Da de ga en 18åring elektrosjokk, og andre historier bak bloggen forbipolene.

 

Jeg skal nå gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal nå sette sammen de 5 første historiene fra min egen bakgrunn, slik at du lettere kan forstå utgangspunktet for denne bloggen.

 

Jeg har flere ganger i livet vært under bunn, hvilket er hvorfor jeg aldri i livet kommer til å miste den jenta som bor i meg. Dette er og blir en grønn og rufsete blogg fra grasrota, og sånn vil det forbli. Jeg var selv verdens mest usikre lille frø. Nå har jeg vokst ut i full blomst, og har ikke til hensikt å påvirke nåtidens skjelvende små frø til å kjøpe kostbar sminke eller dyre klær gjennom denne bloggen. Den er verdt så mye mer for meg enn overfladisk reklame.

Jeg er stolt over å heller kunne vise gjenbruksverdenen med sin loppis vintage. Vi har mer enn nok å ta av. Vi trenger ikke mer ting. Vi trenger nestekjærlighet, åpenhet mot tabu og fjerning av fordommer og skam.

 

Nå skal du få lese om jenta bak denne bloggen. Jeg er så stolt av henne. er så glad i henne. Akkurat som hun var. Jeg skammer meg på vegne av alle som spredte ondsinnede rykter om henne, som kalte henne "rar" og som aldri ga henne en sjanse. Jeg skammer meg ikke lenger over meg selv, for jeg vet hvem hun var. Jeg vet hva som hendte og hva som aldri hendte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen som helst problemer med at dette er min fortid. Jeg har utviklet meg som skribent på disse to årene, og har derfor gått over selve skrivingen som min egen redaktør. Velkommen til forbipolenes lengste innlegg noensinne:

 

STOCKHOLM`S RØMLING
 

Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt. Et nytt kapittel startet med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før navnebyttet, det jeg skal fortelle om. Det skjedde etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Ja, det hendte en stund etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser. 

 

Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologen mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: "dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!"  

 

Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Psykologen tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller. 

 

Jeg var så redd, så veldig liten, og allerede sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykolog med makt hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar. Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos bipolare.

Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt. For gråten bare hang der. Tårene kom ikke frem, for de ble hindret av piller jeg ikke ville ha.

 

Den delen av psykiatrisk som lukket avdeling skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist, skremmende og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, ville ikke vært bra for noen.

 

Det var kveld. Det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent! Det føltes som om tiden stod stille i en slags stjernehimmel.

På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: "Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?"  Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet "på bedre tanker", og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en "meg" i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt... Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve. Måtte ta tidenes sjanse.

 

Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg.  Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.

Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm for 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri... Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: "Kjør mæ til torget!" Taxisjåføren snøftet og sa: "Hvilket torg? Her e ju många torg..!'  Jeg sa: "Hovedtorget da" og smilte overlykkelig. Han sa:"Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!" 

 


 

Man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får riktig medisin av en dyktig psykiater. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien's side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer. 

 

Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt... Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.

Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: "Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!" Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: "Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!"

Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm's partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm's businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma's gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en "trivelig" kaffeprat ;) 

Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille "bagasje", der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god  i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: "Hey flickan, vil du ha en bæsj?"  Så jeg rart på han og sa: "...om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!"

Eng ung "mann"/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller. 

Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.

Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen... skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by. 

Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit. Lot livet føre meg dit det ville.

 

På Mariatorget fantes en kafe ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta.

Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: "...men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?"  Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel.  Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:"Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på...!" Før hun gikk inn døra til toalettet.  Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra. 

 

Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson. 

Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet "Gamla Stan" så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan's vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en "gravid mage" under jakka.

 

Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: "...hjelp mej, jag er gravid och har ingen".

Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg... Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk...

Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: "Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej." Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna's seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Pernilla. Nok en gang denne snipete holdningen: "Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!" Anna lo og sa: "Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Pernilla"  Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna's gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna's hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? Jeg skulle klemmet deg i timesvis, skjønner du.

Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna's nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. Samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den magen...

For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive videre. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤

  

 

 


 

Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 ...for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜

 

Verden var preget av Angel's crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige's Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion's vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don't speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana's smells like teen spirit, og gråt til Metallica's unforgiven.

Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt.

 

Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte "snilt", "omsorgsfullt" og "trygt"....  

Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Hun het verken Pernilla eller Gunilla, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka fra  2015 bare varer og varer helt til 2017. Jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre, nedre hjørne. 

 

Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker. Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre. Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.

Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) ...men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte GunillaPernilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla's fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og jeg var ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.

 

Neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den."Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Pernilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med ;) Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk "bo" mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og "sang" med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Det finnes en eller annnen person her i verdensom har et videoopptak av dette: Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p 

 

Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det. 

Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag. 

 

Jeg ga opp. Bare var der og ...bare var.

Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut og ville bare være ungdom. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg som var 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte.

Velkommen til historien om Diana:

 


 

 

Anna hadde altså  bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av "slike som oss" som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna's vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Jeg satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm's gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna's trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang, og trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan's gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

 

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. Tidligere medlem av 4nonblondes "innan Linda", som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

 

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge's låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? Hvor hører jeg til?

Jeg husker ikke hvor Diana's sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

 

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: "Men hva fan! Så der kan du inte gøra!" Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. "Nu, tjejen, mår du okej om en stund."

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kunne takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm's nattedronning med det lange mørke håret. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm's gater lærte meg om dagen derpå's mørke slappsføre.

 


 

Stockholm begynte å nynne farvel.

Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna.... 

 




 

DA DE ELEKTROSJOKKERTE MEG

 

Jeg tok med meg den lille tatoveringen på skuldra mi som jeg hadde fått for 200 kr i ei sjappe i Gamla Stan, og gikk av flyet på Værnes flyplass. Jeg tok også med meg minnene, men mange av dem skulle snart bli slettet for alltid, sammen med en god del andre minner jeg burde huske fra min ungdomstid.

Jeg ville gjemme meg, ville være usynlig. Det faktum at absolutt alle på min alder hadde gått videre som de skulle, med sin normale utdannelsesvei, mens utskuddet meg satt der i skammenroken i tabuland, var jeg mer klar over enn hele resten av verden. Men dersom jeg skammet meg fra før, var det ingenting i forhold til hvor lavt jeg nå skulle tre nedover på rangstigen. Året var fortsatt 1998. Jeg var fortsatt 18 år.

 

Dette er det ikke alle som kommer til å like at jeg skriver om. Dette er tabu. Man snakker ikke om slikt, langt mindre skriver det offentlig. Men jeg kan ikke lenger argumentere for å tie. Dette som skjer i norge's sykehus hver eneste uke, skal jeg såvisst både skrive og snakke om ja. Og jeg er ikke redd for hva folk synser og mener om det. Jeg har ikke gjort noe som helst straffbart. Og i tillegg var jeg bare en jentunge på 18 år. Det hendte i min pur unge ungdomstid. En tid som altså skulle komme til å delvis forsvinne fra meg og min hukommelse for alltid.

 

Grunnen til at dette kommer til å bli vanskelig for meg å skrive om, er at det var noe aldeles helt forferdelig å oppleve, og det er noe jeg sjeldent tenker på. Fortrenger. Men akkurat nå er det rette tidspunktet for dypdykket. For jeg er lykkelig på en sterk måte som ikke går an å bryte ned. Jeg har brukt mine lærde metoder for å komme dit jeg er, og det har funket bedre enn jeg ante da jeg for ti år siden begynte å ta i bruk metodene og bygde meg opp. Jeg er virkelig ikke her for å behage andre enn barna mine og meg selv, og kan ta imot alt med et stort smil og et ordforlag som vil sette ut enhver kritiker i form av en diskuterende tassi. Jeg påpeker at jeg ikke er bitter den dag i dag. Jeg ser på evnen til å tilgi som noe man kan trene seg opp til.

 

De behøvde ikke å tvangsinnlegge meg. Uten riktig medisin sank jeg ned til minus selvtillit 100%. Usynlig ville jeg også helst være, fiasko som jeg følte at jeg var. Og hvor kunne jeg gjemme den unge jenta jeg var? 

Klart de ville hjelpe meg. Klart jeg kunne være der. Frivillig innlagt. Og klart de forstod at jeg ikke ville ha disse pillene deres. De hadde noe annet på menyen. Den timen psykiaterdama  og den psykiatriske sykepleieren forklarte meg hva de hadde å tilby meg av behandlingsmetode mot depresjon, vokste klumpen i magen min seg større enn jeg noen gang kan beskrive. Og jeg sa nei. Nei nei nei. Jeg ville ikke ha elektrosjokk. Jeg ser meg tilbake og skimter såvidt ei ungdomstid før dette. To år før de tilbydde meg elektrosjokk var jeg 16 år og bodde på jenterommet. Året før var jeg 15, jobbet freelance for lokalavisa og hadde masse venner. Og så er det veldig mye jeg ikke husker.

 

De sa: "hør på oss."  De snakket og snakket: "ECT-behanling må du prøve å ikke forbinde med ordet "elektrosjokk". Det heter Electronic Convulsion Threatment, og fakta er at det er epileptiske anfall vi utløser, og at disse igjen utløser serotonin, skjønner du..."  De trøstet: "...det er ikke farlig, og du blir tatt godt vare på"  Hadde de bare i samme slengen informert meg om at 1/3 av mine minner fra dette livet kom til å bli hvisket ut... At rent hukommelsesmessig ville en såkalt serie med ectbehandlinger fungere som en hiroshimabombe i hodet. At det var mange jeg ikke kom til å kjenne igjen på gata. At hele Isfolkeserien kom til å slettes fra hjernen. At jeg kom til å oppleve selve behandlingen som så skremmende at det kom til å sette livet mitt på vent i et tiår. Hadde de bare informert om alt, og sagt sannheten, da hadde jeg løpt for livet.

 

De sa: "Prøv det en gang, så kjenner du etter hvordan det føles." De normaliserte denne behandlingsmetoden med fine brosjyrer, og minnet meg på at jeg jo ikke trengte å snakke med folk om det dersom jeg syntes det var flaut. Som om dem og jeg forstod noe som resten av verden ikke var opphøyet til å fatte og begripe, som om dette var selve kuren mot alt. Og kontrollerte epileptiske anfall var ikke så ille vel?

Jeg hadde ikke noe liv lenger. Alt var ødelagt. Ryktet mitt var frynsete og jeg satt jo bare der i galehuset's skammekrok likevel. Så hvorfor ikke la dem grille hue mitt i samme slengen. Jeg kom ikke lenger ned enn dette i flauhet over meg selv.

 

Så innmari deprimert var jeg faktisk ikke, og dette mener jeg at de visste godt. Jeg både dusjet, spiste og ordnet meg, og hadde evnen til å være glad innimellom  Det var skammen og selvtilliten som var problemet mitt. Men det skulle ikke snakkes! Det skulle spises piller, reimes, låses inne eller elektrosjokkes. Hver fredag skulle det elektrosjokkeres. 

Mørkt mørkt og langt dypt der inne henter jeg fram vage minner fra svunne tider 17 år tilbake. Det er tåkete. Og de fleste steder i hukommelsen er det så tåkete at jeg aldri mer kan se. Men mye av det var så innmari traumatisk, at jeg ikke kan glemme. Akkurat det jeg så gjerne heller skulle glemt for alltid. Det er de gode minnene som ble til vage skyggedansere. Jeg mistet deler av meg selv for alltid. Minner jeg aldri får tilbake.

 

Å tråkke de tunge skremmende skrittene fra psykiatrisk avdeling opp til sykehuset, ung og livredd. Med massevis av klumper i magen, geleidet av alvorlige og bestemte sykepleiere med få ord i sine munner. Heisen ned til kjelleren. Hente sin egen seng. Heisen opp til toppetasjen på Innherred Sykehus Levanger. Å vente bitteliten ved senga i den store ventehallen ved siden av de stille sykepleierne. Nedverdigelsen. Å gjøre dette, er ikke noe jeg anbefaler noen. Jeg vet om bedre metoder.

Jeg tenkte i mitt pubertale sinn: De synes jeg er et så tragist tilfelle av galskap og mislykkethet, at de mener jeg trenger å fikses på denne måten. De har sikkert rett. 

 

Jeg legger meg på en operasjonsbenk. Legen som skal sette strøm på meg, sitter ved hodeenden, slik at jeg ser han opp ned. De andre står rundt. De er så alvorlige at jeg er overbevist om at de har rett i at jeg må gjøre dette. Ingen informerer meg om at de skal "teste elektrodene", altså sjekke at alt fungerer uten å sette i gang strømmen. Dette innebærer at man som pasient har fått på elektrodene på hodet, de trykker på en knapp mens du fortsatt er våken, og du hører en durelyd. 

Legen smiler, og sier: "Da tester vi!" Kjapt hadde de plutselig gjort denne prosessen med testinga si, og jeg stivnet til av ren skrekk og hylte: "Neiiii neeeiii!!! Ikke gjør det" De ble stille og rare, og lovte meg at hvis jeg fortsatte behandlingen, skulle de gjøre det til rutine at de aldri testet før jeg lå i narkose. 

 

Jeg ble avhengig av de siste deilige sekundene før jeg sovnet inn i narkose. I noen få verdifulle sekunder var jeg ei lykkelig ung jente. Så er det meste borte. Jeg husker ikke særlig mye. Husker bare at jeg var likeglad, men at jeg var livredd hver torsdag kveld og fredag morgen. En fredag løy jeg og sa at jeg hadde hoppert ut av vinduet og kjøpt meg burger på bensinstasjonen natt til fredag, slik at jeg ikke kunne ta narkose og få ectbehandling. Dette ble overanalysert i rapporter, og det står i min journal at de stusser over adferden min. Dette er en hendelse jeg har glemt. Jeg har lest det om meg selv i journalen. Som å lese om ei anna jente. 

Fra da av husker jeg bare glimtvis. Inn og ut av psykiatrisk, hver gang med en ny coctail medisiner på ca 3 sorter av gangen som de hadde lyst til å prøve ut på meg. Som jeg i utgangspunktet slettes ikke ville ha. Den sterke feilmedisineringen medførte meget varierende adferd. Medpasient Une som jeg fant i trappa under sykehuset en dag jeg skulle ta undergangen til kiosken. Hvor blå hun var. Hvor nesten død hun var. Hvordan hun klarte det noen år senere. RIP Une. Eivind, jeg og ei venninne av meg som tilbrakte uker og måneder der inne. Så kom vinteren. Eivind så ei sykepleier inn i øynene rett foran meg, og sa: "Ja, i e klar til å skrive mæ ut."  Husker hvordan jeg nesten kastet opp da 1.januar kom og pappa fortalte meg at også Eivind hadde valgt å reise for godt. RIP Eivind. Takk for den fine Metallicasangen Fade to black i begravelsen din i Snåsa kirke. En gang inni disse glimtene, døde også Nina, Lisa, Thor og mange mange flere. RIP alle sammen.

 

Jeg fraskriver meg herved et hvert ansvar for den første serien på 8 behandlinger ved Levanger sykehus. Jeg vet, at selv om jeg skrev under på papirer, var jeg for ung og redd til å kunne ta en slik voldsom avgjørelse. Mange kan mene at dette er en bra metode. Jeg er uenig på det sterkeste.

Det var langtfra over. Dette var bare begynnelsen. Jeg trodde jeg stod på bunnen den gangen. Men jeg skulle dypere og dypere ned i skammekrokens og smertenes avgrunn før jeg nådde dit at jeg forstod at jeg måtte ta ansvar og sørge for min egen lykke og velvære.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er glad, utadvendt, lattermild, smilende, fornøyd, takknemlig og veldig positiv. Jeg innrømmer det: jeg skulle veldig gjerne gitt min oppskrift til psykiatrien, slik at de kunne hjulpet flere som er der jeg har vært. For det er ikke nok med bare riktig medisin. 

 

Jeg kjenner mange som gynget i samme båt som meg for 20 år siden, 17 år siden, 12 år siden, 10 år siden. Som faktisk overlevde. Vi er her og der i samfunnet. Hun ene fikk på nittitallet beskjed av en psykiater om at hun burde innse at hun ikke hadde noe på skolebenken å gjøre. Versegod: uføretrygd! I dag kan hun se tilbake på hardt arbeid og svennebrev, og se fram til jobb. Dere som gynger i denne forferdelige båten i dag, i 2015: hold ut! Det er bare en ting å gjøre, og det er å holde ut i båten gjennom tunnellen. Ikke gi opp, for det er slike som oss som besemmer pensum i Psykiatribøkene om 100 år, for dem som kommer etter oss. Dere er viktige, så vær seige og hold ut.

....Livet gikk altså videre for min del, 1998 ble til 1999, ble til 2000, og i et kommunalt hus med 4 leiligheter, der skulle jeg bo. 20 år gammel. De uføretrygdet meg, jeg trengte kun å skrive under papirene. Jeg skjemtes hver eneste dag over hele livet mitt, og fant ut at jeg bare måtte gi blaffen i hva folk tenkte. Fiaskoen var jo et faktum, så hvorfor ikke bare være det nullet i samfunnet som jeg var satt til å være?

