Som vann på både gåsa, høna og måsa

 

Du vet. Når du endelig finner freden, og roen har senket seg. Når relasjonen er brutt, og du la på litt ekstra for å være på den sikre siden: nå vil du være i fred. En venninne kan virke som det hun er; ei forbanna kjerring. Eller hun kan virke hyggelig. Eller begge deler med vekslende årstider. Uansett kommer det til et punkt da du sier fra at vennskapet druknet en plass mellom vinter og vår; leave me alone, please be gone!

 

Det kunne vært lett, det. I 1993. Da var det bare å trekke ut ledningen og pælme alle hatbrev i søpla. 

 

Men året er 2018, og det er trakasseringens enkleste tid, like ever. Meldinger tikker inn ca 10 ganger om dagen, med sure beskjeder om alt det negative vedkommende finner ved deg, utropstegn uttopstegn utropstegn, og trusler om at “alle andre er faen meg informert om hvor teit du er!” ruller inn i den deilige dagen din som små biler fulle av eksos. Men du velger selvfølgelig å ikke sette deg inn i bilene. La dem kjøre, let’em drive, sammen med kjerringa som sitter inni.

 

Joda. Javisstja. Vet du hva? Det er greit det, din lille liksomterrorist: Jeg vet du elsker å prøve å pine meg. Men du skjønner, det gjør ikke vondt lenger. Tror du virkelig jeg egentlig bryr meg om alle dine forbanna paranoide forestilninger om meg? Tenker du at jeg blir redd når du bruker alt du kan mot meg, og “sårer meg” med “hersketeknikk public”? Som om jeg – like I care – hva du måtte innbille andre mennesker om meg? Hva da? Skal dem bite meg i ræva? Klype meg på skinka? Spytte meg i ansiktet sittende flere mil unna? Se om de treffer; liksom.

 

Nå har du holdt på i et døgn med stygge og uhyggelige tardedmeldinger, uten å få svar fra meg; blir du ikke lei? Har du ikke et liv å leve? Tror du livet mitt faller i grus av hatet ditt? Og som om jeg, som er vant med full åpenhet om min egen fortid, skulle føle meg truet av at du “forteller folk løgner om meg.”

 

En ting er sikkert, og det er at du innbiller deg at det faktum at jeg lever med diagnose bipolar gjør meg så sårbar, at hvis du kjører på nok, så “knekker du meg”. Tenk å være så ondskapsfull. Stakkars deg. Det kan umulig føles positivt. 

 

Jeg føler for å informere deg om at jeg anbefaler deg å konsentrere deg om deg og ditt. Jeg har det strålende med meg og mine, og det er ingenting her i gården du kan ødelegge; give it up.

 

Di kjerring. Ja jeg mener det. Det er feigt å sende usaklige meldinger med hensikt å plage andre, time ut og time inn. Men jeg er vant til denne atferden din, så nå preller det av som vann på både gåsa, høna og måsa! 

 

Keep going med bygdadyrsladderet ditt, så mye du vil. Men fortsetter du med simpel telefonterror, er det ikke lenge før jeg ringer politiet og rådfører meg med dem. You should know at psykisk terror ikke er lov, you wannabe bastard.

 

Livet er så deilig. Alt for digg til å kaste bort på å gi unødig oppmerksomhet til sånne som deg. Tilogmed i dette innlegget er du hverken kvinne eller mann, 70 år eller 15 år. Men du er 0 år i mine øyne, that’s for sure. 

 

Get a life, or a fucking wife 😜

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg