Tarot endret mitt syn på framtida

 

Jeg hører du snakker om han som gikk på vann, og tenker; jøss, det har jeg også gjort. Da var det vinter og snø, og vannet hadde frosset til is. Så preker du videre om alle miraklene han gjorde, og jeg nikker respektfullt. For man skal jo ikke stille mange spørsmålene før det blir å anse som disrespekt av religion og sånnt. Nei det er vedtatt ved lov det. At han stod opp fra de døde, han du snakker om, er jo imponerende. Litt av en helt. Ja, det var sikkert en dypere mening ment i børjan, tenker jeg. At årene har gått, fem fjær har blitt til både 10 og 20 høns, det er jo så. Men at det eneste hukjønnet her er høns, mens helten er en hanne, vel ...hmm, feministen i meg vrir seg. Skal innrømme det. 

Men heeey, for all del; jeg respekterer den trua di.

Så hva med å respektere min tro? Hva med å innrømme at det jeg har erfart og vet hva angår tarot, ikke handler om overtro som vannvandring eller magiske viner? Ikke bare tror jeg, men jeg vet utfra en tidslinje på 9 år hva tarot gjør for meg.

Tarot er ikke spådom.

En profeti er en spådom.

 

Slikt handler ikke tarot om. Et tarotlegg er ingen profeti. Tarot veileder. Og straks du har fått innsikt i en både betente og friske deler i framtidens veier og blindgater, kan du endre retning. Forandre det ved deg selv som driver deg dit. En profeti kan ikke endres på.

 

Det er ikke mange prosenter av hjernen vi bruker, utfra de 100 % vi har. En tarotkortstokk er hjernens redskap, og tar i bruk arketyper for å veilede deg. Det kan ligne litt på å legge sammen fortidens to og to, og så holde opp framtidens 4tall klart og tydelig for deg å tolke, menmye mer retningsbevisst. 

 

Rent arketypisk har tarot føtter innom psykologiens mørkeste, mest gjemte kriker og kroker, og beveger seg svært lite over i overtroens mer ymse fantasiland. 

 

Carl Gustaf Jung viste oss en verden som bestod av persona og skyggen. Persona er den deg du utad framstår som i fasade, ovenfor andre. Skyggen er underbevisstheten din. Den delen av deg som ingen andre ser, som er så skyggebelagt at du ofte ikke ser selv heller. 

Kanskje er du innerst inne en kriger, en som aldri gir seg og som med godt mot står oppreist gjennom siste slag. I tillegg er du kanskje en person som liker arketypen "den lange reisen". Men i persona har du latt hendelser og opplevelser påvirke deg selv mot engstelse og flyskrekk, samt angst for all kollektiv trafikk. Dessuten er du så preget av dårlig selvtillit pgr av mobbing, at du lar alle ta ordet og de andre får vinne alle slags diskusjoner. Så du reiser ikke, og du kriger ikke. Da blir det kræsj, fordi du innerst inne er er reisende kriger med både spenningstrang og sans for en selvsikker diskusjon. Alt dette er i bunn og grunn ren psykologi. 

 

Tarot 56 kort med et tillegg av 22 kort som man kaller den store arkana. Den minste delen av kortene kalles altså "den store" arkana, mens de resterende kortene kalles den lille arkana. Dette fordi delen med 22 kort numerert som 0 til 21, handler om de store hendelsene i livet, mens den lille arkana handler om de hverdagslige hendelsene.

I den lille arkana finner vi både numererte kort fra ess til 10, samt hoffkort, innen staver, begre, sverd og mynter. Staver kan ta fyr, og symboliserer element ild. Horoskopets ildtegn faller inn i mønsteret, på lik linje med at psykologiens arketyper titter frem i den store arkana. Begre kan fylles med vann, og vann symboliserer følelser. Sverd kan fekte gjennom lufta; ergo står der for luft; og tanker. Logikk. Mynter er kan graves ned i jord, og faller ned i elementet jord. Det materielle. 

 

Mens mange ligger og leser ei bok eller er blad på senga, hender det seg at jeg sittet og legger et par tarotlegg på sengekanten for å veiledes dybdepsykologisk  numerologisk, elementært og astrologisk. Sorry, men jeg finner så mye mer glede i disse eldgamle kortene som kan spores helt tilbake til 1400-tallet, mer givende enn mye annet. 

 

Jeg var også en skeptiker, men årene lærte meg altså å sakte men sikkert tie, og stille akseptere at symbolikken i tarotkortene vrir tankene mine over på intellegent tenkning omkring framtida. Det hender seg at jeg legger tarot på venner, men da er der gratis, og ved hjelp av danskeboka mi. Jeg trenger mange flere år før jeg har øvd meg nok i å tolke tarot.

 

Så tro for all del på at det blir lys over rødvinsvannet straks du har vandret på is og stått opp fra de døde. Jeg skal ikke håne deg. Men tro nå ikke at kortstokken som jeg heller tror på, handler om spådom og magi. Disse vakre bildene på disse nyttige kortene er så mye mer enn bambus, og noe helt annet enn bimbam.

 



 



 

Donald Trump som USA's nye president...



 

Hillary Clinton har ringt Donald Trump og erkjent nederlaget. Klokken har passert 02.00 på natta i USA, og den nye presidenten inntar scenen på valgvaken foran sine tilhengere. Stemmene er ikke talt opp til det fulle enda, men han har vunnet. Han har forlengst passert det magiske stemmetallet 270, mens Hillary henger igjen på 218. Man må passere 270 for å bli president i USA.

9.november 2016.

Mange av republikanerne jubler, men ikke alle.

Det koker på børsen. Det koker, og i det det fordamper, synker prosentene. 

Verden preges, og kloden gripes av sjokk. Det var ikke slik man ventet å starte denne dagen.

Det fryser så langt inn i margen at folk helt her ute i Norden våkner opp til forstummet hakeslepp. Facebook preges av kondolanser til USA, og man kan ta og føle på det kollektive nederlaget.

I det Oslo børs åpner med 3 % nedgang, entrer altså Trump scenen som president, og har totalt endret personlighet. Finslipt av teamet rundt seg, framstår han nå som en sympatisk og forsonende mann, som snakker om fred, gjenoppbygning av sykehus og om Hillary Clinton. På en fin måte, for første gang.

"Jeg skal bygge USA slik som jeg har bygd bygninger" lover Donald, og snakker om hvordan han håper Amerikanerne etter 4, eller forhåpentligvis 8, år, kommer til å være stolt av presidenten sin.

Vi ser inn i en verden gjennom en drømmetunnell av en upolitisk president sine øyne. Ingen mennesker i USA skal glemmes. Alle for en, det er visst nye tider nå. 

Dette var ikke det de fleste av oss ventet. Vi rister på de nordiske hodene våre, og prøver å roes ned av denne milde talen holdt av Amerikas nye håp. Selv om vi ikke kjenner ham igjen fra valgkampen. 

Er det Trump og Putin nå? Blir det handelskrig mellom Kina og Usa nå? En gang rev de ned en mur, skal de bygge den opp et annet sted nå? 

Blir det virkelig fred av dette, Trump? Ja da kan du ikke holde så mye som 5 % av løftene dine. Meningsmålingene tok feil, nå må ikke DU tråkke feil. For vi har barn som skal vokse opp i en verden der du nå er den mektigste personen.

Og apropos barn, Trump: mange av de ulovlige imigrantene du sa du skulle kaste ut av USA, har  med tiden fått barn. Disse barna er Amerikanske statsborgere. Hvordan skal du kunne utvise foreldrene deres, og hvem skal så ta vare på disse barna? Når får vi svaret på hva som skjedde med jenta som har anmeldt deg for å ha voldtatt henne som 13åring? Før eller etter du flytter inn i der hvite hus og kler deg ut som verdens mektigste person?

Amerika, Amerika, vår allierte, hvor går veien videre nå? Det gleder oss sånn at deres nye president sier at det er tid for å samles. At han skal være president for dere alle. Men er det sant eller er det trollgull? Ser dere noe som vi andre ikke ser? 

Amerika, Amerika, vi kan ikke annet enn å stole på dere i disse tider, og håpe dere har valgt riktig. Vi står her strødd omkring på resten av kloden, og aner ikke hva som kommer nå. 

Amerika, Amerika...

 

Nå er forbipolene på snap



 

 

Det er tirsdag 8.november, og verden holder pusten. Skal verdensøkonomien trumpes i dass, eller våkner vi opp i morgen til at verdens mektigste person er en pmsbombe? Faktisk, jeg heier på deg, Hillary. Har nettopp vært rammet av månedens pms selv, og fått fikset masse som vanlig. You go, woman; womanize the world!

Mens det ropes fra TV-skjermen: "Make America great again!" og "Hillary Clinton is made of steal!" Ligger en mye viktigere liten tassi på loftet og sover. Han er 2 år, og han og storebroren er mye større for meg enn noen som helst "verdens mektigste". Når minsten hver kveld stryker mamman sin på armene og kinnene, er det mektigere enn alle stjernene, politikerne, presidentene, kongene, dronningene og planetene til sammen. 

Derfor tenkte jeg som så, at uansett hva verden våkner opp til i morgen, så skal min lille Even få våkne opp til boller i morgen tidlig. Og når han kommer hjem fra barnehagen og jeg har savna han massevis, da skal han få spise hjemmelaget lasagne.

Nå er lasagnen ferdig laget, og bollene står i ovnen og godgjør seg. Så glad som Even er i babyer, skulle han nok helst sett at det var andre boller i en annen ovn jeg skrev om nå. Men dette er ikke en gravidmaga, det er en glutenpreget mage, I promise. Hvis ikke er det jeg og jomru Maria, liksom :)

Getting to the point...

Flere lesere har etterspurt snap. 

Og jeg

jeg er jo glad i leserene mine.

Så nå kan vi bildes på snap; følg gjern en crazy mama på snapchat :  forbipolene

Enkelt og greit heter jeg det samme på snap som her ;)

Vi bolles, lasagnes, og snappes, men ikke trumpes, hva?

 



 

Brannutrykning i Stjørdal grunnet kuldedamp ut av takvindu


(Bilde publisert med tillatelse fra VG)
 

Det var klokken 15.15 mandag 7.november 2016 at en ung mor satte seg ned med en svær pose singelsokker på loftet i rekkehuset der hun bor, i håp om å finne matchende sokkepar. Like spennende hver gang, forteller kvinnen. Taklampen blinket, og hun skvatt til, kjeftet på eventuelle gjenferdende spøkelser, og fortsatte sokkelottoen. Det ringte på døren, så hun løp ned til midten for å åpne opp.

Der stod nabodamen fra Afrika med barna sine, og døtrene spurt på engelsk: "What's the number to fire... fire? There's a fire!" De pekte på huset to nummer bortom, og den norske damen begynte å skjelve og se for seg det verste. Ja, what's the number, for helsike. Someone please call ..not 911, but..   Hun skulle trykke tall men kom inn på galleri og spotify, før hun greide å trykke 113. Hvilket jo egentlig var feil. Men hos medisinsk nødtelefon ble hun tatt godt imot og satt over til riktige 110, samtidig som medisinsk nødtelefon fortsatte å holde seg på linja. 

Den livredde damen tok på seg joggeskoene og gikk ut i 8 minusgrader i tskjorte og dongeri, mens hun startet multitaskingen mellom oversettelse, forklaring og veibeskrivelse.

Hun klødde seg i hodet, bokstavelig talt, og prøvde å spørre afrikanske mammaen hvorfor det ikke så ut til å komme noen røyk ut av rekkehuset deres, samtidig som hun snakket med 113+110. Greit nok at de sier det ikke er noen ild uten røyk, men er der røyk uten ild? Eller var det motsatt? Or some kind of slow fire eller? African style?

De afrikanske døtrene forklarte at mammaen hadde komme hjem og sett røyk ut av det åpne loftinduet. Da hun kom inn, blinket lampene. Noe skurret, følte de, så de skrudde av all strøm og kom seg ut. Der kom sokkesorteredama inn i bildet. 

3 biler med brannmenn ankom i løpet av så kort tid at man nærmest skulle tro det dreide seg om 5 minutter på en avstand på 2 km fra sentrum, og fortsatt var det hverken ild eller røyk å spore. Likevel ventet de norske damen med alt for mange sokker, for kunne det jo hende at det kunne hende... 

Sokkedamen ble stående til brannmennene bekreftet at det ikke var tilløp til brann inne i naborekkehuset, før hun ruslet for å hente toåringen sin i barnehagen. Der møtte hun bestyreren, som kunne fortelle at lampene hadde blinket i barnehagen, og at det sikkert var pgr av overbelastning. At mange brukte mye strøm på en gang i den plutselige novemberkulda.

Den afrikanske mammaen hadde altså sett damp komme sivende ut i vinterNorge fra loftsvinduet. Og NTE's overbelastede elektrisitet hadde blunket med lampene hos dem som hos den norske nabodamen med tidenes antall singelsokker. Det var grunn til å humre litt av det hele.

Hvem sokkerorteredamen som ringte feil nødnummer, for så å klø seg i hue over manglende røyk, ild, ild og røyk, var?

Hun som etterhvert så puslespillbrikker av vinterdamp ut av norske vinduet sett med afrikanske øyne, samt overforbruk av strøm, falle sammen til et litt komisk puslespill, men samtidig ikke hadde lov til å gå inn og sjekke om det fantes glør der inne?

Hun som fant det hele betryggende, for all del, hun følte det var trygt både med kvikke, snartenkte naboer og rask brannutrykning.. 

Hvem hun var? Gudene må vite. Men jeg tror hun har en blogg ved navn forbipolene.blogg.no

 

Kanskje flere, som meg, får den store skjelven når det ser ut til å virkelig gjelde? Vi som nesten har mistet kjære i brann eller ulykker, begynner å klomse i det vi skal tilkalle hjelp. Derfor bør vi pugge nødnumrene:

113 - Medisinsk

112 - Politi

110 -Brann

 

(Innlegget fortsetter under bildet)

 


 

5 minutter og 49 sekunder tok det før Stjørdals brannberedskap var på flekken, rimelig langt ute i periferien omkring sentrum, mens de i tillegg hadde vansker med å plassere adressen på kartet. Dette var en ressurskrevende utrykning for kommunen, uten at det i realiteten var noen brann. De skal iallefall få kred offentlig, for å ta mistanke om brann på alvor, stille de riktige spørsmålene over telefon, ekstremt rask utrykning og deretter kjapp og effektiv utredning av den mulige situasjonen. 

Jeg tar av meg lua, selv om det er kaldt!

 

 




 

Vixen blogg awards 2016: Stem gjerne på meg ☺



Året's Vixen-nominering har åpnet, og alle lesere kan gå inn og nominere sine favorittblogger innen 12 ulike kategorier.

Det er selve skrivekunsten som er viktig for meg innen blogging. Jeg trenger å få satt ord på de bildene jeg ønsker å male oppi hue på leseren; det er det som driver meg. Skrivingen. Jeg passer ikke inn under kategorier som mote, beauty og business.

Men kanskje kan det hende at akkurat du ønsker å nominere min blogg under årets gullpenn? Jeg er gulle glad i alle pennene mine iallefall, det er sikkert og visst. 

Som bipolar mamma har jeg vært på steder i livet som jeg på et og et halvt år har fått beskrevet og fortalt om inne på forbipolene.blogg.no. I tillegg har det blitt til en reise som har ført meg hinsides alle drømmer jeg turde å drømme. Jeg har fått skrevet om andre mennesker sine sterke opplevelser, både for folk med tung ryggsekk å bære på og for etterlatte etter selvmord. Tilbakemeldingene jeg stadig vekk får omkring skrivemåten min, har helbredet mang et snev av nedtur fra fortiden min. Det har vært meg en sann glede og trillende tårer å få skrive hvert eneste ord. Jeg er oppriktig glad i mine lesere mine og de jeg skriver for.

Jeg mener at tabutroll sprekker i lyset av åpenhet. Derfor bruker jeg denne bloggen som en åpen arena.

Jeg er fornøyd bare jeg får skrive for dere. Men blogg awards? Why not? Få hadde vel vært mer takknemlig for det enn en grøftekants ugress på laveste trinn, som meg ;)

Her er linken du kan trykke på for å gi meg en nominasjon:  http://www.vixen.no/2016/10/31/na-apner-nomineringen-til-vixen-blog-awards-2016/

Hilsen Helene på lykketoppen forbi polene

 



 

 

 




 

Bipolar mamma sett med barnas øyne



 

Hvordan er det å vokse opp med en mamma som riktignok er frisk, men jo har den kroniske diagnosen bipolar 1? Et barnslig sinn med flere ideér enn stjerner på himmelen, og et følelsesspekter uten kart og kompass... 

Gjesteblogg: "mama from space" av Bobbo 7 år:

Det er lørdag, og mamma har ryddekick i roteboksene nede i kjelleren. Det skal bli større plass å leke på der nede nemlig, og vi skal få oss hytte under trappa. Mamma har noen idéer om hvordan det skal gå til, men vi skjønner ikke bæra, så vi hopper rundt og jubler over å finne alle lekene vi ikke har sett på evigheter. Alt ligger utover gangen, under trappa, gjesterommet, badet og mitt sitt rom. Stier går mellom leker, bokser; og mamma kaster, sorterer og tar vare på. Jeg får omgjort rommet mitt og det er bare jippi. Jeg sier til mamma at nå må hun jaggu tenke på seg selv også, og hun forteller at hun gjør jo det. Når vi har det bra så har hun det bra. Hun spør min søte plagsomme lillebror: "Vil du bade?" Han sier: "Nei!", og hun mumler at det er greit, at vi kan bade etterpå.

Han driver å kaller meg Bobbo, han lillebror. Bobbi og Tias. Jeg er en kjær bror med mange navn.

Plutselig, på en to tre, etter at mamma suser hit og dit, er hele kjelleren ryddig og fin. Da får mamma vaskeanfall: "Nå skal dere bade gutter. Se her Mathias, Even har bæsja i bleien, han kommer ikke til å bæsje i badekaret, så du kan trygt bade sammen med ham." Mamma overbeviser meg om at sånne små guttetasser bare bæsjer en gang om dagen. Jeg får det ikke til å stemme. Men jaja, vi kan jo bade sammen. 

Her om dagen viste mamma meg et sånnt morsomt youtubeklipp som viste ei rar dame som vasket kjøkkenhyllene sine på en helt crazy måte. Vi lo og lo og tøyset om den dama. Det var gøy å se på. Dama kastet bøtter med vann oppi hyllene og over alt haha.

Plutselig, da vi satt i badekaret, var mamma vips ferdig med å vaske både rommet mitt, gjesterommet og gangen. Nå skulle hun vaske badet. Hun bablet i vei om den kjøkkenvaskedama på youtube: "Hey Mathias, nå er jeg hu derre kjøkkenvaskedama på youtube, sjekk nå, jeg skal bare bære ut litt forskjellig fra badet her!"

Så satte hun i gang med å være helt crazy. Lillebror og jeg lo, og mamma sølte badesåpa mi utover gulvet. Med vilje, faktisk. Med vilje! Så tok hun dusjen og dusja gulvet litt her og der mens hun gjorde seg til helt rar. 

"Mamma du er helt kreisi!" Sa jeg 

"Jepp det stemmer, jeg har papir på det." Sa mamma. Hun har altså lagt noe papir oppå alt det crazye ....enda mer crazy, spør du meg. 

Hun vasket badegulvet nesten som Pippi Langstrømpe, og etter hun hadde tørket over ville jeg også helle utover såpe og dusje gulvet. Men tenk, det fikk jeg ikke. Men jeg fikk et løfte om at jeg får lov å prøve å vakse badegulvet helt crazy en anna dag. Gleder meg helt villt! Jeg skal ta helt av! Ja vasking er gøy!

Mamma og jeg lurte lillebror med at jeg også la meg. Men da han hadde sovna for kvelden, hadde vi en helt annen plan, med tacorester, gelé, vaniljesaus og legofilm. Men. Mens mamma lå i senga og ventet på at bruttern skulle sovne, hadde hun sett på facebook at hun bloggeren Casakaos og familien hennes var på Melodi grand prix junior og greier. Så da vi kom ned på stua sa hun sånn: "Jo men duuu, skal vi ikke se melodi grand prix junior daaa? Jooo daa pliiiis.." 

Så prøvde hun å forklare meg at det er barn som synger. Som om jeg ikke visste det. Kjedelig. Jeg fikk selvfølgelig viljen min. Ofcourse. Mamman min får så dårlig samvittighet og er altfor snill, så jeg bare later som om jeg, litt trist og liksom "gir meg". Så er legofilm eller hva det skulle være, i boks. 

Mamma og jeg driver og finner noe annet å si enn bannord. For jeg lærer så mye rart i friminuttene på skolen. Jeg så på mamma i går kveld og sa: "Mamma. Hør nå: faen i helvette! Haha!" Jeg tror mamma fikk sjokk eller noe, for hun la hodet bakover og lo som en slags hes magica fra tryll (som vi forresten leste om i siste Donald, men der var bare mamma som likte den historien. Jeg ville ikke høre og se mer etter brodern sovna, da ble mamma litt sånn skuffa haha.) Så måtte jeg lære meg å heller si: Far'n min, helloween og svarte fargeblyanter.

I dag rakk ikke lillebror og jeg å gå ned trappa fra loftsoverommet før vi hørte lyder fra kjøkkenet. Det dufta kakao og mamma laget krem. Vi var ikke sultne enda, men vi drakk kakao og krem og så tegnefilmer. Lillebror sølte kald kakao med krem utover hele seg, og mamma sa: "Daakar, huffda, søla du?" Litt sånn motsatt, er det ikke? Skal hun ikke si til oss når vi søler eller knuse noe: "Fyyy deg!" Eller noe? Men nei, mamma hun trøster oss og sier: "Du slekter på meg du gutten min". 

Da vi sovna i går kveld hadde dessuten mamma lekt seg med dukkehuset fordi hun fant andre etage i huset da hun ryddet kjelleren. Lillebror og jeg fant et fullt bebodd dukkehus med masse dyr og små vesen i stua i mårest. Tror mamma hadde det gøy i går.

Når lillebror sovna dupp (han hadde ikke valg. Mamma er bestemt og gir seg ikke) var det tid for bare oss to. Da bruker vi å finne på noe gøy. Nå skulle crazymamma lage hytte under kjellertrappa. Man kan si mye rart om den snedige dama, men hun holder alltid det hun lover, og hun husker alltid hva vi ønsker oss.

Hun hadde svære pledd som hun skulle spikre og skru fast under trappetrinnene. Dette for å "fange opp rusk og rask fra tåfisen oppi trappa." Det skulle bli et slags tak over hytta mi. Hva er det man kaller det? Jo, hippie. Mamma hadde bare hippiepledd, så det ble ei slags hippiehytte. Kremt. Mamma ble litt småsur da hun gikk tom for spiker, rota bort hammeren og måtte bruke en stein for å få inn skruene så hun kunne skru dem på plass. Med madrass og matter ble nesten hytta mi som et ekstra soverom. Mamma er slettes ingen snekredame, og alt blir virvar når hun setter i gang, men jeg likte den hytta. Den er bra nok.

Men jeg tror mamma er en rarere skrue enn andre mødre. For da det eneste som stod igjen og var i veien under trappa der vi skulle lage hytte, var en stor pappeske med julepynt, siden hun snart ikke hadde plass å gjøre av den (det tøt esker og tingetang ut av kottet, og skapene var stappa), fikk hun en idé: "Skal vi PYNTE TIL JUL MATHIAS? Det ER jo snart jul likevel. Bare litt under to måneder til!" For da ville liksom den eska forsvinne så mamma slapp å finnerydde plass til den. Jeg jublet og hoppet og ropte: "Jaaa mamma, vi er litt kreisi, og så pynter vi til jul!" 

Så hysjet mamma på meg fordi lille trille bror lå og sov, før hun satte i gang å banke på skruer med en hvit stein som hun en gang i tiden spraylakkerte lilla av en eller annen grunn. For i mamma's hode bråker det ikke med "snekring" i forhold til min lyse lille stemme. Jeg kom med en limpistol uten at mamma skjønte bæra, så hun ble litt sinna fordi jeg gikk rundt med en oppladet limpistol. Jeg forklarte at jeg tenkte hun kunne lime teppene under trappa så hun slapp å drive å hamre med stein og skru skruer.

 Så sa hun sorry, så lo vi litt, og hun ba meg løpe opp og hente en mandarin. Hun snakket om noe som heter "blodsukker". Blod med sukker på eller noe. Æsj. Men hun spiste mandarinen og ble til ei glad sol igjen med en gang.

Hilse  Bobbo Tias

 



 

 

Jeg skulle ikke bli blogger. No way.



 

Jeg grublet og tenkte. Spekulerte og funderte. Hvor i alle dager skulle jeg skrive ned og gjemme mine hemmeligheter? Alle opplevelsene mine fra gjøkereder, elektrosjokkenes saler og rømlingens veier; hvor skulle jeg gjøre av dem så de ikke forsvant? Hva med å leie en safe. Jeg skrev og skrev med penn på papir, for harde livet. Det var uaktuelt å skrive det på en pc, av den enkle grunn at den jeg eide hadde krasja for lengst, pluss at jeg var og er ei gammaldags skrivedame født i åtti. 

For harde livet. Fordi, hva om jeg daua innen morgendagen hadde heist opp sola over åsen; hvem skulle da fortelle mine etterkommere hva som hendte i Stockholm? Eller hvordan jeg opplevde det å få elektrosjokk som 18åring? Eller alt det veldige andre jeg hadde på mitt bankende hjerte? 

Det er 2014, og det er august. Jeg er gravid på det høyeste, drikker kullsyrevann uten sukker og spiser zero yoghurt, knekkebrød med hvitost, og salatblader. Stikker meg selv i låret hver kveld og kjører på med insulin. Ikke for det, jeg har ikke bare pådratt meg svangerskapsdiabetes; jeg har bipolar 1 og har definitivt ikke tenkt å havne i psykose slik som sist. Legene får proppe meg full med akkurat den menge lithium jeg behøver for å holde meg frisk, og jeg spiser de tablettene hver morgen og hver kveld. For babyen min. For gogutten min som skal bli storebror. For meg selv. Jeg er så lykkelig.

Jeg sykler til togstasjonen med bekkenløsning og kynnere. Tar toget til sykehuset og følger opp ultralyd. Jeg er glad; blomstrer og kjenner at jeg kan takle alt. Jeg skal bli alenemamma til to, og jeg er så stolt av det at jeg nesten sprekker.

Oktober kjennes ikke kald dette året.

Jeg ser den lille babyen inn i øynene og blir dratt inn i en sannhet. Så sier jeg til barnet mitt spontant: "Heiii er det DU? Deg kjenner jeg jo.." Og jeg mente ikke at jeg bare kjente ham fra sparkene i magen. Jeg hadde sett inn i de øynene før, hundre prosent sikkert. 

Jeg gjorde alt for barna mine. Alt. Minsten hadde aldri sår rumpe, for jeg skiftet bleie med en gang, og storebror fikk like mye oppmerksomhet som lillebror. Jeg leste for gogutten min som nå gikk siste året i barnehagen og bodde 43 % hos meg, og lot minstemann samsove med meg i en liten babynest. 

Men noen ganger sov de, og jeg fikk tid til å tenke. Hver kveld banket natta på døren, og jeg kunne sette meg ned svimlende sliten og bare nyte det å være utslitt av gode og viktige grunner. Da kom tankene. Gode, spennende tanker om framtida. De kunne ikke gå tapt, historiene mine fra en fjern fortid langt der tilbake. Jeg måtte snart leie den safen eller bankboksen, skrive ei bok, eller hva søren det måtte bli. 

I blant ble jeg stresset. For det var mye som gjenstod å skrive. Bare halve Stockholmshistorien var skrevet ned, og jeg begynte å frykte for å en vakker dag ta det hele med meg i graven. Å skrive bok var aktuelt. Å leie bankboks var like aktuelt. 

Men å blogge, det var slettes ikke aktuelt.

Iblant tittet jeg fordomsfulm inn i en verden av rosa preg og opererte holdninger. Kjente at jeg satt på en visdom innen hvordan man kan bli glad i seg selv og helbrede seg fra det meste, og innimellom fikk jeg medlidende tårer i øynene av gråtende fortvilte bloggere som så åpent slet med selvtillit og dårlig psyke.

Jeg fikk med meg at bloggere hadde et rufsete rykte, og sa til meg selv at jeg ikke passet inn der. Og at jeg ikke hadde tid. 

Året er 2015. Min lille baby er en smilende liten tass på et halvt år, storebror er verdens snilleste sådan, og det nærmer seg sommerlig juni. Noe i meg vantrives rastløst, uten at jeg får satt ord på det. For jeg skriver ikke. Har lagt på hylla min viktigste hobby. Mitt eneste talent, som jeg hadde utviklet pgr av en ivrig interesse. Skrivenerden i meg led,  mens resten av meg var quite happy. Bare prikken på i'en manglet, men det skulle jeg ikke skjønne før lenge etter.

Jeg hadde ikke peiling på inside blogworld, så min idè virket for meg naturlig. Idéen om at jeg kunne opprette en blogg for å gjemme historiene mine der. Gå ut fra at ingen kom til å lese skribleriene til en fremmed ung dame fra Trøndelag. For meg ble det en selvfølge og en meget god idé. Så jeg laget en blogg. Navnet forbipolene uttalt som bipolar uten ar med polene hadde jeg forlengst tenkt ut. 

Jeg begynte å trene på å skrive før jeg satte igang med de lange berettelsene fra fortiden. Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, og kjente noe helt nytt; en fantastisk slags terapiform som bygget meg opp fra bunnen av mitt hjerte og til toppen av min aura. 

Mitt frynsete rykte var verre enn noe slags bloggete rufserykte, og jeg var smertelig klar over hvordan jeg ble misforstått. Fordommene var mange flere mot meg i lokalsamfunnet enn noen fordom jeg hadde hatt mot bloggere, og jeg fikk innimellom høre endestasjonene av ti fjær og ti høns. Jeg visste ikke at jeg var narkoman. Men byen hadde bestemt seg for det, siden jeg hadde venner som slet med rus. At jeg var "gal" var jo ok, jeg har jo en diagnose. Men jeg var visst helt håpløs også. 

Så begynte de å lese det jeg skrev. De begynte å se sannheten. Et døgn hadde jeg like mange lesere inne på bloggen som antall innbyggere i byen der jeg bor. 

Jeg passer inn der jeg ønsker selv, akkurat som alle andre. Det skjønner jeg nå. At det var en plass til meg her også her i bloggverden. Og hvem hadde trodd at jeg skulle skrive min egen bok inni meg kalt "selvrespekt" ved hjelp av en blogg? Ikke jeg iallefall. Men det var det som kom til å bli konsekvensen av det hele: Jeg skammer meg ikke lenger over fortiden min, over at jeg lever med bipoar 1 og misforståtte rykter. 

Det var aldri meningen at jeg skulle gå ut mer offentlig med mine beretninger enn man gjør ved å åpne seg for et titalls venner, men jeg angrer ikke er sekund på at ting ble som de ble. Og med mitt utgangspunkt er jeg en laydback blogger som ikke trenger å stresse. Jeg er langtfra ferdig med skrivingen av min fortids historier, men de aller vktigste punktene er nedskrevet, lagret og delt. Noen kan gjenfortelle Stockholmstriologien for mine barnebarn dersom min sol ikke skulle stå opp tidligere enn håpet. Enkelte husker hva jeg har fortalt, og da blir det ikke med meg i graven en vakker dag. 

Jeg er endelig helt fri fra fortiden min. Jeg er i mål med hensikten hva angår denne bloggen. Det er oppnådd, det jeg skulle, og jeg kan slapøe av. 

Jeg kunne skrevet ut historiene, lagt dem i en safe, og slettet bloggen. Men nå har jeg blitt så innmari glad i min redje baby forbipolene, at det ikke er mulig å slette den. Jeh kan ikke love at jeg ikke leier en bankboks, eller gir ut bøker, men denne bloggen kan jeg ikke slette. Jeg har også blitt glad i mine lesere, og mottar ukentlig flere trivelige henvendelser per melding, telefon, chat og øye til øye, fra snille lesere som alltid overrasker meg med positive tilbakemeldinger og oppmuntringer om å fortsette å skrive. Dette varmer; jeg blir takknemlig og rørt.

Men se for deg en ugressblomst. Den kan vokse seg fra jorden og gjennom overflaten. Så kan den gro seg stor, robust og sterk. Få synes den er vakrest av blomstene, men den kan iallefall nyte sol og regn. For ikke å snakke om takknemligheten over vær og vind foran under jord og mark. 

Men røttene er der nede under jorden, og der blir de. Der sitter de bom fast, slik at blomsten alltid minnes på hvor den har vært. Slik kan den aldri ta av. Aldri miste jordfestet. Aldri tro den er noe annet enn ugress. 

Hvis den tar av, knekker den og forsvinner, så den bør virkelig ikke ta av.

En blomst kan beundres, sammen om den er ugress, rose eller orkidé. Men et ugress kan aldri begynne å innbille seg at den er en rose. En orkidé kan aldri forstå hvordan det er å vokse opp fra jorda som et ugress, samtidig som et ugress aldri kan vite om noen annen tilværelse enn dette deilige regnet og den skinnende sola på den blå himmelen.

Lykkelig uvitenhet fra grøftekanten.

 

Nedenfor finner du to linker. Den første leder deg til min beretning fra da jeg som 18åring rømte fra psykiatrien i Norge til Stockholm. Den andre handler om tiden etterpå og sentrerer seg rundt en psykose jeg fikk i 2009:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 



 

Jeg kommer ikke til å pakke inn Halloweengodisen for barna dine, Annebrith!



 

Provoserte du med vilje, eller er du så kritisk og dømmende, for ikke å snakke om mobbende, overfor alle oss andre foreldre som "bare ikke har skjønt at vi må gi barna dine innpakket godteri på Halloween"? 

Hvis nabodamen på åttitallet hadde sutret over at gutten hennes kom hjem med julebukk-godteri som ikke var innpakket... Oh lord...

Kjære leser: har du ikke fått med deg at du ikke er smart nok hvis du ikke skjønner at godteri skal være pakker inn for Halloweentiggere og julebukker, les Annebrith's innlegg ved å trykke på denne linken: http://annebrith.blogg.no/1477943971_jeg_ba_guttungen_kast.html

Annebrith, Annebrith... du skriver, og jeg siterer:

"Det er helt hinsides hvor mye godteri han hadde fått. Sikkert 2 kg. Altfor mye!" Hva behager? Hvor er takken for alt dette godteriet? Var det "for mye" altså? Kanskje sønnen din ikke burde fått gått til så mange hus? Ikke la ham gå så lenge neste år: problem løst.

Så kommer din dømmende holdning ovenfor oss andre foreldre frem, som om Halloween var det eneste vi hadde tid til å tenke på i hverdagsklemma: "Er det så vanskelig å pakke inn godteri til barna? Alle vet jo nå at det mest hygieniske er å gi godteri som er innpakket" skriver du, hvorpå du klager over hvordan din sønn ble syk av Halloweengodteriet i fjor. Det ligger mellom linjene en mor som kanskje lot ham spise for mye.

Nei desverre. Jeg har ikke tenkt på å pakke inn godteriene på Halloween. Noensinne. Like, never ever. Er jeg dum da, Annebrith, siden jeg ikke har skjønt det?  Og ja, desverre, det er vanskelig å finne tid til å pakke inn Halloweengodteriet i høststresset's tidsklemme, og det er dyrere å kjøpe ferdig innpakket godis enn hva lettere å lære din sønn å si nei takk til uinnpakkede søtsaker. Samt å begrense inntaket.

Jeg har vært kjempestolt og følt meg snill som i det hele tatt har kjøpt inn godis til tiggebarna dine. I år hadde jeg ikke godis, så jeg bakte muffins.

Sorry. Jeg hadde ikke på hansker da jeg bakte halloweenmuffins. Håper du ikke henger meg ut som en forelder som "burde vite bedre" inne på bloggen din, fordi jeg er en av de voksne som "ikke har skjønt det".

For jeg kommer faktisk ikke til å pakke inn godteriene den 31.oktober neste år heller! Kommer ikke til å huske å kjøpe inn dyrt, innpakket godteri either! Men DU, du kommer til å måtte huske på å fortelle ditt barn at han ikke må ta imot uinnpakkede godterier, men TAKKE HØFLIG NEI. For alle foreldre har vel lært barna sine å være høflige, hva? 

Året er 1986. Jeg er hos mormor på øya Ytterøy utenfor Levanger. Fjøset til onkel med kuer, er fortsatt tidsriktig, og i drift. Kuskit og fjøs, strigling, mating og strøssel. 

Og sorry. Jeg brukte ikke hansker da jeg var 6 år og var med mormor i fjøset.

Vi vasket oss med fastsåpe Lano. Du vet, den såpen nåtidens eksperter mener er som å vaske seg med en bæsj. Etterpå gikk vi inn i det varme mormorkjøkkenet og SPISTE FROKOST! Uten hansker. Der tok jeg med hendene mine på hjemmebakte brødskiver med bremykt og nøkkelost på, og jeg TOK PÅ OSTEN! 

Jeg husker tider med dusj i fjøsen's vaskerom og utedo på øya der mormor lærte meg om det gode gamle livet. Jeg lekte med leire i fjæra og gikk i fjøsklær med kuskit på når jeg deltok i fjøsstellet. Så etter måsunger og tok på reirene, og akte i skitten snø som ny snø.

Og jeg ble ikke syk av dette. Hadde aldri diaré pgr av manglende hygiene. Hygienen var god nok den, og jeg var ikke blant de barna som var mest syke. 

Ikke engang alle de gangene jeg gikk julebukk og snavlet godterier som ikke var pakket inn, ble jeg syk av. 

Men kjære deg, Annebrith. Jeg kunne både få vondt og bli løs magen av å spise FOR MYE godterier. Det er kroppens reaksjoner på for høyt bodsukker. Kan det være at du lot sønnen din spiste for mye godteri i fjor? Og så skylder du på alle oss foreldre som er oppvokst med en fot innen kuskit, fjøs og nøkkelost, og en fot innen julebukk-snavling; for at "VI IKKE HAR PAKKET INN GODTERIET DU HAR SENDT UT DIN SØNN FOR Å TIGGE TIL SEG PÅ HALLOWEEN? For alle voksne skjønner vel at vi må gi barna dine innpakket godteri?" Ellers er det jo ikke bra nok. Ja dette er en viktig ting som vi alle bør ha lært oss. 

Shame on me, som aldri har tenkt over å pakke inn Halloweengodterier.

Ja la oss ta ut barna fra barnehager og skoler også. For de kan bli syke, vi må jo skjønne det. La oss desinfisere hele verden og holde oss hjemme med pustemasker på. For det kan jo hende vi får i oss litt dass fra doen etter vi har trekt opp? 

Jeg liker det faktum at du tenker på barnet ditt. At han ikke skal bli syk. Men hvorfor skylder du på alle oss andre? Hvorfor skrive et provoserende innlegg som ikke henger på greip, og forlange av vi skal pakke inn godteri for sønnen din, at vi bør ha tenkt likens som deg, eller "er det så vanskelig å skjønne?", og at alt skal tilrettelegges dagens bakteriehyseri, når det er DU som bør: 

1: Lære ungen din å si høflig nei takk til våre uinnpakkede godterier, og bukke og takke for at vi gadd kjøpe sånn hællåvingodis til han og de andre tiggende barna, lell om vi alle glemte å tenke på å pakke det inn eller bruke mer penger på innpakede søtsaker.

2: Begrense søtsakinntaket hos barnet ditt de to gangene i året når han kler seg ut som monster eller syngende nisse.

Og 3: Gå ut med et innlegg der du hjertens takker og bukker for hele 2 kg med gratis godis til sønnen din i fjord!

Versegod, Annebrith. Ingenting å takke for det sikkert.

Hilsen verdens snilleste meg som gidder å ha godis og muffins klar hver forbanna Halloween, mens jeg utover kvelden tripper rundt på tå og håper små monstre ikke ringer på og vekker minsten min etter jeg har slukket utelampa. 

...men det gjør de små monsterbarna dine, hvert år. Ringer på likevel, og jeg smiler og hvisker at de ikke må vekke barnet mitt. Men jeg gir dem godis lell.

SORRY for det. Please forgive me!

To av disse hadde ikke kledd seg ut. Les hvorfor her



 

Når du skal på Halloween-party, da kan det være en idé å kle seg ut, ikke sant? Jo. Det er et poeng i dette med å integrere seg, samme om du skal på karneval, halloweenfest eller flytter til et annet land. 

Men hva om du er så gammal at du simpelthen ikke har fått med deg at det er Halloweenparty på utestedet dit du skal? 

Det er ikke ofte man går ut liksom, etter småbarnslivet tredte inn i livet med helt andre gleder enn fulle ungdommer mikset med uanstendige middelaldrende på høye heler i sorte natta. 

Nå skulle vi ut, faktisk. Ut og rocke dansegulvet og wannabe unge, mens barna var på pappahelg. Som om det er mulig å wannabe ung i det man nærmer seg førti. Men man kan alltids prøve, hva?

Hvor utdatert ser man ikke ut, når alle andre har kledd seg ut som engler, djevler, klovner, demoner og legomenn? For de har skjønt det, de. Det stod omtrent skrevet i panna deres: Vi er unge nok til å fatte at dette er et modern halloween fucking party! Mens vi eldre, vet nesten ikke hva "fucking" betyr lenger. Og det stod nok skrevet både her og der på oss. Og "party"? Whassthat? Hallo vin, nå ble vi fin, men "hællåuin"? Takke meg til julebukk, trengte bare juletrefest så var vi fornøyde.

Ikke for det. Det var ikke candy i skuffene mandagen etter heller. Den skumle datoen trettiførste banket snart på døren. Hysterisk muffinsbaking endte i katastrofalt forsøk på å snike inn glutenfritt Lailamel i stedet for vanlig, deilig mel. Pappmuffins, versegod kidz. Jeg hater ikke halloween. Ikke som jeg vet i bevisstheten iallefall. En skap-halloween-heiter, well I'm sure that's me!

Til luringen som fant ut at jeg må trøstes fordi jeg "har" bipolar 1 👊👎👈

 





 

Hun ser på meg og sier: "Helene! Du ER ikke bipolar! Du HAR bipolar!" Øynene er medlidende og hun holder meg varsomt på skuldra.

Som om det var synd på meg.

Som om bipolar var synd og skam.

Jeg har hørt det så mange ganger før. En eller annen lærd smarting har funni på noe kjempelurt: "There is a way! Det GÅR an å trøste en stakkars faen med diagnose i hue! Det er bare å degradere skammen rundt diagnosen og adskille selve diagnoseordet fra personligheten til offeret, altså den diagnotiserte, ved å si: "Du HAR diagnosen. Du ER den ikke... NOW AINT THAT GREAT HUH? Smil nå, himmelen er blå, håhå."

Og helt siden den forbanna lærde smartingen fant opp dette såkalte revulosjonerende innen hvordan man møter en "bruker" i systemet med "respekt", har alle vi diagnotiserte blitt unødig trøstet med den samme setningen om og om igjen, pgr av kursing innen helsevesenet der det legges vekt på det oversensitive i å håndtere det ukjente.

Som om man vet det. Hvem vi ville vært uten diagnosen. Like it actually matters...

Venninnen min gir seg ikke. Hun jobber i helsevesenet og har nå vært på kurs og lært seg denne gamle setningen: "Men det er sant, Helene! Er det ikke BRA? Tenk, du HAR bipolar. Du ER ikke bipolar. Det må du aldri glemme!" 

Jeg blir sint, og i det hun ber om å få snakke ferdig, banker jeg i bordet så det runger, og sier: "NEI for helvette, nå skal DU høre på MEG, fordi når det gjelder meg selv så er det faktisk JEG som er eksperten! Hvor mange ganger tror du ikke jeg har hørt den setningen der. Hvor har du lært den? Hvilket kurs?"

Og ganske riktig; hun HAR nettopp vært på kurs og lært seg de gyldne ordene.

Det koker i bippehodet mitt, og jeg prøver å forklare. At det er like lite synd på meg som en fjert som endelig har sluppet fri. Like godt å være meg som en plomme i et egg. At det slettes ikke føles som en skam. At jeg er stolt av å være bipolar, og at det er en så stor del av meg, at jeg selvfølgelig ER det, ikke kun HAR det. Og at dette vet jeg best selv.

Men hun gir seg ikke. Begynner å messe ivei om hvordan hun liker meg, at hun synes jeg er kul og grei og snill SELV om jeg har bipolar. 

Min venninne er ikke opprinnelig norsk, og har verdens nydeligste gyldenbrune hudfarge.

Jeg trekker pusten og tar henne på skuldra. -"Du, sier jeg. TENK hvis jeg skulle fornærme deg med å si til deg: "Vennen. Du ER ikke mørkhudet, du HAR mørk hud! Og jeg liker deg og synes du er grei selv om du har mørk, gylden, vakker hud."

Da gikk det opp for henne. At jeg er stolt som en hane over å bære på en diagnose som gjør meg både kreativ, tøff, empatisk, ekstra glad, intellegent og nytenkende. Endelig forstod hun at jeg ikke trenger å trøstes for at jeg har en diagnose. At denne diagnosen ikke er en ballast for meg, men en berikelse jeg ikke ville gått glipp av.

