Dette skjer med samfunnet hver gang et geni sklir ut på rus



 

Hvorfor er det ikke plass til dem? Allerede på ungdomsskolestadium, før de begynner å medisinere et overaktivt hode med rus; hvor blir det av de spennende, splitter nye yrkesretningene som passer kreative hjerner? "Design og håndtverk" holder ikke lenger, vi må utvikle oss!

 

Jeg har blitt kjent med et menneske som ikke helt skjønner selv hvor bra han er. Du vet, enkelte mennesker need no education til syvende og sist. Noen kan rett og slett leve som den Rønneberg eller Steenstrup de er. Relax, Thomas Numme; det gjelder deg også. 

Yeah. Enkelte mennesker kan sørge for at du holder magen i form uten at du så mye som trenger å gønne på med et par sit ups. De er som genier. Som natural born, amazing dirty dancers 'nd entertainers.

 

Det er ikke bare dette med komikeren som bor i ham. Han kan så mye. Greier som en utdanning aldri ville pirket borti. 

Men samfunnet er hundre år for tregt. I Annie og Oliver Twist sine gater kommer innimellom både Peter Pan og Petter smart på besøk. Men det holder ikke. Yrkene av den mer kreative arten som min nye venn behøver, kan ikke engang Peter, Annie, Petter eller Oliver finne opp. Og hvis de fant dem opp, ville ikke samfunnet være klar enda. For glinsende gründere skinner ikke som gull. De koker som vulkaner og bølger som storm i ukjent farvann, mens de stråler som sola og lider som mannen på månen. Kreftene må ofte dempes med noe. For noen betyr det et liv som selvmedisinert rusmisbruker, fordi alle evnene og ressursene innabords has arrived 100 years too soon. Få det bort, demp det ned, du passer ikke inn i et primitivt 2017. Kom tilbake i futurama. 2120 would be great, come back then, you gründer!

 

Verden er ikke klar for dem enda. Nei. Jordboerende har ikke skjønt denne form for ressurser enda, men er fortsatt knyttet fast til sitt ego, der det går sport i å finne noen å se ned på for å heve seg oppover. Det er bare det at frøet på bakken som du nesten tråkket på nettopp, kan hende du møter igjen om et par år. Som en stolt orkidé. Eller hva med en stikkende vakker rose? Stemor? Tulipan? 

 

Dagens samfunn forstår ikke hva selvmedisinering innebærer, og hvor raskt verden kunne utviklet seg dersom de kreative folka i rennestenen fikk pusset opp underverdenen. En grobunn for framtida der gründere, kunstnere og genier fikk vokse i fred.

Noen hjerner er for kloke. De trenger å roe ned tankekjøret for å greie å henge med. De har allerede stanset jordkloden, og de har hoppet av. Mange ganger. Men du velger å ikke se dem hver gang de prøver å lande igjen. Hver gang et geni sklir ut på rus mister planeten en viktig brikke i utviklingen til et bedre og mer velutviklet samfunn. Det fattigslige i dagens utdanningssystem dreier seg om alle de spennende nye yrkene som forblir uoppdaget fordi rusmisbrukeren sklir ut på en sidevei langt utenom systemet. Hva med å spørre: "Kjære rusmisbruker, hvilke idéer har du? Har du forslag til nye oppfinnelser av jobber samfunner kan dra nytte av? 

 

Jeg ser deg, og jeg digger det jeg ser. Jeg lytter til deg og liker det jeg hører. Ser deg for meg på scenen, sammen med han eldre mannen som du sier du skulle ville jobbe bra som vaktmester sammen med. Ser deg for meg som gründer og som noe innen antikk, salg og service.

Man må bare se deg i øynene og godta at du ser med annet blikk enn andre. At du er en verdifull kunstner av en original. Mer enn bra nok akkurat som du er. Bedre, og mer spennende, enn så mye annet her på kloden.

 

Kjære såkalt vellykkede A4menneske: Pass deg, så du ikke tråkker på et frø. Ikke se ned på et menneske i utvikling når det befinner seg i sin aller første fase opp og fram. Det du knuser, kan hende var nettopp det frøet som skulle bli til den plantearten som skulle redde verden. Vokt deg for dine fordommer, og ta en titt i speilet. Der finner du det du skal endre på. Ikke nede på bakken under deg. Der finner du skattene. Det er stort dette, det er så globalt; det som kan skje med alle samfunn her i verden dersom vi inkluderer geniene.

 

Vi har en artist her i Norge, som har skjønt hvilken holdning vi bør utvikle:

 

"...var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i armen. Små arr etter gårsdagens skudd. For da ho gikk ut gjennom døra, var det for seint da for ho til å snu. Den blei for tung denna børa, vi skulle hjelpa ho, jeg og du. For ho satt nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Ho prøve å ta dem på ordet, men tida, den bare går..."  (Rune Rudberg, "Nederst ved bordet".)

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Kyss meg bak, idiotblogger, jeg vil ikke lese om operasjonene dine!


 

Kjære idiotblogger, vi vanker i samme kjerka, og må skal jeg banne høyt i den! Hold deg fast der oppe. Hvis du faller kan det hende du spretter opp og ned som en plastikksprettball, til evig tid!

Vi bloggere skriver og tar bilder. Så preker og synger vi det ut i denne blogg-kjerka. Har du noen gang tenkt på hvem resten av menigheten er?

Du tryner ut av paradis, og rett inn i en blogg. Så tjener du noen slanter på reklame og partyjobber, og bestemmer seg for å operere den nesa. Og de brystene. Og de leppene. Og resten av sulamitten. 

Og vet du hva? Det synes jeg er helt ok. Fabelaktige greier for deg dette. Jeg dømmer ikke andre mennesker for at de opererer seg. Kjenner mange som har fikset på seg selv, men det er en privatsak for dem. At du utsetter deg selv for dette, skulle jeg jammen ikke blandet meg inn i

HVIS DU BARE HADDE HOLDT DETALJENE FOR DEG SELV, FOR POKKER!

 

For her på siste benk må alle vi andre reparere skadene som du forårsaker ved å reklamere for såkalte skjønnhetsoperasjoner. Alle vi bloggere som er oppmerksomme på hvilken påvirkningskraft vi kan besitte, må trøste og plastre sår på en stor og deprimert gruppe av våre lesere. Fortelle dem om virkeligheten. Vise oss uten sminke innimellom. You know. Skrive innlegg som dette og sånnt som du ikke liker at vi gjør.

 

Hva er det du tenker med, idet du skriver innlegg inn og innlegg ut om silikon, botox, restylane og nosejobs? Har du glemt midt mellom alle narkosene, at samfunnet har en stor gruppe som heter "UNGDOMMER"? More like: lettpåvirkelige ungdommer, som tror dine blogginnlegg om nye pupper, den nye nesa di og enorme ballonglepper ER SLIK DET SKAL VÆRE. Det tror de. At det er dette de skal prioritere tid, penger og energi på, framfor å lære å elske seg selv akkurat som de er. KUNNE DU IKKE HELLER LÆRT DEM DET Å VÆRE GLAD I SEG SELV SOM DE ER med den innflytelsesmakten du har? Mange andre bloggere har gått bort fra å blogge umodne innlegg omhandlende "misnøye med eget utseende og hva man gjør for å fikse det". Nå blogger de heller om VIKTIGE saker, og påvirker heller leserene sine til å ta riktige valg i forhold til miljøvern og dyrevern, samt fokus på dette med å uegoistisk bry seg om sine medmennesker og dyr, og hvordan virkeligheten er med en sykdomspreget hverdag å hådtere. Det å overleve akkurat som man er.

