Tårene bak psykiatriens låste dører



 

Hun våkner i institusjonssengen og ser seg rundt. Det er første gangen hun er på psykiatrisk avdeling post 2 Levanger. Veggene er minimlistisk innredet, og jerndørene er mørkegrønne. Hun står opp av sengen og tar et kjapt morgenstell, før hun går ut i korridoren. Der løper personalet forbi henne i full fart, og det er hektisk. Men hun ser ham i slow motion; pleieren som runder svingen så hurtig at navneskiltet hans flyr av ham. Iallefall ser hun han i sakte film i de vonde minnene. En dør låses av, og hun blir værende i stuen. 

 

Marie har ofte tenkt tilbake på båren. På beskjeden om at den unge gutten på naborommet hadde reist sin vei for evig og alltid på den andre siden av veggen. Hun fikk en kort beskjed om at han hadde tatt livet sitt. Så fortsatte hverdagen på psykiatrisk avdeling lukket post 2.

 

Marie Knutsen har anoreksi og lider i tillegg av tilbakevendende depresjon og panikkangst. Siden 2008 har hun vært ut og inn av psykiatrien. Hun har mye å fortelle om hvordan hun har opplevd dager, uker og måneder bak lukkede dører.

 

Man kan undre seg på om de herdes med årene, de som jobber på slike avdelinger. Marie har erfart mennesker som ikke har noe å gjøre innen helsevesenet hva angår arbeid. Likevel jobber de der. 

 

-"Hun verste var en stor, lyshåret dame oppi årene. Hun kunne få meg til å føle meg verre enn dritten på bakken" forteller Marie. 

 

Hun snakker om gjøkeredet's kyniske dronning. Den fryktede. Den grovrøstede sykepleieren du aldri vet hvor du har.

 

Blant et utallig episoder med ren angst, glemmer Marie aldri den gangen hun fikk et forferdelig panikkanfall på rommet hun hadde til disposisjon på lukket avdelig. 

-"Jeg kastet ting rundt meg og laget et leven uten like, så jeg kan forstå hvorfor de puttet meg på skjermet, en liten del av avdelingen som er ekstra sikret og lukket. Men det er måten det ble gjort på. Jeg hadde for mange blåmerker etterpå til at det kan være greit. De tok tak i meg, og dro meg med seg mens de halvveis løftet meg. Det gjorde så vondt. Og jeg hadde vondt nok i sjelen fra før."

 

- "Jeg husker en dag vi satt i fellesrommet. TV'n stod på, og de fæle nyhetene dundret ut i rommet. Jeg spurte om ikke vi kunne sette på noe annet, men hun store sykepleieren sa tvert nei. Nå skulle vi se nyhetene. Sånn var det bare"

Det ble hverken komi på TVN eller naturprogram på Marie den kvelden. Med hudløs kropp og alle sanser på stilk, måtte alle pasientene forholde seg til skumle nyheter, eller gå på rommene sine. 

 

Flere ganger ble den unge jenta Marie Knutsen truet av den kyniske sykepleierdamen. Marie prøvde flere ganger å si fra til de andre ansatte, men de trodde henne ikke. Ikke før en gang Marie hadde tvanstanker om å gå rundt og rundt gangene. Forbi vaktrommet, forbi kjøkkenet, forbi alle rommene og forbi stuen. Rundt og rundt, med et plaget sinn. Livredd. Over henne hang presset om å spise opp all maten, og i tide. Hvis ikke ble det sonde. I tillegg til all maten kunne sonde bli skummelt. Hun mintes en gang hun gikk opp 5 kg på 4 dager, og holdt på å får reernæringssyndrom. Da ble de ansatte redde for helsen hennes, og hun måtte gjennom ultralyd og andre undersøkelser oppe på somatisk."

Reimene. De grusomme reimene de la henne i hver gang de skulle tvinge i henne sonden. For det kunne være at hun hadde igjen noen smuler på fatet sitt. Eller en halv brødskive. Noen ganger valgte hun å ikke spise. Hun skjønte at det kom til å bli sonde uansett. 

Hendene. De sterke hendene som holdt henne fast mens de presser den vonde sonden opp i nesen hennes med en slange. 

Knaselyden. Den gangen det knaset i nesa samtidig som hun gråt og lå der reimet fast. 

 

Rundt og rundt. Med tankene. Med minnene. Fortvilt, redd og desperat gikk Marie rundt og rundt i gangene, til hennes verste mareritt kom ut av kjøkkenet og stengte døren dit, før hun sa: "Marie! Nå slutter du å gå rundt og rundt i gangene, du kan forstyrre de andre pasientene. Og du, du VET hva jeg gjør hvis du fortsetter nå!"

Marie ble enda reddere. Helt stille. Så fortsatte hun å gå. Sykepleierdamen hadde kastet henne på skjermet før, så det gjaldt å være stille nå. Hun mintes en gang hun lå på skjermet og gråt så hun ikke greide å dempe seg. Bak sikret glass, i det lille observasjonskontoret, satt gjøkeredets verste ladie og fulgte med. Den store sterke sykepleierdamen og ropte: "Ti stille! Det er pasienter som skal sove her! Ti stille!"

 

-"Hun kunne kommet bort til meg og brydd seg. Jeg hadde det grusomt. Jeg gråt og gråt. Ja hun kunne virkelig kommet og snakker rolig med meg. Men hun gjorde aldri det, og jeg ble bare enda reddere." Sier Marie stille.

 

Denne sykepleieren hadde glemt at døren til personalrommet var åpen da hun stanset Marie i å gå rundt og rundt i gangene. Da hun kunne spurt henne om det gikk bra. Da hun nok en gang kunne brydd seg, men gjorde det stikk motsatte. Da hun truet henne reddere.

 

Marie sitter oppgitt i en stol på kjøkkenstuen. En snill mannlig sykepleier kommer bort til henne og sier: "Du fikk litt kjeft i går hørte vi?" Marie nikker. Han fortsetter: "Vi skal ta det opp med henne mandag."

 

Endelig trodde de henne. Et lysglimt i år med mørke. En engel av en sykepleier som så henne i mørket og holdt opp en fakkel for å gjøre veien lettere å gå. For de finnes. Englene i helsevesenet. Hvis bare alle var som han.

 

For slike som ham kunne aldri gjort det som er et at Marie's verste minner. Da hun visste at den grove kvinnelige sykepleieren satt i kjøkkenstuen hun skulle gå inn i for å spise. Marie fikk så angst at hun stivnet utenfor døren til kjøkkenstuen. Hun ble 10 minutter forsinket til måltidet, og hadde fra før en halvtime på å få i seg maten. 

Det buldret i grov røst rundt henne mens hun prøvde å spise: "Du må skyndte deg å spise opp!"

-"Men jeg rekker det ikke!"

-"Du kan få ti minutter til."

-"Men jeg rekker fortsatt ikke å spise opp!"

 

En annen sykepleier kommer og sier at Marie skal bli med. Marie nekter livredd. Hun tror det er sondetvang på gang. Behandleren hennes kommer, og da tør Marie bli med. På rommet hennes spør de henne om det ble vanskelig under måltidet med den kvinnelige sykepleieren. En annen ansatt hadde hørt det hele, og Marie får en ny sjanse til å spise. Og en sjanse til å fortelle tidenes mest malplasserte sykepleier at hun ikke skal mase på henne. 

 

Noen bør ikke jobbe innen psykiatri, og Marie har ikke ord for hvor stor skade det kan gjøre. Men takk og pris for alle de som virkelig gjør jobben sin. De gjør en fantastisk innsats hver dag, og Marie vil alltid huske dem, i det hun går videre i livet sitt og holder hodet over vannet.

 

Så mange pasienter dukket under og mistet pusten for alltid. Marie overlevde alle stormene, holdt ut alle tårene, og kom seg videre. Men hun kjemper fremdeles. Følg henne på bloggen hennes:

http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, for Marie Knutsen.

Løvetannbarnet alle misforstod: Den sanne historien om Lotte Hoel

 



 

Stjernene. De fjerne stjernene på himmelen kan aldri bli så ensomme som ei lita jente på rommet sitt. Verdens klokke viser tidlig nittitall, og en ung sjel blir raskt altfor tidlig voksen under nattehimmelen. Hun er så misforstått, og så alene. Et løvetannbarn. Hun er et løvetannbarn nedi grøfta som ingen ser. Noen barn har så mye større utfordringer å forholde seg til, og knekker nesten sammen, men reiser seg gang på gang. Dette er samfunnet`s små løvetannbarn.

Ei lita pie gråter. Fortviler, skriker inn i puta si og hulker desperat. Urettferdigheten river henne i fillebiter. For hun vet det så godt nå; de andre barna har det ikke som henne.

Ofte under stjernene, på det lille pikerommet, krymper hun alt det vonde og kaster dem ut i det usynlige intet, inntil hun sitter igjen med en eneste bekymring: Hvis hun hopper fra brua på Okstadøy, er den høy nok da? Kommer hun til å overleve? For det vil hun ikke. Hun er en liten jente som bare vil dø. Så mange ganger vil hun bare forsvinne, selv om hun ikke engang har fylt 12 år enda. Fred. Hun vil ha fred. For hun makter ikke mer nå.

 

Kanskje hun burde hoppe fra Bjørndalsbrua heller. Den er iallefall høy nok. Men hvordan kommer lille henne seg opp dit?

 

Ingen vet, og ingen ser; tanker i et lite barnehode som allerede har opplevd mer i sitt unge liv, enn så mange voksne mennesker. Voksne. Det er så mange av dem som er slemme. Er de voksne på ordentlig da, når de er ekle?

 



 

Dette er historien om Lotte Hoel, ei sterk og tøff dame med en ufattelig tung bagasje å bære på, som hun bærer med stil. For hun holdt ut, og klamret seg fast på den farligste planeten i hele universet, og overlevde. En vinner. Kjent som landets første kvinnelige Norgesmester i poker. Nå, Norge`s nye star, og å finne sammen med Deepfrost på Viral-listene på Spotify med låta "Everybody go dumb"

 Mye av det hun har å fortelle her, har Lotte aldri snakket om. Jeg advarer om sterke inntrykk, i en ærlig og åpen historie der alt er selve sannheten. Everybody go strong for Lotte.

 

Skolen ringer ut for aller siste gang for dagen. Dørene låses, og alle ungene går hjem. Noen til boller. Noen til middag. Eller kakao. Kanskje til en varm voksenklem? Andre til brødskiver med pålegg på. De aller aller fleste til ei varm stue og et trygt soverom. Lille Lotte kjenner sulten gnager i magen. Som vanlig er hun redd også, nedi den lille magen sin. Det er hun alltid. Alltid redd. Men tøff og sterk som en ekte løvetann.

Sulten. Hun er så sulten. Men mamma bare låser døren og går. Hun har en ny kjærest som hun holder i hendene. En mamma som virker fjollete forelsket. De skal ned til Trondheim sentrum, og Lotte får som vanlig beskjed om å holde seg ute. 

Den lille jenta vet det dreier seg om mange timer før mamma kommer ruset tilbake. Det er lenge til hun får komme inn i varmen, så hun forsøker: "Men mamma du kan ikke dra fra meg her. Jeg ....jeg fryser.."

Men mamma kan.

Det var kaldt, og nittitallet hadde tatt grep om verden med ny frost. Iallefall for et lite barn som ikke engang kunne sette seg med leksene i oppgangen, for da ble de voksne naboene sinte. Denne dagen var det nesten så fortvilelsen i den lyse jentestemmen hennes overtalte en fjern mamma, da Lotte på ny ropte :"Nei mamma, vær så snill, jeg er sulten jo, kan jeg ikke få bli med dere i det minste? Vær så vær så snill..." 

Mamma stopper og ser seg tilbake. Nøler. Lotte aner håp. Men nei. Mamma går fra henne igjen. Hvor langt unna kan man komme det å føle seg verdifull? Jo, et løvetannbarn vet: lengre enn stjernene på nattehimmelen.

 

I slike stunder fikk Lotte god tid til å sitte å tenke ute. I dag fikk hun ekstra lang tid til tankene sine, siden mamma skulle være borte lenge.

Hun hadde prøvd. Ja hun hadde virkelig prøvd å være flink. Men det var aldri bra nok. Vasket hun ikke koppene hver bidige dag? Jo hun gjorde det. Men. En flekk på et glass, og et umenneskelig helvete brøt løs. Gulvene også. Hun var så innmari lei av å vaske og støvsuge, men hun gjorde det jo. Rastløsheten drev henne til vannvidd, for hun kunne aldri vite.

 

Men hun hadde alltids broene. Ja, ble det verre nå, fikk hun bare hoppe. Uansett burde aldri noen få vite om den grusomme hemmeligheten hun bar på. Ingen! Ingen måtte vite! Hun skammet seg noe så langt ned i den ustø grunnen under seg. Langt der nede lå hemmeligheten begravd.

Oppå det hele kom disse uforutsette husarrestene pressende på henne, selv om hun prøvde å balansere den forbanna linen. Da, hvis hun fikk husarrest, var det fare på ferde. For da måtte hun droppe sine eneste gleder; fotballen og torsdagsklubben. Det måtte bare ikke skje, så hun balanserte mer og mer krevende og konsentrert for hver dag som gikk. Hun og askepott, i hele vide verden.

Det er bare det at en narkoman mor ikke evner å holde balansen som må til for å kunne gi omsorg til sitt barn. Lotte kunne få husarrest i hele 14 dager for et lite menneskelig feiltrinn, og hun ante aldri når bomben slo ned og lagde storm inne.

 

Etter flere timer ute i kulda reiser en trist liten jentunge seg fra Trondheim's kalde bakke, og lusker bort til sin eneste venninne Marianne. Mamman til Marianne, herlige Bente, er den eneste mamman i nabolaget som godtar henne. De andre mammaene vil ikke engang sende barna sine i bursdagene til lille Lotte. 

 

Lotte forteller om Marianne's mamma med glimt i blikket: "Hun kunne steke vafler og koke kakao på en vanlig dag. Jeg trodde seriøst at det var bryllup eller bursdag eller noe, men det var visst bare en vanlig dag. Der fikk jeg mat, og de godtok meg som jeg var. Akkurat som den guttejenta jeg var."

 

Barndommen kommer, dagene går. Lotte slikker daglig sine mange sjelesår.

Det skal skrives, at etterhvert ble vår lille venn Lotte lita, stor nok til å klatre opp takrenna. Slik kom hun seg inn i varmen. Men da gjaldt det at mamma var i godt humør da hun kom hjem. Da sa hun bare: "Di klatremus altså.." Var hun derimot sur, ble det husarrest. Den usikkerheten i barnebrystkassa var prisen for varmen, i velferdsstaten Norge.

 

En gang er Lotte skikkelig flink til å gjemme skrinet til mamma for politiet.

Det skrinet med dop i, som bare hun og mamma vet om. Ikke engang stefaren hennes vet om krise-skrinet til mamma. Hver gang politiet dundrer på dørene for razzia, sniker mamma seg elegant unna og henter skrinet. Så gir hun det til Lotte og gir beskjed om nøyaktig hvor det skal gjemmes. Noen ganger skal det bringes til naboblokka, andre ganger gjemmes på Lotte's rom. 

Denne gangen hadde ikke politiet ransakingsordre, men de trengte seg inn døra likevel. Lotte hadde ikke rukket å gjemme dopet til mamma under senga si, slik mamma hadde gitt henne beskjed om. 

-"Jeg husker det så godt.." forteller Lotte: "Jeg rakk bare å gjemme det skrinet under puta mi. Da politiet kom inn på rommet mitt; og de var høflige altså, da tittet de under senga mi. Hvis jeg hadde gjemt det der mamma sa jeg skulle, hadde de sett det. Da hadde jeg vært flink, og jeg fikk sitte å stryke og kile mamma i hodebunnen etterpå. Ja da var hun fornøyd med meg"

 

Ingen visste hva lille Lotte bar på, og hun skjulte det etter aller beste evne. Ingen, ingen, måtte vite det grusomme som hun gjorde. Som han gjorde, men som hun følte var hennes feil. Skammen pakket inn en kullsvart hemmelighet. Sorgen festet en sten på den, og tårene på puta druknet den. Gjemte den. 

Mørke krefter tar grep om et barnesinn, og tryller. Allerede på slutten av 80tallet begynner den gamle mannen på 53 år å trylle. 

For stefaren til Lotte har en onkel på 53 år, som de besøker på Rissa annenhver helg. Han tryller virkeligheten om til såkalt samvær og kvalitetstid for ei lita pie som strengt tatt virkelig behøver å bli sett.

Så han ser henne.

Han ser henne, og sørger for at hun må tre inn i en forbannelse som bare han kan kontrollere. 

Den lille sterke jenta ropte aldri. Ja, for hun må ha vært sterk som greide å motstå den desperate trangen til å hoppe fra ei bru. Nei, hun ropte aldri. Og hun ba aldri om nåde. Hun trodde det var slik det skulle være.

Det hadde jo vært slik så lenge hun husket. Og siden den første gangen han gjorde dette ekle var da hun bare var 3 år lita, husket hun ikke lenger i tåka, den første gangen han startet å trylle forbannelse.

Hun fikk være prinsesse resten av tiden hun var sammen med ham. Han tok henne med på turer. Det var martna en gang i året i Trondheim by, og mange andre anledninger som ble til timer der en voksen ga henne oppmerksomhet. Dette trengte den lille jenta sårt og inderlig.

Men hun trengte ikke det andre. Prisen for oppmerksomheten fra en voksen.

Det andre. Det forbannede fæle. Det varte bare en liten stund, og hun bet tennene sammen i smerte. Det var så vondt, det han gjorde mot henne. Men hun holdt ut. Snart fikk hun være prinsesse igjen. Og han ga henne 200-1000 kr. Som mamma tok, mens hun sa: "Du er for lita for så store penger du, vet du, Lotte.."

Den eldre mannen sa med bestemt og myndig stemme: "Lotte! Du må aldri si dette til noen. Mor di blir sint på deg da." 

 

Alvoret sank stille inn i et lite sinn. Lotte skjønte at dette var noe hun måtte tie om for alltid. Evig og alltid. Et lite barn kan tåle mye, uten å i det hele tatt egentlig greie å noensinne egentlig bære det alene. Lille Lotte snappet etter pusten og prøvde å vakle videre. Hun hadde alltids broene. Ja hun hadde en utvei klar. Hun kunne hoppe. Stupe i døden.

 

For et barn som aldri ble sett, som aldri fikk oppmerksomhet, ble store deler av samværene med stefarens onkel på nærmere 60 år, altså også fylt med det fantastiske faktum at noen endelig så henne. Etter dager der hun var usynlig. 

Det var bare det, at de, for Lotte, forferdelig pinlige og ekle, overgrepene, skjedde overalt under disse samværene. De var liksom to som lusket rundt med en stor og fæl hemmelighet som ingen visste.

-"Det var så flaut. Han tok på meg bak buene å martna'n, og jeg husker hvor ekkelt det var. Hvordan jeg inderlig håpet at ingen noensinne fikk vite dette om meg. Jeg fryktet at noen skulle se oss. Ja tenk hvis noen så oss, da ville verden ramle over meg i skam." 

 

En skam kan være så viktig for et barn å skjule, at det gjør alt for å bære det alene, heller enn å si det til de voksne. Dette måtte Lotte gjemme for alle. Sammen med mamma's skrin. Like viktig som hele resten av tilværelsen, og mere til, måtte hun gjemme denne hemmeligheten bedre enn noe som helst skrin.

 

Vi skal reise tilbake til en juleveld Lotte aldri kommer til å glemme.

 

I de fleste stuer er kvelden preget av rødt, gull, glitter, god mat og kos.

 

Men i ei sørgelig stue i Trondheim prøver to livredde jenter å forstå hvordan de skal takle julaften. Lotte er13 år. En ruset mor raver rundt og velter ting mens hun snøvler. Det er heroinen som styrer jula i denne stua, og Lotte prøver å ta vare på mamma som sjangler rundt i timesvis. Heldigvis er søskenbarnet til Lotte der sammen med henne. Hun er bare 9. Mamman til Lotte faller på tebordet og slår seg, og barna forsøker å trøste. Lotte har prøvd å lage noe god mat, men gaver har de ikke dette året.

 

For de andre barna i Trondheim by, er det gavepakkene som er det viktigste denne kvelden. Om de er myke eller harde. Og det burde det også være for ei fortvilt lita pie med altfor mye ansvar på skuldrene sine. Men noe ganske med alvorlig er i ferd med å mørklegge selveste julaften.

Alltid er hun redd, den lille tapre jenta, men når mamma er ruset er hun ekstra på vakt. Også denne julekvelden. Moren kan bli så sint. Så sint at hun knuser ting.

Plutselig er det ramme alvor, som så mange ganger før. De to jentene greier ikke å vekke Lotte's mor.

 

Mamma forsvinner. Forsvinner fra dem på ekte. Angsten barna kjenner kan ikke forklares. Selv om Lotte er vant til dette, vet hun aldri om mamma overlever.

 

To livredde jentehjerter banker heftig inne i en ambulanse på vei til St Olav sykehus. Nå ringer jula inn, og de trygler og ber om at mamman til Lotte sitt hjerte også må banke videre. For nå holder ambulansepersonalet liv i mamma. Men de snille, nyktre voksne folkene i ambulansen, de er jo ikke der i hverdagen. Dør du nå mamma? Mamma, dør du? Og hvis du overlever, kan du slutte å ruse deg? Slutte å bli så rar og slem? Kan du bli den mamman jeg ønsker meg? Slutte å forsvinne? Jeg er redd du en dag forsvinner for alltid.

En god jul kan man ikke påstå at det var. Men Lotte's mamma overlevde iallefall den natten.

 

Lotte`s stefar er kleptoman, og hjemmet er alltid fylt opp med biff, raider, toffefee og tyggis. Men Lotte får ikke røre. Samme hvor sulten hun er, må den lille magen hennes bare rumle videre. Det er ikke aktuelt med goder for barnet. På den gode trygge skolen åpner hun matpakke på matpakke med en eplestump og en gulrotbit oppi. Lærere og vaktmestre minnes henne som jenta med gulrota. 

-"Man skulle tro du alltid var sulten Lotte.." kan de bemerke i ettertid.

Da svarer Lotte: "Ja. Jeg var vel det da."

I Trondheim gikk ei jente på nittitallet rundt omkring og var konstant sulten. Hun hadde to typer vondter i magen: Sult og redsel. Heldigvis var hun elevrådsleder og fikk styre salg av melk og yoghurt. Slik kunne hun ta seg en yoghurt og en melk hver dag. Yes she did, survivor kid. 

Vi aner ikke om moren var i stand til å forstå, fatte, begripe eller i det hele tatt forstå hvordan Lotte's rumlende mage føltes for den engstelige lille pia. Hvordan hun egentlig hadde det. Men hun burde. Skulle begripe at jentungen måtte ha mat. Hun var i vekst. Og ikke bare vokste det usynlige løvetannbarnet, men hun som alle mennesker måtte ha mat for å overleve. 

 

Lotte vokser til, og blir smertelig klar over at hjemmet hun bor i er totalt forskjellig fra alle de andre barna sine hjem. Urettferdigheten river i hjertet hennes hver dag. Den lille lyse stemmen forlanger ikke mer. Hun bare godtar. I stedet bruker hun stemmen sin til å synge på skolen. Snart skal hun synge foran alle foreldrene og barna på en forestilning de skal ha på skolen. Hun gleder seg enormt. Det betyr så mye for henne å få synge for dem med den fine stemmen sin. Nittitallsgudene skulle jaggu vite at hun hadde øvd. Masse. Hun hadde øvd på en spesiell sang som hun skulle synge foran alle med den lyseste, fineste stemmen hun kunne gi dem.

Stefar i hjemmet har en spennende skuffe med masse stimorolpakker oppi. Lotte stjeler tyggis og deler ut til medelevene sine på skolen. Hun vil så gjerne glede dem. Men en dag finner hun massevis av ferdigskrapede vinnerFlaxlodd i denne skuffen. Hun tenker at foreldrene har tatt vare på disse. Spinket og spart over tid. Det kunne vel ikke skade dersom hun tok et vinnerlodd verdt 20 kr? For 20 kr kunne hun kjøpe seg 9 raider.

På Bunnpris blir det stor ståhei. De spør kvasse spørsmål om hvor hun har funnet loddet, og Lotte berger foreldrene med å si at det ble funnet på gata. Nok en gang tar hun seg av fasaden. 

 

Jeg spør om Lotte har noen lykkelige minner fra barndommen sin. Hun svarer smilende: "Flere har spurt meg om nettopp det: Lotte kan du huske noe som helst positivt? Og de er to ting jeg har i minnet; da jeg fikk ta meg av mamma, og trøste henne fordi hun hadde angstanfall, og de gangene jeg hadde vært flink og fikk sitte i sofaen sammen med henne og kilestryke henne i hodebunnen."

 

En liten fuglunge med brukne vinger. Vinger som brakk fordi de voksne lesset på alt for mye ansvar og vonde opplevelser på dem før de i det hele tatt ble brukt til å fly. Helt fra hun var bitte bitte lita. Et løvetannbarn visner uten solskinn. Men kanskje, en morgengry, at sola endelig kan skinne på henne?

 

Nå kom hun seg ingen steder. Nei hun visste ikke engang hvordan hun skulle greie å komme seg opp på Bjørndalsbroen. Med brukne vinger klarte hun ikke engang å ta livet sitt. Hun var fanget her. Det var bare å resignere. Å godta det.

 

Dagen går som vanlig, og Lotte's hverdag er i virkeligheten som hentet ut av en film. Manus og replikker er forutbestemt av en ekkel gammel mann, og det er bare å holde filmen skjult for alle. Det som hittil har vært sørgelig drama, skal snart gå over til en skremmende thriller av en actionfilm. I kullissene skjer ting som den lille jenta ikke aner noe om. Det koker rundt familien, men lotte er vant til heten, så hun merker det ikke. 

 

Mamma og stefaren krangler, som vanlig. Heftig, sådan, og Lotte hører alt. Nå er hun 12 år, og skjønner det meste som foregår. Åååh, hvis de bare kunne slutte. Dette soverommet, denne senga, er ikke hennes trygge arena. Det er skolegården, fotballbanen og torsdagsklubben som er det. I kveld krangler foreldrene verre enn noensinne, og Lotte presser puta hardt rundt hodet så ørene får slippe å lytte til en ødelagt voksenverden. Det brister nok en gang i det lille løvetannhjertet hennes. Hun er fanget her, og vet ikke at det er den aller siste kvelden hun ligger i den senga og gråter. Hun sovner.

Det er stille når Lotte våkner. Stefaren har reist sin vei, og mamma sover ut rusen som vanlig. Lotte er vant til å ordne seg selv om morgenen. Hun fikser en stakkarslig matpakke, og går til skolen. Der inne i skoleområdet blir hverdagen igjen normalisert for noen timer. Klokken 12.00 vil rektor snakke med henne. -"Lotte, du må dra hjem til din mor!"

Mamma er oppspilt, og tar med seg Lotte på hotellet i Olavskvartalet. Det forlater hun sin datter som så mange ganger før, og overlater henne til seg selv. Etter en stund kommer hun tilbake med en fremmed mann, for så å stikke av igjen.

Alene. Helt alene i hele verden. Men slike små løvetannbarn biter tenna sammen og holder ut både storm og regn.

-"Det var folk nede i lobbyen der hele tiden, så jeg opplevde dette tryggere enn alle de gangene jeg ble forlatt hjemme alene eller ute alene. Nå kunne jeg gå ned til lobbyen og prate med de voksne der nede." forteller Lotte

En liten barnekropp, forlatt, rastløs og redd. Pratsom og alene. Noe skurrer, tenker de voksne som jobber på hotellet, som forøvrig gjør en glimrende jobb denne natten. De ringer barnevernet. Tar grep. Stusser på hvordan mamman til jenta kan la henne være der alene hele natten på denne måten? Men Lotte får ikke vite det. De opptrer profesjonelt, det ser hun tilbake på i voksen alder.

Den natten var Lotte våken, og skulle nok ønske at de kunne bodd på hotell hele tiden. Var det noe hun trengte voksne til, kunne hun jo rusle ned til lobbyen. Vennlige mot henne var de også.

 

Klokken fem på morgenen dukker mamma opp. Barnevernet også. Og politiet. Men tenk, mor greier å prate seg ut av dette. Hun leker omsorgsfull mamma og sier til Lotte foran dem alle: "Lotte, nå skal vi reise til Lanzarote. Det du alltdi har drømt om, jenta mi. Selveste syden."

 

Det er vanskelig for voksne Lotte å snakke om både turen til Lanzarote og tiden etterpå. Derfor fattes det nå i korthet, i respekt for en gammel sjel i en ung kropp som tross alt overlevde all motgangen:

Skammen over den rusa mamman sin, gnager den lille jenta langt inn i hjerterota. Den fremmede mannen fra hotellet er med, og de to voksne oppfører seg merkelig. Vel framme i en kritthvit leilighet på lanzarote blir Lotte 12 år, igjen overlatt til seg selv etter en bråkete natt. Denne gangen i dagesvis, uten mat og uten penger. 

Lotte husker. Hvit mur. Blå striper. Spisebord i glass med svarte påler. Kjøkkenbenken uten mat. Orange nittitallspreg. Naboen på rommet oppe hadde byttet rom etter den første bråkete natten. 

Ensomheten grep om henne, og hun tilbrakte dagene rundt bassenget utenfor sammen med nabojenta. Hun fikk litt mat av familiene hennes.

Men mamma, hvor er du? 

 

Etter flere dager kommer mamma og den fremmede mannen tilbake. Lotte hører skrik, høye rop og bråk innefra. Hun går inn og ser at mannen voldtar mamma. 

Det ligger sterke krefter i redsel, og du skal ikke undervurdere en 12 år gammel jente som livet har herdet, hvis du rører mamman hennes. Lotte hopper på mannen og gir ham rundjuling.

-"Jeg banka han gul og blå rett og slett. Og det er ikke noe jeg er stolt av nei. Han datt i bakken, og jeg prøvde å trøste mamman min." 

Leiligheten på Lanzarote stormes av 7 menn i millitærdrakt med store våpen. Lille Lotte tenker at nå blir noen drept. Mannen hun nettopp har banket i mammaforsvar, blir sendt til sykehuset.

Man skulle tro den uskyldige lille pia hadde blitt ydmyket nok nå, men livet hadde mer på lager for Lotte. 

 

Mamma tenner en sigarett på flyet hjem. Hun snøvler og lukter rusa. Lotte prøver å stoppe henne fra å røyke. "mma du kan ikke røyke her. Vi er på flyet nå.."

Mor brøler til henne, foran alle: "Hold kjeft di lille hore! Du har ødelagt nok, og nå skal du ikke belære din mor!"

 

Lotte blir stille. Så sier hun, nesten like stille: "Tenk at alle de voksne på det flyet bare kunne sitte og se på hvordan mamma behandlet meg, uten å gripe inn? Det gjør fortsatt vondt den dag i dag. At de ikke brydde seg."

 

Vel fremme på Værnes flyplass blir flyet omringet av politi. Nå forstår Lotte skamfull at de er der pgr av henne og mamma. Inne i tollen må mamma undersøkes, og det verste er at de undersøker Lotte på lik linje med mamma. Det er grusomt ydmykende, og det en nesten så den lille jenta ikke holder ut. Et toll-overgrep skjer, der den mindreårige jenta nok egentlig hadde rettigheter på mer verdig behandling med kyndig helsepersonell til stede. De tar på steder i kroppen hennes som ikke kjennes greit, og dette glemmer den lille jenta aldri aldri.

Barnevernet griper inn, og en altfor sen omsorgsovertakelse finner sted. Omveltningen er et faktum, og Lotte får ikke engang hente skolesakene sine når hun spør de ukjente menneskene. Hun kunne sluppet alle disse traumatiske hendelsene. Alt de behøvde å gjøre var å lytte til de ansatte nede i lobbyen på hotellet i Olavskvartalet før denne forferdelige sydenturen.

 

Så hva gjør man da, med et ødelagt barn, mer fortvilt og suicidalt enn det mørkeste av allle mørke hjerter? Hvordan helbreder man, og hvordan tar man vare på? 

Jeg vet at dette blir lest av mennesker som jobber innen barnevern. Det jeg nå skal skrive, river meg i hjertet, skal dere vite. Jeg håper dere lærer av denne historien. Håper at dere tar vel imot voksne Lotte sin historie, og lar henne vise dere veien inn til et løvetannhjerte.

For det som nå skjedde, helbredet i sannhetens navn intet løvetannbarn. Det som nå kom til å hende, var bare trist. 

De satte henne først fra seg på et blått rom med en seng og en vask. Der skulle hun bo. 

 

Inne på tinghuset tilstår en 60 år gammel mann sine grusomme synder. Lotte kalles inn på teppet og avhøres. Barnevernet lar 6 menn grille og filme den redde lille ungen, i det hun blir kjent med et annent slags overgrep: Ubehaget når nye høyder i det hennes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt.

Han som misbrukte henne er jo av samme kjønn som dem; de store menneskene som nå griller henne med spørsmål. Spørsmål om den største skammen en kan tenke seg for Lotte, 

Nå må hun livredd sitte og krympe seg foran disse andre voksne mennene, mens hennes store hemmelige skam brettes ut. Hun er så flau, så flau. Så ødelagt.

 

Saken havner på 1. side i VG. Lotte gjemmer seg bak landet`s siste side og synes innmari innmari synd på den gamle mannen som må i fengsel pgr av henne. Følelsen av å ha gjort noe skammelig galt forsvinner ikke straks en pedofil har tilstått. 