Kjære vakre vene. Jeg forstår at du vil være så snill som mulig. At du ikke engang vil kalle menneskene du jobber med for brukere. Men de trenger ikke din medlidenhet. De behøver din respekt og nysgjerrighet for kunsten de er i stand til å skape med sine uvanlige tankeganger. 

For jeg ER bipolar med hele meg. Desverre for de lærde så er jeg det, og den setningen du har lært deg, stemmer ikke for min del. 

Hvorfor skal vi lære oss at en diagnose skal dekkes over i formildende ord og tonefall? Er det ikke dønn på tide at verden lærer seg litt fakta omkring psykisk diagnotistikk?

For HVA er et geni uten scizofreni, asperger, adhd eller bipolar?

HVA er en skuespiller uten en eller flere av disse diagnosene? Hollywood ser helst at du har en slik diagnose på cv'n før du slipper inn i de innerste kretser. Just saying.

HVA er en komiker, eller en musiker, uten det lille ekstra krydderet som trengs for å lage stjerner av tanker og fyrverkeri av drømmer?

Hvorfor tror du jeg er dyktig innen ordkunst, grammatikk og forfatteri? 

Fordi jeg ER bipolar. Og ikke pakk det inn i rosa sølvpapir med sløyfe på; jeg trenger ingen stakkarsliggjørende ord, og jeg trenger ingen trøst. For den måten denne diagnosen åpner mitt sinn for spennende verdener, nå som jeg har knekt koden og er frisk, er noe jeg er glad jeg får oppleve. 

Ville DU trengt trøstende ord dersom du fant den store kjærligheten, vant 20 milliarder dollar og fikk både reise rundt i verden og drive med dine favoritthobbyer hver dag resten av livet? Hvis jeg sa: "Stakkar. Du ER ingen lykkelig forelsket lottomilliardær altså, du bare ...du bare HAR det vettu. Så så." 

Jeg HAR ikke bipolar.

Jeg ER bipolar.

Jeg ER den hyperdama som vasker kåken i 6 timer i strekk uten å sitte på ræva, mens barna er i barnehage og på skole. Jeg ER henne som griner av alt som rører meg, og glad er jeg for det. Jeg ER den skribenten som kan skrive i timesvis fordi hun liker det. Jeg ER hun som har plenty venner og et ekstra rikt sosialt liv. Jeg ER glad for alt dette. Jeg ER den kvinnen som er tildelt veldig mye intuisjon og som derfor dønn gjennomskuer det aller meste...

...også folk som vil stakkarsliggjøre meg uten å ha peiling på hvilken gave jeg har fått. 

For ja, det finnes en bakside av medaljen. Bipolar 1 må du takle og ta saltmedisin for å stabilisere. Denne gaven må du håndtere varsomt, og du må vite hva du gjør. Gjør du det, er det som å være prisgitt et lett sinn og et fargerikt spekter av muntre idéer.

Det er tøft å utdanne seg høyt. Det krever blod, svette og tårer. Men i det du til slutt har knekt koden og sitter der med utdannelsen i hendene, kan du høste godene. Slik er det med bipolar 1 også. Her gjelder det å overleve. Å ikke ta livet sitt. Holde ut. Oppleve psykosene, maniene, depresjonene, angsten og feilbehandlingene; bli ferdig med skammen, reparere livet sitt, og lære seg flest mulige teknikker innen det å bruke hjernen best mulig.

Så kan man joine bipolarnirvana og faktisk leve pretty good med gaven i behold. 

Og det er DA, min venn, at den setningen makes no sense liksom. Haha: ...HAR det? Jeg ER det GJERNE 😉💙💋

 



 

Tomheten i huset



 

Det er rart hvordan en bitte liten barnekropp kan fylle et helt hus. Hvert eneste rom i tre etager. Så rart hvordan lufta liksom aldri blir varm i stua, uten den aktive lille kroppen løpende hit og dit, med ei lita bok i den ene hånda, et tog i den andre og smokken i munnen. Uten skoleguttekroppen som spør om å få være litt alene i kjelleren uten den masete lillebroren sin.

Selv om varmovnen står på fullt.

Kan det være at været er kaldere, tenker du. Nei. Været ute er mildere enn for noen dager siden. 

Det er de to små varme kroppene som mangler.

Jeg ser noe rørende på TV'n, og det er akkurat som om det er ekstra rørende. Tårene triller litt mer enn vanlig.

Jeg burde glede meg over "barnefri". Men jeg greier ikke å venne meg til dette tomme huset. Ja vi treffes, vennene mine og familien min, og jeg. Men det gjør vi ellers også, når barna er hjemme. Javisst blir jeg som alenemamma sliten, men det kommer alltid en kveld, og da er det bare å hente seg inn. 

Og da vet jeg at det er en mening i dette hjemmet. To små hjerter som banker. Som trenger den tryggheten jeg har å gi dem. Som behøver en mammaklem hvis de våkner og er redde, og en hviskende stemme fra moren sin som sier: "Det var bare en drøm, og jeg er så glad i deg, sov videre." Så en klem og litt stryk på håret.

Det er så kaldt i huset når barna ikke er hjemme. Jeg hater egentlig ingenting, men akkurat de timene jeg savner barna mine som verst, de timene hater jeg. 

Jeg vet hva du sier. "Ta deg sammen og nyt litt barnefri nå!". Men prøv du, å legge fra deg hjertet ditt og funke etterpå. Prøv å løpe uten føtter. Svøm i luft og pust i vann. La være å fryse uten klær i minisgrader. Dette er ikke noe jeg bestemmer selv. Denne enorme kjærligheten jeg føler for barna mine, og behovet for å klemme dem og trøste dem, forsvinner ikke annenhver helg. Det jeg nyter er all tiden jeg får med barna mine. Jeg slapper av når huset er stappfullt med tassende skritt og barnelatter. Når gråten ikke stanser før mammafanget og mamma's myke hender har trøstet små barnekinn. 

Dessuten, barnefri? De er i barnehage og skole hver dag, det er barnefri mer enn nok for meg. Savner dem da også. Gleder meg til hver gang jeg kan sette middagen på bordet og gjøre barna mine mette i magene sine.

I morgen ettermiddag blir det varmt i huset igjen. Endelig. Vidunderlig godt skal det bli å få hjem minstemann. Enda fem dager må jeg vente på skoleguttevennen min, men da har jeg iallefall minsten min her. Det lille ansiktet. Den bitte lille kroppen som jeg alltid undres over hvordan kan være så liten men kunne så mye likevel. Den lyse fine stemmen som er hesere enn stemmen til søskenbarnet på samme alder. De små hendene som kan highfive, skåle med melk og stryke mammaskuldrene på den mest varsomme måten en kan tenke seg. Kosene. Nussene. Den lille komikeren som kan tøyse og tulle til mamma får latterkrampe. ...og si I love you: "Alålju" ...😍😍😍

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var i stand til å digge disse alenehelgene villt. Den dagen kanskje kommer senere? Håper det, for jeg kan ikke unngå de helgene. Men inntil da får jeg bare prøve så godt jeg kan å lage meg et liv uten barn i hus annenhver helg. Time. I need time. Å ha barn er nemlig en stor fest hver dag. Sorry, men slik er det her i huset. Det er eventyr, tivoli og cirkus. Det er boblende kjærlighet, hvile, lek og moro.

Hilsen urolig kattemor som letet i alle kriker og kroker i hjertet sitt etter kattepusungene sine når de ikke er her 💙💚

Rammet av tidsklemma? Ta vare på ditt sosiale nettverk med 10 steg!

 

Du kjenner til setningen: "La oss ta en kaffe snart, key? Jepp, c ya!" Eller ordene: "Skravlekveld snart a? Ja? Ok, soon, bare rop ut!" Og hva med: "Gå oss en tur snart?" og "Javisst! Vi tar en lunsj ...innen tiåret er over ....før barna konfirmeres ...eller iallefall forhåpentligvis før vi møtes utpå gravlunden, hva? Yeah!"
 

Men vennskap må pleies, og det lenge før det nærmer seg gravlunden. Har du enda ikke knekt tidsklemmekoden? Kom, les videre, la meg hjelpe deg med 10 tips:

 

1. Skaff deg en liten kalenderbok. Den skal være lommeliten, og den er først og fremst ment for venner, bekjente, kollegaer, slekt og familie. Ditt nettverk fortjener et feste, og det er i denne boken du skal knytte nettverket ditt videre. Hvis du vil starte NÅ, kan du droppe boka, og finn deg et ark som du bruker likens som boka er beskrevet nedenfor.

2. Har du lagt merke til hvordan hodet ditt går på repeat? Dette kan du særdeles merke om natten, da kjører tankene på med hakk i plata. I hverdagen er plata mye større. Det du ikke noterer ned eller gjennomfører, føler hjernen for å minne deg på til du har skjønt det.

Hvis du er en svært sosial og omgjengelig av deg, er nettverksplata di mye større.  Innimellom dukker venner, kollegaer, slekt og familie opp i tankene. "Hun Sara-kollegaen min ja. Henne vil jeg ta en kaffeprat med snart!" "Emilie må jeg huske å sende ei mld. Been a while!" "Åh! Nå må jeg ringe Roar, som jeg lenge skulle gjort!" Planeten er overbefolket, og det kan hende du kjenner så mange mennesker, at både Sara, Emilie og Roar dukker opp i tankene dine bare en gang per måned mellom alle de andre du skulle ringt, sendt mld til og tatt en kaffe med. Plata ruller videre, og så glemmer du det. 

Nå skal du skrive følgende overskrifter på notis-sidene i kalenderboken din, en overskrift for annenhver side: 

-The chat-list, sende mld/mail/chat til: 

The call-list, ringe til:

-The café list, invitere på kaffe hjemme eller på kafé:

-The party/movietime-list, invitere på filmkveld/party:

Sørg for å bli god venn med denne boken, slik at du alltid har den med deg. Tvert du tenker på Emilie, skriver du navnet hennes under chat-list. På vei inn i kjøpesenteret husker du Roar, da tar du frem boka med en gang og noterer ham under call-list. Vel hjemme, midt mellom middag og leggetid for barna, husker du Sara. Da noterer du henne under café-list. 

Jepp, du må desverre undervurdere ditt eget memory slik for å optimalisere kvaliteten på nettverket ditt. Og kvaliteten, hva er det? Jo det er din interesse og hvordan du viser den. Det er hvor mye dine venner og bekjente føler at du bryr deg om dem. Hvor verdifull de kjenner seg i ditt liv.

Føler man seg ikke verdifull, forsvinner man og finner nye landskap som vet å verdsette en. 


 

3. Vær kreativ. Ikke bare foreslå kaffe. Hva med en roadtrip? Eller en tur på stranda for å ta coole bilder? Hyttetur? Harrytur? Skal du legge sammen klær? Få en venn til å komme og prate med deg mens du utførerhusarbeidet. 

 



 

4. Ok, du har prøvd, og du finner ikke tid. Nå er du mellom 20 og 40 år, og du har barn. Det er ikke lenger tid til alle du vil treffe og alt du vil gjøre. Vips der suste nok et år forbi, og du kan ikke fatte og begripe når tida begynte å fly fra deg på denne måten.

Du trenger ikke mer enn 15 minutter!

Bli venn med tidsklemma, og la meg komme med et eksempel:

Jeg er alenemamma uten bil, og i dag skulle jeg rekke et tog ved å ta supplerende buss. Så kom jeg på at min venninne Linn flere ganger har nevnt at jeg kan spørre henne dersom jeg trengte skyss. Slik ble det: i bilen hennes fikk vi tatt oss en prat, fnist litt og ledd litt. Så: goodbye Linn, hello train. Der møtte jeg Karine, og vi avtalte lunsj neste uke med vår felles Elisabeth. På toget respekterte vi hverandres behov: hennes studie og min headset bok og musikkstund. Jeg tok en telefonprat med min søster og sendte en mld til min kusine Hilde, som går skole på Levanger. Siden jeg hadde time på sykehuset, gikk hun meg i møte, og så pratet vi på vei til sykehuset, og på ventegangen. Så: Bye bye, c ya later. 

Slik kan du altså surfe på tidsklemma. Det er ikke så mye dere får sagt på 15 minutter, men det er power i det møtet. Power i hvert minutt.

5. Har du en halvtime til overs på kvelden, før yndlingsprogrammet ditt begynner? Ta den telefonen til den kompisen din som du lenge skulle ringt, og informer først om at du har 20 minutter på å prate. For du vil kanskje ha 10 minutter på å summe deg etterpå. Gå på do og sånnt. Ordne deg kveldsmat, ...dusje... or whatever. Du skal jo først og fremst tenke på deg selv for å ha energi til overs for andre.

6. Den joggeturen. Hva med å bytte den ut med en heftig gåtur med en venninne? Når du likevel skal bruke tid på trim..  Den filmen, eller det TVprogrammet, hvorfor ikke invitere noen til å se sammen med deg? Eller er du som meg; det blir ingen titting på den skjermen i såfall, bare skravlinga? Det er viktig med alenetid også, føler mange. Ikke alle jeg kjenner har det slik. Noen vil bare være sosiale. Jeg, derimot, hender jeg behøver alenetid også, for å greie å være så sosial som jeg er.

7. Helga nærmer seg og barna skal være borte hele helgen. Du inviteres på party fredag, og lørdagslunsj og kafé lørdag, og har lyst til begge deler. Hva gjør du? Dropper party fredag for å være i form lørdag? Hva med en ny vri: Hvis du skal drikke alkohol fredag, drikk moderat og sørg for tappekranstopp klokken 22.00. Gå over til Kaffe og vann, og spis noe god mat, slik at du gir magen noe å jobbe med. Slik kan du være i storform lørdag, og få i pose og sekk. Eller hva med bare kaffe fredag? Klin edru kan være gøy.

8. Du har barn, og kjenner til kanskje både og eller bare en av delene: men barnehage og/eller skole; whatever: barna fyller år en gang i året. Det er tid for bursdag. Hva med å slå en god gammaldags knute, og invitere til pølse med brød, boller og bursdagskake, og be noen av de andre foreldrene om bistand? Slik blir du kjent med de andre foreldrene, og du knytter verdifullt nettverk omkring barna dine. Jeg har gjort det flere ganger, og hey: den opprydninga er verdt det gode gamle sosiale samværet altså!

9. Har du prøvd å spise middag med naboene noen gang? Her på toppen har vi mange ganger spist inne hos hverandre, både middag og boller. Vi er kanskje ikke så veldig like, og vi har hektiske liv, men vi har barn på samme alder og mye å prate om. Disse treffene med naboene gjør at jeg føler meg trygg når jeg legger meg om kveldene. Jeg kjenner naboene. Kjenner du dine?

10. Bare innse det: det er ikke lenger noe som heter å "sette av tid". Vi har ikke mer tid enn den tidaklemma tildeler oss, og det er ikke sikkert det noensinne blir noe av dem kaféturen du roper ut om igjen og igjen. Moderer deg. Møtes på bussen. Treffes på torget og ta en femminutt på benken. Stikk innom på vei til dit du skal. Slå på trå'n. Bruk ti minutter av kvelden din på å sende meldinger til alle på dagens chatlist. Har du tid til lunsj, spør henne om hun vil joine, hun dama fra barselgruppa du gjerne vil bli bedre kjent med. 

Senk kravene.

Surf på tidsbølgen.

Slikt kan det bli sosialt av!

 



 

Freestyle bummerblog: Just another day in bipperland.


 

En stor unge, hva er det?

Jeg søler energidrikke utover tarotboka mi, og resten av togkupeen ler ikke slik som jeg gjør. Nei. Det er bare jeg som ler. Dama ved siden av meg snurper sammen et par konsentrerte lepper og leser videre i boka si. Jeg gjetter at det ikke er fifty shades of grey hun leser i. En annen snurpedame med mye rosa på, snurper hun også.  Jeg tørker sølet mitt og kremter, mens jeg nikker til en hyggelig venninne av meg som sitter bak meg, og sier: "Herregud. Energidrikke utover hele tarotboka min. Bra det er sukkerfritt da haha!" Hun redder meg med en dialog omkring dette med unger og sukkersøl.

På tide med litt musikk igjen nå. Har nøye sjekket at jeg ikke sitter i stillevogna, klok av skadelig erfaring. Jeg hørte noen sanger på musikkvideokanalen min, som fenget, før jeg snublet ut døra. Jeg trykker play, og  både jeg og resten av togkupeen skjønner raskt at jeg ikke har plugget inn headsettet etter praten med søs på tlf. -"Like klæbbete som alltid jeg vettu" sier jeg til den stakkars venninna mi, og kjenner med en gang hvor teit de ordene egentlig smaker på tunga. Underdanige seg på denne måten liksom, uh..

Jeg er en titter. Hvis jeg ser ei sabla cool bukse med en knallbra rumpeform, superstilig jakke og tøft hår, da glor jeg. Altså ikke med vilje. Not at åll. Altså all. Som i engelsk all. Så titter jeg aldeles fascinert, og fatter ikke at det går an å værra så stchili. Det går en shady og lang overgang over til det stadiet der jeg oppdager at vedkommende har snudd seg og glortitteser tilbake på meg. Glor-titte-ser, u see?

Kall det gjerne titting. Jeg kaller det huestappfulltmedtanker derforgårdetsåtregt da.

Jeg er hu raringen som sitter i blodprøvekøa på sykehuset og smådanser til headsettet sitt, overlykkelig over å ha funnet en remix av en 80 eller 90tallslåt. Henne fragledama fra åttitallet med bipolart hue skal du skal være glad du ikke hører tankene til. For jeg rekker å svippe innom tanken på det filosofiske hele og store i spørsmålet: ...hvem av oss her på venterommet kommer til å dø først i det hele tatt, og når dør førstemann? Gud så stort. Så vakkert. Only university knows. Altså universet. Ikke universitetet. Ikke som jeg vet at de vet iallefall.

Blodprøvesykepleier. Heter det det? Anyway, blodprøvesykisen skal ta blodprøve av meg, og jeg nevner at jeg har blodprøveskrekk, altså prøyteskrekk. Selv om jeg ikke har det, men bare synes det er ubehagelig og vil at hun skal være forsiktig med meg, ramler det utav meg: "Ja jeg har sprøyteskrekk. Skjønner ikke hvordan de på Plata i Oslo overlever liksom..." 

Flau og dum prøver jeg å mumle meg ut av det. Men nok en gang har jeg altså avslørt meg: jeg er bare en eneste wannabe blånd flauseklæbb uten advarende fortanker i form av ...filter, man; FILTER! Jeg mener: filter, woman; FILTER god damned!

Nede ved sykehusinngangen ser jeg verdens flottese mann spankulere inn. Høy, velduftene (oh my Good what is that smell? Axe? Hugo boss eller noe??) med halvlange krøller; bare til skuldrene, sexy caps, og...  ....i det han går forbi meg og stiller seg foran resepsjonen, ser jeg det. Han har en stor flipp av den hvite tskjorta si hengende ut bak. Plutselig lever jeg i flørteland nr 1, Norge om 100 år; jeg rusler feminint bort til hunken, stiller meg rolig ved siden av og trekker tak i den hvite skjortesnippen. Jeg stapper den nedi buksa hans og hvisker: "Eey, sjekk her da, knis, den var utenom! Fnis!" 

Meen. Det er år 2016, ikke 2116, så DET gjør jeg altså only in my happy mind.

Hva er egentlig en stor unge? Hva er en forvokst Petra Pan? Et lite småtroll som har drukket av Alice in Wonderland's trylledrikke? Noen ganger tror jeg at jeg aner at jeg vet: Det er nok meg, det, den forvokste ungen. Og barna mine er skikkelig fornøyde med det faktum at mamma er selveste trylledrikkiserte Petra Pan, og at hun kjenner både Alice, who the f she is, Rødhette, Lillahette, Cottagerose, Crocusrose, Tornerose, Shrek, dancetrack, Snøhvit, melkehvit og traktoregghvit. Joa, mamma kan tilogmed få heksene i eventyrene blide og glade. For alle føler seg jo bedre enn en flausekloms :)

Mange ganger humrer sjuåringen min vennlig og forståelsesfullt. Og toåringen min skratter høyt. Da skjønner jeg at jeg har gjort det igjen: drikki litt Alice-drikk og blitt høyere på pæra enn jeg burda. Flausa meg ut, that is. Overvurdert mitt barnslige voksensinn.

Ja. Du vet.

It's just another day of my bippery life!

Pappahjerte's innlegg gjør meg kvalm!



 

Jeg kjenner det vrir seg i opphetede deler av et engasjert topplokk. Det vil si mitt temperament! Jeg leser og blir kvalm, rett og slett. Peter Kihlman skriver om dagens forventede kleskoder blant bittesmå barn og babyer, veskejentegenerasjonen og den sosiale elitismen, og dette er noe som engasjerer meg og har provosert meg lenge

(Les innlegget hans ved å trykke på linken: http://pappahjerte.blogg.no/1477254394_arveklr_er_for_fattig.html   )

Peter et inne på et temperert tema for min del, og som vanlig er han kongen av ord. Det handler om hvordan enkelte ser på arveklær som noe forbeholdt såkalte "fattigfolk". Pappahjerte skriver om økonomien omkring dette, og jeg jubler og klapper. For han har jo rett: Arveklær er genialt! Og synes du ikke det, ja så synes jeg ikke det vettet ditt er særlig å synse om ass.

Jeg skal nå gå inn på en annen side ved det hele. Pappahjerte skriver om arveklær for barneklær, mens jeg skal bevege meg over hele linja. Klær og ting for oss alle, og den illusjonen jeg får i hue om at den overbefolkede kula vi bor på snart ramler ned av tyngden fra alt det stæsjet mange mener de må, de skal; bør synse at de skulle eid og hatt. Selv om ingenting av det får plass i grava den dagen de dauer; SKAL de liksom på død og liv eie det for noen stakkars år. Kanskje finnes en ordning omkring økonomi og slike verdier i himmelen? Slik at man kan få det ettersendt? Hva? Ja, kanskje det. Eller at man får en spesiell status i heaven fordi man på jordkloden eide ei veske til 17000 kroner, et hus, en båt, en skyskraper, en himmelkiler og en tretoppkløer.

For hva er det ved den fisefine fjerten som er så fascinerende og lydløs, at den kan smyge seg roseduftende forbi alle de pripne brødhuene så det suser? ...mens alle vi kreative, supersmarte, miljøbestevennlige, nyskapende og gjenbrukende it-folk hører både rumlinga forut og den dundrende diva-prompen? 

Hvis den enden din var nær, og alle vi andre kjente at det luktet mistenkelig - ville du fortsatt dundret i vei om "hvor viktig det er at alle og enhver kjøpte nytt, nytt og atter nytt!"?

Hva er det med det hele, som gjør at du ikke skjønner det halve?

Vi GJENNOMSKUER det hele, og KJØPER DET IKKE! OG DET BURDE IKKE DU HELLER. For planeten sin del, bør du straks snu om, holde igjen, fise i din egen stue, ta hensyn til de som kommer etter deg (altså ikke bare rett bak deg) og tenke GJENBRUK! 

De kalte oss mobben. Nå er det 2016, og det er snobben som er illeluktene og gammaldags. 

Du er bra fattig i hue hvis du ikke skjønner at det smarteste ovenfor moder jord er GJENBRUK, GJENBRUK og atter GJENBRUK. Arveklær ER genialt, som pappahjerte skriver, du KAN ikke vinne den diskusjonen. However; enhver fashionista med vettet og æren i behold, finner frem sine kreative sider og kjører brukt, retro og litt krydder av nytt. KRYDDER av nytt, merk deg det. De fancy, moderne hovedingrediensene heter: brukt, arvet, retro og opp-pusset!

SELVFØLGELIG er jeg så smart og skikket til å ta meg av mine barn, at jeg handler brukt der jeg kan. At de får ARVE KLÆR så ofte som overhodet mulig. De skal tross alt vokse opp her på denne overforbrukte planeten, de elskede barna mine. Jeg bryr meg om dem. 

SELVFØLGELIG titter jeg innom fretex, loppis og andre bruktbutikker før jeg handler nytt. Jeg vil jo ikke være en plasstakende, overbelastet og egoistisk blindpassasjer her på jorden. Så dum og diva vil jeg faktisk ikke være.

SELVFØLGELIG er jeg STOLT av at både barna mine og jeg har hele spekteret i klesskapet: Bruktkjøpt, arvet og kjøpt på salg. Ofcourse, jeg vil jo kunne svare for meg; at jeg tok ansvar for både barna mine, meg selv, jordkloden og våre etterkommere. At jeg ikke falt for fristelsen.

Falt for fristelsen til hva, spør du meg. Jo, svarer jeg deg: falt for fristelsen til å være svak og usikker nok til å søke anerkjennelse hos de andre menneskene jeg lever her sammen med. Ikke vær en fjåsepeis, som pappahjerte kaller det. For han har rett; slike pripnefisefine fjåsepeiser, de folka tar feil. Det er gjenbruk som er riktig.

Er jeg ikke bra nok som jeg er? Er ikke klærne mine fine og nye nok? Peter skriver om at barna vokser raskere enn bambus. Det er noe alle vi moderne, selvstendige, arveklær-foreldre forstår konsekvensene av. Enn du? Er du så primitiv og bambus i hue at du mener barn må ha svindyre designklær for å være bra nok barn? Har ikke stua mi nye og dyre nok ting og tang? Har barna mine for mye gjenbruk i sortementet sitt for deg? Du kunne ikke engang blitt med i et kufjøs og melka deg et glass melk du, hva, for ingenting annet en det nyeste, dyrt kjøpte, er bra nok for deg...?

DA er du ikke cool nok, smart nok, kreativ nok, selvstendig nok og sterk nok i mine øyne til at jeg gidder annet enn å 

gi

deg

en 

bolle!

Nei, du skal

få et helt brød!

 

Christina og Peter, you rock, and ya're so fight right! Fortsett med den geniale tankegangen deres, vi er tusenvis av smarte, oppegående foreldre som på lik linje med dere tar vare på både økonomi og kloden for våre etterkommere. Og vi heier på fancy fashion modern thinking slik dere går i bresjen for: hurra for pappahjerte og konatil :) 

Til fortida fra framtida


 

Kjære jente fra fortiden. Du står med ryggen til meg. Ser meg ikke her framme i fremtiden. Dine sorger er så tunge at du bare såvidt holder hodet over vannet. Men du kjemper hver dag, selv om de har tatt fra deg det lille barnet ditt. Han, den eneste som gjør at du føler du hører til her.

 


 

Hold ut jente, ikke synk under. De kaller deg gal, og du vil snart både få og gripe mulighten til å banke i bordet med sannheten din. Frukter skal bæres og du skal faktisk bli mamma igjen. Du kommer til å reise deg og ruve i din egen tilværelse som det er meningen du skal. Du kommer til å tørre å være avkledd foran dem alle, uten å føle skam. 

 

 

Snart, jente fra fortiden, skal du tråkke opp av det dype vannet og sette deg til for å motta belønningen for å ha vært så sterk. Og jeg, jeg er så stolt av deg. Du er ikke alene, du er ikke alene, jeg lover deg.



 

Jeg vet du ikke tror det nå. Nei du aner ingenting. Men om noen få år kommer du til å få lov til å gi all denne kjærligheten din til barnet ditt. I tillegg kommer du til å få være mer enn god nok og frisk mamma på fulltid for en liten gutt til. Han kommer til å stryke deg på kinnet hver hveld og klamre seg til deg, og du kommer til å bake boller og lage gelé til begge gutta dine, i et trygt og godt hjem.

Og du? Du kommer til å kjenne takknemlig glede sprenge i brystkassa di hver eneste dag.

La meg hviske deg i øret ditt og be deg holde ut bare litt mer. Hold ut rykteflommene, de kommer ikke til å velte deg overende. For du står stødig. Hold ut skammen over å ha bipolar. En dag kommer til å være stolt av fordelene med denne diagnosen. Hold ut den ensomme hverdagen, alle timene uten barnet ditt, og det faktum at alle andre ser ut til å høre til her, enn du.

Hvis du bare visste hva de neste årene vil gi deg av gaver og lykkekrefter, ville du smilt litt mer akkurat nå, enn du gjør. Ville du sett folk litt mer i øynene nå, enn du tør. Ville du gitt litt mer faen i alle bygdadyrene nå, enn du tror at du bør.

Tenk at du er meg, du fortvilte jenta på bildene. Tenk at akkurat du bygde grunnmuren min bare ved å holde ut. Jeg flyr meg en tur til fortiden, og setter meg foran deg i den småstygge grønne sofaen din, og gir deg en varm klem fra fremtiden: alt kommer straks til å fikse seg, I promise 💝

 



 

Den magiske toåringen



Du ligger og sover ved siden av meg. Og gudene vet hvor takknemlig jeg er for at du ligger der med den bitte lille kroppen din. Jeg har gratulert deg med dagen i flere dager, selv om dagen i dag var den store 2årsdagen din. 

🎈🎁GRATULERER MED DAGEN, EVEN! 🎁🎈

Men stakar lille da.. tenk å få feber på bursdagen sin 😟

Samme hvor mange boller mamma hadde bakt, og jeg tilogmed hadde med da jeg hentet deg i barnehagen, sa du: "Nei." Så ble du varm da vi kom hjem.

Stikkpilletilværelsen er ikke noe gøy for en liten pjokk når det er bursdag. Men du, Even, du er ikke den som klager. Du koser og klemmer og prøver å leke. Tapre gogutten min.

Helene kom på besøk, og som vanlig trylla du noe slags sim sala bim, og hun ble magisk bedåret av deg. 

We got some story, boy, og jeg er så stolt av deg.

Skikkelig skikkelig superglad i deg 😙😙😙

Kos fra mamma din 😍😍😍

 




 

Få ekte GIRLPOWER med 10 steg!


 

 

Du vil ikke være henne som nærmest bryter litt sammen ved en avvisning fra en person hun har digga litt for mye i forelskelsens hete. Du ønsker ikke å være hun derre frustrerte som bryter ut: "Åffer snakker du om hu venninna di hele tida a? Skryter av hvor snill og cool hun er. Er jeg ikke bra nok jeg da?" 

Nei, du vil ikke være henne. Du vil være hun coole, dvs kaldt og avslappet, snille venninna hans. 

Du vil ikke drive å sammenlikne deg med alle de pent sminkede halvt opererte glory glory halleluja ansiktene du ser i overalt omkring deg. Du vet, hun som skvetter bare hun ser en slank babe i et blad, for så å klikke på all trøstespisdugelig mat hun kan finne, i sorgen over å ikke være noe annet enn alt hun er.

Du hakke lyst til ikke være henne som griner seg i søvn pgr av usaklige tanker omkring hvorvidt hun duger for andre hva angår utseende og personlighet.

Du vil ikke være den dama som er avhengig av komplimenter fra andre mennesker for i det hele tatt ha det godt inne deg.

Nei, det er ikke mye girlpower i det gitt.

Du vil være den dama som gjør seg selv så lykkelig, harmonisk og fredfylt, at hun ikke behøver komplimenter. Hun som er så glad i seg selv at hun er sin egen beste og stødigste venn. Det ironiske er at komplimentene drypper på slike som henne.

Du vil ha kontroll på deg selv, ikke kontroll på hva andre skal synse og mene om deg. 

Og kun du kan skaffe deg kontroll.

Jeg er den venninna hans. Jeg er den dama som aldri bruker tid på å la humøret mitt preges av ved avvisning. Jeg er den dama som elsker mitt eget selskap, og som aldri søker andre's kompliment.  Jeg er faktisk mer enn fornøyd om jeg får være singel og fuglefri rest of my lovely life. Jeg er ikke avgengig av andre.

Og jeg deler gjerne med deg hvordan du gjør det:

1. Dette er det første steget. Siden utgangspunktet ditt nå er svært fattigslig hva angår egenkjærlighet, må du stole på meg når jeg informerer deg om følgende: dette funker kun hvis du bestemmer deg for å ta det alvorlig. Så alvorlig at du skal føle det og kjenne det.

2. Sørg for at du er alene en time. Slå av TV, data og det du kan av elektrisitet untatt varme og litt lys. Tenn noen talglys og finn frem penn og papir. Skriv ned 5 ting ved deg selv du er misfornøyd med. Kjenn etter hvordan dette får deg til å føle deg. Pløy deg gjennom redsel for å være alene, angst for hva andre synes og mener og tristhet. Sørg for å skrive godt fordelt, så du kan føye til mer.

3. Ved hvert av de 5 punktene skal du skrive det motsatte i nåtid. F.eks: hvis det står "Jeg hater leggene mine", skriver du "Jeg elsker NÅ leggene mine!" Eller f eks: "Jeg misliker nesa mi", skriv: "Jeg liker NÅ nesa mi". Og slik fortsetter du. Sørg for mer notatplass.

4. Nå tilføyer du noe magisk, skjønner du. Ved hvert punkt skal du føye til i nåtid, alle de egenskapene du skulle ønske leggene dine, nesa di og resten av dine 5 verste komplekser heller hadde. F eks: "Jeg elsker nå leggene mine, de er spreke, slanke og vakre". Og så videre. Kjenn at det er nå du skal begynne å leve deg inn i dine nye magiske egenskaper. 

5. Nå skal du beskrive ved hvert punkt, hvor takknemlig du er for de nye tilførte egenskapene. F.eks: "Jeg liker nå nesa mi. Den er perfekt formet til mitt ansikt, og jeg er nå takknemlig for at den gir ansiktet mitt et vakkert særpreg."

6. Du har nå brutt skallet og trengt deg gjennom ditt ytre. Nå skal du gjøre det samme med personlige egenskaper. Følg de samme trinnene. Det vil f eks se slik ut: "Jeg sliter med selvtilliten" = "Jeg har nå god selvtillit, jeg stråler av selvsikkerhet og jeg er takknemlig for hvor behagelig dette nå føles for meg". 

7. Nå har du 10 selvaffirmasjoner, og jeg vil du skal føye til disse 3: -"Jeg elsker, liker og respekterer nå meg selv akkurat som jeg er, og jeg digger mitt eget selskap" -"Alle andre elsker, liker og respekterer meg og jeg gir det samme tilbake" og - "Jeg er nå sterk og frisk psykisk og fysisk".

8. Lov deg selv at det ikke er noe poeng i at du fortsetter med hemmeligheten din, som jo ingen vet om, dersom du ikke bestemmer deg for å tro på deg selv i alt du sier til deg selv. Finn frem et speil og les opp alle 13 punktene dine med innlevelse, mens du ser deg selv i øynene i speilet. Du skal skuespille. Nå gjelder fake it until you make it. Snakk om deg selv til deg selv som om du ikke eier komplekser lenger. Vit at kompleksene ikke kommer til å forsvinne, men at du etter hvert vil oppleve et spesielt nyansert og kontrollert forhold til dem. De vil bli skygger, der de nå er skarpe hovedingredienser.

9. Lær deg om hvordan likt tiltrekker likt. Det holder at du søker opp The secret, loven om tiltrekning, og ser den dokumentarfilmen. Dette er grunnleggende informasjon som har rot i vitenskapen, og handler ikke om noe slags overtro. Lær det og praktiser det, hver eneste dag. Det vil gi deg nytt syn på magnetisme, og åpne dine øyne slik at du aldri mer kan lukke av for det faktum at likt tiltrekker likt. Alle følelser du greier å skape i deg selv, vil bringe deg mer av det samme i opplevelser.

10. Gi deg selv et løfte om å aldri mer være avhengig av andre's anerkjennelse. Tenk langsiktig og splitt tidligere overbevisninger: Hva så om du ikke "finner den store kjærligheten"; det er kun i DEG SELV at du kan finne lykken. Del det opp videre: Alle skal vi dø. Du bør uansett ikke gjøre deg selv så avhengig av et annet menneske at du ikke greier å reise deg igjen dersom du mister vedkommende i dødens armer. Du kan kun elske andre dypt, hvis du elsker deg selv dypere.

I bunn og grunn har du kun deg selv. Hvorfor ikke gå inn for å elske deg selv og bli glad i deg selv akkurat som du er, slik at du kan leve i trivsel med deg selv. Hva andre mener om deg TELLER IKKE, få det inn: TELLER IKKE! Det eneste som teller er hva du selv tenker, føler, synser og mener. 

Tenk deg en tilværelse der du er fylt med så mye power, girl, at alle bitene ved deg selv har falt på plass, og du er trygg, glad og lykkelig..

Stans selvfølgelig ikke ved disse affirmasjonssetningene, men utvikle dem. Endre dem etter en måned. F eks go for: "Jeg tenker nå positivt, jeg er nå lykkelig"  Men husk å tillate deg selv å bli forbanna, redd og trist også; ekte lykke handler om balanse. Det skal være ekte, og da må du tillate deg selv alle sidene av bølgene i havet ditt. 

Det er altså i speilet ditt du skal søke komlimenter og betryggende anerkjennelse. Fra deg selv. Etter noen uker vil du merke at du får det bedre inni deg. Hva angår utseende vil du automatisk utvikle deg til den rosen du faktisk er, hvis du tror nok på det. 

Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg ønsker å nå ut med dette. Fordi det mange ganger har vært frustrerende for meg de gangene kompisen min forteller meg om damer som blir sinna og sjalu når han pratet om venninna si. Me, that is. Han sier at de ikke tåler å høre ham snakke om det han mener er mine positive egenskaper. De blir usmakelige og det slår aldri feil: de begynner å fiske etter komplimenter til min kompis' store fortvilelse. Han sier det er flaut, og like ekkelt hver gang å sitte der og overbevise desperate damer om at dem er både vakre og sexy.

Hver gang misunnelsen strekker ut mot meg på denne måten, skjønner jeg med en gang nøyaktig hva som kunne kurert den. De damene er avhengige av ytre synsperspektiver, og har det kun godt inni seg de minuttene de kan høste ros og komplimenter. De maser etter anerkjennende komplimenter, og blottlegger sitt misfornøyde indre mer enn de vet selv.

"Se meg, se meg. Si jeg er fin. Er jeg ikke bra nok da? Gransk meg. Studer meg. Gi meg en dose komplimenter nååå!!"  ...det lyser ut av et par egosentriske øyne, og det er ikke lekkert. Ikke er det mye power i blikket heller.

Men hey, hva med resten av tiden? Skal man gå i grus hver bidige dag fordi man terroriserer seg selv med negativt, nedpsykende selvsnakk, eller rett og slett slutte med denne kontinuerlige hodetorturen og heller bli sin egen beste venn?

Nei. Det heter selvrespekt, og du burde prøve det: "Get some power, girl; it's called girlpower!

Dagens traume er herved OVER OG UT 👍😂💪



 

Ja bare vær forsinka. Så leeeenge du vil. Ikke gjør det. Jo gjør det. Du må jo det. Neiii ikke gjør deeeet.. La meg sitte her i fred og ro og samle musikk på spotify!  -"Helene Dalland?" -"Jepp. That's me." Desverre for meg akkurat i dag, så er det meg.

Jeg rusler inn og setter meg i tannlegestolen. Bildetaking. Og jeg som har gjemt meg for tannlegen i flere år nå. Men hun som tar tannbildene er så snill og god med meg. Ja, akkurat nå er det faktisk helt greit at hun snakker til meg som om jeg er like liten som skolebarnet mitt på 7 år.

Tannlegen og de to assisterende damene, hvorav hun ene er student, behandler meg med respekt og ydmykhet, og det hjelper at jeg vet jeg får teste lystgass neste time. 

Men nå er det brannslukking på hulletanna mi som gjelder. 

Jeg KLARER ikke den isfremkallende grrrrooooosomme LYDEN! Og samme hvor mye musikk jeg får høre på, hører jeg lyden. Kjenner den gjennom marg og bein.

Av Roseanna av Toto og Rollin med Limp Bizkit er det Roseanna som vinner. Den er mest beroligende. Keep rollin rollin rollin blir bare noiete i denne settingen, jeg er ikke tøff nok!

Så i dag har mamsen fått bygga moderne tann i munnen sin, og ER FERDIG! FERDIG! En halv måned til neste gang, og nå fortjener jeg å nyte resten av dagen med å shoppe full ei barnevogn alle sikkert tror inneholder en kid. Og jeg som skal hive varer oppi der, mens minsten er i barnehagen..  Jeje, have a nice day, over og ut fra TaNnLeGeKoNtOrEt, med hilsen fra Amalgine fra 1980 ;) 

 



 

 

Er du for SNILL? Les her:


 

 

Psykologen ser på meg, setter opp den ene hånda si foran meg, og sier: "Her er et menneske med sterke psykopatiske trekk!' Så tegner hun ei linje i lufta og setter den andre hånda si i den andre enden: "Her. Her er DU! Du er det motsatte av en psykopat, og du bør komme deg mot midten av denne linja!"

10 år senere lysner det i den tidligere så selvutslettende horisonten. Jeg har nå to barn å ta vare på, og innså etter hvert at dersom jeg skulle kunne ta ansvar for barna mine, måtte jeg normalisere snillismen min. Den førte ikke noe godt med seg, annet enn i de to typer relasjoner der jeg beholdt snillheten min 100 %: Forholdet til barna mine, og forholdet til de av familie og venner som er like snille og gode tilbake.

Så hva skjer, huh; når et tidligere altfor snilt menneske begynner å sette grenser, og setter ned foten med den berømte booten?

Her har man skjemt bort omgivelsene med altfor mye snillhet, skrudd på kraner i ørkenen uten å ha fått så mye som et takk tilbake; glemt seg selv langt inn i evigheten, og gitt alt for å stille opp for alle. 

Og så plutselig er du ikke med på det lenger. Vips, er kranen skrudd av, og de må klare seg uten.

Noen av de bortskjemte svinene vil forsøke å manipulere deg tilbake til det snille lille vesenet du en gang var. Hvorfor? Fordi du ga dem fordeler de ikke får av noen andre. Fordi de kunne tråkke på deg og skvise deg langt nedi gjørma, bare for å få lov til å fortsette å utnytte deg hver gang du spratt opp for å snappe etter pusten.

"Litt luft a, please!" ...tenkte du det? Nei, du trodde ikke du fortjente oksygen, så du var sjeleglad for hvert minste lille åndedrag du fikk.

Innimellom all gjørma, rakk du ikke å tenke klart.

Så våknet du. Det var den gangen du ble straffet med avvisning litt for lenge, og du fikk for mye oksygen. Den gangen de lot deg puste lenge nok til å begynne å bruke hue. Hjernen din. Den gangen den fikk starte å funke.

Aldri aldri mer skulle du tilbake til gjørma. Nei nå innså du et vakkert fakta, i det du svevde opp og tok plass høyt på din egen himmel i ditt eget indre landskap; nemlig den enkle greia at den beste tjenesten du kunne gjøre for de energisugende superegoistene som helst ville tråkke deg ned i skiten, var

Å GI FAEN I DEM.

Alle skal vi dø. Og i løpet av den korte tiden du lever, er det begrenset hvor mange du bør kjenne. Hvor mange du kan bruke verdifull tid på. Så hvorfor ikke late som om de ikke eksisterer?

Hvorfor svare dem, når de desperat forsøker å dra deg ned i gamle dagers mudd, med: "Du er ond!!" , "Du har forandra deg din dritt!", "Du er syk ass!"og falske rykter...? I realiteten finnes de ikke mer i din verden, og ordene deres er spøkelsespust. Du vet, spøkelsespust finnes ikke, gjør det det?

Nå er de spøkelser, alle dem du var unødig snill med, alle de som utnyttet deg til egen fordel; kjenner du det? At oppgulpene deres bare er spooky og uvirkelig?

Jeg tok deg med på en visualisert reise nå. Nei, det er ikke sikkert at det har lysnet i horisonten din enda. Kan hende er du altfor altfor snill, mot altfor, altfor mange, fortsatt. 

Men hvis jeg forteller deg HVORFOR den største tjenesten du kan gi en falsk, bedriten superegoist som tar i bruk alle midler for å dra deg ned i møkka si, er Å GI FAEN I H*N, kan det hende du for alvor legger ut på denne reisen i virkeligheten, og slutter å være preget av unødig snillisme. 

Hvorfor? Jo fordi det er kun ved å vende ryggen til dem at de muligens kan ta hintet. Å vise dem at det ikke er greit å tråkke over grensene dine, vil veilede dem i riktig retning; det nødvendige i at de slutter å tråkke over andre's grenser. Hvis du derimot fortsetter å være utydelig på hvor grensene dine går, gir du falske og misledende signaler om at deres atferd er ok.

Sånn. Nå har du samvittighet til å være litt kaldere. Litt mer blaffen-givende. Mye sterkere, bør være ditt mål. 

Enkelte omkring deg vil ikke at du skal endre deg. De vil ta i bruk alle slags manipulative midler for å stoppe deg i å bli en sunn egoist. 

Likevel er det ikke ditt problem lenger. For hvert steg du tar mot høyre, vil du komme deg nærmere midten av linja. Der er det sunnere for deg å være, og psychoes tiltrekkes ikke av sunnhet. Psychoes hopper over midten for å nå den svake enden. Der VIL du IKKE være lenger.

Er du klar for joyride? Begynn med å åpne deg for dine nærmeste. Har du ingen, skaff deg en profesjonell aliert som kan støtte deg i ekte bistand.

For det er vanskelig å la være å være snill når hjertet brenner etter å redde alt og alle. Og det kan være tussi å takle omgivelser som spruter ild mot deg i frustrasjon over å ikke få lov til å tråkke mer på deg. Ikke få bite deg mer i baken i dine forsøk på å fly. Ikke få lov til å hakkebakke mer på deg slik som var så godt for et drage-ego tidligere. 