 

Og du. Jeg vet ikke om jeg skal le, grine, brøle eller hvine like a desperate pig; men sånn seriøst useriøst: Siste mote er små brystvorter?? Men hva i helvete gjør du neste sesong da? Når det blir på mote med svære brystvorter? Eller firkantede brystvorter? Slå denne a: brystvorter formet som en rekkende langefinger! HVA SØREN HAR MATFATPUPPER MED "MOTE" Å GJØRE? Hvem er så avhengige av andre's smak og behag, at de kjøper en mote bestående av en bitteliten brystvorte? Din forbanna voksesmert du er, du kyniske lege som fant opp denne "moten", gikk ut i media med den, og prakket den på lettlurte ungdommer!

 

Og "bleke analåpningen"? Djizes... Virkelig? Kvinne skjerp deg; du er ikke laga for å være et objekt. Såpass åpen om privatlivet mitt skal jeg være, at jeg innrømmer det: BLEKE FISERINGEN MIN GJØR JEG IKKE! BASTA! Du kan likevel kysse meg bak, idiotblogger som åpent støtter denne bransjen, slik at ungjentene bleker ræva si i stedet for å drite i det. De som heller burde bruke hue og fise videre i livet akkurat som de er. Da ville de sluppet trangen til å ta frem den ræva si til enhver anledning for å vise frem siste mote! Hva skjedde meg klær på siste mote? Miss sixty, 555, boots og skinnjakke? Og for å banne enda høyere i denne bloggkjerka: kvinner har gjennomført analsex i årtider uten så mye som å klore rompa si! Det heter DIRTY, og Christina Aguilera kan fortelle deg om det i en av sine låter.

Hva skriver de fiseringklorede folka på datingprofilen sin by the way? "Har bleket rumpe; klar til bruk og kast.."

 

Og denne bransjen støtter du, slik at sponsorene dine kan tjene seg søkk rike på triste jenter som tror de får det bedre hvis de blakker seg på "siste mote"!

 

Hvorfor? Gi meg EN god grunn til hvorfor du deler dette med ungdommene våre, når det finnes så mye annet du kunne valgt å blogge om? Ok, så du får operasjonene gratis mot reklame? Er du virkelig så egoistisk, at du rett og slett grådig tar i mot operasjon etter operasjon, mot å bidra til at våre ungdommer tror de må operere seg for å bli bra nok? At du selger dine egne verdier og din egen selvrespekt er en ting, men driver du med god samvittighet også å selger selvtilliten til barna våre til en kynisk bransje? Kan det virkelig være slik at du mener det er greit å påvirke ungjentene våre til å tro at det bare er å operere seg? Hva om du får barn selv en dag; er det dette du vil lære dem, at de bør operere bort trekkene de arvet av deg? 

 

Allright, du mener det florerer av folk på media som fronter operasjoner. OK, MEN MÅ DU? Må du virkelig ødelegge livet til den andelen unge jenter som ville gjort som deg hvis du hadde latt være å fronte dette? De som trengte ditt siste innlegg for å bestemme seg for at de ikke er bra nok som de er? Sannheten er, at du aldri må noe som helst. Du VELGER alt!

 

Du velger å skryte av din totalforvandling for å sanke lesere? Du kunne ikke bare sagt og skrevet elegant "Ingen kommentar", dersom noen spurte om de nye puppene dine, leppene dine eller nesa di? FORDI GRUNNEN VILLE VÆRE AT DU SKULLE LA VÆRE Å PÅVIRKE NORGE'S UNGDOMMER I NEGATIV RETNING? 

 

I dette landet har ungdommene det travelt. De studerer, de trener og er sosiale. Et døgn har ikke mange timer. Har det falt deg inn at mange av disse bare har tid til å lese Norske blogger? Hvilket er nettopp der du tryner så det dundrer i ditt argument om at internett og annen media allerede er eksponert for plastisk kirurgi. Du er en større hjernevask enn du skjønner selv. Men det er ikke rent. Det er skittent. 

 

Ding dong. 

Hører du ikke kirkeklokkene ringer?

Alarm, alarm!

Signal signal!

 

Det er ikke lov å forherlige selvskading og spiseforstyrrelser på plattformen blogg.no. Vet du hvorfor? DET ER FORDI UNGJENTENE VÅRE IKKE SKAL BLI PÅVIRKET AV DET, OG FORDI DE SOM SLITER MED SLIKT FRA FØR, IKKE SKAL TRIGGES. Selv om det er lov å forherlige plastiske operasjoner på blogg

...ER DET FOR SØREN LOV Å TENKE SELV OGSÅ!

 

Kjære ungdom. Ikke les disse plastikkbloggene. Gå heller på biblioteket og lån bøker som: "Elsk deg selv" og "Sky's the limit" av Wayne W Dyer, "Du kan helbrede ditt liv" av Louise L Hay, "The secret", "Kraften", "Magien" osv.. Come on, innerst inne vet dere at løsningen ikke er å endre på 20 ting ved seg selv for å bli 100% fornøyd. Hva hvis man døde under en narkose pgr av en legefeil, hvor tragisk hadde ikke det vært? Det går an. Og det går an å vente til man har passert 30 år; og hvis man så fortsatt ønsker det like sterkt, så gjør det som en privat sak. Det er en personlig sak, ikke sant? Man går ikke rundt og viser frem analen si heller. Og man går helst alene på do. Noen ting er privat.

 

Kjære Kristin bak bloggen Styleconnection: Du er ikke alene om å fighte denne pestkoleraen som trekkes ned over våre ungdommer's hoder. Det er ikke du som kaster stein i glasshus, slik de pesepåstår mot deg hver gang du går offentlig ut mot denne plastikkfrontegalskapen. Fortsett med å være en del av oss som prøver desperat å overtale ungjentene til å heller forsøke å elske seg selv enn å endre seg selv.

 

Jeg er med, og bruker min stemme mot all denne galskapen av crazy fokus på utseendet. Er DU? Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med Kristin og meg.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Face: forbipolene

Snap: forbipolene

 



 

 

 

Nei, bloggere behøver ikke å tåle alt: Her er de nye reglene!



 

 

Bør kunne tåle ditt, bør kunne tåle datt, hilsen fellesbloggen facebook. Men DE, de trenger ikke kunne tåle noe som helst fra oss bloggere. De er kjappe ut med "Dette må du tåle"-kortet, selv om det samme ikke gjelder tilbake: DE som kommentatorer, må kun tåle det som rammer de selv. Og de henviser altså til regelen om at du må tåle alt siden du velger å være offentlig. På slutten av dette innlegget vil du kunne lese de NYE REGLENE.

 

Jeg som alle andre vet at mamge folk også opplever hets i sosiale medier. Forskjellen er at på facebook og andre plattformer, blir ikke dette ansett for å være greit. Det kalles noe. Mobbing. Nett troll. You name it. Og det er ok å svare tilbake. Det er derimot ikke ok dersom en blogger svarer tilbake på en kommentar.

 

 Let me tell you: selv om jeg skriver meningene mine og poster bildene mine i en blogg, mens du bruker plattformen Instagram for bilder og fellesbloggen facebook til meningsytring, betyr ikke det at jeg skal oppføre meg likt en ydmyk liten bakterie i et hjørne som skal godta og finne seg i all verdens haggel med kritikk fra deg og dine kafétøtter. 

Hva skjedde med normal høflighet begge veier? Hvem er det som begynte å påstå at kun bloggere er det nettfolkeslaget som må tåle ALT?