Nei. Man lar ikke 6 menn avhøre en skadet unge på denne måten.

 

Lotte hadde et eneste ønske av barnevernet. Hun tryglet og ba.

Dagen etter skulle nemlig skoleforestilningen finne sted. Og så hun som hadde øvet seg så mye på sangen sin.

Året er 1999. På en skolescene i Trondheim by står ei spedbygd pie og synger yndlingssangen sin med vakken lys stemme: "I'm a big big girl, in a big big world, i'ts not at big big thing if you leave me. But I do too feel that I do too will miss you much. Miss you much.." Lotte synger Emilie's "Big big world" med den fineste stemme man kan tenke seg.

De voksne gråter. Barna også. Lotte tror hun synger dårlig siden de gråter i salen. Det den lille tøffe jenta ikke vet, er at alle vet. Alle de voksne, og alle ungene, vet at barnevernet har plassert henne på barnehjem. 

"Jeg ville aldri stått der og sunget den dagen hvis jeg hadde visst det..."

Barnevernet lar personvern være tilfeldig, og den lille jenta får med seg minner som senere skal komme til å plage henne enormt. Den flaue skammen, så tung å bære.

 

Glemme kan hun aldri. Men hun kan akseptere og tilgi. Friskt i minnet er den dagen mamman hennes lurte henne til å tyste på stefaren. Det var alt det verdifulle tjuvgodset på loftet mamma ville hun skulle si fra til politiet om. Stefaren ble sittende i fengsel, og var ikke blid på Lotte etter dette. Hvordan kan voksne mennesker noen gang forstå katastrofefølelsen i et ungt, sultent løvetannhjerte som gang på gang blir ydmyket, blottlagt og avkledd? Det var aldri noen som forstod lille Lotte. Hun måtte lære seg å svelge kameler store som fjell, og ikke gråte over all den spilte melken hun aldri fikk drikke. 

 

14 år kommer og går, og vår lille venn helbreder sine sår. 

Det er en vakker lørdag i februar 2012, og Lotte spiller freeroll poker. Hun er en voksen selv nå. 26 år og vakker som en rose med et løvetannhjerte. Det tikker inn meldinger fra en kompis med råd og tips. Han anbefaler henne å spille finalebordet og gå for å vinne NMtittelen. Hun vet at kameraten vet hva han snakker om hva angår satsing av alt, for han er en kjent idrettsstjerne. Hun er vant til å sky media, og avslå alle spørsmål om uttalelser og intervjuer når det gjelder kompisen sin. De kan sitte i en bil på vei til arrangementer. Telefonen til Lotte kan ringe, og pressen spørre i vei. Hun kan setningen: "Ingen kommentar!", og er lojal mot vennene sine. En gang spør hun en journalist over telefonen hvordan han vet at hun sitter i bil med vennen. Da får hun til svar at han sitter i bilen ved siden av, hvorpå pressefyren vinker til henne.

Nå sitter hun altså her med pocerface og kjører på i finale.

 

Det var kaldt denne dagen også. Akkurat som de kalde dagene hun ble låst ute som lita pie, hadde vinteren tatt grep om Trøndelag. Men nå var hun inne i varmen på ordentlig. Og hun vant. Hun vant ikke bare halve, men hele kongeriket. Alle kunne gratulere henne som første kvinnelige Norgesmester i poker denne februarkjølige lørdagen, og hun hadde nådd et mål som betydde mer for henne enn dette kongeriket kunne vite.

 



 

En utslitt mor ligger på St Olav, og gir sakte men sikkert opp. Datteren har tilgitt henne i hjertet sitt. Det er på tide å dra nå. Noen ganger må man til himmelen før man lærer av sine feil. Og vi må nok prøve å forstå, at det er det offentlige som må pusse og gnikke på riket, til det blir bra nok for de små barna. Og da må vi lære av Lotte, som såvidt fikk møte den egentlige pappan sin. Han tok sitt eget liv før hun fikk blitt kjent med ham. Det var aldri noen grunn til at mamman hennes skulle nekte jenta å se pappan sin, derfor er dette en hjertesak som Lotte nå brenner for: Barn's rett til å kontakt med pappan sin.

Lotte. Lotte som sa farvel til mamma med aksept og tilgivelse i hjertet. Lotte som tok altfor mye ansvar. Lotte som hold ut, selv om alt hun ville var å forsvinne. 

Lotte, som vant hele riket, og snudde en umulig situasjon til en lørdag full av muligheter med ruter J og hjerte K! Som reiste seg opp og sang på nytt, og denne gangen for hele verdens virale Spotify.

 

I dag går hun gjennom sine dager trygt og godt sammen med sin høyt elskede kjære Erik, og hunden deres Nalah. De giftet seg sommeren 2016, og da vant hun selve premien sin: prinsen! Vår pokerdronning er fortsatt ei guttejente. Liker å fiske og tør å si ting rett ut. Hun har utviklet en enorm rettferdighetssans pgr av barndommen, og er en sterk og lojal dame som gjerne tar kampen for barna i samfunnet. 

 

Kjære Lotte. Jeg er deg evig takknemlig for at jeg fikk lov til å reise tilbake og sette ord på dine tunge måneder og år. Du er slik en heltinne, vet du det? Din historie vil bli lest av mennesker som jobber med barn. Små barn, som trenger din styrke og din innsikt. For å skrive din historie med mest mulig innlevelse, har jeg lytter til sangen din, og andre nittitallslåter. Jeg har spist mindre for å kjenne på sulten du følte, og jeg har latt tårene trille fritt. Jeg kjente på hvordan sulten kunne gå over fordi jeg var så sulten at det gjorde vondt, for så at sulten kom tilbake for fullt etter en stund. Vondere og verre. Men jeg er en voksen dame. Du var et lite barn. I tillegg er din historie skrevet twice; en for hånd, og en utviklet her inne på forbipolene.blogg.no, samt gjort ferdig flere måneder etter originalen ble skrevet. Steelwoman, YOU ROCK

Kjære Erik. At akkurat du er mannen til Lotte, gjør så godt å tenke på i det jeg skriver historien til din lion tooth. Endelig bor hun sammen med en som hver dag gir henne den respekt og all den kjærlighet hun fortjener. Dere får meg til å tro på soulmates og ekte kjærlighet.

 

For å bli bedre kjent med Lotte, ta en tur innom her: http://m.lottehoel.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland: Et verk for Lotte Hoel.

 



 

Denne blondinen skriver mens hun går. Og HVA skriver hun? CkeckitOUT!


 

Ja jeg innrømmer det. Jeg er en original type skribent, som skriver mens jeg går og lytter til musikk. Det er da det ramler ned i hue på meg, og her er fra dagens trippetur. Det er en slags ....rap-låt :

 

Typisk Norsk

 

Det er kjølig i lufta,
men kong Vinter har fordufta.
Jeg har møkkamann på øret.
Typisk norsk, det kan jeg høre,

 

som rødt, hvitt, blått og svartedauen.
Som det å hilse på ekorna i skauen.
Leverpostei og ostehøvel,
russefest og knuffeknøvvel.

 

Typisk norsk, typisk norsk

Som galhøpigg og torsk

Ingen skulle tro

At nokon ville bo

På bygda i ei rønne

med Tusvik og Tønne..

 

Yeah we're the norwegians for sure.
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo...
But we've got Åge, Tysland and Plumbo!

 

Ekorn i skauen på 17.mai.
Elgen vi later som vi er så glad i.
"Life is so good when I'm with you"
synger Lene Marlin; you know who?

 

Nordmenn, nord-damer
og fargerike samer;
Fra Oslo i sør
og Bergens nedbør,
til Tromsø i Nord:
Her i Norge vi bor!
Blant daler og fjell
bor Siri, Kari, Ola og Kjell.

 

Yeah, we're the Norwegians for sure
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo.
But we've got Åge, Tysland and Plumbo

 

Yeah yeah!
Ekorn i tre,
grøt med kanel og sukker!
Kuer og geitebukker:

 

Come on Norway wount ya show me what u got yeah!
Høyt i toppen av et tre:
Aint got Rancid, aint got offspring
but come on and sing:
Here is Dum dum and DDE
og ekorn i trær, yeah;

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017

Den tunge tåren

 


 

Alltid bærer jeg en tåre for deg. Den bor i hjertet mitt, og den er heavy. For jeg glemmer deg aldri. Glemmer aldri da jeg spilte Elvis for deg på den lille høytaleren min. Ei heller alle de andre minnene vi opplevde i et nydelig vennskap. Det var humor og alvor i skjønn harmoni.

Du var alkoholiker, og slet med ditt. Ofte trillet tårene dine nedover slitne kinn, og det var som om tiden hadde stanset i stuen din.

Du snakket om å tenne lys heller enn å forbanne mørket, og du lærte meg å aldri fordømme. Kun bedømme.

Da du døde var du passert 60. En klok og snill mann jeg ofte besøkte nede i sentrum, og tente lys i mørket sammen med, hadde reist for godt. Den siste gave jeg kunne gi deg, var et dikt. Så jeg satte meg ned og skrev. I kirken var det vanskelig å reise seg og lese det opp foran den fine kisten din, men det kunne aldri falle meg inn å ikke vise deg den siste ære og respekt som du fortjente så inderlig.

Iblant dukker diktet opp på et a4ark sammen med et bilde fra den tiden vi var naboer, og jeg kjenner tåren i hjeret mitt. Å gråte av savn kan være vakkert.

Like vakkert er det for meg å forevige diktet her for deg i kveld. For å minne deg på at jeg aldri aldri glemmer deg.

 

Fly av sted, hvil i fred

 

Jeg kjenner at du har reist min venn,

og håper vi møtes igjen.

Sterke, snille sjel

du som gjorde oss andre hel

 

Jeg savner din humor,

dine tårer og kloke ord

Du sa: Tenn et lys i mørket

heller enn å forbanne det

 

Ja, jeg kan tenne lyset for deg

og la det vise vei

men tårene triller likevel

morgen som kveld.

For himmelen har fått en ny engel.

 

Fly av sted

hvil i fred.

Hils min far

nå som du drar

 

Men vent parat

på vår himmelske kaffeprat

en vakker dag

du og jeg i lag.

 

Skrevet av Helene Dalland til Arild Frode Evjemo

 


 

Da helse-Norge nesten drepte en pasient

 




 

Hvor langt må det gå før en lidende pasient med grusomme smerter får riktig hjelp i Norge's land? Dette er historien om Ingrid Anette Hoff Melkersen, som ved et under fortsatt er her med oss. Hun og ektemannen Daniel har mange helsepersonell å rose og takke. Det jobber engler på St Olav som arbeider utfra varme hjerter. Både sykepleiere og leger. Men så er det jo som regel slik, at det alle steder finnes unntak fra regelen. 

Jeg gikk lenge med en følelse av at jeg ville ta kontakt med Ingrid, fordi jeg ønsket å sette mine ord på hennes opplevelser. Jeg er takknemlig for at vi fant tonen og hadde god kjemi, samt at hun ville åpne seg for meg og dele av ryggsekken sin. dette intervjuet ble gjort for et halvår siden, men var for tøft å publisere både for hovedpersonen og for meg som skribent. For meg ble det en påminnelse om deler av helsevesenet som jeg selv husker som tidligere pasient.

 

Bildet over er fotografert av An-Magritt Lerfald.

 

2011. St Olav sykehus, Trondheim. Mellom lyseblå vegger er en ung kvinne fanget mellom livet og døden, i desperate forsøk på å få den respekt, behandling og forståelse hun som pasient innen Norsk helsevesen skal ha krav på. Hun har vært her i 6 mnd nå. De har sluttet med både legevisitt og regelmessige blodprøver. 

Men Ingrid Anette Hoff Melkersen vet at noe er alvorlig galt. Hun kom inn hit med en utvekst på størrelse med en appelsin på magen sin. Som Morbus Crohns pasient ble hun stomioperert i 2004.

32 operasjoner senere ble hun altså innlagt på ny, og værende på sykehuset. Hun ser ikke ut til å bli frisk, selv etter enda en operasjon.

Nå er det en utvekst der igjen. Det gjør så innmari vondt, og Ingrid forsøker desperat å si fra om smertene. Til svar får hun: "Jeg har sett så mange kronikere bli narkomane. Vi dropper mer smertestillende enn du har fått. Du vil takke meg senere."

Sykepleieren som sier slikt, er den aller verste for Ingrid å forholde seg til, og nå er hun ved bristepunktet. Det er helg, og sykepleieren skal ha ansvaret for henne hele helgen. Det eneste som hjelper på Ingrid's smerter er å ligge i dusjen og la glovarmt vann renne på korsryggen. 

Hun tvinner rundt i sengen av smerter, men sykepleieren ser på henne med forakt i blikket og sier: "Vi tilkaller ikke legen for at du skal få morfin nå."

 

Mens resten av verden opplever sine dager der ute, synker Ingrid videre ned i sitt mareritt. Hun får knapt puste, fordi smertene river henne overende, og hun vet at den siste timen er nær. Så hun gir opp. Nå greier hun ikke mer. Det er en desperat kvinne som ringer mannen sin, Daniel, og sier: "Du må komme til sykehuset. Jeg kommer til å dø i løpet av helgen. Jeg har skrevet dagbøker. Du finner dem i skuffene ved siden av sengen."

Ingrid greier ikke å holde igjen tårene mens hun forteller: "Jeg visste at jeg var døden nær. I dagbøkene hadde jeg skrevet sangene jeg ville ha i begravelsen min. Hvem som skulle bære kisten og sånnt. Jeg hadde gitt mannen min tillatelse til å finne seg en ny kone, bare hun var en god mor for barna våre."

Daniel får sjokk når han ser hvordan konen blir behandlet, men sykepleieren gir seg ikke, selv om han sier fra: "Ingrid har betent utvekst på magen og enorme smerter! Tilkall lege!" Men ingen lege blir tilkalt.

 

Det var som om ansvarlig sykepleier ikke var klar over alvorligheten, og man kan takke høyere makter for at sykepleieren ble syk den søndagen. Pleieren som overtok etter henne tok bare en titt innom Ingrid, før hun utbrøt: "HVEM i helvete har hatt ansvaret for Ingrid Anette i helgen? Hun er jo alvorlig syk! Hun har enorme smerter, brannsår og betent utvekst, få henne inn på operasjonssalen med en eneste gang!" Det skulle ta 20 minutter herfra og til operasjonsbordet.

 

Ingrid er på randen. Det er som om hun kan høre kirkeklokkene ringer for siste gang. Og ikke fra kirkebakken. Hun er halvveis til himmelen nå. Hun vet det. 

Veien til operasjonssalen er lenger enn lang for ei som har klaustrofobi, og nekter å ta heis. Hun er så sint. Det er ikke vanlig sinne, men temperamentet til en kuet, plaget og alvorlig feilbehandlet kvinne. Hun freser, mens hun prøver å gå ned trappen. Bare noen få trinn igjen. Nå revner magen. Det verst tenkelige skjer: den revner. Hun segner om. Nå står det om minutter. St Olav må redde livet hennes nå. 

 

(Teksten fortsetter under bildet)



 

30.06. 1982. Trondheim. Ei lita pie blir født. Hun vokser opp i Hegra ved Stjørdal. I barneskolealder er jenta frisk som en fisk, og spretter rundt ved feber på 40. I 13-årsalderen begynner hun å slite med at hun ofte må på do, og får på ungdomsskolen høre av lærere at hun må skjerpe seg. Ikke gå på do så ofte. Selv er hun livredd. En nær slektning hadde kreft, og symptomene var blod i avføringen. I redsel for at hun også skulle ha fått kreft, tier hun. Moren blir svært overrasket den dagen hun oppdager datteren's tilstand. En livredd datter med blod i hyppig avføring.

Som 15åring får hun diagnosen. Hun lever med Crohns sykdom, som er en betennelsessykdom som kan angripe helt fra munnen og ut til endetarmsåpningen. Vanligst er betennelse i overgangen mellom tynntarm og tykktarm. 100-200 per 100 000 innbyggere i Norge rammes av sykdommen, og årsaken til Crohns er fremdeles ukjent.

Året er 1998, og Ingrid har allerede vanskelige dager å se tilbake på. Som da læreren stanset henne foran hele klasse idet hun var i ferd med å gå på do for 21. gang den timen. "Du får gå på do i friminuttet som de andre, Ingrid!" nærmest brølte han. Den unge jenta klarte ikke å holde seg. Hele klassen blir vitne til en så pinlig scene at ingen ord kan forklare. Det skulle bli en av mange ydmykende utfordringer for Ingrid å møte. 

Hun skulle måtte besvime i garderoben etter en totimers Coopertest før hun ble tatt på alvor.

-"Det var i 2.året på videregående, og jeg husker bare at jeg gikk på do. Der fant de meg en god stund etter, med blod på veggene og kutt i pannen."

 

Ingrid blir kjørt til Meråker legevakt, der hun blir møtt av en lege som bestemt mener hun har menstruasjonssmerter. Ingrid og venninnen forsøker å forklare legen at hun har diagnose Crohns, men legen vil ikke høre. Det finnes ingen journaler på at det var legen som tilkalte sykebil. Så det må være telefonen fra Ingrid og venninnen som gjør at ambulansen kjører Ingrid til sykehuset denne dagen.

 

I et møte med NAV får 16årige Ingrid høre at hun bør la papirmølla ferdiggjøre seg, og motta uføretrygd. Men hun trygler og ber. Gråter og forklarer; hun vil jo bli frisør. Da får hun høre av navkonsulenten: "Men Ingrid. Hva skal du gjøre hvis du fikser håret til en brud? Gå på do mens du jobber?" 

Hun gråter seg til å unngå uføretrygd, og får til slutt studere til å bli ingeniørkonsulent i Telemark. I mellomtiden har hun møtt sin store kjærlighet, Daniel, og fått sin første sønn. Et halvt år etter er hun gravid igjen; denne gangen med tvillinger. De tre barna er hjertelig velkommen. Det er slik at den unge paret ikke vet at p-piller ikke fungerer som de skal inne i en syk tarm. 

 

I 2004 får hun operert inn stomipose på magen. Det offentlige forholder seg avvisende til henne, og mener at nå får familien trå til. Dette er en hittil ukjent sykdom, som bringer frem fordommer hos både helsevesen og folket ellers, får Ingrid lære. Paret Melkersen har flyttet tilbake til Trøndelag.

 

2008. Sona, Nord Trøndelag. Ingrid Anette henter barna sine i barnehagen. I garderoben kjenner hun noe varmt renner ned lårene. Angsten griper henne, og hun aner ikke hva hun skal gjøre. En lekkasje nå, som det passer dårligst av alle steder? Væsken fra den utlagte tarmen er etsende, og hun vet hun burde stelle seg nå. Det dannes en pinlig dam på gulvet. Ingen hjelper henne. Ingen sier noe. Hun begynner å bli vant til stillhet, blikk og fordommer nå.

-"Barna eller meg? Hvem skulle jeg ta meg av? Jeg valgte barna, og jeg husker ikke bilturen hjem."

Vel hjemme hylgråter Ingrid stille. Hun går opp på badet og faller sammen som en potetsekk på gulvet. Avføringen som omgir henne er det siste hånet. Den siste langefingeren. Nå har hun opplevd så mange ydmykelser at hun gir opp. Hun ser ingen annen utvei enn at hun virkelig gir opp her og nå. Hun er klar. Det er best at hun forsvinner. Men rett før hun drar sin vei for godt, kjenner hun noe varmt i nakken bre seg nedover ryggen, og drar henne opp. Hun dusjer. Steller seg. Går ned på kjøkkenet og setter seg foran pc'n. Der kommer VGsiden opp, med overkriften "Er du Norge's flotteste kvinne?" 

-"Jeg meldte meg på på pur f. Så kom jeg videre, og endte til slutt på 4.plass etter å ha vunnet den første delkonkurransen som gikk ut på kreativitet innen 80tallet. Alt dette bare for å plage meg selv. Straffe meg selv med enda flere ydmykelser fordi jeg hadde vurdert å ta mitt eget liv. Ydmykelser som da den ene dommeren sa han mente jeg var egoistisk som hadde satt unger til verden. Jeg kunne jo dø fra dem. Men alle kan vi dø."

 

Ingrid var ikke den eneste som straffet Ingrid. Fra alle hold skulle det pepres. Som i en ulveflokk skulle Ingrid bites til blods og halvdøds, før ulveflokken fra alle kanter ga seg. Som om de ga seg bare en stund for å la henne overleve, slik at de kunne hakke videre. Plage henne med den doble hersketeknikken "all is wrong!" der alt ble galt, uansett hva hun gjorde. Vi andre kan undre oss: er Ingrid for vakker? For pen? For smart? Får hun ikke lov til å være et menneske? Fortjener hun å lide, bare fordi lokalsamfunnet's misunnelse skinner gjennom bygdedyret's kritiske pekefingre? De vet ikke. De aner ikke. De er så dumme, at de kun ser på den vakre fasaden, dømmer hoderistende og sier: "Ingrid du ser jo så frisk ut. Du kan da ikke være så syk!"

Hun nekter å blø ihjel på bakken foran en sulten ulveflokk. Hun begynner å blogge åpent. Holder foredrag og kjører på. Samme hvor vanskelig og smertefullt livet er, er hun en tøffing.

 

Ingrid og Daniel gifter seg i 2008. I 2010 er det på tide med en bryllupsreise til syden. De tar med seg barna. Ingrid ligger for det meste på stranden og soler seg. Hun vil ikke plage mannen sin med den vonde hemmeligheten hun bærer på. Til slutt sprekker Daniel:" Hjelp til med barna, Ingrid! Det kan da ikke være så viktig å bli brun!"

Da skjønner Ingrid at hun må snu seg over på ryggen og vise Daniel den grusomme sannheten; en illrød utvekst på magen. Størrelsen på den store slags kvisen er golfball, og plasseringen er rett ved stomiposen, en abcess fra tarmen. Hun gråter oppgitt. Vil ikke være til bry. Men hun er ingen pingle, så når de kommer hjem til Norge må hun sette på en klesvask før de drar til St Olav sykehus, Trondheim.

Hun skal på utflukt til helvete. Hun skal opereres, og opereres igjen. Hun skal få høre at hun er narkoman som vil ha morfin. Hun skal ligge i to døgn uten smertestillende etter en av operasjonene, og Daniel skal sjokkert si fra om at slangen har ramlet ut av ryggen hennes og all morfinen renner ut i sengen. 

For Ingrid har så vondt at hun holder på å klikke; og sier: "Jeg greier ikke mer, Daniel, der er så vondt. Og jeg er så klam og våt på ryggen." Da er det samboeren finner ut at hun ligger der uten smertestillende.

Hun skal stikkes i ryggen så mange ganger at hun skjærer seg til blods på hendene av neglene sine. Det er så vondt at de lyseblå veggene forandres til røde vegger, og Ingrid tror hun har fått nytt rom.

 

Men først skal det feires jul. Det settes av en hel dag på st Olav der en spesialsykepleier skal lære opp to fra Stjørdal kommune i skifte og stell av Ingrid's operasjonssår, samt bytting av smertepumpe. Men ingen dukker opp fra kommunen, og Ingrid får beskjed om at Stjørdal kommune ikke kommer til å stille opp med stell denne julen. Hun får klare seg selv på perm fra sykehuset. Det ender med at Daniel kjører henne til St Olav sykehus to ganger om dagen. På julaften kommer heldigvis en venninne, som er sykepleier. Hun tar på seg å gjøre stellet på privaten for at vi skal få litt fred.

Natt til julaften ligger Ingrid på plastunderlag foran peisen. Hun ligger på siden, slik at avføringen kan renne ned på en håndduk, og siden smertepumpen er innstilt på 3 timer, får hun hver tredje time en liten smertefri stund. Hver gang hun må på toalettet, roper hun på moren, som er på besøk. Ingrid velger dette opplegget for at mannen Daniel skal få seg en natts søvn uten å bli forstyrret. Det er en tøff og vanskelig jul for familien.

 

For Ingrid blir dette marerittet hverdagen. Hun skal måtte være på sykehuset i 9 måneder, og daglig opplever hun det utfordrende at sykepleieren tar seg den friheten å sette henne i båser hun ikke hører hjemme i. Ingrid er av den oppegående typen som gjerne sier fra dersom hun mener en behandling og en medisin er bra for kroppen hennes. I en slik setting er det at en lege sier til henne: "Du må huske at det er forskjell på pasient og lege, fru Melkersen!" 

 

Den fatale helgen nær døden, holdt på å ta fra en familie en høyt elsket mamma. Hvordan skulle det gått dersom den brutale sykepleieren ikke ble syk den søndagen? For ja, magen til Ingrid revnet, og det kunne den like gjerne gjort mens hun lå i dusjen under glovarmt vann. Alene; helt alene på et sykehus. Hvor lang tid hadde sykepleieren brukt på å komme inn til henne dersom Ingrid hadde nådd opp til nødknappen?

Hun overlevde operasjonen, men såret må forbli åpent. Der er infisert av bakterier, og Ingrid må leve med skadene som kunne vært unngått. 

 

En barsk kvinne fra Trøndelag gir seg ikke. Hun stiller til fitness i 2015, og kommer på 8.plass. Ikke alle forstår hva som ligger bak hennes avgjørelser innen det gruse på innen slike konkurranser. Fasade er fasade, men samfunnet forøvrig ser ut til å late som om medaljens bakside ikke eksisterer. Bare Ingrid og familien vet om den. Det samme året gjennomføres en endetarmsamputasjon på Ingrid. En operasjon ikke helt uten komplikasjoner.

 

Det er på tide å brenne fordommene på bålet, framfor de moderne og usynlige heksebålene som brenner her og der. Ingenting brenner mer enn et brannsår pgr av egenkomponert smertelindring på et sykehus der en sykepleier unnlater å gjøre jobben sin. Risikoen gjelder livet sådan. Usynlige heksebål brenner bare i sjel og sinn, og man blir til herdet kull. 

Søndag 7.mai kan man få med seg reprisen av Dokument 2 "Crohnprinsessen", der Ingrid Anette viser åpent hvordan det er å leve med Crohns.

 

Og kull; kull blir til stein. Du er steintøff, Ingrid, og jeg gråter mens jeg skriver om deg. Du er rå, rå, rå, og alle vi andre bør være takknemlige for alt ved deg. 

 

Bildene i innlegget er Ingrid's private.

 

Ingrids blogg: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

 

Som skribent er jeg skremt over måten Ingrid Anette Hoff Melkersen har blitt behandlet på. Jeg har grått mange tårer, og blitt forbanna. For slik som dette her, skal det ikke være! Jeg kommer ikke til å legge fra meg Ingrid når jeg nå legger fra meg penna. Jeg har blitt glad i henne, og har uendelig stor respekt for henne. Nå håper jeg sykehuset St Olav reparerer feilen som gjør at Ingrid må leve med ydmykelsen det er å oppleve lekkasje, og gir henne den behandling hun har krav på; nemlig å bli behandlet som menneske.

 

Til Ingrid fra Helene

 

Tear

 

I give to you a tear

and I hope it heals your fear

I know you are tough

so God damned rough

 

But tears are power

of pain in the shower

So take this tear

and I will be there

 

I wount let you walk alone

woman made of stone

They can't burn ya again

We're too many now, my friend.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, talerlisten.no 

Året på barnehjemmet var den beste tiden i Julianne's liv: "Jeg er glad for at barnevernet kom."

Julianne tar en pause fra offentligheten, og denne historien står derfor på vent ut juli 2017. 

Dette er ikke bare en ting. Derfor presset tårene på da jeg fikk den.



 

Jeg har fortsatt tårer i øynene, og hver gang jeg ser på den blir jeg fylt med både trygghet og salig takknemlighet. Det første jeg gjorde da jeg løp inn døra i dag, var å sette den oppe på ei hylle. Men det var feil hylle. Den måtte få en annen hylle med bedre plass. Nå sitter den der med lukkede øyne og passer på oss. 

 

For et og et halvt år siden begynte jeg å lete etter henne. For en gang i tiden mistet hun sin sønn. En dag i 1990 rant det over for et mobbeoffer på Stjørdal, og han reiste sin vei for godt. Det betydde alt for meg å finne mamman hans for å spørre om jeg kunne få skrive denne historien. 

 

Jeg har ikke sett henne på et år. Ble så glad i henne og søstra til Johnnis da jeg ble med på reisen tilbake i tid, og fikk skrive om noe som egentlig var ubeskrivelig. 

Vi skulle møtes igjen i dag. Ta en kaffe på en kafé i Stjørdal sentrum. Prate om akkurat det vi følte for å snakke om, og planlegge veien videre. For vi gir ikke slipp på hverandre så lett, nei. 

 

Plutselig satt jeg der med en stor, hvit, nydelig engel i fanget, en vakker, hvit duk, og tårer som presset på. For ikke å snakke om frysningene på armene mine. Tenk at mamman til Johnnis ga meg en stor engel, og en hvit duk.. 

For meg betyr det mer enn noen ord kan beskrive, og denne engelen skal jeg aldri sette ute. Den hører til inne her hos barna og meg. 

 

Tusen tusen takk, Marianne. Alle har noe å lære av deg. Du er jo som en engel selv. Og alt du bærer på er du villig til å vise oss andre, selv om det krever mye av deg å åpne den sekken. Nå gleder jeg meg til å ta en kaffe hjemme hos dere. Du er et varmt menneske, og jeg skulle ønske alle var like hjertelig klok som du. Så jeg sender en klem fra Stjørdal og over fylkesgrensa i kveld. Det er en engleklem. 

 

Lille Johnnis sin historie kan leses inne på denne linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html.

Les hva som fikk renholder til å si opp på dagen

 




 

Når et beger er fullt, renner det over. Sånn er det. 

 

Dette er en av anonyme Iben's historier. Som boheme nærmere 40 enn 30 har hun opplevd mye, og jeg får høre det meste. Hun er en av mine nære venninner, og det hun forteller limer seg fast i mitt hjerte. Hun er rett og slett naturlig interessant. Noen ganger får jeg lyst til å gjenfortelle hennes opplevelser her inne, og Iben lar meg gjøre det, så lenge det er anonymt. Jeg er så glad i henne for alt hva hun tviholder på. Som for eksempel det at hun dropper facebook. 

 

Det var på den tiden at Iben bodde på Steinkjer. Hun studerte, og måtte jobbe i tillegg for å få endene til å møtes. Renhold var hun god på, so why not. 

Hun fikk jobbe for et par som drev et renholdsfirma, og skrubbet og vasket for alt pengene var verdt. Dager hvor folk ikke hilste, timer der hun var usynlig, blandet seg med minutter hvor hun møtte sure blikk og nedlatende uttrykk. Var det dette som het studietid? Hun bet det i seg og fortsatte. Men hver dag var hun sint og irritabel etter jobb.

 

Paret som drev renholdsfirmaet forlangte at Iben skulle vaske hjemme hos dem også. En dag kunne hun ikke unngå å overhøre en diskusjon mellom ekteparet mens hun vasket toalettet deres. De hadde hatt et innbrudd i renholdslokalene, og nå var den penere fruen sint. Om og om igjen gnagde hun på noe som fikk Iben til å reagere, nemlig at det måtte være Romjenta som brukte å sitte utenfor kjøpesenteret i byen som hadde stjålet av dem. 

-Den fisefine damen klagde: "Det må ha vært den tiggerjenta der, ingen tvil om det! Alle vet jo at romenerne stjeler. Hun har brutt seg inn, og stjelt av oss; sånn er det!"

 

Det var dråpen. Selve kokepunktet. Iben reiste seg for første gang etter hun begynte å jobbe for dem. Hun kastet fra seg kluten og svampen, og gikk helt bort til kjøkkenet der ekteparet stod.

Rasende sa hun høyt: "Jeg nekter å jobbe et eneste sekund for dere! Dere er noen rasshøl! Føsj! Dere er ikke bra folk, men avskum! Selvfølgelig kan det hende at hvem som helst har stjålet fra sleipe åler som dere, men å primitivt påstå at det er ei lita romjente utfra uintellegente fordommer, er å dra det lenger enn fantasi! YOU SUCK! Get a fucking life! Hade!" 

 

Hun ga blaffen i oppsigelsestiden, men fortalte det smålige paret at hun hadde tatt opp alle deres diskriminerende antakelser om den stakkars tiggerjenta, før hun gikk innom jenta og ga henne en tier.

Noen ganger er de ikke fine folk, de som prøver å være finere på det. Iblant er de den siste skitne dråpen i et beger som var altfor stort i utgangspunktet. 

 

 

Les mer om Iben's opplevelse her: http://m.forbipolene.blogg.no/1480363126_28112016.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Talerlisten.no:  https://talerlisten.no/profil/helene-dalland/

Da pappa døde på bursdagen min, raste verden sammen i skjelv.

 

Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker "Nei.. Det er for tidlig.."

Roper "DU FÅR IKKE DØØØ!!!"

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

"Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken..."

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen.. 

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-"Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg."

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

"Er det noe med pappa?" Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  "Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk." Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 


Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    ...

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

"KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!"

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: "Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!"

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 



 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: "Helene... kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye..." Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: "Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!" Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 



 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: "Nå kommer han." Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: "Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?"

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min."

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet... Min godhjertede farmor ble sint, og sa: "Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!" Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma's farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma's tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 



 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

"BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD"

 




 



 

 

You aint really gone

 

I'm a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You're my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it's our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.