Verden behøver deg sterk og sunn. Det finnes så mange du kan hjelpe når du først har lært deg å ikke gi snillismen feil adresse, og i tillegg har ordnet deg med skjult adresse for alle ildsprutende drager.

Velkommen inn mot midten av linja. Her er det digg å være. Jeg brukte 10 på å komme meg hit. Please a, ikke bruk like lang tid som meg ;)

 

 



 

Sannheten bak sminken 👊



 

Jeg vet du jubler når det koker på nettet med ingrediensen du digger aller mest: sminkeløse damer. Når de viser seg uten make up, og du kan prikke duden din på skuldra og si: "Eeyy seee her da! Sånn ser Jolie og Rihanna ut uten make up liksom... kremt. Så det... !"

Men det er ikke derfor jeg jevnlig gjør dette. Viser meg fra mitt usminkede verste slik jeg helst ikke engang viser meg til mine nærmeste daglig. Som blogger mener jeg at jeg har et ansvar i forhold til mine yngste lesere, hvilket går ut på å vise sannheten bak det pyntede sminkede. Uten sannheten er det ingen ekte blogg, dette.

 


 

For DU, ungdom, er ikke avhengig av andre for å ha et bra liv. Du behøver ikke strebe etter det såkalt perfekte. Alle ble født perfekte, akkurat som vi er. Det er ikke så nøye hvordan du ser ut ovenfor andre, bare du har et ekte smil. Bare øynene dine skinner lykke fordi du godtar deg selv akkurat som du er.

Bare du selv får sett nok av verden, er det ikke så nøye hva alle andre ser når de ser på deg. 

Du trenger ikke at dem synes du er vakker nok. Alt du behøver er ditt indre landskap.

Jeg kan ikke lyve. Kan ikke bare vise dere meg når jeg er sminket og stylet. For det er langt fra sannheten. Jeg er ikke engang bittelitt pen uten makeup, i følge mine egne vurderinger. Og det vil jeg du skal tenke på, ungdom, i det du ser alle disse oppdollede modelldamene i reklameverden og over alt ellers: Det er ikke sannheten. It's fake. De er sminket, manipulert og stylet til det ugjenkjennelige. 

Ja, det vet du jo, sier du. Men vet du at du ikke behøver den falske anerkjennelsen det vil gi deg å fikse deg "vakker nok"? 

Gi meg en time og tilogmed jeg kan forvandle meg til litt pen. Men jeg stanser ved makeupen, og har ikke operert noe som helst. Jeg streber ikke etter uoppnåelig skjønnhet, men opplevelser og minner.

Den sminkede versjonen av meg, er jo ikke MEG. 

Jeg er som alle andre om morgenen. Slik de alltid var på den tiden jorda ikke var overbefolket. Gå noen hundre år tilbake i tid, og våre formødre var slettes ikke så fristende som vi kan være nå. 

Men de fikk iallefall se sannheten inn i usminkede øyne hver dag.

Du har aldri fått sett en sminkevideo inne på denne bloggen. Jeg aner ikke hvorfor. Det må være av manglende interesse fra min side. 

Men er ikke det bra, hva? Har vi ikke nok sminkevideoer å ta av på internet nå? Alle triksene er vist fram, og hvis du lurer på noe, kan du bare google og finne det sminketrikset du undrer på, ikke sant?

Samme hvor mye rart jeg finner på å reklamere for innimellom, kommer jeg aldri til å gi slipp på den grunnleggende ekte bunnen i altmuligboksen forbipolene.blogg.no . Jeg kan ikke herme etter det som finnes fra før, og jeg greier ikke å fokusere for mye på falsk skjønnhet når sannheten er at jeg ser ut som et mess under makeupen; jeg som de fleste andre.

Så hei hå, her er jeg. Bare titter innom for å minne deg på den grusomme sannheten, slik at vi sammen kan le litt av det faktum at nåtidens sminke kan forvandle selv en andunge til en svane på en halvtime. Og når kvelden kommer, går fortryllelsen over, og man risikerer å miste penskoa si i trappa i all hast fra det sjokkerende speilet til den trygge senga der man kan gjemme seg under trygge pyter og dyner til neste morgen. For gosh, hvor ble det av øyenbryna? Og vippene? For ikke å snakke om den foundationerte glatte huden? 

Vi kan trylle den magiske sminken tilbake anytime. Men vi bør ikke bruke all verdens tid på det, for vi har et liv å leve, greier å oppleve og en hel verden å se.

 



 

Når mamma er hekta på koffein


 

 

En liten kopp kaffe stappfull med deilig koffein og en real frokost, og jeg forvandles fra en litt usmakelig mårragretten surmaga mamma, til wondermama happymother without the ilf. No milf, cuz there's no glam make up sunday mårning.

Nåh. Kopp kaffe høres elegant ut, hva? I virkeligheten er det billig pulverkaffe i kaldvatten. Nei, det er ikke en gang rørt ut, og nei, det er slettes ikke engang kokt vann.

Jeg er ingen elegant diva. Jeg er en maskulin pulverheks av en engang så brølende guttejente. (Er jeg nå da en grown up mannedame?) 

Anyway, I don't care; jeg er hekta på koffein, for da blir jeg så glad og fin!

Det er ikke smaken. Den er ikke engang delt som baken i dette tilfellet. Nei det varierer ikke for min del, jeg synes ALLTID koffein smaker som dritt sikkert gjør. Om det er i form av sort kaffe, iskaffe eller energidrikke, så er det rett og slett ubeskriverlig for meg å forklare hvor vondt det smaker med koffein. 

Det er funken jeg er ute etter. Jeg er så glad i den funken! Siden jeg har bipolar er jeg sensitiv for koffein, og må passe på å ikke drikke for mye.

Jeg har kaffemaskin, men jeg gidder sjeldent å kjøpe fisefine patroner til den. 

Billig pulverkaffe ruler, og holder i massevis for min del. 

10 minutter etter inntak, kjenner jeg det kribler litt i brystkassa, og min himmel blåner mer og mer i det trøtte tunge skyer forsvinner. Fra å ha lyst til å klebre meg fast til skinnsofaen og slumre mens barna titter barnetv, forvandles jeg til en happy mama boomfunk som danser og klapper i takt med de animerte tegnefilmfigurene på TV'n.

Ja jeg tror nesten barna akkurat da tror mamma faktisk ER animert hun også.. Hvem vet, children OWNS the fantasy.

20 minutter etter å ha slukt magisk svart muddvann, er forvandlingen et faktum: Fra en mårragretten kokong av en lukket valnøtt, blir mamma til en glad sommerfuggel i høstland. Så fylles huset med en sommerfuggelmamma som plutselig både kan bake, leke med togbanen, putte barna i badekaret, tøyse, tulle og danse. 

Ok, så er ikke koffein bra i store mengder. Men ta aldri fra en trøtt puvermamma kaffen sin,

hilsen Mathias 7 år og Even 2 år  👍😁☝😉

 

   👍😀🍵🍵🍵🍵🍵🍵👍😀

Da vi la natte-TAROT 💄👢👛✒📖



 

Midt på svarte natta hadde vi skravlet bort film og hele pakka. Barna hadde sovna for lengst. En sjuåring nede på rommet sitt, en ettåring på rommet ved siden av, og en toåring oppe på loftet.

Det var fredag og vi satt i midten. Stua, that is. 

 

 

Dere vet, vi damer har en styrke i det å snakke om det meste oss i mellom. Ja noen av oss tilogmed husker fnis og knis spalten "Oss i mellom" av Starlet's "Nina" på åtti og nittitallet. Hvem VAR Nina, forresten? I wonder. Jeg vet det er et forbanna sidespor, men jeg jaggu meg undrer meg hvem Starlet's "Nina" var bak alle de svarene der.. 

Ja det var natt til lørdag, vi hadde pratet, skravlet og snakket i timesvis, og jeg spratt opp: La oss legge tarot på det! 
 


 

Jeg blir ikke gladere, lykkeligere og mer tilfreds enn dette: Barna som sover er trygge og vi digger liker elsker dem. Min fantastiske kusine på 18 år (som i ung alder har blitt mamma til en heldig liten gutt), den trivelige nabodama som gjerne tilbringer kvelden med oss, og en titt bak fasaden med hjelp av skjønne Hanson-Roberts tarotstokk. 

Danskeboka mi, åh den danskeboka mi. Beste tarotboka EVER.

I det jeg legger noen kort på nabodama, og vi er inne på kjærlighet, får ikke kusina min med seg kroppsspråket vårt. Hun er opptatt med noe annet, men hører oss i det fjerne. Jeg viser nabodama bilde av forfatteren Ulrik Golodnoff på permsiden av den danske tarotboka mi, og sier: "Søk opp Ulrik Golodnoff på face da." Naboen gjør det, mens kusina mi skvetter til. Hun tror jeg har fått opp et navn på en sånn der prins på hvit hest for nabodama sin del , og sier "Hææ?" i det hun får øye på den oppsøkte Ulrik. 

Og slik holder vi på. Misforstår og ler. Ler og misforstår, i den trivelige senkvelden vår.

Kusina mi var bare lita jente da jeg viste henne og søsteren tarotstokkene mine. 

Nå er det jeg som lærer av henne. Hun skjønner det ikke helt selv, men hun er mye råere på tarot enn meg. Den unge damen følger intuisjonen sin, og lærer meg nye triks. 

Man skal ikke undervurdere en 18åring, folkens. Hun er også faktisk en mye bedre mamma enn de aller fleste av oss oldiser. Jeg tør påstå det.

 

 

Det er nå 40 minutter til gutta mine kommer tilbake fra dagens utflukt til mormoren sin. Ryktene sier at de har spist taco der i dag. Siden det er det beste de vet, tviler jeg på at de har nevnt til mormora at de spiste det i går også. 

Ja det er lørdag, og jeg hadde så digg en fredag at jeg tenker å gjenta den til kvelden; det blir nok tarotlegging her oppe på kråketoppen i kveld også. Dette er helg nr to av tre helger på rad med barna denne måneden her på toppen, og vi koser oss altså gløgg. Jeg savner ikke å ha "barnefri", for hva er tre tomme etager mot dette livate stappfulle huset? Nothing, I tell you. Nothing, I say.

...og hvis du følge med på hverdagen til en ung mamma som virkelig er eldre i hue enn de fleste av oss, checkout bloggen til min fantastisk coole, snille, råe kusine...  :  http://m.frisorfrokna.blogg.no/

Nyter du ikke helga? Finn noe å være takknemlig for. Rent vann, en TV, god mat, er smil fra en venn, eller ren oksygen; og smil. Hjernen din vil lures av smilet ditt, og tro du er happy. Funker ikke? Ta en dusj og en kaffe. Ikke? Vel. Det er uansett helg, og vi ønsker deg en:

God helg, fra team forbipolene.blogg.no 


 



 

Bipolar mamma goes around, comes around 👬👱

 

Minuttene tikker mot timer, og timene går mot fredag. I drømmeland gleder en pojk på 7 seg til fredagstaco, mens en toåring heldigvis er uvitende om at vi dro i svømmehallen uten ham i dag, mens han rocket villt blant de andre recently babies in kindergarden. 

For det så vi. Storebror og jeg, vi så deg, Even. Du rocket villt sammen med nabogutten innom vinduet i barnehagen da vi kom for å hente deg i dag. Vi banket på. Så fikk du øye på oss. Du ropte "MAMMA! BOBBO!" om og om igjen, i det du klinte nesa di og smilet ditt mot vindusruta. 

Hun sa du er så flink, hun ene snille dama som jobber der. 

Mamma ble så stolt av deg Even.
 

 

3 av fire helger og en hel uke av en måned. Hvor mye blir det? 16 døgn blir det. Hele 16 døgn sammen vi tre denne måneden, begge gutta mine og jeg. Resten av måneden er det Even og meg her minus to dager. Ellers er vi samlet og innstilt på å riktig kose oss. 

Så fint at mamma alltid har vært ei guttejente da. Goes around, comes around.




 

Jeg kryper rundt på gulvet med 7åringen på ryggen og vræler monstermammalyder, mens 2åringen står på badet og jåler seg. Så leser vi Dinosaurbok. Før vi spiser risengrynsgraut. Etter det prøver Mathias og jeg å lese Donald Duck. Men lillebror bråker sånn med den nye trommedingsen sin med microfon. Og storebror er tålmodig.

Du er så snill. Jeg er så stolt av deg, Mathias. Du er verdens beste storebror for lillebror. Virkelig. Selv ville du sagt: "Nåh. Det e hainn lillebror som e værlas bæste lillebror for mæ, mamma!"

Det er disse helgene det virkelig er party på lykketoppen. Ja for vi venter til helga sånn ca en tante, et tantebarn, ei kusine, hennes babygutt, ei venninne, hennes 4åring og nabofolket: Kidzparty er best!

Mathias og Even, selvfølgelig er dere det beste som har hendt meg. Men visste dere at dere er selve nøkkelen til smil og latter i stua her? Vet dere at hver morgen jeg våkner og dere begge er der, er en god morgen?

Mange vil påstå at foreldrerollen er en slitsom jobb. Jeg mener ikke at dette er feil, for slikt må jo respekteres.

Men for meg med mine minner er det feil å kalle det jobb. Jeg føler at alt er perfekt de helgene begge barna er her hos meg. Og denne høstferieuka her er helt magisk. Tid for oss selv, bare vi tre. Lek, moro, god mat og godis. Våres egen rare humor, og tårer i øynene av glede for min del. Fordi jeg som bipolar mamma en gang i tiden var for syk til å ta meg av mitt nyfødte barn. Nå har det snudd. Totalt. Jeg har jobbet med meg selv og oppnådd en tilstand der jeg er i stand til å gi 100% omsorg til begge gutta mine. Det hadde jeg aldri trodd for 7 år siden.

Went around and came around.

Derfor er det nå det er party her i hjemmet. Når barna er hjemme og jeg baker boller, mens 7åringen leker med venner i kjelleren. Selv om han sa vi skulle bake sammen. Moroklompen. Når vi drikker oboy og gleder oss til fredagstacoen. Når vi leker oss nede på gulvet i en stor klase, med latterkrampe i magen og tullete ord ut av munnen.

Og jeg søler mens jeg banner inni meg. Setter grenser mens jeg forklarer at nå er mamma sinna i noen minutter. Bærer toåringen hit og geleider 7åringen dit. 

Ja for lykke er ikke feilfritt. Lykke er hele forbanna pakka.

Gogutta mine har tryllet med livet mitt. Alt er forvandlet, og det glinser av hver eneste dag. Slik det glinser i små barnekinn.

Mamma behøver ingen kjærest, Mathias. Ingen skal få ta din plass heller, Even. Jeg har to småkjærester, og mange mange tusen små varme søte gode klemmer!

Ordet sliten har fått ny betydning. God-sliten. Noen ganger er det deilig å være sliten. Skikkelig deilig og meningsfylt.

 

 



 

Kjenn din fiende



 

Jeg går min vei nå, og du kan aldri mer nå meg dit jeg skal. Jeg skal rusle til et sted der du aldri får adgang. 

Jeg prøvde en siste gang å gi deg mitt vennskap; denne gangen uten alle de forstyrrende følelsene iblandet. Men du lider av sjalusi, og du kan aldri komme over at jeg greide å reise meg opp etter du prøvde å knekke meg. Du er rett og slett misunnelig på meg for at jeg har fred inni meg og et rikt sosialt liv.

Du er min fiende som gang på gang prøver å late som om du er min venn.

Men venner lyver ikke. Venner forsøker ikke å male et falskt bilde ovenfor offentligheten som ikke stemmer. Venner er ikke falske, slik som du er.

Så nå går jeg min vei fra dette trollgullstedet du malte på en dyster vegg og kalte "vennskap". 

Nå rusler jeg til en plass der jeg vet jeg finner respekt og ekte vennskap. 

Men før jeg går, vil jeg spørre deg. Hvordan føles det å klage over ensomme dager til jeg åpner mitt hjem for deg, og tar deg inn i varmen, for så å sutre over det og fremstille det annerledes in public etterpå?

Hvorfor tror du at det funker, å late som om gult er rødt og vann er sand? 

Mange undrer på hvorfor du ønsker meg så vondt. Men jeg undrer ikke. Jeg vet hva det er som driver deg. Da jeg lå nede for telling, gjorde ikke du det. Da satt du høyt på din hest og ga blaffen i meg. Så kom karma ridende.

Jeg har gang på gang strakt hendende ned mot deg og prøvd å hjelpe deg. Tørket tårene dine og holdt omkring deg. Men alt jeg får tilbake er at du prøver å rive med overende. Du hater å se meg lykkes. Nei det var ikke din plan, det. Jeg med min ballast, skulle ligge i gjørma og kave..

Du er ikke velkommen, dit jeg skal nå. 

Aldri mer forsøk å banke på min dør igjen. Jeg kommer ikke til å være hjemme.

Du er tilgitt, og jeg ønsker ikke mer av dramaet ditt nå. I det høstnatten drar meg inn i drømmeland, ønsker jeg deg godt, og så vandrer jeg videre. 

Know your enemy ;)

De kaller meg heks; jeg kaller dem vingeløse tåper 🔍🍃✒


 

"Din forbanna heks". Hun freser mot meg, og jeg ler høyt. Skal DET såre meg? "Heks"? Hvis jeg skal sammenliknes med noen i historien, så la det da gjerne være de sterke damene de myrdet på bål og bølger. Aldri i livet om jeg ville vært de vingeløse tåpene ved navn bødler og dommere. 

For å være helt ærlig aner jeg ikke hvorfor, selv om det på en eller annen måte ikke overrasker meg, men helt fra min ungdomstid har folk slengt det mot meg i sinne, eller sagt det utfra den naturligste selvfølgelighet. "Din heks!" "Din hexa!" Ja, jeg er tilogmed blitt beskyldt for å tro på hekser selv.

Noen ganger er det en mann som slenger det mot meg. Det gjør meg undrende. For hva skulle jeg kunne slenge tilbake dersom jeg var skapt i motvind? "Din heksemester!"...? Nope. Det er et historisk gjemt ord, og i moderne ordforråd er det uineressant og ikke i bruk. Menn har ikke slike skjeldsord på seg. En mann med power er en mann med krefter. Det vet alle som kan oversette engelsk til norsk.

Ja det stemmer at jeg har min egen, nøye egenskapte og utfilosoferte tro, og at denne ikke er skrevet i noen bok. Det er korrekt at jeg daglig takker for alt fra barna mine til rent vann og myke dyner, samt ber til en høyere intellegens når jeg først behøver veiledning fra de delene av hjernen min som jeg ikke bruker mest. Det er sant at jeg tror på menneskelig tilgjengelig magi. Men jeg tror ikke på "hekser" i den forstand at kun noen og bare et kjønn er det. Hvis en fugl kan fly, kan alle det.

Men noen har brukne vinger.

However; noe ved meg får folk til å plutselig tro på hekser. Men hva er det de ser i damer som meg, som de ikke tør se i speilet? Er det karmaen? Tankekraften? Drømmene om natta, og drømmepoweren om dagen? Eller det faktum at noe alltid ordner opp for meg? Slik at jeg kan tilgi i ro og fred? 

Jeg kan fortelle mitt eget hue hvordan jeg vil bruke hjernen min. Og så blir det sånn. Jeg får det som jeg vil. Mindcraft. Ikke noe spesielt ved meg; alle kan om de vil. Men mange bare sitter der i båten sin og venter på bølgene. Det gjør ikke jeg. Jeg starter motoren min. Og hvis motoren svikter, griper jeg årene. Mister jeg årene, legger jeg på svøm for å finne meg en ny båt med årer i. 

Jeg er ingen "heks" fordi om jeg kan svømme. Hell no. 

Jeg kan legge en hånd på magen til mitt gråtende barn, og kjenne det strømmer mammakjærlighet. Det føles som en foss som sildrer ut av håndflaten. Så rumler det i magen på minsten, og han slipper luftsmertene ut så det høres. Jeg kan legge den samme hånden på pannene til barna mine, og de sovner like etter. Det kan alle foreldre. Det er jeg sikker på. Hvis de bare vil.

Vi er både kropp og sinn. Ånd og materie. Luft og vann. Jord og ild. 

Derfor klarer jeg ikke å la være å ta det som et kompliment, når folk tror de sårer meg ved å kalle meg heks. Det bekrefter jo det faktum at jeg kan både fly til sinns og svømme til havs, slik vi alle i bunn og grunn kan. 

Men det er ikke det, hva? ...som plager deg, mann...  Det er liksom noe mystisk med oss kvinner, ikke sant? Vi bærer liv under hjertet vårt og kan skape hele samfunn med kroppene våre. Gi oss et par generasjoner, and it's done. Vi er magiske, vi damer, eller hva? 

Og kjært barn har forbanna mange navn, eller hur? Heks, hore, bitch, mus, kjerring, burugle, knulledukke, og ikke er av dem er positivt.

Så de kaller meg heks. Jeg kaller dem vingeløse tåper som aldri kan skaffe seg flyvende oversikt, pgr av overtro.

Historien bak oss har sorte hull. Det gikk riktig ille da en bitter mann fant opp både ordet "heks" og hvilke regler som skulle føre slike kvinner (samt meget få menn) i døden. Fantasi av smålige, hysteriske og dumme menn, ble til tidenes mest tåpelige, overtroiske og meningsløse justismord noensinne. 

Les mer om bakgrunnen for all overtroen i linkene under her, og det vil minne deg på at alle som tror på ordet "heks" er dumme som nybakte brød. Vingeløse tåper som ikke kan fly. I følgende innlegg fra sommeren 2015 har jeg brukt verkene til forfatter Rune Blix som kilde. Mannen som bringte oss sanne heksehistorier fra rettsarkivene i dengang Vardøhus (nå Finnmark). 

Det er utrolig at nåtidens mennesker kan tro på, og bruke ordet "heks", når man leser dette:

http://m.forbipolene.blogg.no/1437047009_16072015.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1438272588_30072015.html

 

Imens koser jeg meg med hekseb... unnskyld, høstbadene mine, her oppe på happytoppen.

 



 

 



 



 

Hva er egentlig en iskald bitch? ❄☁⛅

 

Du er natur. Og hva kan man si om Norden's natur? Du kan iallefall ikke si den alltid er kald. For innimellom er den ikke det. Når Nordisk natur møter juli måned, er den varm, rett og slett. Du kan heller ikke påstå den alltid er vindete, for iblant er det vindstille her oppe i Nord også.

Ikke gråter himmelen alltid heller. Nei, noen ganger regner det ikke. Sometimes it's sunny funny.

Natur er varierende altså.

Som du. DU er varierende.

Ingen kan påstå at du er iskald. Ei heller at du bare er varm. Du gråter ikke alltid, nei noen ganger er du blid som ei sol og åpen som blå himmel.

Er det et godt og varmt menneske som vil deg vel, du møter, er det som for Nordisk natur å møte sommeren. Smeltet og varm, ja rent snill faktisk, er hvordan man kan beskrive deg da.

Som en del av naturen, er du klok. Ditt hjerte VET når du møter en falsk faen som bringer frem iskald kulde hos deg. Da fryser din hete til is, og du vet du bør gå i dvale. 

Akkurat da er det slik disse fake folks oppfatter deg. Kanskje er det det de sier om deg også: "Hun er ei forbanna bitch!" / "Han er en kjiping!"

Men de lyver. Og alle burde skjønne at de lyver. For intet er stillestående, og alt er i endring. Naturen har dessuten flere årstider og mange sider. Man kan ikke si at et menneske alltid er noe.

Så hva vil det nå si å gå i dvale? Jo, det er dette med å trekke seg unna. Finne varmen et sted midt oppi all vinteren. Altså, komme seg unna det som skaper vinter i hjertet ditt. Vi snakker energivampyrer. 

Du kan drive med selvutvikling i evigheter, du kan tine is og søke hjertesommer; men du kommer ingen vei dersom du omgir deg med mennesker som tapper deg for energi. Det kan være en kommentar. Det kan være kroppspråket. Baksnakking. Eller det faktum at de tier deg ihjel. For ikke å snakke om indirekte eller direkte kritikk..

Hvorfor skal du kutte kontakt for alltid med noen av de du kjenner? Du føler at du liksom "må" ha en relasjon til dem, men nei; du hverken "må" eller skylder dem noe som helst. Du er fri.

Kanskje er du ikke klar over det, men disse energivampyrene tar stor plass i livet ditt. Det som i realiteten vil skje hvis du fjerner en slik vinterskaper fra din tilværelse, er at det blir plass til ca 3-4 stk gode, ekte og generelt positivt innstilte venner i DITT liv. Ditt. Fordi det er DITT liv.

Dette er selve sannheten om en såkalt iskald bitch. Isveggen er kun en side av vesenet. Er du vinter og møter henne, bringer du frem kulde. Er du sommer når du treffer henne, vil isveggen straks smelte. Vår og høst vil bruke lenger tid, mens det enkelt og greit er slik at ingen er en iskald bitch mot absolutt alle og enhver.

Har du en garderobe på 150 kvm foran deg, stappfull med klær hvorav 30% av klærne får deg til å føle deg uvel, mens 70% får deg til å føle deg vel, er det ikke bare vanskelig å skulle bestemme seg for hvilken bukse du skal ta på deg, men mørklagt i stemningen. Har du derimot et fåtall med klær i ren orden og oversikt, der alle 100% av klærne får deg til å føle deg fabelaktig, er det lettere å bestemme seg. I tillegg er det lystbetont å prøve klærne, for du er trygg på at alle bringer frem det beste i deg.  Slik er det med menneskene i ditt liv også. Hold orden i energiene. Behold de som får deg til å føle deg vel.

Det skal være sommerlig antrekk, og de skal få deg til å le. Alt hva du er verdt, viser de deg i form av vennskapelig kjærlighet og humorisktisk samvære. De er ditt ekte nettverk av venner, barn, familie, kollegaer og ekte latter. 

De er dem som får se ditt ekte jeg. 

Så har du vinterland.

Derfor behøver du også kvalitetsklær av god ull i garderoben din. Venner som varmer deg når kjipinger bringer frem vinteren i hjertet ditt og du oppfattes som en iskald bitch. 

Og vinterland kan være vakkert og enormt, det. Både du og jeg vet at på overflaten er snø, frost og is vakkert. Men det er midlertidig. Det er et deksel. Fordi du må beskytte sommerland.

"Vakkert" betyr ikke ekte. "Enormt" betyr ikke sant. 

Det vil før eller siden forsvinne, og den eneste nytten vinterland bringer med seg, er bitter lærdom å tilgi, og er det vakre skue av en foss i sommerland.

La dem snakke, la dem naivt fortelle om ditt avvisende og iskalde ytre. For du vil ikke kjenne, det folket som ikke tenker lenger enn å tro på det umulige i sladderens salte konsentrat av uegnede ingredienser. Blinde sauer som dilter etter gossiptroll, dramatikere og maseruser; vil du virkelig bli kjent med DEM, blant verdens milliarder av andre mulig coole alternativer? 

For selv du er i besittelse av alle naturens årstider, er det enkelte personlighetstrekk du ønsker å styre unna. Det er vulkanutbruddene, stormene, jordskjelvene og zunamiene. 

Du er fri, og du er sjefen i alle dine årstider. Du bestemmer om andre får bestemme, men du kan når som helst ta makten tilbake og styre skuta ut av isete farvann. 

Hilsen noen ganger snill, noen ganger avvisende, noen ganger varm, noen ganger kald, og innimellom long gone no seen past the poles.

 

 



 

Ventetiden: når får jeg svar fra legen?



 

Jeg sitter på legekontoret og babler hit og dit: "Ja du vet, jeg har jo ingenting i mot deg. Du er i mine øyne verdens beste lege. Men jeg liker ikke å gå til legen vet du. Derfor er det en stund siden sist." 

Så forklarte jeg om hvordan jeg mistenkte at den mulige ADHD'n min kunne være søvnapné. 

Jeg lærte der og da, at det kunne være det, ja. Men at det også kunne være stoffskiftet som kødda med meg. 

Og siden har jeg lært så mye mer. For jeg må jo vente på blodprøvesvarene. Mens jeg venter, kan jeg like godt lære meg litt om det legen min tror jeg kanskje har. Hypotyreose. Lavt stoffskifte. Jeg kommer i dette innlegget til å bruke NHI Norsk helseinformatikk som kilde.

Jeg skrev følgende innlegg i forkant av denne legetimen: http://m.forbipolene.blogg.no/1473774335_adhd_kan_vre_svnapne.html

For ja, jeg venter, i disse dager. 

Får jeg endelig svar på hvorfor jeg kan være så trøtt, glemsk og slapp? Kan jeg endelig tørre å fortelle folk at det er en årsak til at jeg kan sovne sittende i sofaen en time etter jeg har levert minsten i barnehagen, skvette til, og innse at det etter 7-8 timers søvn bare er å legge seg å sove. Der kan jeg våkne skremt og forvirret i tungsinn, flere timer senere. Skremt over søvnbehovet, og deppa av de tunge drømmene og alt jeg heller skulle gjort. Sov jeg da ikke nok natten før? Forvirret, fordi jeg ikke aner hvorfor jeg nærmest havner i koma etter så mye og jevn nattesøvn som jeg tross alt har.

Og jeg glemmer. Glemmer og glemmer i hytt og pine. Glemmer ord, glemmer avtaler og glemmer det jeg husket 10 sekunder før...

Nå har jeg lært meg at alt dette, ja samt tørt hår, sprukne negler og temperaturømfintlight i form av å fryse lett, ganske enkelt kan være symptomer på tilstanden hypotyreose. Vi lever alle med et stoffskifte. De fleste har normalt sådan. Lavt stoffskifte kalles hypotyreose (enkelte skriver det som hypothyreose), og høyt stoffskifte kalles hypertyreose. Sistnevnte skal ikke jeg gå inn på her.

Svikt i skjodkjertelen, tidligere kalt skjoldbrusk-kjertelen, i form av betennelse, er en typisk årsak til lavt stoffskifte.

Det er en snikende sykdom, og den presenterer seg selv med en god del symptomer og plager. Dette fordi flere ulike organer i kroppen gir symptomer. 

Denne sykdommen behandles enkelt. Siden skjoldkjertelen mangler tyroxin, erstattes dette med tyroxin i tablettform. Disse medisinene heter Levaxin og Euthyrox. Det kan ta 6-12 mnd før pasienten føler bedring. Selve behandlingen går altså ut på å normalisere stoffskiftet med hormoner.

Hvilket bringer meg til hva jeg nå eventuelt gleder meg til:

Prognosene er gode! Selv om dette hos mange kan være en livslang tilstand av en sykdom, kan jeg fint leve med denne sykdommen ved god tyreoideakontroll (måling av TSH og FT4 i blodprøve) samt riktig dosejustering utfra klinisk skjønn med medisiner.

Vi er så heldige her til lands. Marerittene ser vi på nyhetene. Barn blir drept hver dag i krig, sult, nød og sykdom, og verden kunne trengt seg en behandling i seg selv. Verden er syk.

Mens jeg. Heldige meg. Jeg kan bare dra til legen min i velferdsstaten der jeg bor; ta noen blodprøver og fortelle ståa, i motsatt rekkefølge riktignok, og få hjelp med hva jeg sliter med.

Når jeg må sove, vel så får jeg bare gjøre det. Koble av og stole på at fremtiden blir annerledes, og at det ting endrer seg med tiden. Eller at dette er noe blodprøver omkring stoffskiftespørsmål eller utredning av søvnapné vil vise at det finnes behandling for.

Er jeg glemsk, ja så lever jeg iallefall. Og takknemlig er jeg for det. 

På bra dager jogger jeg en real langtur, og så funker det fett på formen. Selv om jeg ikke alltid gidder, så må jeg for PT-meg i hue mitt. 

Og det finnes heldigvis for min del noe som heter koffein.  Å holde meg våken når jeg endelig har landet sjokkert på føttene etter en sånn forferdelig dvale, funker best på kaffe for min del. 

Så kjære lege, min verdifulle hjelper; mens jeg venter på blodprøvesvarene, trøster jeg meg selv med at det meste kan behandles... fyller jeg meg selv med en intens takknemlighet over velferd og kjenner jeg på det gode i det å bli tatt på alvor når jeg først ramler i svime innom kontoret ditt annenhvert år. 

Dette skal jeg nok få fikset, søvnapné eller stoffskifte, eller vitaminmangel av noe slag: hellyeah -girlpower!

...og dessuten; nå skal jeg søren meg slutte å skjemmes over søvnbehov, glemskhet og generell slapphet. Det kansje finnes en årsak. Og hvis ikke, sier jeg som den geniale bloggeren Malin Meekatt: Sånn er nå jeg da 😉

Det usynlige folket

 

Det er som om huldra synger. Sine vakreste toner. Til melodier hentet rett ned fra paradis, komponert av henne selv.

Men det er ikke huldra. Ingen fantasifigur. 

Det er ei talentfull ung dame jeg kjenner, som bærer på musikalske evner. Men selvtilliten er for tung å bære på. Kanskje var det den hånlige mobbingen de trampet henne ned med. Kanskje er det hele den kritiske verden som stanser henne. Uansett går kloden glipp av et enormt talent. 

Han er kunsthåndtverker. Tryller frem produkter fra en annen verden. Alt fra mat til treverk. Han elsker naturen, og man skulle tro det var en magiker man hadde med å gjøre. 

Men det er ingen magiker. Det er en mann jeg kjenner. Som kjemper hver dag mot et selvbilde mer rufsere enn alle skoger han har tråkket seg gjennom. Kanskje var det rusen som tok selvbildet og knuste det. Kanskje var det følelsen av å ikke tilhøre verden.

Eller ensomheten. Kanskje var det ensomheten som fjernet selvbildet og gjemte det. 

Uansett går universet nok en gang glipp av en stor multikunstner.

De er det usynlige folket. 

Du hører dem ikke når de synger. Du ser ikke maten de lager. Eller treverket de kreerer. Tegningene de tegner. Klærne de syr. For ikke å snakke om idéene som farer gjennom hodene deres hver time av dagens lys, og i nattemørkets drømmeland.

Men jeg hører dem. Jeg ser dem ofte. Og jeg river meg i håret hver gang jeg skimter den manglende selvtilliten deres. 

De er det originale folket. De diagnotiserte. Tidligere rusmisbrukere. Genier. 

Misforstått av det "normale" folket. Dømt nord og ned. Holdes der nede av fordommer og kritikk mot det nye og det ukjente.

De er det usynlige kunstnerfolket. 

Når sluttet dere å se dem? Var det da verden brente de uvanlige "heksene"? Var det under lobotomiens tid? Hvor ble det av den sunne galskapen, i den store kunsten? 

Hvis vi vil bevare den verdifulle kunsten, må vi slutte å tråkke på hver eneste usedvanlig originale spire vi ser, i frykt det ukjente. Vi må løfte dem opp og helbrede våre underground kunstnere, slik at Leonardo Da Vinci's mentale ætt blir synlig igjen.
 

...dere skulle hørt henne synge, men hun trives best med dyrene. De svikter henne ikke. Hennes behov for å være med dyrene, sier alt om hennes sans for det som er ekte..

...dere skulle sett maten og verkene han lager. Men han gjemmer seg bak angst og innbilt ensomhet. Mens han i virkeligheten er en hyggelig, likanes kar.. 

...dere skulle sett klærne hun syr. Slik en kvalitet. Men hun sliter psykisk, og gjemmer seg, hun også. Hun er så allright ei dame, og en kaffeprat med henne er trivelig. Men hun gjemmer seg...

...dere skulle sett kunstverkene han tegner. Men han er opptatt med å tegne. Han har ikke tid til berømmelse, heder og ære. Han er takknemlig for at han lever...

 



 

Outfit for deg



 

Annonse

 

Dine private shades of Grey. Din egen måte å føle deg stilig på   ....is pretty private, huh?

Da er det lovely at du her inne kan handle dine smashing klær og undertøy i all hemmelighet og seriøsitet, hvorpå det blir deg diskrét tilsendt.

Og det til 10 % avslag på alle dine kjøp.

Gå inn på http://erotikk1.no/shop/ , bruk kode polene for å få 10 % avslag, og handle i fred og ro.

Skroll gjerne videre og ta en titt på forbipolene's originale bildegalleri over klær Erotikk 1 har i sitt sortement. Inne i nettbutikken vil du også finne undertøy fashion modern outfit. 

 



 



 



 



 

Jeg lover å skjerpe meg asap

 

 

Jeg vrrrrenger opp harman/cardon og lar Alanis Morisette rope inn i ørene mine: "...ENOUGH ABOUT ME, LET'S TALK ABOUT YOOOOU FOR A MINUTE! ENOUGH ABOUT YOU, LET'S TALK ABOUT LIFE FOR A WHILE...!" 

...hvilket er nøyaktig hva dette innlegget skal handle om, her oppe i lykketopp-stuggu, mens ertene og potetene koker, kjøttkakene stekes og oppvaskmaskina putrer. Jeg har nøyaktig en halv time på meg før samvittigheten min stille kveler meg dersom jeg ikke henter toåringen i barnehagen. Ja for han er ikke ett år når han fyller to om under en måned.. 

Jeg svitcher over inne på spotify, og lar Kurt nynne til meg fra Nirvana: "Come as you are, as I want you to be.."

På bildene ser dere Linn Alice og meg. Vi kommer fra et sted som kalles 80tallet's nittitall. Vi kom til verden på en tid da internett var et uoppfunnet ord, og telefonen hang fast i veggen mens vi var fri som fuglene. Bortsett fra at vi ikke kunne fly for real.


 


 

 

Jeg tok meg en prat med Linn i dag, mens kaffen koffeiniserte oss på en kafé her i den lille landlige pregede byen vår. En by med ei gate. Kremt host. Jeg skal ta denne praten med dere lesere også, her og nå. For jeg har en issue.

Som blogger anbefales du å vise leserene bilder fra hverdagen din. "Leserene vil se deg nå. Her og nå. Fra nåtiden!" Er råd som gis oss bloggere. Dette er vel og bra, bortsett fra at livet mitt og hverdagen min langt fra er glamorøs. Det er denne bildetakingen som plager meg. Jeg blir rett og slett flau av å ta bilder. Kanskje er det fordi det er meg ukjent. Noe fremmed. Samt at man får oppmerksomhet i det tiden plutselig stanser fordi et bilde skal knipses. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet, og er innerst inne sjenert. 

Jeg kommer fra en tid der vi mye sjeldnere tok bilder, og jeg har nok en liten jantelov skrevet på skuldra mi som ofte stanser meg i å ta bilder. Dessuten vil jeg liksom ikke "plage" de rundt meg med å spørre om jeg får lov til å eksponere dem for alle og enhver inne i bloggland.

Linn hadde et klart svar på det hele: "Dette må du bare venne deg til, Helene! Tenk på alle som snapper da.."   

Jeg skal herved skjerpe meg, og bli mer moderne hva angår det faktum at foto er en viktig formidlende part av selve bloggingen.

Vær tålmodig med en gammal nittitallsfreak, however...  for det å vise dere hverdagen min per nåtid var aldri grunnen til at jeg begynte å blogge. Det var to alternativer for å unngå å risikere å ta med meg mine hemmeligheter i graven: 

1: Leie en bankboks, skrive mine historier per hånd, og lagre dem i bankboksen. Det var imidlertidig mer risikofylt. Papir kan ta fyr, den dagen den bankboksen åpnes.

2. Opprette en blogg og skrive i vei.

"Ingen kom jo til å lese denne blogg-greia uansett", så etter et års nøye vurdering, ble trønderine forbipolene opprettet.

 

 

....så ble jeg, mot alle odds, glad i å blogge. Fordi der kunne jeg skrive. Jeg er svært takknemlig for å ha et sted der jeg får utløp for skrivetrangen min. 

I dag vet jeg at jeg har mange lesere. Innimellom flere enn dagligdags. Og noen ganger når jeg lesertalltopper. Dette er alle forfattere's store glede. Når noen gidder å lese det du forsøker å formidle.

For å være helt ekte ærlig med dere, tør jeg påstå at den noe rufsete, komiske og uglamorøse hverdagen min, neppe er til annen nytte enn hverdastrøst for deg som føler for å se at andre heller ikke er perfekte.

Jeg lover å skjerpe meg as soon as possible hva angår hverdagsblogging innen bildetaking. Jeg skal ydmyke meg selv knallrød og spørre mine venner og familie om det er lov å leke plagsom fotograf. Og jeg skal prøve å sørge for at dere får mer innblikk i en bipolar mamma's skrullete tilværelse.

Samtidig gir jeg meg ikke med det jeg lenge har brent for, nemlig: Enough about me, lets talk about YOU for a minute. Come as you are. 

Jeg vil skrive om DEG. 

Jeg vil lytte til DEG. 

Derfor har jeg flere prosjekter på gang som handler om alt annet enn meg. Noen er kjente fjes og navn fra media, noen ikke. Noen har muntre innslag å komme med, for å balansere de triste og dype innslagene. Det er alvor pakket inn i humor. Alltid har jeg et halvt år fram i tid planlagt. De historiene som nå står på vent, er meg breathtaking, og jeg begynner å bli klar for å skrive dem. Men det innebærer reising og planlegging for å få skrevet dem. Det å få sette ord på dem, kommer til å bli som å hoppe i fallskjerm for min del. 

Noen lever, noen ga opp. De fortjener alle mer av min skrive-energi enn det å fikse på fasaden min for å vise den fram.

Så dersom dere vil se mer hverdag her inne, kan det ikke bli annet enn rufsete og glam-fritt. For jeg er ikke her for å late som om jeg er noe annet enn det jeg er: en nittitallsfreak fra åttitallet. Sånn er det bare, og jeg har ikke tenkt å lakkere neglene mine for å jukse, når dem i virkelighetem ser ut som terningkast under null...

Hva mener DU? Er du komfortabel med nåtidens fotoknipsetidsalder?


 



 

 

Alle de tøffe damene



 

Den deilige kvelden har omfavnet oss. Barna sover trygge og søte, og jeg har fått en myk landing på helgen.

Vi har vært sosiale som fy i dag. Som fy, fordi jeg er altfor dårlig til å ta bilder. Vil liksom ikke bry dem rundt meg med å knipse i vei. Så dere får nøye dere med en flæw flau selfie. Jeg er jo fra 80tallet. Vi drev hverken og tok selfies eller aloties på den tiden. Bare med engangskamera og sånnt, nøye tenkt ut og oppstilt. Og jeg lyver nå, selfies tok vi i sånne passfotobokser. Men however, jeg ekke vant til å ta bilder av folk, fe og meg selv. Lover å prøve å venne meg til det, så dere får se mer av livet rundt meg her inne.

Jeg tenker på alle de coole damene jeg møter. Så fantastiske og så verdige i sin atferd. Ville og modne. Snille og rampete. Ærlige og herlige.  

Barna og jeg junket på grillen med nabodama og barna hennes. Det var nok litt av et syn, og ganske så heftig for ørene vil man tro. Vi trøstet oss med at i Spania er jaggu restaurantene laget for barn også. .

En bekjent av meg satt på bordet ved siden av. Hun kunne fortelle at hum har lest hvert eneste ord jeg har skrevet her inne på forbipolene. Og det er mye, det. Tenk at hun sa det til meg. Noe så snilt. Det er litt av et kompliment å få høre at ei så grepa dame gidder å lese alt jeg skriver. 

Vi skulle ta bussen til søstra mi, og jeg ble stressa og sur av klemma til tidsklemma. Men hvem dukker opp før bussen rekker å stresse meg enda mer i regnet? Jo en sånn reddende venninneengel. Du vet, en sånn ekte type sort. Som du alltid kjenner, selv om hverdagen ofte har for få timer. Hun kjørte oss opp til søs og barna, og vi slapp å gå de siste motbakkene etter busstoppet. 

Taco og kvalitetstid nede i Solveien var ikke å forakte. 

Og nå er vi altså her hjemme. Godt rustet for vinter'n. Ulla, fleecen og alle dressene henger klare nede i gangen. Klare for den nordiske mørketiden, ja her kommer vinter'n.. 

Resten av helgen kommer til å bli koselig. Og jeg har planer for forbipolene. Wait n c ;)

Alle de tøffe damene, vet dere... det er på tide å feire dem. På en genial måte by internet. Snart lanseres spennende nye samarbeid :)

God helg fra Lykketoppen :)

 

Nå er du en barnehagegutt 🎉🎶🎊🎡🎢🎠🎨🎤


 

I går var du fortsatt en ettåring som brukte å være sammen med mammasin hver dag. Med venner, med slekta, eller hjemme hos pappa. På lekeplassen, i bassenget, ut i naturen, eller på bytur til Trondheim.

I dag er du en stor gutt som fyller to år om en måned, og i dag begynte du i barnehagen! Gratulerer, store gutten våres ☺
 

 

Dette gikk jo så fint, det, vennen. Du lekte og kosa deg, du.

 

 

Rett inn i gjengen, sykla du. Der, med de andre barna, innom den grinda, hører du til. Jeg så jo det. Dette har du godt av. 

Og mamma, hun fikk servert noe av det beste hun vet av gutta på storbarn, nemlig mandelkjernepudding!

Dette blir gøy, Even; en helt ny hverdag for verdens snilleste lille trille. Men jeg skal være med deg enda noen dager før jeg gir slipp. (Selv om det så ut til at jeg bare kunne stikke. Du er nok lei av mamma nå, etter 2 år med altfor mange susser og altfor mye kos..) 

