke merker at mamma har tråkka i luksusfella uten at det noensinne dreide seg om luksus. Når jeg snur meg tilbake ser du bare ei rød, lysende nese som definitivt kunne behøvd litt foundation, og øyne preget av “allergi”.
Men dette skal jeg klare! Mens jeg gjør opp for en brukken fortid, og bygger nye broer, tenker jeg at det finnes mange måter å reise seg på økonomisk. Vi er så mange med kreative ressurser som må slutte å skjemmes. Ok så har vi tråkket feil og gjort noen tabber, men la oss nå ikke i tillegg gjøre det til en brems rent sosialt. Vi er ikke dumme. Så mange utveier vi har, over alt. Så mange muligheter. Jeg kan skrive; hva kan du? Bake? Strikke? Snekre? Male? Now let’s do that!
Jeg er ikke redd for framtida. Det et fortida’s tårer jeg tørker nå. Og så velger jeg å være tøffing og snur på kronene til de forvandler seg til tiere. Å skjemmes over min fortid er jeg ferdig med. Jeg har bipolar 1 og det viser seg at det ikke bare fantes bakdeler med denne diagnosen likevel.
Er du blakk men happy? Kom la oss starte firma. La oss sette sammen to pluss to så blir det fire. Så blir det åtte. La oss stå på til 16 blir 32 og så ser vi framover. Ikke bakover. Framover. En dag har du nemlig betalt nok for dine fortids feller. En dag har du grått nok skamfulle tårer. Det er på tide å knekke nøtta og skjønne bæra. Både tytte, bringe og blå. Så det så!
I am in heaven! Som mange av mine lesere vet, tar jeg alle hensyn til diagnosen jeg lever med, bipolar 1. Noe av det viktigste er kosthold og medisiner, og skal jeg unngå blodsukkersvingninger og bivirkninger av medisinen; må jeg så og si leve på lavkarbo. Dessuten også for å unngå diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes, og dermed lettere kan få diabetes.
Og jeg elsker denne livsstilen, særlig fordi min venninne Christina Johansen har lagt sine deilige oppskrifter ut på sin blogg http://m.meglerfru1.blogg.no/ . Dette har gjort alt lettere for meg.
Men noe har jeg savnet! Kakao med krem var det aller beste jeg visste, og jeg har ikke kost meg med det …før nå! Det vil si 9 mnd uten min yndling innen søtt!
I kveld fikk jeg en idé, nemlig:
Jeg smeltet 7 ruter chloetta mørk sukkerfri sjokolade i en kasserolle under omrøring. Da det hadde smeltet, tilsatte jeg en ss tagatesse søtning. Så rørte jeg i en stor kopp med fløte.
Jeg lot det få et oppkok, og mens det småkokte laget jeg krem av kremfløte og tagatesse. (Anbefaler å smake dette til; jeg liker det søtt med stor S!)
Deilig deilig, og det blir sikkert deiligere med matfløte, siden jeg kun hadde kremfløte nå.
Etter en heftig joggetur i dag, kjenner jeg at jeg trenger litt ekstra. Med en bipolarvennlig livsstil, uten særlig carbs, uten noe som helst alkohol, og med stabilt blodsukker; er det allright å kunne skeie ut med en kopp kakao med krem, uten at det går utover balansen.
Det begynte så bra. Minsten skulle sove i mammasenga, og størstemann ville ta natta på madrass på gulvet. Han har en egen soveplass her oppe på rommet mitt siden han ikke liker å sove alene på rommet sitt i kjelleren. Jippi Pippi, nå skulle vi alle legge oss tidlig. Even sovnet. Mathias og jeg holdt også på å sovne. Da hørte vi det, begge to..
“Bzzz bzzz, jeg er en liten fluefjert som bare måæææ kile deg over alt mens jeg først er i bzzz gang. I gang med å plage vettet av deg! Bzzzz!”
Nei! Jeg er ikke laga sånn at jeg kan sovne mens ei flue driver og overfaller meg for å stjele et par hudrester og lage tortur-lyd som prikk over i’en sin. Ikke min eldste sønn heller, han har tydeligvis arvet av mamman sin et visst instinkt hva angår slike insekter. Kill em all! Nooow!