 

Det irriterer meg at enkelte tror de har rett til å misforstå oss bloggere i hytt og pine, for så å vri og vende på hvert eneste ord, til det blir noe helt annet enn forfatteren mente; noe kritikkverdig. Nå har jeg selv hittil vært rimelig heldig, men jeg tåler ikke så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv: det er nemlig heller ikke greit å hetse rosabloggere, og nei: de kan ikke takke seg selv fordi de velger å blogge. Da skulle såfall ALLE som stikker hue frem på internett kunne takke seg selv for netthets. Det er ikke ok med en rasistisk holdning ovenfor en minoritetbrukergruppe på nett, utløst av fordomsfulle holdninger. Likt for alle.

Nei! Jeg er ikke hakkepakken din med rosa cellofan på, ei heller er jeg en liten kylling, bare fordi jeg blogger. Hvis jeg gikk løs på deg og din facebookstatus, eller ditt instagrambilde, på samme måte som du gjør mot bloggere, ville jeg blitt satt på plass med en gang. 

 

Mine innlegg kommer ut i sosiale medier skånsomt innpakket i blogginnlegg, slik at du velger selv om du vil trykke deg inn for å se tekst og evt flere bilder enn framsidebildet. Dine innlegg skytes direkte ut i fellesbloggen face; eller plasseres på instagram, så alle der inne ser med en gang.

Du liker ikke det du ser, likevel må du bare trykke deg inn her, for å oppsøke det motsatte av hva du mener, slik at du kan fokusere på negativiteten i det å kritisere. Kos det, hva? Å sitte å pille frem små feil du mener jeg skriver, bare for å henge meg ut offentlig etterpå på en elegant måte. For tilbakemeldingen din kommer enten i en kommentar inne på bloggen, eller på facebook. Ikke i en høflig melding per facebook. Nei, den skrives pent og pyntelig kritiserende så alle kan se hvordan du er misfornøyd med meg. Selv om jeg aldri ba om det. Selv om høflig tone gjelder på alle andre arenaer enn inne på en blogg. Når begynte du å tenke at jeg var interessert i å få vite om din kritikk rettet mot meg? Hva vil du oppnå med det? Har det falt deg inn at det går an å sende ei vennlig melding til meg, og spørre meg om du kan ha misforstått? Slik du turer frem, kan det nemlig virke som om du kun er ute etter å spytte på meg.

 

Hvorfor skal jeg "tåle det" mener du? Finnes det andre regler for oss skribenter som skånsomt pakker hele innlegget inn i en tittel og et bilde, enn dere racere på facebook? Det er ingen diskusjon jeg har startet, jeg har tross alt bare lagt ut et innlegg inne på bloggen min; jeg ba aldri om finpuss eller kritikk. 

Du MÅ ikke trykke deg inn på bloggen min dersom du finner tittelen provoserende eller irriterende. Det er ikke å anbefale generelt, at du oppsøker det som får hjertet ditt til å banke heftigere og blodpumpa til å jobbe unødig.

Kan hende opplever jeg deg som frekk. Hvorfor må JEG tåle det, når DU ikke må tåle mine ærlige svar? 

 

Fortell meg eksakt hvem som oppfant regelen som bestemmer at bloggere må tåle mer uvær og storm enn andre internettere, bare de bidrar på sosiale medier på en mer innpakket måte enn alle andre på facebook, twitter og instagram; der pakkene allerede er åpnet i det de når deg. Dette er ikke en "regel" vi bloggere nødvendigvis må finne oss i eller i det hele tatt godta.

Hvis noen bare kan finne opp en slik tullete hang out bloggers regel, da kan jeg også rent generelt, det! And it goes out like this: 

 

-Du kan heretter oppsøke alle skuespillere og artister siden de stikker hue frem in public, bare for å krangle om sangtekster, budskap i filmer eller make up og hår. De må jo tåle det: de velger selv å være offentlige!

 

-Når du møter damene på kafé, og en av dem sier noe som 90 % av dere andre kan vri om peis, er det duket for høylydt og agressiv debatt. Hva så? Hun må bare tåle det! Og etterpå kan dere håne henne for at hun kaller dere " høylydt og agressiv". Dere kjenner jo henne ikke sååå godt, hva så om hun blir litt lei seg? Nei hei hå; dette må hun faktisk tåle.

 

-I butikk-køa, når en ukjent mann klager på prisen på en matvare til kassapersonen, kan du blande deg inn og kritisere den andre kunden fordi du ikke er enig. Resten av køa også. Mannen må tåle det; han er tross alt out in public altså! Offentlig! Ya hear? Off ent lig!

 

-Butikk-kø nr 2: Du har det travelt, men kassapersonen somler. Nå kan du klikke i vinkel og rope ut i internettstil all verdens kritikk mot den butikksansatte om hvor treg han er og hvor dårlig tid du har! Det må han tåle, han jobber jo i offentlighet, strengt tatt! Tåle tåle!

 

-Siden du er å anse som deltakende blogger i fellesbloggen facebook, må du heretter tåle all verdens kritiserende kommentarer hva enn du legger ut. Nettmobbing? Neida. Nett-troll? Finnes ikke! Dette må du tåle ja, hey ho!

 

-På instagram skal alle bilder du heretter publiserer, nøye granskes med misunnelige øyne av andre instabrukere, og hver minste lille linje kritiseres og debatteres. Siden du legger ut dette bildet i offentlighet, må du tåle alt! Alt, I say!

 

For det er vel likt for alle som stikker hue ut i offentlighten, hva? Ikke bare oss bloggere, eller hur? Jeg gjentar: Presenter meg for det mennesket som oppfant den uskrevne regelen omhandlende det tulltøys at nettgruppen bloggere skal måtte gå på ydmyke tå hev og tåle alt, mens alle de andre nettgruppene som legger ut bilder og tekster uten innpakning, er fredet med ord som nettmobbing, netthets og nettroll. 

 

Jeg vil nemlig ha et par ord med i laget!

De kaller dem voldelig; jeg kaller dem wannabe Steinalderfolk



 

Kamera, alarm, forsvarsspray og ekte venner; er en fin kombinasjon. Og innimellom kan det være ekstra greit å reflektere over hva som er reelt, og hvem som er gufs fra steinalderen. Vi går snart inn i et nytt år. Og det skal være et år der vi ikke kaster bort tid på tull. Fjas. Svada. Derfor gjør jeg meg noen tanker her inne på forbipolene.blogg.no, og håper du vil lese dem. Jeg skal nemlig skrive om 3 ekte, tøffe menn som jeg beundrer, for å illustrere mine meninger omkring voldelig atferd.

Redsel er ikke respekt. Frykt handler ikke om beundring. Nei, det å fremkalle panikk hos andre mennesker, er hverken respektabelt eller beundringsverdig. 

Men enkelte mennesker mangler intelligensen det krever å ty til ord, framfor vold. Når de i tillegg skryter av det etterpå, topper det hele seg i et cirkus av umoden latterlighet. 

Jeg kjente en mann som var svakelig pgr av alkoholisme. Han er død nå, og jeg leste et dikt jeg skrev til ham, i begravelsen hans. Han var en klok mann, som plent nektet å slåss og den slags tull. Nei, han var derimot altfor smart til å ty til vold. Han kunne bli sint, men da brukte han velformulerte ord og kraft i stemmen sin for å få frem poenget sitt  Titt og ofte satt han der med et stort blåøye da jeg kom på besøk. Han nektet å si hvem som hadde slått ham. Holdt seg for god til å kritisere andre.

