En mamma's tanker

 



 

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 

 Løpe, løpe, ikke gå

 

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

"Hjæm, ikke barnehagen..."

sier du, og ser for deg dagen.

 

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

 

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: "Mamma e snill."

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

 

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

 

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

 

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

 

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don't you ever forget the love

if tomorrow I'm a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

 

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

 

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

 

Mama's love can never die

It's the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

 

 

 

 

Rampat faen under lua



 

Forbipolene tekster:

 

"Rampat faen under lua"

 

Følelsan, alle følelsan,
Prøv å deale med dem om du kan, om du kan.
Prøv å ligg under en benk
og tenk
når du har tusen av dem.
Stormen i hue, den blæs,
og stemmen e hes 
Du trur du vet ka bipolar e,
men du e blind og kan ikke se.
Du må vær sterk for å takle det her,
og det hjelp itj engang om du ber.
Det vil aldri aldri forsvinn,
men en rampat faen ska vinn.
 

For når du e en bipper
Da e du en vip'er,
inn i all exclusive idea zone
from the flesh to the bone,
the head to the toe;
That's where you can never go.

 

Prøv å se sammenheng
Mellom gråstein og pæng.
Prøv å våkne på natta og ha det klart
Ommøblering klokka midnatt e itj så rart,
når du itj greie å ligg i ro,
men legg sammen mer enn to og to.
Steike det e action i hue
under ei glovarm vinterlue.

 

You get it? You got it?
Det e hverken svart, grått eller kvitt.
Små grå går itj bort med en kam
Og det e for svarte ingen skam.

 

Du bruke bare lampa inni pakken
og kaste pappen sammen med takken.
I en gave e itj det alt du behøve,
så du hive det sammen med støvet,

itj sant?

you understand, or you can't?

 

Æ slikke ikke gamle sår
og e slettes ikke født i går.

Det bor en rampat faen under lua,

trenge sæ inn i den bipolare stua

Velkommen som julenissen

og det som måtte rime på det.

 

Tankan, alle tankan.
Prøv å deale med dem, om du kan, om du kan.
Prøv å føl at du har svaret,

men å få det ut e mer enn du klare
For du e dømt av samfunnet nord og ned
selv om du lett kan se
at sjøl om du e en rampat faen,
e det lyst om natta og mørkt på da'n.
Det e varmt på vinter'n under ei lue
i et intenst bipolart hue.

Så kast den pappen

Skru på lampa inni pakken

Kjenn at det godt

å bruk bare det du treng av gaven;

lampa, gråstein og den velkjente staven.

 

Skrevet av Helene Dalland, mai 2017.

Freak show

 

I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre's private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: "En kan bedømme, men ikke fordømme." Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.

Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear. 

 

FREAK SHOW

 

I was just an awesome freak,

and you the beautyqueen of the week.

You were doing so good,

while it was me and Rob in the hood.

 

You went down from high school

the normal road.

I was institution stucked,

yeah, my life was fucked.

 

You loved the freak show.

Loved my down ride,

down ride and hide,

hide down and ride.

 

It aint a secret;

I'm back, Mary Beth.

Now you're the fucked up frustration,

While I am loving this nation.

 

It's the bitch karma, karma bitch,

the power of the mind witch.

 

This aint a freak show no more.

No witch burning on the shore!

Don't look down on my friend,

it wount do ya karma good in the end.

Soon he'll be the sober one,

and you'll be done.

You'll be freak show's heavy stone.

Done, like the done in the done.
 

Butterfly sea by forbipolene



 

Butterfly sea

 

If you see me from where you are,

wait for me by the star.

It's been a while,

all gone viral.

 

Life turned out to be great.

I wish it was'nt too late

for you to feel the water with me

down by the sea.

 

You're all gone, and never can I see you.

But all the days we had, I carry.

If I ever see you, see you, again

I'd be crying butterfly tears. Butterfly tears.

 

Butterflies leave too soon,

to hide behind the moon,

and now I can't see you

or smell your blue.

 

It's too late now, I see,

but I'll be down by the sea

looking at ocean pearls,

thinking 'bout them angel girls.

 

In the yellow past, we

sat down by the sea.

Leaning on the tree

you and me, you and me.