Men denne forbanna flua ville JEG ta, mohaha. For nylig kjøpte jeg en megasmekker for 19 kr. Jeg er sær på den lista mi når jeg shopper. Kjøper som regel mindre enn jeg har notert, mens jeg fy fy til meg selv for at jeg trodde jeg “behøvde duker eller brus” da jeg skrev handlelista. Men da jeg så denne vidunderdreperen var det love at first sight. Vi giftet oss der og da, og jeg tok en vals med den foran kassa, og jeg kyssa den. Ikke. Men vi var uadskillelige fra det øyeblikket jeg så den.
Derfor klikket det litt for meg da flue eff lekte gjemsel med meg på soveloftet mitt i kveld! Jeg satte i gang jakten med min grønne svære venn. Hver gang jeg skrudde på lyset ble flua stille. Så kunne jeg skimte den på magen til lille Even da jeg skrudde av lyset. No way! Jeg smekker ikke barnet mitt, det sier seg selv. Lys på igjen. Stille. Lys av. På foten til Even satt en liten faen. Grrrr.
Da! Så! Jeg den! Oppå våtserviettene på kommoden min! Jeg schmokka til, og vi jubla stille. Men så fant vi ikke noen død flue samme hvor mye vi lette etter fluelik under våtserviettene.
Høyt oppunder taket, på veggen, satt en liten fluelort og gliste. Ja det er jeg sikker på jeg så den gjorde. Jeg tok grep om min kjære grønne smekkefant, og smurte flue på veggen min, dønn! Yes! Sa vi: “Yes!” Så glad over å ha drept noen, er vel litt kinky. Men i og med at den torturerte oss var det nok selvforsvar.
Da Mathias hadde lagt seg til for å sove, and mee too, gikk brannalarmen, selvfølgelig. I kjelleren. Men bare i ca 15 sekunder. Da jeg gikk ned for å sjekke, satt kompisene til veggflua mi på taklyset rett ved brannalarmen og glodde på meg. Jepp. Det er faktisk sant. Du skulle vært flue på veggen her, så hadde du sett det sjøl.
God natt fra Lykketoppen, i morgen venter en ny og spennende dag.
Han smilte, stod opp av senga, fikk villig på seg ny bleie og nye klær, pussa tenna, og så gikk vi til barnehagen me’n. Der måtte vi være litt sammen med ham på den nye storbarnsavdelingen før vi sa hey då og rusla hjem. Siden har vi ikke sett’n. Nå sitter vi her og teller timinutter så vi kan hente ham hjem. For det ble litt kjedelig uten lillebror kosklomp her.
Vi har gjort som vi planla, 8åringen og jeg. Vi har sett filmer og bodd på sofaen, og vi er søkke enige om at “Syng” var bedre enn “Lille kylling”. Mathias lo av at mamma ble rørt på slutten av syng. Men, men, iblant skinner bipolar gjennom, sånn er det å leve med en følsom diagnose; man griner litt av tegnefilmer. Kremt.
Å være misunnelig er ikke noe som kler meg. Men akkurat nå er vi misunnelige på de heldige barnehageansatte som har fått være sammen med lille Even i hele dag. Ja, nå stikker vi snart og henter ham!
Vi sitter her ute sammen med edderkoppene våre og tar sats; lillebror her kommer storebror og mor! Nå er det vår tur til å være sammen med verdens kuleste toåring, dessuten er pannekakene og baconet klar til steking!
(Men det skal innrømmes at Mathias og jeg har kosa oss grundig i dag, da. Vi bare savner minsterampen vår.)
TreffesjamøtesjaHVORFORIKKE? HellyeahWHYNOT? Vikjennerikkehverandre, men let’s do that coffée!
Alt Irina og jeg visste om hverandre, sånn really, var at begge har bipolar, og begge har blogget. Vi tok grep om disse to likhetene i dag, og møttes på kafé for å gettoknoweachother.
Jeg tar av meg capsen; wow for ei positiv og kreativ dame. Tenk å være så heldig å få ta en kaffe med ei som er opptatt av å ikke snakke nedlatende om andre, og som tør å fortelle om det positive ved seg selv også!
Befriende! Hun er like befriende som en høstvind etter en dampende het sommer! En prat med henne er fri for fake shit, klarert for kreativ ballkasting, og renset for uinteressant baksnakking. Hun er en stjerne sådan, fordi hun har en sjelden tankegang og en genial måte å utvikle den tankegangen på.