 

Sannheten om Merete Hodne



 

"Jeg så de kom gående. To damer. De hadde Chador på seg. På den tiden visste jeg ikke at det het Chador, så jeg kalte det hijab. De hadde hver sin barnevogn med seg. Hun ene, Malika, spurte: "Hvor mye koster det å få stripet håret sitt?" Jeg svarte at jeg ikke kunne behandle dem. Med fullt innsyn gjennom 2 store vinduer ut mot gaten, og mannlige kunder, kunne jeg jo ikke det."

-"Hva gjorde de da?"

-"De så på hverandre, smilte, og gikk. De svarte meg ikke engang. Bare gikk." 

Dette skjedde torsdag 1. oktober 2015, på dagen da Norge offisielt fikk endret diskrimineringsloven. Malika Bayan har aldri hverken før eller siden stripet håret sitt. Var det en provokasjon? Lagmansretten mente det var det.

 

Hvem er egentlig Merete Hodne, denne frisøren du så ofte har sett i media? Hva er sannheten bak alle overskriftene? Jeg undret på det samme, så jeg bestemte meg for å være gravende blogger, og bli så godt kjent med Merete Hodne, at jeg kan videreformidle sannheten om henne her inne på forbipolene. Merete og jeg har de siste ukene pratet sammen flere ganger. Vi har gått i dybden av henne som person og hva som egentlig skjedde omkring frisørsalongen og privatlivet hennes fra og med oktober 2015 og fram til nå. Alt du nå skal få lese er gjengitt med Merete Hodne's tillatelse. 

 

I 1969 blir ei odelsjente født på Jæren i Rogaland fylke. I kystlandskapet med de åtte kommunene skal jenta vokse opp på en gård blant hvite strender og flatt landskap. På gården får hun med tiden plikter og oppgaver. De har griser, kyr, høns, hester, kaniner, katter og hund. Merete opplever en barndom ganske så tøff. Hun blir mobbet på skolen, men holder ut vonde dager, og er pliktoppfyllende hjemme på gården. Hun er nysgjerrig på de adopterte barna. De med den gyldne, nydelige hudfargen. 

-"Jeg har alltid hatt utenlandske venner. De er lettere å komme i kontakt med enn kalde, innadvendte nordmenn. Det er vel få som har hatt positiv omgang med så mange innvandrere her, som meg." forteller Hodne. 

 

Årene går, Jæren nærmer seg 313 889 innbyggere, og hun bestemmer seg for å ikke ta over gården. Små gårder lønner seg ikke økonomisk, viser utviklingen i Norge. Hun utdanner seg til frisør, og starter frisørsalong. I salongen ansetter hun en dame som kommer fra Kenya. Hun jobber et helt år i salongen.

I 11 år var Merete gift med en mann, og de fikk 4 barn sammen. Som med så mange ekteskap, ble det en dag på tide å gå videre i livet for paret. I hver sin retning. 

-"Jeg har nå vært gift med flotte Sissel i 2 år, og vært sammen med henne i 6 år. Hjemme hos oss har vi 2 barn, og et bonusbarnebarn boende." Merete beskriver et varmt og morsomt hjem. Hun er allergisk mot krangling, og liker ikke uenigheter. Det blir best stemning med humor og respekt for hverandre, mener hun. Det er et gladhjem de bor i, familien på Jæren. Kona har 2 voksne barn og 1 barnebarn. Merete har 4 barn, hvorav 2 har flyttet ut. 

 

Hun forteller at datteren hennes snart skal konfirmeres; og at hennes gode venninne fra Kongo skal servere i konfirmasjonen. 

-"Jeg er så glad for at akkurat hun vil være med å servere, for hun er en ekte humørspreder."

Merete har vært aktiv i lokalmiljøet, og hjulpet til med integrering gjennom frivillighetssentralen. Med sine flerkulturelle venner fra Iran, Afganistan, Kongo, Kenya og mange flere nasjoner, er hun interessert i et godt felleskap, og god integrering.

Merete og kona eier en leilighet i en bygd et stykke unna der de bor. Denne leiligheten er leid ut til en mann fra Eritrea.

 

 Det har lenge vært kjent i lokalmiljøet at den fargerike frisøren tør å si sine meninger. Og meninger, det har hun like mange av, som flerkulturelle venner. Hun var aktiv i "Stopp islamiseringen av Norge", og holdt tale på Stortinget. På TV2 fikk folket se og høre henne uttale: "Islam jobber for verdensherredømme.." 

 

Det er 2015, og det koker i kulissene på Jæren. Merete blir mer og mer upopulær blant organisasjonene Sos rasisme og Antirasistisk senter. Den integreringsaktive kvinnen blir lagt for hat, og ytringene hennes vris i farlig feil retning. 

Er man rasist dersom man har meninger om politiske religiøse ledere, og venner fra flere nasjoner enn de fleste andre i landet vårt? Hodne vet svaret så godt; hun har fra barnsben av aldri vært noen rasist, men det stikk motsatte. I hverdagen er det ikke tid for de fleste til å sette seg inn i religion og politikk slik denne damen har gjort. Det er ikke slik at hun ikke har peiling på det hun snakker om. Hun har ikke funnet opp det. Det er kunnskaper de fleste Nordmenn burde sette seg inn i. For hva er religion, og hva er politikk?

 

-"Jeg mener at det er en Gud for alle, og at alle har rett til å tro på Gud. Muslimer, kristne og alle andre har rett til å kjenne Gud. Jeg har i ettertid gått bort fra å bruke ordet "Islam", og bruker nå betegnelsen "Muhammedanismen." forteller Hodne, som har skaffet seg mer peiling på religion og politikk enn mange av oss andre.

 

Hun fortsetter: "Islam het Muhammedanismen frem til revolusjonen i 1979; årstallet det ble bestemt at hijab skullle være påkrevd innen Islam. Muhammedanismen går utfra koranen og Hadith - læren om Muhammad, den politiske og religiøse lederen som ble født i Mekka i år 570, der han mottok en åpenbaring fra Allah i år 610. Han ble ikke tatt godt imot i Mekka, og inntok byen Medina, før han som statsleder med stridigheter la under seg den Arabiske halvøya. Samme år som hans kone døde laget han seg et harem der den yngste konen var 7 år. 20 år etter hans død ble Koranen skrevet om Muhammad's liv og lære. Herfra spriker mange forskjellige varianter av mer eller mindre praktiserte Sharialover, der straff er pisking, stening, amputasjon og gjengjeldelse. Før Muhammad's grunnla Islam og bestemte at man skulle se på jøder og kristne som aper og griser, var muslimene troende på den samme Gud som de kristne. En Gud for alle. Nå lærer både voksne og barn i Moskéene det den politiske lederen som skal ha levd 600 år etter kristus, messet om: at jøder og kristne er aper og griser og ikke verdt noe."

 

Det er torsdag 1.oktober 2015, og en spesiell dag for Norge. Fra nå av skal det ikke være lov å kritisere religion. Politikk kan man kritisere, men ikke religion. Den nye diskrimineringsloven har tredt i kraft, og Merete Hodne har lenge følt på seg et ulmende hat under overflaten. Denne dagen tenker hun at "Nå skjer det. Nå kommer det noen snart for å ødelegge for meg." 

Derfor er ikke frisøren overrasket i ettertid. 

Denne dagen driver Hodne og steller en kunde på håret. Blant de hvite veggene lyser den ene knallrøde veggen som Merete falt sånn for da hun kjøpte salongen. Salongen har til sammen 7 vinduer, og her jobber hun nå alene på 80 kvadratmeter. Hun liker den åpne, lyse løsningen på salongen. Den gjenspeiler henne; åpen, lys og med litt rødt krutt.

 

Hun ser dem tydelig der de kommer gående. Hun aner hva de vil. Hele lokalsamfunnet vet hva Merete mener når det kommer til politikk kontra religion; så hun vet så godt hva som kommer nå. På denne dagen da akkurat denne loven i Norge er endret. Loven som omhandler det Hodne har vært åpen omkring.

Hva annet kan hun gjøre, enn å fortelle dem at denne salongen ikke egner seg for dem? Hun kan jo ikke utsette dem for menn som ser inn fra gaten, og hun har ikke skjermende brett. Så hun må gi beskjed ved inngangen, før de går inn med hver sin barnevogn.

De svarer henne ikke, men smiler til hverandre, og går videre. De er ikke interessert i forklaringer, men går altså smilende videre. Kunden i salongen bemerker at de Chadorkledde damene jo snakket norsk. 

 

Det var striping av håret det gjaldt, og det var på lovendringsdagen det skjedde. Man kan undre seg på hvorfor ikke Malika og venninnen hennes gikk videre og fikk stripet håret sitt en annen plass. Hvorfor det skjedde en slik provokasjon, som lagmannsretten kaller det, akkurat på denne lovendringsdagen. Ved nettopp Hodne's salong.

 

Nå ulmer ikke hatet lenger under overflaten, men viser seg i full storm for Merete Hodne. Hun publiserer et utsagn på facebook om hendelsen og ytringsfriheten. Mange i omgangskretsen hennes mener Hodne har udiagnotisert ADHD, og at hun derfor mangler litt impulskontroll. 10 dager etter hun forklarte de to Chadorkledde damene at hun ikke kunne hjelpe dem med den åpne salongen sin, blir hun anmeldt. De har fulgt med henne på facebook, og ventet på dette. Nå venter Tingretten, med bot på 10 000 kr, og tap. Så venter Lagmannsretten etter anke. Der mener retten at dette var provokasjon fra Malika's side, så boten senkes til 7000 kr.

Men Hodne, som kjenner såre minner fra en barndom der 4 gutter mobbet henne gjennom tøffe skoledager, begynner å kjenne at media henger ut henne. Det florerer falske nyheter, og hatkommentarer. Hodne trykker flittig på blokkerknappen på facebook. Hun har jo aldri vært noen rasist, og hverken hun eller de utenlandske vennene hennes kjenner henne igjen i hvordan media framstiller henne. Ordet heksejakt får ny betydning i det det stormer over landet vårt. Har alle som uttaler seg, viten om religion og politikk slik Hodne selv har? Vet de om religiøse politiske ledere og historikken før og etter år 570, samt det avgjørende år 610? Eller er det godt å ha noen i ulveflokken å hakke på, fordi man jo behøver noen å hamre løs på?

 

Det er rett før jul, og 2016 går snart over i 2017. Merete er på julebord. Der møter hun en person som sier: "Vi har akkurat vært på revy med Løgnaslaget, og der blir du kalt "nazifrisør". 

-"Jeg ble fly forbanna. Tenk hva dette kunne gjøre med levebrødet mitt. Nå kunne jeg vel like gjerne legge ned hele salongen min. Hvem vil til en "nazifrisør" og fikse håret sitt?" Merete forteller om slaget i magen. Nå kjente hun seg ytterligere tråkket på. Men det var hun vant til, så hun lot være å foreta seg noe. Til slutten av januar, da hun fikk en melding på facebook der det tydelig kom frem at hun ikke burde finne seg i det vedkommende nettopp har sett og hørt på revy. Denne personen var sint på hennes vegne, for det var ikke morsom å høre såkalte komikere kalle en godhjertet venninne for "nazifrisør".

Merete kjente på at hun ikke kunne bli stemplet med løgn på denne måten. Man kunne kalle henne det meste; hun har selvironi og humor som få; men "nazi", det var hun ikke. Uansett, hun ønsket ingen ny rettsak. Det var nok nå.

 

Den nå så kjente frisøren spør advokaten sin om hun bør finne seg i det hun blir kalt av revylaget som prøver å være morsom på hennes bekostning. Advokaten svarer at hun slettes ikke bør finne seg i det. Det kan gå utover Meretes arbeid og inntekt med det rykte en slik forestilning vil påføre henne. Merete gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil i retten. Likevel får hun snart beskjed: Møt opp i rettsmøte. 

Norge elsker å hakke på Hodne, og begynner på ny å nå kokepunktet. Dette er spiselig drama for de fleste. 

Selv om hun vinner en halv seier i rettsmøtet, framstiller media det hele på sin egen måte. I virkeligheten het det seg at Løgnaslaget hadde hatt 50 forestilninger, og skaden allerede var skjedd. Å fortsette innslaget i forestilningen ville likevel gå på eget ansvar, da Hodne kunne kreve oppreisning. Hun kunne dessuten kreve et enda større beløp i oppreisning dersom Per Inge Torkelsen, Rune Andersen og Dag Schreiner i Løgnaslaget fortsatte å kalle Hodne det svært lite tiltalende kallenavnet "Nazifrisør".

Det er snakk om et stort, og foreløpig hemmelig, beløp, og media har slettes ikke all sannhet innabords. 

Advokaten var fornøyd, og kalte det en seier, mens Merete var på jobb den dagen dommen kom. Hun hadde ikke tid til å lese før på kvelden. 

Foran dataskjermen utpå kvelden faller hun sammen. Overskriftene håner henne og banker henne sønder og sammen. Hun er hele landets hakkekylling igjen nå. "Det er lov å kalle Hodne nazifrisør", "Nazifrisør tapte mot Løgnaslaget" og så videre. Hun setter seg med blokkerknappen igjen. Før hun legger ned hele facebookprofilen sin. Landet pepres med løgn, og det som skrives er totalt tatt ut av sammenheng. 

Gunnar Larsen, leder for SOS rasisme, skriver på sin facebookprofil: "Endelig har vi klart å knekke Merete Hodne. Det har vi prøvd i mange år!"

"Jeg var aldri redd, men den kvelden ble det for mye for meg. Jeg rakk å kalle Per Inge Torkelsen "pedo", og pedo betyr barnslig. Ikke pedofil. Det står tilogmed på Google. Alt fra meg ble vridd på. Jeg var klin edru, avholds som jeg er, men nå følte jeg meg drita full av utmattelse. Jeg hadde møtt veggen."

Frisør Merete Hodne var glad i jobben sin, men nå bestemte hun seg. Hun måtte legge ned frisørsalongen sin. Med rykte på seg som "nazifrisør" ville ikke salongen kunne la seg drifte i lengden. Hun kjente på alvoret bak den såkalte humoren fra et revylag som tjente grove penger på å henge henne ut. Men da hun ringte NAV var beskjeden klar: Hvis Hodne valgte å legge ned salongen, ville hun ikke få en krone av dem. Ikke Arbeidsledighetspenger eller noe. Det var bare å fortsette driften, og håpe på det beste.

En hersketeknikk er å være morsom på andres bekostning. Å tjene penger på det som ødelegger andres livsbrød er også noe. Men å være klovn med hatt og gå ut i media for å skylde på offeret for selv å ha satt fokus på det, tar det hele til et nytt nivå. Er det humor da, når et av våre mennesker må forsøke å stanse et rykte som kan bringe konkurs og alvor inn i livet hennes?

 

Det Norske folk samlet inn 160 000 kr til Hodne slik at hun kunne betale saks- og advokats-omkostninger i alle tre sakene. Kjapt var haterene ute med nye rykter om hva Hodne skulle ha brukt de pengene på. Heldigvis kan regnskapsføreren hennes dokumentere hver krone: alt har gått til advokat og sak. Nå kjenner Hodne seg klar for at dersom det ikke stod på pengene, ville hun tatt det hele til Strasbourg. Mer og mer ny informasjon dukker stadig vekk opp omkring Hodne og hennes rettsaker, det har du kanskje fått med deg. Mye har enda ikke nådd offentligheten. Dersom du er interessert i å støtte Merete Hodne's sak videre til Haag, kan du trykke på linken her  https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10154327802276302&id=644421301

 

-"Dagen etter Løgnaslags-dommen var en travel dag på jobb. Media ringte i et kjør, og jeg hadde ikke tid til dem. På internett var det bare å hamre løs på meg, og fremstille meg som de ville. Jeg følte meg så mobbet. Det var ikke behagelig. Nå skriver jeg min selvbiografi. Den er nok ferdig til jul, den boka."

 

I kulissene bak overskriftene skjer det mye. Du må virkelig grave for å finne skatten. For det er sannheten som er skatten. Intet annet enn sannheten. Ærlighet varer lengst. Søker og sprer man løgn og falskhet, vil man til slutt oppleve hvordan livet er laget av bølger. Sannheten er ren og grunnfestet.

 Ok. Så har man tydeligvis brutt en lov som var gammel, men som "tilfeldigvis" tredte i kraft offentlig samme dag, og som er tolket videre i retten. Hadde det skjedd onsdagen før denne torsdagen, ville det ikke blitt noen sak. Men hvorfor er provokasjon og svindlende skuespill lov så høyt som oppe i rettssystemet i landet våre forfedre bygde opp? 

 

Hodne visste hele tiden at det var planlagt. I Norge er det altså lov med slik provokasjon, men fra nøyaktig torsdag 1.oktober 2015 var det ikke lov å kritisere religion. Dette hadde de venta på. Men hva med å ta vare på hverandre? Hvem i denne historien tar vare på sine medmennesker? Jeg har lært i ukene bak meg, at nettopp den erfarne frisøren Merete Hodne er en slik person som tar vare på samfunnet omkring seg.  Hun viser omsorg for sine barn, sine bonusbarnebarn, sin kjære, kyr, medmennesker og venner fra Kenya, Kongo, Afganistan, Iran, Norge og resten av verden. Og hun har aldri vært voldelig mot noen, eller faret med løgn.

Det er ingen "nazi" jeg har blitt kjent med her. Varmere og mer humoristisk menneske enn dette skal man lete lenge etter. Jeg håper dere på Jæren er stolt av, tar vare på og setter pris på dama som med hele sitt hjerte inkluderer og integrerer deres, og våre, nye landsdamer og landsmenn. 

Merete Hodne har egen blogg, trykk på linken for å besøke den: http://m.meretehodne.blogg.no/1491031503_mer_om_muhammedanisme.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Forbipolene på facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Les også:http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 



Takk til Merete Hodne. Skrevet av Helene Dalland for forbipolene.blogg.no



 

Christina (17) ble blind av sjokk da det smalt



 

Den tunge traileren kommer hurtig mot dem. Den har stor henger, og enda større fart. Alt skjer så fort, og hun havner i sjokk. Men hun er bevisst hele tiden. Det smeller, og panikken inntar ungdommen, i det uvirkelige smerter tar over kropp og sinn. For den unge sjåføren ville ikke høre på henne. Hun sa fra, men han tullekjørte videre som om det hun mente ikke betydde mer enn lorten på bakken under glattisen de kjørte på. Som om livet hennes ikke betydde noe. Som om han hadde noen rett til å avgjøre at framtida hennes var verdiløs.

 

Den isen, den skulle smelte med våren. Den skulle renne bort i grøfta og videre ned i bekker og elver. Kanskje ut i havet. Livet skulle gå videre. Men nå var det januar og nullføre, og 4 liv holdt på å renne bort som sand mellom fingrene til en 18 år gammel gutt bak rattet. Denne natta frøs verden til istid for ei ung jente som hadde store drømmer for framtida.

 

Det har gått 10 år siden Christina Johansen (27) på mirakuløst vis overlevde bilulykken som tok fra henne så mye annet enn selve livet. 10 år siden intetanende foreldre fikk en grusom telefon midt på natten, og skjelvende måtte forholde seg til uvissheten i flere timer: ville gullskattene deres overleve? 

 

På et rom i en enebolig i Fauske, sitter Christina 17 år og ser på Titanic. Om noen år vil hun være ferdig utdannet reiseleder, og guide turister i fjerne strøk. Derfor går hun salg og service i Bodø, og pendler med buss til sammen 12 mil hver dag. Hun gleder seg til framtida, for det er den store drømmen hennes. Å utdanne seg innen det hun liker best; reising. Nå leier hun et hus sammen med kjæresten sin, tvillingbroren hans og to kompiser. Klokken er 23.30 da det banker på døren til rommet hennes. Det banker videre inn på hjertedøra hennes, for en annen kompis har ringt de andre i huset. Han har kjørt ut i grøfta, og trenger hjelp. Christina hiver på seg den styggeste dongeribuksa hun har, siden de skal ut og dytte bil. Selvfølgelig vil hun hjelpe. Hun pauser filmen. Lite vet hun om at hun nå skal sette hele livet på pause. Lenge. 

 

Ute er det nullføre og isglatt. Sjåføren er en umoden gutt på 18 år. I passasjersetet foran sitter tvillingbroren til kjæresten hennes. Christina sitter i midten bak, med kjæresten sin til høyre, kompisen til venstre; og hele livet foran seg. 

De hjelper vennen som har havnet i grøfta, og setter kursen hjemover igjen. Sjåføren stanser, og slipper av broren til Christina's kjæreste. Passasjersetet foran er nå tomt. Så fortsetter han å kjøre den eldgamle Volvoen med de sterke bærebjelkene på sidene. Det er henne, tre unge menn og den ravnsvarte natta. De har ikke bilbelte på.

 

-"Jeg var tøff og uredd av meg" forteller Christina. "Men da han begynte å tullekjøre på glatta, ble tilogmed jeg redd. Så jeg prøvde å si fra. De andre likte heller ikke idiotkjøringen med sladding på isen. Vi prøvde virkelig å si fra."

Det er ikke tøft å tøffe seg på glattisen. Det er noe alle med vett i hodet vet. Men enkelte sjeler er for unge til i det hele tatt å burde ha førerkort. Akkurat denne natten i kalde nord, skulle skjebnen forsøke å vekke opp et umodent, ungt guttesinn. Om det funket, må gudene vite. Vi vet bare at det skremte vettet av de tre som satt i baksetet. De som fortvilet forsøkte å forklare ham at dette.. ..dette handlet ikke om mot, men om idioti. Slik sladding på isen i stor fart er idioti. 

 

Etter det som for Christina framstår som et minutt, får bilen sleng, og kontra. Sidelengs sklir de rett inn i autovernet, og på grunn av den store farten, kastes de ut i veien igjen. De er 200 meter unna hjemmet; men så langt unna hjem har hun aldri før vært. Ingen kan stanse lastebilen som er på vei mot dem nå. Ikke engang trailersjåføren kan det. De er overlatt til skjebnenatta i nord nå.

Hun husker fargene. Minnes smellet. Glemmer aldri hvordan panikken blandet seg med de voldsomme smertene, i det den svære traileren kræsjet inn i høyre side foran. Akkurat der han satt for litt siden, tvillingbroren til kjæresten hennes.

"Jeg tenkte alltid at slikt ikke skjer med meg. Nå skjedde det, og jeg får ikke til å forklare hvor vondt vondt det gjorde. Jeg ble klemt og smadret." sier Christina sakte. Det er ti år siden, men minnene sitter i hodet hennes som om det var i går.

 

17åringen har uutholdelige smerter, og livet rekker slettes ikke å passere i revy. Hun har panikk, og ren angst. Nå skjer det hun aldri i livet trodde kom til å hende med henne. Og aldri skal livet bli det samme igjen. På mange måter er det for sent nå, der hun sitter sammenklemt i en ulykkesbil. For sent for så mange deler av den framtida hun gledet seg sånn til. Tårene fosser og hjertet dundrer.

Rett bak dem kommer noen venner straks til ulykkesstedet. De er unge, og aner ikke hva de gjør. De tenker bare at de må få ut vennene sine av ulykkesbilen i tilfelle det begynner å brenne, så de bærer ut en Christina med store skader, og setter henne opp mot autovernet. Hun knekker fysisk sammen. Det mangler feste fra den ene foten og opp til ryggen, så hun faller og blir liggende på isen. Hun ser ned på foten sin, og blir redd. Den er vridd, og hun kjenner at noe er skikkelig galt. Den et løs, den foten. Helt løs. Panikken når nye høyder. Nå er hun blind av sjokk, og må kjenne på umenneskelige smerter, mens tårene hennes fortsetter å renne ned på nordlandsisen. Hun begynner å rope.

-"Jeg gråt og ropte på kjæresten min. Trodde han var død. I tillegg var jeg sikker på at jeg hadde mistet synet. Jeg kunne jo ikke se noe, og visste ikke at man kan bli blind av sjokk."

 

Det tok en stund før ambulansen kom. I løpet av den tiden rakk Christina å bli så kald at ambulansepersonalet ikke greide å finne blodårene hennes; ergo fikk de ikke gitt henne noe morfin før de kom inn i ambulansen.

-"Legen hadde snurrebart. Jeg husker at jeg lo av det da morfinen begynte å virke.."

Der hun ligger i ambulansen, kommer endelig kjæresten hennes bort til henne og forteller at de møtes på sykehuset. Han lever. Og det hun enda ikke vet, er at det er nettopp henne selv som er hardest skadd av dem alle.

 

Sykehuset. Legene. Alt det hvite. Sykepleierene som klipper opp klærne hennes, og det paradokse i det at hun forsøker å dekke seg til der hun blir liggende naken. 

De uutholdelige smertene i det så mange sykepleiere må løfte henne fra båren og over i opp på en benk. Den heslige kontrastvesken som gjør henne så varm. Røntgen. Alle de grusomme beskjedene. Minnene fra 2007 kan Christina aldri bli kvitt. 

 

Legen ser på henne og knuser framtida hennes på lik linje med en idiotsjåfør som nettopp har knust mer i hjertet hennes enn i kroppen hennes.

-"Christina Johansen. Du er 17 år. Dette var en alvorlig krasj, og du er veldig skadet. Vi må vente på en kirurg som vi må fly ned hit til Nordlandssykehuset i Bodø fra Tromsø. Du har brudd i halebeinet/korsryggen, bekkenfraktur og knærne dine er klemt. Fraktur betyr brudd, Christina. Skadene dine er altså så omfattende at vi må vente på kirurgen som befinner seg i Tromsø."

Hun skal snart få vite at hun mest sannsynlig aldri vil kunne gå igjen. Aldri føle føttene sine igjen. Aldri mer danse med vennene sine. Aldri få barn. Sitte i rullestol resten av livet. Denne sommeren skulle hun ikke løpe i møte. 

 

Utpå morgenen opereres den unge jenta. Og da, i disse timene, er det det skjer. At foreldre milevis unna sitter panikkslagne og skjelvende etter telefon om at barna deres er skadet, og at ingen vet hvordan det komme til å gå med dem. Sine kjæreste. På grunn av idiotkjøring. Fordi enkelte ikke skjønner at stopp betyr stopp. Det er dessuten januarstorm i Trøndelag, og foreldrene kommer seg ingen steder på flere timer.

 

Men det var ei mor som kom oppover til Bodø så raskt hun bare kunne. Hun ville være hos sin lille pie og passe på henne. Pleie datteren sin. For der, mens alle de andre som satt i ulykkesbilen ble utskrevet med små skader, lå Christina lenket til ei sykehusseng. Og mens dagene gikk, tenkte 17åringen på framtida si i rullestol. 

-"Det gjorde noe med meg. Å være 17 år og avhengig av pleie. Med ei mørk, stillesittende framtid foran meg. Men mamma var der. Hjalp meg, dusjet meg, pleiet meg og gjorde litt av en jobb."

Christina forteller om det eneste positive ved å røyke sigaretter. Hun kom seg iallefall opp i en rullestol for å trilles ut. -"Jeg skal love deg det kosta meg mye å kave meg ut av den sykehussenga. Men det var verdt det. Jeg kom meg opp og ut."

 

Etter 2 uker skal hun overføres til Namsos sykehus med et ambulansefly. Da de skal lande i Namsos er det for dårlig vær, så de må rett opp igjen og fly til Værnes flyplass for å lande der. Men da de flyr over Stjørdal er det like dårlig vær der. Problemet er at de må lande likevel, for nå er de tom for drivstoff. Christina ligger fastspent og kan uansett ikke røre seg. Det lille flyet kastes hit og dit, men landes må det. 

Hun overlever dette også. She's a survivor. I ambulanse fra Værnes flyplass bærer det til Levanger, der hun på ny må bytte ambulanse. Hun lengter ikke lenger til framtida, der hun engstelig og trist fraktes hit og dit. Tomheten i hjertet er tyngre å bære på enn en eldgammel volvo. Sakte begynner hun å bli sint. Forbanna på han som ødela alt for henne. Hvorfor kunne han ikke bare ha hørt på dem i den forbanna bilen sin? Respektert at hun ikke hadde lyst til å leve resten av livet sittt i rullestol, men reise rundt og guide turister.. Bare respektert henne.

 

(teksten fortsetter under bildet)



 

 

Det er vår 2007. Christina bor på et rehabiliteringssenter på Høylandet. 

Med galgengumor forteller hun: "Jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig der for å si det sånn. Alle andre var betraktelig mye eldre enn lille meg. Det var tøft å være der. Det var ikke dette jeg hadde tenkt."

Sakte men sikkert har livet ruslet videre, og hun satte fra seg rullestolen i februar. Fra da av har hun hinket videre på krykker. April og mai kommer og går, før juni blomstrer. Hun har reist tilbake til Fauske som ei helt annen jente enn den gladpia hun var før hun satte Titanic på pause og dro inn i uviss framtid 200 meter unna hjemmet sitt. Temmelig redd, og temmelig forandret, forsøker hun nå å stable både seg og den nye hverdagen på beina. 

-"Jeg var ikke lenger noen hyggelig person å være sammen med. Sur og gretten. Jeg hadde blitt til ei usmakelig jente."

 

Mye annet var også forandret. Tvillingbroren til kjæresten hennes hadde fått seg ny dame, og hun gikk aldeles ikke overens med Christina. De to var stadig i tottene på hverandre.

Akkurat i det Christina trodde hun hadde nådd bunnen og såvidt begynt å klatre opp igjen, hadde livet enda flere utfordringer i ermet. 

 

Christina er på fest på Grong, med kjæresten og broren hans. Nydama til kjærestebroren er også med. Hun er trollete og slem mot Christina som vanlig, og utenfor vertshuset med festen inni, freser hun mot Christina: "Typen din vil ikke være sammen med deg, han, bare så du vet det!" Så gjør hun noe som Christina aldri glemmer. Hun dytter ei som fra før av står og vakler på krykker. De andre hisser seg opp. -"Hun har akkurat vært med i ei trafikkulykke; du kan ikke dytte henne!!" Roper de. Og akkurat da trenger ikke Christina bare krykker, men nettopp det at noen står opp for henne.

Det blir slutt mellom Christina og kjæresten, og han kjører henne til hjembygda hennes, Flatanger. I bilen gråter hun hele tiden, og når bunnen for fullt. Nå har hun mistet alt, og vakler ikke bare på føttene, men på ei tynn line over mørket i et altfor sårt punkt i livet. Av alle låter de kunne spille på radioen i bilen, er det "Finast eg veit" med Hellbillies som fyller den tunge lufta, husker Christina. 

 

Hjemme hos mor og far er alle bekymret for henne. Hun ligger bare der og gråter og er redd. Hvor ble det av jenta deres? Hun vet ikke om hun noensinne kommer til å gå som alle de andre på hennes egen alder, og nå har hun mistet kjæresten sin i tillegg. Bakken på bunnen er hard og vond. Stiene opp derfra kan dessuten virke usynlige. Man kan bli blind på så mange måter når man rammes av ulykke. Og at en ulykke sjeldent kommer alene, fikk den unge jenta smertelig erfare.

-"Jeg var så lei meg. Så veldig veldig lei meg." Sier Christina stille.

 

Hun velger å reise seg med krafttak. Det er fortsatt juni, og retten venter. Sjåføren skal dømmes og Christina skal grilles. Den hensynsløse advokaten hans kan dette med å bruke latterliggjøring som taktikk. Men Christina forteller sannheten, og sjåføren dømmes. I ettertid aner hun ikke om han sitter inne, men hun vet han var uten førerkort i to år. 

Hun aner så mye annet. Som at det er smart å ha ham på facebook slik at hun hver 9.januar kan minne ham på det som skjedde den mørke nullførenatta, med en tydelig status.

 

Hun aner flashback og skam, hver gang hun hyler av skrekk fordi en tyrkisk taxisjåfør skremmer vettet av henne. Hver gang de tror hun tuller, men ser på henne og skjønner hvor redd hun er.

Hun aner at noe er ugjenkallelig forandret med henne, hver gang angsten river henne i fillebiter. Hver gang flyskrekken lammer henne, og hver gang hun må innse at hun tilogmed har både båtskrekk og togskrekk. 

 

Hun aner hvor heldig hun er når hun ser inn i øynene til barna sine. To mirakelgutter som hun gjør alt for. To nydelige sett med vakre øyne. Øyne legene sa hun aldri kom til å få oppleve å se inn i. For den 9.mars i 2010 får Christina holde en vakker liten babygutt i armene sine. Nå er det gledestårer som renner ned kinnene hennes. Lillebroren kommer til verden 22.mai fem år senere, og Christina motbeviser nok en gang legene. Med ydmyk takknemlighet er hun nå mamma til to vakkerskatter.

Hun aner hvor sterk hun er som greide å reise seg og gå. Men hun aner ikke om sjåføren noen gang tenker på hva han stjal fra henne. Om han kjenner noen form for samvittighet. Om han fortsatt gir glatte blanke i passasjerene sine når de sier stopp. Hun håper han lærte noe den natta i nord.

-"Jeg tenker på ham hver gang det gjør vondt i ryggen min. Da tenker jeg på han idioten som ikke klarte å oppføre seg. Og så tenker jeg på hvor jeg hadde vært i livet, ja, hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for ulykken. Hadde jeg fullført utdanningen min? For da jeg ble liggende på sykehuset hadde jeg allerede vært så mye borte at det ikke var noen vits i det skoleåret. Uansett hvilke jobber jeg har hatt siden, har jeg alltid vært hemmet av skadene. Etter hvert kunne jeg tenke meg å bli kokk, men pgr av ryggskadene mine kunne jeg bare gi opp det før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å prøve."