Med helt feil medisin, tråkket jeg rett opp i salaten samboerskap. Det ble 3 år med vold, og jeg gikk med voldsalarm etter samboerskapet. Jeg startet fra langt under bunn, og bygde meg opp. Skiftet navn. Ville ikke lenger hete Hege. Hun som ble banket gul og blå og aldri turde ta igjen. Jeg ville være Helene, og hete det i folkeregisteret. Hun som gikk på kickboksing og aerobic, hun derre tøffingen som kunne selvforsvar og langtfra var noe offer. Så jeg skiftet navn, holdning og tankegang. 

 

To år senere har jeg altså herved satt sammen de første delene av historeien bak forbipolene. Men det skulle bli så mye verre før det ble bedre. Reisen forbi polene kan du lese her:

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Kjære psykiater



Kjære psykiater.

 

Du var der da dere måtte bære meg over dørstokken som 17åring, over grensene til en helt annen verden som het psykiatrisk. Du var der mens årene løp fra meg, og veien hit fortonet seg lenger og lenger. En 18 år lang vei mot et uant lykkeland langt der framme. For meg føltes det iblant som et mareritt. Du var der da jeg nektet å innse at diagnosen dere mente jeg hadde, stemte. Da jeg druknet i hele bipolar 1, og ble alvorlig syk. Du var der da jeg ikke var frisk nok til å få holde babyen min i armene mine og gi ham all mammakjærligheten jeg hadde så mye av, og du var der for å fortelle meg at jeg hadde bipolar 1. At det siste halmstrået av litt stolthet jeg klamret meg fast til, nemlig bipolar 2, ikke var min diagnose. Jeg hadde den alvorlige typen. Skammen jeg valgte å deale med, skapte grobunn for åpne marker å dyrke en ny hverdag på. 

 

Du var der da alt snudde, og jeg fikk oppleve lykkeland. Da jeg endelig forstod at jeg måtte innta to viktige typer medisiner. Ja, det var du som skrev dem ut. På flekken. Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å prøve å prøve, var du klar med resepten på nettopp sen saltmedisinen du visste var hva jeg behøvde. Nå hadde jeg og skammen min danset samme dans lenge,og du hadde tålmodig stått og sett på, mens du ventet på at jeg skulle slutte å fornekte. Slutte å skamme meg i et lite hvitt skjell på en ensom strand i ødehav.

 

Du var der for å sikre meg under mitt andre svangerskap, slik at jeg holdt meg frisk. Du er ekspert på ditt felt, og med elegant føring var du med meg inn i mammarollen. Du gledet deg sammen med meg over ar jeg denne gangen fikk ta med meg den nyfødte babyen min hjem. Holde ham i armene mine og gi ham den kjærligheten jeg gledet meg sånn til å gi ham. Du gledet deg over at jeg hadde blitt i stand til å være både alenemamma og samværsmamma.

Du har trua på meg. Du sier ikke mye, men når du først sier noe, så er det ekte, og jeg vet du kan dette.

Du visste at veien var lang, og at jeg måtte gå den selv. At jeg kom til å miste de som ga opp, og at jeg kanskje kunne være en av de i statistikken som ville gi opp selv. Du har aldri noen garanti. Når eleven er klar kommer læreren. Du kan ikke omprogrammere en bipolar hjerne. Jeg måtte omprogrammer den selv, slik at du kunne få lov til å lære meg nye måter å leve med diagnosen min på. 

Barna mine trenger en frisk mamma, en mamma som du møter ca 3 ganger i året. Du gir meg tillit og profesjonell vurdering. Og hver gang får jeg tilbakemelding om alt jeg gjør i livet mitt som du mener er bra.

 

Da jeg var syk var jeg livredd deg. Din rolle som psykiater var skremmende. Det er som om du visste hvor skjørt skjellskallet mitt var akkurat da. Som om årevis med trening i å tone seg inn på pasientens sinnstemning hadde gjort deg hypnotisk dyktig på å ta hensyn til menneskene du jobber med. Jeg har alltid lagt merke til din enestående måte å utføre jobben din på. Du visste nok om hvordan jeg trodde det var gift i maten, power i sansene mine og kameraovervåkning. Dette hadde du sett før. Likevel vet du aldri om du ser pasientene dine for siste gang. Når kirkeklokkene ringer over kirkebakken neste gang, aner du ikke. For det er ikke alle som rekker å velge livet. Some die young. Jeg er sikker på at du innerst inne sørger hver gang, og du skal vite at jeg tror du alltid gjør ditt aller beste. Men du kan ikke leke Gud, du må bare gjøre jobben din og håpe på det beste. Tilbake vil jeg gi deg gleden i å se at det i dette tilfellet gikk bra til slutt. At jeg nådde frem til solskinnsdagene. At jeg skjønte til slutt, at alt handler om å beslutte mine egne valg, du kunne aldri velge livet for meg.

 

Kanskje leser du dette, kanskje ikke. Uansett tror jeg du vet om min takknemlighet, etter denne lange veien hit jeg står og smiler i dag. Jeg trodde jeg var "gal" hvis jeg var meg selv, og skjønte ikke at galskap er sunt. Og jeg trodde all ryddingen min var tvangstanker. Alle disse tankene jeg aldri turde å dele med dere, fikk jeg til slutt svar på. Jeg kan være meg selv. Være litt gæren, og dønn frisk samtidig. For livet har lært meg at jeg er som ei skilpadd; Jeg trakk meg inn i skallet da jeg var syk, svømte ivrig i vei da jeg ble frisk, og det tok lengre tid med meg. Før jeg nådde målet mitt. Mye lenger tid.

 

Takk for profesjonell og respektfulll behandling. Det er meg en glede å la meg vurdere av en av landets fremste eksperter innen psykiatri, og jeg vet vi tenker i samme retning; det må være mulig å holde meg frisk resten av livet. Underveis rocker jeg edru og avholds ute på byen med vennene mine når barna er hos pappan sin, og slipper løs kreativiteten her hjemme når jeg blir til en virvelvind. Jeg fyker fra skriveprosjekt og glassmalekick, til sosialiserte dager og spennende horisonter. Å være frisk fra bipolar hanlder altså mye om å slippe løs galskapen. Sykdom var sykdom, galskap er galskap. Du har lært meg såpass om bipolar, at jeg vet jeg er frisk når jeg tør å værra litt gærn.

 

Jeg håper det enda er lenge til du må pensjonere deg. Håper du har fred med alle de som tok et helt annet valg enn det valget jeg tok. Håper du bringer med deg i hjertet ditt, minnene om alle oss dom du klarte å nå gjennom til, den dagen du låser kontordøren din for aller siste gang.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

talerlisten.no

fb: forbipolene

 

Den alvorlige sykdommen jeg aldri snakker om



 

Det er alvor i lufta, og den eldre legen har morskt blikk. Sykepleieren også. Flere ganger har jeg fått dem til å le. Men i utgangspunktet er det alvoret som preger kontoret på sykehuset. Jeg reiser alltid alene, og sier ikke til noen hvor jeg skal. Hvis jeg sier hvor jeg skal, snakker jeg ikke om hvorfor. Hver gang tar jeg blodprøvene med musikk på ørene og fokuserer på noe positivt mens jeg venter på legen og sykepleieren. 

 

-"Er du mye sliten, Helene? Begynner du å kjenne det i leddene? Har du vondt" 

-"Jeg kjenner ikke etter, men jeg må innrømme at den siste joggeturen var skikkelig tung."

 

Det er kun da, og bare da, at jeg tenker på sykdommen som kan forkorte livet mitt med mange år. Mens jeg venter på kuren som vil helbrede meg, snakker jeg ikke om denne sykdommen. Hvorfor skal jeg det? Det vil ikke helbrede meg å klage. Stille inntar jeg en dag innimellom hvor jeg bare sover. Så jogger jeg. Så spiser jeg sunt og er takknemlig for at jeg liker å leve alkoholfritt. At jeg ikke føler det som om jeg går glipp av noe. 

 

For ja. Jeg blir sliten og søvnig. Lettere enn andre. Men hvis jeg snakker om det, hva vil det hjelpe på situasjonen? Hvis jeg skriver hvilken sykdom det er, her; vil det gjøre alt så mye bedre?

 

Jeg kan snakke om noe annet. Og grunnen til at jeg heller velger å snakke om bipolar 1, enn denne fysiske sykdommen jeg akter å bli frisk fra, er at jeg har vært frisk fra bipolar i 6 år. Jeg er på den andre siden når det gjelder det psykiske; frisk og glad. Det er så mye positivt jeg kan fortelle om hva angår bipolar. Det er det ikke når det gjelder grunnen til mine turer til sykehuset. 

 

I leave it to the doctor, og lar det være. Jeg kan bare leve sunt, og vente på kuren som mest sannsynlig vil gjøre meg frisk om et år. Jeg kjenner ikke etter. Symptomene er der, jeg vet jo det. Noen morgener velger jeg å avlyse dagen, og høre etter kroppen. Men ingen merker det, for jeg bare sørger for å ikke ha noen avtaler, og så skrur jeg av lyden på telefonen mens jeg sover. Selv om jeg har sovet hele natten også. Når de lurer på hvorfor jeg ikke svarte på telefonen, sier jeg bare at jeg har skrudd av lyden. Jeg begir meg ikke inn på fakta om mine organer som venter på behandling. 

 

Jeg nekter å svakeliggjøre meg selv. For nå trenger jeg meg selv sterk. Jeg kan styre disse tankene selv: "Hvordan har jeg det...? Føkk it: Hvordan TAR jeg det?" Jeg tar det strålende. Akkurat nå mens jeg skriver litt om det, triller tårene. Men aldri ellers. Jeg får altså heller legen og sykepleieren til å le. Vi snakker heller om min sunne livsstil og alt det positive jeg velger å tenke. Det er automatisert nå: jeg er en rå tøffing, for det bestemmer jeg. Å fokusere på sykdom vil ikke hjelpe. Å fokusere på hvor tøff jeg er som lever med den på min egen stille måte, vil hjelpe meg å deale med den.

 

-"Vil du jeg skal sende deg prøvesvarene, Helene?"

-"Kommer jeg til å falle om og dø hvis verdiene er høye?"

-"Nei det skjer ikke sånn. Det vil ta år med svekking av kroppen før alvoret setter inn uten kuren."

-"Kan jeg gjøre noe med det; er det noen poeng i at jeg vet om svarene?"

-"Hehe nei.."

-"Da lever jeg best i uvitenhet, og vi dropper de ressursene det er at du gjør jobben med å sende det til meg."

 

Det beste er å leve ensomt med dette. Kun de aller nærmeste vet om det, samt et par venner. Men jeg velger det bort som tema. For jeg vil ikke føle meg syk. Jeg vil kjenne meg frisk. Derfor funker det å ikke snakke om det. Å fortrenge det i hverdagen er det eneste jeg kan  gjøre for at denne sykdommen ikke skal overta tankene mine. Derfor kommer ingen klageinlegg om dagsformen min. Hvorfor skal dere lese om det? Hva skal vi gjøre med det? 

 

Jeg står ikke bare i kø, men venter på at medisiner skal presses ned i pris på markedet. Medisinet jeg må ha for å ikke dø av dette om noen tiår. Det er ingen grunn til å klage for det; jeg er så heldig at jeg kommer til å få behandling og mest sannsynlig bli frisk. For en mulighet som venter der framme.

Den dagen jeg er frisk fra dette skal jeg gråte en hel foss av takknemlighet. Og i mitt stille sinn sender jeg en varm takk til en lege og en sykepleier som virkelig gjør jobben sin bigtime.

 

Så la oss snakke om det om et år. Da er jeg helt frisk, og vil mer enn gjerne fortelle. Akkurat nå vil jeg bare være tøff og smart mamma med trua på framtida. Ei lang lang framtid der jeg får møte .....kanskje barnebarn? ;)

Brev til min verste ryktespreder

 




 

 

Er det tussi for deg? Vanskelig for deg nå? Sliter du med å se folk i øynene og påstå at alle ryktene du slengte rundt deg om meg, var sanne? 

Årene kom. Årene gikk. Karma is still a bitch.

Så kom denne bloggen til. Og du liker den ikke, det har du flere ganger uttrykt. For her inne har sannheten om meg stått på trykk i 2 år. Og sannheten passer ikke for deg hva angår meg.

Er du klar over hvor mye du holdt på å ødelegge for meg, før jeg bestemte meg for å skrive alt her inne? Min mening var ikke engang at folk skulle lese denne bloggen. Jeg skulle bare lagre sannheten om meg for mine etterkommere, min familie og mine venner. Men nå er jeg glad for at folk har lest. For det florerte så mange usanne rykter om meg i hjembyen min. 

Rykter kan virkelig gjøre et menneske deprimert. Falske ord kan skade en person så mye, at det kan gå riktig ille. Og der satt du og hadde fritt spillerom til å farge lokalsamfunnets syn på meg.

 

Mens jeg satt med foldede hender og ba på mitt eget stuegulv. Desperat av ensomhet og en psyke som nok en gang hadde gått på veggen, prøvde jeg å klamre meg til livet. Du drev på med din svertekampanje. For å virke bedre selv? For å hva? Hvorfor? Uansett holdt du på.

Helt til jeg begynte å skrive for åpen scene.

Plager det deg? At jeg greier å gjennomføre så mye mer enn du selv klarte den gangen, hva angår mitt eget rykte? Og hva synes du om det faktum at jeg ikke engang trenger å framstille noe annerledes enn sannheten? Svir det?

 

Er det vanskelig for deg at jeg banker i bordet offentlig? At jeg serverer sannheten på samme bord, og gjør dine desperate forsøk på å knuse ryktet mitt, til skamme?

 

Det som var mest skummelt med deg, var graden i forakten din, og alt du deretter konstruerte opp. For mens jeg satt med papirer fra psykologen min om at jeg var vurdert som det motsatte av en psykopat, satt du med røyken i den ene hånda, pilsen i den andre; og framstilte meg som noe slemt noe. Noe psycho. Mens jeg forsøkte å følge rådene fra ekspertene om å prøve å tenke mer på meg selv og være mindre dumsnill, fortalte du folk om hvor ekkel du mente jeg var. 

Og de trodde på deg. De kom til meg i ettertid og beklaget for at de trodde på deg og kampanjene dine. Jeg fikk vite alt om hvordan du framstilte meg som alt jeg ikke er. Ja det kunne tilogmed se ut til at du koste deg bigtime mens du skapte disse ryktene som du trodde du kontrollerte.

 

Selvfølgelig liker du ikke denne bloggen. Her står jo alt i kategorier. Mine egne historier tilogmed. Og de har jeg mange vitner på.

 

Hva tror du et lokalsamfunn stappfullt av ondsinnede rykter kan gjøre mot en dame som prøver å klatre seg opp fra bunnen av bipolar? Hvor mange kamper tror du jeg måtte kjempe, for å komme meg dit jeg er nå, på grunn av den urene munnen din?

 

Du aner nok by now; at jeg er sterkere enn de usle ryktene dine. At jeg løper i motbakker og puster i motvind, mens du blir anpusten bare noe går mot deg. Du kødda med feil finger, og plukket fjærene av dine egne ugler i mosen. Så da dine ti fjær ble til ørten høns, skjønte alle at det ikke engang var høner, men ugler, i den mosen din.

 

Hva kan du lære av dette? Jo det skal jeg fortelle deg, ditt bygdadyr. At når du kiler ei heks på skuldra med dine uglefjær, vil du merke det straks karma, som jo er ei forbanna bitch, slår til. Hun kommer til å rekke finger til deg samme hvor du snur deg. Hun vil titte frem over alt for å minne deg på å ikke irritere en strong lady med dine falske fjær.

Det tok noen år ikke sant? Men ikke undervurder tidens kvasse tann, før du har lært deg å ta ansvar for dine egne handlinger, samt dette med å vise medmennesker respekt.

 

For du er tilgitt vettu. Ååå så tilgitt. Jeg sliter ikke et eneste sekund lenger, med alle de årene du ødela for meg 😉😊😁 ...og det må jo føles godt for deg, hva? 

Den bipolare krystallmammaen



 

Det er fortiden. Det er 7 år og 5 mnd tilbake i tiden, og du ligger i ei lita seng alene, uten mamman og pappan din. Rundt deg stormer det, men inne på rommet i beredskapshjemmet legger du ikke merke til at det er uvær i omstendighetene.

Du er vår nyfødte lille guttevenn, som vi har lengtet etter å møte. Kanskje aner din sjel, at mamma og pappa ikke er der for å holde deg inntil oss. Vugge deg i søvn i armene våre. Legge deg inntil et mammabryst, holde deg varsomt mot en pappamage i et trygt fang.

Du venner deg til å ligge med hodet i en retning, så i ettertid vet vi ikke hvor alene du kan ha vært. Men vi vet at det var snille mennesker som tok vare på deg de to månedene.

I en bil på motorveien sitter en stille nybakt mor og lytter på "Håp" med De derre. Hun klamrer seg livredd fast i setet hun sitter på, og håper på å overleve hver tunnell slik at hun hun en vakker dag får holde babyen sin i armene igjen. Hun føres fra den ene psykiatriske institusjonen til den andre. Hun tviholder på håpet sitt. En vakker dag skal hun gi barnet sitt all sin kjærlighet. Hun lover.  Den søte lille gogutten de tok fra henne. Hun skjønner ikke hvorfor. Fatter ikke selv at hun er syk når hun tror hele verden følger med henne og at noen kommer for å ta henne. Hun lever i en annen verden, og aner ikke engang at hun i det hele tatt må komme seg tilbake til den virkelige verden der hennes lille enorme skatt befinner seg.

