Mine gulle gode blogglesere vet det. Og jeg vet det. Hvor nødvendig det er at jeg pakker inn det avgrunnsdype alvoret i denne bloggen, i humor. Dere leser om himmelens altfor unge engler, mobbing, selvmord, tunge rushistorier og psykiatri. Sant som dagen er lys og natt mørkere. Det er vanskelig å skrive, og hardt å lese. Min intensjon er å gi dere mer muntre innlegg mellom alt det vonde.
Men der er en dypere mening med alle disse kjendis-postene. Jeg har en god del lesere som selv har opplevd grov mobbing, vold, psykiatri, rusavhengighet, selvmord blant familie og venner, eller annen tøff motstand i livet. Urettferdighet, onde tunger og motbakker.
Alle kjendiser jeg bloggervjuer eller skriver om, støtter deg. Du som står alene i skolegården og presser tårene tilbake, du som er innlagt på institusjon, pgr av rus eller psykiatri, du som skulle vært der;
Dette er av respekt for DEG, og et signal om å holde ut. Det kommer til å bli bra en dag. Du må bare holde ut. Vi prøver å nå deg med humor og glede, midt oppi alt det vonde. Om du blir mobbet, betyr det kun at mobberene tar feil. Om du sliter med rus, er det liv; da er det håp. Om du har selvmordstanker, er det fortsatt kun tanker. Bli med oss rundt neste sving, der flere venter her inne på forbipolene for å hilse på deg med et kjent smil og en stille støtte.
På bildet over her ser dere fantastiske Oslo Ess. I’ll tell you how we got to there…
På et flerkukturelt forspill oppe på Lykketoppen, satt en gjeng fra hele 5 forskjellige nasjoner (Tsjekkia, Afganistan, Cuba, Norge og Colombia!) og startet vorspill. Hu derre forbipolene var litt shaky, siden det var lille Even på 1 år og 6 mnd sin aller første overnatting borte fra mammasin. Både Mathias på 6 og lille Even skulle sove hos mormora si rett nedi gata her. Jeg en av de derre som er svært måteholden med alkohol, så dette betydde at jeg på aller første party siden Even kom til verden, unnet meg litt Cava i stedet for kaffe.
Disse to superpartyfikserene ordnet ferdig kåken mens jeg pynta meg. I love Hava og Håvard!
Det skulle trekkes en billett til Oslo Ess konserten samme kveld på Uptown, så da ble det ballongdans. Den som stod igjen med en ballong vant. By the way, må SKRYTE av UpTown’s Martin Hallager altså! For en mann av slaget YES! Superenkel å samarbeide med, og rett og slett et behagelig vesen! Ikke rart det går bra med det utestedet, når eierene er noen ja-mennesker, og opplegget er pro!
Velkomstdrinker laget av tidligere bartender Håvard
Spennende ballongdans? Nei egentlig ikke, for vi visste jo at Kamilla var fast bestemt på å vinne. Og på en eller annen måte gjorde hun det, uten noen ballongpang..
Hava inviterte inn to russ, disse skjønne ungdommene på 19 år. De ville være med på blogginnlegg de også, uten at jeg helt husker navnene…
Jeg var mer opptatt av selfieskolen de ga oss leksjoner i. Ja også dette med at blonde trøndertrege jeg selvfølgelig dumma meg ut.
Hun jenta satt plutselig febrilsk og lette etter noe i veska si. “Æ har sånn HTC2 chu..” Sa hun.
“Hæ?” Sa jeg.
-“HTC2, æ har sånn HTC2..”
-“Ja æ høre det, men hva e det for nå” Sa jeg, mens jeg stusset fælt på hvilken diagnose det var…
-:En telefon. Det e en telefon…” Hun så opp på meg som et spørsmålstegn “Æ lete etter telefonen min.”
“Åja haha æ trudd det va en diagnose eller nåkka..”
Vræææl, de lo så de krøket seg. Jeg sa: “Fortsett å fliiir! Det der må æ ha bilde av!”
Da lo de bare enda verre, og det er jo bra, for se så kjekke russ vi har her i byen 😂
Dette her er Jim Ronny. Og det der er Jim Ronny’s BH.
Dianelys, Kamilla og jeg down town ved Up Town.
Vår afganske venn Ibrahim, snilleste ever
Og en Patrick som jeg ikke kjenner. Ville være med han også. Og inne på forbipolene driver vi ikke og stenger ute folk vettu..
Nå hadde vi lært å ta selfie av russen, se så flinke
Doselfie er visst best
To gode naboer
Nok en doselfie
Oslo Ess med den geniale mixen Åsmund Lande, Peter Larsson, Knut-Oscar Nymo og Einar Stenseng, satte i gang er fyrverkeri av et show inne på UpTown, godt over midnatt.
Jeg jogger til disse låtene, pent lastet ned på phonen min. Og jeg synes musikkem er knallbra, både i sin originalitet og i sin Jokke-stil. Dem er konger uten ei krone, har sovet på stasjonen og hørt på radioen ved Bislett stadion. Iallefall er det en behagelig verden å tre inn i for en rufsete freak fra Stjørdal, der bandet forteller at de har slektninger. Og joda, vokalist Lande har også vært her hvet eneste år, forteller han.
Makan til vel plasserte scenerockere skal man lete lenge etter. Disse gutta ble født for å underholde. Som Åsmunds hese stemme synger ut på den første låta i det siste albumet “Konge uten ei krone” : “Det kaller vi underholdning!”
Munnspill fresher opp låtene mellom tempo og hes vokal.
Og backstage møter jeg en hyggelig gjeng. Jeg skjønner at de er slitne nå, så jeg vil ikke forstyrre mer enn nødvendig.
Men en ting er sikkert. Står du alene i skolegården og kjenner at du er utstøtt og mobbet, ville disse gutta garantert spilt en låt for deg i et forsøk på å muntre deg opp. De gir deg gjerne et bilde her inne, for å vise støtte.
Åpenhet er mitt verktøy for å sprekke troll i lyset. Snart kommer flere historier her inne. Det ruges og ventes tålmodig. Temaene er barnehjem samt fersk mobbing som pågår i nåtid. Til dere som står midt oppi det, vil jeg igjen minne på om det faktum at vi er så mange som støtter dere. Dere er kjempecoole; og det stemmer ikke, det mobberene forsøker å innbille dere.
Takk til Nils, som reiser med gutta i Oslo Ess, for en givende prat.
Vel hjemme ble det nars, og nei ikke bare med han her og meg. Det ble en såkalt senkveld.
Det så ikke slik ut da vi dro ut i går. Men en snill pie ved navn Hava, og en gogutt ved navn Håvard, shinet kåken mens vi var ute på livet. Det kaller jeg ikke underholdning, men verdens største gave å komme hjem til. Blender, lys, eplete, urtestativ og shina kåk: bedre bursdagsfeiring kunne jeg ikke fått 💖💙💖 Tusen tusen takk, you rock rock rock 💖💙💖