Noen ganger har jeg opplevd å føle meg usikker på et par mennesker, i det de har snakket negativt om sine “nære venner”. Ting som ikke bør bli sagt, plumper ut, og jeg blir forvirret. Kan vi ikke snakke om noe annet, nå som hun eller han ikke er til stede og kan fortelle sin versjon av dette? Hva sier du til “din nære venn” om meg, du som er så kritisk innstilt?
I dag kunne jeg avslappet snakke med Irina i over en time, uten at noen av hennes bekjente ble nevnt i negativ tone. Hun rett og slett har ikke det behovet.
Jeg gleder meg big time til å bli bedre kjent med en vakker skapning hvis klokhet nesten kan tas og føles på. For i de øynene der, ligger en type erfaring som jeg kjenner så godt til. Vi har vært på mange parallelle steder, men samtidig er vi like ulike som vi er like. Dette skal bli spennende, og lærerrikt. For noen ganger ser du det ikke selv før du møter deg selv i et annent menneske’s øyne.
Breathe with me 😉 Når jeg ikke har skrivedilla, og jeg en sjelden gang ikke har stort å skrive om, hva gjør jeg da? Jeg breather. Skriver ikke. Det tar ca et døgn eller to, så greier jeg ikke å la være lenger. Her på Lykketoppen går livet sin vante gang. Even og jeg koser oss sammen, mens vi venter på storebror Mathias som kommer i morgen. Even har barnehageoppstart morgen, mens Mathias skal få noen dager med mamman sin før skolestart. På bildet over ser dere kattungen vi skal beholde; den digger det ene huset sitt.
Jeg går rundt og gliser som vanlig, og priser meg selv lykkelig over at jeg hverken er forelska eller i noe slags forhold. Det gjør det hele så enkelt, tenkte jeg på da jeg dusja i kveld, og lot leggene se ut som de naturlig sett skal; dvs ute av syne og ute av sinn: sommeren er over, høsten er her, og jeg kan gjemme singelføttene bak klær. Ahh. Jeg trenger ikke imponere noen. Ikke for det, jeg har flere ganger grodd jungel på leggene i sommer, og bare latt det vises. Like I care. Only for party, I swear 😉 Jeg kan være en tusseladd utkledd som ei joggebukse om jeg vil. Whatever. I’m not here to impress a man!
Det er viktigere ting å gjøre enn å sjekke mannebein for min del, og hvis toget har gått, påvirker ikke det meg. Jeg mener det; man har viktigere ting på plakaten. For eksempel det å lytte til andre mennesker. Her i byen kjenner jeg mange, og jeg er så heldig at mange betror seg til meg når de møter meg. En god prat med noen fra lokalbefolkningen kan gi frysninger og tårer i øynene, latter og ny respekt for vedkommende. Det er som om de vet at mitt hjerte har plass til flere hemmeligheter. At deres ord blir med meg i graven.
Dagene er klare og det er jeg også. Klar for høsten. Men aller først, for en god natts søvn før Evens debutt på storbarn! Heia barna mine; store gutter begge to nå 😚😙
Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte “Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!”
Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte
Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var “en blogger”, som i “hei bloggen”.
Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!
Step 2: Don’t care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det.
For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt.
Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig “gjemme meg her”.
Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.
Hvis jeg ser meg tilbake, ser jeg for det meste høye fjell. Motbakkene var tøffe, men slik er det ikke lenger. Som jeg har vært inne på før, har jeg vært frisk fra bipolar i 6 år nå. Jeg lever medisinert og med diagnosen i remisjon. Ikke beroligende midler, og ikke antidepressiva, men rent stemningsstabiliserende medisin som jeg behøver. Ekspertene sier at når en med bipolar er frisk og har diagnosen i remisjon, er en del av det hele å ha naturlige små svingninger slik som andre friske mennesker uten diagnoser også har. Men det er ikke alle som er enige med ekspertene. Enkelte er så påståelige og fast bestemt på å pirke på alt, at de innbiller seg at bare jeg har en dårlig dag, betyr det at jeg har en “bipolar svingning”. Slike folk er dyktige i å bruke det de anser som min svakhet mot meg, og prøve å mobbe meg med det gjennom lite vennlige meldinger. Men de glemmer en vesentlig ting; bipolar er ikke min svakhet. Det er min styrke.