En gang for over 10 år siden klikket en ungspire i mitt hjem da vi hadde narspill. Han hadde sovna, jeg hadde sminka ham. Så hadde han våknet, sett seg i speilet blottet for humor og selvironi, og klikka. Han veltet stuebordet mitt og brølte til mine mannlige gjester at de bare måtte komme igjen! Han skulle slåss! De to mannfolka så på hverandre, rister på hodet, og så på ungfolen som stod der med nevene sine i knuter. Så sa de: "Åååh se som du har rota da gutt! Nå må vi rydde opp også, nei og nei altså. Slåss??? Nei herregud det gidder vi da ikke. Ro deg ned nå!"  mens de hentet kost og støvbrett og huffet seg hoderistende. Den unge sinnataggen fortsatte riddertrippende å mase med knyttnevene klare mens vi andre ryddet opp sølet på gulvet og satte bordet på plass. Til slutt gikk det opp for ham at ingen av oss ville, og at steinalderwannabe'en i ham framstod latterlig. Han begynte å gråte, og vi trøstet ham. Så sa han beklager, og jeg fikk forklart at jeg bare mente å tulle litt, før han ruslet hjem og fikk seg litt moderne søvn.

Ingen av mine venner er et latterlig sirkus av umoden og voldelig atferd. Jeg kan ikke ha kontakt med slike som lever i en barnslig slags sfære av uvitenhet og innbilt kraft. Dette fordi jeg rett og slett ikke finner slike mennesker interessante. Du vet, sånne som angriper deg når du er utmattet av både farrang og influensa, i ditt eget hjem selvfølgelig, der du er redd for at tingene dine skal ødelegges hvis du gjør selvforsvar; for så å skryte av det etterpå som om det er noe å være stolt over.

Javisst er det trist at det som regel er de frustrerte og voldelige sjelene som sliter i de sene nattetimer med angst og frykt. Men det kan man ikke gjøre noe med. En kan ikke hjelpe et vesen som lyver og skaper falske fasader, og som plager andre med nettopp det som plager dem selv. De må helbrede seg selv.

Men en kan takknemlig prise de smarte, oppegående og ekte vennene man har; sette opp kamera, installere alarm, skaffe seg forsvarsspray og holde seg lang unna enhver kranglefant. Lære seg selvforsvar og satse på at man ikke er nedbrutt av sykdom hvis man møter en flintstone i ei bakgate. 

Livet i Steinalderen handlet visstok mye om vold, angrep og forsvar. Jeg kan forstå at tålmodigheten tok slutt i det man uten ord forsøkte å forklare noe,æ viktig med peking og stønning, og dette med jakt og survival of the fittest. I steinalderen. Men strengt tatt er vi ikke der nå, selv om mange henger etter. Det skal ikke være nødvendig å innta en primitiv og ikke så rent lite komisk, voldelig holdning i år 2016/17. Vi har ord å bruke nå. Et annet språk enn kroppsspråk. 

Derfor synes jeg ikke det er så coolt med barnslige tåper som skryter av sine steinalderpregede angrep og primitive atferd. De ville ikke kommet langt med den slags oppførsel på et Universitet. De oppnår ingen doktorgrad, respekt eller rikdom ved å hente klubba si og Flintstonedrakten sin, og gønne på. Har hørt det der før, liksom, mygod; get a life. 

Et intellegent sinn er dessuten klar over karma. En smart hjerne vet at man kun trenger å gjøre selvforsvar, for så å komme seg unna flintstonefiguren med sinnavansker, fordi universet vil sørge for karmabalanse i ettertid. Mørke og vanskelige tider vil komme, for den som kaller seg troende, men som lyver og går til angrep som et steinaldervesen, uten å ha peiling på fakta. 

Imens kan du slappe av med alle dine tiltak. Et kamera vil feste alt på tape. En alarm vil holde dem på avstand. En forsvarsspray vil gi deg tid til å komme deg unna. Du har rett til å velge å være et moderne menneske som tar avstand fra vold, og heller velger lettvindte løsninger sånn just in case. Slike flintstones vil kalle det feighet at du bygger deg en sikker borg så du får leve ditt liv i fred i riktig tidsalder. Men det er fordi de wannabe steinalderfolk, og ikke har lært seg andre måter å kommunisere på når intelligensen tar slutt i hyperventilasjonens øyeblikk av hysteri og drama. 

 

Så vil karma og sannhet sørge for resten 😉 

 

 

 

Kjære drittsekk i kommentarfeltet



 

Da folkeskikk ble til eder og datagalle. 

 

Velkommen til en usynlig plass ved siden av den virkelige verden. Et surrealistisk sted farget i blått, dekorert med hvitt og snikreklamisert. Det har eksistert helt siden 4.februar, 2004. Da ble facebook født. 

Takk til Mark Zuckerberg for ansiktsboka, likes og shares, tross alt førte facebook mye godt med seg. Hva var data før facebook? Hvor mye kontakt hadde vi med fortidsfolket før vi joinet dette samfunnet inni dataverdenen?

 

Joa, facebook er på sett og vis bra. Men hver eneste medalje har sin bakside. Let's no longer talk about sex, som på 90tallet. Let's talk about facetrollene.

 

De ville sett deg inn i øynene og drukket den kaffen med deg. Kommentarene til det du hadde sagt, ville vært høflig og mykt formildet. Folkeskikk heter det, og du husker kanskje den tiden da man kunne den skikken utenat. Til punkt og prikke. Kommunikasjonen vaklet ikke, men stod stødig og enkelt på påler av eye to eye, og telefonsamtaler.

Så ble altså facrbook født, og kommunikasjonen vokste til nye høyder. Man kunne gjemme seg mer bak tastaturet enn tidligere. Ja en kunne spy ut kommentarer, for så å skjule seg. Man slapp å se folk inn i øynene, slik at kommentarene ikke lenger behøvde å pakkes inn i høflighet. Å utvikle sin feighet i fred og ro, ble normalt.

 

Nettrollene er infisert av en sopp som raskt både gror og formerer seg. Soppen heter kritikk, og vokser i takt med internett. Slike surmager er på nett for å speide etter noe å kritisere. Noe å kommentere. En eller annen slags tabbe noen har gjort, som de kan sette sine skitne fingre på, og spy ut eder og datagalle til.

 

Tidligere, på nittitallet og begynnelsen av 2000, kunne de samme folka tillate seg å si meningen sin over den kaffekoppen, med øykontakten det innebar. Men den sanne mening var altså pent innpakket i krusedullhøflighet, og man bevarte både selvrespekten og respekten for vennene sine. 

Så bredte det seg til alle plattformer av sosiale medier. På hver eneste lenke der det er mulighet for å kommentere, er det fare for facetrolldom, eder og datagalle.

 

Kjære drittsekk i lenker og kommentarfelt. Jeg skal minne deg på noe som du har glemt: Du kan ha egne meninger og samtidig være både høflig og veloppdragen, og ivareta en viss folkeskikk. Du går ikke glipp av din egen verdighet selv om du bare skriver din egen mening, og dropper alle de frekke og paranoie forestilningene. Gi effen i de ti hønsene, når alt du har av fakta er ti fjær, hva?

 

You don't want to be a wannabe-drama på internett, når det oser av deg at du allerede er så proppfull av drama, fjas og fjær, at du strengt tatt ikke tåler mer. Du er forstoppet, og facebook er forstoppet av slike som deg. Vi er lei. Hear me out: Vi er mettet. Det er ikke lenger interessant med hverken eder, galle eller dramafjær flaksende hit og ditt på nettet. 

