Den snille mannen som kjørte oss seneste hjem i natt, minte meg på hvordan barna har godt av litt løsriving. At de lærer mye nytt disse døgnene, og at de kommer til å bli noen daltete dalter hvis vi ikke lar dem klippe litt navlestreng.
For meg som mor var det skikkelig utfordrende å la Even sove en natt borte uten meg til stede, i natt for aller første gang. Et stort skritt. Selv om minsten er 1 år og 6 måneder nå, og det var til mormora si han skulle sove. Jeg gruet meg, men bestemte meg. Det å ikke la gutten prøve, kunne ikke lenger forklares. Jeg er alenemamma, det er nødvendig for både Even og meg at denne navlestrengen begynner å klippes litt i. At storebror skulle være med, var nok veldig bra.
Da han kom hjem i dag hadde han litt reaksjoner. Han var avvisende i noen minutter, og så gikk det over i sutring.
Så klamret han seg til meg. Koset og klemmet, og var tydelig lettet.
Ingenting av det jeg fryktet skulle by på overnattingsproblemer, skjedde. Han gråt ikke noe særlig, han var blid og glad i mårest uten meg, og han spiste godt. Koste seg med mormor og storebror.
Jeg fryktet å sovne av i mårest. Trodde jeg måtte skynde meg med til mine barn grytidlig. Trodde minsten kom til å blir redd når han våknet uten meg, så jeg lå og tenkte på det før jeg turde å sove.
Men da jeg prøvde å ringe mamma omkring kl 10.00, fikk jeg ikke svar. Heller ikke kl 11.00. Ikke 11.20 heller.
Omkring kl 12.00 ringte min mor og sa de hadde vært ute i hagen og kost seg i frisklufta. Alt gikk bra, og den verdens undergang jeg hadde bekymrer meg for, var kråkesølv. Tull og tøys. Ikkeeksisterende. Vi ble.enige om at det beste for barna var at hun bringte dem til meg nå, slik at Even fikk duppen sin hjemme hos meg
Mitt lille barn tåler mer enn jeg trodde. Han er større enn jeg greier å se, og han kan mer enn jeg tør å tro..
Så er altså tiden kommet for at minsten er i gang med overnattinger uten meg. Ikke regelmessige enda, men jeg har forstått at han tåler det.
Lillegull goklompen min, jeg får tårer i øynene av deg. Og jeg får klump i halsen av snille storebror som er så glad i deg. Vi går nye tider i møte, og legger bak oss alle disse nettene hvor du har vært avhengig av å ha meg der hos deg. Det blir ikke mange overnattingene enda, såpass liten synes jeg du er fortsatt. Men vi kan altså gjennomføre det, innimellom.
Minstemann vokser….
Men det gjør dette mammahjertet også…
Det er alltid plass til to amazing kids der…