 

You'll be waiting in the sky

don't ever ask me why.

Wait for me, dear,

and I'll be sitting here.

 

Blow me with your wings,

Whisper to me things

to remind me 'bout them days,

before the hidden ways.

 

By the butterfly, butterfly sea.

 

Til Nina, Eivind, Une, Thor, Heidi og alle de andre sommerfuglene, fra Helene D.

 

 

Jeg må innrømme at jeg er deppa nå

 

Tilogmed solstrålene vises ikke alltid. Noen ganger skyer det for, og vi ser dem ikke. For noen er det en lettelse. For andre kun et savn. Jeg tilhører visst den siste gruppen, og gjemmer meg i noen timer for å skrive en tekst, mens jeg venter på at det går over.

 

Teksten goes like:

 

Barnefri

 

Er så deppa

henger med leppa.

Gråten presser på

og jeg kan ikke helt forstå

Hvorfor så trist

som et hjertebrist

 

Når du trenger barnefri

og alt du ønsker er ei barnehånd i handa di

Når du nesten stuper utslitt

men du gråter av savn i hjertet ditt

 

Jeg pirker på lakken

neglen roper: "Er det takken?"

Kunne grått i evigheter

deppings er hva det heter.

 

Sånn er det  være mamma

når bildet faller ut av ramma

Og du savner dem savner dem savner dem

mens du lengter mot en kos og en barneklem

Skjuler deg på restaurant alene

mamma Helene

Du trenger alenetid nå

Så tørk tårene, reis deg og gå

 

Søndag får du klemmene du lengter etter

Frem til da: venner, uteliv og gode retter

Barnefri barnefri barnefri..

fanget i savnet, kan man heller trygt si. 

 

 

Jeg har gjemt meg på en restaurant i hjembyen. I helgen skal jeg jogge, se film, ut med ei venninne, ut med enda ei venninne, skrive og ha det gøy. Likevel sitter jeg her og henger med leppa. Ingenting av dette kan muntre meg opp nå. Noe skjer inni meg hver gang barna reiser fra meg. Det er sikkert en naturlig reaksjon. En livredd mamma i hjertet mitt tenker alltid på alt som kan skje. Livet er skjørt, og jeg er bare et fnugg. En mor fyllt til randen av kjærlighet.


 

I går kveld mumlet toåringen i søvne og smilte. I mammasenga fikk han slappe av i natt, den lille kroppen. Senga hans stod tom inne på rommet hans. Siste natt før pappahelg. Jeg så meg tilbake på nok en trivelig dag med en munter men bestemt liten tass. Snille vakre Dagmar kom med masse klær han fikk arve, og vi bakte kake til henne før hun kom. Selve kakebakingen var nok mer stressa enn idyllisk, for jeg er av vaskerydde-slaget hvis jeg vet jeg får besøk. Multitaskemamma, heter det.

 

I går mårest ble jeg vekt på en litt spesiell måte. Lille mister helte plutselig et glass kaldt vann bak i nakken min mens jeg fortsatt var i drømmeland. På min varme, sovende kropp kjentes vannet freezy iskaldt, og jeg spratt opp i vinkel mens jeg snappet etter pusten. Jeg lo inni meg da jeg så de store farskøynene hans, og greide ikke å bli litt streng på ham engang. Aldri vært så lys våken på mårran før, dette var jo genialt. 

-"Vi får stå opp da, du og jeg.." sa jeg omsider.

Han tok ut smokken og sa morskt: "Ja. Då opp!"

 

Jeg er vant til at toåringen min er her sammen med meg, så å kalle det "fri" blir litt rart når både han og storebroren er hos pappan i helgen. Jeg vet jeg behøver å være et par døgn uten ansvaret jeg alltid ellers har, og at jeg iallefall trenger det nå etter en måned som alenemor med barn i hus hele tiden. Men jeg liker ikke å skilles fra barna mine. Savnet river i hjertet mitt hver eneste gang, og jeg fullbooker helgen, mens jeg prøver å fylle enkelte kvelder med film, tarot, god mat og maling av glass og bilder. 