 

Hva med å prøve noe nytt? How about saying it the nice way? Er ikke det spennende nok for deg å skrive sterke meninger pakket inn i vennlig cellofan med sløyfe på? Da har du et hverdagsproblem. På tide å gjøre ditt virkelige liv så spennende at du ikke danner deg soppvekst og intrigebehov i den søvnløse internettverden. Nå. Slutt å let etter feil og tabber du kan kritisere det grønn og blå på. Avtal heller et kaffebesøk og øv deg på cellofaninnpakkede og sterke meninger det oser respekt av. Da ville jeg laika deg iallefall.

 

Om det er facebookbrukere eller bloggere du både kritiserer og trakasserer med trollete ord, whatever! Når ble det GREIT å mobbe noen så brutalt og stygt, for ikke å snakke om innimellom anonymt?

 

Helt på vidda sittert stygge kommentarer og dingler med føttene. Ingen vil vedkjenne seg dem, og ingen finner dem interessante eller positive nok til å ville hangaround med disse ordene. Helt på vidda, og fjernt fra virkeligheten, flyr ti uvirkelige høns omkring og finnes egentlig ikke. Helt på vidda. Ja det er der de hører hjemme. Fjærene de ble til av, har forlengst flydd med vinden.

 

Sannheten på internett er altså fjær som flyr med vinden. Bruk ørneblikket ditt og vær smart: få øye på fjærene, og fly forbi de uvirkelige hønene. Og please da; ikke vær sånn et facetroll. Gjør dine forfedre stolte, og unngå at de snur seg i gravene sine: Husk folkeskikk og nettvett, hvis ikke havner meningene dine på vidda, der ingen ser dem eller tar deg på alvor.

De nye statsborgerne ville ikke integreres, men endre den norske alenemoren. Les hvordan det gikk.



 

Jeg har flere ganger tenkt på hvordan jeg skal skrive dette. Det ville være uanstendig av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i sommer om dette (kommer straks tilbake til det). 

For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling likevel. 

Andre bloggere har i det siste satt lys på dette med å ivareta vår nasjon, våre verdier, kultur og høytidstradisjoner  ( Les http://m.sveinjr.blogg.no/1481749331_n_er_det_faen_meg_nok.html  )

Jeg ga dere dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1469294374_23072016.html

...og fikk etterpå trøbbel. 

En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene. En kjip opplevelse, hvor jeg gråt og prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med deres samtykke. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos selve familien, og innlegget fikk stå. Det stemte ikke likevel, bildene behøvde ikke slettes.  Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt sannheten engang, selv om jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg trodde de likte velkomsten.

 

Men etterpå ble det kaldt...

 

 

Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst  Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god Norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Men med vondt i magen og smerter i brystkassa måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut. Jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis to av de andre nabohusenes beboere, så jeg berger.

 

En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet.

 

Jeg gjentok. 

De glodde.

Stillle. 

 

Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme norske kvinnekropp. Jeg ble irritert, og sa: "Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!" Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen? 

 

Jeg åpnet både hjertedøren min og ytterdøren våres i sommer, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet. Jeg ble målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: "fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?" Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts. Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.

 

Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.

 

For jeg var naiv og tok feil. Vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere de fleste av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann. Vi blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for rasisme. Wikipedia says: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.

Jeg vil ikke at Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalitetsskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia og barna våre må nynne Deilig er jorden, mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.

Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at jorden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system jeg må forholde meg til.

 

Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på bakkeplan funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De kan ikke forakte en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det.

Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin så vi måtte passe på å sommerlig skrelle av oss klærne for å få nok D, måtte vi sørge for latter og glede i grender og bygdakroker vinterstid.

 

Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa. Jeg har selv delt den statusen på fb, fordi jeg synes den var inkluderende til alle mine innvandrede venner. 

Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende. 

Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende. Og man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.

Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss norske blir forsøkt endret, og ignorert etter noter. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette.

 

Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en fyr som ikke kunne forstå meg. En mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har mannlig samboer. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere de med homofilt samboerskap.

Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.

Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil de se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.

 

Burde det ikke være omvendt?

 

Nei, de fikk ikke til å endre meg. Jeg går i de samme klærne og spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt Norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Har hørt om sekter som bruker avvisende ignorering som våpen dersom noen strider mot gruppens felles-syn, men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.

 

Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til å ville det. Kjære Statsminister, hjelp meg du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir delt? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler, tradisjoner og ikke minst at det er ok at jeg som kvinne går i skjørt? Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene?

Folkemordet i Aleppo vekker opp en hel verden



 

 

Kjære alle små barna i helvete på jord. Måtte dere tilgi meg for at jeg bare sitter her og ser på. For vi folder våre hender, og lukker våre øyne.

 

Det er våpenhvile i Aleppo. Som om de er ekstra snille i noen timer. Som om ikke dette var en selvfølge.

 

Jeg kysset mitt yngste barn på nesen og pakker ham inn i dynen. Det eneste jeg ba om i kveld, var at han måtte sovne tidlig, så jeg fikk rusle ned i stua, slå på TV'n og slenge meg i sofaen.

 

Men klokka er ni, og det er nyheter. Jeg begynner å grine som vanlig. Slappe barn oppå ei vogn fraktes ut av Aleppo av desperate men stille foreldre. Eller var det en mor? Ingen far? Levde de to barna, eller var de mer livløse enn sovende? 

 

Alle de små barna i helvete på jord. De små, bankende hjertene har sluttet å slå for ingen annen grunn enn menneskets grådige bittersinn.

 

Det skjer ikke på en annen planet. Det skjer rett borti her. På samme klode. 

 

Vi folder våre hender, men lukker våre øyne. Lukker våre øyne.

 

I mine drømmer setter jeg alle de fæle krigsforbryterne i et stort romskip. 

Bare for å få dem til å se seg tilbake. For å vise dem hvordan moder jord ser ut. 

Grenseløs. Den er GRENSELØS. We are ONE. Vi har ingen rett til å tegne innbilte linjer på denne planeten og kjempe om såkalte landsstykker. Det finnes ingen land. Men det finnes en klode uten grenser.

 

Så ville jeg sendt dem til det uvisse univers dersom de ikke gikk med på fred på jord. Der kunne de eventuelt finne seg nye planeter de kunne kalle "sine". Eller dø. De ville uansett allerede ha fått levd mye lenger enn alle barna de har drept på jorden.

 

Barna som aldri fikk puste mer. Våkne til en ny dag igjen. Gå på skole. Utdanne seg og oppleve et bedre liv.

 

Nyhetene glimter til med nye innslag. Ungdommer i Alta tar lunkent imot statsminister Erna Solberg pgr av fraværsgrensa. Hvordan kan det være viktig, når jeg nettopp fikk et glimt av en verden der barn og ungdom plages til vanvidd og myrdes? 

 

Are we not ONE?

 

Hvorfor er ikke alle ungdommene i verden i full gang med å bake kaker for å selge, slik at de kan samle inn ressurser til å hjelpe barn i krig? Redde barna? Bry seg. Hva er dette gnålet om fraværsgrenser, når der er barn og unge i en fjern himmel, som aldri fikk sjansen til å gå skole? Og hva menes med et slikt latterlig nyhetsinnslag rett etter et glimt av unger i helvete på jord, som ville gitt alt for en fredelig dag ved en lærerrik pult i en fredelig by? 

 

Hvorfor sitter jeg her og glor på en skjerm? Det må vel være noe jeg kan gjøre? Hvorfor denne ubalansen på jord?