At hun må kjempe.

Så hun kjemper ikke, men blir sykere og sykere. En verden der skumle makter gjemmer seg bak hver eneste busk, angsten klebrer henne fast i hvert hjørne, og en manisk ekstase får henne til å danse og synge med når hun hører "Celebration" med Madonna. For hun vet, der bak psykiatriens låste dører, at det kommer en dag. Det kommer en dag lille venn, hvisker hun mot den tårevåte puta hver kveld. For nå har hun mistet seg selv i full oppløsning, men det bare må gå over. Fra mani til fobi, fra sorg til ekstase, kastes hun hit og dit. Men det må gå over. Det må komme en dag..

Etter hvert begynner maniens psykose å blekne, og den grå virkeligheten tar form. Det kom ingen radiokanal og kidnappet henne og tok henne med bort fra alt og til et annet land. Ingen paparazzier gjemte seg i buskene, så hun behøvde ikke å skjule seg bak masse hår foran ansiktet og en caps. Det var ingen gift i maten. De ville bare hjelpe henne.

Det gikk månedsvis før hun innså at hun hadde vært syk. Slik er det med bipolar 1. Den andre verdenen forestilles så veldig virkelig. Nå dalte hun. Hun dalte nedover til hun satt på gulvet i sitt nye hjem et halvår etter og ba om nåde. Ba til Gud om hjelp. For det gjorde så vondt. 

Nå er jeg her lille venn. Skatten min; jeg fikk være mamman din likevel. Mirakler har skjedd på de 7 årene etter det stormet som verst, og magien i kraften bak hvert mammahjerteslag var og er enorm. Nå klemmer du meg hardt og sier du er glad i meg, og du vil leke med lego og lage taco sammen med meg. Nå er vi der, vennen! Endelig har dagen kommet, da Madonna fikk rett: It's celebration time! 

Ja, jeg fikk tilogmed gi deg en lillebror, som du elsker høyt. Og mamma hadde tilogmed lært å holde seg frisk da den store styrkeprøven banket på døren.

Jeg skammer meg ikke lenger. Jeg er så innmari stolt av meg selv og den mamman jeg bestemte meg for å bli fra jeg begynte å kravle meg opp fra bunnen. 

Til deg som sitter på et gulv og ber gråtende til høyere makter. Jeg vet du ikke får stort med oppfølging før du selv er klar. Intet system tar deg i hånden og drar deg opp, for du vet ikke selv hvor du skal begynne. Det er lett å gå seg bort i mørket når alt har rast sammen, og det eneste som lyser er de fjerne stjernene over vinternatta. 

Jeg hadde ingen blogg som dette å lese, og ingen lyste vei for meg med en lykt i mørket. Jeg måtte reise meg selv og børste av meg støvet. Måtte bruke flere år på å skaffe meg lærdom og selvinnsikt nok til å pusse frem diamantmamman i meg selv. Og jeg pusser enda. 

Lille babyen min i fortidens mørke vinternatt, det som noen ganger plager meg i samvittigheten, er all den mammakosen du gikk glipp av de første ukene i livet ditt. Kjærligheten som jeg gledet meg sånn til å overrøse deg med. Det er en slags kunst å godta at jeg ble så syk, og samtidig innse at det var enda godt det skjedde mens du var et lite spedbarn. Mamma lover å holde seg frisk, med stabiliserende og trygge medisiner, tett nettverk med profesjonelle og fantastisk støtteapparat. For noen mammaer kan bli syke på en annen måte enn andre mammaer hvis de ikke tar medisiner og følger opp helsen sin.

Det viste seg at støtteapparatet hele tiden var der. Men noe heter seg at når studenten er klar kommer læreren. Ingen kan hjelpe noen som nekter å innse at de i det hele tatt behøver hjelp. Det er ironien i slik type sykdom: følelsen av virkelighet i den uvirkelige verden når man har hoppet nedi kaninhullet. Og det kan ta tid å komme seg opp igjen.

En person med bipolar 1 har så inderlig sterke følelser. Hva en slik mor kan føle for barna sine, kan skape under og mirakler. Løvemødre kan ikke måle seg med tigermødre som dette. Ikke tro du ikke kan duge som forelder bare fordi du er utstyrt med kreative, originale krefter som en psykiatrisk diagnose kan være. Du har evnen til å sette deg selv til side, og se alt fra barnet's perspektiv, og du har evnen til å være ydmyk for hva livet vil lære deg.

Shakira sang da, og hun synger nå: "Animal city, ...some are ready to fight you my love.." Det er som med den forfattede byen Jante i Danmark. Loven gjelder alle tettsteder, byer og bygder: det man kan forvente av bygdadyret er kun sladder. Og det eneste du kan gjøre er å glede deg til du har snudd bordet, og årene har gitt deg tid og styrke til å reise deg. De kan ikke knekke deg med sladder. De kan bare måpe den dagen du står foran dem med en type styrke de aldri har sett før. Den dagen er de uansett tvungen til å ta av seg de falske hattene sine og lukke gossipmunnene sine. For sannheten kommer alltid for en dag, og den er aldri, never ever, så ille som et usselt rykte. 

It's allright, it's allright. Mamma kommer og henter deg nå min lille supergutt. Så skal vi male glass og vi skal lage tacokake. Så skal vi hente lillebroren din i barnehagen, og kose oss i vårt trygge rede sammen vi tre. Jeg vet det nå: Jeg gjør ALT for dere, og hva som helst. Mamma måtte bare bli sterk nok og erfaren nok. 

Men nå. Nå er jeg her. Og jeg er kommet for å bli. For evig og alltid her for dere 💙💚💛

Han banket henne gul og blå, her er hennes brev til en voldsforbryter i fengsel.



 

Jeg vet du ser meg. Vet du følger med. Og du: Jeg hadde rett. Du tok feil. Jeg gikk i riktig retning som ei ekte grepa dame, mens du flyttet inn i fengsel. Om og om igjen.

La oss reise tilbake i tid. Nærmere bestemt 11 år..

Har du tenkt på det ironiske i dette med hvordan du satte meg i et slags manipulativt, imaginært fengsel i 3 år, og etter jeg banket i bordet, knuste en kopp i panna di og rømte min vei, flyttet du selv inn i et ordentlig fengsel?

Om og om igjen...

Hva var planen din? Skulle du drepe meg? Hva ville du oppnå med å gi meg rundjuling og påføre meg så mange blåmerker at jeg stivnet i sjokk dagene derpå?

Skulle du gjøre meg til et offer? Now really? 

Hvem er offeret? Jeg skulle kunne besøkt deg nå, når du soner og er nykter som edru, og forklart deg om din selvoppfyllende profeti, og din fucked up karma. 

Jeg var bare ei ung jente, og du var på villspor. Jeg elsket deg virkelig, men det må ha gått over den første gangen du skremte vettet av meg. De kaller deg psykopat. Men hvem er jeg til å diagnotisere. 

Jeg skal ikke gå inn så mye på hvordan du banket meg sakte men sikkert ned i en usynlig kvikksand. Som ingen så. Fordi jeg forsvant for alle rundt meg. Skal ikke fortelle så altfor meget om den første morgenen jeg våknet og så meg i speilet. Den aller første gangen du malte din vonde sjalusi utover hele ansiktet mitt i røde flekker som forvandlet seg til blå og sorte merker som jeg var desperat etter å skjule. 

For jeg ville ikke være det lille offeret ditt i alle andre sine øyne.

Nei. Jeg skal ikke gå inn på de hendelsene nå.

Jeg skal fortelle litt om dama du så den dagen jeg fikk nok. Jeg vil skrive litt om ekte girlpower i ren panikkfrykt. Ja nå, nå skal jeg preike litt om kreftene du så i meg den timen jeg dro fra deg.

For merk deg det: DET som du så i meg den dagen, det er den sterke kvinnen jeg er. Og jeg er ikke redd deg lenger.

Du hadde stjålet så mye fra meg. Det var ikke de tre årene som var det verste. Nei, 3 år er da ingenting. Du stjal selvtilliten min, du tok verdigheten min fra meg, og så fjernet du all min selvfølelse, mens du isolerte meg i din egen strengt kontrollerte verden av forakt, kulde, falskhet, sjalusi og vold.  

Den dagen var jeg så langt nede. Du hadde stukket av for å ruse deg, og kom full ravende inn i stua med din eneste kompis. Du ropte mot meg. Jeg svarte deg, og visste jeg ikke burde ha gjort det. Med din truende framtoning satte du deg kjeftende ned i sofaen med en kopp med dram i foran deg.

Jeg tenkte ikke over at dette ikke var noe liv for meg. Jeg dannet med ingen bilder i hodet. Alt jeg kjente var frykt. Jeg får ikke til å forklare det, men jeg var så livredd deg. Så jeg undrer på hva eller hvem som tok avgjørelsene for meg der og da. Selv var jeg nemlig skrekkslagen.

Jeg er ikke stolt av de tre årene med deg. Og fram til nå har jeg ikke vært så stolt av det jeg gjorde da jeg dro, heller. Men det lille av meg som var igjen i det bankende hjertet mitt, var sannheten. Jeg gjorde det.

Jeg gikk og hentet noen tinger på badet, og noen klær. Automatisk. Like automatisk som jeg sakte stilte meg ved siden av deg, tok tak i bakhodet ditt med venstre hånd, og knuste koppen din i panna di. Slik at jeg kunne komme meg til legevakten, der jeg satt og ristet uten å helt kunne gjøre rede for meg pgr av skjelvingen, sånn at du ikke skulle greie å følge etter meg? Aner ikke. Jeg vet bare at ingen har skremt meg verre enn du gjorde i løpet av de årene vi bodde sammen. Og at jeg aldri gjorde selvforsvar da du knuste hjertet mitt med fysisk vold. 

Og jeg gikk aldri tilbake til det mentale fengselet du regjerte i. Jeg var så langt under bunnen, før jeg klatret meg opp til toppen. Men jeg dro aldri tilbake til deg.

Måten jeg bygde meg opp det siste stykket, var å skrive åpent offentlig om deg og det du gjorde. Jeg er klar over alle de stygge ryktene du satte ut om meg i den lille byen jeg bor i, da jeg dro fra deg, så på en måte gjorde du en gang i tiden det samme.

Nå er jeg ikke det minste redd deg, og jeg kunne gjort en type power selvforsvar du aldri hadde sett maken til dersom du prøvde å male ansiktet mitt i dystre farger igjen. Du skulle beundret den kraften jeg besitter nå, og du skulle aldri i livet mer tørre å prøve å røre meg igjen. Jeg lover deg, promise you!

For mens du har drevet og rusa deg, puslet rundt i fengsel og spillt samfunnets lille stakkar, har jeg jogget i oppoverbakker, trent styrke og aerobic, prøvd meg innen kickboksing og capoeira, og kjørt på med tanketeknikker type you have no idea about. Bygd meg opp til en eneste sterk og stødig girlpower, er det jeg har gjort siden sist.

So bring it on. Med glede dude. Finn frem så mange latterlige og barnslige pensler du bare vil, dette ansiktet får du aldri sjansen til å male gul, blå og sort igjen! Never, ever. Jeg kommer til å male ditt rosa og lilla. Like jentete som det er å banke damer. 

Jeg gliser mens jeg skriver det. Du aner ikke hvor godt det føles å være sterk på den virkelig reelle måten. Jeg er i stand til å beskytte barna mine, meg selv, økonomien og hverdagen vår. Du aner ikke hva det viste seg at denne dama var i stand til, really.

Mens du? Hva er du i stand til annet enn å male kvinnefjes så stygge at ingen andre menn vil se på dem, fordi du er så liten og usikker en tassi?

Jeg vet du er ensom. Og jeg skulle gjerne besøkt deg i fengsel. Vi kunne tatt en interessant prat om vær og vind, du og jeg. Tror du ikke det? Har så mye positivt å fortelle deg om alt det fantastiske denne tøffe dama opplevde siden den deilige dagen da jeg tok koppen i egne hender og skaffet meg en framtid. Om hvordan jeg har blitt skikkelig, skikkelig glad i meg selv. Life turned out to be så herlig. Du aner ikke. It's a world out her.

Har du styrke denne gangen, til å skaffe deg en fremtid, du også?

Jeg tilgir deg. I forgive you. Helt ærlig, så synes jeg bare synd på deg som det offeret du alltid ville at verden skulle se deg som. Blottet for ansvarsfølelse og helt uten skyld. 

Kos deg i fengsel, so long! 

Hilsen den tøffe dama du ikke kjenner lenger 😉

 

Bilde tatt av Christina Johansen, sjekk ut den dama her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du leser forbipolene

Snap: forbipolene

Facebook: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

En naver's tabubelagte morgen



 

 

Et gjennomgående tema som aldri tar slutt har skapt det syndige ordet "naver". Men få vil snakke om skammen en "naver" kan kjenne på. Den store klumpen i halsen som nesten kveler et ydmyket menneske i samfunnets gapestokk.

Jeg har hittil vært stille om det; frem til denne timen i denne oktoberkvelden i 2016. Holdninger kan jeg ikke endre. Ikke fordommer heller. Jeg kan bare bidra med min historie:

Jeg titter ut av stuevinduet. Det er vår, og snøen smelter. Jeg er ung. Folk stresser til jobbene sine. Til skolebenkene sine. Til sine et eller annet important to do. Jeg er så ung. Så fortvilet. Hva er vitsen med at jeg står opp til dagen? Står opp til hva? Hva er poenget med at jeg eksisterer på denne jordkloden? Jeg er en blindpassasjer. 

Jeg ser ut på den smeltende snøen, regnet og morgenfolket. Folket med mening og selvtillit, som haster i vei til bilene sine, togene eller bussene. Om et par måneder kommer de syklende. Befriende syklende. Men denne morgenen skal jeg vedde på at de hater å stå opp fra de varme sengene sine for å klatte ut i den våte snøen og den kjølige lufta. Slappsføret. 

Jeg, derimot, hater å sette meg ned og glo i veggen.

Jeg forakter å gå og gjemme meg under dyna i skam og angst over å ikke høre til her.

Jeg kunne byttet med dem på flekken. Kunne med glede gått ut i den freshe morgenlufta fordi det var en mening med min eksistens. Fordi jeg skulle ut dit for å høre til. For å booste selvtilliten min med å gjøre så stor arbeidsinnsats at sjefen klappet meg på skuldra og jublet. Samme om det var veiarbeid, bak kassa på dagligvaren eller renhold. Whatever. Bare jeg fikk en grunn til å leve.

Jeg hadde ingenting som holdt meg tilbake hvis jeg skulle finne på å la klumpen i halsen kvele meg. Ingen barn. Ingen kjærest. Ingen utdanning. Intet førerkort. Ingenting. Jeg var et tomt, uføretrygdet skall, som var gitt opp av staten allerede som 20åring pgr av en sinnslidelse.

Jeg gråt ofte i meningsløsheten, og lo aldri på ordentlig. En tørr, kort lyd er ingen latter. Hva skulle jeg le av? Vitsen meg? 

Prøvde å lære meg å tenke positivt. Forsøkte meg på et skoleår og oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag. Jeg fikk et hint om at jeg dugde til noe. Sluttet å røyke. Begynte å trene.

Andre mennesker bruker et tiår på å utdanne seg, klatre karriere, reise, bygge nettverk og lage familie. Jeg brukte et tiår på å fullføre et skoleår, slutte å røyke og begynne å trene.

Det var så mye jeg skulle bli da jeg var pur ung. Som 15åring higet jeg etter å bli journalist. Lokalavisa tok varmt imot meg, og lot en liten amatørspire prøve seg med å lage reportasjer og små artikler. Selvtilliten var ikke stor da heller, men jeg hadde iallefall litt tro på meg selv. Jeg skulle reise og oppleve verden. Ikke minst være en del av den. Selvfølgelig. Framtiden lå foran meg

inntil de bar meg over terskelen til psykiatrisk akuttavdeling, og jeg var så deprimert at jeg grenset til fortvilt psykose. Ja, jeg var så gjennomsiktig og langt nede at jeg trodde jeg døde hvis jeg sovnet. Så jeg turde ikke sove.

Så fulgte år med rømningsforsøk, elektrosjokk og en psykiatri som testet 28 forskjellige medisiner på meg. Mye under tvang. 

Fra den dagen staten bestemte at det ikke lenger var håp for meg, var det jeg selv som dømte meg. Skammen grep tak i ei ung jente, og fylte henne med en desperasjon jeg ikke greier å forklare. Jeg hatet spørsmålet: "Hvordan går det, hva driver du med?" Hva skulle jeg si? Jeg begynte å dekke over det hele med å pakke det inn. "Nyter livet. Kremt. Enn du?" Hvilket jo var en stor løgn. Var det noen som ikke nøt livet som såkalt uutnyttet navsnylter, så var det jo meg.

Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg skulle ta tog. Det skulle bli en oppvekker. Som vanlig gruet jeg meg til å ta opp det orange store "hei her er jeg, tittei, jeg er ingen, gjør ingenting nyttig, bare snylter meg gjennom livet - honnørbeviset" for å betale halv pris av billetten. Kunne tenke meg å gå ut i slapsføre sammen med morgenfolket heller, skrive reportasjer eller noe, vaske noe, anything, og betale fullpris på toget. 

Da så jeg ham. Togkonduktøren var lett å kjenne igjen fra klasserommet gjennom barne og ungdomsskolen. En trivelig fyr, det var ikke det. Det bare stokket seg helt for meg. Fortvilet kjente jeg tårene presse på, i skammen over å "drive dank". Jeg tok aldri opp honnørbeviset den dagen, men betalte fullpris for verdigheten. Betalte noen ekstra tiere for selvrespekt og selvtillit. For å greie å møte et par øyne fra en fortid da det skulle bli noe av meg. 

For jeg skulle aldri bli uføretrygdet. Det skulle ikke bli slik, livet. Ikke forstod jeg selve grunnen til at jeg var ufør heller, da det fortsatt skulle gå år før jeg skjønte alvoret i en diagnose jeg fornektet i årevis.

Jeg påklistret alle andre mine egne fordommer mot meg selv. Tilla morgenfolket meninger om slike som meg. 

Jeg ble mamma til en søt liten gutt, som måtte starte livet uten mamman sin. For hun var psykotisk, deprimert, manisk og tvangsinnlagt. Etter dette begynte jeg å forstå at jeg faktisk hadde bipolar 1. Begynte å respektere at diagnoser finnes, og gikk kurs sammen med andre bipolare for å lære om diagnosen. Så gikk jeg med på den, for meg, livsviktige medisinen lithium.

Men jeg så fortsatt morgenfolket vasse ut i slaps og snø, sommersol og høstløv, med en kvelende klump i halsen og vondt i magen. Hvem var jeg og hva skulle jeg gjør om dagene de kalte livet?

Til slutt ble jeg desperat. Det var etter jeg tok meg selv i å ønske at jeg var en av veiarbeiderne som jobbet med gang og sykkelfeltet gjennom sentrumsskogen i byen vår. Jeg løp til nav og ba om hjelp. Måtte få jobbe, og det snarest. 

Jeg begynte på jobbsøkekurs, uten noe som helst å føre på den forbanna cv'n. Jobbet gratis i barnehage i et halvår. Så prøvde jeg meg som renholder. Jublet over å ha fått meg jobb, men skjønte fort at folks forakt mot meg som renholder var verre enn mot meg som ufør. Det var forferdelig, og sikkert som å bli mobbet. Siden fikk jeg jobbe i en annen barnehage som vikar, og denne arbeidsplasse  bygde meg opp bit for bit. Jeg griner nesten når jeg skriver om dem, de som jobber der. For jeg kom dit som en livredd og innesluttet fugl med brukne vinger, og fløy derfra med bedre selvtillit enn noensinne. Jeg kunne jobbe! Ok så har psykiatrien rett i at diagnosen er kronisk, men jeg fikk en periode være en del av morgenfolket. Stå opp før sola og ha ansvaret for å åpne en avdeling! En eneste gang sovnet jeg av, og i min trofaste arbeidsmoral var det en krise uten like. De måtte overbevise meg; det var greit dette, alle forsov seg iblant.

Jeg fikk oppleve et nytt svangerskap og en frisk barseltid. Nå er lillebroren til min første solstråle to år, og jeg er oppegående og fungerende mamma.

Ingen har noensinne plaget meg fordi jeg er ufør. Ikke direkte. Men jeg har snappet opp holdninger i media og på internett med årene. Holdninger som bare fikk meg til å krympe meg og gjemme meg ytterligere. Hvis jeg hadde talenter innen noen karriere, så jeg dem ikke selv engang etter å ha lest om "skattesnyltere" og "navere". Det var visst meg det. 

Til den fordomsfulle delen av samfunnet vil jeg si følgende:

-Ingen av dere er mer fordomsfull mot meg som ufør, enn meg selv.

-Ingen av dere er mer misunnelig på meg som "slipper å gjøre noe", enn jeg er på alle dere som får stå opp til noe spennende sammen med, eller før sola hver dag, og drive med noe spennende og givende. Dere heldige morgenfolket som får føle at det er bruk for dere her på kloden. At det er en grunn til å leve. 

-Ingen av dere hadde jublet mer overe cool, spennende karriere å danse seg ut av senga for å rekke hver dag, enn meg.

-Ingen av dere vet mer om ordet jobbselvtillit, enn meg.

Nå har jeg heldigvis to viktige grunner til å leve. Mine barn vekket livsgnisten i meg. Men helt ærlig aner jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenger, hvis ikke to små gutter kom hit til jordkloden og behøvde meg. Jeg hadde nok ikke greid særlig mange flere slike tøffe morgener uten grunn til annet enn å grine og gå i dusjen for å gråte videre, for så å gjemme meg i skam og fornedrelse over min egen mislykkethet.

Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å bygge opp min egen skrivekarriere, og forsøke å komme meg ut av uføret, og jeg er realistisk. Vet jeg trenger tid for å bygge opp troen på at jeg virkelig kan stå på egne ben. For det er ben som tidlig ble sparket under meg av et gammedags system. 

Nå er det så mye jeg er gira på å gjøre. Så masse jeg mener at jeg kan. Straks jeg får overbevist meg selv om at jeg kan tilgi meg selv for alle de årene jeg virkelig trodde på at jeg ikke dugde til noe, at alle andre var så mye bedre enn verdiløse meg, skal jeg kjøre på.

For nå er jeg nesten en av morgenfolket. Jeg er en super mamma som gjør alt for å gi barna den beste start de kan få om morgenen, og hvis det er slapsete ute, nyter jeg å være en av de som grynter og huffer seg litt over møkkaværet.

Helt til jeg husker ei jente med sort hår, ensomt hjerte og tårer i blå øyne som tittet ut av et stuevindu og lengtet etter meningen i å puste inn ubrukt morgenluft.

Da kommer smilet og takknemligheten. Kanskje er jeg der snart. Uansett er det på tide å tilgi seg selv for at man endte opp som ung ufør. På tide å løfte hodet og bestemme seg for at man kan påvirke framtiden selv. Morgenfolk eller ikke: man må legge bort fordommene mot seg selv og fly videre. 

For ingen er mer fortvilet og desperat over selve navingen, enn den som om og om igjen må stå og se på at alle andre blir valgt til å delta. 

Den som må stå igjen, vet aller best at dette ikke er en ønskelig situasjon. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no, og er velkommen til å like facebooksiden forbipolene for å få med deg mine innlegg. Hilsen skribent Helene Dalland

 

 




 

Da de tok fra meg babyen min

 


 

En nyfødt liten gutt likner på en engel. Og vi må ta vare på sånne små engler. Noen ganger er ikke foreldre i stand til annet enn å elske dem, i en situasjon som krever så mye mer enn kjærlighet. Da må andre armer holde rundt de søte små. Og man kan bare be og håpe på forandring. Der og da. Senere kan man ta tak i roret sitt og styre skuta dit man vil.

For barnet sitt.

For kjærligheten.

Åpenhet, min venn. Åpenhet er svaret. For i lyset sprekker trollet.

 

 

Jeg skjønte det ikke før noen minutter før. Måtte være sterk nå. For babyen min. Lille, nydelige barnet mitt. Guttebabyen over alle stjerner i hele universet, så vakker og fin. Måtte være sterk nå.

Jeg skriver dette av flere grunner. Først og fremst fordi jeg har lært meg å tenke barna først. Lært meg å forstå at dette aldri handlet først og fremst om meg som mor. For ja såvisst var det knalltøft. Men aller først og fremst ble babyen min ivaretatt mens jeg var syk og på en annen måte ivaretatt. Den bløte huden til den lille babyen min, ble strøket på av friske og ansvarsfulle mennesker.

Da de tok fra meg babyen min, var jeg på et stadie i livet der jeg ikke hadde lært halvparten av hva jeg kan den dag i dag. I tillegg hadde jeg reist langt forbi de bipolare polene, og vært psykotisk i noen uker. Veldig syk. Tvangsinnlagt ved Østmarka psykiatrisk, og med god grunn. Disse grunnene så jeg ikke da.

De hadde tvangsmedisinert meg med antipsykotika, og derfor hadde jeg et glimt av frisk virkelighet på sykehuset, der mitt lille babyhjerte kom til verden 15.juli 2009. Han var så uendelig vakker, og jeg ble så veldig veldig glad i ham. Men jeg fikk ikke beholde ham. Bare holde ham i armene mine et par ganger før han ble sendt i beredskapshjem, og jeg tilbake til Østmarka. Våre veier skildtes, og jeg var livredd. Var det for alltid? Hvor skulle han bo, gutten min? Hvem ga ham kjærlighet nå? Hele historien er skildret inne på denne linken, i reisen forbi polene - historiene, del 1, 2 og 3 :  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Av en eller annen grunn holdt jeg meg rolig og stabil da de kom inn på sykehusrommet for å forklare oss at gutten vår ble fratatt oss. Helt rolig. Jeg følte meg intellegent og sylskarp som en løvemamma. De skulle ikke få se meg ustabil. Jeg visste utmerket godt hva som skjedde nå. Og jeg elsket den guttebabyen så enormt høyt, at jeg var villig til å gjøre ALT for ham. Om jeg så måtte skjule mine følelser, slik at jeg senere skulle kunne få muligheten til å gi ham alle de mammaklemmene jeg lengtet etter å gi ham, så gjorde jeg det. Om jeg så måtte stille meg midt inne i den uutholdelig vonde tornadoen og finne en slags ro, så gjorde jeg det. Babyen min. Gutten min. Dette var et nederlag som kjørte meg rett ned i kjelleren. For flere år. 

Det aller viktigste var lille gutten min. Det at han ble ivaretatt. At noen ga ham rene tørre bleier, tåteflasker med næringen han behøvde. Trøst. Kos. Bad. All den omsorgen jeg var for syk til å gi ham. Ja, heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis fikk han være hos mennesker som tok vare på han. Hovedpersonen i denne fortellingen er en liten guttebaby som fikk en start på livet uten mamman sin. Jeg ble friskere etter et par måneder, og landet fra mani og psykose, rett nedi en mild depresjon som skulle bli verre med ukene inn i den vinteren. 

Å skrive under på at barnet ditt bør bo hos pappan sin, er noe som ikke er enkelt. Men som samtidig er ganske lett, når det dreier seg om en far som er så glad i barna sine, som pappan til mine barn. Vi har to fantastiske gutter den dag i dag, men den gang hadde vi denne ubeskrivelig søte lille guttebabyen.  Jeg skrev aldri fra meg barnet mitt. Beholdt foreldreansvaret og krevde mye samvær. Men jeg så det hele fra barnet mitt sin vinkel. Pappaen hadde så mye mer å tilby ham den gang da, enn jeg. Jeg måtte bli frisk. Bygge meg opp fra bunn. Det var et fortvilt, men nødvendig valg. Og tiden har vist at det var riktig. Gutten min har det veldig godt hos pappan sin han.

Å elske et barn, betyr å sette det barnet foran alt. Å være glad i ungen sin, vil si å ta alle valg basert på hva som er til det beste for den lille. Jeg var den voksne, den store. Han var babyen. Den uskyldige, lille. Det var min plikt å velge å la ham være innom trygge rammer. Jeg hadde ikke engang plass å bo på den tiden. Flyttet ut fra leiligheten slik at barnet mitt kunne flytte inn hos barnefar. Jeg var på ingen måte godkjent som omsorgsperson på dette stadiet, syk som jeg hadde vært nylig.

Så barnet mitt ble ivaretatt. Og som det viktigste av alt, endte det altså helt supert for han. Da er hovedfokuset i boks.

Jeg ser meg tilbake og tenker over hvor forferdelig vanskelig dette var for meg som mor. Alle tårene og psykosen. Det faktum at jeg var så syk at jeg ikke turde snakke om det til noen. Psykiatrien lot meg bare være der. Vandre rundt i gangene, livredd og engstelig. Ikke et ord. Innimellom maniske dansefauker og rare ideer om paparazzi i buskene og gift i maten. Hverdagen  min var uutholdelig. Hvis det ikke hadde vært for en liten gutt som fortjente en mamma i live, samt at at jeg lengtet etter å få møte barnet mitt igjen, hadde jeg drept meg selv der og da. For det var et helvete.

Jeg tenker på dem som er der nå, der jeg var for 7 år siden. 

Det finnes intet ettervern essensielt fokusert på å behandle, støtte og bygge opp foreldre som opplever traumen det er å bli fratatt babyen sin på sykehuset rett etter fødsel. I det hele tatt fratatt barnet sitt. For ja, det handler om barnet, og er ikke det beste for disse barna at vi redder foreldrene deres også? Vi kan ikke hjelpe de mammaene og pappaene som ikke vil endre seg til barna's beste. Men det finnes mange motiverte foreldre der ute som er villig til å gjøre alt for å bli de foreldrene barna deres trenger. De bare savner veiledning. Guiding. Lys i mørket.

Det beste for et barn som blir flyttet unna foreldrene sine, må være at de av foreldrene som ønsker det og er motiverte for det, bygges opp raskest mulig, slik at de kan bli i stand til å lære alt de ikke kunne. Hvordan sette barnet først. Hvordan forstå hvorfor barnet trenger å vokse opp omkring annerledes tankegang hos den voksne enn det som hittil har vist seg å være feil tankegang. 

Ettervern. For barnets skyld. Det å bygge opp mor og far. Lære dem hvordan de som foreldre må tenke.

Så hva gjorde JEG for å bygge meg opp i stedet for å gi opp alt?

Først og fremst vil jeg beskrive hverdagen min i dag. For det er jo ikke sikkert at du som leser dette er fast leser av denne bloggen min. Nå har babyen min blitt en herlig guttunge på 7 år. Han har mange venner der han bor 20 minutters kjøretur unna meg, hos pappan sin. Han har det veldig bra, og er hos meg annenhver helg og ferier. Jeg kunne kjørt på for å få ham flyttet hit til meg. Men hvorfor skulle jeg det? For min egen ære? For gutten min, han har det jo godt der han er, han. Og dette handler jo om han. Ikke meg.

Jeg bor nå i et rekkehus med 3 etg. For snart to år siden fikk jeg enda en guttebaby. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og holdt meg frisk. Jeg fikk ha med meg babyen min hjem på en lyseblå lykkesky, og har hoppet rundt på den lykkeskyen ever since. Jeg er frisk nå. Og jeg takler det å være mamma veldig bra.

Det første året alene med barnet mitt hjemme var jeg tilogmed klin edru. Etter det peilet jeg meg inn på en mer normal tilværelse der jeg som andre kan ta meg et glass hvitvin når barna har sovna, eller en fest og noen pils når begge barna sover hos pappan sin. Men hvis jeg har barnevakt, kommer jeg alltid klin edru hjem. I begynnelsen var jeg hysterisk på rydding og vasking. Nå har jeg lært meg å roe ned. Det er ingen krise om oppvasken står til i morgen. Eller om det er litt støvete her og der innimellom.

Det jeg gjorde for å bygge meg opp, var først og fremst å innse at jeg har diagnose bipolar 1. Innse at jeg måtte ta medisin. Forstå at de ikke ga meg medisin for å "deale statsdop", og jeg gikk kurs for å lære mest mulig om diagnosen sammen med andre med bipolar.

Jeg må presisere at jeg oppsøkte alt dette selv. Ingen stod der og tok imot meg. Jeg kravlet meg opp rimelig alene i min egen boble. Fra å sitte og gråte på gulvet med foldede hender i bønn om et bedre liv, til å jobbe gratis i barnehage for å lære meg mest mulig knep som mor. Etter det jobbet jeg som lønnet vikar i en annen barnehage. En periode var det vanskelig å samarbeide med pappan til gutten min. Det var nok uvant for ham å skulle takle all plutselig anerkjennelse. Men etter hvert ble det bedre, og han begynte å respektere meg, og forstod at nå var jeg frisk. 

En drøm jeg har er å hjelpe foreldre i samme situasjon som jeg var i. Fordi jeg vet at alt er mulig. Man kan endre tankegang og utvikle seg.

En dag jeg møtte dama som var saksbehandleren fra barnevernet som tok fra oss babyen vår, sa hun: "Huff Helene. Hver gang jeg ser deg tenker jeg på at det må rippe opp i en del traumer å se meg.." Jeg svarte henne at hun jo bare gjorde jobben sin, og at hun gjorde den jobben veldig bra. Jeg blir glad hver gang jeg ser henne. 

Jeg er så takknemlig for at noen tok vare på gogutten min da mamman hans var syk. Det føles så godt at alt gikk så bra. For jeg elsker barna mine, og gjør alt for dem.

Men jeg vet om en undergrunn der alt har rast. Der mørket skygger for alt sollys, og sorgen skyller som sorte, pulserende bølger. Der sitter mødre og fedre i skam, og gjemmer seg så du aldri får se. Det de bærer på er for flaut å vise frem. Sannheten om tidenes nederlag. Sannheten om at det kan se ut til at de ikke greide den eneste oppgaven i livet som er verdt å mestre. Og savnet er enda mer heavy enn de sorte bøgene. Dette savnet kan ødelegge et menneske og knuse det.