 

I dag har Christina Johansen funnet mange måter å leve på. Men ikke alle forstår den tunge byrden hun fortsatt må bære for alle som satt i den Volvoen for ti år siden. Hun utvikler lavkarbomat og blogger om det, hjemme i huset til henne, samboeren hennes og de to sønnene sine. Stadig vekk får hun sviende kommentarer om at hun "greier å lage mat, men ikke jobbe". 

-"De vet ikke om alle timene jeg må hvile ryggen min for å greie resten av dagen. De aner ikke noe om skadene jeg må leve med. Likevel slenger de ut kommentarer som sårer."

 

Christina's blogg er ren kvalitet, og kanskje er det akkurat det som vekker misunnelige krefter. At denne dama leverer nettopp kvalitet, samme hvor mange som forsøker å knuse henne. For denne damen er ikke laget av pinneved, men ren styrke. Bloggen meglerfru1 er verdt et besøk: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

Livet er skjørt som porselen, men du er sterk som betong, Christina. Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at jeg fikk skrive din historie. Alle kan vi lære noe av deg. Du skal vite at tårene du gråt, gråter vi med deg, alle vi som får vite om det du ble kastet gjennom for ti år siden. For du er en stor inspirasjon, og selve symbolet på styrke. Nå holder jeg hånda di i tankene mine, og gråter med 17åringen i deg, i det jeg publiserer historien til den tøffeste mamman jeg vet om. Jeg er så lettet over at du overlevde. Er så glad du reiste deg. Supermamma tøffe dama, det er du det!


 

Skrevet av Helene Dalland for Christina Johansen, 2017, på forbipolene.blogg.no. Fb: forbipolene.

 

Bærer DU på en historie som du ønsker å dele?



 

Er du en av de menneskene i samfunnet som ser tilbake på minner du tenker på med klump i halsen? Skjedde det noe i ditt liv, som du tror andre kunne lært av, eller blitt truffet av, hvis du valgte å være åpen om det? 

 

Jeg er en skribent som har erfaring med å sette meg ned og lytte, spørre, gråte med, notere og skrive.

Jeg ser dem med hjertet. Øynene mine er kun et gråtende speil. De har en historie å fortelle, som de er villige til å la meg komme så tett på som overhodet mulig, slik at jeg kan gjenfortelle den. Sånn at jeg får lov til å sette ord på en svunnen tid, og la dere få lese om den.

Dagene omkring et slikt verk kan være spesielle. Det mørkner omkring meg, og mens tårene fortsetter å svi i øynene, blir jeg stille. Jeg som prater så mye, ler så høyt og lever så intenst, trekker meg inn i meg selv og blir trist. Noen ganger må jeg jogge raskt og lenge for å worke av meg sinne. For i blant skriver jeg om urett som er blitt gjort. Noen ganger må jeg bære på det alene; andre ganger blir historiene publisert her inne, og dere får se. 

 

Jeg skriver om alt det man helst ikke skal nevne høyt, og det har jeg gjort i 2 år. Jeg belyser selvmord, og jeg skriver for folk som har blitt mobbet. Jeg gjenforteller rushistorier, og jeg har skrevet om andre tema man helst hysjer om. Som vold og det å reise seg fra tragedier. Stadig vekk skriver jeg, samtidig som jeg har prosjekter på gang ukentlig, og hele tiden er jeg på søken etter flere historier å skrive. 

Jeg tåler mørket, stillheten, tabuene og tristheten. Jeg lever frisk med bipolar 1, og har en naturlig evne til å boble over i godt humør. For meg er det sunt å trekkes ned og dempes for noen dager. Og jeg er nøye på skrivingen, slik at de jeg skriver for selv blir overveldet av sine egne opplevelser på en verdig og god måte. De føler trygghet og lojalitet mens de åpner seg for skribenten i meg, og jeg viser dem respekt.

 

Kanskje går du rundt med tung ryggsekk. Dagene har muligens gitt deg utfordringer du aldri snakker om, men som du lenge har villet dele. Hvorfor ikke prøve? Jeg lager en blogg utenom det vanlige, der mange før deg har valgt å dele sine opplevelser med meg og mine lesere. For å være sikker på balanse, veksler jeg mellom å publisere innlegg med alvor og innlegg med humor.  Vi kan ta en prat og finne ut hva du ønsker. Det jeg brenner for er å få skrive, og åpenhet.

 

 Send meg gjerne en mail: helene.dalland80@gmail.com eller kontakt meg på bloggens fbside forbipolene.

Sjekk gjerne ut historiene jeg har skrevet for andre her inne på forbipolene.blogg.no , til høyre på headeren. Inne på kategorier finner du "sanne historier, skrevet for andre med respekt for liv".

Jeg tar godt imot deg, og du kan stole på at jeg faktisk ser deg med hjertet.

Mvh Helene Dalland, forbipolene.

Du ble bare 11. I morgen skulle du fylt 39.



 

Kjære John Ivar i himmelen.

Det har gått et år og noen dager siden jeg endelig fant mamman din og søsteren din. Å skrive din historie skulle bli noe av det mest voldsomme, dypeste og tårevåte jeg noen gang har opplevd. Ja, jeg griner nå også. 

Skulle tro du var med oss. Alle disse tilfeldighetene som virket som alt mulig annet enn tilfeldigheter. Babyen min som for første gang våknet om og om igjen den kvelden jeg satt i stua og skrev om deg. Jeg måtte sette meg i sengen; skrive ferdig der. Men han fortsatte å våkne. Og da alt var skrevet, fikk jeg en ny måte å forholde meg til din historie på. En gutt. Med lyst hår. En høy guttunge som brukte å hjelpe ei jente i svømmehallen da de slemme gutta plaget henne. En hverdag. Latter. familie. Lek og moro i hjemmet. Kjærlighet.

Og så denne forferdelig triste dagen da du ikke orket mer, og dro din vei. Vi vet du ble mobbet. Så sitter vi igjen her årevis senere og spør oss selv hvordan dette kunne få gå så langt.

Å kjære deg som jeg så gjerne skulle dratt tilbake og endret historien. Hvis jeg bare kunne, skulle du vært med oss her i Stjørdal nå. Men du er for alltid revet bort fra historien. 

 

Det stormer over byen vår i kveld. Det er som om den vet. Som om den husker. At i morgen skulle en preget familie feiret et familiemedlem. Han skulle ledd av at han nærmet seg førti, og han skulle smilt av at han fortsatt hadde et helt år igjen dit. De skulle spist kaker og drukket kaffe og brus. Kanskje et par småtroll også skulle vært med på moroa. 

 

Men det stormer over Stjørdal i kveld. Det har stormet her en mørk marskveld før.

 

For byen vår mangler en svært viktig personlighet; og du har satt spor. Jeg nekter å la dem glemme, inntil de kjenner deg som den lyslugga gladgutten fra himmelen som jeg har fått blitt kjent med. Så altfor altfor sent. 😢

 

For deg, Johnnis:http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

Klem fra jordens lille tiåring til himmelens snilleste 11åring.

 

Du leser forbipolene.blogg.no. Dette er et innlegg som handler om hva mobbing kan gjøre. Av respekt for avdøde og hans familie, er det et sminkefritt blogginnlegg. Det vil si at bildene er komplett blottet for make up. Dette er noe jeg mener alle bloggere bør tenke på i blant. Å vise ungdommene foran landets mange skjermer sannheten bak internett's glamouroverflate. Mobbing kan bunne og grunne i så mangt; la oss iallefall vise frem det naturlige så ofte vi kan. Mvh Helene D.

Hun var blakk; og skulle bare skaffe seg mat og drikke i Amsterdam. Les hvordan det gikk



 

Hun triller rundt i Amsterdam på en eldgammel sykkel. Ser på blomstene som flommer over i byen, kjenner duften som siver ut av kaféene, og kjenner det rumler i magen. Hun har "bodd" her en stund nå, dvs litt her og litt der. Strandet hos folk hun har blitt kjent med, og nytt sitt eget lille eventyr. Young and free. Nå begynte det å røyne på hva angikk penger, og hun undret på hva hun skulle finne på for å skaffe seg mat og drikke.

Vær hilset godtfolk, dere leser forbipolene.blogg.no, and I'm about to tell a story. En ekte historie som er helt sann. Som dere vet, er jeg godt i gang med å presentere for dere mine venner. (Ikke fått det med deg? Trykk på denne og få det med deg: http://m.forbipolene.blogg.no/1480012159_nytt_p_bloggen.html )

Dette er en historie som min mediesky og deretter anonyme, venninne "Iben" opplevde for omkring over et tiår tilbake. Dette et en sprek, samfunnsengasjert og behagelig boheme aktig venninne av meg, som jeg er veldig glad i. Hun er fantastisk god til å fortelle om sine opplevelser, og får alltid frem ei latterkule av meg. Da jeg ringte henne i dag for å spørre hvor anonym hennes presentasjon skulle være (jeg kjenner henne. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun SKAL være anonym.)  ...hadde hun nok en morsom story to tell.

Iben sykler og sykler. Hver bidige dag sykler hun gjennom sentrum i Amsterdam, men nå er hun god og mett. For hun fikk en strålende idé. Rå er hun på å lage kunst, men andre's kunst er ikke alltid så interessant for Iben. Det som ER interessant, er at ved hver kunstutstilling i Amsterdam, serveres gratis mat og drikke. Hun sykler fra utstilling til utstilling, og spiser seg god og mett. Smilende og fornøyd kjenner hun at dette er en knallbra løsning.

En dag står hun som vanlig og glor på et random kjedelig bilde. Det er overhodet ikke en givende stund for henne, men hun må nesten vise litt troverdig interesse, skal hun kunne forsyne seg av mat og drikke. Hun står der og ser. Og ser, og ser.

Kunstneren selv fatter interesse, for ikke å snakke om mistenksomhet, for Iben, så han kommer bort til henne og spør og graver. Er hun interessert i kunst? Kanskje er hun ikke så troverdig likevel, så Iben føler at hun må smøre på tykt og saftig nå. 

-"Javisst er jeg interessert i kunst. Jeg er utsendt fra Norge for å kjøpe opp kunst, jeg." Hun utdyper det hele ved å innlede en samtale omkring hans kunst, og nå kommer også galleristen gående. Hun forestår at de tar det hele på bakrommet. Dette er jo serious shit!

På bakrommet var de flere enn kunstneren og galleristdama, også. Forhandlingene småkokte, og alt Iben kunne tenke på var hvordan hun skulle komme seg unna denne meget pinlige situasjonen. Magen var mett og god, likevel gjorde det litt vondt i den. Møte, ja! Jovisst skulle hun rekke et møte! Hun lovte å ta kontakt snarest, i det hun hastet ut døren.

Magen blir vondere og vondere utover kvelden, og neste dag bestemmer Iben seg for å ta kontakt med den stakkars kunstneren. Hun er snill, denne venninna mi, og har slettes ikke samvittighet til å lure folk slik. Hva om kunsteren slet økonomisk? Hva om han hadde munner å mette, og nå gledet han seg til å selge stort til Norge? 

Iben ringer kunstneren, og avtaler å treffes. Hun legger ikke bare alle kortene på bordet, men slenger med en lur liten joker med vondt i magen sin også. Forteller om hvordan hun sykler rundt i Amster og spiser smulene hun kan finne. 

Jøss. Han tenker seg om. Hva om Iben vil jobbe for ham som kunstassistent? Hun kan få bo på atelieret hans, siden hun valgte å være så ærlig. Dette var midt i blinken for min venninne, det var jo midt i sentrum også, dette atelieret. Selvfølgelig takker hun ja.

Ja dette var jo en fin historie med trivelig slutt, tenker du. Er den virkelig sann, tenker du vel også. Og ja, den er sann. Iben er en av de vennenes mine som i likhet med meg selv har tiltrekt seg både abnormal action og originale hendelser i sin fortid; så, sann er den like lang som dagen er lys på sommeren. Men trivelig slutt? Nope..

Det går en stund, og i sin nye jobb havner Iben på en større kunstutstilling. Der møter hun en ung finne som hun kommer i prat med  Iben forteller om hvordan hun får bo i atelieret til denne kunstneren hun i utgangspunktet lurte trill rundt i sin sultne mage's desperasjon.

Den unge finnen klødde seg i skjegget, og sa: "Nå skal du høre her. Jeg har vært der du er. Bodd i det samme atelieret og blitt fortalt at jeg jobbet for ham som kunstassistent. Men bifil som denne kunstneren er, var han til syvende og sist bare ute etter å utnytte meg seksuelt. Tro meg, det finnes ingen "kunstassistent-stilling", han er kun ute etter underlivet ditt!"

Iben nølte ikke med å ta dette opp med sin sjef kunstneren. "Du lurte meg eller? Det finnes ingen stilling annet enn eventuelle seksuelle stillinger på det atelieret ditt, hva??" Hvorpå han svarte: "Ja stemmer det. Du lurte jo meg. Trodde vi kunne drive å lure hverandre, jeg.. "

Min venninne har ikke skjegg, men der og da hadde hun et i ei postkasse i Amsterdam. Han hadde jo rett. Hun hadde lurt ham, så nå lurte han henne tilbake med en visuell liksomjobb. Og selv om han ikke fikk henne til køys, fikk han le sist.

Sånn en rikdom slike venner med spennende ryggsekker, er. Jeg gleder meg alltid til å tilbringe tid med venninner og kompiser. Og det kan dere nok sikkert forstå, når dere ser hva for eksempel Iben kan fortelle om her. Mine venner er gullskatter som har mer enn nok å prate om av sine egne opplevelser, så de har ikke tid til å snakke om andre. Det er behagelig; veldig behagelig.

Glad i deg Iben, you still rock :)

I dag hadde vi besøk av en kjendis; det var elektrisk 💥

 



 

45 964 stk nordmenn har lest om henne, men bare vi vet hvem hun er. over 3000 fra utlandet, mest sannsynlig Sverige, har også lest om henne. Men de vet ikke hva Stina på bussen egentlig heter. 

I dag kom de endelig på besøk; Stina, mamman til Stina og et familiemedlem til. Vi har hatt det så koselig her på Lykketoppen i dag, at jeg sitter her og nesten griner av glede. Barna har sovnet, og det har vært en elektrisk stemning av lykkelige unger og tre mødre med god kjemi, på Lykketoppen denne milde vinterdagen. 

Jeg føler at jeg har snakket med et tolv å gammelt geni. Jenta er smart, belive me! Hun er fantastisk å bli kjent med, den tøffe pia fra bussen, og familien hennes. 

Jeg er så glad for at jeg turde å gå langt utover mine egne grenser for normal behavior, og snakke med jenta på bussen. Jeg har lært noe så inni eikeskogen masse om hvilke muligheter man har som familie, hvis man må deale med problemet mobbing. Vi, barna mine, vennene våre og jeg, får nå gleden av å bli kjent med en sterk og klok familie. Selv om jeg egentlig ikke turde å snakke til Stina på bussen. 

For vi bor i kalde nord; det er såvidt man tør gi dama på posten kompliment for smykket hennes. Såvidt man tør hilse. Nei man må for all del ikke snakke til ukjente, selv om de kan være potensielle venner. Når stivnet vi? Når sluttet store mengder av befolkningen å bry seg, men fant opp ord som "nysgjerrig nabokjerring" og "uhøflig familiær? Når ble det så spesielt ut av perspektiv å bry seg, at det ble som nyhetssak å regne dersom man grep inn hvis man opplevde at et barn ble plaget?

I all vennlighet, det er så godt for både Stina og oss omkring henne å nå ut til nesten 50 000 mennesker på ei uke. Det er bra å sette fokus på mobbing. Det er det vi ønsker. Men da jeg skrev innlegget om jenta på bussen, skrev jeg det mer som en slags korfattet, loggførende artikker her inne på bloggen, for selv å huske hendelsen. Vi skulle jo holde kontakten, Stina sin familie og min. Skulle møtes innen kort tid. 

Jeg ante ikke at det var så uvanlig å bry seg om våre minste medmennesker, at innlegget skulle deles over 11 000 ganger på nettet. 

Vi har bare akkurat begynt, og vi har et par overraskelser for dere lesere i tiden som kommer. De kommer til å fortsette å være anonyme, Stina og den verdens cooleste mammaen hennes, men dere kommer til å bli bedre kjent med dem. De kommer til å være en spesiell del av denne bloggen, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg påstår at dere vil lære meget av disse to og deres familie. 

For det var verre før for Stina. Nå har alt bedret seg, takket være noe jeg selv aldri kunne forestille meg av tiltak. Mor selv er beskjeden, og påpeker at disse tiltakene jo sikkert ikke funker for alle. I mine ører, derimot, lyder disse iverksatte ideéne som sensasjoner innen kampen mot mobbing. 

Jeg lar de rørte tårene mine får fortsette å presse på. Føler meg så rik i kveld. Takker og priser for at jeg får lov til å bli kjent med dere, Stina, mamman og en spesiell liten person som min sønn Mathias ble svært glad i.

(Skulle tro de var sjelevenner; de lekte nede på rommene i kjelleren, mens Stina, mammaen til Stina og jeg fikk snakke i timesvis.)

 Noen mennesker har så skyhøy intellegens at de kan skape elektrisitet bare ved sitt nærvær. Noen har så mye å lære deg, at du risikerer å miste viktige deler av livet's mening dersom du ikke griper muligheten. Noen mennesker er her for å forandre og utvikle menneskeheten's verden.

Slike mennesker sier gjerne "Takk", uten å skjønne at det er alle vi andre som burde takke dem.

Jeg setter meg herved på skolebenken. Stina har sitt å lære meg, og mammaen til Stina har et annet bord å servere sine kunnskaper på. Et slikt bord å banke i, dessuten. 

Til leserne: Nå er vi mange i Norge som har lovet Stina å gripe inn dersom vi ser noen bli mobbet. Har DU tenkt gjennom hva du har tenkt å gjøre i en sådan situasjon?

Tusen hjertelig takk for besøket, Stina og dere to andre: sees snart forbìpolent igjen 😉 We love you 🤗😍😘

Les om Stina på bussen: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

...og om den daglige lederen på Candy shop som ga Stina en hel bærepose godterier: http://m.forbipolene.blogg.no/1479476017_18112016.html

Du er inne på forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

facebook, få oppdateringer fra forbipolene ved å trykke liker på  https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Jente (12) ble mobbet på bussen. Les hva som skjedde da en voksen dame tok grep!

 

Dette er historien om lille Stina, og  den anbefales på det varmeste, med ønske om at du bryter isen neste gang du mistenker at noen blir mobbet. For enkelte steder finnes hverken lærere eller foreldre. Noen ganger er barna fritt villt. Da er det opp til oss: Hva er fair? Hvilket samfunn skal vi ha? Hvem bestemmer her; både du og jeg har et ord med i laget om hvordan vi vil at barna skal ha det.

Den lille jenta på bussen har fått nytt navn, og denne sanne beretningen fra hverdagen er ytterligere anonymisert. 


 

Vinteren hadde lagt seg over Stjørdal by, og fredag 11.november stod og vippet mellom dagtid og kveldstid. 

Jeg inntok bussen uten å vite at dette også var skolebussen. Med meg hadde jeg ei barnevogn stappfull av matvarer. Minsten som bruker å sitte oppi, var i barnehagen, og jeg satte meg i midten med gildevogna mi. Snart stoppet bussen ved skolene i sentrum, og barn gikk på bussen. 

Jeg skulle til å sette på musikk på ørene, men ble sittende og lytte. Hva var det jeg hørte? Jeg bøyde meg fram, og la merke til en guttegjeng bestående av 3 gutter, som ropte og geipet: "Stina!! Se her da Stina blæææææ! Kom hiiiit a Stina, hvis du tør, blææ!" Så lo de og gjorde flere grimaser enn en standupkomiker greier på en time. Bare at dette var ikke gøy. For jeg begynte å skjønne hvem Stina var.

Rett foran meg, på setene ved midtgangen, satt ei lita slukøret jente med stive skuldre og nervøst blikk. Hun hadde store søte øyne og langt hår med lue på. Nå fiklet hun med et headset, og skulle til å sette på musikk, hun også. Jeg vinket til henne.

-"Hey, er det du som er Stina?" Spurte jeg.

Hun tok av seg headsettet: "Hva sa du?"

-"Er det du som er Stina?" Spurte jeg igjen, og nikket mot guttegjengen i bakerste seterad, mens bussen kjørte videre. Guttene holdt fortsatt på med mobbingen.

Jenta svarte: "Ja." Jeg møtte to triste og oppgitte øyne, før jeg øyeblikkelig reiste meg og gikk med bestemte steg bakover i bussen. 

Mobbegjengen så ut til å skjønne hvorfor jeg gikk mot dem. De pekte på hverandre og sa i kor: "Jeg gjorde ingenting! Det var han! Ikke meg!"

Jeg smilte avvæpnende til dem og satte meg ned i setet foran. Så sa jeg: "Såså. Jeg skal bare snakke med dere! Dette går helt fint!"

Så begynte jeg å fortelle guttene om lille Johnnis som ikke orket mer og ble bare 12 år (Les om John Ivar her: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html ) og innledet en vennlig dialog med guttene i bakerste sete. Innimellom prøvde de å skylde på lille Stina. Påsto at hun terget de i klasserommet og sånn.

Jeg sa: "Kanskje Stina sliter med noe, har dere tenkt på det? Se på henne. Hun er alene nå, mens dere er tre stykker. Tre mot en. Neste gang hun er på en måte dere ikke liker i klasserommet; Gå på besøk til henne og spør om hun trenger en venn, heller enn å plage henne. Og dere! Husk at fra nå av begynner flere og flere voksne å reagere på mobbing, så slutt med dette. Vi SER dere..."

Guttene og jeg ble raskt enige, og jeg er sikker på at de oppfattet praten positivt. Så sa jeg til de at jeg stolte på dem nå, før jeg gikk frem i bussen og satte meg ved vogna. 

En tynn og lys stemme sa: "Takk..."  Jeg løftet hodet og møtte de triste, nydelige øynene til Stina. "Jo versegod, skulle bare mangle!" Svarte jeg. Så satte vi på musikk. Hun for seg og jeg for meg.

Jeg ble sittende og tenke, mens jeg så på lille Stina. Den lille kroppen liksom hang. Øynene søkte hit og dit, og hun så liten ut. 

Ofte når jeg ser ukjente barn, tenker jeg: Er det et mobbeoffer? Har denne ungen det bra inni seg? Nå satt jeg altså der med et mobbeoffer foran meg, og jeg kom aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke fulgte opp dette. Jeg ante ikke hvor Stine skulle gå av bussen, og jeg måtte prate med henne før hun forduftet ut i vinterlufta. Det hastet.

....og det var vanskelig. Jeg ble sjenert og litt redd. Men jeg grep tak i godteposen min med sjokolade og røde gelémunner i, og gikk bort til Stina. Hun så på meg og tok av seg ørepluggene, mens jeg spurte om jeg fikk sitte på det setet sekken hennes lå. Setet ved siden av henne.

Med fare for å virke helt sprø, spurte jeg:

-"Vil du ha godis?"

-"Jaaa takk"!" Smilte Stina

Jeg sa: "Ja la oss ta helg, det er fredag!"

Så spiste vi godis mens vi snakket om alt fra hvordan både Taylor Swift og Eminem ble mobbet da de var små, til Tae Kwon Do og mine egne barn, som nok gjerne ville leke med Stina. 

Og hvis jeg skulle kunne invitere Stina hjem til oss, måtte jeg få telefonnummeret til mamman hennes, så jeg lagrer nummeret til jenta's mor.

Den lille tolvåringen kunne fortelle at hun var vant med mobbingen. Som om hun ville berolige meg. Som om det var jeg som behøvde trøst. -"Jeg begynner å bli vant til det nå. Det var verre i begynnelsen. Nå er jeg så vant med det ..." Men hun virket sliten og lei, og det manglet et overbevisende smil.

Stina fikk en stor neve røde gelémunner før jeg gikk av bussen. Det er visst den beste godisen hun vet om.

20 sekunder etter tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte mamman til en ensom jente på bussen.

Moren til Stina var, som Stina selv også hadde sagt, klar over mobbingen. Det fortvilende var at på bussen ble datteren fritt villt. Lærerene på skolen var ganske flinke til å ta tak i problemet i skoletiden, men så var det altså disse fæle bussturene. Vi hadde en god prat, mamman til Stina, og jeg.

Jeg gir ikke slipp på lille Stina så lett. Neste helg skal jeg kjøpe inn røde gelémunner, og invitere både henne og lillesøsteren hennes hit. Jeg skal spørre mamman hennes hva yndlingsmaten til Stina er, og lage den mate dønn. Hvis mamman har tid, skal hun også få spise. Ja så har jeg kaffe, og hele huset har hjerterom.

For mobbing og utestengning er ikke akseptabelt, hva? Sånn vil vi ikke ha det, folkens?

Hvis gutta mine noensinne er en del av baksetegjenger på skolebussen, som dette, blir det hverken sjokokade, taco, kino, badeland, tivoli eller røde gelémunner FØR DE HAR SAGT UNNSKYLD OG LOVET Å ALDRI PLAGE 

små Stinaer igjen.

Og ikke bare det, de skulle måtte invitere henne hjem og lekt med henne til de ble gode venner!

Ja, jeg tar grep!

Jepp, jeg blander meg!

Hell yeah jeg beskytter både Stina og alle de andre jeg tvert oppfatter blir mobbet og plaget!

Hva med DEG? Hva gjør DU? Dersom du kommer over en situasjon der du mistenker mobbing, er du moden nok til å gripe inn?

Jeg lovte mobberene i baksetet på bussen i dag at VI VOKSNE SER OG GRIPER INN i disse tider   .. så ikke svikt meg nå, grown ups ;)

Ikke minst satt det ei lita pie med store, engstelige øyne og hørte på hvordan jeg lovte de slemme gutta at vi voksne heretter kommer til å bry oss, gripe inn og blande oss...

God helg, Stina. Jeg vet du er fornøyd med at en voksen brydde seg, blandet seg og tok deg i forsvar i dag. Du er hjertelig velkommen hit til Lykketoppen, når som helst du trenger en god latter, venner og følelsen av tilhørlighet. Og du, du vet, det er du, Taylor og Eminem ☺ Hilsen den sprø dama på bussen 😉

 

Du leser forbipolene.blogg.no

følg meg på snap: forbipolene

For oppdateringer fra forbipolene på facebook, gå inn og lik på https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Mvh Helene MD

Konfidensielle tårer: grunnen til moderat blogging



 

Jeg skriver så blekket spruter. Ivrig. Gråtende. Ristende. Stille. 

Det er foreløpig konfidensielt, så jeg skriver i en splitter ny skrivebok, per hånd. 

Hvorfor? Jeg kunne skrevet historien inne på forbipoleneblogge min her vel? Ja jeg kunne det, men alle bloggere vet at der er to alternativer under et upublisert innlegg: "Lagre og publiser" og "Lagre som utkast".

Dette er, frem til publisering, strengt hemmelig. Jeg kan ikke risikere å publisere denne historien ved en feiltakelse. 

Jeg sier ikke engang om det dreier seg om en mann eller en kvinne. Jeg tier.

Tier og skriver.

Tier, skriver og gråter så mammahjertet mitt rister.

Det jeg kan røpe, er at jeg har blitt inderlig glad i dette mennesket som jeg om dagen sitter og skriver om for hånd; og at jeg gleder meg til dere skal bli kjent med vedkommende.

At jeg gråter så tårene triller mens setningene former seg. Jeg bøyer meg i støvet og tar pause; det er liksom ikke bare jeg som skriver innimellom. Det er mektig, og krefter jeg ikke kan røre ved, rører ved meg for hver bokstav. 

Brystkassa mi er fylt med en takknemlighet jeg ikke får til å beskrive. Tenk at jeg får lov å sette ord på disse hendelsene, og skrive denne historien. Det gjør så vondt, men det er så godt å bli kjent med en gammel sjel.

Attpåtil vet jeg, at den neste historien jeg får æren av å skrive, kommer rett rundt hjørnet. Og den neste etter der. Jeg får ikke forklart det, men det betyr så følelsesmessig mye for meg å få lov til å skrive disse setningene. Fargelegge disse mørke tidene. Reise sammen med, og bli dypt kjent med verdens beste hjerter.

Alle dere. Dere jeg får reise til ulike deler av fortiden med, for så å skrive det og videreformidle: tusen hjertelig takk. 

Jeg er dere evig takknemlig.

Jeg har to barn. På bildet ser dere meg med minstemann. Ofte gripes dette mammahjertet mitt hardt og brutalt i det jeg skriver andre sine opplevelser. Måtte det aldri aldri skje dem noe liknende. Måtte noe beskytte dem. Alltid. Forever and ever. Jeg ganner det. Jeg mener det. Banker i i bord og i fjell med mammahjertet mitt.

Det er viktig at jeg bidrar med den åpenhet jeg bare kan, har jeg forlengst forstått.

Og denne gang skjer det altså per skrivende hånd, før jeg skriver det her inne. I det denne personen er klar for det, får dere reise tilbake sammen med oss, og lese om en vidunderlig god og snill person, og denne's spekter av opplevelser. 

Så gi meg litt tid nå. Jeg kommer til å melde meg ørlitegrann ut herfra før denne historien har fått de fargene den behøver for å videreformidle den med verdighet. Null stress 

...vi har god tid

...og når tiden er inne

....ta vel imot

min nye reisevenn  💙

Ps: Jeg har blitt så, blitt så GLAD I DEG, YOU ROCK! 

 

Hvis jeg bare fikk skrive din historie, min venn 🐋🌊💙❄☁



 

Din historie. Din historie er den ultimate for meg å skrive. Jeg har kjent deg i noen år nå, og hver gang jeg tenker på hva du har vært gjennom, og fortsatt sliter med, presser tårene på. De presser på nå også.

Men jeg tar min egen tunge ryggsekk på og vandrer videre. Tårene i øynene mine skaper et speil. Jeg lar dem alle speile seg. Slik de har speilet seg i dine tårevåte øyne i årevis. Uvitende. Blinde. Dømmende.

Slik de har dømt deg nord og ned og lekt dommere. Forsøkt å knuse deg, til du knapt kunne reise deg.

Om de så hadde grunn til å prøve å ødelegge deg, hadde de ingen rett til det.

Som jeg brenner etter å skrive for deg. Ser du ikke selv at du kan løfte hodet nå? Skjønner du ikke selv at du kan være stolt av alt du bærer på i ryggsekken din? 

Stories to write. Words to tell, I've got stories to tell. Mange, mange. Og du skal vite, at hvis den dagen kommer, at jeg får lov til å lytte til din og fargelegge den med ord, skal jeg gjøre det med like mye verdighet og æresfrykt. Jeg skulle skrevet den så magisk og vakker, at du sakte men sikkert hadde løftet det vakre hodet ditt igjen.

Jeg ville ikke bare skrevet dine tanker for deg. For flere, mange flere.

Min venn. Jeg tror tiden snart er inne for at de har stjålet nok av din verdighet og trygghet. Hva som har hendt i fortiden, er noen ganger mørklagt, og lider du enda er det på tide at tårene dine endelig får trille.

For aldri kjenner du deg trygg. Alltid føler du deg ensom. Hver dag bøyer du hodet i evig sorg og smerte. Jeg greier ikke å overbevise deg om at du ikke er ensom. At du er bra nok for oss alle. Du druknet for lenge siden i et mørkt tjern laget av sorg.

Noen ganger, min venn. Noen ganger tror folk at de vet. Noen ganger dømmer folk fortsatt hekser til å brenne på moderne, uskyldige bål. Jeg vil så gjerne banke i bordet, og snarest hente deg ned fra bålet før du brenner opp. Min venn. Du har lidd nok nå. 

Jeg tror ingen ville lide av å bli bedre kjent med deg, slik de tror de kjenner historien fra før. Jeg vet du er redd, men jeg tror ikke du har noe å frykte. Jeg forventer av folk at de slutter å speile seg i dine tårevåte øyne, og heller hjelper deg å tørke dem.

Du er ikke egentlig ensom. 

Du bare trekker deg unna som en fugl flyr sørover om høsten. 

Du prøver å finne varmen.

Men du rekker aldri fram i tide, for dem har skadet vingene dine lenge før du forsøker å flykte. Hver eneste gang. Hvert bidige fluktforsøk.

La meg hjelpe deg å fly. Tro på at jeg vil deg godt, min kjære kjære venn. La meg reise sammen med deg til et sted i fortiden der du mistet deg selv. Vi må finne deg igjen. Du må fly igjen.

Du må

fy

igjen.

Ankie vant over psykopaten i retten

 

 

Blod på hendene. Hun har blod på hendene. Han kjører omkring henne og spøler så bilen går rundt henne mens han roper: "Du klarer deg ikke uten meg din fitte! Hore!" Hun svarer ikke. Går videre som i en boble. Han får ikke til å følge etter henne i det hun ankommer sentrum og sivilisasjonen  Folk er over alt. Vondt i låret. Hun har vondt. Verden går forbi henne. Men hun er ikke en del av det. Hun enser dem, men de er mikset sammen i en strøm av blandede mørke farger i bevegelse  Med blod på hendene og vondt på låret etter det harde sparket hans, har hun intet mål. Men hun må bort. Aner ikke hvor, men nå må hun bort i en hast. Hun ringer banken for å sperre kontoen sin. Får beskjed om at hun må gå til banken for å gjøre dette. Det er februar 2011, og en utmattet, fortvilt og såret ung kvinne går som en robot gjennom Stjørdal's gater. I banken sitter en mann bak skranken, og hun sier: "Han har ødelagt meg helt og truer med å ruinere meg. Du må sperre kontoen min!" Svaret hun får er: "Som du ser ut. Er det sant det jeg tror nå, går du til politiet. Nå!"