 

Ja hva annet kan vi gjøre.

 

Annet enn å grine. 

 

Hva om det var mine barn? Hva om det var mine elskede unger som måtte kjenne slik utålelig redsel og forferdelig smerte? Hva om det var jeg som måtte se livet i mine barns øyne forsvinne for evig og alltid?

 

Vi får ikke tenke at dette skjer i et annet land. Kloden er en eneste planet. Dette skjer i vårt land; vår planet jorden. Det skjer her borti nabolaget, vet du. 

Vi finner på løgner som at det aldri kan bli fred. Det var på 1600tallet det ikke kunne bli fred. Det kunne aldri skje i det århundret at de surfet på nett og flydde i fly heller. Det var da. Nå. NÅ kan det bli fred! Vi kan fly! Vi kan bruke noe som heter data, surfe på nett! Det er nye tider.

 

Selvfølgelig KAN det bli FRED, for faen! 

 

Kan vi fortsette å folde hender, kan vi åpne våre øyne. Slutte å sutre om at ingenting hjelper lell. Begynne å ikke godta det. Vi kan ikke godta at et eneste barn på denne kloden krenkes i krig.

 

Min overskrift er desverre foreløpig ikke sann. Folkemordet i Aleppo vekker ikke en hel verden. Så og si alle sover. Foreløpig. 

 

Kjære barna i himmelen.

Vi folder våre hender og beklager dypt og hellig. Så åpner vi våre øyne og finner frem til fred. Vi trer ut av saueflokkene og begynner å tenke individuelt og globalt. Vi godtar ikke lenger udokumentert og uten bevis, at der ikke er mulig å skape fred på jord. Kjære barna i himmelen, måtte dere finne fred der dere er nå. Måtte vi tørre å se dere inn i øynene i drømmene mens vi sover om natta. Måtte dere hviske løsningen til oss i de mørkeste timene, så vi kan skape fred der det fortsatt er liv, håp og hjertebank. @men

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

fb: forbipolene

Blir barnet ditt mobbet? Få med deg disse 10 konkrete rådene.



 

Barnet ditt liksom krymper, og blåflekkene rekker ikke å krympe før nye lyser mot deg. Eller kansje er det mer øynene som har sluttet å lyse når din lille elskede skatt ser på deg? Begge deler? Sakte men sikkert går det opp for deg: barnet ditt har vokst seg inn i rollen til et mobbeoffer. Nå gjelder det å gjøre en forskjell; spille en rolle. For det spiller en rolle; det utgjør hver eneste dag for både barnet ditt og resten av familien.

 

Du ønsker konkrete råd, ikke sant? Her, i dette innlegget skal både du som forelder og samfunnet ellers få gode, nyttige, konkrete råd. 

 

Jeg tok turen til en familie i Sør-Trøndelag som ønsker å være anonym, til barna's beste. Derfor byr jeg dere på pseudonyme navn. Like sør for Trondheim får jeg komme inn i stua til Ida og Anders, og de tre barna deres Emma (13) , Emil (11) og Emilie (9). Vi skal snakke om perioden for flere år siden, da Emma fortsatt gikk på barneskolen og ble mobbet. Og hva de gjorde med det.

 

I tillegg tar mamma Ida og jeg en real Skype-prat med forfatter, blogger og vinner av "Året's mammablogg" og "Året's gullpenn", Marte Frimand-Anda. Dette kommer jeg tilbake til i siste del av innlegget. Velkommen til et fortellende type innlegge, der jeg innimellom nominerer rådene som "råd 1:", "råd 2:" osv. 

 

Det er et hjertelig hjem jeg kommer til. Trondheim har virkelig noen idylliske fire vegger på sørsiden av byen, og jeg føler meg velkommen der jeg sitter med en kaffekopp i hånda og penna i den andre. Jeg får møte ei jente på 13 som innimellom ikke greier å skjule tårene i øynene sine; det er fortsatt tøft å prate om den vonde tiden da hun gjemte seg overalt på skolen så mobberen ikke fant henne, ingen ville leke med henne, og hun kom hjem med blåflekker hver dag. Så tok mamma og pappa grep, og det glemmer hun aldri. For det funka. Det hjalp. Og det ble bedre.

 

-"Vi fikk klager på Emma fra læreren hennes." forteller Ida. "Læreren kunne ringe og fortelle at jenta vår hadde vært umulig igjen, og gjemt seg bak gardiner og i et siderom i gymsalen. Jeg som mor spurte heller min datter om hvordan skoledagen hadde vært, enn å klage på henne, og fikk høre mer og mer om hvordan de andre barna plaget henne."

 

Råd 1: Opprett et fortrolig foreldre-barn forhold, og snakk med barnet åpent om hverdagen. Fortell fra din egen dag, og spør etter barnets dag. Ikke gi deg, men vis interesse og bli så godt kjent med din lille venn som overhodet mulig. Slik får du muligheten til å få vite om mobbingen, hvilket jo er nødvendig for å kunne iverksette tiltak.

 

Råd 2: Snakk mye med barnet ditt om hva som er mobbing, hva som ikke er det, hva som er greit og hva som ikke er greit. 

 

Emma's foreldre forteller om hvordan hele familien gradvis ble mer og mer sliten da de fant ut om mobbingen Emma måtte deale med. Emma turde ikke å sove, og ble fortvilt da foreldrene la seg og sov for kvelden, for da ble hun liggende videre alene om tankene. Hun ble redd, engstelig og utslitt. Dermed ble hun bare svakere og svakere, mens mobberene framstod sterkere og sterkere.

 

-"Vi bestemte oss for å prøve ut melatonin på henne. Pappan i huset reiste mye i jobben, og brukte melatonin, som jo er et naturlig tilskudd av et stoff vi har i hjernen fra før. Vi ga datteren vår litt melatonin, og det hjalp. Nå fikk hun den søvnen hun behøvde, og vi fikk melatonin på resept til henne straks. Emma begynte å bli sterkere bare den uken med god nattesøvn."

 

Råd 3: Hvis barnet ditt blir mobbet, blir det mest sannsynlig liggende våken og bekymre seg mye om kveldene. Eller nettene kan være preget av dårlig nattesøvn og mareritt. Her ligger en stor fare for at barnet ditt kan bli stresset utslitt og bryte sammen. Et svakt barn mestrer ikke hverdagen så bra som et uthvilt, sterkt barn. Oppsøk legehjelp og fortell om problemet. Ikke gi deg før du blir tatt på alvor. Det finnes homøopater, psykologer, naturmiddellærde og andre kyndige innen området. Bare forsikre deg om at barnet ditt får noe som barn faktisk kan få. Søvn. Skaff barnet ditt hvile og søvn.

 

Ida og Anders forteller videre om hvordan de bestemte seg for å gi Emma, og hele resten av familien, en pause midt på svarteste vinteren. De kjempet mot lærere som ga blaffen i datteren deres og hennes problemer med mobbing, og de var preget av hele kampen. En utslitt familie reiste til syden, og brydde seg pent lite om hva rektor mente om dette. De visste at de hadde rett: alle i familiene behøvde hvile, ro, fred og ferie.

I syden begynner mor og datter å jogge noen turer, og foreldrene får tid til å prate. Løsningsorientert finner de fram til tiltak som de bestemmer seg for å sette i verk straks de kommer hjem. Blant annet bestemmer de seg for at TV'n skal slås av tidlig hver kveld fordi det blå skjermlyset motvirker melatoninproduksjon i hjernen, og for at leksene skal gjøres tidligere på ettermiddagen. Dessuten bestemte de seg for å benytte seg av matlevering i kasse på døren, for å forenkle hverdagen og få mer tid til hverandre.