Reis deg mor. Reis deg far. Husk at hvor enn du drar, er det for barnet ditt, du har slitt. 

Løft hodet, og se andre sider enn deg selv ved denne klode. Du skal være et forbilde nå, det må du forstå.

Et lite barn som trenger deg... og senere kan du vise det vei. Men først skal du opp og stå, for du skal i motbakke gå. 

Nok selvmedlidenhet. Ja, for du vet, nå er det tiden som gjelder, og barnet som teller.

Lær deg alt om hva barnet ditt trenger. Fra omsorg og kjærlighet, til ull, fleace og rene senger. Se alt fra barnet's ståsted, så kan du kanskje få være med...

...på den vakreste reisen i livet, lytte til barnelatter nede ved sivet, se den lille vokse seg stor. Høre det første ord. Holde ei redd lita hand, vise vei der det går an. Være en moden voksen og tre utav a4boksen. Titte på Bambi og høre den lille si: "Babbi, hihi".

Jeg våkner opp til eventyrland, klemmer og kos, latter og barnegleder, hver dag. Jeg har klart det. Jeg forandret hele helvete til himmel og paradis på en gang. Fordi jeg innså at jeg måtte starte med meg selv for å kunne bli den modne mamman barn trenger. Jeg var nødt til å bli frisk mentalt, tilgi meg selv og bli glad i meg selv. Det var nervepirrende, men så mye mer enn verdt det.

Så jeg lever selve drømmen. Dette var hva ei ung mamma ønsket seg mer enn alt da hun lå gråtkvalt i institusjonsseng etter institusjonsseng på Østmarka, DPS Stjørdal og Levanger psykiatrisk sommeren 2009. Som en flatpakke i evig sending mellom institusjonene. Hun drømte ikke om å reise til Spania. Ei heller å bo på hotell i New York. 

Men å få holde omkring en bitte liten guttekropp. 

Det holder ikke med kjærlighet. 

Man må kunne sette seg selv helt til side.

Man må kunne tenke logisk og modent.

Man må være frisk mentalt. 

Man må kunne evne å stille døgnrytme og måltider inn på en liten kropp.

Man må kunne være utholden og tålmodig på samme tid.

Man må kunne tillate seg selv å gjøre små feil uten å bli rar av dårlig samvittighet.

Man må kunne ha styring på økonomi og ha balanse i livet ellers.

All denne mammakjærligheten holdt ikke, der jeg lå krøket nede for telling. 

Men. Nå i 2016, der jeg tar meg av barna mine og gir dem alt i en vidunderlig spennende hverdag med små første ord, lek og dans, ville ikke all denne logikken, balansen, økonomien, tilsidesettingen av seg selv og modne tankegangen, 

vært verdt en tøddel uten ekte kjærlighet.

Vær varsom med en del av dette landet som lider under null etterhvern. Zero oppfølging. Og den "oppfølging" som er, har for lite kunnskaper til å stå oppreist i en slik knust situasjon. 

Varsom, fordi små barn fortjener sterke, trygge, friske foreldre.

Bilder fra sommeren 2009:



 

Bipolare flammehav 🔥🌊🌸🍃



 

I en trang bakgate med brostener på, ved Mariatorget i Stockholm, ligger ei ung jente på 18 år og gjemmer seg for politiet. Tårene presser på, og hun har ikke mye valg når det gjelder akkurat de tårene. Hun kan ikke holde igjen mere nå. Alene. Så alene. I hele verden. Fortvilt og oppgitt lar hun salte tårer treffe Stockholm's brostener.  

Stockholmstriologien: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid og gå inn i historien. Skulle satt meg ned ved siden av henne og holdt omkring henne. Skulle strøket henne varsomt over de unge kinnene hennes og fortalt henne at alt, ALT kom til å ordne seg. At hun ikke kom til å være alene i hele verden for alltid. At hun kom til å slippe å rømme.

En vakker, nydelig, fantastisk dag.

Kanskje visste jeg det innerst inne. At det kom til å bli mye, mye verre, men at alt kom til å bli til bra. Til slutt.

Inne på en psykiatrisk avdelig ligger en ung kvinne og rister av angst. Året er 2009. Hun savner hjertet sitt. Så vanskelig for henne å forstå all denne tvangsbehandlingen, men hun kan ikke gi opp. På ny glir hun inn i virkeligheten. Så bærer det tilbake igjen, og alt er kaos. Hjertet sitt. Hjertet sitt. De tok ham fra henne. Hvorfor? Hvorfor? Alt hun har å leve for er den nydelige lille babyen på bildene. De bildene er alt hun bryr seg om inne på et gammelt institusjonsrom, og nå drypper tårene ned på dem, så hun må legge bildene lenger bort på madrassen. Helvete. Dette er verre enn helvete.

Reisen forbi polene: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Skulle så gjerne reist 7 år tilbake, og satt meg ned på madrassen ved siden av henne, strøket henne over ryggen og fortalt henne om miraklene framtiden hadde henne i vente. Om hvor frisk hun kom til å bli. Hvor sterk hun var innerst inne. Om babyen hun skulle få gi så mange koser og klemmer hun bare ville, om lillebroren hans som skulle komme senere, og om helt utrolig vendinger. Skulle klemt all angst og sorg utav henne og 

forsikret henne om at alt, ALT kom til å ordne seg. 

Kanskje forstod jeg at helvete hadde en ende. At jeg en dag skulle greie å slukke flammene i dette forbanna marerittet, og så frø der heller. Som skulle spire frem en vakker hage. Kanskje kjente jeg innerst inne at jeg aldri kunne godta det glimt av mareritt som red meg og mine nærmeste på den tiden. 

For uansett hvor ille det er. Uansett hvor dypt man har sunket i et bipolart hav, finnes en framtid å fighte for. Ingenting står stille. Alt forandrer seg. Og man kan sitte i bilen sin og la den stå i ro der på rasteplassen, så lenge man vil. Men man kan når som helst vri om nøkkelen. Kjøre. Ta kontroll og bestemme retningen i sin ferd.

Kjære unge, fortvilte jente. Du som ligger alene i en bakgate i Stockholm i 1998. Jeg fant løsninger. Det ordna seg. Jeg opplevde forferdelig ting, men det gikk bra til slutt. Snart møter du Anna Larson, og hun kommer til å ta seg av deg. Du skal straks reise deg og tørke både tårer og støv. Og så ordner det seg. Kanskje står framtidsjeg og stryker meg over håret mitt akkurat nå, puster friskt på meg og sier: Helene, du kommer til å finne Anna Larson nå snart. Vær tålmodig.

Kjære gjøkeredejente. Du som er syk og innelåst i 2009, uten å forstå hvorfor. Du som har mistet all selvtillit, og tror den aldri mer kommer tilbake. Du som skammer deg over deg selv, og føler deg like liten som de bittesmå bakteriene vi ikke ser med det blotte øye. Jeg lover deg at du kommer til å respektere deg selv i framtiden. Du kommer til å bli stolt av deg selv, og du vil komme til å lære deg alt om deg selv. Du får barnet ditt tilbake, du får gi ham mammakjærligheten din, og du får et til å gi omsorg til. Denne gangen kommer du til å holde deg frisk, og ingen kommer til å ta fra ham mamman sin. Du må jobbe med den selvtilliten. Men til slutt, i år 2016, vil du ha kommet til et stadie der du er 100% trygg på deg selv, både som mamma, skribent, venn og slektning.

På bunn er det mørkt. Der er det vanskelig å se, selv de mest fargerike fiskene. 

På vei opp er svømmetakene tunge å ta, og man får knapt puste.

Men man kan skimte litt av lyset.

Med hue over vann er man lettet i stand til å puste, akkurat da man var i ferd med å miste all oksygen.

Men. Når man har kravla opp på land, og satt seg i bilen sin, vridd om nøkkelen og startet ferden inn i en ny tilværelse, da er alt ok. Helt ok. 

Jeg finner ikke glede i dyre gjenstander. Jeg er mer takknemlig for hver time jeg får som frisk mamma, enn en ørkenvandrer som finner en oase. Jeg tenker annerledes enn de fleste. Ser ikke ned på de som kaver på dypet. Samme hvilket hav de har sunket i. Jeg er i stand til å svømme ned dit de er og leve meg inn i bunnløs sorg og smerte. 

Jeg er stolt av den jeg er, og ingen kan ta fra meg det. Lykke er ikke gjenstander, gods og gull. Materielle goder er morsomt, men synker man, må man svømme oppover, og da kan for mye å bære på, sinke.

Jeg har vært på bunn mange ganger før jeg kom meg på land. Og jeg tenker annerledes. Meningen med livet mitt er ikke å finne meg en samboer, og jeg greier ikke lenger å kjenne på ensomhet. Det meste i mitt liv planlegger jeg ikke, for jeg har respekt for universet's mening med deja vu.

Man må samarbeide med så mange sider ved seg selv for å bygge seg opp. Til slutt er det seg selv man kjenner best. Til slutt trives man med seg selv. Man kan føle forelskelse og beundring, men man vet det går over.

For den jeg virkelig elsker

det er den gråtende 18åringen i et smug i Stockholm, den dypt fortvilte 29årige nybakte, innelåste mamman, og den supersterke 36åringen som suser ivei på sine egne veier. 

Bipolare flammehav kan slukkes, en kropp kan reise seg, og et vakkert sinn kan skape nytt liv.

Hellyeah! 

 

 

Jeg ser deg, fengselsfugl. Ser deg tydelig.

 

Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee  ....in this silence I am freeee!  Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.

For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred  ....dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.

Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim's buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.

I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn "dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking" og litt "selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking". Slikt som jeg for Gud's skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut. 

Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.

Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.

Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.

Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. "Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?" Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.

 



 

Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.

Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!

Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame. 

Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg. 

Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø? 

Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di? 

Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn? 

Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.

Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette? 

Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground. 

Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.

Har du hørt sangen "Håp" av Jo Nesbø, De derre?

Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.

Det er håp så lenge det er liv.

Jeg vet du lever. Ergo er det håp. 

Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.

Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.

Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.

Fiks det nå.

Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.

Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.

I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.

Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt? 

Respekt er noe helt annet.

Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt. 

Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse....

...den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.

Og den dagen sitter jeg...

...enten ved en ensom grav.

....eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.

Det er det BARE DU som bestemmer.

Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.

 

Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt. 

Så snu i tide, fengselsfugl.

Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1445779581_volden_drepte_noe_i_m.html

Sommeren 2014 og bademammahvalen



 

Året er 2014. Det er sommer. Heten bølger inn over landet og imponerer med en av tidenes heteste bølger. Hetebølge. Det kunne vært så digg det. Hvis det ikke var for at jeg er gravid og nærmer meg tilstand høygravid. 

Jeg har ikke normale crawings som alle andre gravide. Har svangerskapsdiabetes og må tygge salatblader og drekka vann.

Men jeg har en syk dille som overgår alt annet jeg noen gang har hatt dilla på: bading. Bading bading og atter bading, hell yeah. Jeg kunne bodd i akvarium, og leter etter steder å bade hele tiden, med tunga ut av munnen som en overopphetet bikkje, ser jeg meg om etter bademuligheter, konstant. 

Jeg kjøper et megabasseng til lille Mathias, og later som om jeg er verdens cooleste mamma, snill som bare fytti. En mega rakkarmamma som ligger og kaver i det svære bassenget dag ut og dag inn. 

En dag våkner jeg til soveromsbadstu. Jeg dropper alt annet, enn å løpe gjennom kåken, gjennom den lille terassen, og hoppe uti superbassenget. Aaahhh...

Jeg husker en dag Mathias var hos pappan sin og det troperegnet. Jeg la meg og den svære magan min oppi den blå giganten på plena, og lot svære regndråper dryppe over meg. Jeg var det lykkeligst pattedyrvesen ever akkurat da. I promise!

Jeg leide Mathias og meg inn på hotellet ved siden av Pirbadet, og der bodde vi i to netter. I ca 20 timer av disse to døgnene badet vi i Pirbadet. Den ene dagen i 10 timer i strekk. Vi hadde bare pauser for å spise oppe i våtrestauranten, og vi kunne godt badet mye lenger enn 10 timer den dagen, begge to. 

Langt ute på høsten var strendene i distriktet her rensket for folk. Bortsett fra en svær mage som lå og duppet i den ene strandbukta. Jeg kjente vannet var så deilig varmt, og koste vettet av meg der jeg svømte og duppet rundt. Lenge. Lenge lenge aaahh..

Året er 2016. Jeg sitter her på en kafé i byen her og nyter en milkshake mens jeg lytter til musikk. I posen min under bordet har jeg et splitter nytt og søtt lite basseng som jeg har kjøpt til gutta mine. Et normalt, lite plaskebasseng.

Det store bassenget i kottet må nok vente noen uker før vi på lykketoppen gidder å pese med å sette opp det. Badedilla forsvant med høsten og forstervannet i 2014, og, vel, jeg savner det litt. For en nytelse det var å bade den sommeren. 

Men men. Ei dille er ei dille. Og den varer bare i 9 måneder. Etter det kan vi bare humre av det og klø oss på haka mens vi minnes noen svært så crazy days, der alt ble avgjort ut fra en stor og krevende mage.

 

 



 

Barnevernet som hentet frem tigermamman i meg

 

Du jobber for barnevernet.

Du kom inn i vårt liv på et tidspunkt der jeg ikke helt trodde på den sterke tigermamman med løveklørne som buldret inni meg.

Du jobber altså for barnevernet. Et barnevern jeg selv tilkalte da jeg gikk gravid. Livredd for å feile igjen. Skremt ned til bakken ved tanken på å bli syk igjen, og ikke få ta meg av mitt eget barn. Slik som sist. Så sårbar.

Og så innmari sterk. 

Du kom hjem til meg og ble med oss på reisen. Miljøarbeideren sendt fra oven. Høyt utdannet innen feltet, profesjonell, støttende og konkret. Vi hadde tonen fra dag en. 

Jeg hadde så mange spørsmål, og du kunne svare på dem alle. Du støttet meg i absolutt alt. 

En selvtillit var sådd. Den spiret. Hver gang du besøkte babyen min og meg, grodde den spiren. For du vannet den og ga den presis riktig næring. Jeg begynte å tro deg, hver gang du sa:

"Helene, det e ikkje sekkert det e mest veiledning du treng. Du treng nok å få høre at du e god nok som mamma"

Og nå kommer tårene pressende. For tenk, det sa du til meg. 

Jeg hadde en nedtur. Ting var knallføft, og ved et besøk trillet tårene der jeg satt med min lille skatt i fanget. 

Du tok grep, elegant og profft. Fikset situasjonen glatt. Etter ca 3 uker strålte jeg igjen, og spiren du hadde vannet jevnt og trutt, slo ut i blomst.

Nå hadde du hentet frem tigermamman i meg. En tigermor med løveklør og bred bagasje. Jeg visste at jeg var god nok for begge mine sønner, nå. Ingenting kunne stoppe meg. 

Du fortsatte å stelle godt med den fargerike planten. Klappet meg på skuldra, og sa:

"Du gjør alt rett, Helene! Det her e storartet! Ungen din har det godt! Han e trygg. Stol på dæ sjøl!"

Er det rart jeg gråt da du dro i dag?

For i dag dro du for aller siste gang.

Du gikk ut av døra mi uten ny avtale. 

Vår siste prat. For dere har henlagt barnevernssaken som jeg selv ba om. Du har gjort jobben din, og den like fantastiske saksbehandlerdama har gjort sin jobb i kulissene. Dere er ferdige her. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: normalt skulle jeg vel jublet over en henlagt barneverssak. 

Men en henlagt sak betyr at jeg ikke får flere besøk av ei fresh og klok dame som har så mange interessante greier å prate om. Som jeg hele veien har kunnet stole på var der 100 % for barnet mitt. Og for meg som mor.

Jada. Jeg vet du har rett. Sønnen min trenger det ikke. Jeg trenger det ikke. Det handler også om ressurser.

Men selv om du mente at jeg ikke trengte så mye veiledning, men mer det å få høre at jeg gjorde ting rett, hør nå her:

Du har lært meg så mye. Du bygde en plattform under min sønn, som gjorde det mulig for meg som mor å stole på meg selv. Det du gjorde var meget, skal du vite. Jeg vet at jeg kommer til å stå stødig ved mine barn og stole på meg selv, alltid. 

Du jobber for barnevernet, og bidrar med uvurderlig kunnskap og elegant tilnærming, samt en ærlighet vi behøver omkring barn. 

Jeg har vært meg selv. Vært åpen og ærlig til deg. Og du har tatt imot alt med en varsom klokhet som jeg aldri kommer til å glemme. 

Det føltes skummelt å tilkalle barnevernet, i en hormonell tilstand der jeg kjente meg forsvarsløs og ensom om alt. Liten og gjennomsiktig. Rett og slett livredd, var jeg. 

Men farlig var det ikke. Det var ikke farlig for noen parter å be om hjelp i en tid der jeg virkelig trodde barnet mitt kunne komme til å behøve et sikkerhetsnett. I en tid der jeg ikke visste om jeg kom til å være bra nok. Som mamma. For en liten babygutt.

Du var det nettet. Akkurat det nettet som passet for oss. Med alle dine rosende tilbakemeldinger og din tilstedeværelse.