Da fikk hun et eneste mål til der og da i livet. Å gå til politikammeret. 

Men det skulle gå lenge før hun var helt fri. Hun skulle ikke bare måtte gå til politiet. Hun skulle måtte både rømme, løpe, gå i motbakker og bestige fjell, før hun endelig fant frem til sitt stille vann igjen.

Dette er historien om Ankie. Hun velger å være åpen, med bilder og fornavn. For nå er hun fremme, i havn. Ved sitt fredelige stille vann, der ingen skal få komme og lage flere stormer som hun ikke kan råde over. En historie om en kvinne seigere enn all verdens krefter, som vant over psykopaten og knøvlet alle hans forestilninger om at hun var et eiestykke han kunne gjøre som han ville med.
 


 

Det var november 2009, og vinteren gjorde så smått sitt inntog over Trøndelag. Stjørdal by hadde stilnet etter sommeren, og høsten vinket farvel. En ung kvinne hadde forlengst begynt å føle seg hjemme der, etter at hun med tung ryggsekk flyttet til byen som 18åring i 1990. Mange kjente etterhvert navnet hennes. Ankie. Hun var en sosial og populær person i nærmiljøet.

Nå hadde hun bodd her i 19 år, og kjente at selvtilliten vokste. Tre år tidligere hadde hun blitt ferdig utdannet, og nå hadde hun fast jobb, god økonomisk oversikt og et stabilt liv å tilby sine to barn. Hun var en alenemamma som fikset det meste, og hun hadde et godt foreldresamarbeid og et greit forhold til pappan til barna sine. Nå hadde livet gitt henne utfordringen nyresvikt, og hun hadde rast ned 10 kilo på kort tid.

Akkurat da skjedde det. Da dukket han opp. Ankie var på sitt fysisk svakeste i en ellers allright periode, og der stod han og banket på skjebnedøra hennes. En trivelig mann dette. Likte turer, flink med hus og barn. Ja, stødig rett og slett.

Sliten og syk, var det som ren luksus for Ankie å bli oppvartet slik han bar henne på gullstol; noe hun aldri hadde opplevd. Dette var en ny, og midlertidig, fantastisk deilig verden for en ung og syk alenemor. Hvis hun lette etter noe, var han kjapp til å hente det til henne. Kaffekoppen hen? Vips, der var den, i hendene til en som framstod som verdens snilleste gentleman. 2 barn hadde han også, som bodde hos ham fast. Han fremstod som trygg og bevisst.

Ankie føler seg nå elsket, ivaretatt og akseptert. I virkeligheten står hun rett foran sitt livs mest utfordrende og mest livsfarlige stadie. Hun er i ferd med å ta en løvelabb og gå rett inn i en usynlig hule. Et edderkoppnett har allerede begynt å spinne omkring henne. Systematisk. Av en like usynlig edderkopp som løvehulen. Det skal komme til å koste henne så mye, at hun bare såvidt kommer til å overleve. 

Julen kom, og nyttår gikk. I løpet av januar og februar hadde sjarmøren, (som hadde sin historikk, men som sverget på at han hadde lagt bak seg et normalt liv i over 10 år) overtalt Ankie til at det beste var om hun flyttet rett inn til ham. Ut av intet hadde han greid å lage en pinlig konflikt med huseieren hun leide hos, og samtidig svidd av en nå brent bro for henne. Alarmen ulte, i det hun flyttet inn hos ham. Men hun turde ikke ringe den tidligere huseieren for å be om å få flytte tilbake. Hun fikk gi det nye samboerskapet en sjanse. 

Tross alt så hun muligheter for en kjøkkenhage utenfor det røde huset med den pene hagen. Selv om det inne var preget av hvite vegger, steril stil og svarte gardiner.

Dagene går, og Ankie begynner å legge merke til små detaljer. Trepersiennene er alltid trukket for. Huset er lukket. Det er som å bo i en blikkboks, der ingen har innsyn. På veggene får hun ikke henge opp bilder av familien sin, og trollet (som Ankie helst anonymiserer ham som), ville at alle skulle skifte bukse før de satte seg ned i de bakterieskjermede møblene.

En dag hun står på kjøkkenet, oppdager Ankie noe snedig. Gule lapper var spredd over benken, tettskrivet med alt som skulle gjøres. På detaljnivå. Regelrette lister over hele tilværelsen. 

I tillegg finner hun ut at i hennes egen notatbok, står det noen punkter med skjev håndskrift: 

- KL 12.00 hver dag, (siesta)    - Kveldsmat før 18.30.     - Bad/massage/innsmøring etter kveldsmat.    - ingen arbeidsoppgaver etter 20.00.   - Mandag og torsdag: turgåing -> bad -> massasje -> siesta, kos.   Onsdag og fredag når barna ikke er her i tillegg til mandag og torsdag etter middag.

Det synker inn i et stille kvinnesinn at det hun leser er et regime som mannen hun bor sammen med har satt opp. Ankie spør: "Hva er dette?"  Men han bortforklarer det med at han bare er sånn at han må ha system. Manipulerer og bagatelliserer det. Hun prøver å påpeke at det regimet han skrev i boke hennes, ikke handler om familie, men om nærhet og sex.

Hun konfronterte ham også med det faktum at alt som var presset inn i dette tidsskjemaet hans på de gule listene, var umulig å rekke over. Om ikke dette kunne være et påskudd for å gå i taket? Da gikk han i taket for det også. 

Disse listene skal utvikle seg til noe av det skumleste Ankie opplever i denne hermetikkboksen hun befinner seg i. Han endrer nemlig både setninger og tidspunkt akkurat når det passer ham, uten å gi beskjed til samboeren og barna. Flytting av tidspunkt og planer kan skje når som helst. Plutselig, ut av intet, akkurat når det passer ham, har han noe å eksplodere over. Noe å klikke for, når Ankie og barna ikke har vært "lydig", som han kaller det.

Nedpsykingen er nå i gang, og det som en gang var ei kjær notatbok for Ankie, var nå blitt til en slags svartebok. Og det var bare å adlyde.

Ankie forteller: "Kjernen i atferden til en psykopat er systematisk degenerering av ofrene sine. Dess flere ofre de har å øve seg på, dess mer ekspert blir de innen kontroll, manipulering, destruering og dirigering, noe de jo lever og ånder for. Det merkelige er at mange psykopater mangler både jobb, familie, sosialt nettverk og fritidsaktiviteter. Og altså, aller først rekogniserer psykopaten. Sonder terrenget. Det perfekte offer, er den som har et svakt tidspunkt der og da."

Hun ser seg tilbake på et mønster som er så mye tydeligere nå enn da. Man ser ikke hele elefanten når man står en halvmeter foran den. Bruker man en stund på å vandre sin vei, og man ser seg tilbake, da ser man hele elefanten. Og det kan gjøre fortvilt vondt å se. 

Hun husker hvordan det begynte med verbal vold. Hvordan manipulering gikk over til materiell vold. Hvordan kaffetrakteren og mobilen i veggen gikk over til at han sparket dørene av hengslene. Hvordan alt dette eksplosive gikk over til å holde fast henne. Å holde henne nede, trykke henne hardt mot veggen og holde henne fast. Å slå henne. Å sparke henne. Grensene flyttet seg stadig vekk, i takt med at hele henne forsvant og ble usynlig når det kom til selvtillit og krefter.

Dette trollet hun bodde med, kunne løfte reolen på badet og smadre den i flisgulvet, og det kostet ham ingenting å sparke hagemøblene til pinneved. Ankie gikk rundt og ryddet, vasket og reparerte, mens han fulgte etter og brølte trollete ord inn i ørene hennes. Men hun var desperat etter å skjerme barna, og pynte på den skamfulle sannheten.

Han kjører i 150 km/t mot Trondheim fra Stjørdal i en rød Caravelle, og hun sitter lamslått i passasjersetet og prøver å overleve. Mer eksplosiv enn farten, er sinnet hans. Han er sjefen nå, og bestemmer over bilen, farten og livet hennes. Mellom brølene slår han løs på henne i brystkassen hennes, og tar kvelertak på henne. Det er ikke bare intenst. Det er forferdelig farlig, og ubeskrivelig skremmende. Ankie vet at hun må forholde seg stille og rolig skal hun overleve dette.

Scener som dette kunne oppstå rett som det var. Det kunne være nok at hun ba om å få lov til å møte en venninne. Eller at hun prøvde å fortelle ham at hun var uenig i denne måten å leve på.

Sommeren 2010 melder sin ankomst, og Ankie har bare bodd sammen med dette trollet siden februar. Men hun er allerede utmattet og underkuet. Hver dag utfører han seksuelle handlinger med tvang mot henne. Det hele er så brutalt, at hun brukte lang tid senere på å i det hele tatt greie å tenke over at dette faktisk var grovt ufrivillig. Det var en psykolog som vinteren 2016 gjorde henne oppmerksom på at dette var høyst kriminelle handlinger innen det intime. 

Gjorde hun ikke som han krevde på soverommet, visste hun aldri hva han kunne finne på. Bare visste at han slo hardt. At han sparket voldsomt. Holdt henne nede. Knøvlet henne som en verdiløs sekk. At han brølte høyt. At han kjørte livsfarlig fort samtidig. Hun prøvde å stoppe ham, men ga fort opp.

En dag nekter Ankie mer enn vanlig. Hun ville ikke. Da fikk hun se hvilket monster hun delte seng med. Først kastet han en skål veggen så den knuste. Så knuste han hele henne. Og av hensyn til respekten for Ankie, lukker vi døren der.

Mai gikk over til juni, og Ankie gjorde det klinkende klart for trollet at hun ikke kunne leve slik lenger. Ikke fikk hun jobbe, ikke fikk hun se vennene sine, han var voldelig på alle områder, og hun hadde ikke noe styring på økonomien lenger, fordi han drev og flyttet penger mellom flere kontoer slik at hun mistet oversikten.

Da bestemte han seg for at Ankie var syk mentalt. Hun måtte ha hjelp. Og jovisst, han var nok kontrollerende, innrømte han. Så det måtte han ha hjelp til. Denne psykologhjelpen han mottok skulle komme til å pågå frem til han ble kartlagt av behandleren. Da avsluttet han behandlingen.

I form av et samlivskurs flere mil unna, skulle de denne sommeren fikse alt. De måtte ta tog frem og tilbake, og det ble en dyr affære over en slitsom helg. To av veilederne på kurset la merke til hvordan denne mannen hadde behov for å korrigere Ankie i stort sett alt hun sa. De kom ingen vei. 

Det var på tide å kjøre flere mil sammen for å besøke Ankie's mamma. Bilturen gikk greit så lenge de hørte etter. Vel fremme viste det seg at bilen var ødelagt, og de måtte kjøpe ny. Han ville at Ankie skulle være med, som vanlig. Men nå, blant kjente, fikk hun nytt mot. Foran alle sa hun: "Nei. Jeg blir her." 

Det skulle føre til et mareritt ingen av dem glemmer. Han brølte og ropte i villt sinne, oppførte seg både truende og voldsom. Han skremte vettet av dem alle. Moren til Ankie hadde jobbet på krisesenter, og så hvordan datteren hadde forandret seg. Hvordan hun hadde mistet stemmeretten over sinnet sitt. Hun forstod, og hadde sett dette så mange ganger før på jobb. Nå var det datteren sin hun så forsvinne. Hun sa til trollet: "Du kan ikke snakke sånn!" 

Jo, "fordi han var sår", så "kunne han det". Han kunne slå i veggene, brøle og peke opp i ansiktet på hvem han ville.

De reiste hjem. Ankie hadde blitt bare enda mer usynlig. Men hun hadde iallefall en mor som brydde seg. Dette trøstet, et sted langt der bak.

August puster inn over byen. Trollet får nå for seg at han selv kommer til å roe seg dersom hun beviser at hun har troen på dem to som par. De gifter seg på et lokalt fjell, og hun har vonde minner fra dagen. Hun er ikke sikker på om tårer hun så omkring seg var rørte tårer. Det var nok trist for flere dette her. Selv var hun nå redusert til et skall i en kjole der hun stod og sa ja til litt mer sant mareritt.

Som reumatiker blir Ankie stadig sykere utover høsten. Et smertehelvete med daglig tvungen sex inne i en slags blikkboks, er alt hun har å forholde seg til. 

-"Jeg husker en gang vi hadde noen malere i hus som skulle utføre en malejobb. Jeg kom krypende ut fra soverommet og inn på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. De så sjokkerte ut, og spurte meg om det gikk bra."

Man skulle tro en samboer tok hensyn til slike smerter. Det var bare det at han mente at hvis hun hadde vondt, f eks i ryggen, hjalp det i følge ham med det han kalte sex og samliv.

Når du lever med en tikkende bombe, finner du deg i det. Da spiller du skuespill, fordi du vet at konsekvensene er store hvis du nekter. Man blir til et stoneface.

Negler klamrer og stikker ned mot låret, inn i huden. Et desperat hode slenges inn i veggen. Men denne gangen er det ikke han som gjør det. Ankie bryter sammen.

-"Det rablet for meg, slik det aldri har gjort hverken før eller etter."

Hun løper opp på rommet og skaller hodet inn i veggen. Så segner hun ned til gulvet som en ball i fosterstilling og kjører neglene inn i huden på lårene sine. Hun biter i puta og skaller hodet flere ganger i veggen.

-"Jeg tenkte: Jeg vil bare dø. Vil bare dø. For da slipper jeg unna monsteret. Og da slipper barna også unna. Fordi jeg kommer meg ikke unna!" Ankie slår ut med hendene, og forteller åpent og ærlig om hvor umulig situasjonen var for henne

-"Dem sier: Ankie du som er så sterk...  Men jeg følte meg så fanga at jeg ville bare dø.."

Styrke teller ikke dersom du kommer ut for en psykopat. Slike tar styrken fra deg uansett. Det er mer taktikk man må ta i bruk for å komme seg ut av edderkoppnettet før det store insektet spiser deg levende. Dette skal du som leser nå få et innblikk i. For nå skal du få lære hvordan Ankie, som på dette tidspunktet var totalt nedbrutt, kom seg unna psykopaten, og vant over ham på alle måter. Også i retten. Hvis en psykopat spiller et spill, hva om du må spille tilbake? Hvis det ER et spill, taper du både ludo og monopol dersom du ikke spiller. Du kan tilogmed JUKSE! For du skal VINNE, og det skal koste hva det koste vil. En psykopat er en luring av en falsk faen. Hva skjer dersom man er falsk og lurer en slik faen tilbake? Da skjer noe som heter rettferdighetens navn.

I hermetikkboksen som skal være et hjem, sitter Ankie fast av en enkel men viktig grunn. De fire barna som jo bor hos dem. Hun våker over dem som en ørnemor. Han skal ikke få være alene med dem, og hva kan skje med hans to barn dersom hun drar fra dem? Skal de være alene med et troll?

Vonde tårer fyller er par øyne som har sett og opplevd så altfor mye. Jeg ser at dette er et vanskelig tema for henne. Det er tårer hun ikke greier å stanse, og noe som gjorde at det å reise fra fortidens trollhule nærmest fremstod som umulig. For hun ble glad i de to barna. Jeg gråter mens jeg skriver dette, skal du vite, Ankie. Forstår at dette var uendelig sårt for deg.

Vonde dager i en hermetikkboks snegler seg videre. Hun er ensom nå. Hun som trodde hun hadde venner. Mange venner. Hvor er de nå? Hvorfor går hun under her helt alene om alt dette forferdelige ansvaret? Hvorfor er ingen glade i henne? Den skremmende sannheten forstår hun først mye senere; de prøvde å nå henne. Forsøkte å bry seg. De sendte henne mange meldinger.

Men han slettet dem.

Trollet hersket over telefonen hennes i en gråsone hun ikke fikk med seg. Systematisk. I tillegg fikk bare fem bryllupsbilder av de to henge på veggene, slik at inntrykket av tosomhet ble forsterket. Han innbilte henne at ingen brydde seg. At familiene hennes og vennene hennes var folk som hadde sviktet. Det var de to nå. 

Det var annenhver helg hun tok kampene. Da barna ikke var der. Hos pappaen og mammaen sin var de skjermet, og hun kunne være tøffere. Det straffet seg med nedpsyking, tvang, ufrivillig sex og kvelertak.

Noe i Ankie begynner å tenke annerledes. Nå må hun være smart. Må værra lur nå. Hun lar høsten føre henne videre mot en fjern framtid, og begynner ny strategi. 

Selv om han står fast ved det faktum at det kun er de to og ingen andre, får Ankie lov av sin manipulative samboer å ha besøk av én venninne. Ikke fler, bare henne. Så Ankie ber venninnen sin: "Han skifter personlighet når folk kommer inn i rommet. Jeg er så svak og liten nå, at jeg trenger vitner. Bekreftelse på at det ikke er meg det er noe galt med. Gjør meg en tjeneste og vent litt før du kommer inn i rommet, og før du går. Stopp og lytt."

Trofast gjorde hun som Ankie ba om, og ble sjokkert over alt det fæle hennes kjære venninne fikk slengt etter seg av nedpsykende setninger. Det var litt av en personlighetsforvandling hun nå ble vitne til. 

En gang fikk hun hele 20 minutter med en annen venninne ved en fotballkamp. Venninnen gråt og sa hun savnet henne. Ankie rakk å si: "Jeg holder på å planlegge, men må være smartere enn han"  "...og på det tidspunktet følte jeg meg jo ikke smart i det hele tatt" utbryter Ankie, og ler i ren galgenhumor. Så kommer tårene igjen. Det hele var forferdelig fortvilt.

Mulighetene titter frem i små smutthull innimellom. Som da Ankie må være med trollet til legen med datteren hans, men i siste liten takker nei til å bli med inn til legen fra venteværelset. Hun vet nemlig at moren til jenta, trollet's eks, skal komme og hente datteren den dagen. 

-"Det var høst og surt. Det regnet. Men det var fantastisk godt å få gå hjemover alene. Jeg håpet på å få snakket med exen hans før han rakk å komme hjem, og det fikk jeg. Hun bekreftet for meg at han var slik jeg opplevde ham som." forteller Ankie.

Samtalen med mamman til hans to barn ble en wake up for henne. Hun innså at hun måtte redde barna og seg selv. At det å bli værende ikke var det beste for noen av barna.

Nå bestemmer hun seg. Men hun har sett for mye av hans spillemetoder, og lært seg en del knep. Må være utspekulert og falsk nå.

For. Hvor ble hun av? Når mistet hun seg selv og havnet med hodet såvidt over vannet? Hvor ble de av alle sammen? Så de ikke at hun druknet. Var det slik det var å være Tina Turner da hun sang "What's love got to do with it?" Hvordan var det å føle normalt igjen? Hvor i helsike var det Ankie hadde havnet? Hun hørte ikke hjemme her i denne forbanna blikkboksen! Nei! I sitt stille og hemmelige sinn la hun planer. Tanker han aldri fikk se, ble tenkt i høstmørket's Trøndelag.

Det finnes 1000 måter å rømme på. Minst.

Desember 2010 gjør gågata i byen julehyggelig, og en stille, forsiktig og ydmyk Ankie begynner å manipulere tilbake. Hvis man kan kalle det manipulering. For hennes jul er langt fra hyggelig. Hun kjemper for livet, ikke langt unna den trivelige julegata med alle de forventningsfulle og smilende fjesene. 

Plutselig mener Ankie's forhatte ektefelle at det beste var at de flyttet i to forskjellige leiligheter. At forholdet da kom til å fungere. 

Januar 2011 fjerner all julehygge i gågater og stjernepregede stuevinduer. Ankie kjemper videre med hodet over vannet. På finurlige og smarte måter, greide hun å lure trollet som askeladden selv. De måtte jo skilles, hvis de rent økonomisk skulle klare å finansiere to boliger. Han bestemte at dette da måtte dreie seg om to leiligheter i samme gate. Samme borettslag. Og de måtte være "kjærester". 

Selvfølgelig. Kjærester var nå nesten bedre enn å være gift, hva? 

Ankie blir modigere nå. Hun aner friheten langt der borte i horisonten. Men hun kunne knapt puste. Kanskje kunne hun en gang i framtiden det borte, få nettopp det? Puste? Puste fritt?

Innen februar har Ankie og trollet kjøpt seg hver sin leilighet i samme gate. Men de har papirer å ordne i. Og Ankie går fortsatt gjennom dager av rent helvete. Det er bare det at nå er det verre enn før. Han mistet kontrollen,  og det får hun kjenne. Kropp og sinn blir merket for livet. 

En dag går det fullstendig galt. Av en eller annen grunn har det nok en gang klikket for ham. Ankie står ute i vindfanget. Barna hennes er hos pappaen, heldigvis. Men det ene barnet hans er der. Hun ser han gå og gjemme seg, og det er pent lite hun kan gjøre med det. Trollet hun fortsatt på tampen bor sammen med, er brautende og ustabilt sint nå. Han kommer mot henne som et tog gjennom gangen mot vindfanget. Han tar sats og hopper mot henne i et eneste stort spark. Det lille låret hennes blir truffet hardt av den foten i den gangen denne dagen, og hun tenker "Dette overlever jeg ikke. Nå må jeg løpe. Rømme. Han kommer til å drepe meg."

Han vil ha veska hennes. De krangler og sloss om den veska mens han roper: "Jeg skal ruinere deg! Ødelegge deg di jævla tøs! Ta alle pengene dine! Du er fortapt uten meg!" Hun gir seg ikke, og hendene hennes blør når hun er ferdig. Hun gråter fortvilt. Kan det bli verre nå? 

Mens han kjører barnet sitt hjem til barnets mor, rømmer hun. Gjennom folkestrømmen går hun som en fortapt robot gjennom gågata. Et skall, det er hva hun er. Folkestrømmen er nesten borti henne. Det gjør så vondt, men hun er så fortapt. Banken er ringt, og de har bedt henne gå til banken og få sperret kontoen sin der. Kontoen er sperret, og hun er bedt om å gå til politiet.

Når du er underlagt en psykopat, har du mistet både bedømmelsesevnde og troen på at du kan ta avgjørelser. Det var derfor avgjørende denne dagen at mannen bak skranken i banken ba Ankie gå til politiet.

Hun føler skammen. Det er som å gå rundt i en stor og synlig gapestokk i lokalsamfunnet. Dette er ikke første gangen hun føler at han henger henne ut. Nå holder hun ikke ut stort lenger. For det å gå rundt haltende med smerter i låret, blod på hendene, flau skam i brystkassa og tårer hun ikke greier å holde igjen, er mer ydmykende enn hun kan takle alene.

To blødende hender trekker kølapp. Nye tårer presser seg på bak to desperate øyne. 

-"Jeg gjemte meg bakerst i en krok inne på lennsmannskontoret." forteller Ankie.

Hvordan blir et traumatisert voldsoffer møtt inne på et lensmannskontor når hun eller han fortvilt og redd dukker opp der? Ofte uten å ane selv hvorfor man er der? 

For Ankie skammet seg dypt og inderlig. Men det var ikke "bare" skammen som drev henne til å gjemme seg der innerst i kroken hos politiet. Politiet, som skulle beskytte henne akkurat da. Slik vi skattebetalere i Norges land har krav på. 

Nei. Det var ikke mest skammen som drev henne til å gjemme seg som en skjelven liten mus der den dagen. Det var en voldsom, reell og intenst frykt for at han kunne dukke opp der. Hvert eneste sekund mens hun ventet, tenkte hun på det verste scenarie hun kunne forestille seg, dersom den sinteste mannen i verden fant henne nå.

Hun fikk snakke med en resepsjonsdame som tok avgjørelsen om å la henne vente enda en 1/2 time ute i det offentlige, og det da, vanvittig farlige venteværelset. 

Man kan diskutere hvorvidt en slik avgjørelse er forsvarlig hva angår liv og helse. Ja, det stemmer, dette er et ytringsfritt land; dette kan vi diskutere. Hvordan vil spleiselaget av skattebetalere bli møtt av det offentlige støtteappararet i øyeblikk der man er avhengig av kloke og riktige avgjørelser som kan redde liv?

Heldigvis for Ankie dukket han ikke opp der. Heldigvis for resepsjonsdamen kom han ikke dit og skadet Ankie ytterligere denne dagen. Ankie fikk snakke med en politibetjent. Han bevitnet, sammen med en kvinnelig betjent, en kraftig "lårhøne", altså et svært blåmerke etter sparket, og de blodige hendene. Dette ble ikke rapportert inn. Kun bevitnet. Og Ankie fikk ikke noe videre oppfølging, annet enn at det ble anmeldt av politiet.

Men hva skjer når politiet avhører en psykopat? I dette tilfellet ble saken henlagt. 

Vi kommer tilbake til dette. For vår superkvinne tok til slutt saken i egne hender.

I noen dager gjemmer Ankie seg hos barna's bestemor. Nå ryr det inn med meldinger på telefonen hennes. Psykopaten er desperat, og skriver stygge meldinger mikset med selvmordstrusler. Han blander inn megleren, som sender melding til henne om at hun må komme ned til huset de skal selge. Hun ringer megleren, og han blir meget overrasket. Han føler seg brukt av trollet som en brikke i et spill. For han hadde fått hørt at han skulle være med på å "lure Ankie ned til huset på morro". 

En nøkkel er grunnen til at Ankie velger å fortsette skuespillet. Hun må dra tilbake til det helvettes huset og late som ingenting, fordi hun trenger nøkkelen til sin nye leilighet, som idioten sitter og ruger på. 

14.februar 2011 står for Ankie som en milepæl. Da opphørte samboerskapet, og de tok ut separasjon. Siden han var så opptatt av penger hadde jo Ankie overbevist ham om hvordan de ikke kom til å overleve som gift. 

Hun forteller: "Jeg ble anbefalt å flytte langt unna, men da hadde han vunnet. Det er jeg som  har et liv her, ikke han! Psykopater skal ikke vinne. Når du synes å se noen form for empati hos slike, så er det bare et skuespill. Disse har ikke noe anger, men alltid en baktanke.."

Kan det være slik, at måten å komme seg unna et menneske med sterke psykopatiske trekk, er å spille samme skuespill? Kan det være, at det eneste som funker, er å ape etter manipuleringsevne og jatte med hva angår virkelighetsforvrengning? Steg for steg, til man er fri?

For Ankie, så funka det nettopp sånn.

Men det var nå det verste helvetet starta. Han kontaktet henne i den nye leiligheten 20 til 30 ganger i døgnet, trakasserte henne og plaget henne verre enn noensinne. Hun var langtfra fri enda. En ny milepæl måtte til.

Mai 2011 glimter til med nytt håp. Knuppene spretter ut på trærne og symboliserer nytt liv. Og nytt håp?

-"Jeg har bursdag i april, så jeg ville feire den. Jeg inviterte til fjærafest 1.mai, og begynte å glede meg. Men han klikket villt da jeg fortalte ham det. Jeg fikk høre at jeg ikke tok hensyn til mine nærmeste, han kjefta og styrte på. Da ble jeg sint, og ropte: DU! Du har kasta bort alle dine sjanser på å være min nærmeste. De sjansene har du tråkka på, spytta på og voldtatt!!"

Han lurte henne med på å hente et skap. I baksetet i bilen satt det ene barnet hans. 

Hun kan ikke reagere. Må sitte stille. Barnet i baksetet har mer enn nok å deale med om ikke hun skal si fra nå. Hun må ta imot. Han spøler rundt i den røde bilen sin mens han slår løs på henne og roper de styggeste ting man kan tenke seg.

Det var villmannskjøring, men han kjørte for fort til at hun turde hoppe av. Kanskje det var bedre for barnet hans i baksetet om hun hoppet av. Han grep tak i låret hennes og slo videre på henne.

Nå er hun på randen. Det er på tide med krisesenter nå. Hun greier ikke å bære mer alene, så moren hennes ber om å få ringe til et krisesenter.

Ankie drar til krisesenteret flere ganger og snakket med dem. Hun bodde der ikke, men denne kontakten var alfa og omega for henne. Det betydde alt. 

-" Jeg dro faen meg til den fjæra, lell, jeg! Skulle feire bursdagen min!" Ankie lyser opp, og forteller: "....og det kom mange flere gjester enn jeg hadde drømt om!"

Gjennom tårer ler hun så hun ristet. De hadde det så gøy den kvelden, at hun ikke helt greier å finne ord for hvordan det føltes. Det var en minneverdig fjærabursdag, som hun aldri glemmer. Alt var kaos. Hun hadde fortsatt null økonomisk oversikt etter at han hadde rasert tilværelsen. 

-"Men jeg hadde håpet. Jeg hadde håpet."

I et 1/2 år fikk Ankie besøksforbud fra sin livsfarlige eks-samboer. Etter politiet henla saken, anket hun. 

Februar 2013. Retten i Steinkjer er preget av et alvor som et lite troll prøver å bagatellisere bort. Ankie glemmer aldri hvordan den kvinnelige statsadvokaten forstod henne, da hun uttalte i rettssalen: "Du driver ikke å spøler rundt mens du roper og slår og klorer mot noen du ELSKER!" Endelig noen som skjønte. Saken varte i 2 dager.

Enstemmig dom: 40 000 i oppreisning til Ankie, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget. Retten var satt!

Han anket.

20.november, retten i Trondheim, ny dom avsagt enstemmig: kr 60 000 i oppreisning, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget.

Ankie forteller om tiden etterpå:

-"Det var på kveldene alt kom. Angsten  filmene i hodet som gikk om og om igjen. Pulsen. Tankene. Til slutt lærte jeg å snakke til meg selv i tankene. Forsikre meg selv om at alt var låst. At han ikke kom dit nå. Lyder og lukter som  minnet om ham skremte vettet av meg. Jeg lærte meg nye metoder, og jeg benyttet meg av fysisk trening som toppturer og zumbatrening. Jeg danset, klatret, og fikk ny selvtillit."

Hun forteller om hvordan hun ikke lenger tar ting for gitt. Hun kan rope ut i glede over slikt som  andre tar som en selvfølge.

-"Jeg får sånn lykkefølelse bare av å sykle meg en tur. Være fri. Det kan være å møte en venninne i gågata og slå av en prat med henne.."

Men.

Hvordan kan staten endre på måten et menneske i nød blir møtt av det som skal være det offentlige støtteapparatet?

For hverken Ankie eller skribenten er fornøyd med det faktum at

* Ankie måtte skrive brev til justis og beredskapsdepartementet i fortvilelse og desperasjon over at henne og de to barna hennes ikke fikk beskyttelse fra det offentlige i etterkant av beviselig grov vold og trakassering.

* blod og blåflekker ikke ble rapportert inn etter observasjon av politiet, ei heller tatt bilder av. 

* en sak kan bli henlagt basert på vitneuttalelsen til en psykopat, der blåmerker og blod er bevitnet. 

* et offer ikke skal få voldsalarm og besøksforbud. (1/2 års besøksforbud et år for sent er av latterlig art) ....ved noe politiet kalte en "glipp".

* et offer for grov vold ikke får beskjed om at tiltalte i saken er domfelt før flere dager etter han faktisk ble forkynt dommen. 

* at staten staten kan kalle seg det beskyttende organ, før de faktisk ER det.

 


 

 

Sommeren 2011. Ankie sitter på stranda nede ved småbåthavna. Det er hennes sted. Hun kan ikke helt kalle det frihet, det hun har opplevd det siste halve året, men nesten. Hun er der nesten nå. Han står plutselig der i butikken, og han sitter plutselig utenfor arbeidsplassen hennes i flere timer. Han markerer. Viser seg. Men hun er der nesten nå. I sekken har hun pepperspray og ulealarm. Flere steder hjemme har hun balltre. Dette er tryggheter og beskytttelse hun for evig og alltid må benytte seg av, siden staten Norge ikke vil beskytte slike som henne.

Ja. Det er sommer. Hun legger vinteren bak seg.

Gråten presser på, og hun skriver: 

 



 

Denne publiseringen er et prosjekt konkret fra virkeligheten, laget i samarbeid av Ankie og forbipolene. Ankie ønsker å takke vennene sine, moren sin, familien sin, den kvinnelige statsadvokaten, forsvarsadvokaten og sin kontaktperson på krisesenteret.  

Ankie: "Jeg er så lei meg for bekymringene jeg påførte mine nærmeste."

forbipolene: "Men Ankie... det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld."

...cuz you don't have to be anything other than yourself!

 



 

 

Du var altfor ung til å dø



 

Tenk at livet skulle bli så deilig senere. Og så skulle du ikke få oppleve det...

Fuglene synger, himmelen er blå, og jeg har sol i hjertet mitt.

Alle disse årene tenkte jeg på deg, Nina. At du valgte å ta ditt eget liv. Så altfor tidlig å dø. Klumpen i halsen er ikke til å bære.

Du var tremenningen min. Brevveninna min. Men du klaget aldri. Du fortalte aldri at ingen ville være vennen din. Der oppe i Nord.

Naturen florerte omkring oss det oppe i nord. Det var sommerferie, og vi gikk opp på fjellet Galten sammen med de voksne. Du lo og sa: "Gjett ka æ ska bli når æ blir stor! Det begynne på S!"

Jeg gjettet og gjettet. Til slutt ropte du: "Sprinter selvfølgelig!"

Ja. Du skulle bli stor du. Og så skulle du løpe fra alle sammen. I stedet skulle det bli så knalltøft dette livet, for deg å leve. At du i stedet reiste fra oss alle så altfor altfor tidlig. 

Du vet jeg snakker til deg ofte. Gråter til deg. Snakker rolig til deg. Later som du hører meg fra himmelen  Freser til deg: "Hjelp meg å finne mora di da Nina! Jeg vil skrive om deg! Vi kan ikke glemme!"