Kos fra mamma
 



 

En baby vokser til...

 

Jeg hadde kjøpt bitte små tynnullbodyer, og bittesmå ullstrømpebukser. Bagen hadde jeg pakket for lenge siden, og nå stod jeg der og skulle ta på deg din første ullbody. Livredd, overlykkelig og supertakknemlig over å få være frisk nok til å ta vare på lille fantastiske deg, vurderte jeg å tilkalle en sykepleier skråstrek jordmor. For tenk om du datt ned på gulvet eller noe? Tenk om du gråt og fikk vondt i den lille babykroppen din i det jeg tredde bodyen over hodet ditt. Tenk om tenk om. Og tenk, tenk om...

Da bestemte jeg meg. Vi skulle jo bo alene sammen, du og jeg. Nå måtte jeg være sterk og klare dette uten bistand. 

Jeg tok på deg ullbodyen og resten av det bittelille antrekket ditt, etter å ha tatt på deg den første bleien jeg tok på deg. Så la jeg deg inntil meg. Der festet du deg fast for ever and ever. Jeg var lost. Du eide mitt hjerte.

Dagene som fulgte var fantastiske. Du og storebror. Jeg og dere. Dere var som fancy, uoppnåelige, smashing news kind of modern fantastics. Som splitter nye farger. Som SPA. Som all verdens meganatur samlet i ett. Og JEG fikk æren av å være mamman deres. Jeg! 

Jeg skrøt til sykepleierne om at jeg ikke hadde fått disse barseltårene alle vennene mine snakket om. Helt til dag 5.

Nå hadde jeg fått for meg at jeg ville snakke med en sykepleier eller ei jordmor om det jeg bekymret meg for. Så jeg gikk ut i gangen med deg i den lille trillen. Der ble jeg stående og prate med en dame. Sikkert en sykepleier. Kanskje en jordmor. 

Jeg hadde nok stålsatt meg for morsoppgaven. Helt alene i hele verden i leiligheten min, skulle jeg jo ta vare på deg, lille venn. Måtte være stealwoman nå.

Jeg sa til sykepleierjordmordamen: "Jo altså. Jeg drar jo snart hjem. Og så ...og så er jeg så redd. Fordi. Hva om det skjer meg noe. Hva om jeg dør. Da blir ham liggende der mutters alene, babyen min.. "

Innen jeg nådde "og så", stortutet jeg. Tårene trillet ikke, de sprutet ut av øynene mine og jeg barseltåregråt for harde livet. Vi gikk inn på rommet vårt og pratet videre der. 

På en eller annen måte gikk det bra, lille venn, og nå er du ingen baby lenger. All den deilige kjærligheten jeg fikk øse over deg. All den tryggheten jeg fikk gi deg. Alle nettene jeg fikk holde omkring deg. Alle tåteflaskene. Alle kosene. Smilene. Tårene. Badene. Nussene. De første skrittene. Det første ordet. Jeg fikk være med deg på alt det der. 

Og nå skal vi videre. 

Nå er du en liten komiker på to år som løper rundt her og klyper meg i kinnet før du springer og gjemmer deg. En liten gutt som hermer etter meg og ler så du rister. Du har et godt forhold til pappan din, og er rett og slett en sjarmis som smelter de fleste hjerter 

Det er på tide at du får begynne i barnehage.

Strengt tatt har DU vært klar for det lenge.

Det er nok JEG som ikke har vært klar.

Om en måned er det to år siden jeg så inn i øynene dine for første gang og tenkte: "Er det DEG? Jeg kjenner deg ... ååååh.." mens gledestårene rant nedover kinnene mine. To år siden jeg tredde på deg din første ullbody. To år siden jeg lærte at jeg også fikk barseltårer etter sønn nr to. To år siden livet fikk ny mening.

I morgen skal du og jeg, lille venn, gå til den barnehagen som vi har vært på besøk hos flere ganger. Du skal videre i livet, og jeg må gi litt mer slipp på deg.

Vet du hva?

Det er så spennende. Så gøy. Så vanskelig.

For jeg elsker deg og storebror så innmari høyt. Har gitt slipp før. Mer enn jeg ville. Det var storebror som kom til verden den gang jeg var for syk til å ta vare på en baby.

Denne historien ble annerledes. Jeg lærte hvordan jeg holdt meg frisk, og jeg lærte hvordan er barn godt kan være avhengig av meg. 

Du har så godt av det, lille hjerte, å leke med de andre barna. Å knytte deg til enda flere voksne, og å utvide din horisont. 

Men jeg står klar hver eneste ettermiddag, og kommer og henter deg. Kanskje løper du og gjemmer deg i barnslig fryd. Kanskje løper du mot meg og vil klemme. Ingen dager kommer til å være like. Jeg skal være her for deg like mye som før, bare på en litt annen måte enn du er vant til. Gjennom andre voksne og litt mindre tid av dagen. 

Parkdressene, vinterdressene, regnklærne, tynnulla, fleecedraktene, buksene og jumprene er i str 92/98, vinterskoene, støvlene, joggeskoene og dockbootsene er i str 24/25,

og

luene 

er så

store

at de ville

dekt halve kroppen din de dagene i oktober 2014.

Nå er du ikke bitte lille babyen til mamma lenger, men en stor barnehagegutt som har blitt skikkelig lang i det siste. 

Og jeg er veldig, veldig stolt av deg. Du aner ikke. Jeg er sprekkeferdig. For du er et lite menneske som i mine øyne er så stort, skjønner du.

Det snedige er at storebror Mathias også bærer på denne kjærligheten for deg, Even.

Pappa, storebror og jeg, vi heier på deg nå lille vennen våres. Måtte du fortsette å få alle rundt deg til å le om dagene, og måtte du fortsette å være sånn en snill og kos gutt. Jeg håper de som jobber i barnehagen din får mange gode varne klemmer av deg utover vinteren. Til våren er du nok en vant barnehagegutt med mange venner i avdelingen.

Vi digger deg.

Hilsen dine fans, your family 😉😉😉


 









 

 

10 ganger det er BRA ingen ser eller hører meg



 

 

Noen ganger kjører man privat. Ingen hører, ingen ser, og ingen hverken bør eller skal se eller høre! Det er nesten så man håper det ikke finnes spøkelser akkurat da liksom.. 

Jau, det er jaggu bra ingen ser eller hører meg:

1. Når jeg står ved kjøkkenbordet og heller det konsentrerte mango-brus-skvipet oppi sodastreamflaska etter å ha pumpa nedi way too much kullsyre med hele fire trøkk, og lager en vulkan, mens jeg på veien bort til vasken sprayer ned kjøkkenet med brus, SAMTIDIG som jeg beviser at jeg stammer fra Nordnorge: "GRR ALTSÅ! FAAE..... I HÆLV... I SAT... SVART... BRUSHÆLV....!!"

2. I det jeg tørker opp søl. F eks. altfor meget klissete brus!

3. Når jeg en sjelden gang blir sittende å glo på "En mann og fire koner" og "Kirurgiske katastrofer". Slike ansiktsuttrykk kan jeg pent holde for meg selv.

4. Når jeg think I can dance i badekaret mens jeg synger i dusjen, og jeg faller og tryner. Nesa sprakk og jeg ble ikke bare blå på foten, men svart. ....ille nok at vi hadde det travelt, og at xen (som også DA var xen... ...hmm så jeg ikke et smil der tro...) fikk gleden av å både høre at jeg tryna, og se meg etterpå.

5. Når jeg sminker meg. Gaaad, de ansiktsuttrykkene jeg iblant avslører i det speilet. Sint Gandalfine, glad smurf og gummiface, det kan jeg holde for meg selv. Trist at naboene iblant må oppleve å skvette av det synet utenfor kjøkkenvinduet mitt.

6. Når jeg har PMS og diskuterer med Telia, Canal Digital og gale telefonselgere: I'm the PMS boss my dear, mohaha, I bet you loose!

7. Når jeg jogger opp tvangstankebakkene mine (...ikkelovåstoppeikkelooov!!). Jeg er støggere enn bitterstøgg akkurat da. Og det fatale er at det hender seg at noen ser meg. Men jeg bruker bad taste treningsklær, slik at de ser mest på klærne og ikke min ildrøde hissige topp. Neida, det er ikke med vilje at klærne også er fæle. Jeg er bare vant til at når det skal jobbes, er det arbeidsklær og ikke catwalk outfit som gjelder. Kuene i mormors fjøs hadde ledd, liksom...

8. Når jeg har spist altfor mye tacorester på kvelden etter alle har sovna. Explode, I say! Explode! No mercy - no feminine fancy lady!

9. Når jeg gjemmer meg i et blindsonehjørne i butikken for å klø tilbake der det klør. Relax, det er som regel på kinnet, i panna eller ...yeah.. 

10. Når jeg sitter på en stol i en ring fordi vi er i ferd med å gjennomføre et meditasjonskurs. Alle mediterer, og det pustes så høyt at latteren faretruende og sviktende BULDRER inni meg. Jeg greier å drepe latteren, og ingen ser meg kjempe den vonde og knalltøffe kampen. For alle mediterer jo. Bortsett fra meg, jeg dreper latter. Nesten som en mann som holder på å ...ja..  som bruker fæle tanker som ...ja, som turn off. Huff.

Hva med deg? Når er det perfect at du er alene?

Derfor skal jeg aldri gifte meg



 

Jeg kan gråte litt ekstra sippete av rørende scener på skjermen. Er det funny, kan jeg le med den virkelig styggeste latteren jeg har. Jeg kan bruke første trinn i kjellertrappa som skittentøysdunk når jeg har det travelt, og jeg kan både rape og gi lyd fra meg på andre måter. Når jeg har jogget langt, kan jeg svett som fy danse rart i stua. I den samme stua har jeg mye besøk, og det akkurat når det passer meg  Jeg er single, og danser kun etter min egen pipe.

Jeg skviser dette innlegget inn mellom filmene Birkebeinerne og How to be single, hvorav jeg nettopp har sett sistnevnte. I kveld skjemmer jeg bort meg selv grundig med filmer og egenkomponert brus. Smashing. 

(Selv om en eller annen anonym luring nok mener jeg ikke fortjener å skjemme bort meg selv, siden h*n har kommentert "du burde dø" under et av mine innlegg. Ja vi skal jo alle dø her på kloden, så det er ikke bare sånn at jeg "burde". Jeg -skal- dø, jeg også. Sorry mac, men dette såret ikke meg. Døden er jo naturlig den. Du får ikke stoppet tastaturet på denne dama, bare ved å slenge ut eder og galle. Beklager dette på det dypeste. Kanskje. Muligens. 😉)

Back to basic.

Etter jeg har sett denne morsomme filmen om singellivet i New York, slår det meg at jeg ikke er som de fleste andre. "Alle" de andre single, som er på vei mot et forhold. Jeg for min del, er i mål. Fy skam meg. I mål, som single?

Eksperter, religiøse og forskere strides. Noen mener det var apene. Noen mener vi kom fra havet. Krabbende opp som pattedyr. Eller var de forfedrene til apene? Andre mener aliens er opphavet til human beings, og så er det de som tror det er Gudene's verk, dette menneskelige livet.

Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv hva angår nuet. Uansett hvor vi kom fra, er jeg høyst usikker på om meningen med det hele var å dele hule/rede/hus/kåk/leilighet med et eneste annet voksent menneske for resten av livet.

Jeg respekterer andre og deres behov for nettopp dette med å dele bosted. For all del, hvis dere kan holde ut med hverandre's lyder, lukter, uvaner og bølgende sinnsstemninger for resten av livet, så er jo det genialt i mine øyne. Særlig hvis det gjør dere lykkelige.

Men det gjorde ikke meg lykkelig.

Jeg er ikke laga sånn at jeg blir glad og lykkelig av en mann. Heller ikke dyre lamper, malerier, ting og tang. Et bryllup der jeg ville vært den selvlysende bruden med alles øyne på meg, ville ikke passet for min sjenerte natur. Og et samboerskap kunne jeg ikke villet garantere til evig livstid etterpå. 

Så hva om meningen med livet mitt er annerledes enn med ditt? Hva hvis jeg står sterkere alene? Jeg har så enormt dype følelser, at jeg som regel mister meg selv i et forhold. Gir alt. Skrur på kraner i ørkenen og lar mine egne behov tørke ut. Glemmer meg selv.

Som singel og fri, kjenner jeg at dette er det riktige for meg. Det er nå jeg har energi til barna mine og alle vennene mine. Her i mitt rede kan jeg trekke meg tilbake, og jeg trenger aldri å gå på tå hev for å ta hensyn til noen som helst annen voksen uten lyddemper. 

Jeg sier ikke at jeg for alltid kommer til å være single. Men det er meget mulig at jeg aldri kommer til å flytte sammen med et voksent menneske. 

Jeg var ikke gift da jeg var en alien heller. Var singel som pattedyr da jeg kravlet opp av havet også. Og som apekatt var jeg litt av en tøs. Gudene vet hvorfor.

 



 

Kjære dårlige venn fra fortiden: God damned 😛



 

Jeg har hatt dårlige venner. Og jeg har hatt, og har, gode, ekte venner. Du var en sånn dårlig venn. En fake tassebass som likte å henge med meg da jeg var ung, feilmedisinert, angstpreget og deprimert. Da var jeg bra nok for deg. Da slapp du å stå på det synkende skipet alene.

Nå må jeg bare takke deg. For etter at jeg for ca 10 år siden brøt kontakt med deg, har du kommet med to klinkende klare tilbakemeldinger.

De går slik:

Nr 1: Jeg har forandret meg, og det er visst helt krise. Ikke bra. Nei fy søren altså.

Nr 2: Jeg har visst blitt "overfladisk". Jepp. Nei altså, dette ekke bra! Føsj. Nå må jeg ta meg sammen.

Tusen takk, gamle "gode" "venn", som jo tross alt kjente, og kjenner meg myyye bedre enn meg selv, til tross for at jeg aldri delte mine innerste tanker og idéer med deg, for at du forteller meg HVEM jeg er. 

Dette setter jeg altså SÅ umåtelig stor pris på, særlig fordi jeg ikke ante no shit om at jeg er slik; overfladisk. 

Nå skal jeg takke deg enda grundigere. I detalj. Ja nei, for man er ikke menneske for å drive å "forandre seg", hva? Nei fydda. Dette ser vi jo allerede på oss humans som spedbarn. Vi endrer oss ikke, hverken psykisk eller fysisk. Nei det er ikke naturlig å holde på å forandre seg. På 18årsdagen våres kryper vi fortsatt rundt på ei matte på gulvet med sutt og bamse, mens vi gogo og gaga med de jevnaldrende vennene våre. For ikke å snakke om foreldrene våre, som jo heller ikke har forandret seg det spøtt siden sin fødsel.

Litt av en verden dette, ja. Knis. Gaga. Gogo. Wræl.

Ja nei nå tok jeg litt i. Sånn ER det jo ikke. Men ellers må vi påpeke at lite endrer seg her i verden hva? Man lærer aldri noe nytt, eller? Ordet "utvikle", det betyr ingenting. Neh. Vi er stillestående og skifter aldri aldri hamm. Vi forelsket oss aldri. Flytter aldri sammen med noen. Rusmisbrukere slutter aldri med rus, og endrer aldri livsstil. Unge blir aldri eldre med annerledes klær og hårstil. Ingen utdanner seg. Alt står stille på stedet.

Takk for at du minte meg på at jeg må skjerpe meg. Slutte å drive og holde på med å "forandre" meg sånn. Nei jeg skulle virkelig holdt meg til de derre angstanfallene, den lille hybelen og de medisinene jeg fikk som gjorde meg mer crazy enn jeg er! Takk. Du var en "god" venn du. Og nå er jeg desverre ikke bra nok for deg lenger. Huff å lell. Du som var så "ekte" en venn, i følge deg selv 

Selv om jeg aldri så deg da jeg behøvde deg som mest. Selv om jeg satt på bunnen og gråt på psykiatrisk institusjon etter en traumatisk psykose som gjorde at de måtte ta fra meg barnet mitt. Selv om jeg tok livets mektige utfordringer på strak arm gang på gang, mens livet ga meg juling, uten at jeg så snurten til deg. Jeg så deg heller ikke da jeg mistet pappan min på bursdagen min. Det var tøft, men heldigvis har jeg så mange gode venner som alltid har vært der for meg fordi de kjenner meg. De er på mange måter mine fjerne slektninger. 

Ikke for det, ta det ikke ille opp. For jeg FORSTÅR jo deg. Hvorfo skulle DU, selveste DU, ville henge med ei som har blitt så overfladisk som MEG?

For det vet jeg jo nå. Du ropte det til meg i går på en fest i den lille byen vår, at jeg har blitt overfladisk. 

Men ja, du har jo rett. Takk for innsikten du gir meg i meg selv. For jeg må jo være utrolig overfladisk, siden jeg ikke var enig med deg i dine negative ytringer om Syriske flyktninger. Siden jeg ikke hater Kim Cardashian, og siden jeg ikke lenger dykker ned i crazy selvmedlidenhet og innbilte sorger.

Du kjenner ikke igjen meg. Og det er jo helt grusomt. Jeg lover deg å gjøre noe med dette, slik at jeg kan være bra nok for deg igjen, min "venn". Jeg vet jo at du "kommer til å være der" for meg når livet stormer og jeg trenger en stødig hånd å holde i. En slik stødig hånd har du jo "alltid vært" for meg i fortiden.

For når du sier det... jeg lever et skikkelig overfladisk liv. Hver gang jeg får en suss og en kos av sønnene mine, og hjertet mitt smelter mens lykketårene presser på. Ja da er jeg jo litt overfladisk. Grunnen til at jeg har så mange gode venner, er jo også fordi jeg er overfladisk. 

Jeg handler inn klær og mat til barna mine, gjør husarbeid, sørger for en trygg tilværelse for to coole barn, (som du aldri har møtt da men...), kjøper klær til meg selv på salg og er aktiv på bruktmarkedet. Dette er jo aldeles usmakelig. Dette må jeg slutte med. Makan til materiell overfladiskhet.

Nei jeg burde heller bruke de pengene på sånnt som du gjør. For det du gjør i ditt liv, er jo helt riktig for meg og barna mine, i vårt liv. Vi er jo klonet, du og jeg, "kompis".

Gleder meg til å henge med deg igjen. Tror jeg må begynne å røyke, som før, for å være sikker på at jeg er cool nok. Må nok endre på så og si alt ved meg, slik at jeg passer inn i ditt liv igjen.

Og jeg må nok slutte med å lytte til andre sine betroelser. Må nok slutte å drive å være sånn til å stole på. Nei Gud så kjedelig for en sånn spennende fyr som deg. Oh lord, du som har rett i alt. Jeg takker deg, priser deg, og bukker og neier, for viktige og informative påstander om HVEM JEG ER! You really rock, dude 😙😉☺

...men du.  Jeg har tenkt litt på det. Det er så mange endringer du krever av meg for at du skal like meg. Jeg tror ikke jeg gidder. Tenker jeg vil være akkurat som jeg er jeg.

Porno, zumba og mojitos!

 

What's up? Tør du spørre?

Fire crazy damer (ja, crazy, I promise you that) har samla seg i et eneste stort zumbavrikkende lattervræl nede i Stjørdal sentrum. 

Linn Alice og jeg er fanget her sammen med to zumbainstruktører ved navn Ankie og Divanelys, og jeg for min del er home alone hele helga.

 



 

Og hva babler vi om, før flere ankommer bygningen? Overskriften. Vi snakker om overskriften. 

 

 

...og vi drikker litt overskrift.

...og jeg mottar warnings fra damene i Trondheim by (klem til dem)

 



 

We might be back 2morrow.

Nå skal det flires, skåles for livet, zumbadanses og ...og ...og flireskåledanses!

God helg god helg og atter god helg 😇💃👀💪

 




 

La mamma bæsje i fred!

 


 

Du lister deg stille inn på badet. Kan ikke låse. Har holdt deg lenge nå. Det har blitt en vane, og tilnærmet lite plagsomt, dette med å fortrenge sine behov. Så prøver du så godt du kan å gå på do. Det ser ut til å gå bra. Krabbaten ser ut til å være opptatt med lekene du satte fram. Og musikken. Og smokken. Og bøkene. 

Men han har lært seg å gå nå, og kommer seg fortere frem.

Damtidam, boo, der står han plutselig. Som et barn i en grøsserfilm. The orphan eller noe. Vips. Ut av intet. Akkurat nå som du endelig skulle få ut møkka. Han tar tak i mammaknærne, og du husker at det er neggelkippedag i dag. Så strekker han armene opp mot deg og vil i fanget.

Noensinne gjort gått på do med en liten tassi i fanget? Det er det ultimate av det oversosialeste du kan gjøre. Spaaace.. Time alooone.. Men jaja, hyggelig med selskap. Not allways. But. Yeah.

Dette er minner som strømmer gjennom hodet mitt i det jeg snoker i bøkene på Stjørdal's bokhandel, og finner Malin Meekatt Birgersson's bok "La mamma bæsje i fred!" 

Jeg fåååår så lyst til å unne meg den, men må nok prioritere bleier, mat og annet nødvendig stuff. 

Neste gang jeg ser boka, er jeg på en hektisk handlerunde i Trondheim sammen med ettåringen min som ikke er ettåring siden det er en måned igjen til han fyller to. Som småbarnsmamma og samværshjem for min 7åring har jeg blitt for nærliggende dement å regne. Ting blåses ut av hue mitt støtt og stadig, og jeg aner behovet for en aktivitetskalender (spm forøvrig henger ubrukt i stua. Jeg bruker tid på å studere den. Venne meg til den.) 

Igjen ble jeg stående å bla i "La mamma bæsje i fred". Jeg elsker slike ekte bøker, skrevet av kloke og ærlige foreldre som nekter å sannhetspynte. Det letter forhøyede mammaskuldre enormt å lære at det er helt vanlig å innom alle de positive OG negative sidene ved foreldrerollen. (les: Også Henriette Steenstrup og bloggerene CasaKaos og Pappahjerte har gitt ut bøker i samme sjanger.) 

Igjen var jeg streng mot meg selv. Må skulle det prioriteres klær til barna, ingen bok! Fader å...  

I dag, endelig, var det MIN tur! NÅ har jeg unnet meg boka! 

Så her ligger jeg, ved siden av en stor ettåring som la seg litt sent i kveld, som får ta badinga i morgen, som fikk både is og kjærlighet på pinne hos coole folk som vi besøkte i dag, som må ta badinga ...ja det både nevnte og glemte jeg at jeg nevnte, og som sovnet med et smil om munnen i kveld, supertrøtt. For hver kveld og hver morgen tilgir han meg at jeg presset ham til tannpuss. Også i kveld. Jeg fikk kos, og han sa "Gjla i gæ" som betyr "Gla i dæ".

Nederst nede ligger klær som skal vaskes. Det passet ikke meg i dag å vaske dem. Det er brannfarlig å sette på den maskina og gå fra kåken har jeg forstått, og vi er mye ute. Kanskje det passer i morgen? Kanskje ikke. Da skal den lille store ettåringen min reise til pappan og storebroren sin, dagen er stappfull, og denne mamman skal ta seg en fest med amazing ladies. Damer det er en gave å tilbringe tid med. Klærne kan vente, no need to hurry.

Takk oh mother earth for disse moderne bøkene om virkeligheten bak foreldrerollen. Det er snakk om formidling laaangt fra perfektivisering, og virkelig morsomt lesestoff.

Og var så dette innlegget sponset? Neida. Litt lat kanskje jeg da. Kunne sikkert for lenge siden bedt om å få denne boka gratis for å reklamere om den. Og jeg mener ikke det ville ikke vært noe galt i det altså. Jeg er bare ikke vant til det.

Så kjære Malin Birgersson, her er litt gratisreklame til deg. 

Og nå skal det LESES! Etter jeg har hentet mandelpuddingen som står i kjøleskapet. Minsten sover jo, lykkelig uvitende om mammas utskeielser. Spise på sengekanten? Nei fy og fy, det gjør aldri jeg. Ikke rent fasademessig. Bare kanskje. Happens here and stays here, tenkte jeg. Bortsett fra at jeg skrev det her nå. For en MOR! Spiser på sengekanten! 😨

  God kveld fra Lykketoppen 😉😉😉

 



 

jæcpjxohxoy

5 tegn på at du er oppmerksomhetssyk



 

Oppmerksomhet. Gidameg, nei DET. Det vil du ikke ha, hva? Du vil stenge deg inn i et rom alene for resten av livet, slik at ingen noensinne ser deg, lytter til dine ord og hører din stemme. Oppmerksomhet har blitt et negativt ladet ord, og det er rett før det skyter løs i alle retninger. Det lukter fake krutt her.

Hva er frisk og naturlig oppmerksomhetssøkende, kontra oppmerksomhetssyk?

Check it out. 

5 tegn på at du er oppmerksomhetssyk:

1. Du er en av disse jante-tilhengerene som sitter på kafé og piper klagord til vennene dine om alle disse lokale "oppmerksomhetssyke" "wannabeseens", og din favorittsetning er: "Aah djiiiizez, snakk om oppmerksomhetsbehov ass...!"

Hvorfor det da er DU som er den med mest oppmerksomhetsbehov? Well..  thinkaboutit. Sitter du der alene og skråler om dette til veggen? De du snakker om, har allerede fått tilfredsstilt sine naturlige grunnbehov innen oppmerksomhet... (ever seen a kid? Well I did. Alle er vi født med naturlige behov for å bli sett og hørt. Vi bor samlet på en planet, ikke på hver vår klode.) Og de du snakker til, gir deg sin fulle og hele oppmerksomhet.  ....mens du har bestemt deg for at alt som har med "attention please" å gjøre, er like negativt som det misforståtte ordet "kontroll", slik at du sådan undertrykker alle dine egne forsøk på å søke oppmerksomhet.

2. Du peker på alle originaler innen klesstil du kan finne, og gjør narr av dem. Håner dem og snakker hånete om deres abnormale klesstil.  Påstår at de kler seg slik "bare for å få oppmerksomhet".

Hvorfor det da er DU ...vel, du vet..   Fordi du er misunnelig i bunn og grunn. Du aner at det å tørre å gå sine egne stier, motvillig medfører en del uønsket oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten tenker ikke den originale kreative personen over, men det gjør; av en eller annen grunn, altså du. Du snakker om det også. Høyt. Og nok en gang; ikke til veggen, nei aldeles ikke. More like, til ditt publikum...

3. Du får øye på ei dame med knallrødt hår, og du fylles av forestilninger om hvordan dama desperat ønsker attention.

Hvorfor DU er den oppmerksomhetssyke i denne situasjonen? Kremt. Fakta er at den dama du glor på, hun med knalleste knall rødt hår, hun har glemt at hun har rødt hår. Glemt at den hårfargen hun er så glad i, vises i terrenget, for å si det mildt. Hun har hverdagstanker,og er ikke i mindfullness akkurat i den butikken. Tatt seg ut om hun skulle vandret rundt med EN tanke i hue hele tiden: "Oh my red head!" Dette er DITT fokus. Den rødhårede damen merker kun at du stirrer intens på henne, hvorpå hun tror at hun kan ha oversett et par flekker i ansiktet, at sminken har rent ut, eller at du glor fordi hun har en jakke få andre har. ....innerst inne suger du til deg hennes oppmerksomhet. I det hun titter seg i speilet hjemme, husker hun hvorfor du glodde sånn. Hun ler av det hele. Du, derimot, har fått din skapoppmerksomhetstrang tilfredsstilt. Jippi.

4. Du får høre sladder, ja riktig gossip, om at to damer du kjenner, har GIFTA seg! Du ringer og sladrer videre til en sladresugen venn av deg. Du plaprer i vei om hvordan du mener disse lesbiske ladysene rett og slett sikkert er oppmerksomhetssyke. Ja. Det er din konklusjon. Them want some attention.

Hvorfor? Hvorfor det er DEG og ikke dem som søker unaturlig mye oppmerksomhet? Hvis ikke DU var ute etter oppmerksomhet for din store og gossip-pregede nyhet nå, hadde du: A: Latt det være, og ikke skaffet deg slikt et sjokkert publikum for din "store nyhet".  B: Ringt og gratulert det nygifte ekteparet, og så vist dem den ærlige respekten det er å la det være naturlig at de har giftet seg.

5. Det er runddag for noen du kjenner, og dagen feires stort. Utover kvelden blir det danset på bord og sklidd på gulv. Ja, det riktig danses i høyden og falles nede på grunnen. Du bare mååå prate om de tre "oppmerksomhetssyke" damene på bordet, hver eneste gang du kommer til et eller annet orde de påfølgende ukene. Selv om de beholdt både stil og klær, må du med overrasket uttrykk fortelle videre om denne sjokkerende atferden.

....Hvorfor du er oppmerksomhetssyk, og ikke de tre damene? Fordi: Disse tre damene var kun ute etter å more seg. Ute etter å le litt av seg selv og ha det litt gøy. Og hva er galt i det faktum at de fikk litt attention? Den lille oppmerksomheten de fikk, var ingenting mot all den responsen DU fikk hver gang du med klovnete mimikk og flaue dansesteg, gjenfortalte den nå så interessante historien. 

Det er ingenting unaturlig ved det å klappe i hendene og be om attention. Vi er født som magneter. Vi er her for å kreve vår oppmerksomhet, på mangfoldets vis, på mange forskjellige måter. Det er som om vi hver vår gang skal ut på det offentlige dansegulvet og vise frem hva vi hittil i livet har lært. Det er helt naturlig. I alle yrker og i alle settinger er det slik. Vi mennesker må gjøre det på denne måten for å oppdatere hverandre og lære videre. Utvikle oss. 

Du bør finne din egen måte. Du begynte helt ærlig, rent og ekte som barn. Nå, fortsett. Bry deg ikke om sladrefanter som har misforstått det hele. 

Seil ikke på velseilte bølger. Bruk ikke andre mennesker som grunn til å klappe i hendene dine. Du skal bruke deg selv for å oppnå andre's fokus. Ikke sladrete historier om andre.

Noen må danse på bordene. Noen må ha freshe hårfarger. Noen må være dronninger i søkelyset. Noen konger. Andre prinser. Enkelte har andre legninger. Noen blogger. Andre er i spotlight pgr av vesentlige grunner til deres fame. It's the same. Attention please. 

Hør ikke på Janteloven. Jante var en by i Danmark, og selve loven er skrevet inn i en historie som eksempel på hvordan vi dømmer hverandre i alle små steder og alle store byer. Jante var en by som Aksel Sandemose fant opp. Ikke følg den's lov.

Det er slettes ikke meningen vi skal tie. Da var vi født uten taleevnen vår. Det er ikke meningen vi skal sitte stille i usynlighet. Da ville vi vært født uten muskler. Det er ikke meningen vi skal utelukke å gi andre vår oppmerksomhet. Da hadde vi generelt vært født uten hørsel.

Det er meningen at du skal være oppmerksomhetssøkende. Men ikke oppmerksomhetssyk. Hver gang du bruker andre sine historier om hvordan de har søkt oppmerksomhet, for attention, er du oppmerksomhetssyk. 

Kom deg ut på dansegulvet og vis hvor DU er på nåværende tidspunkt i livet. Utveksle og utvikle deg selv i den sosiale verden du er født inn i.

Og husk: Menneskene på jordkloden sitter ikke om 500 år og rister på hue mens de snakker om da du "tabba deg ut" fordi 10 stk sladrefanter i lokalsamfunnet omkring deg i 2016 mente du "hadde behov for oppmerksomhet". Noe ALLE har. Spesielt akkurat de 10 sladrefantefarskene, vet du. Spesielt dem.

I want to see ya shine. I know you're one of a kind. Don't let them fool you to silence. It makes no sense.

Can you have my attention, of course my friend. Tomorrow could be the end.

The greatest gift I could give you, was my whole attention throught.

500 years from now

We are small, or big somehow

It's up to your freedom

It's like come

as you are

a star

 

 

 

10 tips innen stil, dekor og interiør


 

I dette innlegget bruker jeg min egen personlige stil som dekor i form av et bildedryss. 

Min stil har vært meget viktig for meg helt siden tidlig ungdom, både hva angår klær og interiør . Den har ikke alltid fått være i fred, og etter vanskelige perioder i livet, har jeg måttet søke dypt i meg selv for å finne tak i denne selvtillitspregede formen for sammensetninger av mønstre, farger og kontraster.

 

 

1: La aldri noe begrense deg av følgende punkter:

-andre mennesker og deres syn på skjønnhet. 

-økonomi (du kan finne mye gratis i ei fjære, og det finnes plenty pent brukt som er toppers for moder jord at du benytter deg av)

-mote. Du selv bestemmer hvilke fargesammensetninger du skal like best. Hvilke mønster du personlig skal digge. Hva som rører deg. Hva DU elsker å se på omkring deg, i DITT hjem.


 


 

2. Hvis du lar en liten fis komme inn i ditt hjem og dirigere dine ting hit og dit, så husk hva en liten fis er. Hva det er du har med å gjøre. Ja nettopp. En illeluktende fjert. Rett og slett. Hold ditt hjem duftende og personlig fritt for slikt. Du leder an her, og ingen andre. Det følger kun en fasit med innen din stil, og den fasiten er det du som bærer på.

 

 

3. Du planlegger å shine kåken, pynte og dekorere. Først og fremst; bruk en time eller to på en dyp prat med en venn du kan prate lojalt med om alt. Dette er en prat som ikke skal handle om stil, men om deg og hvordan du har det. Dersom du går til psykolog eller coach, er det like bra. Du skal rydde i ditt indre landskap, og rense tankene dine. Etter det skal du gå eller jogge minumum 20 minutter i frisk luft, og i det du kommer hjem skal du gjøre unna shiningen. Vaske og rydde ditt fysiske miljø. Etter det kan du dusje. Rense kroppen din.

...NÅ kan du dekorere og pynte. Du vil bli overrasket over din egen kreative evne, treffsikkerheten din og hva du er i stand til å finne opp av måter å pynte på.

Regelen er altså: Rydd, vask, rens, pynt og dekorer først i ditt eget indre landskap, så i ditt hjem. 


4. Kun DU er din kreative master! Du er omgitt av reklame over alt hvor du ferdes. Det er ferdig uttenkt mote som skal presses ned over hue ditt, og det forventes at du følger med som en sau. Du vil ikke være sauen. Du vil være trendsetteren, og da må du tenke selv. Er du usikker på hvilken stil du har? Din stil er en personlig sammensatt blanding av ting, klær og møbler som DU liker. Som DU synes er vakre, tøffe og stilige.

 


 

5. Motebransjen har forlengst sørget for å innbille folkemengen på jordkloden at nytt er kult, og brukt er råttent, teit og gult. It's money, my dear, and only money! De vil tjene penger på alle sauene som ikke tør å gå mot folket, som ikke har guts til å svømme mot strømmen. 

.... hvis du tenker deg om.. kanskje liker du skjell? Telys pent plassert på stilig dandert stilleben av stener og skjell? Er det ikke coolt nok fordi det er gratis og du har plukket skjellene i fjæra mens telysene er av det billige slaget og ikke disse fancy gjennomsiktige? Kanskje er du en havfrue eller en fisk som elsker å bade? Tenk hvordan ditt hjem kan dekoreres med gratis effekter fra fjæra, foran vaser og fat til flere tusener av kroner som du kan prioritere på det DU mener er verdt pengene..

Er du i tvil om hva du egentlig mener om dette med kostbart kontra billig/gratis, prøv å holde i en skål som koster 1999,- i den ene hånden. Studer den. Kjenn på den. Så holder du samtidig akkurat samme skål i den andre hånden. Bare at denne skålen er kjøpt på loppis for 5 kroner. Pent brukt og uskadd. Hva er forskjellen..? For DEG? Ikke vennene dine. Ingen er ekte venner som vurderer deg i kroner og øre...

Hva forskjellen i det hele og store er for moder jord? Enorm..

 


 

6. Er du kvinne, sett av tid til pynting og dekorering i perioden da du er såkalt premenstruell. Tiden før menstruasjon er da du er på ditt mest skjerpede. Det er også nå du bør få unna viktige telefonsamtaler og rydding.

 

7. Alt du omgir deg med, skal være der fordi DU liker det. Det er lov å gi til loppis og det er greit å kaste ugress i hagen din.

 


 

8. Dine idéer er hellige, og du trenger ikke å spørre noen andre om det er pent, stygt, bra eller dumt. Husk det. Kanskje liker du ikke så godt om en måned det du digger nå, men akkurat nå: ...er disse idéene hellig! Kanskje vil du henge dørhengeknagger på en list heller enn en dør? Prøv og se. Kanskje du digger det. 

9. Både Ikea og Søstrene Grene selger billig og bra veggdekor i form av store og små klistremerker. Du kan lage egne landskap på veggene dine med slike klistremerker. Bare husk å tørre å være original. Du MÅ ikke følge bruksanvisningen bastandig.

 

 

10. Nå får Ikea og Søstrene Grene seg litt gratisreklame her, da dette ikke er et sponset innlegg, men jeg bare MÅ rose dem for alle de flotte ryddesystemene de selger for en rimelig penge. Nydelige, dekorative bokser, kurver og esker som endrer strukturen i hjemmet ditt til oversiktlig og avslappet

 



...I'm not done yet 😉 :

Du er ikke stillevann. Du utvikler deg. La din stil være såpass crazy original, at du lar den flyte med i DIN egen mote. Og da bestemmer du sesongens it ;)

"There are three things, my star, that you can not have. My thoughts, my feelings and my fucking style."   -forbipolene 2016

 



 

Vet du hvor enkelt det er å dekorere dine egne vinglass/melkeglass/skåler? Kjøp inn billige ikeaglass, svamper (slike fargerike til onkring 10 kr i dagligvaren), 4 forskjellige (det holder med 2), farger glassmaling og sølv eller gull glassmaling i tube med tynn spiss. Dytt på glassmaling i shades på glassene med svamper. På din måte. Pynt deretter med fine linjer av gull eller sølv. På DIN måte. Stek i ovn, og voilâ: dine egne glass!

 


 

Keep it clean, og kontrastfylt. Du fortjener vakre omgivelser, og kontraster slår aldri feil. Farger mot svart. Mørke linjer rundt lyse farger. Svarte stener mot hvite. Ei fruktskål med mange farger i, mot en grå duk, kan være like smashing som en plante.

Sterkt mot svakt, fargerikt mot fargeløst, stort mot smått, tynne mot tykke striper, gammelt mot nytt..    

...gir et fresht inntrykk.

Har du rot på kjøkkenet som du vil vente med å fikse til i morgen? Legg det i dynger/klaser. Da ser det ikke så mye ut, og inntrykket blir ryddigere. 

 

 

Har du, som meg, en litt "rotete" stil? Prøv å ha "less is more" i bakhodet, og lag dine egne sesonger i form av pappesker i boden der du legger unna alle forstyrrende effekter. Utover det er det ok med "much is most" også, eller hva?

 



 

Til slutt vil jeg minne deg på, at det er uhøflig å kommentere hvordan har det hjemme i en negativ tone. Har du derfor bekjentskaper som støtt og stadig kommenterer stilen og hjemmet ditt på slik energitappende måte, så kanskje du bør huske på at interiør, stil, ting og tang, ikke er det eneste man kan kvitte seg med til fordel for noe langt mer energiskapende.

I respect your styleway ;)

 





 

Dette er en viktig advarsel

 



 



 

Du ser rett inn gjennom gammel is. Den er klar, og jeg har visket bort frosten. Innsynet du får, blandet med all informasjonen, kan være så vondt å takle, at du får lyst til å sette deg i en tidsmaskin, slå i stykker isen med den, og endre alt det smertefulle. 

Stanse slagene, stoppe ordene, redde livene, og messe med skjebnen. 

Kunsten er å takle å la det være.

Sannheten er at du har intet valg enn å la det være som det skjedde. Ingen salte tårer kan smelte denne ubønnhørlige isen. Jeg beklager på det dypeste. Vi lar deg ikke titte tilbake på isbelagt fortid uten grunn. Da ville vi latt oss alle slippe både å snakke, notere, forfatte, publisere, lese og gråte.

Det du leser her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, under "Historiene de fortalte", kan innimellom være heavy. Det er tunge historier, og jeg advarer sårbare hjerter om at flere slike publiseringer er på vei. Jeg har avtaler i nærmeste framtid der jeg får lov til å sette ord på flere opplevelser. Ei av dem er død. Der er det mammaen hennes jeg skal prate med. Ei anna ei overlevde, og hun vil ikke bære på alt alene mer. Hun vil dessuten hjelpe andre med sin historie. Etter jeg har skrevet deres historier, vil det alltid være stories to tell.

Dette er alltid reiser jeg både gleder og gruer meg til å ta del i. 

Som forfatter av disse historiene ønsker jeg å be deg som leser, om å puste dypt. Du kan bli forbanna. Du kan bli uendelig tris. Og overlykkelig glad. Du kan kjenne på trang til å dømme.

Selv både gråter og freser jeg, mens jeg skriver. 

Ja du kan kjenne på trangen til å dømme. Men ikke gjør det. Jeg advarer mot det på det sterkeste.

Fordi en klok mann lærte meg at du kan bedømme, men aldri fordømme. Hat og bitterhet har aldri bidratt til noe godt her i verden. Men det er lov å bli forbanna inni seg.

Jeg er blitt vant til å lytte. Skrive. Lytte. Skrive. Og skrive enda mer. Sette sammen notatkaos til en oversiktlig linje, og lime sammen fortid til en historie vi kan lese i nåtid. Jeg har sluttet å prøve å forstå. Sluttet å dømme, men heller begynt å respektere at alle er forskjellige.

For ja, i noen av disse historiene fra virkeligheten går det riktig ille. Det er ugjenkallelig og sårt å lese om når hovedpersonen i historien tar sitt eget liv.

Hadde det enda vært en novelle. Men det er ikke.

Det er den brutale virkeligheten; den som skjer omkring oss hver eneste dag. De sidene av virkeligheten vi kvier oss for å møte ansikt til ansikt. Det kan oppleves veldig nært, og du kan se sanne bilder av menneskene du leser om her inne. To historier er skrevet anonyme, mens alle de andre har valgt åpenhet.

Det som alltid har vært mi greie er å skrive. Jeg hadde omkring 30 brevvenner omkring i verden gjennom 80 og 90 - tallet, og begynte å frilanse i lokalavisen på ungdomsskolen. Interessen min var og er ordkunst og formidling av historier.

Men når jeg skriver en historie, dømmer jeg ikke de mørkeste sinnene. Man må feie for sin egen dør, heter det. Jeg kan gråte mange tårer for de jeg skriver for. Hva enten de er døde og jeg kjenner et merkelig nærvær i huset, eller om de sitter foran meg og prøver å holde på tårer som nådeløst sprenger seg frem.

Men hvis noen har slitt med demoner og mobbet andre. Hvis noen har slitt med beslektede demoner, og vært voldelig mot andre. Da er det ikke min oppgave å fordømme. Jeg kan føle med ofrene og gråte mye. Men jeg holder meg til min oppgave, som er å skrive. 

Vær forsiktig. Prøv å ikke bestemme deg for hva som er det beste for andre. Prøv å vise respekt for mangfold. Jeg har blitt vant til å godta andre akkurat som de er. Noen ønsker ikke å snakke om selvmord. Noen vil snakke. Noen har opplevd mye. Andre ikke. Noen er glade. Noen sinte. Noen triste. Noen er empati

Og noen har opplevd både mobbing og vold. Det er her vi må prøve å tilgi og akseptere mangfoldet. Det gjør ikke ting bedre for offeret med en lynsjestemning og videre mobbing mot mobbere og gjerningspersoner. 

Det er ikke for å straffe folk, at vi forteller disse historiene her inne. For en ting er sikkert; vi har alle tråkket et par feiltrinn før vi kom hit.

Det er for å bryte stillheten i all tabu at vi går ut med disse historiene, og for å hjelpe de som gjennomgår liknende situasjoner akkurat nå.

Mange kan gjenkjennes, selv om de anonymiseres. Slik er verden. Sånn er det. Men dette gir deg ingen rett til å trakassere de. Vi har ikke lov, rett å slett, å hverken mobbe, trakassere eller ta loven i egne hender.

Å reagere på en slik historie gir deg derimot rett til å benytte dine rettigheter til å vende deg til politikere, fylkesleger, namsmenn, og alt av offentlig støtteapparat for å påvirke i positiv retning. Si hva du mener og ta i bruk din stemmerett, slik at du styrer dette landet i den retning DU ønsker.

Du har LOV å bry deg og vise kjærlighet!

Du har lov til å bli forbanna inni deg og slå løs på putene i sofaen din mens tårene spretter, i ren medfølelse med ofrene du leser om her inne.

Men.

Husk. Det finnes uhelbredelige diagnoser. Tilstander som kan gjøre et menneske ute av stand til å føle empati. Det gir oss ingen rett til å dømme at noen er dømt slik.

Husk. Det finnes barn i Norges skolegårder, som ikke bare sliter med diagnoser, men utfordrende hjemmebaner. Hva de der hjemme må takle, KAN gå ut i mobbing. Det er vår oppgave å finne løsninger på problemet. Da må vi snakke åpent om det, ikke dømme mobberene. 

Min erfaring er at mange mobbere angrer seg i ettertid. Det er lov å si unnskyld. Og det er magi i det å tilgi.

Vi kan være medmennesker, ikke sant?