I dag så vi oss tilbake. Vi pratet om den tiden. Barseltiden da jeg skulle takle alt fra alenemortilværelse til, innimellom, to barn, til all verdens møter og mennesker. 

Du sa du hadde sett det hos meg med en gang. At jeg fokuserte på barna. At jeg var motivert for all veiledning som måtte komme. At det var bra, alt det der.

Du tilogmed støttet meg i skrivingen min.

Fader altså, du og saksbehandlerdama... håper jeg får være så snill å få lov til å invitere dere hit om et års tid. Bare for å bake den kaka dere fortjener.

Pappa's kusine i Vesterålen, er som en tante for meg. Du minner om henne. Sterk og intellegent.

For noen. Noen gjør faktisk jobben sin grundig. Det er sikkert. 

Og noen. Noen jobber med livsviktige greier. 

Noen jobber med å vanne små skjøre spirer. 

Og noen. Noen får spirene til å gro.

Mens andre. Andre får dem også til å blomstre ut i fargerike nyanser. 

Slik det skal være.

Takk, jeg er så innmari takknemlig, miljøarbeider og saksbehandler. 

Jeg lover å alltid gjøre mitt aller beste for barna mine. Lover å være denne gode mamman for dem alltid. Dere har plantet en plante som varer evig.

To varme klemmer fra en tigermamma som aldri glemmer to sterke proffe damer som var der for lille søte ungen min.


 



 

Når barnevernet henlegger saken


 

Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -"Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre.."

Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.

Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.

Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her . 

De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.

To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.

Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine. 

Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.

Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..

...at jeg er EI GOD MOR! 

Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.

Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim's gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.

Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..

Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜

 


 

Hvit puddersnø over Stockholm's gater


 

Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater's siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .

Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.

Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av "slike som oss" som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna's vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm's gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna's trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan's gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes "innan Linda", som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge's låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? 

Jeg husker ikke hvor Diana's sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: "Men hva fan! Så der kan du inte gøra!" Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. "Nu, tjejen, mår du okej om en stund."

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm's nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm's gater lærte meg om dagen derpå's mørke slappsføre.

Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen. 

Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite. 


 

Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid. 

Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm...

Kanskje kan jeg finne deg, Anna Larson..  

 

Skrevet av Helene Dalland 2016

 


 

Tiden før forbipolene


 

Jeg var redhead, singel og sprek mamma for lille Mathias. Inni meg bar jeg på en liten gutt. Mathias skulle bli storebror, og for å få tiden til å gå, gikk vi mange turer. Vi plukket blomster og spiste matmakke, lo om kapp med hverandre og gledet oss over en voksende lillebror inni magen til mamma..

Han så meg ikke da han sov. Eller annenhver uke, da han var hos pappan sin. Mathias ble pent skjermet for hva jeg gikk gjennom. Tårer i bøtter og spann, insulinsprøyter og blodsukkermåler, ...og tankene. Alle tankene. Jeg skulle bli alenemamma til to, og var forferdelig redd. Men noen ganger er det bare å bite tenna sammen, dusje bort salte tårer, reise seg, og børste av seg fryktens gamle støv.

 


 

Innen lille Even kom til verden, hadde jeg rukket å bli lysere i håret, lykkelig og sterk som fy. Å være alene med den lille søte bebin på barsel, var ubeskrivelig deilig. Jeg svevde. Forelska i to gutter. Og han ene hadde plutselig blitt så stor. Storebror..  

 


 

Det viste seg at jeg kunne pælme min lave mammaselvtillit over bord, og langt til havs. Jeg gjorde alt for lille Even, og la til rette for at Mathias ikke skulle føle seg utenfor. Han fikk snakke om søskensjalusi, og jeg ga ham rom for å venne seg til lillebror. Den dag i dag viser der seg at det funket; de to gutten er svært knyttet til hverandre. 

 


 

Jeg fikk en boost av at jeg greide alt alene. Dro på turer med venner og familie, og vokste med mammarollen. Jeg hadde hatt så liten tro på meg selv som mor, at jeg hadde bedt barnevernet om hjelp. Alt jeg fikk høre fra dem, var komplimenter og gode, snille ord. Jeg var i lykkeland. 

 


 

På denne tiden begynte jeg å savne en blogg å skrive i. Tenkte flere ganger på det, men slo det fra meg. Hadde ikke tid. Passet ikke inn i bloggverdenen. Kunne fortsette å skrive i skrivebøkene mine.. Jeg hadde mange unnskyldninger, og de stod linet opp i kø hver gang jeg tenkte i retning blogg..

 


 

Vi bodde i et fargerikt hjem, med mange venner på besøk, trilleturer med Even i vogna, og deilige måltider. Sommeren banket på døren, og vi åpnet opp med glede. 

En dag Even sov, og Mathias var hos pappan sin, gikk jeg inn på en blogg. På impuls, men dog ved ca et års ettertanke, hadde jeg trykt på "lag din egen blogg", og jeg ante ikke hva jeg skulle med denne bloggen bortsett fra å skrive og lagre mine historier der inne... 

....men DET vet jeg nå. For siden har vi vært på en spennende reise. All skrivingen ga meg den konsentrasjonen jeg så sårt behøvde, og siden skriving er som næring for meg, sier det seg selv at det gjør meg til et bedre menneske. Nå slipper jeg å bekymre meg over å en gang ta med meg alle historiene mine i graven, når den tid kommer. Jeg har fått skrevet det viktigste her inne.

Jaggu har jeg fått til noen bloggervjuer også, og det viser seg at komikernorge støtter bloggen min. Jeg har så seriøse budskap, at de gjerne hjelper meg å pakke inn bloggen i humor. Å titte innom 4.plass var også ok. Jeg beviste for meg selv at det var mulig å skrive seg opp dit også. Det var jo ikke det jeg hadde trodd den dagen i juni 2015. Altså visste jeg alltid at jeg var glad i å skrive, men ikke at så mange ville lese. Jeg har også fått begynne å jobbe frilans for lokalavisa igjen, og dit hadde jeg aldri trodd at denne reisen skulle føre meg til.

  Oppi det hele har vi flyttet til et tre-etg rekkehus, der denne mamman virkelig får trimmet seg opp og ned trappene, og barna har funnet seg til rette. Det er nok også til det beste for foreldresamarbeidet at jeg skriver denne bloggen, for en barnefar som tidligere skulle forholde seg til en bipolar barnemor som han ikke helt forstod. Han er mer inn i bildet her på Stjørdal også nå som han kjenner meg bedre, og samarbeidet går så det suser. 

Kommunikasjon kan være så mangt. Å skrive er lett for meg, men det det ikke alltid er så enkelt å sette de riktige ordene på ting muntlig. Selvfølgelig bør vi bloggende foreldre ha grenser for hva vi deler her. Vi skal jo også kunne møte barnehageansatte og lærere som vil jobbe med barna våre, og se dem inn i øynene. Men aller viktigst; jeg skal kunne stå for denne bloggen, den dagen barna mine er voksne og finner mine skriblerier og bilder på nettet. 

Veien hit...  Tiden før forbipolene, var knalltøff. Og det var noe så inn i bjørkeskogen VERDT DET. For jeg trodde aldri den dagen i juni skulle føre oss hit. 

Vi skal reise langt, og har bare akkurat begynt. Flere jeg kjenner oppretter i disse dager sine egne kvalitetsfylte blogger. Så jeg er ikke alene på denne ferden. 

Og snart banker en ny sommer på døren.. Jeg skal gå med kriblende lykkemage og åpne den døra.

Are you with me? 

 


 

Samlede verker i linker : Elektrosjokkene og reisen "forbi polene".




 

Jeg fortsetter å gjøre som mange av dere lesere har ønsket, og samler mine sanne historier i linker. Når du leser disse historiene, husk at jeg har det supert den dag i dag. Jeg er intet offer, men ei ressurssterk dame med stor omgangskrets. Jeg lever et lykkelig liv som mamma til Even og Mathias, og både Tore og jeg har klart oss fint gjennom dette. "En reise forbi polene" betyr mani og psykose. Det er hva bipolar betyr. Forbi polene. Alt som står skrevet er sant, og har hendt. Og glad er jeg for at dette er fortid og avsluttede kapitler. Hilsen Helene


De elektrosjokkerte meg

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Første sanne triologi in link: På rømmen i Stockholm

 



 

 Versegod, her er hele Stockholmsserien samlet. Jeg begynner med denne triologien sanne samling in link, og fortsetter rett rundt hjørnet med fortsettelsen. Jeg vet mange har etterlyst samlede linker. Nå skal jeg gi dere dem. Starting now.

 På rømmen i Stockholm's gater del 1

 På rømmen i Stockholm's gater del 2

 På rømmen i Stockholm's gater del 3

Volden drepte noe i meg


 

Jeg tilgir deg. Du vet hvem du er. Du skal vite at jeg forlengst har tilgitt deg. Ikke fordi jeg ønsker deg bare godt. Men fordi jeg slettes ikke har tenkt at du skal få plage mitt sinn med bitterhet i ettertid. Du har plaget meg nok! 


 

Vi snakket nok en gang om det i dag. Den snille pappan til barna mine ønsker at jeg skal skrive om dette. Få det ut. Denne delen av livet mitt som ikke ble skrevet om i sommer, blant flukt til Stockholm og elektrosjokk. Jeg har holdt igjen med tanke på barna. Men i det vi snakket om det som foreldre i dag, tok vi sammen en beslutning om at det er forsvarlig at jeg skriver om dette. Dere forstår nok hvorfor de verste detaljene ikke blottlegges her på internett. 

Året var 2001. Jeg bodde i en liten hybelleilighet i sentrum av Stjørdal, og var kjent for å være en ung original. Godt humør og energi, hadde jeg, tross tidlige dyrekjøpte erfaringer. Mange venner og fortsatt god selvtillit. 

Han stod plutselig utenfor og mekket en sykkel. Jeg hadde sett han før. Ung og lett for å forelske meg i forelskelsen, ble det han og meg. Han var så betatt av meg at jeg må ha falt mest for det. 

Vi flyttet sammen i en annen leilighet. Der dukket nye sider ved han opp. En dundrende sajalusi kom til syne bak den litt mørke masken, og den kunne skremme vettet av meg 

Minner jeg nesten aldri tenker på. Jeg er en tøffing nå, ikke det offeret jeg var da. Detaljer omkring han og en kniv. Mye blod og slemme ord. Sinte skarpe øyne. Men det var ikke mitt blod. Det var så mye rart han kunne få seg til å gjøre og si, ting som gradvis brøt ned ei ung jente. Minner der jeg hang ut av stuevinduet mens han lo hånlig ned mot meg. Jeg må ha hatt styrke, for jeg kom meg opp. Men først etter at han hadde dratt.

Kjæresten min ville ha meg unna vennene mine og familien min. Vi flyttet på landet ved en naboby. Han gjorde meg ulykkelig, og stakk av i flere dager med stillhet som hersketekknikk. Jeg ble nervøs og satt mye alene og gråt. 

Vi flyttet igjen. Denne gangen virkelig langt ut på landet. Til møbler hadde vi hagemøbler, i et kaldt gammelt selbuhus. Han dro sin vei ofte og ruser seg. Det viste seg at han var ganske ute og kjørte.

Jeg vet ikke når det skjedde. Når det var jeg mistet meg selv og gløden min. Og jeg aner til dags dato ikke hvordan det er mulig å bli til en underdanig robot på denne måten. Var det ordene han sa? For han var ikke fysisk til å begynne med. 

En gang skulle vi besøke en dame i bygda der vi bodde. Det ble servert sprit, og stemningen var i utgangspunktet munter. Han ble gal. Det ble grøsserfilm ut av kvelden. Vill av sjalusi pgr av en setning damen hadde sagt, forvandlet han seg til et monster. Jeg ble livredd, og hun like så. Alt ble rasert inne i huset hennes. Jeg kan ikke skrive alt. Men det hele endte med at den stakkars traumatiserte damen stakk han i låret i selvforsvar.

Hvor ble det av alle delene av meg? Lå de strødd utover alle plassene vi hadde flyttet fra? Hvorfor trodde jeg at jeg var avhengig av han? Hvorfor fant jeg meg plutselig i å bli liggende på gulvet hjemme hos en kompis av meg i hjembyen min mens kjæresten og samboeren min sparket meg hardt i hodet? Kjæresten min. Som sa han elsket meg. Kompisen min som så på, og ikke turde gripe inn. Mitt eneste vitne.

Jeg grublet på det lenge. Turde ikke spørre. Men måtte. Han skulle jo snart i fengsel og sone en dom pgr av vold mot to damer i min hjemby. Jeg kunne ikke sitte alene i dette kalde huset i denne ukjente bygda alle de tre månedene han sonet i Trondheim. Jeg var blind. Han var sjefen. Herren min. Jeg var ikke meg. Vanskelig å forklare, men jeg var virkelig helt lost.

"Du. Kan vi være så snill å flytte litt nærmere sivilisasjonen, kjære?"

Jeg husker ikke hva han svarte. Men det ble slik at vi flyttet til nærmeste tettsted derfra. Ikke til hjembyen min.

Jeg hadde den dag i dag aldri i verden latt en mann bestemme over meg på denne måten. Men dere må forstå at jeg hadde mistet alt jeg hadde av selvtillit og egenkjærlighet. Jeg trodde virkelig også at jeg elsket han og ville være fortapt uten han. 

Vi flyttet til tettstedet. Han begynte å gå på fylla dagene før han skulle inn og sone. En kveld gikk vi over brua og inn i en slik pizzeriarestaurant drevet av utleninger. En gjeng med brisne unge menn ville at vi skulle sitte sammen med dem. Ok. Vi gjorde det. Jeg trodde alt var greit, for han virket glad. 

Måtte på do. Og glemmer aldri at jeg faktisk for f..n tråkket med yndlingsskoene mine rett oppi en menneskebæsj ved døra. Er det mulig? For en shitty kveld! Jeg vasket skoa så godt jeg kunne, mens jeg fresende undret på hvordan i svarte noen kunne bæsje en meter foran doen på denne måten..  

Jeg gikk til disken for å fortelle det. Da pekte han bort mot bordet vi hadde sittet ved. Der stod min samboer klar for å slåss mot en av mennene vi satt og tok en pils med for 5 minutter siden. Jeg var sint som fy pgr av dassopplevelsen, og gikk rett bort til min "kjære", og sa: "Skjerp dæ no!"

Han gikk fort foran meg over brua. Noe drev meg til å sette grenser. Jeg gikk sakte og bestemt. Ville ikke at han skulle bestemme slik over meg. Tenkte på at det var jeg som hadde nøklene, og fryder meg over at han måtte vente ved døra. Furtefaen. Sinte monsteret. Det var ikke mye kjærlighet igjen i meg for han, der jeg sakte tråkket steg for steg på brua. 

Lite visste jeg om at jeg gikk steg for steg rett inn i helvete denne kvelden. Og jeg skulle aldri helt bli meg selv igjen. Skulle aldri igjen greie å tro på at noen elsket meg. 

Beskyldningene haglet. Jeg hadde smilt. Ergo hadde jeg flørtet! Kjapt gikk ordene over til slag og spark. Sjokkert tok jeg i mot. Det foregikk i intervaller, og han eide ikke grenser. Sliten satte han seg ned i sofaen. Jeg sa gråtende: "Vær så snill. No må du vær så grei å slutt. Æ grei itj mer." Da reiste han seg og sa: "Nåånei! Æ e langt fra ferdig med dæ!" 

Han hadde rett. Han var slettes ikke ferdig med meg. Han hold på til han sovnet på sofaen. Selvforsvar var et ukjent begrep for meg. Jeg var bare en klump med angst.

Nervøs og desperat svelget jeg ekstra medisin den kvelden. Skulle jeg stikke av nå? Mens han sov? Det summet en livredd tone i hjernen min. Greide ikke å tenke klart. Alt jeg kjente var pur redsel. Som om jeg var en eneste elektrisk ledning lagd av frykt. 

Dagen etter våknet jeg i senga av at han satt ved siden av langt der nede i fotenden. Jeg glemmer aldri ordene hans: "Æ ska ikke legg nå pinna i veien for dæ dersom du ønske å forlate mæ no."

Da jeg så meg i speilet, forstod jeg setningen hans. Jeg hadde aldri sett så mange forbanna blåmerker før! Følelsene i meg som menneske var kuttet av. Jeg la meg i sofaen og ville bare gjemme meg. Ingen måtte vite dette om meg. Jeg turde ikke tenke på hvordan den stakkars snille familien min ville reagert da... Ville ikke såre dem. Det føltes som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ingen kunne vel godta meg med disse blåmerkene i ansiktet. Jeg ville være tøff og skjule meg til de fosvant.

Forbanna deg! Faen ta deg at du trykket ei ung jente så helsikes langt ned at hun valgte å lukke øynene i skam og sorg for noe DU hadde gjort! Forbanna lille deg, som etterpå satt i fengsel og mottok kjærlighetsbrev fra ei ensom jente som du mer enn gjerne ødela. Drittsekk! En sekk med dritt, er akkurat hva du er, hverken mer eller mindre, og jeg TILGIR DEG! Forstår du det? Du er ubetydelig i mitt liv, hele du, og jeg ønsker deg ingenting.