Jeg hørte mamman din hadde flyttet sørover. Lette og lette. Etter feil navn.

Denne uka fant jeg henne. Ved rett navn!

Så fort jeg får muligheten, setter jeg meg på toget og gråter meg nordover til Bodø, jeg lover deg, Nina, jeg lover.

For mamman din, hun vil heller ikke at vi skal glemme. Vi skal sørge for at folk får lese din historie. Du var så sterk, du levde ikke ditt korte liv forgjeves. Noe å lære av deg, vet jeg at vi har. 

Jeg var vennen din. Så ble vi begge til unge psykiatriske pasienter. Du i nord. Jeg her i Midtnorge. Så ble det mørkt.

Du døde altfor altfor tidlig, vakre, kloke, spreke, pene Nina.

Jeg må, som du vet, til bunns i dette for å prøve å forstå deg. For å krympe klumpen i halsen. Fordi jeg vet du ikke ville at ditt valg skulle bli et tabu å snakke om. 

For du var altfor ung til å dø..

Fritt vilt på kanten av stupet: En sann historie om mobbing



 

Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen.  Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.

Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.

"Mamma, jeg tror du må lese dette."

Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: "Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger."

Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.

Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999. 

Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.

Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne. 

-"Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: "Det er hemmelig!" 

Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt... Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen. 

Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime.  Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.

En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet. 

Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp. 

I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt." Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt..."

En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.

I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.

Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.

Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.

Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa's baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.

Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke "bare" gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.

Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som "beste skole i distriktet". Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: "Vi bryr oss". 

Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.

Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.

Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.

"Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint" Forteller hun.

"Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: "Det var på tide!" Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: "Ååååhhh!" Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!"

Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: "Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!"

Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe." Lærer", du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!

Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer. 

Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine's vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.

"Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte."

Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine's dialekt. 

"Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg."

En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare. 

Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.

Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.

-"Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg..."

Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.

-"Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte.."

Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.

Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.

Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå. 

-"...du vet ..  vel ..  7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller..."

Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er "jenta som stod opp for henne" Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:

-"Alle gjengene, du vet.  Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken.."

Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun "ikke tåler trynet hennes", før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.

Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå. 

Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine's hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den "kule" jenta kommer ut. Da slipper hun taket.

-"Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt."

Det var " Den kule gjengen." til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: "Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?"

Stine fikk stotret frem mellom gispene: "Det vet vel ikke du noe om!"

Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den "kule" gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.

-"Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del."

Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer...

Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter. 

-"Den rektoren... med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor's kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg.."

En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene. 

Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: "Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg...!" "Verden hadde vært bedre uten deg!"

Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå. 

Etter en liten stund var det på'n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.

-"Men det er bare småpirk."

Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til "småpirk", at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele. 

Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine's mamma, og sykdommen ble avverget i tide.

Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.

Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.

På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene. 

Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.

-"Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??"

Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:

-"Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: "Dette sier vi ikke noe om, hva?"

Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.

Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.

Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.

Stine's råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.

Ja tenk det,  Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem. 

Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.

Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.

Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.

Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.

-"Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma..."

Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.

Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!

 

 

 

 



 

Farvel og adjø for denne gang, fine gutten, håper vi sees i himmelen 💙


 

Farvel, Johnnis, det har vært en fantastisk reise, det å bli kjent med deg. I dag var den spesielle dagen som "plutselig" dukket "tilfeldig" opp rett etter at jeg hadde skrevet din historie. På denne dagen reiste du din vet for godt, for 26 år siden. 

For en måned siden visste jeg ikke det engang. Og hele denne tiden har du hatt en nydelig grav der nede i hjørnet på kirkegården. 

Du har gjort noe med meg. Snille deg, jeg skal vedde på at du sitter på den andre siden og tilgir alle som var slemme med deg. Du var for god og snill for denne verden.

Og du vet sikkert også at jeg besøkte graven din og tente lys for deg i dag, kanskje du så meg fra der du er nå?

Jeg tente lys på to graver til, og ba dem passe på deg. 

Jeg tenker pappan min og min venn Arild Frode holder dine hender nå, og sørger for at du får hvile i fred.

Der du er nå, er det nok tilgivelse og kjærlighet som gjelder. Dette med å se alt fra alle vinkler, og prøve å forstå. Omfavne sannheten og helbrede det vonde med varm kjærlighet.

Med all respekt for ditt ettermæle; takk for at jeg fikk bli kjent med deg noen tiår etterpå, på en veldig spesiell måte. Klemmen jeg har så lyst til å gi deg, den er så varm og god.

May you rest in peace, boy 💙

 







 

 

Spøkelsestoget

 

Var du med meg i dag? På din underfulle måte som jeg har lært meg å kjenne...

Skeptikeren meg... som leter etter forklaringer selv om penna klikker villt på stuehylla av seg selv. Selv om ei såkalt synsk dame påstod at du var med meg, men at du syntes jeg var treg. Selv om det var som om du hørte meg da jeg sa ut i lufta: "Okay! Hvis du synes jeg er så treg, så hjelp meg å finne familien din da, jeg har jo ringt og lett!"

Selv om jeg fant dem to dager etter. Var jeg fortsatt skeptisk til "gjenferd". 

Men når folk snakker om det samme fra flere kanter, og jeg merker nærværet selv, må jeg bare nesten gi meg. Min venn i himmelen.

Jeg er kjent for å stikke av og oppsøke deilig ensomhet iblant. I dag skulle begge barna være med pappan sin, så jeg ruslet ut døra for å gå ned til togstasjonen. Bestemte meg for å legge igjen skeptikeren i meg hjemme, og flyte med. Være åpen for heavenly guiding.

Noe dro i meg da jeg gikk forbi en liten gutt. En tanke skjøt ned i hue mitt, og jeg strittet imot.

Nei jeg kan ikke DET!

Men det var som om jeg måtte spørre den lille gutten: "Unnskyld at jeg spør deg" sa jeg så vennlig jeg bare kunne, og fortsatte: "...men kan jeg spørre deg hvor gammel du er?"

Gutten svarte like vennlig: "Jada det kan du. Jeg er 11 år." 

Jeg måpte... forklarte gutten at jeg spurte fordi jeg nettopp hadde skrevet om en gutt på 11 som ble mobbet. Som om det var en god grunn til å spørre om det. 

Det var som om du ville vise meg hvor liten du var da du tok livet ditt. Jeg snudde meg og så etter gutten. Han hadde ransel og gul jakke. Jeg så for meg at du var litt lengre enn ham. Mamman din sa det. At du var litt lang for alderen.

Nedover bakkene og inn på toget. Right on traintime. Jeg satte meg på et firersete ved ei dame, ovenfor en mann. Noe drev meg til å ombestemme meg, og sette meg ved mannen, ovenfor damen. Nå satt dama og jeg rett ovenfor hverandre, ved vinduene. En blind man  satte seg der jeg satt, og den andre mannen satt ved min venstre side. 

Underveis, mens toget småristet seg innover til Trondheim, fikk jeg en intens lyst til å be den fremmede mobilsurfende ved min side, trykke seg inn på historien jeg skrev her inne på bloggen, om deg og hvordan mobbingen drev deg til selvmord som 11åring, og lese den. 

Men noe sa meg at det var feil. I stedet fikk jeg en trang til å dele budskapet med damen ovenfor meg i stedet. Akkurat da tok hun opp mobilen. Jeg lente meg frem og sa: "Unnskyld, kan jeg gi deg et tips?".

Stranger lady nikket og mottok tipset. 

Jeg slo satte i headsettet og slo på spotify, mens jeg lot toget føre meg inn mot byens sosiale ensomhet. Undret på om dama leste om deg. Smugtittet iblant for å lese ansiktsuttrykkene hennes. Hun rynket på panna iblant, mens tommelen telefonskrollet. 

Tankene rullet fortere enn toget gjennom hodet mitt. Hva i alle dager var dette? Det var nok helt tilfeldig. Dette med at jeg så inderlig ønsket å dele med en fremmed denne grusomme historien. Et menneske til som vet om min nye venn i himmelen, et menneske til som kanskje etter å ha lest den, og som skjerper alle sanser for å stanse mobbing..

Eller hva om det viste seg at det var en mening med at akkurat hun skulle lese?

Jeg lyttet til musikken, som rytmet meg inn i følelsene mine. Det er dagen før det er akkurat 25 år siden du dro din vei. Det skulle ikke ende slik. Du døde mandag 5.februar i 1990. I morgen er det ubønnhørlig 5.mars 2016. Jeg snakket med mamman din i går. Så snakket jeg med søstra di. Universtet dyttet meg litt overende da jeg tenkte over at jeg snakket med en del av DEG. ....han gutten i skolegården som jeg aldri ble kjent med. Som jeg hørte om da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var helt sikkert ikke meningen at du skulle dø.

Hva om det var meningen at du og jeg skulle bli kjent? 

Det viste seg at vi hadde tenkt de samme tankene, søstra di, mamman din, og jeg.

For det er som om du lenge har forsøkt å nå meg.

Dama på toget ser opp på meg, så sier hun med nordlansk dialekt, i det hun drar opp ei bok fra vesken sin: "Jeg er på vei til der jeg studerer. Vi har for tiden fordypning i mobbing..."

 

 

Jeg tar meg til ansiktet med begge hendene. Den ikke lenger så fremmede damen forklarte at hun utdanner seg til veileder for lærere. 

Jeg fikk innblikk i en verden av lærere som ikke er gode nok lærere bare fordi de er råe innen matematikk, naturfag og norsk. Lærere av Norge som må veiledes innen dette med å arbeide med mennesker. Små, sårbare mennesker.

Da jeg gikk av ved Trondheim stasjon, kjente jeg at jeg overga meg. Litt fortvilt og samtidig lykkelig, ga jeg meg hen til det faktum at jeg rett og slett ikke har peiling på "livet etter døden".

Samtidig kan det jo hende at siden likt tiltrekker likt, ja så skjønte hjernen min i form av intuisjonen min, at akkurat den dama burde lese om deg.

Du har blitt sett. Observert. Jeg kjenner noen som så deg etter du døde. Likevel er jeg så redd for å se hva lufta skjuler, at jeg finner forklaringer.

Der og da, for noen timer, overga jeg meg, og lot det være en mulighet for at....

ja for at...

for at jeg ikke har peiling i det hele tatt på ....dette ukjente kjente. 

Men innerst inne, lille venn, bruker jeg tid på å bearbeide alt som hendte med deg. 

Samtidig som jeg prøver å ikke bli skremt av alle disse himmelske hintene.

Innerst inne er jeg ikke lenger i tvil. 

Jeg bare prøver å venne meg til at der kan være en mulighet for at du og alle mine andre kjære på den andre siden, fortsatte å finnes etter du døde ...  

For å få møte dere en vakker dag, er det eneste jeg ønsker meg den dagen jeg kommer etter.

 



 

Den nakne sannheten

 

Man kan flyte på dypt vann med en viktig redningsdress kalt lykke.

Jeg har nå skrevet tre sanne og forferdelige selvmordshistorier her inne på forbipolene, hvorav den ene omhandlet intens mobbing, og en om et mobbeoffer som i voksen alder tok mot til seg og delte historien med oss. Hans historie ble delt over 6000 ganger på internett. 

4 ubeskrivelige helter har jeg fått skrive historiene til.

Hvorfor gjør jeg dette?

Da jeg var lita jente, kjente jeg tidlig på en enorm sympati med de som hadde det vondt. Jeg har et minne der en jeg var glad i hadde blitt sparket hardt i magen av de andre barna. Han hylskrek, og ropte at han ikke engang ville snakke med meg, selv om jeg aldri gjorde han noe. Jeg tror han gråt mest fordi det såret ham at de mobbet ham. Det vrengte seg inni meg, og jeg ble skikkelig skikkelig fortvilt. 

Jeg gikk med dårlig samvittighet i årevis fordi jeg trodde jeg hadde drept en måsunge da jeg åpnet egget for å hjelpe ungen ut. Det rant gørr, og jeg trodde det var min skyld, helt til min mormor fortalte meg i 20årene at det egget sikkert var ubrukelig fra før.

Da jeg var 12 år, kom jeg gråtende hjem til farmor og farfar i Vesterålen. De andre barna frøs ut en av jentene, og jeg maktet ikke å holde ut smerten hennes. Jeg planla å innkalle alle barna i bygde til alvorsprat. Farmor og farfar skjønte lite, for jeg snappet med pusten og klarte ikke å prate.

Ikke bare kall meg en empat er du snill. Det handler ikke kun om det. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke greier å redde alle i hele verden. Har skjønt at jeg faktisk ikke kan redde noen rent psykisk. De må gjøre det selv.

Jeg er oppriktig engasjert, og har vært det hele livet. I alt fra måseegg til fluer og mennesker.

Det som skjer når jeg fordyper meg i en tragedie for å sette nye freshe ord på historien, er en hel prosess. 

Jeg noterer for hånd. Så setter jeg sammen notatene i et utkast. Dette også for hånd. 

Bildene er gjerne det jeg fikser før jeg taster inn teksten inne på bloggen med telefonen. Jeg blir oppriktig glad i dem jeg skriver om, og ønsker å illustrere tekstene deres med verdige bilder. Disse redigeres med telefonen min. 

Mens jeg skriver teksten, formerer det seg nye setninger underveis. På dette stadiet er jeg det man kaller deppa, og det er tungt. Jeg må være alene fra barna. Skriver mens de sover. 

Min fortvilelse over hva hovedpersonene har gått gjennom, ...jeg trenger at jeg skriver det. Jeg helbredes for hvert ord jeg setter sammen til balanserte setninger, og tenker nøye gjennom alt av grammatikk og ordvariasjon

Jeg gråter en god del og slår på puter i det jeg skriver om det aller verste. Det som opprører meg mest. 

Ca 2 ganger redigerer jeg teksten før publisering. Jeg ser nøye gjennom setningene, og fikser på alt jeg ser ikke duger.

Etter innlegget er lagt ut, må jeg samle meg. Dette er alltid kvelder, så da trenger jeg en varm dusj, og en god natts søvn. Slike kvelder dirrer det i brystkassa og flimrer det foran øynene før jeg sovner. Dagen etter kan være tung. 

Jeg tåler det, men det kan være en viss tyngde der i noen dager, som jeg har lært meg å forholde meg til. Å skrive 7 slike historier i uka ville vært utenkelig.

Ofte er det verste det ugjenkallelige. Det faktum at eneste jeg kan gjøre med det, er å skrive om det, gråte og slå på puter. 

Hva er fordelen med å ha diagnose bipolar når jeg skriver slike heavy belastet historier?

Jo det skal jeg fortelle deg. Slike som jeg, som med bipolar 1 er riktig medisinert og frisk, kan ha en helling mot den maniske delen av diagnosen. Mer enn nok av godt humør, for å si det sånn. 

Realitetens historier fungerer stemningsdempende for meg. Akkurat jeg tåler dette innimellom. 

Jeg bærer dem med meg. Ble så godt kjent med Vilja, Eivind, Tore og Johnnis. Tre av dem i himmelen, og en her på jorda.

Den nakne sannheten er at dette preger meg. Jeg kjenner dem i hjertet mitt. Kjenner en veldig kjærlighet, og en jordfestet holdning til livet. 

En annen naken sannhet er æresfølelsen over å få lov. Tenk det. Lille jeg fikk lov å skrive alle disse 4 historiene, med frie tøyler. Ikke bare det, men de etterlatte godkjente dem etterpå.

Lille Johnnis er for alltid forvandlet til en smilende gylden engel i mine øyne nå. Det var som om jeg kunne føle ham mens jeg skrev. Var jeg 10 år og møtte ham, ville jeg nok blitt forelska i han. Hva om det? What if...  Hvis han ikke hadde dødd denne fæle mandagen i 1990.. Ville han og jeg blitt kjent siden? Slikt tenker jeg på mens jeg jobber med historiene.

Livet mitt har fått et annet perspektiv etter jeg skrev "Lille Johnnis ble mobbet til døde", "Himmelens yngste poet", "Himmelens snilleste stilleste ungdom" og "Den åpne kista: en sann historie om mobbing". Ting, tang og materialisme er ikke så viktig som før. 

Jeg har aldri vært materialist, men nå har jeg kommet til et nytt nivå. For tenk så heldig jeg er som er i live og som har det godt inni meg. Jeg behøver ikke de dyreste tingene, klærne og finessene.

Jeg finner lykken i å være mamma, skrive og engasjere meg. 

Her er mange nakne sannheter. Og en av dem er at livet har fått andre verdier for meg nå, etter jeg så inderlig og intenst begynte å fokusere på andre, og detaljene i deres kamper...

Jeg er lykkelig uten alt dette materielle. Og jeg er forferdelig lei meg for at mine kjære hovedpersoner opplevde alt dette vonde. 

 




 

Lille Johnnis ble mobbet til døde

 



 

Han står i skolegården alene og tenker. Undrer på om de andre barna har rett i det de sier. Er han ikke verdt noe? Han går hjem. En liten gutt som har bursdag om ti dager. Men han vet ikke helt om han vil ha den. Vil ikke fylle 12 år. Han greier ikke mer hvis denne mobbingen skal fortsette slik...

Jeg hørte om deg etterpå. Gråt for deg og tenkte mye på deg. Vi må på et eller annet tidspunkt ha sett hverandre i skolegården mellom 1987 og 1990. Men jeg husker deg ikke. Nå får jeg den store æren av å skrive din historie. Takk, hjertelig takk. 

 


Fv: Line Wiklund og Marianne Wiklund.
 

Etter mye leting, fant jeg endelig Marianne Wiklund, mamman til John Ivar Vennatrø Olsen, som denne historien handler om. Skrivende dag har jeg truffet Marianne, samt John Ivar's søster Line Wiklund, og fått svar på mine spørsmål. Jeg presiserer at alt er skrevet med full tillatelse fra Marianne og Line Sofie. Takk til familie og slekt av John Ivar. Takk til Siw, som hjalp meg å finne Marianne og Line.

Dette er historien om en tøff gutt ved navn John Ivar. Fortellingen om hva mobbing kan føre til. Dette er et verk til ære for himmelens lille fuglunge, dypt dypt savnet og nært senset. 

Klokken 00.32, 15.mars 1978, fødes en høyt elsket guttunge på det som da het Regionsykehuset i Trondheim. Mamma Marianne er forelsket og overlykkelig hver gang hun holder goungen sin, den førstefødte, i armene. Hun er velsignet med en sønn som er 52 cm lang, og som veier 3640g. Tiden står litt stille, og hun passer på sin lille gullskatt med en dyp og inderlig kjærlighet. 

 



 

Kjærlighet skal det bli mye av hos mamma for den lille, som får navnet John Ivar. Marianne gir han en lillebror allerede året etter. Denne mammaen er av den tøffe sorten, og hun kommer etterhvert til å måtte takle umenneskelige utfordringer.

I 1982 kommer gutt nr 3 til verden, og den da 4 år gamle John Ivar, er allerede skikkelig glad i brødrene sine. 

John Ivar begynner i 1.klasse ved Elvran barneskole. Nå tar det slutt på en god del av moroa som mamma Marianne har klart å skapt i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gøyal herjing er en del av hverdagen. 

 

Nå venter vintrer med harde snøballer, og fysisk mobbing, og i det våren var i anmars, la mamma Marianne merke til barne-bursdagsselskaper med kun 2 gjester. De andre ville ikke komme.

En dag får Marianne nok. Mens sønnen hennes er på skolen og får juling av de andre barna, triller hun tur med barnevogna. Plutselig blir hun og barnevogna bombadert med snøballer. Hun går bort til den ene gutten, og sier til ham:"Nå gidder jeg ikke mer av dette tullet!"

Marianne visste at John Ivar ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, og fortalte at de andre barna var slemme. Hun prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned.

Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til Stjørdal? En typisk mor som gjør alt for barna. Hun fant frem styrken, for nå var hun veldig sliten. I tillegg til sine kjære tre sønner, hadde hun også båret fram en høyt elsket datter. Hun skulle vise seg å ha sykdommen CP. 

 



 

Nå var datteren 2 år, og brødrene 6 og 9 år, John Ivar 10 år. Marianne var veldig sliten, men en dyp kjærlighet for barna sine drev henne gjennom hverdagen. Hun hadde husmorvikar inn i bildet, og barnevernet fulgte henne med henne med argusøyne der de satt i stuen hennes og bommet røyk og drakk kaffe.

Så møter hun Arve. En kjekk kar som ikke bare faller for henne. Han faller for alle barna også, og de flytter sammen i et rekkehus i Stjørdal sentrum. Med på lasset er en voksende mage. De skal få enda et barn å være glad i. Nå behøver de ikke lenger husmorvikar. Barnevernet liker ikke helt dette med at de skal fungere uten husmorvikaren. 

De skaper er så ryddig og rent hjem de overhodet kan. Det er ikke lett, men de gjør sitt aller beste med de ressursene og den energien de har. Et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det utkledes. De ler og har det gøy. Hver lørdag prøver de å gjennomføre kosekveld. Lille Line Sofie kommer til verden, og de er en stor og lykkelig familie. Innom veggene.

 

Men det mørkner i horisonten. Et mareritt uten like er på vei. 

 

John Ivar begynner i 4.klasse ved Halsen barneskole i stjørdal. Han er den nye, lyse, lange, fine gutten i klassen denne augustdagen. Nå skal det nok bli bedre. Men han kan med en eneste gang legge det håpet vekk. For nå gjelder helt andre regler. Mobbingen ikke bare fortsetter, den eskalerer hva angår nedpsyking. Terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ramponering av klær, og systematiske ordre om å ta livet sitt. "Heng deg, John Ivar, du er ikke verdt noe!" roper de andre barna, mens de aller verste truer ham med kniv. "Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!"

Snille stefar Arve kjøpte dyre Cowboysko til John Ivar og brødrene. De kostet 500 kr, og guttene var elleville av glede.

Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod han hadde kjøpt skoene på Fretex. Så ødela de dem. Så ødela de ranselen hans. Så klærne. 

Så ødela dem hele Johnnis...  Han sluttet å snakke om det noe særlig. Det var vel best å bare akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si at ranselen var av typisk skinn, når mobberene hadde bestemt seg for at den var rosa. For Johnnis var det bare å prøve å gå i ett med tapeten.

 



 

For han har jo sagt fra. Og da troppet mamma Marianne rett opp hos helsesøster for å ta grep.

Bekymret og redd for ungen sin, forteller hun helsesøster at de andre elevene sier til John Ivar at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overser det. I stedet bestemmer de seg for at problemene ligger i hjemmet. 

I hjemmet, der ungene nøye blir fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer litt moro for å skape stemning. John Ivar digger Michael Jackson, og elsker musikken hans. Mamma Marianne opplever han som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.

Det er utenfor hjemmet det er jævlig. Ikke bare på skolen for John Ivar, men også i gata der de bor. Utenfor stuevinduet er det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der sitter nabobarn som ravner og ser inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men Marianne kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Line.

 

De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på. 

To familier i nabolaget blir husket med hjertevarme og glede, av Marianne og familien. Nabojenta som trillet lille Line, og mamman til den eneste kompisen John Ivar hadde. Glitrende gull blant gråstener. Folk som brydde seg er lett å huske med respekt.

Mamma Marianne beskriver John Ivar som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, rente ski og gikk på tae kwon do. John Ivar fikk mye kjærlighet, og hjemme hadde han det godt.

I tillegg til foreldrene stilte tanter, onkler og farfar opp for barna. De tok med dem på bilturer og fisketurer.

 



 

Men noe vondt er i ferd med å trampe John Ivar sakte men sikkert sønder og sammen. Gutten lider. Hvordan skal han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Den vakre gutten aner ikke hvordan det skal gå med ham hvis dette skal fortsette resten av barneskolen, hele ungdomsskolen og lenger enn han makter å forestille seg. For en ting er bombe sikkert: hverken lærere eller helsesøster ved Halsen barneskole gjør noe med dette smertefulle som han må bære på alene gjennom dagene. Det bagatelliseres og skyldes på hjemmet. Han tier og lider.

Det er mandag 5.mars 1990. Nå er John Ivar 11 år. Han gruer seg til å fylle 12, for han vet det så godt. Ingen kommer i bursdagsselskapet. 

 

Den lyshårete, nydelige, litt lange gutten, går til skolen. Få vet hvordan hans siste skoledag arter seg. Men mamma Marianne vet at når han kommer hjem denne mandagen, gjør han lekser, og etterpå sitter han og lillebror og snakker om hvordan de gleder seg til dagen etter. For tirsdager bruker favorittbladet Fantomet å dumpe ned i postkassa. Det er noe av det gøyeste guttene vet, at de får lov å abonnere på yndlingsbladet sitt. 

John Ivar tar med seg ukelønna si i lommene, og hiver seg på sykkelen sin. Han skal i svømmehallen. Men etter en liten stund kommer han tilbake og er sint. Sykkelen har revnet hull i bukselommene hans, pengene har falt ut, og han fikk ikke betalt seg inn i svømmehallen. 

Frustrert går han ut og ramponerer sykkelen sin. Han er sint på den, og han er sint fordi han ikke får mer penger. For nå må han vente på neste ukelønn før han kan bade.

Kanskje følte han seg flytende fri i svømmehallen. Kanskje var det et fristed. Men mamma Marianne er opptatt av å lære barna sine at penger ikke vokser på trær, slik man bør vise barn at økonomi fungerer.

 

John Ivar går på rommet sitt.

 

Det ringer på døra. Johnnis sin kompis står utenfor for å spørre om vennen vil leke. Stepappa Arve går for å se etter John Ivar, men finner ham ikke.

En av brødrene kommer hjem, og de spør om han har sett storebror. Han har ikke det.

Det er tid for kveldsmat. Da skal familien samles, og Marianne går ned trappetrinnene som skal føre henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun rusler bort til den eldste av sine gullskatter's rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Hun åpner døren, men ser ham ikke. Går litt rundt i rommet, og bøyer seg for å se under køyesenga. 

Det ser ut som om han sitter der. Under, på siden av køyesenga. Hun spør: "Hva holder du på med under der John Ivar?" 

En mor som elsker sine barn over alt på jord, ser sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvetter til da hun ser tauet. For lille Johnnis, hennes elskede sønn, har hengt seg. 

 

Hun får det veldig travelt, og roper alt hun makter: "John Ivar har hengt seg!" 

 

Arve sklir ned trappa i en fart, får ned John Ivar, og starter gjennopplivningen.

Tiden har allerede løpt langt fra dem, og det er umulig å skjerme barna fra det. Det er som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene får det med seg; det er uungåelig. Storebror ligger på gulvet, mens mamma og Arve har panikk.

Line på ett år sitter på et trappetrinn og ser på. Hun husker ikke noe annet, men hun husker dette. Hun sitter der og er livredd. Ser storebror ligge der, og pappa gjør noe hun aldri har sett før, i all hast. Men John Ivar bare ligger der stille. Akkurat dette begynner Line å huske da hun er 12 år.

Line kjenner sterkt at storebroren, som skulle fylt 38 år i 2016, alltid siden har vært med henne, på mange måter. Hendene er tatovert med englevinger, der det står en forkortet versjon av teksten på gravstøtten til John Ivar, "Elsket" på den ene hånda, "savnet" på den andre.

 

Tilbake i tidens verste mareritt en nådeløs mandag i mars 1990, må mamma Marianne ringe nødtelefonen, men får ikke til å snakke. Arve må ta over. Mamman til Johnnis er i en type sjokktilstand man bare kan tenke seg til. Hun går ut av seg selv, og opplever at det er for sent. Guttungen hennes på 11 år har tatt sitt eget liv som følge av all mobbinngen. 

Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig virvar. De får sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelp fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes Marianne det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Line på 1 år skulle snakke med psykolog. 

En viss helsesøster var freidig nok til å dukke opp i tiden etter den elskede gutten hennes var reist sin vei for alltid, bare for å fortelle at hun mente dødsfallet ikke hadde noen sammemheng med "den innbilte mobbingen". Lærerinnen til John Ivar dukket også opp. Hun gikk stillere i dørene. 

 

I Værnes kirke er det begravelse for en altfor liten guttunge. Kisten er altfor altfor liten. Det er onsdag 14.mars, dagen før gutten skulle fylt 12 år. Sorgen er tung, uendelig dyp. Som en avgrunn, og til å ta og føle på. Er det virkelig, virkelig sant? Har all mobbingen ført til at mamma sin eldste gullskatt har dødd? Tatt livet sitt... 11 år gammel..  Han fikk aldri oppleve at fantomet-bladet lå i postkassa den tirsdagen. Og nå kommer morgendagen, og Johnnis vil aldri fylle 12 år likevel. Han er død. Ugjenkallelig død. De synger om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Solen lukker sitt øye, synger kirkens målløse sorgtyngede. John Ivar begraves, nå er det ingen vei tilbake. Det er for sent.

Gutten til mamma som var så umistelig.

Historien skulle endt her. Nå var det nok for den hardt prøvede familien. 

Men hverken skolen eller kommunen ville ta noe slags ansvar for dette grusomme som hadde hendt.

 

Selv om Marianne var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. 

April, 1991. Det har gått et år og en måned etter John Ivar tok sitt unge liv.

Barnevernet banker på døra. De vil ta barna fra Marianne. Grunnlaget for vedtaket, er at John Ivar tok livet sitt året før. Det må være hjemmet det er noe galt med. Marianne kan ikke se barnas behov, siden en av dem tok selvmord, mener barnevernet. 

Man kan saktens undre seg hoderistende. For kanskje var ikke dette hjemmet det ryddigste til enhver tid, uten husmorvikar, med fra 7 og ned i sorgen til 6 mennesker under samme tak. Kanskje rakk man ikke over alle flekkene. Jeg arvet klær gjennom min åttitalls barndom, det var vanlig,det. Kanskje arvet barna klær. Muligens hadde de sine problemer å stri med de, som alle andre. Men ingen kan komme og påstå at de ikke var glad i barna sine, eller at de ikke forsøkte sitt beste å få hverdagen til å gå rundt.

 

Nå i dag vet vi at en god mor ikke nødvendigvis har striglet stuggu, tellekanter og flekkerie barn. Den gang da var det andre tider. Vi kan jo spørre oss selv hvor lett det kan ha vært, å prøve å holde alle klærne perfekte og flekkfrie, å ha det skinnende ryddig i enhver krik og kontrollert støvfritt i hver krok, mens kritikken haglet og pekefingre distraherte.

Marianne var en sliten mor, men kom ikke her og påstå at hun ikke elsker barna sine. Jeg har fått sett tre store permer  mens jeg skriver dette, og alle er fylt opp med masse bilder, tekster, minneord, nøye laminerte kondolansekort og tegninger, samt alle dokumentasjoner. Hver minste lille detalj i John Ivar's live er bevart under en såret mor' s sørgende vinger.

Kommunen ville ikke vedgå at et mobbeoffer's selvmord var skolen sin feil. For at kommunen skulle kunne skylde på Marianne og Arve, måtte de stå for det. Hvis de skulle stå for det, var de alvorlig talt nødt til å vise dette. Peke på det de mente var Marianne's feil . En fortvilt mor i dyp sorg som hadde utviklet støv på hjernen i kombinasjon med en utmattende kamp hun kjempet mot alle som skulle hakke på henne. Naboer som kritiserte henne for hver minste ting og et gammeldags barnevern som pirket på alt. Nå banket de på døren.

Familien blir kastet ut i et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. En orkan der de må kjempe med nebb og klør.

 

Arve løper og henter advokat. Han rekker å berge jentungene. Men hjemme har den ene gutten gjemt seg på soverommet til mamma og Arve, og nekter å bli med. Men han må. Det er avgjort. 

I barnehagen slår de ring rundt jentene. For der har de har ingenting å utsette på Arve og Marianne. Barnehageansatte ringer til barnevernet for å si fra at de ikke får komme dit og hente Marianne's barn. De er ikke med på dette!

Marianne og Arve må finne seg i at guttene blir plassert i fosterhjem, midt i sorgen over John Ivar. Hjemmet deres er knust til fillebiter av et lokalsamfunn der det helst skulle fasadespilles og ties ihjel. Mobbes ihjel.

Hjemmet deres er ødelangt, og de må redde restene. 

De flytter til en annen gate. Marianne tror at Line slipper å gå på Halsen barneskole hvis de bor der. Men det stemmer ikke. De bor tre hus for kort unna. Arve har personlige problemer å ordne opp i, så nå bor Marianne og jentene alene en periode.

 

Nok en gang reiser Marianne seg sine barn, og tar med seg jentene og flytter til Prestmoen.

Er de bare barn, de som mobber? Line mener de er barn når de går i første og andre klasse, men når de har passert en viss alder, skal de begynne å forstå at dette er farlig.

Og jeg, skribent av denne historien om John Ivar, er helt enig.

For. Var de bare barn, da de skjendet graven hans under konfirmasjonen også? Da de hoppet på graven til en liten gutt? 

Var de bare barn, da de oppsøkte graven hans for å stjele de fine små statuene og flytte på blomsterbuketter, også?

Skal man tie om dette? 

Nei. Det bør man ikke. Taushet og bagatellisering kan føre til både sykdom og død når det gjelder mobbing.

Stille taushet kan være farlig. Og vi bør ikke ha det slik i vårt samfunn, at det eneste valget man har er å tie...

 

Line lillesøster forteller: Hvor vondt har ikke en 11åring det, når han med all sin kraft drar seg i tauet for å sitte slik at han kveles? Jeg undrer på hva det er foreldre egentlig lærer barna sine av atferd! Nå til dags kan det være så lite som å gjøre narr av noen på nettet, vise telefonen til hverandre og le av det, ovenfor barna. De får det med seg, og kopierer oppførselen. Vi voksne må bli flinke til å lage tøffe barn! Barn som ikke bare sier fra til læreren, men som sier fra mot mobberene også, der og da, at det der er ikke greit!