For å være ærlig lengter jeg frem til søndag, da jeg kan holde den lille søte gutten min inntil meg og gi ham en laaaang klem. Så kan vi sammen glede oss til storebroren kommer hjem neste helg. Da blir det kidzparty med taco og latterkrampe; de aller beste helgene med andre ord. 

 

Det å være mamma handler om å gladelig motta et glass kaldt vann i nakken mens man sover, samme hvor varm og god den senga var. Samme hvor deilig den drømmen var. 

For barna er den store kjærligheten. Og den går aldri over, men vokser og vokser. Jeg fascineres, imponeres og overraskes, hver eneste dag jeg får med dem. Og savnet er så enormt, når de ikke fyller huset med herlig barnebråk.

 

Men NÅ skal jeg ta meg sammen og trøste meg med at jeg vet at de har det bra begge to. Jeg snakket nettopp med pappan, og han kunne fortelle at de leker seg og er lykkelige. Og DET er det viktigste ;)

 

De som ikke tenner deg



 

Noen mennesker tenner ikke bare et lys i deg, men bringer fram din riktige kind off "aah..". Disse behandler deg med respekt, og lar spiren i deg pent få være i fred. Du skjønner at dem er omkring deg fordi de liker deg som du er, og fordi de vil kommunisere med deg. Ikke for de ønsker å kommunisere til deg. Men MED deg.

 

Yin har jang. Svart har hvitt. Og disse positive menneskene har sine motstykker der ute. Du vet, dem som får deg til å tenke: "aah.. rrrgh! Did he just say what I think he said??" Med ubevisste hersketeknikker og vurderende tone i sitt "Kremt, ...javeeel..", himlende øyne og morsomheter på din bekostning. 

 

Slike bare skriver du en tekst om, og så legger du dem i arkivet. Du vet, du trenger ikke å tenke på dem engang. Bare tilgi dem deres uvitenhet, and move along ;)

Forbipolene tekst: "Tåkeland"



 

Det kan hende du oppholde deg i tåkeland, der skyggeverden hersker med sin ensomhet. Kan hende er det et tøft liv du lever. Men klamre deg fast og hold ut alt uværet. Reis deg sakte men sikkert, og se på det hele som når et fly trenger seg gjennom skylaget og himmelen over der er blå.

Først da ser du dem. De var der hele tiden, men du kan ikke se vennene dine nede i tåkeland.

Hvilket er hva denne teksten handler om. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no 

Stjerner skinner når det ser mørkest ut



 

Har du noensinne sett en stjerne i en venn? Sett stjernestøvet i levende øyne glinse til, og kvalitetene danse omkring talent etter talent, mens du desperat prøver å overbevise din venn om at she's a star? 

Det er hva denne teksten handler om. Samt det faktum at stjerner lyser tydeligst om natten når det ser mørkest ut, og det uvisse i om slike stjerner greier å se seg selv skinne på denne måten. 

Min venn, you rock for real!

 

forbipolene tekster, inne på forbipolene.blogg.no

Lyrics of the young one

 

Fra 1997 til 2007 var jeg det man i gjøkeredespråket kaller "svingdørspasient". "Klippekortpasient".

Langt det bak i fortiden skimter jeg en umoden og ensom sjel med mange venner. Ei jente som skrev dagbøker jeg den dag i dag ikke kan forstå helt. Var det virkelig jeg som hadde alle disse nedmedisinerte tåketankene? Så primitivt et språk. Så innsnevret en innlagt verden. En desperat skam og forsøk på å fornekte alt det tragiske. 

Det inspirerer til å skrive, for min del. Denne teksten handler om å ha been there, done that. Vært svingdørspasient, og ferdig med det gjøkeredet. For jeg var sterk, og holdt ut  Hadde lærsko å gå med. 

...om at nå er det ukjente sjeler som er der, og går gjennom det samme som jeg gjorde. Om at de må ta på seg lærsko og flower power. Være kreative, og alltid finne nye måter å gå de tøffe veiene på.
 

Det er fortsatt skam i det å lese dagboka til ei jente som "feiret" 18årsdagen sin på en psykiatrisk avdeling, og som ikke maktet å skrive sannheten om hvor vondt det gjorde.