 
 

Med øynene hardt lukket igjen, gikk jeg inn i en ny sommer med denne syke samboeren. Dommen var sonet ferdig, og det var tid for å legge alt bak seg. Vi flytter midt i sentrum av hjembyen min, der han kjørte sitt løp meget utfor hva angår rus. Jeg ble deprimert, og fikk en ny serie med elektrosjokk midt oppe i det hele.

Likevel husker jeg den dagen jeg fikk nok. Nok av hele stinkende deg. Du hadde vært bort i flere dager, og ramlet inn døra med en såkalt kompis. Den eneste du hadde igjen. Du var sint, som fyllevanlig. Du var truende og slem i stemmen. Som alkoalltid. Jeg hater alkohol. Det var jo du som viste meg alkoholens sanne sider, lille du. 

Dere satte dere i sofaen med hver deres kopp på bordet. To alkoholiserte jævler i mitt hjem. Der og da mistet jeg virkelig hele meg. Iskald og livredd gikk jeg altfor rolig forbi soverommet og rett inn på badet. Pakket rolig med meg et par nødvendige ting og noen klær. Avgjørelsen var som tatt over hue på meg. For inni det hodet fantes ikke flere tanker. Det hodet maktet ikke mer å fungere som normalt. Det hadde fått nok. Nok av deg.

Sjokkert over min egen handling, gikk jeg bort til der du satt, grep koppen din og knuste den rolig i panna di. Og det er det eneste jeg er stolt av i hele forholdet på 3 år som jeg kastet bort på deg. Endelig fikk jeg banket inn i hue ditt, at: "NO E DET NOK!"

Med skjelvende geleføtter gikk jeg ned trappa, løp over veien og inn på legevakta. Jeg skalv ikke. Jeg ristet. Helt ute av stand til å roe ned, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg måtte rømme fra samboeren min. 

Den dagen banket jeg i panna for første gang, og løp inn i mitt nye liv. Det måtte snekres og bygges inni meg. Jeg fikk hjelp fra det offentlige med innleggelse for å komme meg unna, voldsalarm, psykolog for at jeg skulle fatte og begripe at det ikke var min feil alt som hadde skjedd, og kommunal bolig.

Jeg begynte å trene. Aerobic, styrke, capoeira og kickboksing. Bygget muskler fysisk og psykisk. Endret navn i folkeregisteret. For jeg var ikke lenger offeret Hege. Jeg følte med hele meg at hun var død nå. Og jeg gjenoppstod heller som sterke Helene. 

Sterke Helene som fightet mot grusomme mareritt hver eneste natt, og bygde opp splitter ny og rå selvsikkerthet.

Du skulle ha "klem" hver gang du møtte meg i sentrum. Men etter en stund ble jeg i stand til å sette grenser. Du fikk ikke lenger overfalle meg meg en brutal "klem" inne på butikkene. Jeg stoppet deg med muskuløse armer, og sa: "Nei takk! Æ ska ikke ha nåkka "klæm" av dæ. Du stinke. Gå hjem og dusj!" 

Så ble jeg sterkere. I stedet for å hilse ydmykt og underdanig tilbake til deg, så jeg deg stille rett inn i øynene til du ikke greide å se lenger tilbake...

...tilbake på alt du hadde gjort. Tilbake på den fraværende samvittigheten din. Tilbake på sannheten.Jeg tilgir deg. Og føler med deg. Det må være kjipt å være en som deg. 

....årene gikk. Ut av styrkens løker grodde nye erfaringer og etterlot seg ferskere røtter. Jeg begravde minnene, men kunne kjenne igjen dem på atferd, og tyngden av minnene kjentes på ryggsekken min. 

Da jeg etter mange år endelig møtte mitt livs store kjærlighet, var det umulig for meg å være til i forholdet. Det kunne da virkelig ikke stemme at noen kunne elske meg og være forelsket i meg. Og hvis det stemte, ja da betydde vel diskusjoner en eventuell utgang i noe farlig? Noe voldelig? Jeg forsøkte. Så godt jeg kunne. Og sammen med han fikk jeg to barn. Det er viktig for meg at mine lesere forstår at pappan til mine barn ikke kan relateres til han som var voldelig mot meg. 

For han er snill, pappan til ungene mine. Han er så snill at jeg får tårer i mammaøynene mine hver dag. 

Det er noe vi må leve med. At fortidens monster brente og ødela de naturlige broene inne i meg. At vi ikke kan være kjærester, men bevare vennskapet. Vår store drøm har mange ganger vært å få leve ut kjærligheten. Men det går ikke an, når en automatikk inne i meg bare ikke går med på å godta at andre kan ha slike følelser for meg. Jeg fikk jo bevist det motsatte det langt tilbake inne i det unge hjertet mitt. 

Vennskap er lettere for meg å godta.

Men DU! Fortiden's skyggerocker, DU skal vite at det gikk meg VEL. At jeg tross alt har det skikkelig bra, lykkelig og fornøyd den dag i dag. Mens du flytter inn og ut av fengsel med falske dådyrøyne, med redusert straff pgr av det litt for åpne gapet ditt, går jeg gjennom dager fylt med søte barn, lykke, vennskap, familie, oppfylt skrivedrøm og velvære. Jeg vet du ikke ønsker meg alt dette. Vil bare at du skal VITE det.

Du er TILGITT. Men ikke fordi du fortjener det. 

 

 

Starten til slutt..


 

Dette er noe jeg har gruet meg veldig til en stund. Dere har fått lese Stockholmshistorien min, om elektrosjokkrunde nr 1, og hvordan det hele endte fram til dags dato. Men det er en ting jeg enda ikke har fortalt dere. Og det er hvordan det hele begynte. 

Akkurat nå skulle jeg ikke blogge. Skulle hive meg nedpå sofaen og glo på en tv jeg sjeldent ser på for tiden. Så skulle jeg bare titte litt i en gammal diktbok først, og fant ut at jeg har jo skrevet ned historien om hvordan det startet sommeren 1997. Dette er nedskrevet i 2009, for 6 år siden. 

Dere begynner å kjenne meg. Jeg klarer ikke å la være å skrive nå, når jeg finner slik inspirasjon etter baby har sovna... Så velkommen til:

SOMMEREN DA ALT BEGYNTE

Huset jeg vokste opp i, var stort og trygt, og bygd opp av våre foreldre tidlig på 80tallet. Alt var stabilt. Mamma og pappa var måteholdne med alkohol. Vi flyttet aldri, hadde de samme vennene. Vi hadde det godt, min 4 år eldre søster Silje, jeg, og min 6 år yngre bror. Vi var omgitt av glede og humor. Fikk oppleve å få frokost på senga noen ganger, kosekvelder med pizza på lørdagskveldene, og vi var aldri i tvil om hvor vi hørte hjemme. Hvor vi var elsket. 

Mormor på gården på Ytterøya var et samlingssted for slekta, og foreldrene våre Eva og Hans bygde etterhvert hytte der. Pappa arvet barndomshjemmet sitt i idylliske Sigerfjord i Vesterålen, og de pusset opp dette huset også for egen hånd, våre sterke og stødige foreldre. Jeg hadde etterhvert mange gode venner både i Sigerfjord, på Ytterøya og hjemme i Stjørdal, og hadde mange å være glad i. Mange som var glade i meg. Mange å skrive brev med. Å lage vakre minner med, som jeg aldri aldri glemmer. 

Jeg får god hjelp med min interesse for skriving av min lærer Gunvor på barneskolen. Hun er en trygghet hun også. Sjokket er derfor stort den dagen jeg begynner på ungdomsskolen og får tidenes mest forskjellsbehandlende og kyniske lærer. Han er kjent for å være ille, denne læreren. Måtte pensjonere seg noen år etter han var ferdig med oss etter å ha tatt kveldertak på en elev. Så langt gikk han ikke da det gjaldt oss. Det gikk på utpsyking og mobbing. Og jeg var utpekt i 8 klasse, da jeg hadde funnet min hippieplass blant andre freaks på ungsdomsskolen. Vi røykte og vi tok oss en fest som de fleste andre på vår alder.

Han nærmest hatet meg. Jeg besvimte i klasserommet en gang og hadde vært grønn i ansiktet og ristet, ifølge resten av klassen. Avskyen han viste meg da jeg våknet i en døs nede på klasseromgulvet etter å ha landet med bakhodet rett i pulten bak meg, var skremmende. Han ignorerte meg og spottet meg foran hele klassen. 

Jeg begynte å skulke. Trist og deppa kunne jeg sitte å høre rockeballader så jeg fikk ut tårene. Skrev dikt og sov. Forfalsket mamma og pappas underskrifter til meldeboka. Jeg fikk vite at han snakket om meg foran klassen på en hånlig måte da jeg ikke var til stede. Selvtilliten min sank i rasende fart. Jeg fikk jobbe for lokalavisa som freelancer. Han visste det, men nevnte det aldri. Jeg var rett og slett ikke bra nok. 

Mine støttende foreldre forlangte møte med lærer og rektor. De kunne ikke kjenne igjen den jenta frøken Gunvor hadde formet i sin varme lærerånd. Vi ville jeg skulle bytte klasse det siste halve året. Vi fikk det ikke som vi ville, og han kunne fortsette sin psykiske terror. 

Ingen visste at jeg bar på en alvorlig psykisk sykdom. Bipolar 1 må utløses av noe før den setter i gang. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å plutselig snurre ulogiske valg. Som å naske et eller annet i en butikk, uten å tenke konsekvenser. Uten å vite om karma. Som å drikke for mye alkohol. Jeg kunne være en grenseløs ungdom.

Året var 1997. Jeg hadde nesten gått et år på videregående. Lærerene der sier i ettertid at de skjønte at noe var galt. Jeg var utmattet. Så sliten at jeg ikke greide å holde opp øynene i timene, og måtte sove på et siderom. En gang våknet jeg en stund etter at alle elevene hadde gått hjem. Det var forferdelig, og jeg forstod ikke selv hvorfor jeg hadde dette søvnvbehovet. 

En depresjon er mye mer alvorlig enn at man kjenner seg deppa, gråter og er lei seg. Man kan bli flat, utmattet og få behov for å trekke seg tilbake mer enn normalt. Man kan sove mer eller mindre enn normalt, og man kan begynne å kjenne på kroppslige symptomer. En depresjon kan gli over i psykose dersom det går for langt. Man er gjerne svært angstpreget og nervøs. Og man trenger ikke å vite selv at man er alvorlig deprimert. 

Jeg hadde fylt 17 år, og forsøkte pustende og pesende å fullføre dette 1. året på linjen tegning form og farge. Men oppgavene rocket pent og pyntelig forbi meg sammen med alle de vanskelige prøvene. Mine foreldre var bekymret for de nesten uteblivende karakterene, og ingen av oss visste noen ting om depresjon. Farfar i Vesterålen har dødd, og det har vært triste tider. Vi så han som død, han var kald, og de voksne brukte ord som "sovnet inn".

Jeg enset ikke overgangen fra hverdag til ferie. Var helt på randen av angst, men forstod ikke selv hvorfor jeg var sånn. Visste ikke hva angst var. Visste bare om en fremmed og farlig urolighet som jeg kjente på. Jeg ville gjøre mine foreldre stolte og ta en sommerjobb der jeg skulle være dagmamma for en liten gutt. Jeg var flink med barn, og hadde passa mange.

Natta før jeg skulle begynne i sommerjobben, ser jeg i ettertid at jeg slet voldsomt både med sosial angst, redsel for framtiden og kritisk lav selvtillit. Hadde lest i et blad at dersom man ikke fikk sove, kunne man ha bedre effekt dagen etter av å holde seg våken. Jeg holdt meg våken.

Gjennomsiktig, livredd og ung som bare en 17åring kan være, møttet jeg opp for å passe den skjønne lille gutten. Trøtt og sliten, gjorde jeg mitt beste, og ble derfor overmannet av redselen for å ikke være god nok da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å tatt på bleie. Dårlig samvittigjet skylte gjennom meg, og jeg ringte den snille mamman til gutten. Det ramlet ut av meg at gutten var blitt syk og at hun måtte komme hjem. 

Da jeg gikk derfra var jeg et nervevrak. Jeg var ingen. Mislykket. Jeg husker ikke hvor mamma hentet meg. Men jeg husker at ingen av oss skjønte noe. Vi var fortvilet og frustrerte. 

Sakte lukket jeg meg som en østers. Jeg befant meg i en tåketilstand, omsluttet av stum søvnmangel og en veldig skremmende tomhet. Jeg ressignerte og ga opp. Til slutt turde jeg nesten ikke puste, av redsel for at det også var feil. Men det var en ting jeg turde minst av alt, og det var å sove. Jeg følte meg skjør som porselen, og det begynte å bli fakta for meg at jeg kom til å dø dersom jeg sovnet. Mamma tok med meg til legen, som ga meg "innsovningsmedisin", disse turde jeg iallefall ikke å ta. 

De tar meg med til mormor på øya. Jeg er en eneste stiv livredd pinne. Rastløs og stum. Hakker tenner og skjelver. Alt er livsfarlig. Og jeg er ingen. Jeg er bare et mislykket slags vesen. 

Det er dette jeg har gruet slik for å skrive om. For jeg har aldri senere vært så faretruende langt nede i en depresjon. Aldri opplevd verre angst. Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tilstanden. Det var et helvete uten ord og uten tårer.

Som sement hadde hele jeg stivnet. Og alt jeg greide å tenke og føle, var at jeg måtte, jeg MÅTTE bli BEDRE. Bedre på alt. Jeg var for dårlig, dugde ikke. Ikke et eneste sekund var jeg avslappet. Jeg fortjente ingenting. 

Den siste natten ble det kritisk. Jeg forstår nå at jeg gled over i depressiv psykose den natten, og befant meg i grenselandet. Jeg nektet å sove, hakket tenner og var overbevist om at jeg holdt på å dø der jeg lå. Plutselig ble jeg overmannet av spasmer. Jeg ristet i intervaller.  Prøvde livredd å forklare foreldrene mine at de måtte ta med meg til sykehuset, men jeg ble stum. Mistet taleevnen der og da. Jeg skjønte at jeg behøvde søvn. Og siden jeg kom til å dø hvis jeg sovnet, var det best de overvåket meg med en slik hjerte overvåker mens jeg sov. 

Slik tenkte jeg faktisk. Og det var ramme alvor og grusommere enn jeg får til å forklare. Kjempet virkelig for å holde hue over vannet. 

De tar meg med over til fastlandet. Til en lege. De prøver å få i meg en yoghurt, men jeg bare skuler på dem. På både legen, mamma og pappa. Legen er en dame, og hun sier: "Du ska få kom på sykehuset."

Jeg ligger i baksetet. Reiser opp hodet litt, og da ser jeg skiltet: "Psykiatrisk avdeling". Jeg klikker. Livredd og gråtende. For "Psykiatrisk" for meg er skrekkfilmer og ren uvitenhet. Skulle de låse meg inne her for resten av mitt liv? Puster fort. Hyperventilerer. Leger og sykepleiere eller hva de alle var, de måtte bære en hylende, skrikende jente i sjokk over dørterskelen.  

Det var heller ikke lett for mine foreldre, dette. De ble mange ganger fortalt at jeg ble godt ivaretatt i årene som kom. Noen ganger ble jeg det, andre ganger ikke. Denne første gangen,  gjorde psyk virkelig alt de kunne for å hjelpe 17 år gamle meg. Men jeg var for sårbar. Senpuberteten hadde fanger meg i deppaland, låst meg inne i pilleland og skremt vettet av meg. Det tok lang tid før jeg fikk opprettet normal søvnrytme, og jeg gikk hvileløst rundt i gangene i døs. Jeg kunne ikke fatte at det ikke forstod at jeg kom til å dø dersom jeg tok pillene deres og sovnet.

Akkurat slik fortonet det seg. Mitt første møte med lukkede dører. Psykiatri. Min debutt innen diagnosen bipolar 1. Og det skulle ta meg mange år før jeg forstod dette, og alt som senere kom av utfordringer. Jeg har for noen år siden hatt perioder uten medisin der jeg trodde jeg var frisk. Begge disse gangene endte det i alvorlig psykose. Psykiatrien vil alltid ha en del å lære, men de gjør ikke bare feil. Jeg vet nå at jeg lever med en diagnose der kjemiske årsaker gjør at jeg trenger tilførsel av lithium. 

Vi har per dags dato et flott samarbeid, psykiatrisk og jeg som mor med bipolar. En dyktig psykiater følger meg opp i bakgrunnen angående medisiner og spørsmål rundt dette. Jeg forstår med hele meg alvorlighetsgraden i diagnosen, og viktigheten i at jeg hver dag tar de to typer medisiner som jeg resten av livet må gå på. Takk og pris for at jeg til slutt ble mottakelig for å ta imot riktig type hjelp. Til slutt skal dere få se et utdrag fra en dagbok jeg skrev sommeren 1997, for 18 år siden.


 

Sannheten's skjulte sider 🌸🌼👴🌼🌸


 

En stund har jeg rettet bloggblikket mitt mest utover, og kost meg med givende intervjuer og gode samtaler. Nå skal jeg igjen peile bloggblikket innover. Som mine lesere vet, er det at det er etter at barna har sovnet om kvelden, eller når de begge er hos pappan sin, at jeg lar tankene mine lande på et dypere nivå. 