 

Råd 4: Finn deres slags pauser, slik familien til Emma gjorde. Står det på økonomien, kan man jo reise til en lånt hytte. Ta fri fra hverdagen og vinn tid og krefter til å takle situasjonen og finne løsningen. Legg skole og jobb totalt bort, og senk skuldrene. Hvis dere ikke vil ta ut barn av skolen; benytt høstferier og vinterferier til å ta en real timeout sammen.

 

Råd 5: Uansett om du er aleneforelder eller har samboer, kan du som voksen tenke ut nye tiltak og løsninger. Skrive de ned, og sett i gang med den nye og mer styrkede hverdagen staks dere kommer hjem.

 

"Nå føler jeg at jeg skal banne i kirka.." sier Ida "Men jeg må nesten si det. Vi mener selvfølgelig at skolen er ansvarlig for sine tiltak, men når alt kommer til alt, må også hjemmet gjøre sitt for å styrke barnet sitt og lære det opp i den vanskelige situasjonen. Vi trakk Emma inn i ansvaret for løsningen, ikke for problemet. Vi sa til henne at det ikke var hennes feil, men at det var hennes problem. Vi måtte hjelpe henne til å løse problemet. Mange foreldre tenker at mobbeoffer får det bedre når situasjonen bedrer seg. Vi snudde alt på hodet og tenkte at situasjonen kom til å bedre seg når Emma fikk det bedre. Når hun ble styrket til å takle problemet sitt mobbing."  Foreldrene gjorde alt for å styrke Emma. De la merke til at hun måtte oppdras og opplæres i situasjonen, og de kunne ikke bare se en side i situasjonen, men hele pakka. 

Emma ble sin egen verste fiende av hele mobbehverdagen. Med altfor lite søvn og hvile ble hun oppfarende og sint  Hun ble mistenksom og føk i lufta av lite. Slik kunne mobberene avslappet peke på hennes temperament som det store problemet, og Emma fikk skylden.

 

Men så fikk foreldrene altså se en jente som kviknet til av melatonin, moderat trening, tidligere lekser og mindre TVtitting, samt feriepauser og mange gode samtaler. Da var det på tide å oppfordre henne: "Emma! Vil de ikke ha deg med på fotballspilling på skolen? Treng deg på og bestem at du SKAL være med!" Og det gjorde hun. Hun presset seg inn i leken, sterkere enn noensinne.

 

Det hele endte med at Ida og Anders bestemte seg for at Emma skulle bytte skole i tillegg. Men før hun skiftet skolegård, hadde foreldrene altså iverksatt tiltak innen følgende områder:

-Søvn

-feriepause

-trening

-åpen kommunikasjon med lærerene

-TV-titting

-Lekser

-Ansvar for egen situasjon

 

Råd 6: Innse at det er når du som forelder påvirker situasjonen at barnet ditt får det bedre. Ja, skolen har sin del av ansvaret, men det har også hjemmet. Styrk barnet ditt på alle områder, og prat mye med det om alt det vonde. 

 

Råd 7: Trøst, men ikke stakkarsliggjør. Styrk og lær ungen din om power og hva power kan gjøre.

 

Råd 8: Kampsport og selvforsvar for barn er å anbefale. Dette for å lære seg beherskelse og kjenne på det å bli respektert, samt å beherske selvforsvar, ikke finne seg i å bli plaget, samt å lære seg å gripe inn hvis andre blir mobbet. Ikke for å lære seg å bli små slosskjemper, men for å bygge forsvar i seg selv.

 

Råd 9: Stol på deg selv. Det kan hende du som forelder bli upopulær i ukyndige lærere sine øyne, men stå på ditt. Det er du som skal lære lærerene om ditt barn, ikke de som skal lære de om dine unger. Skift skole om nødvendig. 

 

Råd 10: Aldri slå deg til ro med at vi ikke kan gjøre noe med mobbing. Finnes det bevis i form av dokumentasjon på at ingenting hjelper mot mobbing? Neivel da så, da er vi ikke ferdige.

 

Ida presiserer at man som familie aldri blir helt ferdig å deale med mobbing. En må regne med at det ligger der og ulmer. Mobbere snuser seg frem til svakheter hos offeret. Selv om mobbeofferet bygger seg opp både på hjemmebane og ellers i hverdagen, er det alltid fare for tilbakefall. Man må fortsette med det som funker, og ikke hvile på sine lauvbær. Eyes and other senses wide open.

 

Nå kommer vi til samfunnet. Ida og jeg tar en skypesamtale med forfatter og blogger Marte Frimand Anda. 

 



 

 

Let's talk about hvordan dette samfunnet bare ikke har plass til forskjeller lenger. 

 

Marte og Ida har nemlig tenkt på det samme: Her i Norge tror foreldre at hvis alle er like, så blir ingen mobbet. Vi skal ha like bursdager, like ferier og for all del ikke snakke om ferier, siden noen kan føle seg utenfor.

 

Hvem skaper "utenfor"?  Barn eller voksne?

 

-"Bare det å gå hele barndommen og presse seg selv inn i en liten boks, når du aldri får være deg selv. Man tror at alle må være like, at det er det som er løsningen" Marte mener dette ikke hører hjemme noen steder. Man må jo få være det individet man er.

 

Ida svarer entusiastisk: "Helt enig  Alt skal være så likens. Her ligger nok flink pike - syndromet, med nye krav på videregående. Og dette tullet med å pakke alt inn i en komfortabel greie; hva med å ta vare på annerledesheten?"

 

Jeg spør Marte hva hun ville gjort dersom hun oppdaget at barna hennes ble mobbet. -"Vet ikke hva jeg hadde gjort jeg, men jeg hadde nok fått lyst til å filleriste mobberne!"

 

De to mødrene forteller om en verden som skaper en skolegård der jenter skal være sminkedukker allerede som 12åringer, og alle skal være likens. Alt som er ulikt gjemmes bort, og når de da ser at andre er annerledes, blir det lettere å erte andre. Det er en enkel strategi å trykke andre ned.

 

"Det var annerledes i Spania." Forteller Marte, som bodde der med mannen sin og de to barna sine da det var bleietider. "Der begynner barna på skolen som 3åringer, med alle sine forskjeller trygt bevart i programmet gjennom hverdagen. Så ser de disse forskjellene mellom ungene tidlig, rundt 3.klasse. Da setter de dem i forskjellige retninger, der noen velger akademisk utdanning, noen kunst, andre kultur og enkelte full universitetsutdanning. Jeg så et intervju en gang, der to Nederlandske gutter fortalte om hvordan han ene skulle bli bilmekaniker, og han andre skulle utdannes høyt akademisk."

Marte forteller videre om hvordan guttene lærte oss noe viktig med få ord:

"Intervjueren spurte bilmekanikergutten: "Men er det ikke litt dumt at kompisen din skal utdanne seg høyt, og du blir bilmekaniker?" Gutten kunne ikke skjønne hvorfor det skulle være dumt. For i landet der de bor, omfavner de forskjeller."

 

Praten med Ida, Emma, Marte og Anders har lært meg mye, og gjort meg mange hakk klokere hva angår mobbing, både fra barnets, skolens, hjemmets og samfunnets ståsted. Det er ei hel pakke, og man må tenke i andre vinkler og nye retninger. 

 

Hva tror du skaper best mulig rammer rundt barnet ditt av en skolegård der alle har like klær, like bursdager, like ferier og like meninger, og en skolegård preget av mangfolk av herlige ulikheter?