Vi kan lytte, lese og lære, ikke sant?

 

 



 

Når det er mor som gråter



 

Tårene presser på. Noe stort og stygt vrir seg rundt i hjertet mitt, og magen min fylles med noe vondt. Føler meg deppa, rett og slett, og håper det går over om noen timer.

Noen timer med tilvenning. Noen døgn der de ikke skal sove her.

Huset ligger stille tilbake. Ingen løper rundt her og overfaller mamman sin med nusser, koser og klemmer. Ingen skal ha lunsj. Ikke middag heller. Ingen skal bades, og ingen skal jeg lese Donald Duck til i kveld. Ingen små armer skal klamre seg rundt halsen min og hviske natta.

Det hele er et paradoks. For i virkelighetens alenemortilværelse er jeg noen kvelder så utmattet og sliten, at jeg krøker meg sammen i sofaen uten å greie å nyte en liten time alene av dagen. Jeg trenger alenetid, jeg vet jo det. Burde nyte det.

I virkeligheten har barna mine en superpappa som de akkurat nå storkoser seg sammen med.

Det er bare det at hjertet mitt rives ut hver gang jeg vinker hade til dem..

Det er bare det, at selv om både ungene og jeg trenger fri fra hverandre, savner jeg dem sønder hver eneste time bort fra dem. 

Her er det omvendt separasjonsangst. Gutta gliser fra baksetet og vinker bye bye. De ropte "pappaaa pappaa" da faren ringte på døra. Jeg, derimot, kjenner det smerter vondt når de drar. 

Det er jeg som griner, og jeg må nesten le av det.

Hvorfor kan jeg ikke bare nyte barnefri nå, slik som alle andre? Hvorfor er jeg så innmari avhengig av to små guttetasser?

Fordi de er så snille. Så gode og sjarmerende. Fordi jeg er så innmari forferdelig glad i dem for alt hva de er. Fordi det er så mye herlig liv i dem. Fordi jeg elsker, digger, liker dem.

Men akkurat DET handler om meg. Barna, de har det strålende. De storkoser seg sammen med pappan sin. Og DET er jo det aller viktigste.

Så får vi se om noen timer, om ikke det hysteriske mammahjertet mitt har roet seg et par hakk.

 

 

Sannheten om "high class" bitches

 

Det putrer når de snakker. Aldri bokstavelig talt, nei ikke med slikt kosthold,  god damned. Men rent bedritent talt hva angår fakeness i tale og mening. Det er stygt. Det er fake. Ja det er så fake, stygt og illeluktende, at du har egentlig ikke ord for det. De sluker drama, og de har klasse. Noe du ikke eier.

For det du eier, kalles stil. Kalles "originalt" og "it!", er kjøpt på både Fretex, Indiska og bruktsidene på facebook, og tenkt ut av deg selv. Det aller mest verdifulle av det du eier, er gaver, fra folk som er glad i deg. Fordi du er så ekte. Dette er affeksjonsverdier, og nåde den som stjal disse steinene, maleriene, håndlagde pyntegjenstandene og gipsfigurene, fra deg!

Det kunne aldri falle deg inn å bli sinna på dem. De har mer enn nok å bære på, de som alle andre. Helt nederst i sekken. 

De er high class bitches, og slekter på bygdadyr og gossiptroll. En slags miks. Det oser av flokkmentalitet, og det stinker sau på lang avstand. De er på sitt mest ekstatiske når de har noen å kritisere. Gjerne noe. Noe denne noen har gjort. Oh lord, da er det gøy. Da sitter de med de prompe,-sukker,-og-gluten-fri rumpene sine og riktig humper av latter på kafeer, der du kan både høre og se de ivrige dramasamtalene deres nå nye høyder av "iiik", "gosh" og "wooow, shiiit". Der de selvfølgelig fyller opp kaffekortene sine annenhver dag. Noe som igjen resulterer i mersnakkefremkallende koffein i form av gratis kaffekopp nr fem.

Du rister på hue og tenker på den gangen du hadde besøk av en slik prippenfis. Hun ble brakt dit av dine fordomsløse venninner, og kom hun aldri mer tilbake. Du hadde hørt at dama eide klasse, men ingen selvtillit. At hun slet med depresjoner og angst, var ingen hemmelighet.

Du glemmer aldri det fascinerende øyenblikket, da det var snakk om lykke, og du uttalte at du var lykkelig. Tiden sto stille. The high class bitch så seg rundt. Først på den slitte, grønne sofaen. Så på den gamle kassa av en TV. Videre på hele din sammensatte og faktisk coole stil. Din originale verden. 

-"Seriøst? Du mener at du er LYKKELIG liksom? Eller er det et mantra??"

Bitch, jeg mente det. Desverre. Javisst, jeg var enig i at sofaen burde og skulle, byttes ut. Men jeg er så happy jeg vet du, at en ting ikke kan gjøre meg ulykkelig. Det er for meg komplett ulogisk. Og jeg kunne hatt svindyre jakker, kostbare gjenstander og høy klasse, samt høy standard, jeg også. Som du. Kunne hatt et slikt skall. Et tomt et. Som kunne skjule all den lykken min. Men ingenting i min stil koster så helvettes mye, skjønner du. 

Ofte, når jeg ser reklame for klær i blader, ler jeg meg halvt skakk. For jeg ser halvferdig stil og identitetsløse klesplagg jeg aldri i verden ville vist meg ute i. Så ser jeg prisen, og føler med slike som deg.

Men jeg tenker ikke på prisen av penger. Jeg tenker på hva det koster deg å la andre hjerner tenke ut slike sesonger av dyr mote, hele forbanna tiden. Tenker på hvor svak du må føle deg før du ikke tør å vise deg på Fretex og loppis. 

Tenker på hvor hjernevasket man må være før man lar seg skylle ned fossen blant brainless mote, som miljøskadelig fysjom. Hvor redd man må være inni seg, når man velger high class status foran moder jord. Når man faktisk er så lite bemannet i sitt eget topplokk, at man dropper å handle brukt, hvilket kunne bidratt til bedrede forhold for jordkloden man bor på (og burde føle seg forbundet med...)  ....bare for å være en high class bitch, godtatt og akseptert av alle de andre high class bitchene.

Man bør vurdere å elininere high class bitches fra hele sin tilværelse, av flere grunner. Det er snakk om mennesker med så få kunnskaper om generell bruk av sin egen hjerne og dens kapasitet, at de vil suge din energi som bare vampyrer i eventyrene kan. 

Hele forestilningen om et liv basert på miljøskadelige, alltid splitter nye ting kjøpt av penger, retten til å kritisere alle andre for hvert minste lille krumspring, samt den manglende evnen til å føle empati, bør være nok til at varsellampene ringer.

Here's REAL high class: 

Legg merke til kritikken, flykt, og vend aldri mer tilbake til low class bitches. Les heller dette:

Har du tenkt på alt det du virkelig har å være takknemlig for? Har du barn? Har du venner? Har du en sofa å sitte i? Har du rent vann i springen? Har du en mascara å pynte deg med? Hvis du er mann; en god parfyme? Har du mat? Har du kjøleskap? Har du sokker? 

Jøss. HAR du det? 

Tenk på det. 

Har du telefon? Lader? Bukser? Jumprer? Er du så heldig at du har en jobb?

Hvis du har to av disse, samt dyne, pute eller sovepose, bør du begynne å kjenne på en følelse vi kaller TAKKNEMLIGHET. Visste du at denne følelsen sender ut energier? Når du kjenner på takknemlighet, føler du den mektigste følelsen du kan kjenne på. Du som menneske er en magnet, og vil tiltrekke deg det du føler. Tenker du på positive greier, vil du føle positive greier, og du vil tiltrekke deg positive greier. 

Hva tror du såkalte "high class" bitches tiltrekker seg?

Jo det skal jeg fortelle deg. De vil fortsette å tiltrekke seg all den low class shiten de er avhenging av. Drama, sladder og alt annet i negativ kategori. Snakker de nedverdigende om folk med angst? Da vil de selv få en viss grad av angst. Snakker de gossip om overvekt? Da er overvekt nøyaktig hva de vil tiltrekke seg. Sladrer de om andre menneskers pinlige tabber? ....ja du gjetter riktig; de vil selv tiltrekke seg all verdens nedverdigende flauser og blemmer. Er det sykdom som står på menyen over dagens kafésladder? Ja du kan jo tenke deg hva de sitter der og inviterer inn i livene sine...  Hvilket vil hindre dem i å utføre hva livet i utgangspunktet hadde tiltenkt dem.

Enhver tanke kan gå ut i ord. Ethvert ord og enhver tanke kan skape følelser. Alle følelser er ren power i magnetisme. Ren tiltrekning. Likt vil, som kjent, alltid tiltrekke likt.

Mens du. Du vil tiltrekke deg alt det fantastiske du trives med. Det være seg det virkelig verdifulle. Venner, kjærlighet, din egen stil, opplevelser og gleden av å være takknemlig.

For du er så klok at du går en annen vei. En ekte retning, der du lærer deg å ta kontroll over ditt eget hode ved hjelp av affirmasjoner, takknemlighetens kraft, dine egne drømmer om natten og visualisering.

Rist på hue, sett opp et par spørsmålstegn og lat som om du ikke forstår. Du kan ikke endre dem likevel. La dem sitte og sladre til de vokser ut av kaféstolen og hoster til de faller ned av den, uforstående til hvorfor de gjør så mange blemmer når de er av "high class". La dem holde på til de faktisk promper høyt. Det er noe som heter å koke ned i sitt eget smør. Og sånnt blir det putrelyd av skal du se! 



 

Gift og skilt på under en uke

 

Noen ganger har livet et par overraskelser i ermet. Noen bankende vaffelhjerter, et par blåbær, og smuldrende engangsringer, for eksempel.


Stakkars disneyfiserte små barn. Eksponert for skjerm meg her og skjerm meg der, med ei mor som harker, hostet og ynker seg. "Iik, nei og nei nå er a mamma syk som fy. Her er frokost og tegnefilmDora. Her er lunsj og nettbrett. ....neimen oi så lurt, sjekk her: polarbrødpizzaer til middag! Minipizza, jee!"

Dagen i dag startet med hoven hals og feber. Det var bare å krøke seg sammen i et sofahjørne, og la barna se så mye animerte greier på skjermen som overhodet mulig.

De eneste stundene jeg savner å ha en voksen person til i hus, er ved sykdom. Om man kunne gifta seg med engangsringer på ringefingeren, flytta sammen for en uke, for så å skille seg i takt med den smuldrende engangsringen på finger'n i det uka gikk og man ble frisk nok til å være respektabelt uthvilt mamma igjen.

Dette funderte jeg på i dag, mens samvittigheten fightet sparring mot logikken, og mine to sønner ble utsatt for grusomme tegnefilmer. Jeg lå der i halvdøs i sofaen og hostet.

Men så fant jeg ut, at tilogmed ved sykdom trenger man ingen mann. For vips, der stod 6barns alenemamma Elin i stua med to av barna og et fat med deilige vaffelhjerter. Så kom søstra mi silje med pia si på et år, og straks var det liv og røre her. Barna slapp å veksle mellom å leke kjedelige sammagamle leker på stuegulvet og å glo på Dora di ekslplorah og sjørøverJake på skjermen. De løp hit og dit i lek og moro, og jeg var plutselig ikke den aleneste alenemamman i hele verden.

Nei takk, jeg vil ikke engang ha den papp-gifteringen. Ikke for ei uke heller. Trenger ingen mann med baller, har jo damer med større pupper enn baller ever will be known as. 

Vi kom oss nemlig gjennom denne dagen, og den turned out to be slettes ikke så verst. Det ble en del fliring, løping og prating. For en stund trodde jeg at jeg var frisk som en fisk, og det får jeg igjen for nå her jeg ligger som en klatt med mamma på sofaen. 

Men hey, det gjør jo ingenting at jeg er redusert til en mammaklatt, når to barn og et sleepoverbarn sover i kjelleren, mens søstra mi og jeg svimer litt oppi sofaen. Koselige greier!

Hvordan takler dere andre foreldre å være syke små klatter med små barn i hus?

 

 



 

Les hvordan bipolar alenemor takler rampungene sine

 

-" Sønnen din sa faen. Og så sa han at han får lov til det av mamman og pappan sin!" 

Og han sønnen min, han er selvfølgelig igjen på lekeplassen, mens nabojentene er utsendt for å hente kjærlighet på pinne til ham. Det er midt i multi things to doo for meg inne i huset, og jeg husker "regelen" om å ikke "straffe" på feil område. Sender med kjærligheten. Tar det senere.

Senere.

-"Mamma. Hvis det blir krig. Da gjør det ingenting, for han pappa har 3 utambomber!" Jeg ler så jeg humper i sofaen. Vræler. Hikster. Helt til jeg ser bort på 7åringen min i den lille Ikeastolen ved minibordet. Strengere blikk har jeg ikke sett på lenge. Jeg kveler latteren, i det han peker på meg: "Det er SANT! 3 Utambomber! Og dessuten står det masse soldater ved fjellene omkring her og passer på!"

Jeg vil ikke ta fra ham denne følelsen av soldatsafety og bombe sikkerhet. Så jeg nikker og tar ham på alvor.

Senere. 

Jeg peiler temaet inn på banning. "Det er ikke ok at du sier faen og skylder på mamma og pappa. Du har ikke lov til det."  Han sier ok, og ser seg forskrekket rundt. Hvem tysta? What? Mamma ser meg overalt..

Hvordan takler en farskete alenemor rampete barn? For dette var jo ingenting. Mine barn er rampete som fy, og jeg ville ikke vært akkurat det med rampete, foruten. Det ville vært kjedelig. Nei tvert imot er jeg rampete sammen med dem. Vi har lekestunder hvor vi ruller rundt på gulvene og leker rampeleker. Akkurat da er det lov å prompe på mamma, og jeg kan rape på dem. For jeg er jo rapemonster akkurat da. Vi ler så vi nesten tisser oss ut, selv om det bare er ettåringen som har bleie på. Bleiemonster. Vi freser og knurrer, så ler vi igjen.

Mens vi tryner rundt og ramper det nede på gulvet, er det lov å si rare ting. "Din knurrelur!" "Rampefarsk! Pass deg før jeg skyter lego-ild!' "Jeg kan sende fisepromper med fingrene iiikhalabooom!" "Din hompalomp a stompaklomp!"

Vi har kitterunder i sofaen, og vi tegner på oss selv. Det går lett av i badekaret. I butikken kan vi sitte og glo på ting og tang, uten at vi kjøper det. Bare drømme oss bort. Dette gjelder ikke minsten enda. Ham bærer jeg rett ut hvis han roper og skriker. Bortsett fra en gang, da jeg var så kjip at storebroren og kompisen måtte se til ham mens jeg betalte. Da tok jeg et par dype innpust mens jeg glodde tilbake på alle som glodde på meg. Jeg kan ikke engang garantere at jeg alltid kommer til å bære n out like that. Hva om vi skal rekke et fly og jeg må handle først? Hva om himmelen har falt ned og jeg må handle brød? Hva om hva om?

Vi skal legge oss, og jeg finner ei tykkere dyne til 7åringen. Han skal legge seg oppå den tynne sommerdyna, og det er et prosjekt dette. Å få lagt til den dyna. Vi er opptatt av at Anton plutselig hadde litt uflaks i Donald-historien vi nettopp leste, mens vi legger til den dyna. Jeg registrerer at jeg kommer borti en klomp med masse bamser. Da skvetter han til, og plutselig befinner jeg meg midt i tidenes drama! Han slår armene ut, og sier: "Menh! Neih! Menh! Sånn! Neih åh!! Sånn. Åhhh!" mens han legger bamse for bamse hurtig på plass, før han skynder seg å dra et mykt teppe over dem igjen. Jeg skjønner at de stakkars bamsene fryser, og at jeg er et grusomt menneske.





 

Jeg fnyser ikke av bamsedrama og utambomber. Med bipolar i hue og en ellers litt spesiell tilnærming til livet, forstår jeg eventyret i mine barns verden. Jeg ser hva som er viktig for dem, og lar også barnet i meg selv ta del i den barnlige verden. Husker alt livet i bamsene. Skjønner at livet er sensitivt nå, mens de tråkker i små sko og fyller tiny bukser med barneben.

Hvordan jeg dealer med de store rampestrekene? Vel. Her i huset har man lov å bli sinna. Det er greit å være irritert, og det går fort over. Jeg freser og knurrer, og er langt fra noen pedagog: "...Åh, du kan ikke DYTTE lillebror! Det er ikke lov!" 

-" Jamen HAN dytta meg!"

-" Han er 1 år, du må vise ham hva han heller kan gjøre. Åh."

-"Åh!"

Så går det 3 minutter, og vi er like glade igjen.

Nylig lærte jeg om hvordan vi voksne gjør så mye rart når vi påfører oss selv dårlig samvittighet. Hvordan vi bryter trygge rutiner for å bøte på denne samvittigheten, og kjører på med trøstegaver og rare opplegg. Som godteri midt i uka eller plutselig utflukt til Leos lekeland. Da letter det. Da føler vi oss bedre.

Men barna trenger kun en rolig og stabil rytme. De trenger våre faste grenser. 

Så jeg banker i mammabordet med god samvittighet. Jeg er sjefen. I'm the boss. Her bestemmer jeg, og jeg rikker meg ikke av flekken. Jeg er alene som voksen i huset her, og må sette meg i respekt. 

Så jeg takler rampungene mine ved å pøse på med kjærlighet, kos, lek, respekt, grenser og trygghet. Og gjør jeg feil innimellom, tilgir jeg meg selv for det. 

Men farskestreker? Oh I praise the Lord for em! Rampunger er gøyest å bo med! Jeg kunne sikkert blitt med dem og ringt på hos naboen..

...bare for å stikke av  😉

 

 



 

Hjelp til å fikse banner, vannmerking, eget domene og visittkort mm? Dette er dama du leter etter!


 

...da har jeg en anbefaling å komme med. Trine Jacobsen fikser dette for deg, og hun er ikke akkurat divakostbar. 

Trykk på linken nedenfor for å komme i kontakt med digital lady fix it all:

http://www.frujacobsen.no/

Avsløring av hemmeligheten

 

 


 

Hallais, u doin nice? I går skrev jeg at jeg hadde en hemmelighet som fikk meg til å danse i dusjen og sånne greier. Les innlegget ved å trykke på denne linken:  http://m.forbipolene.blogg.no/1469703335_jeg_har_en_hemmelighe.html

Jeg hadde gode grunner til å ikke blogge om det. 

Dette er nemlig en fast leser av bloggen min:

 

 

Hils på min bror Hans Even (ja ,minsten vår Even er oppkalt etter ham)

Les mer om han her: http://m.forbipolene.blogg.no/1441211215_bloggertasje_musikerb.html

Han hadde 30årsdag i går, og trodde ingen kom på besøk til ham på den store dagen. Bare sin mor og svigerforeldrene skulle komme og grille litt. Ellers ingen. I virkeligheten var vi 30 stykk hemmelighetsfulle gjester som han ikke visste noe om. Hans kone Astrid, min ellers så ærlige og verdens beste svigerinne, løy i vei til Hans Even om folk som skulle til syden og alle som ellers var bortreist.

Jeg lar brodern fortelle om den store dagen sin selv. Dette er gårdagens facebookstatus fra Hans Even:
 



 

 

Min bror ble kjempeglad, og gliste bare mer og mer for hver eneste gjest som dukket opp. 

Sjekk denne spreke dama, hun heter Anna Helene, og er kollega av Astrid. Makan til fresh dame skal man lete lenge etter. Med selveste Smileyine i armen og greier ;)
 

 

Jeg vet du var bittelitt nedfor før den store dagen din, broder.. Ikke rart det nei. Skulle virkelig ingen andre enn mamma og svigers komme? :(

Men så:  :)


 

...og så:  :)  :)  :)

 


 

Ja dette var skikkelig gøy! Trodde du VIRKELIG vi skulle SVIKTE sånn en mega KJERNEKAR på 30årsdagen din??


 

Nånei du. Vi er litt for glad i deg til det!
 

 

"A lot ie' måtte vi selvfølgelig ta også!
 

 

Har vi ny rec? Oh yeah, aldri hatt SÅ mange ansikter med på en alotie nei ;)

 

 

Kjære svigerinne.

Du ruler! Tenk å fikse surpriseparty for brodern rett etter dere kom hjem fra ferie. Apropos dette: Tenker du noensinne på deg selv? Jeg vet såpass, at sist du for en gangs skyld skulle ta deg et femminutt med kaffe, fant du stua full av kumøkk fordi hunden Tara hadde vært på ferde. Alltid er det noe du har å gjøre. Og du klager ikke. Nånei, ikke et eneste sutreord fra din munn. Tusen takk for at du gjør min lillebror lykkelig. Med den spreke kroppen din har du båret fram og gitt ham 3 skjønne små herligste, og nå gjør du alt for et godt og varmt hjem som du elsker og setter høyt. Sammen med min arbeidssomme og flittige bror, lager dere eldorado for mine heldige tantebarn. Dere inspirerer ikke bare, dere rocker villt! Jeg er stolt av dere!

Hans Even! GRATTIS OG VELKOMMEN OVER I 30ÅRA, fra nå av blir du bare yngre og yngre mann, I bet you!  

Kooooos fra Solsiden, solbrillene, Trondheim og meg.
 



 

 



 



 

 

Når psykopaten fordufter og det lysner i horisonten: hva nå?

 

Hvordan bygger man seg opp etter den traumen det kan være å bli utsatt for en relasjon preget av at den andre parten har hatt psykopatisk atferd? Man er fri. Men man føler seg fengslet og låst inne. Forlatt av et menneske som tok nøklene og all form for egenverd med seg. 

Det som er viktig nå, er at du holder deg unna psykopaten. Dette mennesket trenger heller ikke din sympati, må du huske. Selv om Stockholmssyndromet er en misforståelse dersom man studerer det nærmere i dokumentarer omkring jenta som ble holdt som gissel i Kredittbanken på Norrmalmstorg i Stockholm i 1973, er det noe i begrepet. Det som skjedde disse seks dagene og etterpå, var egentlig noe annet enn tidligere hevdet.

Likevel ER det NOE i begrepet.

Du føler sympati med en som gjorde deg vondt. Det er en fase i denne type sorg, og vil gå over til noe annet. Da er viktig å prøve å tilgi, når fase bitterhet og hat dukker opp Du kommer ingen vei med å bli bitter. Og du tilgir for din egen del. Du trenger ikke engang hilse på mennesket i din tilgivelse. Du kan tilgi for din egen fred i sinn og hjerte, og samtidig ignorere på høyt nivå.

For nå handler det ikke om psykopaten lenger. Du har gjort noe så genialt som å kutte kontakt. Kanskje er du en empat i tillegg, hvilket gjorde relasjonen med en psykopat enda mer utfordrende. Nå er det DEG det handler om. Hva nå?

I opp til 2 år etter dette relasjonsbruddet, er du å betrakte som en god gammel cd-spiller. Du er Cd-spilleren, og hjernen din er Cd-plata. Det er bare det at det er dype hakk i den forbanna plata. Noe så trist og forferdelig utfordrende som hakk i plata. Dessuten står den på repeat. Det er som om hjernen vil sørge for at du ikke glemmer all psykiske trakasseringen, fysiske volden og den generelle, intense undertrykkingen som har pågått over tid. Hos undertegnede pågikk det i 3 års samboerskap. Det laget dype nok hakk i plata. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle trykke på stopp og sette på neste cd-plate.

Det vet jeg nå. Og jeg vil veldig gjerne dele det med deg.

For. Er det mulig å bli seg selv igjen? Nei aldri den du var. En bedre, friskere og klokere utgave ja, men du må lage deg ny plattform. En trygg plattform der du aksepterer det faktum at du trenger tid for å lege sår og med tiden lærer deg å leve med indre uro og en krenket selvtillit.

Det kan hende du sliter med grusomme mareritt, fordi redselen og fortvilelsen over å måtte gå gjennom det samme, stikker dypt ned i bevisstheten og trenger seg ned til underbevisstheten. Du våkner svett, angstpreget og utmattet. 

Ta en dusj og prøv å gråte. Tårer helbreder. Forsikre deg selv om at disse marerittene med tiden vil omgjøres til vakre drømmer. Jeg lover deg at hvis du gir det tålmodig tid, vil du komme frem dit.

Sett deg ned, og legg håndflatene sammen. Du er hel. Du er her. Nå skal du forsikre deg selv om følgende faktum: Dette er en tunnell. Og alle tunneller har en ende. Hvis ikke var det ikke en tunnell, men en hule. Det er SANT at dette er en tunnell, og du er nærmere lyset på andre enden enn du tror.

Du tror det er svakhet du kjenner nå. Men det er ditt sinn og din kropp som jobber så intenst med å fordøye og bearbeide traumer og andre kjipe minner, at du kjenner deg utmattet. Hold ut, det er en fase. Og det kommer til å blekne som arr. Hvis noen sa til deg nå at det er i motbakke det går oppover, og at motgang gjør sterk, ville du blitt forbauset og nærmest trodd at der ikke gjelder deg. Men du vil se det tydelig om noen år.

En nedpsyket person kan ha mistet alt perspektiv og oversikt hva angår seg selv, sin stil, sine meninger og tilliten til sin evne til å ta viktige avgjørelser. Alt må trenes opp igjen. Her kommer en liste over mine råd til deg:

- Ønske du fortgang i prosessen med å bygge deg sterk og stødig, bør du ikke undervurdere fysisk trening. Det kan føles som et utfordrende helvete å melde seg på og møte opp på en eller annen treningsform innen selvforsvar når man bærer på skår av knust selvtillit og pigger vendt ut. Men husk at de fleste har liknende grunner til å lære seg selvforsvar. Meld deg på Tar kwon do, kickboksing eller judo. Hvis du vil utfordre deg selv i flere retninger, hva med Capoeira? Kjør på med kondistrening og styrketrening på et treningssenter, eller jogg til musikk og tren styrke hjemme. Hver uke, kom igjen, dette er ren medisin i serumform. 

....hjernen trener samtidig, den også.

- Lær deg om affirmasjoner. Skaff deg følgende bøker og kjør på med affirmasjoner i speil og på papir : Dr Wayne W Dyer med "Elsk deg selv" og Louise L. Hay med "Du kan helbrede deg selv". Hvis du sliter med nikotin:  Allen Carr med "Endelig ikke røyker" (Dette er ikke et sponset innlegg.)

-Hvis du må snakke ut om det, (noe jeg regner med at du ikke gidder helt, siden du har alt på repeat fra før) sørg for at det ikke blir ny repeat. Det trenger ikke være sunt å snakke om, og gjennoppleve, traumer om og om igjen.

-Aksepter tilstanden. Dette kan ta år.

-Gå i butikker og se på klær. Har du sosial angst, dra til en stor by og gjem deg i mengden. Det er viktig for ditt eget velvære og korrekte selvbilde at du finner tilbake til din egen stil, og utvikler den videre på din måte. Noe av det første man mister, er troen på sin egen bedømmelsesevne, og dette vil vise seg på klær og hår. Man mister seg selv. Nå skal du finne deg selv som den du er nå. Du er annerledes, og du kan godt se på det som positivt.

-Den eksamen du nå har bestått, har handlet om liv og død. Og du overlevde. Gi deg selv premier. Det trenger ikke være ting som koster. Det kan være gratis opplevelser som er behagelig.

- Hva angår hakket på plata er det for tidlig etter kun noen måneder å forvente at du greier å skifte ut hele cdplata. Skru over på radio. Distraher og avled deg selv. Tvert du er tilbake i fortidens vonde minner og tankene surrer og går om og om igjen; gå til et annet rom. Gå ut. Syng en sang. Gå til speilet og si: DU ER RÅ ASS! Ring noen og prat om vær og vind. Avled hel forbanna hakkete plata, og skru på DIN radio!

Tro på at selvtilliten vil kunne vekkes til live igjen.

Bli glad i deg selv. Du trenger DEG nå, og din egen kjærlighet. Hvis ikke vil ikke ting bli som  du ønsker. Elsk deg selv akkurat som du er. Lær deg dette med å bli glad i deg selv. 

Du trenger ingen annen omsorg enn din egen kjærlighet. Derfor må du vær din egen beste venn nå, og begynne å snakke positivt til deg selv. 

Du skal opp. Fram. Du skal ha det godt og fredelig inni deg. Det er målet ditt nå. 

Og det handler om DEG. Så sett grenser, og kjør på DIN EGEN VEI. 


 



 

Jeg har en hemmelighet..

 

....og jeg kommer til å avsløre den i løpet av et døgn.

Jeg hopper av glede, og ikke bare danser, men spiller luftgitar i dusjen. Gliser og smiler om kapp, og heavy heavy jeje ruller nesten rundt på gulvet og triller ned trappa. 

For i dag er en slik dag, der jeg kjenner på lykke som ikke kan kjøpes for penger. Rikdom i hjertet og hoppalopp i hjertet. Alt er supert nå. Alt er bra! 

I tillegg til hemmeligheten min, er det sånn en lovely day I say! Begge barna skal være hos meg til i morgen, og i helga skal begge barna være hos superpappan sin. Da blir det faderullandei og dans på bordet. Kanskje blir det camping med en kompis fra lørdag til søndag, og da må jo bloggen være med.

I kveld, når barna har sovna, får jeg dessuten besøk av en hot fyr som alle damer gjerne ville hatt på besøk. Tenk DET, tenk 😲😂

Hellyeah, it's such a freaky day, og jeg elsker freaky days. En stor grunn til min hoppalopp er altså denne hemmeligheten. Jeg vet ikke om jeg får tid til å publisere den i kveld, for dette innlegget må lages med respekt og kreativitet :)

Og hva gjør bipolare jeg når det bobler over i magan og ut av ørene? 

Jeg samstemmer det. Balanserer det. Danser litt, rocker litt, synger litt. Og så harmonerer jeg det som på en surfebølge, med triste låter av Lene Marlin (som faces og story) og DDE (Det fine vi hadd sammen), samt andre norske artister. De følelsene jeg oppnår av å surfe på frisk bipolar, kan ikke forklares.

Join me :)


 

Småbarnsmor overlevde såvidt utflukt til stranden

 

Det er slettes ikke alltid ting blir som man forestiller seg. Noen ganger tar det litt av for stressa småbarnsforeldre, og da må man bare prøve å henge med i svingene, selv om det går på helsa løs iblant.

Dette bildet over her lyver. Ser du hvordan den bildenesa vokser? Hvordan det ser skikkelig idyllisk ut og hvordan det minner om fred? Tull og tøys! Å ha med seg en ettåring på stranda alene kan være alt annet enn fred, peace, idyll og sånnt. Pøh!


 


 

Her ser dere Even snart to år og meg på tur til stranda i dag. På bildene har han nettopp våknet, og skal akkurat til å sluke i seg masse saft i varmen. Jeg lar han drikke. Plenty. Snart kommer minsten og jeg fram til en av strendene her på Stjørdal. Der kommer Even til å få sprade rundt splitter naken. For det tenkte jeg var lurt, så få folk som det var der.

 


 

Det tisses her og der tisses der. Litt i vannet der, og litt på stranda der. Han tisser så mye, gutten, at jeg begynner å lure på om de andre badegjestene ikke synes det er litt creepy. Vips, der har han tissa på håndkleet sitt også. Jeg lurer på ham en badebleie lell. 

 


 

Vi har vel vært i vannet i 10 minutter før jeg kjenner vanndråpene.. I løpet av kort tid har vi stranda for oss selv. Der vi sitter under det svære pleddet mitt fra Shangri La (butikk i Oslo) mens regnet høljer ned. Jeg ringer pappan til barna mine, som står og fisker et annet sted langs Trondheimsforden. Han skal komme og kjøre oss hjem etter vi har bada oss ferdig, og forteller at han ser det bare er forbigående byge. Så vi venter på sola.

 


 

 

Siden Even har tissa litt over alt, må jeg flytte leiren vår. Når det er i boks, er det tid for foring.Tar fra mat. Noen påsmurte greier, et lass med bringebær og plenty blåbær. Jovisst, alle biene synes jeg er kjempelur som har smurt på søtt syltetøy! Og måsene omringer oss masende. No blir det liv, rai rai!

Even blander mat med sand, sand med mat, og hele seg med halve stranda. Jeg tørker kliss og tørker søl, våtserviett etter våtserviett. 

Så skal vi bade igjen. Men hvorfor går han så rart? Å, han har den lille rumpa si stappfull av sand stakar. Bare å vaske i sjøen da. På med ny badebleie. 

Prøve å spise litt mer kanskje? Even danser til "Ut mot havet", og kommer mot meg med sandete sandwich og rekker tunge. "Eh eh eh.." Åja, han har sand i munnen. Dette skjer omtrent 7 ganger, og enda har han ikke forstått at hvis han putter sandete fingrer i munnen, får han sandtunge. Jeg skviser en bie med håndduken. Tror jeg. Men den kryper frem under der. Søren. Hva er den lukta?

Han har bæsja.

Jeg tenker litt. Hmm. Pappa Tore kommer straks og henter oss. En løsning på det bedritne problemet er å utbryte i det han dukker opp: "Hei. Æsj hva er den LUKTA? Ååå har han bæsjah?? Det har han jah.. Kanskje du... siden jeg..  ørten skitbleier i uka... kanskje du vil?"

Den lille minidjevelen på min høyre skulder holder på å klikke av begeistring. Men så får jeg en pekefinger i trynet av englebassen fra venstre: "Fyh! Dårlig ass! Dårlig karma! Stakkar gutt! Stakkar pappa! Skift bleie! skift! Skift!" 

Har du skifta bæsjebleie på stranda før? Kremt. Ingen kommentar? Det erikkesågøy nei. Men jeg er altfor ærlig av meg til å gjennomføre den bedritne djevelplanen der. Desverre for høyreskuldra mi. 

Kliss. Sand. Vann. Søl. Stress. Insektkoloni. Masefugler. Knurr. Fres. Tiss. Bæsj. Litt sol. Litt regn. Sandpåtunga. Sandirompasi. Hompeti titten meg tei.

Det var i det mest laget for denne forvirra småbarnsmamman i dag gitt, det positive er at vi overlevde, både minsten og jeg.

Og takk og pris for superpappa Tore, som kom og reddet oss fra galskapen.

Når sant skal sies, hadde vi det litt gøy også i dag. Vi dansa i sand, vi bada og vi lo. Må jo innrømme det da..

 

 



 

 

Pokemon go fjernes og appen legges ned innen kort tid



 

Folk rådes til å ta nyheten med fatning. Avhengigheten er intens hos mange, og spillet vil bli savnet. 

Pokemon go legges nå til månen, og alle de små søte figurene vil bli plassert der. Dette for å friste og øke turismen dit, når romferjen "Go go", lanserer innen 25.august 2016. De pokemonfigurene som er fanget, slippes fri. Prosjektet kalles "Pokemån go" 

En av grunnene til at spillet fjernes skal være trusler om anmeldelser fra sinte folk som frustrerer seg over Pokemonspillere i sine hager, samt alle klage over de digitale tilstedeværelsene i kirkegårder og andre respekrable steder.

En av spillerene skal ha brutt sammen og møtt en digital vegg etter å ha hørt den fatale nyheten om at spillet legges ned. Flere andre skal ha gått amok i agresjon.

Ta det med fatning, og gjør som gutten på bildene her;  kle deg ut som en Pokemon og sett deg i skauen. Hvem vet; kanskje kommer noen og tar deg med til Pokemån'.

 



 

 

Småbarnsfar tvunget til å danse til han stupte



 

Livet kan være heftig og nådeløst  Dette fikk en småbarnsfar fra Trøndelag erfare da han bydde opp ettåringen sin til dans i stua.

Det holdt på å gå riktig ille.

 

Jeg ringer han i anledning at minsten skal hjem til meg fra samvær i dag. Det tar tid før han svarer. Jeg hører han prøver, når han først tar telefonen. Det peses i andre enden, så jeg spør om det går bra..

Han sier, mellom dype innpust: "...hey...  pust... pes..  ..vi dainnsa.. ...pust... ...han Even og æ no chu ...måååhhaha!"

Så får jeg høre om hvordan han nærmest var tvunget til å fortsette å danse, siden ettåringen våres blir skikkelig sinnamann hvis vi slutter med det når vi først har begynt... Den lille sjefen er rett og slett gal etter å danse, og med all den energien sin: shake it, bounce og jazze. Mazze. Lenge.

-"...pes ...hainn tok tak i handa mi og dro mæ sint tebake! SKOILL dans!"

Han peser videre. Har visst stupt over ende opp i sofaen. Det blir stille.

Jeg må spørre om det går bra igjen, og det gjør det visst, etter mye om og men. Han får pusten tilbake, og beskriver igjen hvordan han ble tvunget av ettåringen vår til å danse. 

Han er pappan til begge mine heldige små kosetroll. Superpappa sådan. 

Jeg minner ham om hvilken god pappa han er som i det hele tatt danser med ungene. 

Og fisker.

Og koker.

Og steker.

Og klemmer og koser og alt det andre en superpappa gjør.

(Kanskje ikke rart han stuper når han danser.. )

I vårt moderne samfunn blir betegnelsen "alenefedre" og "alenemødre" mer og mer vanlig. Her i Norden er det lett å skille lag. Man er fri til å leve selvstendig dersom man vil. 

Pappaen til barna mine og jeg, er ikke et typisk eksempel. Vi har mye bagasje, og livet har gitt oss mange utfordringer. Jeg var veldig syk av bipolar 1 da vi fikk førstemann. Han grodde fast hos pappan sin, og jeg lot ham være der. Vi bor i to nabokommuner, og sønnen min ble vant til sine venner og sin tilværelse hos pappan sin. Vi prøvde på nytt, og fikk enda en sønn. Da forble jeg frisk, slik at han ble boende hos meg. 

Vi har ikke kun normalt foreldresamarbeid. Det er så mye mer vi må sørge for. Og i tillegg har vi flere ganger hatt utgangspunkt som katt og hund, men alltid greid å bli venner igjen. Vi har skjermet barna og jobbet iherdig med å prøve å respektere hverandre. Det er til våre barns beste at vi er venner og samarbeider.

Han har ikke høy utdanning. Han har en fortid der rus preget hverdagen hans. Og han er ikke noen idrettsfantome, siden han stuper over ende etter dansing med en ettåring. 

Men...

...han har det pappahjertet i verden her som banker på den måten akkurat våre to gutter behøver. Han gjør dem lykkelig og stolte, og lærer dem ting bare han kan lære dem. 

...i stedet for å ivre etter karriere og business, er han ivrig etter å tilbringe tid med to små gutter som han oser av stolthet over.

...han trøster og bærer, bygger hus og kjører, henter og bringer ...og holder det han lover fire små glade øyne.

...han var så stappfull av kjærlighet for barna sine allerede før han ble pappa til dem, at han kommer til å sikre fremtiden til guttene med trofast pappakjærlighet og trygghet forever.

Nå har vi virkelig funnet vennetonen. Vi har innsett at det var meningen vi skulle lage to barn, og så være venner omkring dem. Det er vakrere enn samboerskap og kjærlighet. Det er fullt fokus på to heldige små, tillit og samarbeid på høyt nivå.

For vi er jo noen awesome parents. Jeg vet jeg også er det. For hvis jeg er litt trist en dag, kan jeg ringe superpappan til ungene mine, og få høre: "Helene! Du e ei GOD mor!" 

Man er ikke awesome super duper mum & dad før man evner å gi masse positiv feedback til den andre foreldreparten. Hvis jeg skryter av pappan til barna mine og forteller ham hvilken God damned superpappa han er, vet jeg at barna våre nyter godt av det. For da blir han en glad og trygg pappa.

Ja tenk det. Akkurat den pappaen jeg respekterer som far, er far til MINE barn! Og han synes JEG er ei god mor! Det er det aller viktigste i hele verden, fordi det handler om småttisene våre.

Nei en superfar trenger ikke utdanning for å bli det. Han behøver ikke å ha masse penger, båter, gods og gull. Han kan tilogmed ha en fortid som rusmisbruker. Ja han kan ha valgt å stable seg på beina, og aldri gå tilbake, av ren pappakjærlighet. Absolutt alle kan ha gjort, og har mest sannsynlig gjort, feil i vår fortid. Dette definerer ikke kjærligheten vi føler for våre barn. Fortidsfeil er bra. Da har man lært mye, og kan lære det bort til neste generasjon.

Sist superdad skulle hente minsten, måtte han komme tidligere enn avtalt, fordi han ikke greide å vente lenger med å se ettåringen, holde rundt ham og gi ham kjærlighet, kos og klem. Denne pappaen gikk rett og slett bare rundt i stua si og gledet seg så det kriblet så heftig i pappamagen, at han nesten sprakk. En far som ikke kunne holde ut en time til med venting.

Takk og pris til høyere makter, flaks, og sim salabim, for at pappan til akkurat mine barn, er en superpappa som er villig til å danse til han stuper for barna sine!

Har du fundert over det faktum at menn er i stand til å ivareta barn på lik linje med mødre? Pappan til mine to gull har bevist at en alenefar kan gi omsorg til, oppdra og ta vare på barn, like bra som en mor kan. 

Gjerne trykk på denne linken, da jeg henviser til likestilling for fedre: https://m.facebook.com/LikestillingForFedre

 



 



 



 



 

Så mye har jeg hittil tjent på blogging



 

På tide å være åpen om det nå, hva? Jeg har blogget forbipolene i et år, og kan jo like gjerne fortelle dere hva jeg har tjent. Hvorfor ikke? Jeg er en rik dame nå. Nei. Ikke bare rik. Jeg er styrtrik. 

Dette har jeg tjent på å blogge forbipolene:

-Egenverd. Jeg fikk skrive ned alle mine historier. Fikk satt ord på det. Fra å sitte og skrive halvferdige fortellinger fra min utfordrende fortid, i notatbok etter notatbok, gikk jeg til å skrive dem ferdig her inne. Skulle bare lagre dem et sted, slik at jeg ikke tok dem med meg i grava dersom noe skulle hende meg. Men så begynte folk å lese mine skriblerier.

-Et korrigert frynsete rykte. På grunn av alt som skjedde meg da jeg var yngre, trodde lokalbefolkningen så forferdelig fæle ting om meg. Jeg fikk høre det, for å si det sånn. Nå fikk de sannheten. Nå forstod de meg plutselig. En forståelse jeg aldri hadde fått før. Kan du tenke deg hvor godt det føles?

-Ren terapi og splitter ny selvrespekt. Jeg er helbredet fra alt jeg slet med før, ved å skrive. Ord etter ord, fikk jeg troen og forståelsen av meg selv, tilbake. Den hadde jeg ikke sett snurten av siden barndommen.

-Bedre selvtillit som mamma for mine to gutter.

-Mange steg nærmere å gi ut bøker, og troen på at jeg kan det å skrive.

-Den ydmyke æren av å skrive og berette historiene til mennesker som har dødd. Mennesker som lever enda. Helt utrolige historier. Det har vært ubeskrivelig å få lytte til alt de opplevde. Hvordan de taklet det. Gråte med dem. Le med dem.  (Se i kategorier inne på bloggen, under "Historiene de fortalte", der er de alle lagret)

-Tårer. Jeg har grått så mange deilige tårer. Kjent på så enormt mange følelser i møte med meg selv, og i møte med andre.

-Latter. Aldri ledd så mye som det siste året.

-Møte med en kjekk mann som jeg har det veldig gøy sammen med. Uten bloggen ville det møtet kanskje aldri ha oppstått...

-Uttallige nye vennskap. Jeg har blitt kjent med så mange herlige mennesker gjennom historier jeg har fått skrevet 

-Gleden av mange lesere. En 4. plass og en 10. plass på blogg.no listen er en drøm for en skrivenerd som meg.

- Innblikk i en verden av økologiske, parabenfrie, rene hud og hårpleie-produkter, der jeg har fått testet blant annet tannkrem i pastillform, balsam i fastsåpeform og shampoo med saltkorn.

-Inspirerende kurs i Oslo med blogger av Casakaos, Marte Frimand-Anda. Møte med andre fantastiske bloggere der. Nydelig folk. Og verdens triveligste Marte. Den dama har hjerte av gold I say.

-Muligheten til å frilanse i avis igjen, slik jeg gjorde i min ungdomstid.

-Den store opplevelsen av å endelig finne mamman til til min tremenning Nina. Nå bærer det snart Nordover til Bodø, for å få formidlet for dere en ny og veldig vanskelig historie å skrive. Ei ung jente som valgte å reise så altfor tidlig. Vi vil ikke at hun skal glemmes med vinden i tiden. Jeg har ventet lenge på dette. 

-Gleden av å skrive. Jeg er født for å skrive. Det er mitt element. 

-Spennende møter med norske komikere, TV-fjes og artister.

....penger? Penger sier du? Ååh, penger ja. Jo jeg har brukt en del penger på dette. Utgifter i forbindelse med reiser og slikt. Tid også. Brukt mye tid. Men money har jeg ikke tjent enda. Alle reklamene inne på bloggen min er det plattform blogg.no som styrer. Slik er det på alle blogger på blogg.no. fin deal for oss bloggere mot å kunne blogge der. Jeg har enda ikke benyttet meg av mine banner-plasser der inne. 