Lillesøster Line Sofie vet godt hva hun snakker om. Hun ble nemlig selv mobbet under sin egen skolegang. Hun kan dette, og har peiling på hva som hjelper og ikke hjelper når det kommer til mobbing. Hun minnes fattigslige, ensformige setninger fra en lærer i Lillehammer. "Dere må ikke mobbe Line, for Line's bror tok livet sitt pgr av mobbing." 

Hun fikk også en skolegang fra helvete. Læreren var med på mobbingen, også. Men denne jenta, hun hadde en storebror i himmelen som passet på henne. 

 

Denne teksten har jeg skrevet til deg, John Ivar:



 

Kjære John Ivar.

Takk for at du ga meg himmelsk hjelp til å finne familien din. At du følger med dem fra der du er nå, er jeg ikke lenger i tvil om. Jeg har fått svar. Og jeg fikk endelig bli kjent med deg, nydelige guttungen. Jeg har så lyst til å reise tilbake i tid og endre på dette vonde, fæle, mørke. Alt jeg kunne gjøre var å bli kjent med deg gjennom mamman din og søstra di. Og nå er historien lysere. Det er liv etter døden, ingen tvil om det. Og nå vet jeg iallefall at gutten som døde så altfor tidlig, hadde familie som var glad i han. De hadde sine utfordringer, men de gjorde sitt beste 

Kanskje du kan prøve å slappe av nå, gutten i himmelen? Vel vitende om at vi er mange som aldri glemmer din historie, og som tenker masse på deg og de fine tegningene dine. 

En varm klem til deg John Ivar.

 

Tusen takk til verdens herligste og tøffeste familie, for modig åpenhet, og hjertelig deiling. Måtte det gå dere vel resten av livet. Måtte deres hjerter helbredes. Måtte dere alle endelig 

få fred.

Måtte dere endelig få et par unnskyld

....og noen angrende ord.

For jeg vet.

Jeg vet det ville betydd mye.

💙 

 





 



 

 



 

 

 

Fra bunnen og opp til birken. En sann historie om rusmisbruk.


 

Det er natt i Trøndelag. Klokken to legger en mann ut på en spesiell ferd. Han har lang vei å gå. Nedover de svingete veiene mellom Meråker og Stjørdal, kommer han trampende med bestemte skritt. Han er 52 år, og har fått nok. I nattemørket tar han avgjørelsen: han er ferdig med å bli tråkket på. Så han tråkker tilbake. Hodet er klart og tydelig. Han er ruset på amfetamin, og har målet klart: i natt skal han gå de 5 milene til Stjørdal, og sånn er det. Det nærmest raller i natta av bordet han banker i. 

Klokken 11.00 på morgenen er han framme på trappen til en kompis, som titter ut av døra, og sier: "Jøss. Tor anders. Så sliten du ser ut..."

Ferden er fullført. Broer er brent. Og han liker duften av den røyken. 

 


 

Jeg har visst en stund at jeg skal skrive Tor Anders (62) sin historie. Det er meg en stor ære, å få skrive om denne fantastiske kunstnersjelen, og jeg gleder meg. Solen og soppene på det øverste bildet er tegnet av han, og nederst i dette innlegget finner dere et lite galleri med noen få av Tor Anders' mange kunstverk. 

 


 

I 1954 blir en liten gutt født i Trøndelag. Han får navnet Tor Anders Hegseth. Den lille babyen befinner seg i den eneste tiden som skal være fredelig i hans liv. Bittelille kroppen trenger all den barselhvile han kan få.

Tor Anders beskriver en vakker fasade. Fint hus, bærbusker, drivhus, blomster og potetåker. Problemet var bare at inne i dette barndomshjemmet bodde en mann som minnet mer om Dr. Jekyll og Mr. Hyde, enn en far. En slags psykopat, klin umulig å ha som pappa. Siden Tor Anders kan huske, vanket juling i form av grov vold, og en mor som aldri trøstet han. Da pappan var bortreist som den anleggsarbeideren han var, hadde moren fyllefester. Omsorgssvikten var et faktum, og den kom fra alle kanter.

Den rask sinnstemnings-skiftende faren hans, hadde brennevinsapparat i kjelleren. Nabokallene var med og spleiset på dette illegale opplegget. Siden det var forbundet med stor skam på bygda dersom dette brennevinsapparatet ble avslørt, var konene til nabomennene svært vennlige og medgjørlige mot Tor Anders sin far. 

Dette betydde i praksis at foreldrene hans kunne behandle Tor Anders akkurat som de ville, for så å si til naboene at -"Ikke hør på han Tor Anders, han tuller så mye. Han er en liten raring som fantaserer mye."

....hvilket igjen førte til at lille Tor Anders ble mobbet uten at noen grep inn. Alle var med på det. Faren er død nå. 

Grov vold. Mobbing. Fyll. Hva mer kunne lille gutten tåle?

Han måtte tåle en ting til. Ei greie som med årene utviklet seg til å bli uutholdelig. Og som heller ikke gikk an å avsløre, siden han aldri ble trodd likevel.

-"Jeg skriver på ei bok." Forteller den kloke mannen. Han som hjelper meg med det, gråter mellom linjene. Boken er en del av en traumebehandling som har pågått i 2 år." får jeg vite.

Og jeg får vite så mye. Så mange detaljer, at jeg gråter jeg også, i all verdighet for ham som gikk gjennom det.

I alle de år har han ruset det bort. 

For det skjedde mer da faren var borte, forteller han om. I årevis ble han seksuelt misbrukt. Da faren var hjemme, fikk han juling og høyst skiftende sinnstemninger å forholde seg til. Da faren var bortreist oppstod andre typer monstre, noe så aldeles uutholdelig å takle for Tor Anders.

Han forteller detaljene i boken sin. Er ikke helt klar for det enda. Og det han fortalte meg i dag, respekterer jeg å holde tett inntil mitt hjerte så lenge jeg lever, samme hvor meget av det vi kan lese i den kommende boken hans.

-" Denne gangen får dem MIN historie." forteller mannen som gang på gang er blitt utsatt for grove rykter. Usanne som trollgullets dom.

 En 13 år gammel guttunge får nok. Inni ham bæres det på år med nedverdigelse og juling. Dette blir for tungt for så unge skuldre. Han makter ikke mer nå. Sniffingen er en deilig flukt fra alt dette vonde. Og der vil han bli værende.

Inne i rusens fortrengende verden. Endelig en mor som trøster han og holder omkring han. Hun heter Narkotika, og hun er kommet for å bli. Være der og hjelpe han gjennom dagene i 45 år. Hun er dødelig, men det var på mange måter de voksne gjennom barndommen også. Og hun her, hun trøster og bærer, iallefall, og omfavner ham med nåler og utstyr i 40 av de 45 årene.

70årene's drugs and even more, and more, tok slutt. Narspillene sluttet på morgenkvisten, de også. Men ikke for Tor Anders. Dette kan vi forstå, ikke sant. Han kunne ikke våkne opp til alle traumene. Greide ikke face hukommelsen sin. Ikke enda. Please, ikke enda...

I 1979 blir Tor Anders far til en sønn, som den dag i dag gjør han svært stolt. Han stråler opp i det han snakker om han. Han har nemlig skikket seg bra, utdannet seg til kokk, og gitt han et barnebarn. Han er veldig glad i både sønn og sønnesønn, og jeg får mine tanker. Beundrer dem, hele familien. En familie som har reist seg og hevet seg over rykter og fordommer. Jeg kjenner at jeg gleder meg på deres vegne.

 


 

I jungelen av år med rus, greier Tor Anders å utdanne seg til gourmet kokk. Han klarer å jobbe, også. Kunsten han produserer, får vinger. Sprer seg utover land og strand. Alle vet om "Tor med blyanten". Sønnen er vakkert merket for livet, med sin fars nydelige tegninger som tatoveringer. 

Vi kommer innom disse forferdelige ryktene. 

-"En gang ble jeg dratt inn på lensmannskontoret, anmeldt for voldtekt. En kvinne var klar i sin sak: jeg hadde visstnok voldtatt henne. Jeg var ikke bare beskyldt. Jeg var anmeldt." 

Jeg forstår fortsettelsen. For denne mannen kjenner jeg. Han hadde aldri i livet greid å gjøre noen noe slikt. Alle som kjenner han vet det.

-"....det var bare det. At akkurat den dagen dette skulle ha skjedd, denne såkalte voldtekten, satt jeg i glattcella i Trondheim for besittelse av hasj."

Slike, og flere forvrengte rykter, nådde lokalbefolkningen, og denne mannen med dette levde livet, ble vant til å bli tråkket på.


 

Han kjørte seg selv hardt. En gang var han våken i 12 døgn i strekk. En kompis tok bilde av han.

-"Da så jeg ikke akkurat fresh ut." Humrer Tor Anders. 

Han var som regel i psykosens forvrengte virkelighet. Forteller at telefonen kunne ringe, så snakker den til han: "Haha! Snåling! Idiot!" Så kunne det komme tekstmelding: "Ta tlf da for faen!" Han ler: "Den hadde ringt likevel, men jeg ble usikker på om den ringte fordi den snakket jo til meg.

Det var vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Tor Anders måtte flere ganger ta på folk som satte seg ned ved ham, og hvis han kunne kjenne dem med hendene, sa han: "Åja. Du er her ja. Da kan jeg snakke med deg."

Under en trip dekorerte han toalettveggene til en kompis. Tett i tett med detaljert og vakker kunst. Morgenen etter ble kameraten svært overrasket da han skulle ta morgenstellet sitt.

Så kommer dagen da Tor med blyanten bestemmer seg for at nok er nok. Han brenner broene mellom Meråker og Stjørdal, og det tar ham 8 timer med naturlig stahet. 

Perioden som kommer bor han i en køyeseng på stua mi. Ja du leste riktig. På min forbipolene stue. Der satt vi og skravlet mens Tor Anders tegnet. Og jeg prøvde å ikke legge meg så mye borti hans rusproblemer. Året var altså 2006, 3 år før jeg ble mamma for første gang. Selv slet jeg ikke med rus, men det kunne ikke falle meg inn å dømme de som gjør det. Til det er jeg for veloppdratt innen det fordomsløse og hva angår individuelle meninger.

Men jeg visste ikke det jeg nå får høre.

-"På den tiden var vel egentlig det eneste jeg med alle kompleksene mine ville, å sette meg en overdose og bli borte for alltid. Men jeg greide ikke å snakke om det", forteller han. Jeg kjenner tårene presse på. Visste jo at han var langt nede den gangen. Og jeg er så glad for at han sitter her foran meg nå. 

Han har rusfri periode. -"Sprakk du?" Spør jeg. Han smiler og sier -"Jeg kaller det ikke "sprekk", men tilbakefall. Kun ballonger sprekker..."

I 2012 skjer noe magisk. Tor med blyanten bestemmer seg for å brenne enda flere broer. Han aner ikke hva han går til, men han vil bli rusfri.

-"Jeg fikk ikke noen skikkelig behandlingsplass. Var vel gått ut på dato. Det virket som om de bare ville hjelpe de unge folka som de kunne forme som de ville. Ikke engang Blåkors for meg, for der hadde LAR tatt over, og jeg var ikke under LAR.

Men han ville. Han skulle. Bli rusfri. Og jobben for det, gjorde han selv. 

Han fikk være på Furulund. En botrening og behandlingsplass, uten rusbehandling. Der holdt han på å dø av abstinenser. De som jobbet der tok ansvar og ringte Stjørdal kommune. Dette var ikke et sted for den motiverte mannen å være.

Veien videre gikk innom Trondheimsklinikken. 

Tor Anders er i gang. Bygger seg opp, sten for sten. Med ren viljestyrke. 

Han har vært deprimert siden dag 1 som nykter. Avvist 3 ganger på DPS. Men han er sta, og tenker: "Jeg skal vise dem! Skal ordne dette selv!"

Behandler i form av en psykologen han endelig får ved DPS, forteller at hun går ut i svangerskapspermisjon 2 mnd etter. Men de kan jo snakke om noe annet...

 
 

Tor Anders deltok nemlig i Birken! Våren 2013 blir det vist på TV2's "Drømmen om Birken". Gjennom Trondheimsklinikken ble han kjent med selvhjelpsgruppen Fire. Og derfra var veien kort til å si ja til å bli med på prosjektet. Etter et år som nykter fullfører han Birken.

Det å forholde seg til en lokalbefolkning som plutselig viste vennligsinn og støtte etter de hadde sett ham på TV, ble litt utfordrende for sjenerte Tor Anders. Men jeg vedder på at det var litt hyggelig også, gamle ørn :)

Han snakker om traumebehandlingen som ikke fungerer helt, grunnet manglende fagkompetanse. Om en psykiatrisk sykepleier han går til 45 minutter i uka. 

-"Etter et halvår kalte hun det "rusbehandling". Jeg måtte forklare henne at rusbehandlig og traumebehandling langt fra er anbefalt å kombineres, og at det er derfor Blåkors har traumebehandling på Bakklandet, og rusbehandling på Lade. Boka jeg skriver er en del av traumebehandlingen min." sier denne erfarne mannen, som nok ville blitt en dyktig terapeut selv.. 

Han forteller videre: "For å få bukt med rus, må jeg lære å face en traumatisk fortid. 8/10 rusavhengige har traumer bak seg. Jeg skulle statistisk sett vært død 5 ganger, og at jeg sitter her så oppegående som dette, overrasker tilogmed meg. Jeg må ha en skytsengel som passer på meg."

-"Hvis man har et rusproblem, må man slutte å lyve for seg selv. Slutte å fornekte. Si til seg selv: jeg takler ikke livet mitt pgr av rusen. Selv kom jeg til et punkt der jeg måtte innse at alle visste om mitt rusproblem. Det var jo bare å innrømme det.

Dere som sliter med rus. Den dagen dere brenner broer, vil føre dere til belønnede stier med årene. Det er dere som er ekspertene innen rus og behandling. Selv har jeg ikke peiling, og hadde jeg hatt det, og kommet meg ut av det, ville der vært en erfaring jeg hadde blitt STOLT AV å ha kommet meg utav. 

Dere bærer på så mye. Del der med oss. Gjør oss klokere. 

Kjære Tor Anders. Jeg er ydmykt takkmemlig får å få love til å sette ord på det helvete som du kom deg ut av. Og jeg forstår at det fortsatt pågår jobbing når det gjelder det du bærer på. 

Men jeg vet. Jeg VET at du vil KLARE DET 💪

💙 👣 Her får dere et innblikk i den geniale kunsten til den eneste mannen jeg kjenner som har gått fra Meråker til Stjørdal, og syklet Birken etter 45 år med rusproblemer. Janteloven kan gå å legge seg: DU RULER OG ROCKER, TOR ANDERS 👣💙

 


 


 


 


 


 


 


 

Tegnet av Tor Anders Hegseth

Skrevet av Helene Dalland

Drea K om voldtekten, bloggskattesmellen og fremtidsdrømmene


 

Andrea Karlsen er mellom 12 og 14 år gammel. Det er Saltouka i Trondheim, noe hun har gledet seg til lenge. Turntrening og sosialt samvær. Men hun ligger alene igjen på skolen der turngruppen fra Frøya bor denne uken. Den lille jenta bare ligger der. Kjenner en tidlig angst herske. Hun tør ikke være med de andre. 

 

Toget bringer meg fra Trøndelags bygder og gårder, innover mot Trondheim's asfalt og folkemenger. Limp bizkit roper inn i øret mitt: "Keep rollin', rollin', rollin', rollin'!" og jeg kjenner jeg er spent som fy. For etter et halvt år med chatting skal jeg endelig møte Drea Karlsen. Bipolare Drea overlevde nok en tung vår og sommer. Det er nemlig høsten og vinteren som løfter denne dama.

Jeg "roller"meg gjennom byen. Snubler over en broderlig kompis. Inne på burgerking får man underholdning av en høyrøstet ung herremann med sterke meninger uttalt med bred og finere bydialekt. Helt på andre siden av byen blir jeg sittende foran samme fyr. Ila, here I come. For jeg skal møte bloggeren Drea Karlsen på fotofagskolen. 

 


 

Det er sjeldent du møter en 26åring som framstår så samlet og modent som Drea, som bestemte seg for at hun ikke kunne hete Andrea lenger for noen år siden. Så hun byttet og forkortet. Finpusset seg selv til Drea, som moren hennes alltid hadde kalt henne likevel.

Bloggeren, som ble pokerentusiast etter at hun var med som blogger i PokerNM,  kan si ting som: "I'm a doer! Talk the talk, and do the walk!"

Hun har minglet med Oprah, Marcia Cross, Kirsten Bell, Julianne Moore, Kate Blanchett, og Ethan Hawke. Turen med Hans Erik Dyvik Husby omkring i USA i februar 2015, passet midt i blinken for Drea. Det er en verden hun trives i. Der passer hun inn, med sunn galskap og lånte smykker verdt millioner. 

Lille Vilja, mamma Drea's skatt, kommer til verden 1.februar i 2009. Når Drea Karlsen snakker om jenta si, er det med en dyp og ugrunn mammakjærlighet. Hun elsker sin datter høyt og hellig, og er så god ei mor for henne som hun bare kan.

Hun sitter foran meg og rett og slett imponerer ei midtitredveberte. Snakker om andre bloggere i positiv og respektabel forstand, mens hun forteller om alle de intellegente forfatterene hun mener ruver på blogg.no-lista.

Dette er bloggeren som bølget omkring 2.plass på blogg.no, da bloggerene fikk den store skattesmellen. Skrivetalentet Drea begynte å blogge da hun var 16 år. Det startet med bloggshop. Hun solgte parykker og det hun kaller dilldall, på nett. Det var en 200 lapp her, og 300 kr der, forteller hun. Ei jente på 16 år må nok ved alle tilfeller veiledes og læres opp innen økonomi. Men ingen var der for å vise henne. Hverken hun eller de omkring henne tenkte over at det måtte betales skatt. Tiden gikk, og bra blogging bringte henne høyt opp på blogg.no-lista, en kort stund før hun skiftet over til eget domene. Da hadde hun fått så mye gratis at hun hadde mistet oversikten.

Men det var ikke lov å ta imot noe gratis. Det skulle hun nå smertefullt erfare. Overskriftene informerte hele landet om den store skattesmellen.

-"Jeg husker ikke hvor mye, men det var masse penger. Flere hundre tusen..."  Knekken var et faktum, og hun flyttet tilbake til Frøya der hun vokste opp. Hun behøvde en fast jobb nå, og med sin teft for ord fikk hun raskt stilling i Hitra-Frøya, en lokalavis der hun kunne bruke sine skriveferdigheter. Starte på nytt. 

Men nå begynte en ny epoke i Drea's liv. Hun hadde lenge visst at hun har diagnosen bipolar. Men i 2012 blir hun innlagt ved psykiatrisk avdeling for aller første gang. Senere har hun skildret verden sett med ubeskrivelig triste øyne, på bloggen sin. Hun er nær ved å gi opp. 

-"Det er rart å tenke på i ettertid at jeg kunne dødd. For det var jo det eneste jeg ville. Det naturlige for meg var å dø.."

Hun fortsetter:

"Bipolag er snedig. Den pågår hver dag i både positiv og negativ retning. Det positive er at man får sykt mye innsikt, at man er reflektert, produktiv,  og at man har en annen forståelse for mennesket. Det negative er at når man er nede for telling, blir man altfor observant på seg selv. Man overanalyserer og grubler på om det man gjør og sier er normalt eller ikke."

 Mens Drea snakker, tenker jeg, wow... denne unge dama er gamlere i topplokket enn ti år eldre meg.. For jeg har jo denne diagnosen selv.. 

 Årene har ruslet og passert 20 for et par år siden. Et minne presser på. Han som skadet henne for livet, han som Drea har fortrengt i flere år. Helt siden hun var ei 17 år gammel uskyldig jente der ute på Frøya..

Der er som om hun står ved siden av seg selv når hun forteller om voldtekten. Den forbannede opplevelsen som hun delte offentlig inne på sin blogg Drea Karlsen i fjor. 

-"Jeg er ødelagt. Det er noe som er fucka.., han ødela noe i meg"

Mannen hun forteller om, mishandlet henne seksuelt på det aller groveste, og hun forteller om minutter i skrekkslagen angst. 

Jeg spør henne hvordan man overlever en voldtekt. 

Drea svarer: "Fortrengning. Jeg fortrengte det i flere år." 

Han har ødelagt viktige deler av livet, som den unge damen aldri kan få tilbake. Men hun kunne ta tilbake sin verdighet gjennom å være åpen om det inne på bloggen sin. Hun tenkte nøye gjennom det før hun gjorde det.

 


 

Men nådeløse er de og lavt synker de.. Ja, nemlig; nett-trollene som kommenterte på historien om voldtekten. De som måtte hakke løs. Kalle Drea feminist, (som om det var noe galt i å være feminist), og prøvde å så tvil om hun virkelig hadde opplevd en voldtekt. 
 

Gikk det inn på deg, Drea? Spør jeg

-"Nei langt fra. Ikke i det hele tatt faktisk. Altså, jeg har måttet forholde meg til så mye dritt opp gjennom årene, at til og med ikke dette gikk inn på meg. Jeg gjør sånn: svarer de. Så svarer de bullshit, til jeg ikke gidder mer, så tar andre over kommentarfeltet og forsvarer meg. Derfra får folk bare drite seg ut.

 


 

Hun kom inn på fotofagskolen i Ila, Trondheim i 2010. Men livet tårnet seg. Høsten 2015 begynte Drea her ved den samme fotofagskolen. Fremtiden er lysende klar: Hun skal bo i USA og jobbe som fashion-fotograf.  Jeg tror henne. Har sett bildene, og er mildt sagt begeistret over det jeg ser hun kan. 

På skolen kaller de henne "Duracell" og "Turbo". Slik er det å ha bipolar. Det er ikke stress. Det er noe annet knallbra.

"Vi tar 10 kjappe spørsmål, Drea, eller hur?" Hell yeah, denne dama er et ja-menneske med selvtillit, uten at selvfølelsen alltid henger med. But, oh, she's a doer.

1. "Veska di inneholder?"

-"Headset, Det Nye, HMkatalogen og Lipgloss."

-"....hmh, Det Nye?" Sier jeg -"Ja.." sier hun. -"Pgr av intervjuet med Sophie Elise?" Spør jeg. "Mhm" svarer Drea. 

Det hele ender med at snille Drea gir meg bladet, siden hun har lest det, og ikke jeg. Tusen takk, Drey key, klart vi må lese om flotte, smarte Sophie Elise. 

2. "Du sier du kjøpte det for å lese på flyet i går, hvorfor satt du på det flyet?"

-"Fordi jeg hadde vært i Oslo på fotoshoot, tok bilder av Lene Alexandra."

3."Hvordan opplevde du å ta bilder av henne?" 

-"Det var veldig morsomt. Hun er ei hyggelig dame, og vi kom godt overens."

4."Hvordan er vennene dine?"

-"Har ingen. Neida. (stillhet..)  ...eller på en måte er det litt sånn. Ikke helt som før. Man er travel. Vennene mine er veldig forskjellige."

5. "Drømmetypen?" 

-"Høy, snill, men og litt streng, god humor, sjarm, alle blir kjekke med sjarm, kjemi..."

Jeg viser henne bilde av Tore Valstad, som jeg skrev om i "Den åpne kisten, en sann mobbehistorie. Drea har ikke lest den enda. "En sånn en? Han er høy.." 

-"Ja. En sånn en" smiler Drea.  

....Tore!!! 😉

6."Har du grønne fingre?"

-"Nei. Kaktuser dør..."

7."Beste butikken?"

-"Bik bok. Billig, og de har klær som holder formen"

8. "Hvilket blogginnlegg er du mest stolt av?"

-"Edru på nattbussen, da det er bra beskrivende."

9. "Vil du ha flere barn?"

-"Ja og nei. Vet ikke."

10. "Hvor er du om 10 år?"

-"I USA, der jeg jobber som famous fashion photographer, u know.. så klart!"

 

Og hva Drea Karlsen og jeg har pønsket ut NÅ?? Ja det får dere vite allerede i morgen. Ingen tvil om at jeg bare mååå samarbeide litt med denne superdama!

De neste kveldene skal jeg lese Det nye, og blogger på senga! Drea sin, Sophie Elise sin, Charlotte79 sin og aspergerinformator sin. 

For Drea har jo rett. Inne på blogg.no ruver noen sabla bra skribenter. Okay så ser de bra ut. But that's not it: de kan skrive også! Og slikt er braincandy.

 

 Les Drea Karlsen's fantastic blogg      HER

 


 

Den åpne kista: en sann historie om mobbing.


 

 

En liten gutt står alene inne på skoletoalettet med vondt i leppene. Tårene renner i frie strømmer. Han har bitt seg i leppene for å holde tårene tilbake, lenge nok. Han er alene. Alene. Helt, helt alene. Tårene kan trille nå. Ingen ser det..

"Jeg har på en måte bevist ovenfor meg selv, og dem som var jævlige mot meg, at jeg er tøffere enn de tror. At jeg ikke tok livet mitt. Det har vært hardt. Og det er fortsatt hardt. Veldig slitsomt. Men jeg er her enda."

Jeg lytter til Laleh i det jeg rusler bortover Hommelvik's strake veier langs sjøen. "I will tell your story..." synger hun. Havet puster. Det er iskaldt, og vinteren har bringt det norske folk i hi. Jeg vet det er meningen at jeg skal hit i dag. Noen ganger bare vet jeg, that I need to tell that story...

Siden oktober har jeg prøvd å fått tak i han. Vi møttes den kvelden jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnquist, da vi pratet litt mens jeg satt på Bamses pub og ventet. Og jeg visste. Jeg visste at jeg ville skrive hans historie, ut fra det lille han fortalte.

Innimellom har jeg nådd han. Men han har kviet seg. Behøvd tid på å gruble og tenke. For oppmerksomhet, det er han ikke særlig glad i. 

I dag tilbringer jeg timer i sofaen til Tore Valstad, 38, i Malvik kommune. Jeg har fått æren av å bli med på en reise tilbake til åttitallet. En fjern fortid som jeg har ventet i 3 måneder på å få lov til å belyse. Og disse lyktene er de første som lyser opp denne historien. Tore poengterer at han ikke ønsker noe slags medlidenhet. Han har bygd seg opp lenge for dette. 

Vi må være hjemme hos han, der tryggheten oser, og persiennene er trekt for. For han er skadet av år med mobbing. Bare det å gå på butikken er utfordrende for han.

I 1984 begynner en spent liten gutt på 7 år på Hommelvik barneskole. Han undrer på hvem klassekameratene er. Er ikke vant til mange å leke med. Har heller ikke gått på barnehage, som mange andre. Forventningene er store hos den lille gutten. Som selv beskriver seg som større og mer røsslig enn alle de andre. 

Forventningene blir snart knust. Det går ikke lang tid før han blir "utvalgt".

Hver eneste dag skal bli preget av regelmessig psykisk tortur, slag, spark og spytting. .

Det er vondt for Tore å fortelle om dette. Innimellom må han holde for øynene. Da sier han "sorry", mens tårer triller.

Han ble aldri god nok for guttegjengen i klassen. En gjeng på 3-4 stykk gutter. For hvert onde ord, for hvert spark og for hvert slag, beskriver Tore at det kjentes som om noen tok en kniv og stakk i hjertet hans, for så å vri om, for så å gjøre det igjen...

"De kunne sparke meg i rævva for å le av meg. Det var verst i gymmen, for da fikk jeg høre hvor feit, ekkel, stygg og fjøsstinkende jeg var." Alltid stod jeg igjen, og ble den siste som ble valgt på fotballaget. Det var uutholdelig.

Tore forteller om en gang han og et par stykker til satt utenfor klasserommet og ventet på at timen skulle begynne. Plutselig kom en i den slemme gjengen og spyttet ned på Tore. Spyttklysen landet rett i hodet hans, og sa mer enn tusen ord. 

Han prøvde. Prøvde å spørre: "Hva faen er det du gjør? Spyttet du på meg?" Men gutten lo, og gikk sin vei. 

Det var ok. Det var greit. Men bare for læreren og mobberene. Det var slettes ikke ok for Tore. 

Alt så ut til å "være galt" med gutten som var så spent på vennene han skulle få seg første skoledag på barneskolen. Klærne. Kroppen. At han bodde på en gård. Alt. Alt var visst på vranga. Dessuten tjente foreldrene til de andre mer penger enn hans.

Jeg ber han beskrive det verste han husker. Den gjestfrie, trivelige mannen humrer litt ironisk og rister oppgitt på hodet. -"...Ja, du kommer sikkert til å synes det er teit at DETTE er det verste jeg minnes. Men det var så forferdelig ydmykende!"

Tore forteller om da han gikk i 7.klasse på ungdomsskolen. En gutt i 9.trinn satte ut rykter om at han drev utukt med grisene på gården han vokste opp på. Det var fæle ord som ble spredt videre som ild i tørt trøndergress, og folk trodde på den stygge ilden i årevis. Situasjonen forverret seg denne perioden, og avskyen medelevene viste han, så ut til å være grenseløs. 

En dag eskalerte alt i klasserommet. De hadde ikke hovedlæreren denne dagen. Dette var en annen lærer, som nok i sin beste mening tok til motmæle mot mobbingen. Han sa høyt, så alle hørte det: "Nå må det bli slutt på å kalle Tore alt dette. Det er bare tull at Tore her driver utukt med dyr!" Alle så på han. Det flaueste, mest ydmykende øyeblikk oppstod der og da for en som allerede slet fra før..

Jeg spør: "Ble det 1000 ganger verre?"

Tore rister på hodet: "Nei. Det ble en million ganger verre."

Utover 90tallet vokser den lille gutten til. Han lærer seg med årene at han må ha et tøft ytre. Han må bite tårene i seg og gråte på skoletoalettet. Utagere kan han gjøre hjemme på gården, der han raser fra seg mot familien. Tore uttrykker dårlig samvittighet for dette. Særlig ovenfor moren sin. Han er så inderlig glad i moren og søstrene sine. Er lei seg for disse årene, hvor all mobbingen på skolen gikk utover de hjemme. Men det skulle ikke prates særlig om skoledagen ved middagsbordet. Ingen visste.

På skolen bagatelliserer en feig lærer årevis med psykisk og fysisk mishandling gjennom åttitallets ensomme sti for Tore. Ikke blir han godtatt i klasserommet, i gymgarderoben blir han systematisk utsatt for nedpsyking. Ute i skolegården er han fritt villt. At han ikke kan stole på alle voksne, har han forlengst forstått, og bitt i seg. Læreren har et ansvar for den ensomme, plagede eleven. Tar han ansvar? Nei, tvert imot. Læreren er med på det. "Dette må Tore tåle..  Ta seg sammen. Tåle!" Læreren grep aldri inn. Aldri. 

Allerede i fjerde klasse på barneskolen får Tore skumle tanker. 10åringen begynner å fundere på hva i alle dager han gjør her på jorda sammen med alle disse menneskene. Folk som ikke ser ut til å like han, samme hva han fortvilet prøver å gjøre.

Som ungdom tenker han: Hvis han betaler dem? Kan de like ham da? I det minste være litt venn for noen dager? Ja, det kan de, sier de andre ungdommene. De slemme guttene. Så i desperasjon stjeler han penger fra foreldrene sine. Det er ikke vanlig opprør. Nei dette er et siste desperat forsøk på å bli godtatt.

De tar gladelig imot penger, mobberene. Men de tar ikke imot han, slik de lovte han. Det var bare en del av den psykiske terroren, dette også. Så fikk han erfare at han ikke engang kan kjøpe seg popularitet.. De var like frekke og nådeløse som før. Ordene som hadde haglet i årevis, drysset ned på han nå også. Han hadde betalt. Hva mer ville de ha? Hva annet kunne han gjøre?

Ja. I 1984 gikk en spent og forventningsfull gutt inn på skolegården i Hommelvik skole. 9 år senere kjente han også på forventninger. Men nå var det grå, triste forventninger om at han en dag burde ta over gården. Det skulle ikke bli slik.

For nå hadde han fått hørt helt siden han var så liten som han kunne huske, at han "stinket fjøs", at han var ekkel, feit og heslig. Nå hadde de spyttet så mye, slått så mye, og sparket så mye på han, at det ikke var særlig mye igjen av han. Utad tok han på seg ei tøff og hard maske. Inni seg stod det livstruende til... 

Tårene presser på hos underskrivende. Tore gråter. Jeg kjenner på meningsløsheten. Denne uselviske, snille, coole, tøffe, trivelige, flotte mannen ...sitter her og betaler fortsatt.

-"Jeg sliter verre med det nå enn før," forteller han. -"En av dem har bedt om unnskyldning, og det virket som han mente det. Han var trist. Jeg har sagt at det er greit. Men jeg vil aldri få livet mitt tilbake uansett"

Tore forteller om null utdanning. Han snakker om en CV han ikke greier å stå for. Om deler av ei bygd som bare aldri slutter... 

Jeg kommenterer at hele historien kan minne om psykisk terror i 9 år.

-"Ja, men du må huske på at mobbingen pågår enda. Jeg får høre igjen på bygda at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. Rykter om meg ser ut til å ingen ende ta. Men jeg er jo snill som en bamse. Gjør ikke en flue fortred. De setter meg i gapestokken for å skjule sine egne feil..."

Jeg ser meg rundt. Det er en nyoppusset, fin, ren og ryddig leilighet. Jeg blir vartet opp med kaffe og gjentakende spørsmål om jeg ikke vil ha noe attåt. Han fikser musikk som jeg kan lytte til mens jeg skriver litt, og er kjempespennende å prate med.