 

Du har et ansvar, voksen!

 

Du har et ansvar for å brette opp ermene og skape dugnad i landet der barnet ditt, onkelbarnet ditt eller tantebarnet ditt skal vokse opp, en dugnad som handler om mangfold! Bestem deg for å ikke være med på denne forbanna likens-mølla! Nå er det nok, hva? Vi må ta deler åttitallet om igjen, og vise vei i en verden der alt er forskjellig uansett, og der det er ok å feire ulike bursdager og kle seg forskjellig. Der det er like morsomt å reise til syden om sommeren som å leke i fjæra og bade under Nordisk sol! Vi har ingen rett til å bestemme at barna skal synes det ene er bedre enn det andre.

 

La barna være i fred med alle sine herlige forskjeller, for slik vi holder på å likensgjøre alt akkurat nå, skaper bare mer mobbing.

 

Jeg anbefaler Marte's bok "Føkk Lykke", som er proppfull av nyttige kapitler og geniale tenkemåter. Årets julegave til foreldre som har alt unntatt god samvittighet. Kjøp den her: https://notabene.no/f%C3%B8kk-lykke

følg henne på facebook her: https://www.facebook.com/Casakaosnet/

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Les også:

Lille Johnnis ble mobbet til døde: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

 

Den åpne kista: en sann historie om mobbing: http://m.forbipolene.blogg.no/1452265971_08012016.html

 

Stina på bussen: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

 

Følg meg på facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

Snap: forbipolene

 

 

Til landets ensomme på julaften

 




 

Å sitte alene ved livets elv, og samme hvor frossen den er hver førjulstid, se den liksom flyte forbi likevel. For så å stivne i smerte.

Å vite at dersom du døde nå, kunne det tenkes at det gikk både uker og måneder før noen fant deg. Aldri noen som savner deg. Alltid alene, på samfunnets nederste trappetrinn. 

Så faller du av hele trappen, hvert bidige år. Ingen rus kan fjerne smerten, og intet forsøk på likegyldighet kan overskygge sannheten.

Du vet ikke hva du gjør her lenger, for alle som en ser de ut til å høre til her. Men ikke du. Du, pikene med svovelstikkene og alle Oliver Twistene i undergrunnen.

Hvordan kan de alle ha glemt hva julen egentlig handler om? Hvor mistet de kunnskapen om førjulstida og dens budskap om å bry seg? 

Noen har en gang sett deg for første gang, og elsket deg akkurat som du er, kjære outsider. Da du kom hit, hørte du til. Så du hører til, du som det stressa morgenfolket. Og når ettermiddagen kommer, og jula ringer inn: hold deg fast, og hold ut. 

Av meg skal du få en tåre. Den triller nedover kinnet mitt nå, fordi mitt hjerte gråter for deg. 

Enda en tåre skal du få. Den triller nedover det andre kinnet mitt, fordi jeg fortviler over den materialistiske vendingen julen har tatt.

Vit at jeg nekter å bli med på karusellen. Nei, jeg vil ikke være med på julestresset lenger. Hvordan kan jeg det, så lenge så mange i mitt fedreland faller utenfor i smerte og skam?

Jeg skal la julen komme, og jeg skal la den gå. Har et par planer innen frivillighet som jeg foreløpig ikke kan røpe her, og skal handle noen gaver i fred og ro. Her hjemme skal vi ikke skeie ut skamløst. Vi skal ikke kaste særlig mat, men lage sånn passe, slik at det ikke blir overdådighet til overs. Vi skal takknemlig kjenne på fred og ro julaften, og når barna sover lykkelige i sengene sine, skal jeg drømme meg bort til et gedigent og varmt slott i framtida, der jeg kan invitere dere alle. Alle dere som sitter ute i kulda og tigger. Alle dere som er så ensomme at det ikke skulle gå an i verdens "rikeste" land.

Kjære outsider. Jeg gråter av kjærlighet for deg, selv om jeg ikke kjenner deg. Du er som en stjerne; jeg vet du er der. Jeg folder mine hender og ber for at du skal overleve ensomheten denne jula også, og jeg skulle ønske du var på et tryggere og mer gledelig sted i livet. Kan vi sammen håpe på at du er der neste år? Kan jeg sende deg usynlige klemmer på julaften, vil du ta imot dem, lese disse ordene, og håpe sammen med meg? Tørre å tro på at framtidas samfunn vil bry seg om deg?

 

Alle fasadevellykkede mennesker l landets butikker og gågater: hva er rikdom? Har DU tenkt over hvem du skal glede i år; som  virkelig både trenger og fortjener det? Utenom familie og vennekrets.  DET er hva julen handler om. DET er den rikdommen du bør tilstrebe. Ikke la butikkene blende deg. Finnes det noen der ute det er på tide å ringe? Noen du kan glede? 

For det fantes en gang et lite samfunn, der man hadde ei bitte lita handelsstuggu. Der stod utstilt trefigurer som barna i bygda kunne peke på og ønske seg til jul. Klærne ble sydd og reparert, maten ble dyrket og høstet; og nabokjerringa, ja hun brydde seg. Og godt var det, for ingen ble glemt, og alle var inkludert. Når førjulstida kom var det fred. Fred, ro og ekte samhold.

Og ekte samhold, det kan ikke kjøpes for penger.

Verden stod stille, og ordet shopping var ikke funnet opp enda. Når jula nærmet seg, ble det tent lykter, og det ble slaktet mat. Kanskje var man heldig på julekvelden, og fikk pakke ut en trefigur man hadde ønsket seg og tenkt på inderlig. 

Takknemlighten over en trebit har blitt erstattet med selvfølgelige luksusleker og dyre ting. 

Og ekte takknemlighet, det kan du heller ikke kjøpe for penger.

Men du kan gråte noen tårer i ren empati for våre medmennesker som falt av underveis, og dele denne slik at den når frem til dit den skal, til jul. 

For her er min gave til alle ensomme i Norges bakgater og stille hjem: 

Hvis jeg kan gi deg en bit med lykke, vil den se slik ut: Når det ser som mørkest ut, tenn et lys: Tenk på alt rent vann du har tilgang til. Skap takknemlighet. Se på alt du har som kan varme kroppen din, og lag takknemlighet av det. Prøv dette magiske, men helt naturlige: Alt du kjenner takknemlighet over, vil du tiltrekke deg mer av. Hvis du sitter der på julaften og ikke har annet å ta deg til enn å kjenne på smerten, ta pause fra den, og prøv dette nye. Innen en uke med takknemlighet for alt du har, vil du altså tiltrekke deg mer av det. Slik er universets naturlover. Du skulle sett meg for 7 år siden. Jeg har selv brukt denne metoden. Handler om bølger også, ikke sant? Da må det vel snart komme en bølgetopp. All grunn til å holde ut og henge med her, ikke sant. 

Jeg ønsker deg virkelig, av hele mitt hjerte, en forvandlende magisk og god jul. I want action for you, men bare du har power til å trylle i ditt liv. Jeg kan bare trylle i mitt eget. Kraften bor i oss alle.

Så håper jeg, at midt oppi ensomheten, har noen gjort deg litt glad i år. Har noen gitt deg en gave og et smil, og et par varme ord. Har du selv bestemt deg for, å være din egen beste venn, og gjøre deg selv glad 😉

God førjulstid kjære potensielle venn i framtida, du som befinner deg på et sted i livet der du må lære litt vel mye på en gang. Jeg heier på deg.

 

hits