Ikke misforstå. Dette er hardjobb, og jeg mener det er helt på sin riktige plass at andre blogger tjener grovt på det. Work work altså, I promise. Det er jobbing på høyt nivå. Man bruker kreativitet og logikk i hektisk forening, man reiser, man tenker grundig gjennom alt fra overskrifter til tekst, tar bilder, redigerer og skriver. Man bruker tid man kanskje ikke har. Jeg har mange ganger vært utmatter av dette når hue treffer puta, og unner alle bloggere hver eneste krone.

Nei altså, det er bare jeg som er litt treg. Men jeg har et par avtaler. Noen deals. Og en annen blogger driver i disse dager å fullfører et banner-oppdrag for meg. En amazing butikk i Trondheim skal reklameres for, og det gleder jeg meg til. Det er nøye gjennomtenkt, og butikkdamgründeren er som en sjelesøster for meg. Vi vet hva vi gjør når vi samarbeider om dette. Og jeg kan stå for det, jeg liker det hun selger, og respekterer produktene.

Klart bloggere bør tjene penger på dette! Fulltidsjobb jo. Men dere har å gjøre med ei bipolar surreskrulle her. Jeg sier ikke at alle med  bipolar er "surreskruller". Men jeg er det. Ting kan ta tid med meg når jeg går rundt og koser meg med all denne lønna jeg har fått for blogging som penger ikke kan kjøpe. Jeg smiler meg gjennom dagene og har fått tilbake meg selv ved å skrive og dele så mye som jeg har gjort dette året. Og jeg har ikke helt møtt meg selv, hverken i dører eller porter, siden min idylliske, fredfulle barndom.

Jeg har bygd meg ny selvtillit og nytt selvbilde med denne bloggen. Med min fortid kan jeg nok aldri helt forstå hvorfor såkalte "vellykkede" mennesker skulle kunne respektere meg. Men jeg har iallefall begynt å forstå at vi alle bærer på noe. Alle har utfordringer. Alle møter motstand i livet. Ingen er egentlig "vellykket". Eller: alle er vellykket! Akkurat som de er. Og denne forståelsen gjør det lettere for meg å la andre nærme seg meg i gode, ekte, nære vennskap.

Så dette er min enorme rikdom. Dette er all formuen jeg har opptjent etter dette året. Og jeg er begeistret for det hver dag. Kan ikke beskrive det, det må oppleves. 

Og jeg har bare såvidt begynt. Got stories to tell, tekster å skrive og mer å lære. 

Gleder meg til neste lønning. Følelsene og nærværet av min nydelige tremenning Nina, i det hennes historie skal ut. I det vi aldri aldri skal glemme de ensomme. De som sliter voldsomt og snart ikke greier å bære mer. I det vi skal begynne å se dem og bygge dem opp heller enn å drepe dem med sårende kommentarer og ignorerende utestenging. I det vi skal gråte noen tårer for Nina, og gjøre henne den tjenesten å prøve å være snille og gode med hverandre. 

I det vi går et steg nærmere trollsprekk i lys, og tar et nytt oppgjør med tabutema. Selvmord skjer. Og vi kan faktisk stanse det ved å være medmennesker for hverandre. 

Nå. Ikke senere, men nå.

Peace.

 

De liker meg ikke



 

Jente. Du brukte å rømme. Du gjemte deg bak sort langt hår, fordi du var overbevist om at alle så de samme kompleksene som du slet med hver eneste dag. Alle andre satte du på høye hester, mens du selv la deg langt under jorda de alle ridde på. 

Ridde videre. Galopperte inn i sine vellykkede liv. Så ikke engang ned på deg. For du var usynlig. Underground girl.

Trodde du 

Jente. Du trodde de hatet deg. Trodde du aldri kom til å bli bra nok for dem. Forakt i engledrakt, trodde du det var. For du blomstret ikke slik som dem, men forble en liten knupp. Du søkte skygge, mens sola skinte på alle andre. Alt stod stille, og alle red forbi deg på vellykkede hester.

Løft hodet ditt, og du vil se, at de tok en matpause rett borte ved fjellet her. Hestene står fortøyde og venter. De venter på deg. Ser du?

En etter en smiler de til deg. Så kommer de bort og klapper deg vennlig på skuldrene. Hvor har du vært, spør de. Vi har ventet på deg.

De skulle bare visst, jente, hvordan det føles. Hvordan det kjennes for en gammel sjel i en ung kropp, når du innser at du var god nok likevel. Når du kom fram. Litt sent. Men du 

kom 

fram.

Du ga

ikke opp.

Jente. Jeg vet du opplevde sider ved livet som får deg til å tro du fortsatt ligger nede for telling. Du hører de sier de liker deg, mens du er vant til å tro noe annet. 

For.

Liker de den jenta som gjorde ville ting også? 

Liker de henne som rømte fra tvangsinnleggelse og gråt alene i brostensbelagte sidegater i en stor by også?

Liker de henne som testet et par rykende greier som lot henne virkelighetsflykte fra ungdomstiden, også?

Liker de den unge dama som syklet til jobb klokka 06.00 på morgenen for å vaske toaletter og butikker også?

Liker de møblene den dama hadde før den vaskejobben ga henne råd til å kjøpe nye, og liker de at noen av de møblene ble kjøpt brukt?

Hva med elektrosjokkbehandlingene, vil de virkelig kjenne henne som fikk grillsesong i topplokket allerede som 18åring?

Og hva med jenta som ble feilmedisinert med 25 forskjellige medikament-sorter, og forvandlet til alt fra sylfrekk tøs, til angstpreget og sløv zombie. Liker de henne også?

Liker de henne som begynte å reise seg for 10 år siden også? Hun som satte grenser og banket i bord så det ristet?

For du vet. Og jeg vet. At hvis de ikke liker henne, liker de deg ikke. Den unge jenta er en del av deg selv som du er glad i. Du bærer henne med deg hver dag.

Nei. De liker nok ikke alle sidene ved deg. Det er helt ok, og du søker ikke deres anerkjennelse. Når du er vant til noe, er det ikke så farlig lenger, og du har forlengst vent deg til nederste trinn på rangstigen.  Dessuten har du ingen slik fin høy hest å sitte på. De skal ri videre, men det skal ikke du. Du skal 

din

egen vei.

Og du er lykkelig med det. Du trenger ingen slik fin hest å galoppere gjennom livet på. Du vil studere detaljer, velge retning selv og rusle gjennom dine egne landskap. På din egen måte. De liker ikke alt ved deg. Og det er helt ok.

Og det er ikke lenger vondt at du ikke var bra nok. Du setter deg ned og spiser med dem. Tar en lang matpause og snakker om gamle dager. Prøver å forstå hvorfor de gidder å ta seg tid til en outsider som deg. Innser at det ikke er så nøye lenger. Hvem som liker hvem og ikke. Tommel opp. Likes. Tommel ned. Don'tlikes.

Du er den du er, jente. Og du kan aldri bli som dem. Du kan aldri begynne å tro på at du er i deres liga. Og det plager deg ikke lenger. Tvert imot er det et sikkerhetsbelte mot høye pærer.

Jente.

Du har blitt en voksen dame nå. Selvtillit og selvbilde er på topp. Gamle forestilninger sitter støpt fra svunne tider, men det plager deg ikke. Du har aldri ønsket å være penere frue, poppis og problemfri uansett. For du vet at ingen er problemfri. 

Mamma.

Du er mamma, nå kvinne. Mamma til to som ikke bare liker deg, men som elsker deg himmelhøyt bunnløst, akkurat som du er.

Og den fortiden din, den gjør deg til en skikkelig god mamma.

Andre voksne liker noe ved deg. Og det er vanskelig å tro på det. Ikke at det plager deg. Det er bare ikke så lett å kjøpe akkurat den.

For du er vant til å tenke

"De liker meg ikke. 

De liker ikke sånne som meg...

...og det føles litt vondt, men det er greit."

Hvem vet. Kanskje du en vakker dag er preget av endrede vaner og nye forstøpniger. Kanskje du kan tro på at det er noe ved deg de andre ikke ser ned på. Inntil da er det ok med bakkekontakt.

For sannheten er jo at du liker deg selv skikkelig godt du. Du er din egen aller beste venn!

 

 

 

Integrering av muslimske naboer; sjekk ut hvordan norsk alenemor tok saken i egne hender!


 

 

Jeg sitter på en stor trampoline sammen med sønnen min og to somalske barn.

Jenta er 10 år og gutten er 5. Jeg vet at de ikke kan snakke hverken norsk eller engelsk, og at de bodde i Etiopia i 2 år før de kom hit til nabolaget vårt for kun en uke siden. At de er 7 søsken og en alenemamma, at en av søsknene har bodd her i 5 år, og at noen storesøstre snakker engelsk.

Men man trenger ikke verbalt språk for å bli kjent med personligheter..  

Mens vi sitter der på trampolinen, spiller jeg norsk musikk for dem fra telefonen min mens vi peker på ting og farger og sier ordene på norsk.

Først jeg. Så dem: "B L Å"  "T R A M P O L I N E"  "G U L" "K J O L E"  "H I M M E L"  

Det er sol og blå himmel. Jeg og Åge synger i kor: "..ungen spring imot mæ, kjem så lett som i dans, søke visdom og svar hos de voksne...  ....kjære barn, du e framtida for mæ, alt æ trur på ska voks i lag me dæ..."

Tårene presser på, kjenner jeg. Jeg ser på de små søte ungene fra Somalia, og tenker at jeg er så glad for at de er her. De er barn, og hadde ingenting å gjøre blant voksne med våpen. For det er hva de eldste har fortalt. Der var bevæpnede voksne og uro. Det var ikke godt å være barn der.

Jeg er alenemamman som herved tar saken i egne hender!

For...

...hvem skal integrere våre nye landsmenn, om ikke vi nordmenn selv tar saken i egne hender? Vi naboer... Vi kollegaer...Vi medelever...  Vi mødre... Vi fedre..  Vi landsdamer og landsmenn...

Hvem mener vi skal vise dem norsk musikk? Hvem skal fortelle dem hvordan vi lever her? At vi bader i havet, gjerne har oppvaskmaskin, bruker ullklær om vinteren og liker å gå turer og sitte på kafé? At vi har blomsterbed og hagemøbler fordi det er en viktig del av dette samfunnet å gjøre det vakkert om sommeren.. Vær du sikker på at de ikke kommer til å lære det inne hos seg. Der lever de sin kultur. Det de er vant til.

Vi skal ikke sitte på ræva og vente på at et par hjerner inne i stortinget finner ut en eller annen komplisert måte å integrere invandrere på.

Hva vil DU lære dine nye naboer? 

Vil du ikke bli kjent med dem?

Hvis ikke, da har du heller ingenting å klage over fra nå av hva angår integrering. Jeg sier ikke at det er mulig å oppnå kontakt med alle fra alle kulturene som er mikset i dette landet, men har du prøvd, har du gjort ditt beste.

Jeg for min del, er en av de nordmenn som stort sett har stått på nederste trinn i dette landet og skrapet tyggis vekk fra gulv som renholder, diagnotisert og med frynsete rykte fra ivrige bygdadyr. Jeg vet meget godt hvordan det føles å være en outsider. Ja jeg kunne ikke engang utviklet evnen til å forherlige meg selv dit hen at jeg vokste meg høy på pæra. Sitter på mange måter fortsatt her og "skraper tyggis". Dette innlegget er laget for å vise en annen side ved ordet integrering, ikke for å skryte av meg selv på noe vis. Jeg deler noe med dere som gjør meg også veldig glad, og dette er bare en av mine mange utradisjonelle idéer som bipolar. Jeg og barna er kanskje de som har det mest moro på bildene her, fordi vi har blitt glad i dem og synes det er spennende å bli kjent. Og til alle dere som spekulerer omkring dette med kjøtt; når jeg skal invitere dem på middag, blir det som når jeg lager mat til mine vegetarianske venner. Ikke verre enn det.

 



 

Jeg vet om en bra lekeplass i nærheten, og tar med meg nesten hele familien dit. Sønnen min elsker de spennende barna, og deler ut klemmer i hytt og pine mens vi leker.



 



 

Jeg forklarer på engelsk til de to eldste søstrene at de må dempe seg litt. At det er vanlig i Norge å ta hensyn til naboene omkring lekeplassen. Så tar vi oss en prat på en benk. Om barn's rettigheter i Norge. Om oppdragelsesmetoder. Hva som er lov og ikke. 

Den ene jenta ser drømmende ut i luften, så ser hun på meg med glitrende øyne og sier nesten hviskende: "Can children have anything in this country? Like, if they point at something, ya must give it to them?" 

Jeg ler høyt og klapper henne på skuldra. Forklarer at det nok ikke funker helt sånn. Så forklarer jeg dem om den moderne bølgen av gjenbruk som skyller gjennom landet. 

 


 

 

 

Jeg også, jeg digger dem!

 

 

Jeg vokser på dette, jeg også. Blir glade i dem. Vi er søkke enige om at de synes jeg som norsk dame kler meg snedig, at vi har rare navn her i Norge, at jeg synes dem kler seg snedig, og at jeg synes de har rare navn. Vi ler mye av hverandre. Særlig av det faktum at vi må huske å ikke grille svinekjøtt under bli kjent - festen for hele rekkehusrekka om et par uker. Vi kan tulle om det meste.


 


 

Nå geder jeg meg til i morgen, for da skal jeg, eldste søsteren og mammaen herself gå ned til sentrum i Stjørdal, og jeg får vise dem byen vår! Det kribler i magen min, for senere skal jeg også få lære jenta på 15 år å svømme! 

 


 

I Somalia er ikke barn prioritert på den måten at de har egne lekeplasser. "It's nothing there. ...yeah if you pay money, there are some small places" lærer jeg. 

Tenk for en drøm det er for små barn å komme til landet vårt, og få leke. Lærerene på skolen slår ikke heller, her i Norge, og de voksne bruker ikke våpen mot hverandre i hverdagen. Det er trygt her.

Sent i går kveld samlet jeg sammen noen leker som lenge har ligget pakket bort, og gikk over til den Somalske familien med dem. De ble så glade at de nærmest hoppet! De elsker jo å leke her inne hos oss, så jeg skjønte at de ikke er vant med så mye leker.

 


 

De nye naboene våre trekker inn frisk norsk luft, og sukker lettet. Nå er de i mål, og her vil de bare krøke seg sammen i det trygge redet sitt, og lære mest mulig norsk kultur, norske ord og norsk musikk. 

Her kan mamma be i fred og ro, til hva hun tror på, og barna hennes kan senke de små skuldrene sine, og slappe av. Leke. Være barn...

...for aller aller første gang.

 

 


 

Menstruasjon gjør kvinner vakrere og smartere

 



 

Du skal helst ikke si det høyt foran alle i butikk-køa. Nei, det er ikke en gang best at du hvisker det. Du burde heller ha med deg en lappe. En bitte liten lappe der det står: "Har dere tamponger?"

Jeg nærmest roper det ut foran alle, dersom det er en kiosk som ikke har patronene jeg behøver tilgjengelig i hyllene: "Selger dere tamponger her ja...?" "Dere GJØR det ja? Toppers super dupert!"

Alle disse ordene og setningene kan vi i følge de normete, uskrevne reglene våre, si høyt: "fotsvette" , "sex" , "penis" , "runke" , "porno" , "naken" , "blod" ... 

...men hysj, kvinne, helst ikke si "MENSEN"! Nei fysjom fy...

Vi pakker det inn i rødt silkepapir og prøver å knytte mer akseptable sløyfer på. Sier at vi har "tante rød på besøk". "Har uka, liksom, kremt." Ingen kommentar. Bare stille forståelse for skammen.

For som vanlig har tider plassert mindre penere ord på kvinnen. Som "skamben", "fitte" , "ludder" og "kjerring" (nei kjerring er ikke et pent ord bare fordi menn prøver å være morsom og påpeke at det opprinnelig betyr "kjær-ing". Dette er 2016, ikke 1616. Det var mye de kalte mannen på den tiden som vi ikke sier nå lenger!)

Alle disse teite ordene. Og nemlig et ord så flaut som "mensen".

I virkeligheten er store naturkrefter i sving på denne tiden i måneden for en dame. Kvinnekroppen renses, ny fase er i dans og takt med selveste månen, slik at liv laga er mulig. 

Hormonene gjør en kvinne skarpere i disse dager, og tiden før. Vi blir klokere og setter tydeligere grenser. Ting vi har oversett i tåken mellom renselsesperiodene, står nå klart og tydelig. Jeg kjenner mange damer som ordner opp og tar tak i ellers vanskelige økonomiske eller praktiske spørsmål denne tiden. Vi ringer og lager avtaler, og fikser det. 

Andre ligger nede for telling noen av dagene. Smertene kan være som små rier, og disse tøffingene må hver eneste periode gå gjennom et lite helvete i sin renselse. 

Hva med å kalle det flammehav? Tidevann? Hvorfor ikke heller si renselse? Kraftperiode? lifepower shower? 

Vi mener det er viktig å ikke si "vaskekjerring" lenger. Det heter "Renholder" "Minimal brain damage (MBD)" er byttet ut med "ADHD". Ingen kaller seg "barnehagetante" mer. De har respektable titler der også. "Manisk depressiv" klang ikke bra nok. Det ble til "Bipolar" heller. 

Ordet "mensen" av "menstruasjon" henger igjen. Det klinger ikke pent i mange ører jeg kjenner.  Nødvendig prosess for reproduksjon er hva "mensen" er. Tenk det...  Dette flammehavet som skjer fruktbare kvinner hver eneste måned, er nødvendig for at DU OG JEG ER HER! Kvinner i renselse er ikke skitne. De er renere enn noen. De renses og gjøres klare for nytt egg. Blodet renner fordi et ubefruktet egg har revet det blodet med seg. Nytt egg er på vei, sånn i tilfelle man får lyst til å benytte seg av sex for å LAGE MENNESKELIV.

Wow. Litt FOR amazing for ord som "tamponger" og "mens"....

Menn griner på nesa og synes det er dizguzting. Men, hømm hømm; det er svært mye vi damer synes er 1000 ganger mer heslig hos menn, enn hos kvinner. Menn kan tulle høyt om primitive greier som : "Har du mensen? Du er så sur?" Vi kvinner er kneblet. Vi kan ikke være like vulgære og si tilbake: "Har du spermet? Det stinker.." "Eller er det fotsvetten?" "Wow, øremidden slår til i dag, jøss som du klør deg! Znacksy!" "Rumpekløe igjen ja mister. Skikkelig sexy. Er det MANSEN?" 

Hvis vi damer sa like nedverdigende kommentarer som menn, ville det kalles "frekt og utidig".

Fritt vilt for kommentarer, er hva vi kvinner er. Og ikke kan vi gjøre stort med utgangspunktet vårt. Vi er født slik. Men mange stanser sine månedlige tidevann med p-piller og andre hormonelle prevensjonsmetoder.

Jeg gikk på p-sprøyter i 3 år for omtrent et tiår siden. Ikke en dråpe blod. Til slutt følte jeg meg ikke kvinnelig, og ønsket å oppleve normale perioder i stedet. 

Som skribent skriver jeg best omkring mine månedlige flammehav. Det er da hodet er klarest. Som luften ute etter regn. Det er på denne tiden i måneden det er action i hue. Ellers i måneden fungerer ikke hjernen min like optimalt som under disse løvedagene. Jeg blir skarpere og mer logisk. Plutselig fremstår resten av måneden som tåkete og uklar. Som om jeg finner meg i alt for mye og ikke setter grenser på samme måte som når tidevannet setter inn.

Alle kvinner er vakrest under renselsen sin. Rett før, under pms, kan man se litt gusten og maskulin ut. Men straks fossen faller, gløder huden, og man er på sitt aller peneste. 

Alle kvinner burde tas godt vare på og bli lyttet til under blødende perioder. Man er på sitt mest årvåkne, sitt mest sensitive feminine og altså, på sitt aller vakreste.

De er dessuten også av naturens mest geniale, disse flammefargede periodene potensielle løvemødre går gjennom. Naturens svar på klargjøring før nytt liv. Startstreken forberedes. Naturen vil det slik at kvinner er på det mest attraktive akkurat nå. For om en ukes tid kan man godt begynne å forsøke å lage barn. Naturen vil man skal øve seg straks renselsen er ferdig for denne gang. Det er som om livet lokker mannen med rød skjønnhet.

Power of life. 

Kvinne, tenk over at alt som sies er tenkt ut av hjerner fra svunne tider. Alle disse mytene. De hjernene som fant opp dem, er døde nå. Finn opp friskt blod! Lag nye ord! Bestem! Damer kan på lik linje med menn, bestemme. Vil du kalle den fine kvinnekroppen din andre ord enn de som ble oppfunnet av folk du ikke kjente? Mennesker som levde i en annen tid, som mente den undertrykte kvinnen's kroppsdeler og funksjoner, måtte oppkalles deretter? Selvfølgelig kan du det om du vil. Finne nye ord. Skape moderne tankegang. Rive opp ugress og ta vare på den vakre blomsten en kvinne faktisk er...

Min påstand er at denne kraftfulle perioden gjør deg smartere og vakrere, kvinne.

Lifepower lady, you are a star.

 

Når nordmenn blir utsatt for rasisme



 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn..

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: "Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE??!!!" Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem.

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( ..dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: "Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?"  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: "Hvorfor du snakke til meg??" Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: "Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge..." 

-"Hva sa du nå?" spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på. 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: "Nei assa jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!"

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: "Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg..."

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: "Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!"

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg "heks" heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at "det går dårlig" med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det "går dårlig med Norge" ...? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. "Hekser" blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: "Er det ikke kaldt? Kle på deg." 

Men hva om jeg spurte tilbake: "Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg."

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt.   ....mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei! 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn ... var ikke heeelt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til..  Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: "Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!" 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

We are one.

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der....

....ikke fantes grenser. 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

Til politikerene: Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying...

 

Til dette innlegget har jeg lånt et utdrag fra Wikipedia, omhandlende definisjonen av rasisme. 

 




 

 

I kveld inne på forbipolene: girls breaking tabu night 💥



 

Vi kaller dette et ytringsfritt land. Likevel florerer temaer man helst ikke skal snakke om i tankene våre. Og bare der. Vi er redde for å miste ære og anerkjennelse, så vi tier. Men JEG, ...ja dere vet jo meg. Jeg levde bra med et frynsete rykte før jeg begynte å blogge for et år siden, så jeg er ikke det minste redd for min såkalte ære. 

Har nordmenn opplevd rasisme? Hvordan definerer wikipedia rasisme? Hva med det "vakre" ordet "mensen", kan vi snakke åpent om det, uten at man rynker på nesa? Og hva synes vi egentlig om tittelen? Er den nice? 

Inne på forbipolene ligger to innlegg klare som egg. De publiseres i kveld. Et klokken 18.00, og et klokken 19.00. Jeg krysser nye grenser nå, og kjører på med nye trollsprekk i lys. Elegant, uten tåtråkk!

Velkommen innom forbipolene.blogg.no i kveld, for en damenes girlpower aften med åpen og ærlig sannhet og fresh tæl i!

Hilsen Trønderine på Lykketoppen 

 



 

22.juli 2016: Somalsk troperegn 🌹💧🍃


 

22.juli 2016. 

Jeg er alene med minsten i dag. Vi tilbringer dagen med nye naboer fra Somalia. Han deler ut koser og klemmer i hytt og pine, one love til alle og enhver, ettåringen min. Og han elsker å si: "Neijj!" 



Vi blir kjent selv om de ikke snakker norsk. Selv om bare en av dem har bodd i Norge i 5 år og snakker språket vårt. De resterende 6 barna og alenemamman fra fremmede strøk, kom hit for bare 6 dager siden. Noen av de snakker litt engelsk. 

Det er ikke fordi det er 22.juli. Vi er sånn. Nye naboer? Fruktfat på døra, samme hvilket land! 

Når vi legger oss i mammasenga for kvelden, har Even delt ut så mange koser og klemmer til glade naboer med gylden hud, at han er helt salig. Han holder omkring meg og sukker med et stort smil om munnen. Den lille gutten min elsker de nye mørkhudede naboene.

 

 

En liten kropp med så veldig mye personlighet. Så stort et hjerte. Får plass i så bitte bitte liten en kropp..

Alle elsker ham. Alle roper på han og vil leke med han. Og han søker å sette grenser. "Mitt". "Miiiin!"
 



 

Det er kveld. 22.juli 2016. Troperegner tapper rytmisk ute på verrandaen. Verandadør står åpen. Oppe ligger den bitte lille kroppen og sover trygt. Hos pappaen sin sover storebror trygt, han også. 

Måtte de alltid kunne legge seg i fred og trygghet. Måtte ingen ta fra dem trangen til å dele ut alle disse varme klemmene og slengsussene. Jeg ber så inderlig sterkt med et bankende hjerte for barn over hele verden i kveld. 

Måtte det bli fred. For barna. Om intet annet, for alle disse små uskyldige barna 💙💖💙

R.I.P. alle 77 unge hjerter i himmelen

 



 

10 utfordrende ting foreldre må tåle

 

Etter 9 mnd med hormonell berg og dalbane, heavy bagasje i front, vill spenning, abnormale cravings og 9 liter tårer, faller vi pladask. Vi får øye på verdens mest fantastiske lille nurk, og kjærligheten vil ingen ende ta. Det første året er noe for seg selv. Enten i form av harmoni, eller i form av en mer heftig gråtete tilværelse. 

Kanskje dukker nye 9 måneder opp. Hos noen; enda flere runder. Vi lærer noe nytt hver gang. Blant annet alle de tingene vi foreldre må tåle og finne oss i...

Jeg har i dette innlegget lånt et uttrykk funnet opp av en annen blogger. Uttrykket heter "mammapolitiet", og definerer andre mødre eller folk generelt som kritiserer foreldre med skarp tunge og nypolert lupe. De som "vet best" og som elsker å påpeke det. Dere kan lese mer om mammapolitiet i boken "Føkk lykke" som er skrevet av Marte Frimand-Anda. I sommer har hun logget helt av nettet i noen uker. Sjekk ut bloggen hennes, og hvordan det var å være uten face, blogg og alt det andre on net, ved å trykke på denne linken: http://casakaos.blogg.no/

 

10 ting vi foreldre må tåle:

1: Å være så overveldende glad i et bitte bitte lite menneske (eller fler), at vi ikke ville holde ut det dersom noe skulle skje med den herlige lille skapningen. 

2: At det faktisk skjer dem noe. At de skader seg, brekker et ben, blir syke. Samtidig finner vi ut at vi har superpower. At vi er helt rå. Urkreftene er lett tilgjengelig når vi føler så sterk for barna våre. Ingen kødder med løveforeldre.

3: Å ha ryddet, vasket og shina hjemmet totalt for kvelden, og en halvtime ut i neste dag ser det ut som et rottereir for både griser og rotter på en gang.

4: Å få besøk 2 timer ut i den dagen. Og er vi skikkelig uheldig, så er det av mammapolitiet herself. Hun lille fisen som enda ikke har barn selv, og som bare mååå påpeke hvor rotete det er. Slike små stælker aner ikke hvor prikkfritt det så ut der for bare timer siden, og som foreldre må du tåle at mammapolitiet ikke evner å tenke så langt  ....enda ...mohaha ...time will come!
 

5: Granskende blikk og kommentarer overalt hvor man ferdes med barnevogn.

6: Å hele tiden forklare seg. Som: "Ja jeg vet at det er juni, og det der er IKKE en vinterpose, men et vanntett overtrekk!" Eller: "Ikke driv å ta på bleien til ungen min for å kjenne etter om det er tiss i den, jeg bytta den bleien for 4 minutter siden, og det der er en luftig, splitter ny, fresh bleie!" ...og hva med: "Jovisst kan han sitte i vognen mens jeg ser etter dynetrekk i butikken din. Han er godt festet med seler under det pleddet her, se!" Eller: "Nei han er ikke sulten, ham fikk nettopp mat, han er veldig trøtt nå..." Og denne: "Nei han har det ikke trasi. Ikke vondt heller. Han er sur fordi han ikke får sjokolade. Vi skal spise middag om 5 minutter,  og det som funker da på mitt barn, er ignorering. ville DU gitt kiden din sukker før middag?"

7: Å ha til sammen to timer for seg selv hele døgnet. For nei, ikke alle av oss småbarnsforeldre ønsker å la barnet vårt ligge og gråte for seg selv, og dermed utvikle negative følelser mot senga si. Ikke alle barn sovner av det. Og vi liker å trygge våre små og forsikre dem om at mamma eller pappa er der. Det kan innimellom bli litt sene kvelder. Rett på nyhetene, rydde og vaske, legge seg og sove. Men tro meg, disse barna er verdt det. 

8: Å gjøre feil. Vi gjør feil hele tiden. Holder barnet hjem fra barnehagen er ekstra år, og finner ut at det var et år for lenge hjemme. Barnehageklar allerede som ettåring dette gitt.  Kommer borti kiden med kvinnelige hofter så ungen faller, brenner grøten og må finne på noe annet å spise rimelig hurtig. Glemmer å ha med klesskift. Ja vi gjør feil hele tiden, og mammapolitiet bare elsker det..

9: Å prioritere økonomi totalt annerledes. Nei vi kan ikke bare unne oss ditt og reise hit mens vi fyker dit. Vi har utstyr å handle inn, hygieneartikler å fylle på, bleier å kjøpe og mat å holde styr på. Og jeg for min del, elsker det. Det er noe eget ved det å være viktig for to små gutter som behøver at jeg gjør ALT for dem. Og JA, vi foreldre trenger alle disse duppedingsene våre her og der. Og vi har tenkt å gi dem bort videre, eller selge dem på bruktsidene på nettet. Vi er drevne i å ha kontroll på tingene våre. Our home is our castle: leave it alone..

10: Badekarbæsjing inntil vi kommer på å bruke badebleier, sprutgulp, bleieskift, uttallige flekker, klisj, søl, smuler, bråk in publik i form av hyling og gråting, blikk deretter, og evig klesvask. 

Søren! Jeg må føye til enda en:

En skeiv 11: Å tørke barna rundt munnen, og innen 1 minutt ser de like sølete ut i ansiktet! Ja og den nye bodyen! Den ser helt greesy ut, var ny for 10 minutter siden! Før den isen! Og nå gransker 10 par kaféøyne den søte lille ungen din med haukeblikk... hakke flere bodyer med serru, mamapolize, og sånn errebarre!

Unger er unger og skal se ut som unger, selv om altså ikke alle ser det slik.

Og hvorfor tåler vi alt dette? Jo fordi vi kunne tålt ALT i hele verden av ren kjærlighet for de små koseklompene våre. I virkeligheten ler vi så vi rister av hele forbanna selverklærte mammapolitiet 😂 ...og små fiser som ikke har peiling enda? Well, we could'nt care less. 

Å være foreldre betyr ikke at vi skal være perfekte. Dette har mange ikke forstått enda. Jeg sier ikke at alle som ikke har barn selv, ikke skjønner det. Men mange må nok selv erfare foreldrerollen for å kunne sette seg inn i hvilke utfordringer vi daglig tar på strak arm av pure LOVE for småttisene våre.

 

 



 

Our home is now a mess, and I could'nt mind less.

Every night when you're not here, I clean it cuz I care.

It's for my kids, not for your eyes, or to avoid your mama polize cries.

So cry it out loud, tell everyone, how you're so proud..

..to annonce that you'll be so much better, as a mom when you get yourself together...

I can't wait to see! Good luck; weee heee :)

 


 

Foreldre må tåle mye, ja, men la oss sammen riste på hue og le av det. 

FOR VI VET JO HVOR AWESOME VI ER! 😂👍😉

 


 

På bildene: Nabo Monica i bakgrunnen, Trønderine forbipolene, kidz Even&Mina og helenenordvik-nouw.com

Har du noensinne opplevd

 

Å rett og slett...

...jaggu meg ta...

...rent faktisk..

...gi blanke i hele den sola, og heller sitte inne sammen med to andre trønderberter, i et langtfra teønderlån, men grei nok kåk lell, og spist lasagne, drikki kaffe og ledd mer enn en smule?

Mens kidsa leker på stuegulvet, og man finner ut at man kan plassere trønderberterumpene sine i sofaen heller, og flire videre der?

Samtidig som en gleder seg aldeles forderva til morgendagen's digge 30graders værmelding, da stranda skal inntas sammen med gode kompiser og herlige venninner..?

Det har jeg!

Ah, nå er det sommer i Trøndelag. Hvordan er DIN sommer?


 



 

Sommerbildene jeg aldri delte



Avsløre deler av mitt sommerliv 2016 som dere ikke har fått innblikk i enda? Hellyeah..

 


 

Det er sommer, og vi koser oss mer enn vi gidder å skryte av på sosiale medier.

 

 

Gutta boys digger sommeren, og jeg ser de har evnen til å nyte livet.
 


 

Vi har hatt trivelige sammenkomster, spist mye god mat og nytet sola. Selv om sant skal sies: dette solværet er over en måned gammelt.
 


 

Vi har vært på Ytterøya og drevet med ziplining.

 

.... og plukket skjell i fjæra.
 


 

Stortåa har fått seg en dukkert, men jeg har enda ikke bada.

 

 

Jeg har jogga hypervettet av meg 2 ganger i uka, og da jeg løp ute på øya møtte jeg Bambi:


 


 

Jeg ser alt det vakre...




...og nyter det.


 

Livet er for kort til annet enn å nyte det...


 

Gutta og jeg er stort sett på farten
 

Og når de sover over hos pappan sin begge to, jogger jeg enda mer...
 



...og så har jeg skikkelig barnefri med de andre voksne barna i byen her. 

 


 

Siden minsten min venner seg på overnattinger hos pappan sin i disse dager, kan jeg også nyte litt alkohol.

 

 

Stjørdal by midnight kan være koselig. Jeg bare savner litt flere utesteder... Og at folk senker terskelen for å dra ut og være sosiale til å bare drikke alkoholfritt. kaffekveld er gøy som fy. Jeg kan fortsatt dra ut på fest og drikke bare kaffe og brus, dersom jeg har barn med barnevakt å vende hjem til. Det er absolutt enda mer gøy enn å drikke alkohol.
 



Men dette var jo også digg. 

 



Mer sommer i vente, og det er bare å boltre seg i flora og deilige blomsterdufter. Trene masse og spise god mat. 

God sommer videre, hilsen forbipolene.

Dette skjedde da en 7-åring ble overrasket med surpriseparty!



Det ingen hadde trodd var mulig, gjorde storebror's dag, til timer vi aldri glemmer. Vi tenkte altså det var umulig, men...

...vi greide å ti stille om det, alle som en!

 

 

Dette er Mathias 7 år, som akkurat har blitt overrasket av pappa. To foreldre som bor fra hverandre, betyr ikke nødvendigvis fraværende foreldresamarbeid. Mathias og pappa har inntatt kjelleren til mamma, mens lillebror Even sover upstairs.

Men det Mathias ikke vet, er at pappa har laget to pizzaer hjemme hos seg, før han kom hit. Disse har mamma og pappa båret inn i mamma's kjøkken i all hemmelighet ..  ...why? WHY???

Nede i kjelleren, inne på Mathias sitt soverom, sitter en glad og overrasket 7åring og snakker med pappa.




 

Mamma sier: "Okey, konkurranse: Mathias og fattern til Mathias, dem som greier å være i kjelleren til jeg sier at middagen til Mathias, lillebror, pappa, mamma og alle bamsene (...siden "alle vennene er bortreiste, da det er sommerferie"..!) ...er ferdig, vinner en gave!!

...så forvandler hun stua oppe til bursdagslokale, mens pappa oppholder bursdagsbarnet.

 


 

Så setter mamma og pappa på full guffe musikk i kjelleren, mens stua oppe fylles med barn fra skolen, barn fra mammas venninner og søskenbarn. Onkler, tanter og barn's foreldre er med, de også..

Mathias blir ført opp trappa og inn på stua. Han får seg en real: OVERRASKELSE, og skjønner plutselig alt...

Etter pappa's pizza, er det tid for legokaka mamma og han laget i går. Serr, mamma og pappa, nå skjønner jeg...

 

 

Alle barna koser seg. Men; mamman jeg, har tatt feil. Jeg trodde jeg var kjempesnill som inviterte til hele 4 timer childparty. Men assa, ungene stakkar, ble slitne etter 3 slike timer de (..advice, advice...😉)
 

 

Så dette skjedde altså da vi overrasket vår 7årige bursdagsgutt med surpriseparty, midt på sommeren da "alle" skulle være bortreist på feire; han ble veldig veldig glad. På forhånd var han også fornøyd, i og med at vi hadde formildende årsaker til å utsette bursdagsfeiring, som at barna var bortreiste, og at vi skal feire ham senere i sommer.

 


 

Jeg er stolt av foreldresamarbeidet det er mulig å ha med pappan til barna mine. Hva han er i stand til av kjærlighet for guttene sine, ser dere jo her.




Her rocker barna vettet av kjelleren. Er det ikke herlig?

 

 

At en av storebrors kompiser lar lillebror sitte på fanget, er større enn både stjernene og sola til sammen..
 


 

Piratbordet i stua er forlatt, og barna har party i en happy sommerkjeller. 

 

 

Og dette gikk jo fint, hva?  

GRATULERER MED DAGEN, MATHIAS. MAMMA, PAPPA OG LILLEBROR KUNNE GJORT ALT FOR DEG. DU ER SOLA VÅRES. DU ER EN SOM VI IKKE KUNNE VÆRT FORUTEN. VI DIGGER, LIKER, ELSKER DEG. ALT VED DEG. DU ER BARE SÅ RÅ...  ...at du..

...fortjente et...

...SURPRISEPARTY!

Hilsen maaange som er innmari glad i deg akkurat som du er.




 

Til min eldste sønn: beklager på det dypeste 😢😥😕

 

 

Jeg ser på deg og vet du er skuffet. Du tåler det, ser jeg, men du er veldig veldig skuffet.

Mamma løper hit og dit i alle 3 etagene våre her på lykketoppen. Vasker, rydder og ordner. Prøver å forvandle et kråkeslott til en magisk borg. Uten at du helt fatter hvorfor. For i overimorgen har du bursdag, og vi venter ingen gjester. Bursdagen skal feires senere i sommer. Ikke engang pappa kommer i bursdagen. Så hvorfor er det så viktig da, mamma, at kjelleren ser ut som et lekeland, at midten er shina og at loftet er ryddet og fikset? 

Beklager på på det dypeste, vennen min. At jeg lar deg gå rundt og tro dette kjedelige, i snart et døgn til. Grunnen til at jeg tør, er fordi det finnes formildende og forklarende omstendigheter. Nr 1: "Alle" er bortreiste på feire. Nr 2: Du får jo en real feiring hos pappa senere i sommer. Hvis ikke det var for det, hadde jeg ikke ville dratt det så langt.

For du ser ikke at mamma har gjemt unna kakepynt, bursdagseffekter, brus, godis, kakeingredienser, gaver, hatter, plastikkrus, og pappfat i skapene. Du ser ikke hvordan pappa driver og forbereder gaver og tidenes hjemmelaga pizza der han er, og at han kommer på formiddagen, ikke kvelden. Du vet ikke om de barna på trinnet ditt på skolen du går på som er hjemme fra ferietur akkurat nå. Ikke aner du noe om de to barna her på Stjørdal heller, eller søskenbarnet ditt, onkelen og tanta di, som gleder seg til å overraske deg når klokka slår 13.00 fredag 15.juli. 

Jeg tror du kommer til å bli veldig glad. Skikkelig, skikkelig megaglad.

Og jeg forstår at jeg ikke akkurat er så populær i din verden akkurat nå. Jeg er nok verdens sløveste mamma i dine øyne nå. En mamma som "ikke gidder å lage bursdagsselskap engang", whatkindof mama is THAT?

Håper du tilgir meg klokka 13.05 på fredag. Vi gjør alt for at du skal få oppleve hvordan det føles at de som er glad i deg, overrasker deg, og plutselig har satt av dagen sin bare til DEG. 

DU FORTJENER DET, SUPERSTOREBROR; ET SURPRISEPARTY BARE FOR DEG!

Les mer om overraskelsesbursdagsfesten vi driver og pønsker ut for Mathias snart 7 år her: http://m.forbipolene.blogg.no/1468248076_vi_planlegger_overras.html
 

...inntil fredag: please forgive me sweetheart 💙

 



 

Jeg har sett romvesen


 

Det var ekstraordinært traumatisk. Ikke like muntert som den lyse lyden av "Spaceman" på nittitallet. More like "I'm in love with an alien" som Kelly family. For jeg ble nesten litt forelska i et par av dem. Men heftig fryktfremkallende. På lik linje med å møte en dinosaur sikkert. Men ikke like usannsynlig som å møte en dinosaur. Forresten. Jeg tar det med dinosaurer og sannsynlighet tilbake. Hva vet vel jeg om dna, Jurassic parks og gjenoppstandelse av diverse arter..

Det er 7 år siden nå. Jeg var syk som bare rakkarn. Tvangsinnlagt og tvangsbehandlet. Psykotisk til langt opp over ørene. 

Alle de ansatte på institusjonen var i min verden skuespillere. For i virkeligheten var noen av dem aliens og direkte utsendte fra heaven above.

Slik du ser det, er din virkelighet. Så slik sett har jeg faktisk sett romvesen. Britney Spears har samme diagnose som meg, bipolar, og hun synger i sangen "alien" at hun ER som et romvesen. Beat it. Yeah, beat that one...  Only Jackson can. 

Sånn rent seriøst:

Jeg ser romvesen hver bidige dag. Så fremt jeg ikke har en skikkelig asosial en, hvor barna er hos pappan sin og jeg er all alone. Da ser jeg dem på TV'n og på telefonskjermen. For, er vi ikke romvesen, du og jeg da? Vi bor og lever på ei kule i rommet, vi som alle andre vesen som måtte vise seg å bo her. Et par bakterier eller noen rare kakkerlakker på space planet faraway, eller noe i den duren kanskje, that is.. 

Så Britney erikke så dum, hun. Vi er nok aliens alle sammen. Romvesen. Vesen fra space. 

Rent forbipolent sett, kan jeg ikke noe for at jeg begynner å spinne og tenke på dette, når det regner grått ute, og barna og jeg koser oss med en TVstund i sofaen. Og så må vi bøye oss litt nærmere når det handler om hu Wanda og det derre romvesenet... For hva i alle dager. Wanda joiner spaceman og tar seg en trip uti rommet!

Inspirerende, tegneWanda, inspirerende!

Splitter pine? Jeg? Nei, bare litt preget av barneTV og Gjørkeredet. 

Nå har barna lagt seg, og jeg kan sitte ved vinduet og speide etter real aliens. ...eller finne på noe annet. Jeg tror jeg finner på noe annet. Over og ut fra Lykketoppen!

 



 

Dette beviser at 6åringen min er smartere enn meg

 

Jeg står fortsatt for innlegget jeg skrev for noen uker siden, som irettesetter ungdommer som mener de er smartere enn oss voksne. Men det gjelder ikke min sønn! Han ER smartere enn meg. Mye smartere..

(Jeg mente følgende innlegg forresten :  http://m.forbipolene.blogg.no/1466428192_20062016.html  )


 


 

Altså. Det hele begynte med at verdens cooleste gentleman har bestilt til meg en forsinket bursdagsgave. Den tøffeste og mest fancy lille høytaler en kan tenke seg. I dag kunne barna og jeg hente den på posten, og vi satte oss på en kafé for å beundre den lille dingsen, som både Mathias og jeg ble helt forelska i.

 

 

"Næh så kult a mamma, det er sånn for å ha tråd i!"

-"Yah, la meg fikse det vennen! Mamma gjør det der!"

Jeg vred løs den minste runde dingsen og festet den på hullet. Mens jeg slet med å vri på den store kroken igjen ved å lirke den innpå den lille rundingen igjen, prøvde Mathias å tilby seg å gjøre det. Han mente han kunne gjøre det mye lettere. Men nå nei. Trokke det nei... I'm a grown up ya!


 

Da jeg var ferdig med slitet, sa Mathias: "Se her mamma. Det er bare å åpne den sånn. Jeg har ledd av deg hele tida hahaaa" 

Jeg lo meg halvveis ned av caféstolen. Hadde ikke behøvd annet enn å ÅPNE KROKEN jo. Og så hekte den på den runde lille dingsen. Hvor fjern er det mulig å bli?

Tusen takk for en  ...rødme..  knalltøff gave  

...rødme...  dude ☺

 



 

 

Alt hun ville var å dø



 

Trondheimsfjorden ligger stille. Men inni henne stormer det. Året er 1990, og hun er bare 15 år. Evig stillhet frister, så den unge jenta svelger de tablettene som vil bølge henne sakte inn i fred og ro. Stillhet og fred. Nå vil hun ha fred. 

Ut mot havet, skulle hun reise. Dra sin vei for alltid. Til evig tid. Hun la seg til for å dø.

Men det skulle ikke ende slik. Et hjerte som er heavy, det er tungt å bære, det. Men et sykehus kan i all hast pumpe en ung kropp i gang igjen, slik at den iallefall kan stable seg på beina og prøve å rusle videre.

Mine tårer presser på i kveld. Det er en sart historie jeg blir fortalt. Jeg hvisker den for henne. Prøver å finne fine nok ord. Hun sitter inne i en ensom boble og prøver å finne vei ut av den, mens hun roper. Men få hører. Det er nesten så ingen lytter til den lyse, fine, stille tonen i stemmen hennes. Hun hører sin musikk der inne, og deler den med meg. Det er en sang om ei jente som tok livet sitt, der hun selv overlevde den dypeste av alle nedturene den bunnløse dagen i 1990. 