Fader ta, jeg må bare si det: Jeg digger denne fyren! Han minner meg på om mine nærmeste kompiser, og jeg greier ikke å forestille meg hvordan noen kunne være så kjipe mot han. Denne mannen rocker jo villt.

Tore forteller videre om det som irriterer han mest den dag i dag. At han aldri tok igjen. Og at de mobbet akkurat han, som bare er grei og snill.

 


 

Det brister. Tårene er nådeløse, og de må frem. Isklumpen fra alle vonde årene må smelte nå. Litt etter litt. Dette er hva han har gruet seg til. Å gå i dybden av vonde minner for første gang. Han gjemmer seg bak sterke armer, og kan ikke holde igjen tårene. Stemmen sprekker, og nå er det ingen vei tilbake. 

Jeg gråter sammen med han. Kjenner ansiktet vri seg i salt svie. Fortvilelse og gammel avmakt er til å ta og føle på, og respekten jeg kjenner for denne modige, utholdende overleveren   ....er enorm.

Minnene er som en lukket kiste. Han hadde innimellom gjennom disse månedene håpet at bloggeren forbipolene ga seg med meldinger og telefoner. Men så kom han jo fram til at det kunne være ok å prøve å åpne den forbanna kista likevel.

 -"Det som har pågått i alle de årene der, har gått på bekostning av mye som betyr masse for meg. Kjærlighet, familie, utdanning, jobb. Det å føle seg verdsatt for den man er. Tilhørlighet. Jeg kan ikke huske sist jeg var avslappet. Sover 2-3 timer i døgnet. Dette kommer til å sitte til den dagen jeg dør."

Tore er en tøffing av et lettrørt følelsesmenneske. Og sympati ønsker han altså ikke. Han snakker om ansvar for egne valg

-"samtidig er det naturlig at jeg har tatt de valgene jeg har tatt, også." Poengterer han, som i ungdommen kjeftet og smalt med dørene kraftigere og høyere enn innen normen. Slik agresjon hos barn, mener han kan være et sikkert tegn på at man blir mobbet.

Han har aldri sloss eller vært voldelig. Snill som dagen er lang.

Jeg vil vite fra han som jeg anser som ekspert: Hva kan vi voksne GJØRE mot mobbing?

-"Vi må gripe inn og være krassere og mer bestemt mot lærere og inspektører. Vi må oppdra våre barn med klare grenser. Og vi må prate om skoledagen ved middagsbordet. Barna må lære seg å snakke om det."

Tore vet altså hva han snakker om, og han fnyser av politikere som babler om, og lover, at "skolene skal bli mobbefrie innen 2016". 

-"Mobbing kommer alltid til å være der. Det vil alltid være noen dårligere stilt, som blir plassert på sidelinja. Foreldre må innse at de ikke kan dikke dikke hverken med lærere eller politikere. Og at barna får med seg mer av det som blir sagt og gjort i voksenverden enn vi tror."

Det er 2016. Tore kommer til å fylle 39 år i april, som den væren han er. Dette er det voksne platået, og han er reflektert, klokere enn før, og ærligere ovenfor seg selv.

Han stenger seg inne. Trekker ned persiennene. Er livredd for å gå på butikken. Hverken Nav eller lege forstår ham, og det forventes at han skal kaste seg ut i det "normale samfunnet". 

I en stue i Malvik sitter en sabla allright kar alene, og grubler. Tenker. Kjenner på angst. Overtenker. Vil være alene. Tenker at ingen liker han. Det er lenge siden første skoledag i 1984. Lenge siden, men det var som i går, i ei kiste som nå er åpnet.

De tok ikke ansvar den gangen. De voksne på skolen. Nå som kisten er åpen, har vi alle et ansvar. Vi må slutte oss omkring. Vise medmenneskelighet og sunn aksept.. Det er helt klart det vanskeligste Tore kan gjøre, dette. Å gi oss denne åpne kisten. En skatt for bidraget til et åpnere samfunn. En forbannelse for Tore. 

Mobber. Du må innse at slaget er tapt. Dette er media, and we are here to stay. Ingenting behøver å foregå bak lukkede dører lenger.

I en taxi for noen år siden, spør taxisjåføren: "Du huske mæ itj, du?" Da kjente jeg igjen han fra ungdomsskolen. Han begynte å prate om hvordan han kom til å droppe 10årsjubileet for å unngå å møte de som mobbet han den gang da skolegården var uttrygg."

Han sa: "Du. Du var alltid snill, du."

DET, kjære medmenneske, er hva du skal sørge for å høre om deg selv senere!

Bærer du på dårlig samvittighet fordi du var en mobber. Skole. Arbeidsplass. Whatever. Det er ikke for sent å si unnskyld, forhåpentligvis. Kanskje kan du redde et liv med den praten. Den oppriktige beklagelse. Og først DA, kan vi andre respektere deg.

Kjære Tore. Tusen inderlig hjertelig innmari TAKK for at du valgte å la meg være med deg på reisen tilbake til den grusomme fortiden. Jeg lover at jeg ikke ser på deg som et offer. Du er en helt. Og jeg håper dette kan bli et livsvarig vennskap. Håper jeg får være kompisen din. For det var både latter og tårer å erfare sammen med deg i kveld. Du er en amazing bra dude! Og du skal HOLDE UT videre, for verden trenger deg.

Og vi andre? Våre barn? De behøver slike åpne kister. Sårt og inderlig.

Takk fra oss foreldre, og takk fra barna våre.

Jeg skrev en tekst til deg, til dagens tøffing. Versegod:


 

 

 

 

 

 

Himmelens snilleste, stilleste ungdom 💙




 

Kjære kompis. Det har gått 15 år, og jeg begynner å innse at jeg aldri helt kommer til å forstå at du faktisk reiste din vei. En del av meg som menneske ble så sjokkert at det aldri helt gikk inn..

Ser du det vi skriver her? Fra der du er nå? Jeg håper det, Eivind, for denne er til deg. Til deg og alle som behøver å lære om dette vonde, vakre, smertefulle, inderlige, og endelige. For alltid uendelige.

Fra din mamma Mimi, din bror Ketil, din søster Marie, vår felles gode, pseudonyme venninne, og fra meg. Kjære lesere, jeg presiserer at jeg har de etterlattes fulle tillatelse til alt som skrives her, også navn. En er altså pseudonym, og kalles Ebba. 

De etterlatte. Det er oss det. Og vi ønsker åpenhet omkring det tabubelagte temaet selvmord. Vi vet du ville ønsket det selv også. For vi leser dine tekster, din skribent av en stor og utrolig klok poet. Og vi innser at du har noe å lære oss alle.  Dette er din tekst, sønn, bror, kompis i himmelen. Dine sanne, kloke, dype ord:


 

Dette er altså et verk vi skriver sammen, til ære for vår kjære Eivind Våg fra Snåsa, som reiste fra oss så altfor tidlig 30.12.1999. Egentlig finnes ikke forklarende nok ord for den vonde sorgen vi alle opplevde. Men vi skal forsøke. Så godt vi kan. Det er naturlig at Eivinds snille, vakre, gode mamma Mimi, får begynne, med den utfordrende starten Eivind fikk på livet: 

 

 
 



Mimi er en mamma fylt med så mye kjærlighet og godhet, at vi kjenner det som om hun er vår mamma også, den dag i dag. Vi er så glad i denne sterke tøffe dama, Ebba og jeg, og vi kjenner kjærligheten hennes for oss, akkurat som vi er. En slik mamma som Eivind fortalte oss om: som elsket han akkurat som han var. Elsker han. Bærer han med seg i det store varme hjertet sitt. Hver eneste dag.

 


Lille Marie var bare ti år da storebror plutselig lot seg rive bort for alltid. Dette bildet er tatt kun dager før Eivind reiste sin vei inn i evigheten. For lille Marie ble minnene etterhvert visket ut, og nå kan hun ikke huske så mye. Hun fyller 26 år i år, og forteller om en tilstedeværelse. Storebror passer på henne, det er hun sikker på. Hun føler han. Eivind var så glad i lillesøstra si, jeg husker det som om det var i går. Han var innmari stolt av henne, og jeg er heller ikke i tvil om at han passer på lillepia si fra der han er nå.


Eivind til venstre sammen med sin kjære bror Ketil. Det var alltid de to. Eivind og Ketil. Ketil og Eivind. En uendelig broderlig kjærlighet. Døden kan ikke skille slik søskenkjærlighet. Dette er en familie lagd av styrke. En tøff familie som nå altså velger total åpenhet omkring en så vond natt, med påfølgende smertefulle år, at kun den sterke familiekjærligheten har fått dem til å holde ut.

Aller først vil jeg gi deg en tekst, Eivind. Den er din. Og bare din.




Hvordan skal jeg greie dette? Å skrive om deg, Eivind. Tårene har tåkelagt synet mitt, og jeg blunker for å greie å se bokstavene. Jeg har kviet meg i flere dager. Uker. Funnet unnskyldninger. Lagt det bort. Skrevet om noe annet. Men NÅ skal jeg gjøre det. Jeg skal skrive om deg. 

Verden er nervøs. Det er under et år til år 2000, men enda synger ikke 1999 på siste vers. Mange tror verden går under nyttårsaften. Vi andre har annet å tenke på. Emotions. Vi går siste sommer innen nittitallet i møte, og møtes som ungdommer på en institusjon kalt psykiatrisk avdeling. Ebba, Eivind og jeg. Eivind er 21 år, jeg er 19 år og Ebba er 18 år. Vi er noen freaks av noen pubertale ungdommer, og tilbringer månedsvis på avdelingen. 

Sola skinner. Det er sommeren 1999. Eivind står inne på sitt rom, på badet, foran speilet. Jeg står inne på mitt rom. På badet. Foran speilet, jeg som han. 

Vi kjenner at vi lever, det kribler i magan og vi skal fikse piercing i øyenbrynet. Bli tøffe og kule. Selv om vi er psykiatriske pasienter. Eivind stråler som en sol i det han dukker opp i døråpningen med piercing i øyenbrynet: "Fekk du itj det te?" Spør han, omsorgsfull og snill som alltid. Han hjelper meg med kanylen, og vips, så har jeg poercing i venstre øyenbryn, jeg også. Steike så tøffe vi følte oss. 

Vi røyket inne ved sykehusbassenget. Små opprør i en stor verden. Var umodne ungdommer, og i våre egne øyne, tøffe som bare det. Han prøvde å lære meg å stupe. Det gikk ikke helt bra. Men han skulle lære meg det senere. Senere...

Ebba, Eivind og jeg rusler under skinnende sol ned til elva. Det er våres sti dette. Stien ved elva. Der er vi fri fra psykiatriske sykepleiere og overvåkende behandling. Dette var en av de dagene vi gikk ned til stien ved elva våres. Det var slik en intens sol, at det var som å være til i et orangeaktig 70tallsbilde. 

Vi snakket om det fine vennskapet vårt. Bestemte oss for å flytte sammen i kollektiv på Stjørdal vi tre. Straks vi var ferdige der på institusjonen, skulle vi finne oss en kåk å bo sammen i. Den store kollektivdrømmen skulle gå i oppfyllelse... senere. Senere.

Jeg kjente trygghetsfølelsen fylle den unge brystkassa mi de gangene vi snakket om kollektivet vårt. Endelig hadde vi alle tre framtidsplaner å se fram til. Det kjentes så uendelig godt.

Vi pratet om alt. Jeg fortalte om da jeg rømte til Stockholm, og de lyttet. Forstod. Husker Eivind i rånerbil, sammen med meg i baksetet på vei til fest. Dram som vi hadde skaffet. Humør. Godt humør. Men stille. Så veldig veldig stille...

Han var ...stille og klok. Med et forsiktig smil. "I får itj te å gråte, I..."  Kunne han fortelle. Han fikk ikke tårene fram. Bare et forsiktig smil. 

En gang vi satt ved elvebredden, pratet vi om løst og fast. En barnefamilie satt ved siden av. Vi hadde en runde, som vi noen ganger hadde. Altså, hver sin tur til å si hva vi mente. Spørsmålet var: Brydde vi oss om hva folk mente om oss? Ebba brydde seg, og ikke brydde seg. Eivind brydde seg litt om hva andre mente. Jeg påsto at jeg ikke brydde meg. Feilmedisinering gjorde meg ukritisk i atferd på denne tida. Impulsivt hoppet jeg i elva. Etter å ha revet av meg klærne. Eivind lo, og Ebba humret. Vi fikk elvebredden for oss selv. 

Høsten banket på institusjonsdøra, og mørkla det meste. Gradvis. Jeg husker ikke alt. Det var bare et år etter elektrosjokkbehandlingen. 

Vi tre var vant til å bo sammen, mellom hvite vegger og lukkede dører. Spise alle måltidene sammen, og bare være sammen. Sammen i angst og depresjon. Humoren vi skapte oss, var av type hysteriske latterkramper og intern karakter. Vi forstod hverandre. Vi hadde behov for lys i mørket. 

Jeg kommer til det verste nå, kompis, og hjertet hamrer. Har aldri aldri skrevet om dette før. Og det har gått 15 år. Får nesten ikke puste.

Jeg snakker til deg enda vettu, kompis. Som om du er her fortsatt. Selv om tida har flydd forbi med 15 nye år. 

Den mørkeste vinteren noensinne begynte da jeg stod ved siden av og så Eivind i profil, snakke med ei psykiatrisk sykepleier. Ei dame, også i profil. Inne i gangen på institusjonen. Hun spurte" 'E du helt sikker på at du ska skrive dæ ut?" Han sa:"Ja, det e i."

Jula. Jeg husker ikke den jula. Husker bare at jeg ikke hørte noe fra Eivind. At vi egentlig skulle hive oss rundt og ta oss en ekte fest som andre ungdommer, den romjula. 

Hvilken morgen det var, husker jeg ikke. Det kan ha vært 1.nyttårsdag. Jeg lå og sov oppe på mamma og pappa's gjesterom. Pappa kom inn og vekket meg så rolig og behagelig han kunne. Han satte seg ned og sa han hadde noe han måtte fortelle meg. Han var så alvorlig. Av en eller annen grunn sa jeg kjapt: "E det Eivind?? Har Eivind tatt livet sitt???"

"Ja. Huff. Han har det altså, æ beklager." Pappa var sønderknust over å måtte fortelle meg dette grusomme. Jeg fikk kraftige brekninger. Reiste meg opp for å stå. Men brekningene fortsatte. Så kom hulkene. Og tårene. Det var ingenting jeg kunne gjøre...  Ingenting. Det var over nå. Det var alvor. Og det var for vondt til å kunne forholde seg til...

Ebba og jeg dro til begravelsen i Snåsa kirke. En venninne av meg kjørte, og deltok sammen med oss. Eivind fikk sitt ønske oppfylt; de spilte "Fade to black" med Metallica i kirken. Den stappfulle kirken. Den uvirkelige forferdelige stunden. Du vet, jeg sitter der på kirkebenken enda, med Ebba ved min side. Kan ikke dra herfra vel. Kan ikke ta farvel enda, så altfor altfor TIDLIG! Kan ikke si hade, før vi vet om vi får MØTE DEG IGJEN, kjære kjære venn. Kjære samboeren våres. 

Klokest av alle. Det var du det. Jeg ser du skriver i tekstene du etterlot deg om at du ikke visste hva som kunne hende dersom du valgte å bli. Om du kunne fiksa verdens 8. underverk...  Svaret er ja selvfølgelig, Eivind. Det er ingen tvil om at du hadde forandret verden. 

Piercingen min hang i en liten hudfold. Det var blitt våren 2000, og jeg var fortsatt innlagt. Jeg nektet å fjerne Eivindringen i øyenbrynet mitt. Folk snakket om at verden ikke hadde gått under. Men den hadde jo det. Den hadde på veldig mange måter gått under. Jeg skulle skrives ut, og flytte sammen med Ebba. Uten Eivind.

Jeg står ved badet inne på rommet der Eivind en gang hadde hjulper meg så jeg kunne få en etterlengtet piercing i øyenbrynet. Drar av meg jumperen for kvelden. Over et sørgende hjerte, et ungt ansikt, og håret. Jeg kjente ingen smerte. Det sildret noe varmt ned over øyet. Jeg tok på det. Blod. Piercingen holdt ikke ut mer, den heller. Den skulle etterhvert bli til et såkalt stygt arr. Men for meg er det også et vakkert minne. Om et solskinn jeg aldri glemmer. Og et framtidshåp av en god venn. 

Du hadde mange tanker, Eivind. Så mye klokere en alle oss andre til sammen. Selvfølgelig hadde du kommet til å forandre verden med et eller annet underverk. 

Du gjør det nå. Du forandrer verden, og viser folk vei inn i et dypt fortvilet suicidalt sinn, med teksten din om å kjenne seg som den 5. side av en firkant. Sabla bra skrevet altså, Eivind! Du hjelper oss å forstå hvorda du tenkte på slutten av ditt altfor unge liv. Takk, kompis.

Halsen snører seg og jeg kjenner brekningene på ny, så lenge etter. Jeg svelger. Lar tårene trille. Helbreder er gammelt sår som aldri ville gro. Later som om du er med oss. For alltid. Liker å tro det, at du passer på oss.

For du ble bare 22 år du. Bare ungdommen. Vi trodde vi var så store. Men vi var jo bare ungdommer. Mange ganger har jeg undret på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne stoppet deg. Du skal vite at hvis jeg kunne, hadde jeg gitt jernet. Hadde gjort ALT for å ha 

deg her i dag. 


 

Hjertet ligger i grava, oppå kista over ditt unge hjerte. Ebba fikk korset, og jeg ankeret. Men vi mistet dem underveis, smykkene våre. 

Ebba, det er på tide med et nytt besøk på grava til Eivind. Du skal få et nytt kors, han et hjerte ved gravsteinen, og jeg et nytt anker. 

Fordi jeg er så innmari glad i dere, nittitallskollektivet. Fra en tid vi aldri får tilbake. Men som vi kan huske. Vi kan huske. Og aldri aldri glemme.

Kompis. Rest in peace. Rip, that is. But allso: do rock like hell, in beautiful heaven!




 

Tusen takk til fantastiske familien til Eivind, som hjelper andre med åpenhet omkring selvmord. Vi trenger alle denne åpenheten. Den kan redde liv. 

 

Tekst om barndom: Skrevet av Mimi. Tekst under bilde fra siste jul: Skrevet av Marie. 5. side av en firkant: Skrevet av Eivind. Resten: Skrevet av meg

Tiden er inne. La lysene skinne..

"I will tell your story if you die. I will tell your story and keep you alive, the best I can. ....some die young." Laleh.

Nå er tiden inne for oss å dele med dere noe hjertene våre bærer på med glødende kjærlighet og knallsterke minner. Dere vet kun mitt navn i denne historien. De tre andre skjermes av forskjellige grunner som dere nok kan tenke dere til  

Dette hendte i de tider da jeg surret rundt i min egen elektrosjokkerte og feilmedisinerte verden innlagt ved Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der var også tre andre unge jenter innlagt, uten at jeg greier annet enn å skimte dem glimtvis gjennom hukommelsestap. 

Jeg husker henne såvidt. Derfor lar jeg Stine fortelle hva som faktisk hendte, og jeg skal nå gjenfortelle hva hun husker. For hun husker alt. Og først og fremst vet hun at Vilja gjerne ville ha fått sagt: "Hallå bloggen!"

Vilja og Stine møttes høsten 2004 inne på psykiatrisk avdeling Levanger sykehus. Stine var innlagt på avdeling 3A. En annen avdeling enn Vilja. Hun husker godt at Vilja så ut som en engel allerede da. Lita. Sped. Knallblå store øyne og lange lyse lokker. Hun var så liten at man kunne putte henne i en lomme. Og for ei jente dette viste seg å være, skjønte Stine etter de to unge jentene ble kjent med hverandres historier. Hun hadde en vanvittig humor, og en type utstråling man bare finner hos de sjeldne. Sånne man tar godt vare på, fordi man bare vet de er av den gode snille arten.

Vilja var gitt opp av systemet allerede, og hun var ikke gamle jenta, kanskje 21-22 år. Hun hadde vært syk i 8 år. Alt var prøvd, og en gammel sjel i en ung kropp var sliten, trett og lei. Hun ville leve. Ville bli rådgiver slik at hun kunne hjelpe andre ungdommer. Og hun skrev dikt. Stine fikk mange dikt av henne som handlet om kjærlighet.

Vilja Vilja...  du ville gi ut diktsamling. Det ble aldri sånn. Jeg lar tårene fylle øynene i kveld mens jeg skriver om 6 måneder av ditt liv. Baby sover og lysene brenner, og det er nesten så jeg kjenner du er med meg. Som om du vil vi skal fortelle dem hva som skjedde med deg. Jeg husker også hvordan du så ut. Men det er alt.

Stine og Vilja ble godt kjent mens dagene gradvis ble mørkere her nord. Den høsten skulle Vilja feites opp. Mange som er innlagt ved psykiatrisk avdeling er der mot sin vilje. Vilja var der mot sin vilje. Hun var tvangsinnlagt. Ville ikke spise, klarte ikke spise, gjorde alt for å slippe. 

Stine husker at de satt inne på røykerommet og snakket om de mest alvorligste ting. Slik som 70-80åringer gjør dersom de fortsatt er oppegående. De var unge, med blytunge avgjørelser og håndteringer å takle. Bekymringene var svære som fjell i de unge hjertene. Stine alene. Vilja mot sin vilje på tvang. Tvangsforing.

Noen må på lukket avdeling for å få en sonde gjennom nesen og deretter bli tømt i så og så mange ml sondenæring. Det er kun kalorier det går på. De skal opp i vekt for å bli friske. Men det skjedde alt for fort for Vilja's kropp og sinn å takle. De presset i henne altfor mange kalorier. Mange ganger hadde hun nesten spist opp nesten all maten sin. Så manglet en bit. Da ble det trusler om sondenøring ved tvangsbehandling, og det var konsekvent avgjørelse dersom hun nektet og ikke greide.

Vilja hadde hjelp fra spiseenheten, men det hjalp ikke. Ingen greide å få hodet hennes til å følge med på forandringen som skjedde med kroppen.

Den spede jenta med de lyse lange krøllene ble mer og mer frustrert. Hun sa til Stine at hun følte seg sykere mentalt jo mer fett hun fikk å bære på. Vilja hadde en BMI på 14 da hun kom. Stine hadde samme BMI, men langtfra samme behandling foregikk bak lukkede dører på Levanger sykehus høsten 2004.

Stine ble sjokkert over den brutale og vanvittige foringen av Vilja, som også ble lagt i reimer flere ganger. 

En gang satt Stine på stua inn mot rommet der benken med reimer er. Hun hørte bråk fra rommet til Vilja, og skjønte det var mating. Hun hørte personalet kom inn, og kan fortelle at det var grusomt, det som skjedde. Grusomt. 

Stine ble ført ut av stua. Etter noen timer møtte hun lille Vilja, som satt og røykte. Sliten, hoven i ansiktet, håret stod i alle retninger. Snille lille Vilja satt der med røde merker rundt håndleddene, og gynget nervøst fram og tilbake. "Hva skjedde, Vilja?" Spurte Stine, og Vilja forklarte:

"De var inne hos meg og la meg i reimer fordi jeg ikke ville ha mat. Det var et belte med reimer de bandt til livet..." Videre fortalte Vilja at de hadde slept henne langs gulvet slik at buksen hennes gled ned og hun var blottet. Hun hadde skreket at de måtte kle på henne, men de dro henne videre inn på skjerma. 

De hadde tvunget den unge lille kroppen ned, reimet henne stramt fast og holdt hodet hennes mens de presset en sonde ned i nesen for deretter å fylle på med sondemat. Stakkars, det var så mange overgrep i denne ene hendelsen at det er ikke rart hun aldri ble frisk. 

Alt dette fortalte Vilja til Stine, og avsluttet med en setning som Stine aldri kommer til å glemme:

"Jævla udyr!"

Hun viste fingeren mot personaldøra.

Stine hadde altså også lik BMI. Vilja på tvang. Stine frivillig. Og de ble behandlet vidt forskjellig. Stine kunne lure unna måltidene, kaste opp og alt det andre, uten konsekvenser. Vilja hadde helt andre ting å deale med dersom hun skippet unna et måltid. Da fikk hun kastet etter seg et eller flere overgrep av psykiatrien til dessert.

Vilja ble dratt lenger og lenger ned. Ingen hørte på hva hun sa. Det kan hende de hørte, men de gjorde ikke noe med det. De sa hun var syk. Deretter fulgte en så ovenfra og ned-holdning innen behandlingsmetoder, at det er grøssende skremmende. 

Vår unge vakre poet begynte å utføre desperate selvmordsforsøk. På rekke og rad. Hun ble pompet titt og ofte. Etterpå kunne hun sitte og smile til Stine og si: "Jeg er glad jeg kom tilbake til deg, Stine, du er så snill." Der satt hun med både smil og kullrester rundt munnen. De hadde ikke tatt seg bryet med å tørke av henne det engang.

De var som erteris. Bodde sammen i forskjellige avdelinger på institusjonen i 6 måneder. Vilja's siste 6 måneder. 

Stine forteller at det var forferdelig å se hva som skjedde med den fine venninna hennes. Hun forsvant mentalt og ble kaldere. Mer desperat. Det tærte på henne å bære på kilo som hodet ikke tålte. Etterhvert ble hun overført til åpen post med frivillig paragraf på papiret. Der tok hun overdoser. Prøvde seg frem. Og underveis fortalte hun nesten alt til Stine. Som igjen flere ganger bekymret og redd forsøkte å informere personalet om det som faretruende nærmet seg..

Men de gjorde ingenting. Den ene gangen sa hun fra at Vilja planla å ta et brett piller. De gjorde ingenting. De lot henne gjøre det. Vilja sa dagen etter at "hun hadde sovet lenge og jævlig godt". Det er ikke rart hun også kunne fortelle at hun følte seg som at hun var der til oppbevaring. Og med en spiseforstyrrelse blir man lett ambivalent, man vil bli frisk, og man vil ikke. Sykdommen har på det stadiet forurenset tankene så mye at man ikke klarer å ville det selv.

Nå ville Vilja ha medisiner mot bipolar. Men de mente hun ikke trengte det, samme hvor mye hun forklarte at hun hadde fått diagnosen innlagt ved tidligere behandlingsinstitusjoner. Hun var sikker i sin sak. Ingen ville høre på henne. Den unge jenta skrek om hjelp. Men det var som om hun var usynlig for dem. 

Hun ble altså nektet medisin mot sin lidelse. Den eksisterte ikke hos henne, mente behandlerene. Den eksisterte virkelig hos henne, hadde hun i papirene sine fra tidligere steder hun hadde vært til behandling.

Nå, midt i de eskallerende selvmordsforsøkene, satte behandlerene hardt mot hardt. Vilja skulle skrives ut om 3 måneder. De tre månedene skulle hun bruke på å trene seg opp i treningsleilighet på sykehusområdet, før hun skulle flytte inn i en leilighet hun nå skulle leie i et lite sted ved byen. Der bodde også Stine. Og hun var alt Vilja hadde. Ikke noe nettverk der. Ingen jobb. Bare Stine. 

Vilja hadde bodd på institusjon i 8 år. Hun kunne ikke de sosiale reglene enda, for det hadde hun ingen trening i. Hun behøvde lenger tid på dette. Og hun visste det så innmari godt. Livredd og sint forsøkte hun virkelig å si fra. Men de stod på sitt. Hun skulle kastes ut i den store verden nå. Og oppfølgingen, den skulle være å steike vafler på en eller annen kafe en dag i uka som jobbtrening, samt samtaler med en eller annen som skulle nikke og forstå eller noe..

De prøvde tilogmed å gå til lokalavisen i Levanger med dette, to sinte venninner. Men der ble de møtt av en guttunge i ungdomsskolealder som så rart på dem. Fra han hørte ordet psykiatri, lot han være å notere. Avisen tok ikke saken.

2 uker før hun døde sa hun at hun ville ta livet sitt så fort hun bare kunne. Nok en gang ble dette videreformidlet til psykiatrisk av Stine. Det var post 3A, som sa de skulle ta dette opp med post 1. Stine aner ikke hva gjorde med det. Vilja trente på å være i leiligheten. Med personale. Uten personale. Vi vet at hun disse dagene kjente på et enormt press. At hun følte at hun ikke var god nok. Ingen jobb og mange vonde tunge sekker å bære på som vi bare kan tenke oss.

Stine's siste kveld med sin dyrebare venninne var i slutten av april, 2005. De gikk tur. Tråkket i snø. Snakket om bekymringer for framtiden. Det vanlige. Klokken var rundt 18.00. Stine, som skulle til Sverige dagen etter, spurte Vilja om hvilke sigaretter hun skulle kjøpe med til henne. Dette var det siste hun noen gang fikk sagt til henne. Og Vilja smilte og svarte:"Noe med menthol i!"

Etter Sverigeturen, sendte Stine melding til henne om at  hun kunne hente mentholsigarettene. Ingen svar. Klokka var rundt 18.00 denne kvelden også, da Stine kjente en velkjent frykt bre seg i kropp og sinn.. Hun sa fra til personalet. Ingen lyd. 

Morgenen etter sitter Stine ute på benken og røyker. En psykiaterdame vi kjenner godt til, kom gående. Hun gikk inn på post 4. Så kom hun ut igjen og ville prate med Stine sammen med en annen sykepleier. 

"Vilja er død" 

Slik sa de det. Og bare det. Stine husker at hun ikke gråt. Hun satte seg ut på røykeplassen og tok en røyk. Ut kom Nathalie, en annen jente som også var innlagt der. Hun kjente også Vilja, og hadde fått samme beskjed. Nathalie satte seg, og sa: "Æ ska aldri ta livet mitt" Stine sa:"Ikke jeg heller."

Nå var hun borte. Et så skinnende lyst ansikt med så vakre krøller, var borte. De hadde vært tre. Nå satt de der og var bare to. Det var trist, så bunnløst trist.

Stine fikk aldri være med på minnestunden til sin nære venninne. Post 1 holdt den uten henne. Hun fikk ikke gå inn på rommet til Vilja og få se på tingene hun hadde hengt på veggene, en siste gang, med personale til stede. Og det at de var flere pasienter med personale som skulle reise til Nordmøre i begravelsen, var det ingen som fortalte henne. Hun som hadde vært den aller nærmeste venninna Vilja hadde.

Det er samme dag som begravelsen til Vilja. Stine har spurt en medpasient om han kan spille piano for henne kl 11.00. Han vet ikke hvorfor hun spør, og hun vet han er dyktig til å spille. Hun tar fram ett telys og en lighter. Hun nikker til han, og samtidig som han begynner å spille "The rose", tenner hun lyset for Vilja. Han spiller høyt og vakkert. Stine er sikker på at hele psyk Levanger hørte det. Den vakreste minnestunden for henne, var den vi ser for oss nå.

 Til minne om de vakreste krøllene, de blåeste øynene og den deiligste humoren.

Vi glemmer dere aldri, månesøstre og månebrødre der oppe en plass der vi en gang skal møtes igjen. 

Vi er takknemlige dersom du som leser dette kan tenne et lys for alle de som valgte å reise før oss. De hadde alle sine bunnløse grunner. Vi kjente til mange av disse grunnene. Dette var vår første fortelling fra virkelighetens svunne tider. 

Hilsen månesøstrene Stine, Nathalie, Helene og 💖Vilja💖

 
 

Alle de som valgte å reise før oss


 

 Mange av tankene mine handler om alle de som vi kjente så godt, som kjøpte en enveisbilett og reiste for godt. De dagene vi våknet opp til sjokkerende beskjeder om at vi aldri kom til å se dem mer igjen. 

De var ikke egoistiske. De var ikke feige. Mange av dem var innlagte på psykiatriske institusjoner her i landet vi bor i. De hadde perm eller hadde skrevet seg ut. De var fortvilte og forferdelig triste. De var redde og gripende ensomme. 

Vi skal fortelle historiene til noen av dem. Men vi er ikke klare enda. Vi. Vi er mange. Mange som overlevde, hva jeg tildligere har skrevet om. Vi kan bevitne hvordan de hadde det før de ikke maktet mer og tok sine liv. Vi vil forklare hvorfor de ikke skal huskes som egoistiske eller feige. 

Tro håp og kjærlighet. Et kors til min venninne. Et anker til meg. Og et hjerte som vi lot falle på kisten i graven. Under jorden ved snåsa kirke ligger et hjerte i sølv. Et annet ungt hjerte hadde sluttet å banke rett ved. Vi skulle flytte sammen i kollektiv vi tre. Vi skulle begynne å leve livet. Så ble det mørkt. Et siste ønske ble oppfylt, og med tårer og frysninger fikk vi høre sangen Fade to black, med Metallica i en stappfull og sorgtung kirke..

Alltid respekter våre venner, er dere snille. Er det ikke heller vi som var egoistiske dersom vi skulle forlangt at de skulle holdt ut smerten og leve, for oss? Hvis så er, er det på tide du begynner å bidra til at de du har kjær, ikke er ensomme, redde og triste. Bidra til glede i hjertene du ønsker skal banke for deg. Gi dem kjærligheten og smilene som skal til. Aksepten og respekten de behøver for å reise seg og gå videre.

Vi skal fortelle. Her på bloggen. Om en stund. Når vi er klare for de virkelige tårene. For vi savner dem, savner dem, savner dem. Og vi later som om de fortsatt er med oss, hver eneste time, hver eneste dag...

hits