Sirkelen ble brutt, og jeg modnet til i et bråkete sinn. Heldigvis og takk og pris for det ;)

Vet du hva det positive er, med å bli utsatt for bygdadyrets sladder? Les og lær



 

 

Denne teksten heter altså "Bla bla of analyzes pretend knowsya" 

En gang ble jeg kjent med ei dame. Vi møttes ca 5 ganger over et halvår, og jeg la tidlig merke til hvordan hun snakket nedlatende om andre mennesker. Hun kunne begynne setninger med: "Kari nordmann ER sånn og sånn." eller "Ola han er sånn og sånn." mens jeg satt og tenkte "ER de det, eller er det slik du later som om du kjenner dem"? Hva poenget er med å analysere andre på denne måten, har jeg enda ikke forstått.

Jeg kunne ikke ha kontakt med ei som latet som om hun var ekspert på andre mennesker på denne måten, jeg som er vant til å snakke med venninner om politikk og samfunnsengasjerte temaer, samt snakke om oss selv og våre erfaringer i livet. Det være seg komiske som alvorlige. Nok å snakke om det vel. Vi kan jo ikke analysere andre uansett. Alt er bare tolkninger, hvilket er uinteressant som tema. Så jeg sluttet å prate om meg selv til denne damen, og kuttet kontakt.

Nå er det jeg som "ER".  Nå kan hun LATE SOM at hun kjente meg, og fortelle andre hvem hun mener at jeg "ER". 

Det er hva denne teksten handler om. Dette med å bo i samme by som en person som "pretends knowsya".

La oss forkusere på fordelen med bygdadyr, eller hur? Ok, here we go, status face of mine:

 



 

Årets første tekst: Magic bless (Og hva den handler om)

 

 

Året har hatt sin første dag å by på, og vi har kommet vel hjem. Toåringen har badet og drukket velling. Nå sover han trygt og godt. Inni meg er det rett og slett party. Jeg bobler over! Har så mye jeg skal gjøre i morgen når hverdagen setter inn sitt første støt etter ei herlig nyttårsfeiring, at jeg ikke kan annet enn å glede meg. 

En tekst ramlet ned i hodet mitt, og her er den. Årets første. Den handler om å ønske de man velger å forlate for alltid, godt. Rett og slett sende dem engler heller enn smådjevler, og så holde seg langt unna dem. 

Man oppnår lite med hat, og enda mindre ved å fortsette å pleie kontakt. Ignorering behøver slettes ikke komme fra hat, men klokskap.

Jeg ønsker dere lesere en myk landing i hverdagen: og fyll den med den slags spenning og gleder som får dere til å danse dere ut av sengen hver morgen. Det har jeg allerede sørget for: her danses det hver morgen nå ;)


 

Forelskelse går alltid over, akkurat som sommeren.



 

Og HELDIGVIS gjør den det! Det blir for hett. For crazy. For dumt. 

For min del iallefall, er jeg like forelska i høstlufta hver gang den kommer og svaler ned hue mitt. 

Forelska = barnslig og midlertidig ustabil.

Yeah, det passer fiiint at det går over. Kjempebra at man etter hvert, på slutten av sommeren, får en bris av realisme over seg. Det kan være sure tær, teit humor, dårlig ånde, ja.. eller et eller annet som gjør at man gradvis våkner opp av galskapen og tar tak i den deilige normale hverdagen igjen.

Jeg lar meg ikke lure av forelskede solstormer. Slikt er ikke ensbetydende med at man skal flytte sammen, snorke sammen, krangle sammen og prøve å lime det hele enda mer sammen i et korthus kalt ekteskap.

All ære til de som får meg til å grine og spise digge kaker i bryllup altså. All respekt. Så respekter tilbake at jeg er av en annen tro.

Han er nok litt mer spesiell for meg fra før, han her, siden våre veier krysses på en fin og vond måte.

Han en kjekk som søren, og har en kropp gudene ville misunt ham. Og han skjønner ikke alt dette sjøl.

Vi kan le og ha det gøy, vi. Mer en den ene gangen vi har møttes, også.

Men høsten er hjertelig velkommen om noen måneder. Etter vi har tatt noen karuseller, reist en snartur til syden eller noe, kilet hverandre en del og ledd litt sammen. Etter det, skal jeg slappe av og nyte livet på en litt mer behagelig og rolig måte igjen. 