Vinden står stille her på toppen i kveld, og Rune Rudberg synger:

"Du sitter nederst ved bordet. Du som ingen kan se. Jeg har og gått i fra deg. Jeg hadde og blitt med. ...for du sitter nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Du prøver å ta dem på ordet, men tida den bare går. Du reiser deg sakte fra krakken, men det er ingen som bryr seg om det. Det er ikke rare takken, men du ville at de skulle se. For du som satt nederst ved bordet, har gitt opp og krakken står tom..."

Gunn Marit Borgen sitter foran meg som et åpent sår. Tårene triller, for hun har fortalt om en barndom som fylte henne med altfor tung bagasje å kunne bære alene. Og en klump i halsen så innmari vond. Så vond. Nå er hun i førtiårene, og sitter fortsatt nederst ved bordet.

I 1983 flytter ei jente til Stjørdal. Hun er 8 år, er tynn, og har langt og tykt hår. Full av livsgnist, og med hodet fullt av minner om ei tid på Lade det hun bodde sine første leveår. Laderampen. Det var henne og gjengen det. De var ikke slemme, men de hadde det gøy. Hun smiler og ser ut i luften. Det var tider det.

Her inne på forbipolene har dere blitt kjent med flere forskjellige mennesker som har blitt utsatt for mobbing. En i himmelen og tre her på moder jord.  Dette er også en historie som inkluderer mobbing og utestengning. Denne jenta, hun ble også mobbet og trakassert. Hun hadde en lærerinne som prøvde å hjelpe henne, og en mamma som gjorde alt for at lille Gunne hennes skulle bli godtatt av de andre barna. Det hjalp et par timer. Så var det på'n igjen.

Vi kjenner historien nå. Det er så mange av dem. Det de har å fortelle om landet's skolegårder, svir for de fleste av oss. Vi skulle så gjerne vært der. Tørket de ensomme tårene. Holdt omkring dem. Reddet de som ga opp. Men alt vi kan gjøre er å lytte til historiene. Og gråte med dem og de etterlatte. For det er ikke til å skjule under teppet at mange av dem reiste ut mot havet en aller siste gang. Da hjelper det lite med en sang. Mang en musikk stilnet for lengst..

Denne historien vinkles herved inn mot tiden etterpå. For, stopper mobbingen i det ungdomsskoleklokka ringer ut for siste gang? Nei. Det er noe vi alle vet. At den fortsetter videregående denne trakasseringen. 

Men. Hvorfor har et usynlig vesen fått navnet "Bygdadyret"? Fordi det handler om voksenmobbing. Fordi mobbingen ikke gjerdes inn i en skolegård. Fordi bygdadyrets ryktespredende, baksnakkende forakt, rett og slett er mobbing og utestengning. 

Den følger med dem videre, denne mobbingen. En bygd glemmer aldri. Ingen har klisterhjerne som bygdadyret. Og i kombinasjon med en nedpsyket og sliten sjel, kan dette dyret være livsfarlig. 

Voksen sitter Gunn Marit Borgen her og har overlevd ferden. Hun ble etter hvert mamma, og fant sitt livs kjærlighet i en mann som aldri ga seg før han fikk være der for henne. Sten Ove står stødig ved hennes side, og de to hører sammen. Gunn Marit har mye på hjertet, men jeg merker at det er lite hun deler. At denne stemmen stilnet i 1990. 

Sammen trenger vi oss gjennom lagene, Gunne og jeg. Hun forteller. Ønsker å dele, men det er vanskelig å i det hele tatt tørre å tro man har noe av verdi. Å dele.

"Jeg er en hakkekylling. Blir så lett utnyttet. Og det skal ingenting til før folk dropper meg. Jeg blir så såra. Det gjør så vondt."

Jeg får innblikk i en verden der voksne mennesker åpenlyst viser akkurat samme forakt, som vi liker å tro at bare små kjipe jenter kan gjøre i 4. Klasse på barneskole. Damer og menn som stimer sammen i klynge, titter, hvisker og rister på hodet. Folk som trenger noen å trampe på. Rykter som spres mye lenger ut på bygda enn frau noensinne kan.

"Jeg er den som setter meg ikke bare nederst ved bordet, men ved det nederste bordet. Jeg har for lengst gitt opp å sette meg ved en munter og sosial gjeng. For jeg blir sittende der og prøve å bryte gjennom. Men ingen hører meg. Og når jeg snakker, blir det bare babbel. Få respekterer meg, for jeg mangler jo selvrespekt. Jeg er så lett å misforstå, og får ikke helt til å forklare hva jeg mener..." 

Vi snakker om selvtillit. Jeg får vite at det har hun ikke. Et eller annet sted forsvant den, og den voksne utgaven av Gunne har på mange måter gitt opp. 

-"Jeg tør ikke gå bort til folk, og da tror de at jeg er overlegen. Så får jeg kritikk og null forståelse for at jeg mye heller godt kan gjemme meg blant flere tusen folk på en tribune, foran en fotballkamp. De forstår ikke at jeg kan skjule meg der. Der trenger jeg jo ikke å prate. Føre dialog."

En gang i tiden, i en skolegård i Trøndelag, var hun "for tynn" og "hadde for tykt og altfor langt hår". Skulle arrene etter mobbingen automatisk viskes ut i 20årsalderen?

Nei. Det er ikke slik det funker. Dette type timeglasset har ingen annen ende enn livet selv, og sporene som er satt, vedvarer. Man kastes ut i livet etter endt skolegang, og det forventes at man "legger det bak seg". Men hvilke signaler sender en skadeskutt fugl ut i terrenget som voksen?

Det hviskes lavt: tråkk på meg. Det er det jeg er vant til. Jeg vet ikke om noen annen måte å leve på. Det er hva skolen i Norge's land lærte meg: utnytt meg, mishandle meg, vær slem med meg. Bare ikke lik meg. Aldri bli glad i meg, for jeg er ikke verdt det.

Så bygdadyr, kom og spis meg levende. Det er det eneste jeg vet om...

For jeg vet en utvei ut mot havet. Så tygg i vei og spytt meg ut. Som den klysa du er. 

For det var ikke bare på ungdomsskolen Gunn Marit var preget. Det var ikke bare da, at hun var den stille. Hun, som de fleste andre med vonde minner fra skolegården, bærer det med seg enda. Hvilket er friskt blod av god gammel årgang for bygdadyr. 

Men nå. Nå er det visst på tide å løfte blikket og smile. Hun forteller, og det jeg hører, varmer meg langt nedi hjerterota. For denne dama, hun har visst tenkt å bygge styrke nå. Endre det urgamle mønsteret. Sette grenser og bli tøff. Hun ønsker å bevare den delen av seg selv som vil ta imot venner som misforstod og sviktet henne. Men fra nå av, skal skolegården fra gamle tider, forbli der. I fortiden. 

Blant venner er hun og mannen kjent for å ha det hjerteligste huset. Gunne beskriver det som både uferdig og umoderne. Det er et hus der folk trives. Der finner de tryggheten sin. "De sier de ikke vet om noen som kan bli så glad i er hus som jeg er" sier hun. 

Og nå har hun altså tenkt å begynne å bære med seg en ny type trygghet overalt hvor hun ferdes. 

Hva sier samfunnet til dette? Når et mobbeoffer fra svunne tider ønsker å reise seg og helbrede gamle sår? Tar man i mot henne og holder henne i hendene, eller oppfører man seg som dyr? Slike bygdadyr er ikke av den aldrende sorten, så de som velger det, varer nok ikke lenge. 

Det finnes så mange mange fler av oss som vil ta imot deg med åpne armer, Gunne. Tørke tårene dine og klappe i hendene av glede over din nye livsgnist og styrke. 

Er det på tide å utvide skolegårdshorisonten, og ta dem i mot? De som overlevde, mot alle odds? Inkludere dem, og vise frem det herlige mangfoldet til våre såre små barn?

I kveld synger Rune Rudberg videre i den varme trygge stua mi, i det jeg tenker på et varmt og tungt hjerte som kommer til å overleve videre. Som kommer til å blomstre. Som du og jeg skal ta imot. Av respekt for alle hjertene som ikke maktet å ta opp kampen mot bygdadyr og troll.

"Var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i arma, små arr etter gårdsdagens skudd  For da ho gikk ut gjennom døra, då var det for seint då, for ho til å snu. Den blei for tung for ho, denna børa. Vi skulle gjelpa ho, jeg og du..."

En sang som endte trist. Slik skulle det heldigvis ikke gå med Gunn Marit. Hun hverken begynte med rus eller greide å ta livet sitt. Og nå har hun altså tenkt å reise seg. Og jeg og du, vi skal hjelpe henne med å snu.

 



 

10 gode grunner TIL Å KUTTE KONTAKT!



 

Let's face the fact 'nd cut the crap. Du lever mest sannsynlig kun en gang. Du ønsker å ha det godt inni deg, slik at du kan leve dette livet ditt etter beste evne. Det er sommer,  og vi omgås på andre og tettere måter enn ellers i året. Du vil ha det digg, og nyte sommeren. Forøvrig vil du helst nyte hele resten av livet på de beste og mest praktiske måtene.

Men enkelte vil prøve å stoppe deg. Enten du forstår det eller ikke. Det er ikke engang sikkert at de skjønner det selv. Nei, det er faktisk ikke engang en selvfølge at de har selvinnsikt nok til å fatte hva alle ordene og handlingene deres gjør, hva angår å bremse både ditt humør og ditt pågangsmot. Kanskje drives de av slik syk misunnelse som ligger for dypt begravd til at det synes for dem selv. Kanskje er de rammet av bitterhet fra svunne tider. En ting er sikkert:

DU er den som kjenner på energitapet de forårsaker, og DU har ikke tid til å spekulere på alle grunnene til vedkommende's atferd. There's a LIFE to live...

Forfattere har kalt dem "parasitter", "narssisister" og "energivampyrer". For ikke å glemme "dramaqueens" og "manipulative bakterier".

Jeg liker å ufarliggjøre det. Kaller dem nisser. Men jeg ufarliggjør ikke effekten av deres nedpsykende atferd.

Du kan møte dem over alt. Nære relasjoner eller perifere bekjentskaper. Det kan være dama på benserten, som hver bidige gang du er innom og fyller bensin, sørger for å tappe DEG for din personlige diesel. Det være seg ved hjelp av slibrige kommentarer, eller mangel på ord i kombi med snurpete ansiktsuttrykk  

Eller det kan være en nær person som du på en eller annen måte "bør" omgås, som elsker å trykke deg ned på sine mange kreative måter. Det være seg hersketeknikken stillhet, eller hvordan vedkommende alltid minner deg på noe negativt ved det du nettopp har fortalt. Det er alltid et "men", hva? For å dysse ned din iver og glede. Slike liker gjerne å pirke borti det meste du sier eller gjør. Baksnakking er også noe du etterhvert avslører.

Det er ikke greit å værra tassi. Men det er heller ikke DU som skal hjelpe nissetasser å opparbeide seg nok selvinnsikt til å ville endre seg. Derfor er det slik, at selv om slike småpsyke nissetasser vil være med på lasset ditt, skal du tvert nekte dem det. Må du forholde deg til dem, får de sitte på med de lassene du ikke kjører selv. Distanse, min venn, avstand og distanse. 

Kutt kontakt. Det er DITT liv. Cut the crap, and face the fact.

Og jeg skal gi deg 10 gode grunner til nettopp DET:

1 *** Trygghet. Jeg snakker om den grunnleggende tryggheten inni deg. Du skal holde deg unna fordi du skal unngå å føle deg utrygg. Å føle seg trygg, er et gode du bør unne deg.

2 *** All irritasjonen tapper deg for krefter du kan bruke på mer nyttige ting. Hver bidige gang dette mennesket åpner dine energisluser ....vel... er det KLART DU BLIR SINT! Og all denne irritasjonen bør du prøve å være et par måneder foruten, og du vil komme til å elske det.

3 *** Vedkommende kommer ikke til å endre seg. Mest sannsynlig går det automatikk i uvitenheten som fører til denne, for DEG, destruktive atferden.

4 ***Bevare verdighet. Du kan miste deg selv dersom denne relasjonen er for nære. Run. Ruuun, FØR du mister det selv. Og bevar samtidig verdigheten din.

5 *** Plass til alle dine positive relasjoner. Du kommer til å erfare, at nissetassen tok plass, faktisk. Og nå kan du bruke all denne plassen på 5 mye mer oppmuntrende relasjoner.

6 ***Din egen helse. Ja du kan bli syk. Både psykisk og fysisk. Og ja du vil bli frisk, hvis du kaster avfallet i livet ditt og erstatter det med friskluft.

7 *** Lykkefølelsen din vil få fritt spillerom, og du slipper den unødige bremsen.

8 *** Mestringsfølelsen ved å sette DINE EGNE GRENSER. Du er fri. Det er DITT liv. Kjør på,  og kast ombord alt som tapper deg for drivstoff! 

9 *** Nissetassen som sitter på lasset ditt, trenger hjelp til å forstå sin egen atferd, og den eneste måten DU kan bidra til det på, er å vise frem disse tydelige grensene dine. At du ikke ønsker kontakt når dette mennesket forsøker å psyke deg ut og stjele all din diesel, bensin og energi. Det vil være noen ørsmå muligheter til oppvåkning for den du kutter ut. Men vet du hva? Hvis ikke det skjer, så er ikke det heller ditt problem. Kjør på.

10 *** Du tør nesten ikke konfrontere personen. Og du vet vel at det er fordi vedkommende skremmer deg? Du har ikke behov for slike vesen i livet ditt, som skremmer deg. Tilbake til punkt 1: TRYGGHET, DIN TRYGGHET...

Hvis du spør en ekspert som jobber i samsvar med psykologi, eller med coaching, vil rådet være følgende: Hold deg mest mulig unna slike nissetasser. Du kan ikke fikse andre huer enn ditt eget, og du bør ikke utsette deg selv og din energi for hverken tasser, nisser, vampyrer eller unødige bakterier.

Prøv det. Vær et par måneder uten nissetasser. La lasset ditt være i fred og ro, og kjenn livslyst og energi føre deg til eksotiske steder i ditt eget, private, indre landskap 🍀🌹🌺🌸🌼🌻🌿

LYKKE TIL ;)

 

 



 

Nei nå er det faktisk NOK, rulers!



 

 

Watchout! Fjøstøsa er her, og hu skal preke! Hu derre skarptunga Trønderine vettu. Riktig så forbipolene. Forvillet og inntullet i saltvannsluft og kuskit.

Går her og synger på sangen du hater. Og jeg gjør hva jeg vil.

 



 

Hei hå.

Og hvem er DU? Jo det skal jeg si deg. Du er den derre byfisen med alle de fine rødvinsglassene dine. Blant alle de krystalliserte hvitvinsglassene. Ja, og så alle pilsboksene dine da.

Du som sitter i "hva som er greit og hva som ikke er greit å poste på face - komitéen"  

Ute på det vide brede internettet vet du. Der er det tusen uskrevne lover og regler. 

Det er lov å skryte av: ølen din, vinene dine, klærne dine, hytta di, båten din ...ja samt smugreklamere for sofaen din da. Og dyrene dine. Perfect.

Nå skal jeg være kriminell som fy. Ja gjett. Jeg skal SKRRRYTE AV AT JEG TRENER!

Silence! Jeg skal skryte!

 



 

Og det mener du er søren ikke greit altså! Rule nr 1: Jogging og muskelpumping er fy! Ikke lov å gi folk dolk her nei! Og hva er å dolke i facebookryggen din? Dårlig samvittighet?

Nå skal jeg dele det opp for deg. For jeg tror du kan litt matematikk?

Du nyter vinglass etter ølkrus. Utepils etter champagneglass. Det "gjør deg godt". Do not misunderstand. Jeg liker også å ta meg en pils iblant. Jeg bare deler det ikke. Knipser ikke bilde av alkohol. Skjønner ikke helt greia. Men null kritikk ass. Bare ...greia. Hvorfor DET er lov å dele og skryte av, men ikke treningen.

 



 

La meg dele det videre opp for deg. Trening. 

Denne joggingen gir meg så mye mer enn det pilskruset ditt noensinne vil kunne måle seg med. 

Denne endorfinfremkallende aktiviteten, gjør meg så mye mer susete ruset og GLAD enn all denne facebookvinen din ever can DO!

Men likevel blir du pisst som ei potte hvis jeg deler mine heftige workout-gleder med deg på face.

Er det fordi du begynner å innse at pils gir deg mage og vin gir deg rynker? At cellulitene klikker villt bare etter et par glass? 

Er det fordi du tror jeg trener for å få bra kropp? Er det fordi du tror jeg jogger for å plage meg selv? Er det fordi du tror jeg har ei aerobicsalliknende dørstokkmil som du? 

 



 

Deler opp videre jeg: 

Trening. Aerobic. Jogging. Alt dette er som en fest for meg. Bedre enn en konsert og

diggere enn en godtepose.

Som jeg for svarteste huteste heiteste ikke må finne på å dele med deg! 

 

 

La oss face det fact. Det vi poster på face, bør være det beste vi vet. Noe av det beste jeg vet, er forskjellige former for trening. Er det beste du vet vin, pils, dyre ting og klær det beste du vet, så for all del. Skakke mobbe deg for det. Så lenge DU slutter å mobbe MEG for mine oppdateringer om det beste JEG vet. Desverre for deg er det det verste DU vet. Tydeligvis. 

Nå skal vi sammenligne litt. Vi skal se nærmere på et par tillatte facebookstatuser, og like nærme på den kriminelle treningsstatusen. Follow me. 


 

 

Du poster en tillatt og populær status med bilde av to glass som skåler. Et rødvins, og et hvitvins. Du skriver ved siden av: "Hurra for hælja, skåål!" 

Inne på sosiale medier påvirker vi hverandre. Hvilket klientell nøyaktig er det som er mest lettpåvirkelige, og inspireres mest av våre statusopdateringer og bilder på facebook? Jeg tør påstå at det er unge mennesker omkring 15årsalderen, og ensomme mennesker. Hva sliter ofte ensomme mennesker med? Rus. Rus og sosial angst. Jeg snakker om de som er ensomme fordi rusen har preget dem og gjort dem asosiale. 

Jeg behøver vel ikke skrive mer omkring hvordan all denne vinfylla og ølskålingen påvirker vår yngre garde, samt de som har slitt med rus.

Dyre fjenstander. Fancy klær. Kostbare biler. Hytter. Hus. Opplevelser som koster flesk. Alkohol. Alt dette er greit å skryte av på face. Samtidig som det påvirker og stresser forskjellige facebookbrukergrupper i negativ retning.

Men at jeg jogger. Evt trener zumba. Eller aerobic? Det er det klart og tydelig oppropt som både frekt og kvalmt å statusoppdatere på sosiale medier om. 

Og hvordan ville jeg inspirert ungdommen og ensomme mennesker med statuser om trening? 

Jeg som trener fordi jeg har bipolar. Jeg som endelig får ro og selvtillit i balanse og skjønn harmoni, etter en time med intensiv trening. Jeg som blir så GLAD av alle endorfinene, at jeg smiler og blir en skikkelig behagelig mamma i det jeg traller meg ut av dusjen. 

Jeg som blir frisk og sosial av å trene.

For ti år siden begynte jeg å trene ved et av treningssentrene her i byen. Aerobic, dans, styrke og kondistrening endret livet mitt drastisk. Jeg sluttet helt med nikotin, og livnet sakte men sikkert til. Trening betyr ikke kropp og utseende for meg. Work out er noe jeg ikke kan være foruten, og det gir meg all den naturlige rusen og kickene jeg trenger for å finne livet spennende.

Min mor skulle passe ettåringen min, og jeg var klar for en heavy joggetur. Jeg virret rundt, vimset og pratet i vei ukonsentrert og oppstykket. Mamma sa: "Helene. Vi prates ETTER joggeturen!" Hun kjenner meg, og vet hva, og hvor mye, trening gjør med hue mitt.

Hvordan vil DU påvirke følgende facebookbrukere med DINE statusopodateringer: 

*Unge brukere

*Mennesker som sliter med ADHD eller andre sinnslidelser (hva trenger de? Alkohol eller trening?)

*Alkoholikere

*Rusmisbrukere

*Ensomme brukere med sosial angst

Hvilke holdninger er det vi skaper? 

Hvorfor blir så mange mennesker sinte og leie av friske og spreke statusoopdateringer som omhandler trening og sunn livsstil? 

Hvorfor kan man ikke unne andre å ta vare på kropp og sinn? Er det virkelig viktigere å fokusere på hvordan man tar vare på bil, hytte, hus, klær og båt? 

Og er vi ikke litt leie bilder av vinglass og øl eller? Har vi ikke fått det med oss nå? At du liker å drekke? Skulle det være interessant å poste bilder og statuser omhandlende all melka, juicen, brusen, vannet og safta du drekker også? I fancy melkeglass og krystalljuiceglass?

NEI TAKK! Jeg vil heller se og lese om TRENINGEN DIN, tankene dine, ditt indre landskap og hvordan du blomstrer og gjør framgang som menneske hver dag. 

Nå er det faktisk nok! Nok fantasiløs skåling på facebookbilder. Det ække gøy. Det ække tøft. Og det ække inspirerende for alle menneskene der ute. 

Men det jeg VIRKELIG har fått nok av, er folk som sutrer over at friske mennesker viser en titt innom sitt freshe, aktive og sunne liv!

Bildene er tatt fra min herlige og forfriskende joggetur på Trondheimsfjorden's perle Ytterøy, i dag. Det var en fantastisk opplevelse, og det kribler i magen min. Nature's cheers!


 



 

Reduser store porer og motvirk fine linjer med Nothern soap



 

Nå får du 10 % rabatt på alle Miss organic's produkter i nettbutikken hennes. Gå inn på linken nedenfor, og bruk kodeord polene som promokode. Det vil da bli trukket fra 10 % på alle dine kjøp i nettbutikken. 

http://www.wayofliving.no/shop/

Dette er en ren, økologisk og parabenfri reklame. En god deal for deg.

Miss Organic's butikk i Trondheim kan du lese om her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1461964313_29042016.html

Ren økologisk luksus, trenger ikke å koste deg skjorta!

En stund har jeg nå testet et rent produkt med sertifiserte økologiske oljer som fornyer, renser, fukter og balanserer huden din. Først nå kan jeg rope ut til verden om denne fantastiske soap detox dyprens, fordi jeg ville gi den tid. Og jeg har gladelig gitt den masse av min tid!

Dette er en velduftende krukke med sort masse i leireform, produsert av kull. Aske. Den er rik på innhold, og nevnes kan Sibirsk, gråtende hengebjørk, som er et meget effektivt absorbent. Den vil lett absorbere urenheter fra porene dine, mens kullet forsiktig trekker ut forurensning og utenheter fra de samme porene, slik at fine linjer motvirkes. Nothern soap inneholder kun økologisk rent materiale. Ville urter og bær er plukket i Nord-Russland og Sibir. Rensende antioksidanter samarbeider med fuktighetsgivende og beroligende Rhamnoides olje, samt Schissandra. 

En deilig svamp følger med, og som jeg skrev; den er deilig. Men noen ganger droppet jeg den, og brukte en liten ert av rensen som sminkefjerner for kvelden. Den fjerner sminken og renser skånsomt. 

Denne krukken er din for 215 kr, og da har du ditt eget økologiske SPA hjemme, lenge. Bli med inn i Miss Organic'univers, der kun rene og parabenfrie produkter godkjennes for salg. Og du får altså 10% rabatt på alt i nettbutikken ved å bruke promokode polene. 

Er du nysgjerrig på en slik ren og økovennlig tilværelse, der du kun smører på hud og i hår, hva du kan spise? 

Don't worry: Miss organic har sortert det nøye ut for deg. Og ikke bare det: hun har sin egen originale oljebar, barneprodukter, vaskemiddel og butikken full av rene varer. Her er det bare å gå seg en tur i regnskog og jungel. 

 

 

Å besøke de eldre med stil: SLIK skal det gjøres!



Har du en bestemor, en bestefar, ei oldemor eller en oldefar du er så heldig å kunne besøke? På et eldrehjem? Eller kanskje bor de hjemme enda? Uansett kjenner du nok vedkommende, og du vet hva slags personlighet det er du skal besøke.

Kanskje er det et alvorlig menneske som liker det rolige livet? Har sans for duse farger? Eller rett og slett er glad i salmevers? Da kan du jo ta på deg dine duse pastellfarger, finn den indre roen og let frem salmeboka. Det er tid for å gå utenom din comfortsone og synge et vers eller to fra den nedstøvede boka di. 

Vi derimot. Vi har ei munter, livat og sosial dame som er oss så kjær, at hun har maaange navn. Mor, mormor og farmor. Oldemor og Alfhild. Jeg kaller henne mormor, minnes fjøsstell fra gården på Ytterøy, og kaffeprat i stua hennes. Alle liker henne. Alle elsker denne dama våres. Og det er ikke salmevers som skal til når vi besøker henne på Ytterøy helsetun. 

(Les mer om Ytterøy helsetun her: http://www.t-a.no/nyheter/article8315367.ece )

 

 

 

Når vi besøker a Alfhild på tunet, må det gjøres med stil. Vi må være oss selv, som den energiske gjengen med sprettalopper som vi er. Og da vet vi at hun blir fornøyd. 
 

 

Hun liker action, mormorfarmoroldemorAlfhildmora våres. Har sans for latter og glede.
 



Og det har jo vi også...

Sans for action! 



 

Kravle under bordet? Selvfølgelig. Hvorfor ikke? Er ikke høytidelig vel?

 



Dessuten er det masse space under det bordet..

 


 



Så når vi besøker a mor, we....:



På bildene: Alfhild, min søster Silje, hennes barn Maria Louise og Glenn Aron, vår mor Eva, mine barn Even og Mathias. Samt mine søskenbarn Ole Einar, Marianne, Hilde Marie, og Hilde Marie's sønn Krister André.

 



 

Jeg ødela min sønn's sommerminne. Med vilje.

 

Jeg sitter i ei hytte på en øy, og prøver å ikke skamme meg. For jeg lærte nylig av en klok dame at vi foreldre gjør så mye rart hvis vi har dårlig samvittighet ovenfor barna våre. At vi derfor bør prøve å ikke ha så mye dårlig samvittighet.

Men hva om du gjør mye rart likevel?

Sommeren 2016. Min eldste sønn Mathias fyller snart 7 år, og opplever et stort feirieminne han aldri vil glemme. Han får en gave av sin mormor inne i ferja på vei til hyttetur på idylliske Ytterøy. En herlig koffertboks med dinosaurusblader, spill og dinoklistremerker. Ellevill forteller han navnene. Triceratops eller noe. Jøss. 
 



 

Vel framme på mormor's hytte på Ytterøya skal han sent på kvelden leke med sin trøtte og surrete mor. Dere vet, hun derre forbipolene. Hun med alle gode grunner til å være nettopp surrete. Hun har lovet å sysle med Tricerasaurus og gjengen etter lillebror har sovna, selv om hun ikke akkurat virker dinogira. Og hva gjør hun? 

Jo, hun sminker den ene dinosaurusen med en penn, mens sønnen fullfører en labyrint. "Lager en 'damosaurus'", og tror hun er morsom. "Se her a Mathias hahaaa wræl!"

Det er ikke bare krise. Det er rett og slett grunn til å bli skikkelig streng på mamma for å ha kludra til hele Dinominnet fra sommeren 2016! 

 

 

Utpå her er vi. Trondheimsfjorden's perle.
 



 



 



 


 

....Ja så er jeg rammet av sjølufta, og det er ikke tull en gang. Det er som om tyngdekraften salter meg ned i øs og døs. Sus og dus. 

Hvite stener og hvite skjell er plukket nede i fjæra, og jeg gleder meg til å sortere og dekorere hjemme med skattene mine. Sortere? Ja jeg kunne ikke helt nekte min lille ettåring å helle sine sorte stener og skjell oppi min bøtte med nøye utplukkede hvite. 

Hvilken mamma nekter sønnen sin å hjelpe til med skjell og stenplukk? 

Nei da hadde jeg fått en forstenet samvittighet, og et skjellete lag med skam.

Men å sminke en saurus?

Vel, det er jo lov å si unnskyld. Og så skal Mathias få "sminke" alle mine blader med tusjer når vi kommer hjem. Promise.

😶😳😖

Dine psycho ord stanser ikke meg



 

Ingen ser meg når fasaden sprekker og tårene triller. Jeg setter barnet mitt i lekegrinda og later som om jeg må på toalettet. Så segner jeg nesten om og lar det stå til. Tårene triller ikke, de fosser ned kinnene. Helt til jeg er tom. Så vasker jeg ansiktet mitt fritt for salt, og går inn på stua for å gi kjærlighet og kos til barnet mitt.

Noen ganger sliter ordene dine meg ut. Da kommer en eller annen snill person i min omkrets løpende for å være barnevakt i noen timer. 

Jeg jogger. Løper. Presser meg opp de bratte bakkene. Det svir i øynene, lårene og rompa. Jeg puster og freser. Lytter til sint musikk: "F*ck you, I wount do what you tell me, F*CK YOU I WOUNT DO WHAT YOU TELL ME!!"  Det er mitt rage against the words. Your words. Skjønner du det? DU og dine psycho ord!

Jeg må gå et lite stykke. Men ikke nok til å få igjen pusten. Jeg lar Death team kjøre meg med "Fucking bitches in the hood". 

De synger: "I'm the kind of person that you don't want to f*ck with, f*ck with, f*ck with, you don't want to f*ck with!" Skjønner du det? Du "hadde en dårlig dag", sier du... men jeg er ikke dama du skal kødde for mye med, så å tro at du kan prøve å heise den stinkende foten din over hue mitt i et forsøk på å tråkke på meg igjen, bare fordi du har en dårlig dag...  ...er en dårlig idé!

For denne dama begynner å bli lei av dine psycho forsøk på å psyke meg ned med all den truende brølingen din, alle dine forsøk på å styre meg, og alle de stygge ryktene du setter ut. 

Du er dårlig ånde fra fortiden, og i dag forsøkte du å puste på meg igjen. Tror du virkelig jeg faller da, hvis du roper til meg all verdens stygge og nedlatende greier om meg gjennom det simple telefonrøret ditt?

Å gråte tårer er ikke å falle. Det er å bearbeide. Du greier ikke å knuse meg til det støvet du kunne børste av deg før. Bare gi opp. Jeg har vokst meg sterk, og kommer ikke til å være unødig snill mot deg og alle de nikkedukkende disiplene dine lenger. Jeg kommer til å sette grenser du skulle ønske du ikke var nødt til å forholde deg til.

Noen ganger undrer jeg på om dine såkalte dårlige dager og løgner, er av ondartet slag. For at du er en falsk og egoistisk djevel, er jeg ikke i tvil om lenger. 

Mitt våpen er vennlighet. Jeg kommer til å være vennlig mot deg til du spyr. Du er en del av mitt liv. Et kjønnsløst, anonymt vesen som jeg har lært meg å deale med.

Og tro du meg, jeg kommer ikke til å falle. Jeg kommer til å la tårene trille, jogge for harde livet, pumpe muskler og stelle godt med meg selv.

For jeg har barn å ta meg av. Og du kan ikke stoppe meg. Jeg er en supermamma som gjør ALT for ungene sine, og jeg har hverken tenkt at din dårlige ånde, dine stinkende føtter, eller dine psycho ord skal stanse meg i å være en sterk mamma i hverdagen. 

Samme hva du og dine psycho ord brøler mot meg: Jeg tilgir deg for min egen sjelefred's del. Og du: I'll give ya your bull and your shit right back at ya. For jeg behøver ingenting av de onde ordene dine. Nei takk. Du kan få ha dem i fred for deg selv.

Hilsen ei som smiler. For jeg har nemlig lært meg å deale med deg. Endelig! 

 

 



 

Blogg-stopp! ✒✉📎



 

Så kom jeg dit likevel da. Bloggstans og hele pakka. Ikke et ord til liksom.

Ja så ble det slik da. 

I hele 3 døgn! 

Sorry fra racerskrivern, men jeg har ikke glemt dere. Har faktisk savna dere.

Nå skal dere få en liten update. Altså, vi har hjemmeferie så langt. Uten noen som helst planer for resten av sommeren. Pengene prioriteres på barneutstyr, barnehageoppstart til høsten (jeg er en planlegger når det gjelder slike ting), god mat og sommerkos.

Jeg har skjønt at det ikke er synd på unger som har hjemmeferie. Ja, for Marte Frimand-Anda, jeg er helt enig med deg. Barn har ikke vondt av hjemmeferie. Det er vi voksne som setter linjene der! Barna preges av opplevelser, ikke hva ferien koster. Har du enda ikke fått med deg det deilige fokuset som Marte setter, inne på den digge bloggen sin Casa Kaos? Da må du jo sjekke ut denne linken: 

http://casakaos.blogg.no/1467204324_det_er_ingen_skam_med.html

Vi bør takke denne dama for intellegens-oppvekkeren hva angår dette temaet ...og mange andre temaer som du kan lese om i boken hennes "Føkk lykke".

Back to basic. Nå er jeg altså klar over at barna ikke lider foruten en luksusløs sommer under palmer i sus og dus. Men selv fikk jeg et lite snev av stakkars meg over meg et halvt minutt i dag. "Alle" er bortreiste. Wuæææ, sosiale jeg savner dem.. iiik! 

Men så kom jeg på at jeg kommer til å tilbringe masse tid sammen med gullskattene mine. Mine to største drømmer som ble oppfylt her i livet mitt! Gutta mine! Iiik! I get starstrucked: SELVESTE MATHIAS OG EVEN! Det kribler i magan. 

Ja og så skal jeg lese den derre boka jeg hadde glemt at jeg hadde dypt begravd blant våtservietter og dilldall i nattbordet. 

Javisst. Så skal jeg visst endelig få bloggervjue han jeg har ventet på i flere uker nå. En voksen mann med en sterk historie. Kanskje har han innerst inne gruet seg. Men neste helg, da har vi en deal. 

 


 

Hva jeg har drevet med disse ofline blog days of thunder? 

Puh. Jeg begynner å komme til hektene igjen nå...

Vel. Jeg har blitt bortskjemt! Dere vet. Han derre anonyme nordleningen. Han med lyst hår og brune øyne. Med en dialekt man bare må digge. Sommerflørten min. Han med den sexy sixpacken vettu, som definitivt tilhører en annen klasse enn den forbipolene boheme gone hippie long ago style flash flash class... Men vi leker godt sammen, og kan playe slik i mange somrer, høster, vintre og vårtider enda.

Jeg har aldri blitt hentet, fått iskaffe i bilen, solbriller og innstilt bilsete, kjørt til fin restaurant i Trondheim og fått sånn oppvartning som det der. Helt fantastisk. Men jeg lovte å ikke blogge særlig om det. Han er en privat person, og jeg respekterer det. 

Men han er digg digg digg iallefall, skikkelig digg!

 



 

Men jeg hadde altså to døgn helt alene her, uten barn. For Even vennes til å overnatte hos den snille pappan til barna mine. Og plutselig var det tid for sosial omgang av grad party! Forbipolene tok seg en fest! Her hjemme i stua! Iha! Desverre ble bildene med lånetelefonen fra Telia (som jeg leverte inn da jeg hentet min reparerte samsung) til lettelse for min slektning Jim Ronny, guttejente Kamilla og resten av klabblaget. Det er så gøy med folk som kler seg ut med BH'n min utenpå Jim Ronny-jumperen sin, danser rundt i stua min og nyter livet. Dere skulle bare sett, this town got crown!

Hva mer jeg har gjort? Vel. Har jo skrevet litt også:

 



 

Ellers har jeg fått det for meg at jeg skal leve glutenfritt, drikke masse spirulina og hvetegress, og ...that's it. 

Sponsor deal er også i boks, og går alt etter planen, får dere snart se mine egne reklamebannere her inne på forbipolene. Ja, for dere vet vel at reklamen dere ser her inne nå, er Blogg.no sin, og ikke min? Jeg har nemlig enda ikke fått fingern ut og benyttet meg av spacen til MINE sponsor-reklame-bannere. Nå blir det andre boller bakt med mine egne fingre. Follow me. (Sist jeg jogget humret jeg litt av den sangen. "Follow you" med Deniz Koyu og Wynter Gordon. Tidenes creepy stalker-sang spør du meg. Men akk så BRA en stalker-sang!)

Til slutt må jeg beklage noe annet av "tidenes"-art. Nemlig tidenes seneste bildeinnlegg. Det kommer vel i løpet av noen uker. For jeg har masse bilder som ikke er publisert fra denne early summer of 16 enda!

God sommer videre. Jeg har summer of 69,  nei.. summer og 16! Hvilken type sommer har DU? 

Let me know ;)

 



 

 

Det ironiske i rasismen: De ville aldri gjort meg noe!

 

Klokken er over midnatt en random dag i byen jeg bor i. Jeg er på besøk hos en kompis med mørke øyne og sort hår. En annen kompis er her også. Han har mange ganger sittet på et utesteder i byen her, og fått høre hvor farlig han ser ut. Sorte øyne, kraftig bygning og mørkt hår. The dark side. 

Men hva skjuler seg bak the dark sides of this town a random summer night?

Min kompis ler og forteller at det ikke var så ille. Du vet, Helene. Den gangen de spilte biljard, og noen dyttet ham. Fordi da var verden preget av terror. Og de norske rasistene ved biljardbordet, vel, de var fulle. De dyttet. Var primitive. Og "jeg må forstå at de var fulle". Han unnskylder dem.

Vi finner galgenhumoren i det hele og søker fram til noe å le av.

Hvordan jeg tør å sitte her alene sammen med to menn fra det mørke utland en sen kveld?

Hahahaa jeg ler sånn av deg. Du som spekulerer... Fordi... jo, jeg skjønner frykten din. Men.. 

Jeg kunne aldri blitt voldatt eller skadet på noe som helst vis av disse to vennene mine. Jeg vet om en del nordmenn innen lokalbefolkningen, som jeg aldri ville møtt i en bakgate en sen kveld. Men disse to?

Vi spiser god mat og vræler av latter. Han ene kompisen min her, har dilla på Jahn Teigen. Så går det i shabnam suria's rytmer.

Jeg tuller med at han ene her kan ha solbriller på, så kan vi gå ut i Trondheim en kveld og se ut som om vi er beskyttet av noe important.  

"Ja nå så du farlig ut ja ...vræl"

Ingen blir vartet opp som oss, her vi sitter og ler i lystig lag. Her er kylling, vannmelon og druer. Og han ene vet ikke hva "kille" betyr. Ham tror det betyr at "jeg skylder på deg"... så jeg hyler av latter igjen.

Ta nå all denne fordomsfulle rasismen og resirkuler den. 

Vær nå klar over at kulturer ikke behøver å krasje. 

Husk nå på at jeg kan tulle med min utenlandske venn om at neste gang vi spiser middag hos meg, må han sitte på enden, "fordi han ser så farlig ut"...

...og at etterpå, så ler vi høyt av det...

Jeg kommer meg trygt hjem i kveld. Og det er fordi mine venner fra Afganistan med sine eksotiske rytmer, sørger for skyssen.

Bli kjent med våre sommerfugler i vårt kjedelige vinterland, og oppdag hvilken fargerik humor vi har med å gjøre her. Etter hvert kan du finne gull av skatter, slik som vil berike hverdagen din. Og du kan kanskje gjøre som meg?

Sitte her og le til du nesten revner

en helt vanlig dag 

i Norge's gråsone.

Dømmer du dem, dømmer du meg og mine fargede vinger...1


 

 

 



 

 

Tårer av en annen verden



 

Det er så synd det. At tårene presser på akkurat nå som jeg har badet lenge, hatt på ansiktsmaske og deilige kremer. Hodet ligger på ei støvete gammel pute i et gjesterom som ikke er ferdig. Madrass på gulvet. 

Jeg har sovet lenge og har barnefri i 2 døgn for aller første gang siden Even kom til verden. 

Men jeg har mest lyst til å sette meg alene i en kinosal. Gå en tur i skogen alene. Selv om jeg er livredd elgen. 

Hvorfor må jeg kjenne sånn på andre sine stemninger? Det er vel den delen ved bipolar jeg aldri får fjernet med medisiner. Det emosjonelle. Aller følelsene. 

Jeg merker det når det ikke finnes noen grunn til å være trist, og tårene triller likevel. Sånn er det å ha altfor mye empati. 

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre. 

Jeg må la dem trille stille ferdig. Reise meg. Skylle badekaret. Vaske ansiktet på nytt. Smøre på nytt. Rusle opp trappa og komme meg opp av kjelleren. Så må jeg huske at de tårene jeg la fra meg i kjelleren, har fordampet nå. 

Når noen har det vondt, holder jeg ikke ut det. Om det er ei venninne eller om det er ukjente mennesker på TVskjermen. Jeg blir ikke bare revet med, men kjenner smerten deres rive meg i stykker. 

Men jeg kunne ikke hjulpet dem dersom jeg lot meg selv rive i fillebiter. Duger ikke det grann til å stille opp for noen da. Derfor er det viktig å huske på, at den følsomme delen av bipolar noen ganger bør legges igjen i en boks nede i kjelleren, slik at man kan åpne opp boksen med den muntre delen av det hele, i ei eske oppe i stua..

....she kept all of the pain, hidden away. 

En gang jeg kjempet mot å bli revet i fillebiter av følelser, tok jeg bilder av mitt eget uttrykk. Bildene her er tatt noen minutter før jeg skulle få høre historien om en liten gutt i himmelen, fra verdens nydeligste mor og søster. Jeg visste veldig lite av hva jeg skulle få høre.

Jeg kunne ikke skrevet like dypt uten alle disse følelsene.

Noen ganger må man frigjøre seg fra hva alle og enhver skulle synse og mene. Og bare kjøre på. Føle seg gjennom det. Skrive det. Trust the voice within. Publisere det:

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Alt i ett er jeg glad jeg tør å kjenne på alle følelsen livet har å servere meg på et bipolart fat. De følelsene er like viktige som alt det glade og muntre, og viser meg veier jeg ikke visste om.

 



 

 

Barn trenger dine sløve dager



 

Pølser til middag. Key så var spaghettien glutenfri, men det var pølser. Og det var ketchup. Før det så vi TV i evigheter. Bodde i sofaen. Før det igjen, hvilte vi lenge. Og nå har vi vært ute en stund. Her ute har jeg liggi slengt i utesofaen og drukket kaffe, menas nabojentene har kranglet på tur og orden oppe på trampolina si. 

Men hva er det jeg observerer?

Jo, jeg ser en glad og fornøyd guttunge på snart 2, som hviner av fryd mens han leker med plastikkdyr, lastebil og båt. Det er gutten min det gitt. Han har det strålende. Nå blir han invitert oppi trampolina til jentene, og han formelig oser av stolthet. Ungene highfiver og klemmer hverandre, og jeg sitter fortsatt dypt begravd i en sofa like søndagsløv som meg selv.

Hadde han hatt det bedre dersom jeg satte inn alle pedagogiske triks jeg kjenner til, aktiviserte og stresset med å holde ham underholdt, etter å ha servert ham laksegryte til middag? 

Jeg må nok innrømme, at pølsene ikke gjorde skade. Han ble tvert i mot kjempeglad, og slukte både pølser og spaghetti i en fart. TVstunden var koselig. Utrolig hvor mye kos mor og sønn kan ha i en sofa med tegnefilmer på skjermen. Her ute ser jeg hvor viktig det er at jeg ikke blander meg i leken hans. Han er dypt konsentrert, og ville nok blitt mer irritert enn glad dersom mamma lata som hu var 2 år i dag.

 


 

Vi voksne bør roe ned innimellom. Klappe oss på skuldra og si til oss selv at det er allright. Ja at det tilogmed er ok at oppvaskkummen er full. Skittenkoppene stikker ikke av om du venter til kvelden.

Gogutten min hikster av latter oppå trampolinen. Han vræler og hviner. Jeg hører jentene leker at de er stemødrene hans eller noe, og jeg humrer for meg selv. Tviler på at det ville vært coolt dersom jeg absolutt skulle ha et innspill av pedagogisk art nå. Spilt aktiv voksen på en sløv dag, og kastet meg med i leken. Noen ganger må man bare innse det:

Barn trenger ikke alltid at vi voksne blander oss.

Tvert imot trenger barn å få være i fred i sin egen verden. Vi voksne mistet adgang til den verdenen for lenge siden, og nå kan vi bare skimte minnene der langt tilbake i en svunnen fantasiverden.

 Vi kan ikke late som. Vi må vise barn respekt ved å la dem lære seg individualisme. Kanskje har voksne jeg ikke lyst til å leke med biler i dag. Men jeg vil danse. Vil tegne. Male. Det er greit å si til barnet sitt: I dag vil ikke pappa/mamma leke lego. Men jeg kan bli med å bade. Og vi kan leke med båter hvis du vil.

Og det er lov å si: i dag vil jeg ikke noe av delene. Kos deg med ditt du, mens jeg tar en kaffe og leser i avisa.

Putt all den dårlige samvittigheten i dass og skyll ned. Den hører ikke hjemme i ditt hus. En klok dame lærte meg at vi voksne gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet. En kjærlighet på pinne midt i uka her, en impulsiv godtedag der.  Vi endrer de trygge rutinene og tror det er hva barna trenger. Men de trenger samme gamle vante ruta, de. Det er alt. Og de har ingen fordeler av foreldre som pisker seg selv med fæl samvittighet og all verdens løsninger i form av rare goder. Sånn plutselig.