For det er ikke lenger diagnosen som er vanskelig å leve med. Det er enkelte mennesker omkring meg i hverdagen som er så innstilte på å straffe meg og bringe meg ned, at jeg har måttet kutte kontakt for godt.
Det er godt mulig de anser sitt nærvær for selve varmen å være, men det er ikke slik jeg ser det. Jeg kunne for alt i verden ikke tenke meg å bli invitert inn i den kalde varmen der. Det er stor forskjell på en falskhet til ære for deres offerroller, og ekte gode folk som tar en bipolar faen som hun er i sin helhtet.
De kan brøle offentlig til meg i fylla si. De kan lyve om meg. De kan holde meg utenfor så mye de vil: jeg er ikke interessert.
Kanskje har de ikke taklet overgangen fra en tid da de var vant til at jeg lå nede av meg selv, til en ny og frisk tid der jeg står oppreist stødig. Alt jeg gjorde ble fiasko før, og mitt hjem nr to var psyk avd.
Plutselig må de forholde seg til det stikk motsatte. En selvstendig og frisk meg som greier hverdagen og som beviser for omverden at jeg ikke er helt bak mål hva angår intelligens heller. En av dem var så ivrig på å tråkke på meg, at vedkommende støtt og stadig ville minne meg på at jeg har bipolar, og at alt hva ekspertene kaller naturlige, friske bølger, måtte være en såkalt “dårlig periode”. Ja, det er snakk om å bruke en diagnose mot en som tidligere virkelig slet med den. Jeg tenker jeg overlater vurderingene til ekspertene.
Jeg begynte å høre løgner om meg selv. Ganske grove løgner som kunne fått store konsekvenser for meg. I og med at denne personen egentlig skulle stått meg nær, måtte jeg ta et par telefonsamtaler til min omgangskrets for å forklare hva som egentlig var sannheten.
Det aller viktigste for meg er at barna mine ikke preges av at enkelte i mitt tidligere nettverk ikke klarte å respektere meg som bipolar mor. Derfor har barna mine alltid hatt muligheten til å treffe folk de har blitt kjent med, selv om jeg har kuttet kontakt for å skjerme meg selv om min helse. Dette har vært viktig for meg, at hverdagen skal fortsette som før sett fra ungene sitt perspektiv. At ikke jeg skal stå i veien for relasjoner.
Det er provoserende for noen at der går bra med meg. Enkelte klarer ikke å respektere meg som voksen og frisk person. Derfor holder jeg meg unna dem. Jeg vet de ikke kommer til å forandre seg, så det er kroken på døra fra min side. Men mine barn har sine egne dører, og får ha kontakt med de dem er glad i. At voksne ikke går overens, skal aldri gå ut over mine søte små. Jeg tar ansvar for min diagnose, og kutter av de båndene som fikk meg til å føle meg mindreverdig, og lar båndene bestå mellom barna mine og dem.
Jeg vokser meg inn i det friske livet med denne diagnosen, og blir sterkere. Grensene blir tydeligere, og jeg er i stand til å banke i bordet så det runger ut i kosmos med et vræl: nå er det nok! Kom ikke her og si at det å tråkke på noen som i alle de år har kravlet seg opp fra et psyk helvete, er ok. Som om de noensinne forstod, uansett. Hvis jeg ikke var bra nok for dem da jeg lå og kavet i ding dong gjørma, er ikke de bra nok for meg nå som jeg er king kong sterk og klar for livet.
Det er deilig å kun omgås de som vil deg vel, ikke sant? Har du noensinne prøvd det? Å tegne dine egne linjer. Skape ditt eget land, der bare de som viser deg vennlig respekt, kommer innafor. Blod eller vann, samme det. Det handler om å trives, diagnose eller ikke. Blodsugere er kun ute etter å framstille deg for andre på en negativ måte. Hvis de andre er dumme nok til å tro på det, stanser jeg dem ved grensa og kutter dem ut, de også. For, det vanskeligste med bipolar er ikke for meg bipolar. Det er de folka som misforstår og tror jeg er her for å bli tråkka på siden jeg har en diagnose. Det er så synd for dem, for jeg tråkker så hardt tilbake at grunnen kan riste under dem. Og da er det best at de kommer seg kjapt tilbake til kafébordet sitt for å sladreskravle videre.
Noen ganger har du valget: brenne i helvete, eller selv å være en satan. Det er et dansk uttrykk som tar det hele til spissen og setter det der.