Sommerflørt, you rock :) Og heldigvis forstår du at jeg er laga for å leve livet alene.

 

Mamma ska tenne ei lykt


 

Babygutten min, du fortjener en tekst. En som bare er din. For alle smilene dine, alle kosene og alle klemmene dine. 


 

Nå har du sovna. Etter en halvtime med intens mammakosing, ørekos og koseklemmer oppi mammas seng. 

Jeg vet jeg kommer til å gå inn til deg flere ganger i kveld også. Sjekke om det virkelig er sant at du finnes. Høre om du puster. Se til at du har det bra. 

Tenne ei usynlig lykt for deg. Som denne sangen handler om. En symbolsk lykt for omsorg og ekte kjærlighet.

Jeg er takknemlig for hvert åndedrag dere tar, Even og Mathias. Mamma elsker dere akkurat som dere er 💙💚


 




 

Helenetekst: City s kinda cold


 

Denne teksten skrev jeg etter jeg ga en bit av kvikklunsj sjokoladen min til en tigger i Trondheim. Den handler rett og slett om at en by kan være ganske kald og kynisk. Og det at mange aldri ville stoppet og delt annet enn småpenger med tiggere. Være kreativ og dristig, varme opp kulda...

Helenetekst: Come as you are, a star in the wood


 

I denne teksten har jeg skildret lærdommen som kommer med årene. Det å bli eldre, kontra da jeg var ungdom tidlig på nittitallet. Samtidig handler den om alt jeg har å lære nå "her i framtiden", fra den unge jenta jeg var da. Hun som likte å trekke seg tilbake inn i en skog, og som elsket å lytte til musikk med tekster hun ikke skjønte. Det skulle ta år før jeg hadde erfaring nok til å fatte innholdet i disse tekstene ☺

Mine egne tekster kommer flytende, noen ganger på et kvarter. Å skrive en tekst er ingen jobb for en skrivent. Det er gøy. Lek. Dans. Glede. Sorg. Alt på en gang. Jeg har elsket å skrive tekster siden dengang da jeg lå på bunnen av en skog og slappet av, mens jeg lyttet til fuglesang og lot tankene danse i vei som de selv ville der oppe i mitt unge hue. 

Vi må ikke glemme våre yngre dager. Vi har mye å lære fra dem. Å gå tilbake noen ganger, og se ting på den måten jeg gjorde i ungommen, løser mange problemstillinger for meg. Slik en uformet måte å tenke på. Uten å tynges av det ansvaret vi har så lett for å la oss presses nede av nå. Vi hadde ansvar da også, men tok det med et lettere sinn og en ryggsekk som enda ikke hadde rukket å bli så tung...

Jeg akter å kaste unødvendig skrot fra ryggsekken min. Mye er hevet på søppeldynga. Noe gjenstår. Det som ligger på dynga, er blant annet skam, lav selvtillit og behovet for aksept for andre. Da jeg kastet alt dette på dynga, ble det plass til trygghet, åpenhet og en ekstatisk glede over livet. 

Hyllest til den freshe ungdommen, er mest hva denne teksten er. Vi trenger dem for å vite hvordan vi kan ta møkka og tung murstein ut av våre gamle heavy ryggsekker, og hive på dynga :) Vi trenger dem for friske innslag i et grått, voksent kontorlandskap. Ungdommer, vi TRENGER dere, virkelig. ...og dere trenger bittelitt av oss også ;)

 

Helenetekst: KOR DU HØRE HJEM


 

Helenetekst: ANNA ANGEL


 


 

 

Helenetekst: Forgive you. Forget you.


 

Helenetekst: Butterfly stay


...du hvem hvem du er jenta mi. Du vet at det alltid er plass til et barn til i mitt hjerte. Jeg kommer alltid til å bry meg om deg. Og denne teksten er til DEG 💝

Helenetekst: Karma song to witch belong

Helenetekst: Treasure


 

Yeah jeg liker å skrive tekster, elsker det. Storkoser meg når jeg kan trylle med ord og rim. Denne er ca ett år gammel, og jeg har fortryllet den litt og frisket opp den. 

Helenetekst: Don't even try


 

Ikke forsvinn min venn


 

hits