Som Onkl P og Kverulanton rapper i låta "Glir forbi" : "Inntil videre sitter jeg her jeg sitter ass.."

På verdens aller sløveste søndagsrumpe, med den reneste samvittighet du kan tenke deg.

 



 

Ikke se ned på min narkomane venn!

 

Jeg ga ham den fineste drømmefangeren jeg hadde. Han hadde overnattet på sofaen min, og ligget og studert den litt miniatyre drømmfangeren. Jeg kunne aldri drømme om å gi den til noen andre. Men akkurat han, kompisen min, han fikk den. Og han ble så glad. Det var før jeg ble mamma på fulltid. Jeg kunne tilbringe tid sammen med ham. Snakke sammen. Slå ihjel timer med kompisprat.

Det hender jeg savner drømmefangeren min. Men jeg har flere av den slags. Det er vennen min jeg savner. Det lange håret. Den dype tankegangen. De gode rådene. 

Han lever enda. Og ofte ber jeg om at han skal overleve ferden dit hvor enn han skal. Slutte å være så negativ og bitter. Begynne å leve. Slutte med rus. Beholde den absurde humoren. Være så snill å være så tøff at han beholder det lange håret, men slutter med rus.

Du var helt blå i asiktet ditt. Jeg trodde jeg hadde mista sjelevennen min. Det er over 10 å siden nå. Naboene mine hadde hatt besøk av deg, og funnt deg på badegulvet. Dette turde de ikke stå for. Men vi turde. Typen min råkjørte til legevakta, og jeg måtte slå deg hardt på brystkassa mens jeg ropte til deg og prøvde å puste liv i deg. Du ble blåere og blåere. Jeg var så redd for deg, kjære deg, vi hadde ikke tid til å vente på ambulansen. Slik last er for vedifull. Vi kunne ikke ta sjansen. Jeg slo og slo. Pustet, ropte og slo. Men du lå i baksetet rett bak førersetet og døde mer og mer for hvert sekund som gikk.

Du må forstå at vi var i sjokk. Da legevaktdama kom ut smilende og fortalte at du hadde overlevd, løp jeg inn og kjeftet deg huden full. Ville holde rundt deg og gråte. Men alt jeg greide gjennom de tårene var å kjefte på deg. Hvordan kunne du prøve å ta fra med deg?? For alltid!?? Kunne du ikke bare slutte å prøve det? Nå!

Livet gikk videre. Nå gråter jeg gledestårer inni meg hver gang jeg ser deg. For så lenge det er liv, er det håp. Årene ruslet ivei. Jeg fikk barn å skjerme fra feil miljø. Men våre veier krysses stadig vekk, og noen ganger ser du mindre rusa ut enn andre. 

Sist jeg snakket med deg, var du i det positive hjørnet. Jeg hadde mest lyst til å sitte på ei eng fra gamle dager og snakke med deg om alt fra fjær til trær.

Hvis du ser det lange håret. Om du ser ham i sentrum av byen her, så gi ham et smil og hils. Vær så snill og ikke se ned på kompisen min. En vakker dag skal du få se ham med normale pupiller, skjønner du. Da jobber han som gullsmed, og er frisk som faen. Men på veien dit, kan det hende han trenger noen smil og er par hils. Det er sånnt som han setter pris på.

Så gikk det galt da, tenker du. Gikk det galt? Han lever enda. Hva om dette som han går gjennom, er nettopp den utdanningen ham må ha for å takle livet senere. Takle framgang, kan være med utfordrende enn å deale med motgang.

ikke se ned på kompisen min! Ikke plag ham med de provoserende dømmende blikkene dine. Ikke drep ham mer enn rusen allerede er i gang med å sakte gjøre. Du kan se at han bærer på tyngre bagasje enn deg selv. Har du tenkt på hva du kan lære av det? Inviter han med på kafe, smil til ham, inkluder han. Men ikke se på ham som et offer, er du snill.

Hvis du er så tøff som du tror, gir du blaffen i hva lokalmiljøet tenker om at du sitter der på en kafe, med en langhåret freak med piercinger på. Han er ikke voldelig. Han kan nesten ikke drepe ei flue. Nei, han er såvisst ikke farlig. Jeg vet om folk som aldri har rørt rus som er farlig. Men han her har et hjerte av gull. 

For en vakker dag kan alt ha snudd. Det kan hende han overlever det hele. Kanskje er det akkurat han som senere kan lære ungdommene våre litt av hvert om livet. Hva var avrusningsinstitusjonene foruten de med tunge stener i bagasjen.

Noen er glad i deg. Noen synes du glitrer som en knust ametyststen. Og knuste ametyster er vakrere enn slepne. Ikke bry deg du, kompis, om dem som ikke ser det. 

Jeg ser det.

Jeg ser deg og drømmefangeren din.

Reis deg, børst av deg støvet og lær deg å bli glad i deg selv.

A.F.E.: "Du kan bedømme. Men aldri fordømme." "Hvis det er mørkt. Tenn et lys"

 

 

 

 



 

Duften av lilla bilpolering



 

Jeg trodde aldri jeg skulle ta det som et kompliment. Men det gjør jeg. Han sa jeg dufter som lilla bilpolering. 

-"Det lukter godteri. Skikkelig godt. Ja lilla bilpolering dufter godt assa!"

Jeg vet jo at vaniljeparfymen min er en sikkerstikker, så jeg forstår at han digger å polere bilen sin..

Anyway. Det var denne daten i går da. Ingen vits i å bruke timesvis på matlaging. Han hadde ikke lyst på. Og da jeg skulle varme den hjemmelaga lasagnen i mårest, ble den ikke gjennomvarm. Ingen vits i å shine kåken med støv på hjernen og flekker på fingrene heller. Han fant frem til et par sølete legoklosser lell.

Det var gøy som fy, og vi kosa oss skikkelig. Trengte dette, kjenner jeg. Vil gjerne ha flere slike kvelder og morgener.

Men det var noe jeg lovte ham for en uke siden. Jeg lovte ham å coole ned forelskelsen, slik at vi kunne møtes og kose oss som venner, med avskrudde følelser. 

Nå er jeg der. Det var fantastisk deilig å kjenne på en crush, og nå kjøles jeg ned til normaltemperatur igjen. Akkurat som jeg lovte. Jeg skal ikke skuffe ham. Skal jo holde løfter.

En venn å ha det gøy med. Why not. Vi har det jo moro vi. 

Og når sant skal sies, er det slitsomt når forelskelsens galskap tar overhånd i det som skal fungere som en hjerne. Man farger seg bilder fra fantasiania, og drømmer seg bort i uvirkeligland. 

Så nå har jeg gjort alt jeg kan for å kjøle ned følelser jeg lovte å coole down. Kjørte på, nøt noen crazy days of thunder, og lot det bli too much med vilje, så jeg kunne roe ned med motivasjon på topp etterpå. De normale fruktene er faktisk deilige å høste. I can relax, og tenke på andre ting igjen.

akkurat som han ønsket.

 

In the name of date!

 

Det ersåbra atte dem ikke ser oss timene før daten disse karene. Der vi jumper rundt på en fot med strømpebuksa på halv, headbangende til Beastie boys, mens vi fighter for our right to be oversminka. 

Så setter det utfor trappa til Rage against the machine in a bulls of parade......

Skal fortelle hvordan dette gikk senere. For nå er han visst på vei. Og jeg har ikke tråkka i salaten, FOR DEN ÆKKE LAGA ENDAAA!!!

Good evening fra crazytoppen...
 

Jeg holdt på å dø

 

I går var det rett før jeg strøk med. Det holdt på å gå riktig ille.

Det var bråkete. Det var heftig. Og det krevde mye av meg å greie å puste i det hele tatt.

For i følge min samfunnsengasjerte bohemevenninne Perla (la oss kalle henne det. Hun er av det private slaget), så kan man faktisk dø av latter..

Og hvis man kan dø av latter, da var jeg i ferd med å le meg ihjel i går. Jeg vrælte. Hylte. Knegget. Falt ned av sofaen og gikk ned i bøy. 

Perla og jeg, vel... det er noe så inn i granskauen med kjemi der, at slike kvelder blir heavenly magisk. Vi sitter og ruger på samme humor, og med Perla er jeg fri.

For tenk så befriende, med slike ekte og ærlige venner. Alltid en god story på lur som vil få deg storøyd og lattermild, og hun kan lett finne på å dramatisere det hele med et slags humor-rollespill, for at et surrehue som jeg skal forstå det.  Slike venner leveres sladderfritt. Null gossip. Girls just wanna have fun. Girls og girls fru blomkarse; Perla er et år eldre enn meg, og jeg er 36.

Du kan stole på at Perla ikke alltid er enig. Lite på at hun er et fyrverkeri av interessante meninger og dampende het feminisme.

Feminisme? Jepp. Men. Feminisme med kunnskaper om feminismens historie sådan! Visste du at feminismen startet i USA, (Når var det igjen, Perla mi?) og at det kvinnene i utgangspunkter ville ha slutt på, var selve objektiviseringen? Likelønn og slikt som senere kom på banen, var like absurd for dem som puppene fri ville vært for oss den dag i dag. Disse damen er eldre nå, og sitter og rister på hue og river seg i håret. For, det er jo vel og bra men likelønn. Viktig. Men selve objektiviseringen, den har jo gått tilbake. Og det er akkurat som om vi spiser det uten å spørre etter ingrediensene, i ei suppe som inneholder blader i butikkhyllene med kun nakne, objektiviserte damer, med fokus på hver sprekk av kroppen, men null blottede herrekropper. Vi damer står utstilt som objekter. Perla og jeg spytter og freser engasjert når vi når toppene av slike samtaler. I går hadde vi høytlesning av denne som jeg publiserte her inne på forbipolene i fjor sommer:

http://m.forbipolene.blogg.no/1434047801_free_them_b__b_boo_bo.html
 

Tilbake til temaet. Det er altså mulig å le seg i hjel. Og i går fikk jeg høre av Perla at EN MANN faktisk døde av latter en gang!!

Jeg husker ikke hver detalj, but it goes like this: 

En mann skulle på bordell. Der fikk han utdelt en dame. Hun ventet inne på et rom. Da han åpner døren, fikk han se ingen ringere enn sin egen søster. Han begynte å le, og klarte ikke å stoppe. Så lo han seg i hjel, med et latterlig ettermæle vel og merke... 

Så. I går holdt jeg på å dø. Lo meg nesten i hjel. Men her sitter jeg, og kjenner at jeg overlevde en kveld med perla mi, der vi lo 80 % av tiden. Jeg måtte tilogmed bytte bukse if ya know what I mean!

Vi skal gjenta det snart, men da skal det være en kveld hvor begge barna mine sover hos pappan sin. Perla og jeg skal trille bortover fortau av latter, stupe ut på byen og le oss halvt ihjel. Så skal vi med nød og neppe overleve det hele, og finne ut at vi har grini ut all sminken. Så skal vi grine av oss resten med skummel latterkrampe.

Men det kan se ut til at vi får company! For i går var vi så teite at vi filmet Perla sine rollespill, mens vi vrælte magevondt av latter, for så å sende de til flørten min som satt og spekulerte et par kjøretimer herfra. 

Han skrev han ville være med på moroa, han også neste gang...  Får håpe han overlever! 

 



 

sommerflørt og fritt fall



 

Det er sommer. Sola riktig steker seg inn mellom blomster og busker. Nei. Den gjør vel egentlig ikke helt det. Innimellom smeller den sola til med sunshine. Hetebølge derimot, eller noe slags pangsommer, er det nok ikke enda.

Men inni meg. Der er det både hetebølger og overopphetning. 

Slik en drømmesommer jeg risikerer å gå i møte nå, har jeg aldri opplevd. Bare så synd jeg ikke kan bytte ut 69 med "Summer of 16".

Det kan nemlig si pang akkurat når du minst venter det. 

Tenkte å la det gå over med høstens kjølende vindpust. Vinke farvel til en fargerik sommer og gå vinteren i møte med fine minner. Hvilken høst det blir, er uvisst. Jeg kunne liggi i en sånn sterk og trygg armkrok og stryke på denne magen mange sesonger jeg.

Han er ikke herfra, og bor noen timers kjøretur unna. En annen dialekt har han også. Han er fresh, humoristisk, smart og sexy. Nøler ikke med å hive seg med på en weekend til sydligere strøk. Er sugen på å leve livet og ha det gøy  Og han får det til å kry av sommerfugler inni meg, av en eller annen eller flere grunner. Men dette er ikke en mann dere får møte her inne med det første. Kanskje aldri. Jeg tuller ikke, han finnes. Men han liker ikke å stikke seg frem, og det respekterer jeg selvfølgelig.

Motpoler må til for at magneter skal funke, som han påpeker. Og denne sommerhøstvinterkanskjevårflørten gjør nettopp det, den funker. Jeg går rundt og smiler og han går rundt og smiler. Jeg får enorme skrivekick, er en gladmamma, og kjenner at jeg lever. Alle rundt meg liker at jeg er så happy, hvilket betyr at en sånn flørt kommer godt med.

Fritt fall er digg. Der suser i ørene, og fallskjermen kan utløse seg senere. Det er god tid. Jeg kan le og falle samtidig, og jeg er ikke redd for å bli såra når jeg hit the ground, for jeg har så mange ganger før tørket av meg støvet, reist meg og danset videre.

Aldri før har jeg sett en så deilig, fin og sexy mann som dette, så jeg må jo innrømme at jeg ikke helt skjønner hvorfor han vil kose med akkurat meg. Han som bare kan plukke med seg ei tøs fra et utested akkurat når og hvor han vil, fordi han er så nydelig. 

Og DET er jo litt av en sommergave hva? Den pakken kan jeg godt pakke opp og være takknemlig for. Nyte den så lenge den varer. Mine lesere aner kansje hvor digg dette oppleves for meg nå, etter alt jeg la bak meg. For nye lesere, gå inn på kategorier og finn "min egen fortids historier", der har jeg skildret veien opp hit.

Jeg kan å nyte livet, og er i stand til å kjenne meg lykkelig. Takknemlighet er hva det handler om. Takknemlig for en ny sommer inni meg som jeg trodde jeg aldri skulle se snurten til. For en ting er å tenke positive tanker og nyte livet. Det er når du hopper opp til høyeste etg at du kan stille deg på taket og kjenne vinden suse. 

Og der er jeg så heldig å få stå en stund nå 😄

Derfor er jeg så GLAD 😉

Hva med DEG, har DU en sommerflørt, eller en summer of 69 å fortelle om?

Du elsker meg

 

Du er et mirakel for meg. Den første gangen jeg stirret inn i de uskyldige kloke øynene dine, visste jeg at vi har møttes før.

Jeg elsket deg fra første sekund. 

Baby du ga meg nytt liv, samtidig om jeg ga deg selve livet.

Jeg var vant til å føle denne kjærligheten. For du har en like høyt elsket storebror. De sier dere er like. For meg er dere to helt forskjellige, og jeg er glad i hver millimeter av dere begge.

Det har gått snart to år nå, barnet mitt, og det skjer fantastiske ting. Det går opp for meg, at du elsker meg også. Hver kveld vil du trykke det bittelille kinnet ditt inntil mitt, og holde det der lenge mens du koser med ørene, flakker med øynene og sutter på smokka.

Jeg betyr mye for deg. Du elsker meg. Og når storebror er her, flommer det over med mammakoser og klemmer fra dere begge. Og så gir dere hverandre koser, smil og søskenkjærlighet. Bøker, Donald Duck, dansing på stua, lego og taco. Vi koser oss sammen, vi tre. 

Mamma trenger ikke mer enn dette, skjønner du, lille mirakel. Dere er mitt alt, og noen ganger gråter jeg av glede for det. 

Vi har livet til forundring, og jeg har dere til låns. Jeg kan ikke forvente at dere forstår alt. I forigårs hadde du laget et kunstverk av dimensjoner, uten like. Ok, det var leire, og det var på stuebordet og tvbordet. Skviset utover i vakre farger. Dette hadde du jobbet lenge med, mens jeg var på kjøkkenet. I flere minutter hadde du konsentrert deg for å lage dette verket. 

Jeg så det vakre kunstverket ditt vennen. Ga deg skryt og beundret det sammen med deg. Du var så stolt. Du vokste et par millimeter der du satt i sofaen og smilte selvsikkert. Dette gjorde du ikke på farsk. Ingen har lært deg at modelleire ikke skal klines på møbler. Så du fortjente beundring.

i to dager så vi på leirekunsten din. I dag var det på tide å fjerne det før støvtørken, og da hjalp du meg med de små fingrene dine. Vi koste oss. Det ble et par verdifulle røde flekker på et tvbord, som alltid vil minne om deg.

Fremover får mamma skjerpe seg, hva? Og ikke la modelleiren ligge framme så du ikke skjønner hvor vi ikke skal kline den. Og så må jeg skaffe deg noe som du kan lage flere leireverk på!

Jeg elsker dere, gutta mine. 

Og tenk, jeg er så heldig, at dere elsker meg!


 



 

SEXY LADIES



 

Funday night med 7 av verdens 9 mest hotte damer, join the joyride!

 



 

Barndomsvenner med ungdomstida vi la bak oss, men samme hvor gamle disse damene blir, vil jeg alltid se dem som vakre, pene, hotte, smarte damer.



 


 

Funday møttes vi på Kimen kulturhus, Stjørdal, for å få med oss den vakre filmen "Et helt halvt år". Jeg må bare bøye meg i støvet; what a movie...  Anbefales både om du har lest boken og ikke.

 


 

Dette er Janne. Hun er som en klippe. Er alltid der. Dette er tøffa som tilogmed hadde stilt opp dersom det skulle filmes omkring denne bloggen. Jeg digger ærlige folk som sier e som der er. Ikke fakeness behindness. Hun er råere enn du aner, og er en trofast ressurs i mitt liv. Og se så fiiin hun er a!

Så dro vi på Egon og fant det gode gamle ungdomsbordet vårt. Der satt vi 20 år tilbake og følte oss unge og bittelitt coole på nittitallet, med stripete Cobainjumpre, klorabukser med huller i, og grønne strikkajakker... Vet ikke om vi var så sexy da, men vi var snille og gode med hverandre.

 

Ekte skjønnhet kommer fra indre landskap som har vært gjennom både solskinn og hardt vær. Jeg er sikker på at dere lesere kan se det; disse damene lyser skjønnhet og visdom.

 

 



Man bør ikke være hardtrent dagen før, når man skal møte slike flickor, for det blir garantert latter. Latter en klasse over normalen. Man skal ikke ha stive muskler, det kan bli veldig vondt.

 



Men alle latterkuler har (bør ha) en ende. Vi lovte at det ikke skulle bli lenge til den derre rekekvelden, og så spredtes vi for alle vinder igjen, så vi har maaaassevis å skravle om neste gang vi klemmes. 

Takk for en gøyal kveld, Tine, Liz, Liv, Hilde Mari (ramset opp utfra slik vi bodde i feltene da vi var barn, fordi vi er mange, og jeg glemskere enn gammal er) , Janne, Annette og Renate. Vi savna dere Monica og Siw 😙

 

Hils på verdens aller beste barnevakt med karen sin: Gunne og Sten 💖

 



Disse er fabelaktige for min lille goklomp

Ikke en eneste tåre, eller spørsmål etter mamma. Even elsker sin barnevakt Gunne dypt og hellig.
 

Og hun elsker ham:
 



 

Sånnt er priceless for en bipolar alenemamma som innimellom behøver latterkuler og kuling under vinga sine! 😍

ALLE UNGDOMMER BØR LESE DETTE!



 

Hei hå fjortis, this goes out til deg og de ultrasmarte vennene dine, fra meg, de livserfarne vennene mine, mamman og pappan din, og alle andre som river seg i håret. Ja, kanskje er denne også litt fra ei gammel frustrert bestemorstuggu med tikkende klokker og gammaldans på radion. Samt lyden av gode gamle norske strikkepinner. Du vet, sånne de lager de coole genserene deres med, av klokskap, varmende ull og null tull. Kvalitet. God gammel kvalitet.

Jeg har ruget på denne en stund. For i løpet av de to siste månedene har jeg opplevd to gode gamle hakaslepp. Du vet hva det er, sant? At du blir så sjokka at haka detter ned og du ikke får sagt stort. Bare måper.

Den ene gangen hendte det i stua mi. Jeg satt her med min svært smarte venninne, som ikke er født i Norge, men som har brukt snart 20 år på å integrere seg for harde livet. Hun har lært språket, skjønt kulturen, oppdratt 3 barn, og oppnådd tittelen "Stjørdal's bese zumbainstruktør". Jeg har testa timene hennes, og følte jeg var med i verdes cooleste musikkvideo. Hjemme har hun satt sammen en stil som Kamille kunne laget en 4siders om.  Sønnen hennes, han er en grepa kar han. En real tass på 16 år. 6 år side han var 10 år altså. Jøss. Jeg kan regne.

Anyway.

Sønnen til venninna mi var med denne kvelden. I det vi prater sammen, kommer det plutselig gravalvorlig fra sønnen: "Men det e jo sånn, at vi ungdomma faktisk E smartere enn dåkk voksne. Det e logisk. Dåkker e jo ganske du.." Haka mi datt. Jeg ble stille. Så på venninna mi, og hun så på meg med svartere øyne enn jeg noen gang har sett henne ha. Vi knurret. Så freste vi, og det tok av. Jeg bøyde meg ned og plukka opp den haka, så jeg kunne spørre: "MENER DU DET? Du mener det sånn seriøst du, hva?"

Han hadde ærlige og oppriktige øyne. Ja, dette mente han. Jeg fikk innblikk i en verden hos denne familien, der de voksne omkring han er vant til å høre dette. At de er dumme. Servere mat, vaske klær, og så få høre: "Du er dum. Jeg er smartere enn dere og alle andre voksne jeg..." De var blitt vant til å frese og riv seg i håret. 

Man kan ikke si at alle voksne er dumme, og alle ungdommer er smarte. Verden er en nonstop-pose. Og en annen vinkel jeg vil bruke her, er: Kan vi bruke ordet "DUM", og hva betyr "DUM"? Jeg kommer straks tilbake til dette, kid!

Les om mitt andre hakeslepp "the miles high one", her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1465286599_obs_oslo_bondets_anko.html

Klokhet er å mikse eq og iq i skjønn harmoni. Intellegens er evnen til å takle livet og dets utfordringer. Opparbeide seg selvironi nok til å tørre å le av seg selv når man feile. Selvinnsikt nok til å vite at man KOMMER TIL å feile, men at det er en del av livet. 

Jeg kan å skrive og bruke grammatikken på et greit nivå. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag ved å teste ut tanketeknikker. Du er god i kjemi og samfunnsfag. Ingen av oss er vel smartere enn den andre. 

MAN ER UVITENDE TIL MAN HAR LÆRT, OG ALLE HAR INTERESEFELT DER DE ER SMARTE, SMÅ BARN OGSÅ!

Hva betyr "DUM"? La oss dele ordet opp i små biter. Man er uvitende til man har lært. Jeg har ikke prioritert tid og energi på å lære meg golfregleglene. Blant annet av manglende interesse. Betyr dette at Tutta er smartere enn meg? Jeg kan lære meg golf dersom jeg ønsker. Man ER UVITENDE TIL MAN HAR LÆRT.

Bytt ut det dumme og meningsløse ordet "dum" med "uvitende", og du vil forstå buddhismen i det hele, kid. Bare ikke vær så ulærd at du kaller mora di uvitende.

For, la oss alle være enige i at ordet "dum" er like UT som duckfaces og de tåpelig dyre fjortisveskene deres som vi kunne lese om for en stund siden. 17000 kr for ei veske? Hvem er så uvitende at de prioriterer penger på ei veske, bare for å imponere andre? DU SKAL IKKE SØKE ANERKJENNELSE HOS ANDRE EN DEG SELV, KID! 

Ungdom! Hør nå her! Du komme snart til å forstå at du ikke har tid til å lære deg lære deg ALT denne jordkloden har å by på. Vi skal dø en dag. Og interessefeltet ditt brer seg mest sannsynlig ikke utover hele nonstop-posen. Du skjønte den bildeskildringen der hva? Hvis ikke kan du spørre mamma, pappa, eller den voksne du har å forholde deg til.

Jeg anbefaler deg å være så smart å lære deg EN ting først og frems. Skaff deg kunnskap omkring hvordan du best kan mestre læren om å elske deg selv akkurat som du er. Bli glad i deg selv og lær deg å ikke ta deg selv så høytidelig. Omfavn kompleksene dine og innse at du er født perfekt slik du skal være. Lær deg hvordan du kan bruke affirmasjoner til å manipulere din egen hjerne til å oppnå og fullføre det du ønsker å bruke tide din på. DU MÅ VÆRE SMART FOR Å OPPNÅ LYKKE, og du kommer ikke til å finne det i et annet menneske. Du må SKAPE LYKKE SELV. 

Å "dumme seg ut" ....ærlig talt, det heter ikke det! Det heter at man ler av seg selv, med en befriende humor og selvironi, i det man tråkker i salater og driter seg ut. DU, SOM ALLE ANDRE, KOMMER TIL Å DRITE DEG UT. Lær deg å tørke deg selv etterpå på en classy måte. Kan du DET, trenger du ikke være redd for å drite deg ut med den unge stumpen din! Med dette mener jeg at det beste dasspapiret er selvironi og humor. Le av deg sjæl. (Spør mamma og pappa hvis det blir for mange visualiseringer her.)

Å være smart er evnen til å kunne lære. Det er ikke snakk om å stresse med å lære seg alt i hele verden for enhver pris. 

Men du må ikke glemme eq. Din emosjonelle intellegens. Ta med deg empatien din.

Vi voksne. Vel. Vi vokste til. Grodde inn i ny selvtillit. La fra oss frykten for hva andre mente. Vi teiter oss til noen ganger BECAUSE WE JUST DON'T CARE, og fordi LIFE ROCK ROCK ROCKS when u don't care what kids and stuff, tror om oss. Hell yeah. 

Rent sosialt kan vi lære mye. Jeg tilegner meg kunnskap fra toppnivå ved å snakke med:

*de med Downs syndrom. De er smarte som fy, og tenker med en inspirerende tankegang.

*barn. De er uformede og har ikke begynt å dømme enda.

*alkoholikere og narkomane. Hvor mange tanker de må slite med å dempe, skulle man bare visst. De har svar på alt fra å tenne lys i mørket til å bedømme men ikke fordømme.

*folk fra andre kulturer. Der sier seg selv at de kan ting vi Nordmenn kunne hatt godt av å vite også. Og omvendt.

*gamle mennesker. Jeg kunne ADLDRI påstått at den kloke mormora mi og den tøffe mora mi er "dum". Aldri!

*faglærte innen felt der jeg ønsker å lære noe.

*mennesker med bred bagasje.

*ungdommer med tidlig åpne sinn.

Nåh, kid, går du bort til den voksne personem som sliter hue av seg for å forsørge deg og dine vrangforestilninger omkring iq. Så gir du vedkommende en lang klem og takker for maten, skoene, klærne, senga, tingene, duppedingsene, duppedangsene, kjærligheten og omsorgen. 

For takknemlighet, lille venn, er noe av det SMARTESTE du kan lære deg å føle. Det ligger mer bak dette. Viten om at likt tiltrekker likt. Det du er takknemlig for, vil magnetismen i universet gi deg mer av.

Men. Det er et men.

Det må være EKTE takknemlighet, sådan..

Lykke til.

 



 

Hah, Ally Mc Beal! I got my own!

 

På en hel uke er det bare lille Even og jeg her oppe på Lykketoppen. Vi er hjemme alene med andre ord! Pappan og storebroren har reist bort på ferie, mormoren er i syden, så vår verden har krympet litt. I morgen kveld kommer superGunne og passer pojken mens jeg drar på kino med damene og ser filmen "Et helt halvt år".  Utover det, er det bare vi to, gitt.

dette betyr at jeg mest sabnsynlig ikke får tatt de regelmessige treningsturene mine denne uken. Men hva gjør vel det...



 

Både Even og jeg får jo trent massevis når vi danser og tester ut vår nye Harman/Kardon radio. 

Her i stua er der rom for både Plumbo, Tysland, Metallica, Pink, Madonna, Dj Tiesto og alle de andre som lager all denne digge musikken..




Jeg vet at det er noe av det beste Even vet. Å danse rundt på stua. Husker jeg var misunnelig på Ally McBeal, den gale seriedama på skjermen som hadde sin egen dansebaby. Den var så søøt... Nå har jeg en dansing baby sjøl, og GJETT om jeg er stolt av ham. Det er bare det, at det er toppers at ingen andre enn min dancing baby ser denne mamman i det hun også rocker og twister rundt her. 

 



He's got rythm, he's got style, his my: DANCING BABY!!
 



 

Ha en vidunderlig saturday night, hilsen fra Lykketoppen 1

 

It's pretty damned make up, okey...

 

Howdy! I 2015 hadde jeg flere innlegg der fokus var på makeupfritt ansikt. Det er på tide å starte det nye året med et innlegg til i denne sjangeren.

Kjære lesere. Jeg er klar over at mange av dere er av yngre garde å regne. Og jeg er klar over at dere ser og leser mye glam, pomp og prakt, både i bloggverden og internett ellers.

Dette finnes ikke. Det er bare spakkel, hele greia. Hvis det kom noen søte små grønne romvesen og helte makeupfjernemiddel som kom til over alt, over hele planeten, over oss alle sammen, hva hadde skjedd da?

Jo, dette: Du som sitter på restaurant, varm blusen og kokrød av sjalusi i toppen, sviende trist fordi typen din ikke greier å la være å titte mot den glamorøse ladien til venstre. Du hadde fått deg en lettende god latter, for å si det sånn..

Du som alltid har lurt på hvordan butikkdama egentlig ser ut under alt spekkelet som ser ut til å flake av med jevne mellomrom: wellawell, here's your day ;)

Vi spakler og sminker, og sminker og spakler. Jeg er ikke bedre sjøl. Jeg kan være ganske så forfengelig.

Men heldigvis har jeg rotfeste. Langt der tilbake i et fjøs på ei øy, der jeg hjalp mormor med å måke kuskit og strigle kuene fra en liten krakk. Hvor kom melka fra? Eeeh what? Selvfølgelig visste jeg det. Fra jeg kunne prate. 

Ja jeg har rotfeste. Langt tilbake i en liten robåt på sjøen blant Vesterålens vakre fjell. Fisken på kroken var ikke særlig mye glitter og stas å ta i. Hvordan man fisket pilke i styrtregn? selvfølgelig visste jeg det...

På potetopptakeren på øya. I lek nede i fjæra. Leiregjørmebading i Vesterålen. Teltturer. Hytteturer. Ja, jeg har rotfeste. 

Jeg er den som tåler å vise deg mitt sanne ansikt. Selv om jeg tidligere har slitt med all verdens komplekser. Jeg er litt glad i de kompleksene nå. Omfavner den som en del av det perfekte uferfekte. 

For du vet vel at alt uperfekt ved deg er perfekt? Alle kom vi hit ferdig laga. Pretty damned perfect...

Du. Du unge, grytidlige, pur pur unge: ikke la deg lure. Prøv å se for deg alle uten all denne sminken. Internett er en plakat. Og du skal ikke kjøpe alt den dør etter å reklamere inn i ditt sinn. Du skal tro du er noe, skal du. 

Jeg er smart. Jeg kjøper ikke alt der dyre dilldallet. Kremen min funker som både dag og nattkrem, og koster 60 kr. Den var best i test på TV2hjelper deg. De hadde også en sjampootest, der en sjampoo til 8 kr vant soleklart. Jeg bruker den. Det er bedre å satse på litt dyrere balsam og hårkur. Jeg kjøper aldri overflødig sminke. Vet hva jeg trenger, og kjøper kun det som er i ferd med å gå tomt. Parfymen min er rågod og får mange komplimenter. Den koster 39 kr. Og Yerka som deodorant is my savior. (Jeg er ikke sponset av noen)

VÆR SMART, JENTE! Ikke la deg blende. De smarteste skjønnhetstipsene er ofte de rimeligste og enkleste. 

TA KONTROLL, JENTE! Det er DU som bestemmer hvordan du skal se ut, og til hvilken pris. Butikkpersonale i fjongfjong-butikker er ofte lært opp til å få deg til å føle deg "dum" og "fattig" dersom du plutselig ombestemmer deg og "skal ikke ha dette lell". Ansiktsminikk og blikk som kan drepe. Ikke gå på den. Hardne til stemmen din og si bestemt at du IKKE KJØPER DETTE. At du IKKE TRENGER DETTE. 

RYDD HJEMME, JENTE, og se hva du kan finne der. Du kan søke opp ansiktsmasker av kjøkkeningredienser, og like så hårkurer.

Og DU bestemmer hva som er pent. Pent for deg, er pent i DIN verden. Fint å gå litt uten sminke? Fint å droppe all denne negle-hud-og-hår-behandlingen en måned eller to? Ok, du er bossen. Du bestemmer det.

Jeg er en superfooder. Jeg dropper all salongbehandling bortsett fra frisør, og kjører på med spirulina, chiafrø, grønn te og hvetegress. Dette gir meg det jeg trenger innenfra for å stråle. 

Ta deg en joggetur hvis du ønsker å være litt penere uka som kommer. Det gjør underverker. 

Nei, jeg er ikke noen skjønnhetsdronning. Her inne på forbipolene kommer du ikke til å finne særlig av sånnt. I såfall bare smarte, rimelige råd. Denne dama tilhører ikke gruppen av tomt trollgull.

Jeg sitter for godt i den båten oppe i Vesterålen , skjønner du. Står for stødig på den lille krakken i mormors fjøs. Er litt glad i den kua jeg strigler. Det er en egen stemning der inne i min trygge og uglamorøse barndom. Ja jeg hopper snart i havet. Opptil flere ganger, skjønner du.. 

 Kjære unge jente. Sett deg selv sammen akkurat som DU vil. You're the boss. And only YOU are the star..

 

 

 

No fake up 👧👱💇💅💄


 

Til ungdommen. Denne er først og fremst til dere. Jeg skal nå blogge et innlegg om mote, stil og sminke, og jeg kommer til å gjøre det rett fra hjertet.   

La folk gjerne fortelle deg hva du kler. Men la ingen fortelle deg hva du ikke kler. Du kan tone deg inn på akkurat hvilken hårsveis og klesstil du vil. Du kan også lett tone deg inn på den måten du ønsker å sminke deg på. Prøv å plukk ut det du liker innen moten, men følg den ikke slavisk.

Kjenn deg selv og vær tro mot den du ønsker å være. Vil du variere, så gjør det. Bruk din kreativitet, du skylder deg selv å tenke sjæl. Jeg hører dere kler dere mye likt nå til dags, ungdommer... Og jeg hører dere stort sett har samme type hårstil og måte å pynte dere på. Føles det bra? Å fortrenge den gudinnen du er til fordel for en slags "wanna be my friend and her friend, and hers friend too.." ?

Mange sa til meg at jeg aldri burde ha annen hårfarge enn de fine lange sorte lokkene mine. Så ble jeg red head. Jeg lærte dem at det var helt ok at håret mitt skulle være knall rødt den perioden. Folk sa til meg at jeg aldri ville passe til blondt hår, jeg med mine trekk. Så det måtte jeg jo sjekke. Testa ut om det stemte, og dem tok feil. Andre tar stort sett feil om deg skjønner du, og du må vise dem hva som stemmer. For kun du vet. Bare du kjenner deg. 

Jeg er 35 år, og mine venninner ville ropt høyt i forferdelse dersom jeg plutselig kledde, sminket og hårfriserte meg likens som en av dem. Langt verre, at vi alle var tro kopier av hverandre... 

Du er ung. Du er ca 15 år eller deromkring. Da vi var 15 år i 1995 ville det samme skjedd dersom noen prøvde å kopiere noen: ramaskrik.

Torgersen sang oss gjennom 80tallet: "Du må tenke sjæl.. !" På tide å rocke opp den låta kanskje? På tide å rocke opp hele deg på DIN måte, og finne ut hva DU liker? Come on, kid, klore de dongeribuksene, sy på de kule lappene, perl de smykkene, farg eller blek det håret og dra på loppis. Vis dem hvem som bestemmer inni deg, på ditt ytre.

Det DU liker, det er din stil det serru. 50% av verden's befolkning kommer til å like den, og 50% av dem kommer ikke til å like den. Men ingen av dem kommer til å ha tid til å tenke over om de liker stilen din eller ikke. Iallefall ikke de kule, selvstendige med sin egen stil. De kommer til å være for travelt opptatte med å leve sine spennende liv. De som har tid til å kritisere stilen din er uansett for kjedelige til å gidde å bli videre kjent med. 

"Free your mind, and the rest will follow. Don't be so shy, and don't be so shallow!"

OUTFIT INPUT


Dette er dagens outfit ja gitt. Veska er kjøpt på Shangri La i Oslo.  Egentlig som pengeveske til Mathias på ferietur med Piratbåten for 2 år siden. Han har endelig skjønt at det er en dameveske, så etter to år med sikling får mamman her bruke den. Fikk den faktisk, etter litt jentelusprat mohaha..  Skoene er kjøpt i Trondheim, og jeg husker ikke hvor. Ikke jakka heller. Og ikke shortsen heller. Enda den er kjøpt nylig som fy. Barseltåka brer seg utover.. . Meeen, singletten, den er kjøpt på salg på Carlings, hell yeah 😀

MAKE UP 👛💋💄👡💅👢👗


 

Dette er hvorfor jeg skal være forsiktig med å dømme folk som tar plastiske operasjoner. Jeg som nesten hver dag redigerer hele ansiktet inn i et pyntet preg. Slik har det vært siden jeg var lita jente og så storesøster bli sminket nydelig av pappa før klassefest. Jeg tror det endte med at han måtte sminke meg også. For jeg glemmer aldri de grønne fine kajalstrekene i min søster's plutselig så eksotiske ansikt. Jeg var stum av beundring. For ei dukke! Nesten finere enn den mørkhudetfargede dukka mi. Skal jo ikke skrive her hva jeg kalte den dukka, men den var iallefall den fineste jeg hadde. Yndlingsdukka mi. Og nå var søstra mi like fin som henne. 

Vi hadde sånne sminkepyntedukker, og samme hvor tøff guttejente jeg skulle være i fjortistida mi, så var det noe med sminke som tiltrakk meg. Jeg kunne gjemme meg og bli ei anna jente på ungdomsskolen. Bak pudder, kajal, øyenskygge og mascara. Spurte og grov damene på parfymeriene, og ble etterhvert ganske flink til å redigere meg selv. Lage en annen meg og gjemme meg der. Jeg med alle de bipolare tårene. Jeg som kunne sitte og lytte til Metallica's rockeballader og gråte mens jeg skrev dikt og sanger. Da kjente jeg meg naken og sårbar. Ville ikke vise alt dette følsomme til andre på dagtid. Og det er ikke til å legge under en stol at jeg slet med enorme komplekser.

Så er det blitt en vane da. Pynte seg hver morgen. Gjemme seg litt. Men ikke alltid. Det er rom for å være usminket theese days. Jeg har jo jobbet i 10 år med forskjellige tanketeknikker for å bli mest mulig glad i meg selv akkurat som jeg er. I kompleksene mine også. 

Noen sminkevideo kommer jeg nok aldri til å legge ut her. Jeg kan teste ren økologisk makeup, men å vise folk de to eneste måtene denne dama kan å sminke seg på, tror jeg neppe er så interessant å se på. Og bikinibilder kommer aldri til å bli redigert i den forstand at kroppen min endres på. For i en alder av 35 år og mamma til to, gir jeg blanke i hva folk mener om cellulitlår, keisersnittmage og sunnhetshake. Alt jeg gjør med meg selv, gjør jeg kun for å være fornøyd selv, og for å være for barna mine den mamman jeg mener egner seg best som morsemne. Og jeg støtter ikke samfunnets kroppshysteri. Alt av halvnakenhet i denne bloggen kommer alltid kun til å være stille protester mot det radmagre idealbildet. Jeg heier på Monroe!

...en gang for noen måneder siden lå baby Even i stuevugga si og sov. Jeg sminket meg. Da han våknet og fikk se meg, hylskrek han og vrælte helt til han lettet forstod at det var mamma sin bak de svarte linjene og strekene... Han kjente meg rett og slett ikke igjen. Stakkar liten, det vred seg litt i mammahjertet mitt, og fra da av pynta jeg meg litt mindre en periode, så min søte lille skulle få kjenne igjen mamman sin, ekte og uredigert, som han best kjenner meg... 

Ja jeg er glad i sminke. Og jeg liker god kvalitet på sminken. Jeg trives best med Art Deco's eyelinere, kajaler, pudder og øyenskygger, Gosh xreme liquid gel eyeliner, Hypnose mascaraene fra Lancome, Loreal's produkter og Max factor sine lipfinity. Og jeg er nøye med  å rense ansiktet hver morgen og kveld. Jeg er av typen som ikke bare kjøper ivei masse sminke. Jeg vet hva jeg vil ha, og kjøper kun nytt når jeg går tom. Og jeg er kresen. 

Nå skal jeg inn i en helt ny verden innen make up. Den besvisste verden som jeg enda ikke har peiling på. En verden av ren, økologisk sminke som ikke er testet på dyr. Jeg skal utfordret meg selv og la yndlingsproduktene ligge. Ikke helt enda, men snart. Det inngår i at jeg bytter ut alt av hudpleie, hårpleie og vaskeartikler med rene økologiske miljøvennlige produkter. Jeg har alt å lære, og gleder meg. Alt jeg lærer skal jeg dele her.

Shortypoem for the young one:

Make up, make down, wear that safety crown. Make here, make there, make it anywhere. But love your naked skin, and don't try to be too thin. Cuz you aint got time for anyting else girl, than make up, smile and a lovely pearl...

My redhead days...

Da jeg var rødhåret, inntil for et år siden, var det annerledes å være til enn nå. Jeg ble vant til at folk skvatt til da de så meg, antakelig fordi fargen var såpass tydelig og knall.

Det var en kurfarge jeg brukte, så håret var sunnt og friskt. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde en tydelig knallfarge i håret, og kunne ta meg selv i å spekulere på hvorfor folk glodde lenge med rynkede panner i butikken. Hadde jeg matsøl rundt munnen eller hadde jeg klær på vranga?

Som regel husket jeg knallfargen på topplokket på vei ut av butikken, og da ble det litt humring inni meg (og litt humring høyt noen ganger)

Jeg ble lei av å bli sett på som så sabla overoriginal, og det å bli glodd på over alt.

Selv om jeg synes rødt hår er fint som fy, selv om jeg er en skapliker av klorede dongeribukser, stripete Cobainjumprer og grønne strikkajakker til hullete jeans, og såvisst er en nittitallsfreak fra 80tallet, savner jeg ikke det røde håret enda heller.

Ikke enda 😉

Halvnaken sannhet: Heia Marilyn!


 

.....ingen andre skal bære disse formene. Bare jeg. Ingen andre skal svømme med denne formfulle kroppen. Bare jeg. Og jeg kan pynte den med rødt, svart eller blondt hår, alt etter som jeg bestemmer meg for...


 

Jeg nekter å delta i kroppshysteri. Jeg har faktisk ikke peilig på hvor mye disse formene veier. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Eier ikke badevekt heller...


 

Jeg elsker kroppen min. Den er i stand til å bære fram barn. Gi liv til små spirer med de brede hoftene sine.. som jeg aldri har tenkt å slanke bort...


 

Jeg kan løfte dere høyt, mine barn. Jeg kan leke sisten, løpe og krabbe om kapp med dere fordi jeg er en sterk og sunn mamma...


 

Jeg nyter livet akkurat som jeg selv vil med denne kroppen. Ikke som resten av den slankende diettverden vil. Jeg er selvstendig med alle mine kiloer, og jeg står på egne sterke ben...


 

Kun en gang har jeg gått på diett. I 2 måneder. Det var de siste 2 månedene av mitt siste svangerskap, og fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes. Og da alle diettene på en gang. Kroppen min bar barnet mitt og meg gjennom det også..


 

Det henger litt her og litt der, det er payback time: kroppen min har båret meg og barna mine over lang tid, nå er der på tide at jeg skal bære den med alt hva årene bringer av heng og sleng...


 

Barna mine elsker mammakroppen min. For den har gitt dem liv, og den leker og bader og tuller og tøyser med dem....


 

Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er. Er tilogmed glad i kompleksene mine, og alt hva jeg enda har igjen å lære. Jeg gir meg selv sunn drikke og mat, jeg spiser junkfood iblant, jeg trener fordi det gjør godt for kropp og sinn, og jeg later meg også når jeg setter av tid til det.

Jeg røyker ikke og jeg drikker ikke, og det får holde: jeg er ikke med på noe kroppspress.

Regnbuebarna våre burde få slippe å vokse opp i en verden med sykelig kroppshysteri. De burde heller få lære seg at de kan få være glad i seg selv akkurat som de er.

De bør absolutt lære det. For de kan løpe fra alle de andre kroppene, men sin egen kropp kan de aldri aldri løpe fra. Like greit å bli kompis med den først som sist...

outfit meg her og der...

Tunika kjøpt på Shangrila i Oslo. Øredobber kjøpt på salg, skjerf fått av mamma i gave, bukse kjøpt på salg på Freequent .... og hverdagsrot du skulle fått gratis av meg ;)

hits