Min barndom var trygg, ærlig, god, og bestod av edrue voksne og snille kloke eldre mennesker, her vi bodde på Stjørdal. Og overalt hvor vi var med to stødige foreldre vi alltid kunne stole på.

Jeg var mange verdifulle ganger med mormor på Ytterøya i fjøsen med kuene, som søsken og søskenbarn også gjorde, og etterpå spiste vi frokost i mormorkjøkkenet. Nøkkelost på hjemmebakt brød med bremykt på. Blant mye annet godt. Og melk fra tanken. Jeg drakk den, ville ikke skuffe mormor. Snille gode mormor, og kloke farmor og farfar som sendte brev fra bygda Sigerfjord i vakre nord.

Det var kvalitet, ærlighet og godhet fra alle kanter. Ingen var slemme med meg, og min samvittighet stakk dypt og vondt dersom jeg gjorde noe jeg trodde var galt. Kontrasten mot det trygge varme ble straks tydelig.

På øya hos mormor gikk jeg en gang og gledet meg til måseeggene skulle klekkes ut i et reir ved ene åkeren. Tittet dag ut og dag inn. En dag klarte jeg ikke vente mer. Det var noen sprekker på måseegget, så jeg skulle "sette igang måseungefødselen" og hjelpe den lille ut. Men ut rant bare slim og klumper.

Jeg var sikkert rundt 5 år, sønderknust av dårlig samvittighet, og trodde jeg hadde drept den lille måseungen. Jeg gråt fortvilt til tårene stoppet der nede ved åkeren, og ruslet tilbake til gården. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg var ca 19 år. Da pratet jeg med mormor om det. Som lo hjertelig og forklarte meg at det var nok ikke min skyld. At den var død fra før.. 

Dette er nok bakgrunnen for min snillisme og min dype intuisjon. Inni meg er jeg som en eldre dame på 90 år, trygt plassert i godstolen sin, i ei fredelig stue med en gammeldags tikkende klokke. Alt jeg vil ha er trygghet, fred og ro inne i hjertet mitt. Forestill deg at noen kommer inn i den stua og lager drama. Jeg kvekker til og jager dem ut. Jeg vil ha fred, ro og god gammeldags trivsel.

Jeg kan lukte falskhet. Aner ikke hvor mange løgner og falske tunger jeg har avslørt opp gjennom årene. Jeg kvekker irritert til, og kvitter meg med det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så dem tvers gjennom. Skulle ønske jeg ikke drømte så tydelig om dem om natta. Skulle nesten ønske de bare lurte meg. For det er utfordrende å være så intuitiv, og samtidig sky falskhet og drama som pesten.

Noen øyne ser jeg klarere enn andre. At de er ikke til å stole på. Det er egentlig bare å holde seg unna. Men jeg er altfor snill, og gir alle en sjanse. En psykolog sa til meg en gang: "Helene! Du må bare forstå at noen bare ER onde. Og BARE onde!" Men jeg nektet. Alle må ha noe godt i seg vel.. iallefall potensiale. 

Brente meg noen ganger. Hørte: "La oss snakke ut om det Helene, vil ikke miste deg som venn.", noen ganger, og har ikke telling på hvor mange ganger det har kommet meg for øre at de tok den praten med noen andre. 

Da får hun vondt i magen, dama på 90 år i godstolen sin. Skuffet blir hun litt irritert, og litt trist noen timer. Så reiser hun seg opp og går videre. Men ikke inn på kjøkkenet for å koke suppe på det. Ut til søpla for å pælme det. Kaste det der. Eller hive det medi fjæra og la måsene dele herremåltid med kråkene...  Og dramamakerne hører aldri mer fra en gammel sjel som ikke har tid til sånnt uekte tull.

Dette å gjennomskue noen. Dette å velge å holde seg unna alt som ikke minner om en ekte mormorklem, melk rett fra jurene nede i fjøset, eller bruset fra bølgene og summelydene fra fluer om sommeren. Alt som ikke kjennes like trygt som hagen til en god gammel sjel som elsker deg akkurat som du er, og som aldri ville sagt et vondt ord for å prøve å såre deg. Alt dette som handler om å alltid søke til sannhet og ærlighet, er noe av det viktigste jeg kan skrive om. ....dette med å være oppdratt til å skilne mellom kontrastene. Ikke la seg lure av plastikk, når du har tilgang til treverk og smijern.

Jeg har venner som alle passer godt inn i mormorstua mi. Heldigvis har jeg solide, ekte venner med kvalitet inne i øynene sine. De er havbrus og jordnært landskap. De er summelyden av evige vennskap. De er som gode gammeldagse brev, og de har heller ikke tid til falskt tull på sine eldre dager der oppe i godstolene sine inne i nabostuene..

Hver gang jeg lukter fremmed falskheten på lang avstand, kjenner jeg det i hele kroppen. Ufint besøk av harme ved navn drama, der hensikten med stuetitten ikke er annet enn kritikk og sladdermøkk for fjerne åkre. Jeg vet de tror jeg er blind. Merker det bedre enn de noen gang kommer til å forstå. Kjenner det på lufta og ser det på det "snille" blikkspråket. 

Jepp, slik skal det bli framover her i gammelstuggu:

Hver gang de uærlige hensiktene kommer tassende, slenger jeg bare de gamle bena mine på krakken og slapper av. La dem gå, la dem gå... Jeg har stappfull ryggsekk, trenger ikke deres råd, må forstå... Skjønner mer enn de noen gang kan fatte, ja til og med matte.

Så la dem bare vandre, og la dem gjerne klandre, en gammel sjel med ene foten oppå krakken, og den andre trygt plantet nede på bakken. Det er på tide med ren sjøluft, og ekte gardsduft  😉

Jeg vet dere er med meg, nabostuefolk. Inn i år 2016, med gammelmodig kvalitet, og friske vinder å puste inn.

Vi lar dem gå, lar dem gå, de falske stormene. De unge sjelende. For vi har kun tid til ekte natur og tradisjonell grammatikk.

La rakettene hyle høyere enn all verdens sladder i morgen. La himmelen legge lys på alle mørke kroker. La det nye året smile til oss fra morgendagens skumring. La oss være stolte over våre røtter laget av gamle dager's kvaliteter. La oss for faen kalle det GAMLE DAGER om vi vil. La oss se dem inn i øynene og vise dem det speilet de trenger for å flykte fra seg selv. Langt unna oss og vår ekte verden.

Det er kvelden før nyttårsaften 2015/1016, og jeg har akkurat benyttet meg av gjenbruk. Sommerens tekst ble nå til vinterens rakettbrev. Fordi jeg bestemmer det, her jeg sitter i stua mi og ønsker gode venner velkommen til feiring i morgen. Fordi jeg gjør akkurat, på prikken, nøyaktig, som jeg vil 😉

Og måsene? Kråkene? Vi lar dem gå, lar dem fly..

 


 

 

Reisen forbi polene del 3: Hjemkomsten

 

Bilen virker splitter ny. Sjåføren sier ingenting. Jeg sitter der og bare overlever. Musikken fra Rita's cd er mektig og fyller alt. Den er ikke bare lyd, foruten alle sansene i tillegg til luft, jord, ild og vann. Jeg er en ren arketype, der jeg sitter og fylles med manisk storhet, samtidig som jeg er skrekkelig livredd for å dø i trafikken.

Som ung dame med bipolar er det vanskelig å stå for det kvalme og anti-Jante-lovete i den egoistiske forhøyede selvfølelsen en mani kan bringe med seg. For slik er jeg ikke i nærheten av å tenke nå når jeg er frisk. Selvtilliten må hele tiden jobbes med, og da i form av aksept av alle komplekser. .

..så satt jeg altså der i bilen, under overførelsen fra det ene galehuset til det andre gjøkeredet og sammenlignet meg selv med Prinsesse Diana som jo døde i trafikken. Tenk det. Noe stort vokste i brystkassa mi. Og det kalles mani. Ei anna dame tok plass i kropp og sinn, og oppførte seg på en måte som gjør at jeg den dag i dag er sjeleglad for at de holdt meg skjermet. Lukket på tvang. 

Jeg hadde et lite glippe der, et lite frivillig innlagt et. Det var derfor den snille psykiateren Pål Sandvik overførte meg fra Østmarka til DPS Stjørdal. Han sa: "Jeg er 110 % sikker på at du har hatt en manisk psykose, Helene. Jeg vet du er uenig. Men jeg er sikker i min sak. Nå er du på bedringens vei, og vi overfører deg til Stjørdal DPS." 

Joda, Pål, jeg ser det nå. For jeg hadde sunget Heal the world så mange ganger ut av Østmarka's gamle vinduer, i høy tro på at jeg var et unikum av et talent, at det var vel ikke fugler og ekorn igjen i floraen rundt Østmarka...  Og jeg trodde så inderlig at jeg var ei klarsynt heks, at alle mine forestilninger om ansatte ved det gamle mentalsykehuset, ble fakta fy.

Og klart jeg spilte hovedrollen i en film! Klart både paparazzier og mamarazzier var ute etter å få tatt bilder av meg. Og fælt var det, for selv om storhetsfølelsen fylte mitt maniske sinn, vokste komplekser i like stor fart. Helt til jeg var overbevist om at jeg så noe så inn i satans hule ut som noe grufult. Så det var synd dette med alle fotografene bak busker og biler altså. Jeg måtte gjemme meg. Og desverre for hele gjøkeredet så stod jo radiokanalen P3 parat utenfor i en lastebil, dette for å redde meg og kjøre meg til et overraskelsesparty i Sverige...

Jeg var hovedrollen i The Trumanine show, der jeg VISSTE at ALT ville straks bli avslørt, hell yeah!  Skulle bare snuse inn alle fantastiske duftene først, dusje under SPAdusjfossen 4 til 5 ganger om dagen, nyte den utrolige blå frisørsjampoen fra Bed head, se det superverdifulle i tannkrem og hudkrem, synge ut med kraftrøst, og gjennomskue alle skuespillerne som jobbet der først...

Ja for ikke å snakke om å leve så i nuet at jeg var en del av lufta og en like stor del av vannet, mens tankene raste unna i vanvittige paranoide konklusjoner. Jeg befant med i hurtige reiser fra pol til pol med minutter å gå på, og jeg var keiserinne i min verden, med evne til å føle og tenke på et eventyrlig plan.. 

Men det var før dem tok barnet mitt. Den maniske storhetsfølelsen dykket litt nedover da gutten min ikke lenger sparket i magen min, og tårene tok over i storflom. Men det varte ikke lenge før sinnet vred seg i kamp, og beskyttet seg selv med impulsiv latter og megatankegang. 

Vel framme ved DPS tråkket jeg på skyer. Inne på rommet fant jeg alle de fantastiske hårpleie og hudpleieproduktene som jeg hadde kjøpt før dem sendte meg til Levanger. Det så ut som om noen bodde på rommet. Jeg satte i gang med det man normalt kaller å ta seg en dusj. Men det var aldeles ikke det jeg følte for å kalle det. Nei for jeg tredde inn i SPAavdelingen med ærverdig mine, og nytet hver eneste sjampoduft og balsamlukt fra helsekost og frisørsalong. Gurimalla for en rikdom: hygieneprodukter! En meget ekslusiv ting jeg hadde var ei "hotellsåpe" som pasientene hadde tilgang til. Ei sånn lita hvit greie. Plutselig kunne jeg kjenne at den var renere enn andre såper, og mer naturlig. Så jeg begynte å såpe inn håret også med denne. Jeg kan skjønne hvorfor håret mitt ser blast ut på bilder fra den tiden.

I ettertid kan det virke som om jeg på dette tidspunktet nektet å innse at jeg var fratatt mitt eget barn. Det faktum kunne ikke sinnet mitt godta. Og jeg var livredd for å miste barnet mitt for godt, så jeg måtte ikke gjøre feiltrinn. Alt ble sikkert vurdert, tenkte jeg. Ned i minste detalj. Jeg forsøkte å inngå et veddemål med psykiater Arvid: "Æ vedde 1000 kr på at æ ikke e manisk!!"

Dagene gikk, og det gikk som det måtte gå.  Det endte med at jeg ble sendt til Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der håpet jeg i det lengste å få være ute i avdelingen, der jeg suste rundt i min egen paranoide pol. Men det tok mer og mer av. En afrikask gutt var innlagt der, og i min hjerne krympet jordkloden betraktelig. Verden ble liten, og han ble sønn av Michael Jackson. Of course!

Lady Gaga var et nytt "navn". Hun sang poker face, og jeg trakk igjen hurtige beslutninger. Lady Gaga var en mystisk pseudonym artist, som ingen visste hvem var. Og dem mørke stemmen i sangen Poker face, var selvfølgelig Morten Harket. En dag var det stille i og utenfor avdelingen. Jeg så ut vinduene, og nesten ingen biler var å se parkert på plassen utenfor.

Jeg så alarmtelefonene pleierne gikk med, og la sammen to og to. Jeg hadde lest overskrift i en avis at Madonna var i Norge med massevis av dansere. Selvfølgelig betydde de manglende bilene på plassen, og alarmtelefonene at Madonna var på vei for å besøke "Michael Jacksons sønn," som jo også var en av hennes dansere...  Selvfølgelig var alle Madonna's dansere spredd utover Norge's land i privatfly og helikopter. Slik ble tankevås til ramme fakta alvor. 

Det ringer på avdelingsdøra. Inn kommer ei afrikansk dame for å besøke "Michael Jackson's sønn", og min galskap slutter ring i det jeg hilser på henne og godtar at det var dama fra Fugees som kom, ikke Madonna...

Jeg ender opp på skjermet avsnitt, der jeg hadde vært før de sendte meg høygravid med ambulanse til Østmarka. Denne ganger "bodde" en annen pasient på det andre rommet. Han var en mørkhåret lubben ung mann som "pratet" så fort at alt ble babbel.. Han var komisk av adferd, som en 40 år gammel Karlson på taket med ædda bædda fingrer sprellende ved kinnskjegget hver gang han fikk gå ut i avdelingen og ikke jeg. Jeg ga han godteri en kveld, og han snek til seg nesten alle seigmennene og sjokoladen. Da han "skravlet", hørtes han ut som ei hysterisk dame. Så ædda bædda han til meg en dag. Det var den dagen han ble flyttet ut i avdelingen.

Manisk spilte supertalentet jeg fotball på plena og studerte skyer på himmelen der jeg mente det hadde vært krig på jorda under. Krigsfly formet skyene, mente jeg. Psykiatrisk sykepleier Ole Martin, som er av type så proff at alle burde lære av han, skulle en dag ta meg med i butikk. Det ble litt av et prosjekt..

Jeg brukte noen timer på å detaljere ei handleliste på størrelse a4 ark. Kunne kjenne verdien i alt jeg skulle kjøpe. Dagkrem, nattkrem, øyekrem osv. Skulle jeg virkelig i butikker? Se mennesker og dagligvarer, og puste inn lufta med de sansene her? Ole Martin måtte til slutt forklare at jeg ikke fikk mer tid på meg. Mente han virkelig at jeg skulle kaste meg ut i noe så stort.. NÅ? Ok...

Vel ute tok jeg capsen dypt ned foran panna, og la hår foran. Med det røde håret kan jeg tenke meg at jeg iallefall tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet med klovnehår ned foran 1/3 av ansiktet. Vi gikk gjennom parken, der flere mystiske dresskledde menn satt på benker. Hmm...  Så til postkontoret for å ta ut penger. Inne på parfymeriet begynte jeg å skjelve noe voldsomt da ekspeditøren lurte på om jeg ville ha hjelp. Jeg pustet, peste, skalv og svettet, der jeg stod og følte meg som en kjøttklump uten hud, mens dama forklarte meg om hudpleieserien Lumene.

Jeg stod på bunn av hele min historikk. Men sinnet kjempet mot og nektet plent å godta det. Jeg fyldtes med manisk dårlig humor, og uvirkelighetsfølelser. Denne gangen kunne jeg ikke stikke av. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å få holde barnet mitt igjen. De kjørte meg noen gang til babyen min. Men jeg var så syk og observert at det fortonet seg som rene helvete der ute i trafikken.

En dag jeg hadde sneket til meg en telefonsamtale med Tore inne på soverommet, hørte jeg en velkjent "skravling". Jeg utbrøt: "Åh, Tore no e han tilbake igjen, han duden med altfor mange bableord..." Jeg tittet ut av døra. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri. Ei stor dame i 50årene, med en svær mørkerød kjole med en mistenkelig flekk bak på rompa... Med langt mørkt hår, og av alle ting en slags hanekam på toppen.. Hun snudde seg, og de mest gnistrense brune sigøynerøyne satte seg i meg. Hun freste: "DU har JUKSA!"  Så bablet hun videre, før hun snudde seg mot meg  igjen og sa: "Æ e manisk!!" 

Jeg hadde utviklet tvangstanker innen renslighet. Måtte ha masse håndduker på gulvet hvis jeg dusja for jeg trodde alle dråper utenom var farlige bakteriebomber.

Så dukket altså denne store sinte dama opp, med flekken på kjolerompa si, en amazing stank hver gang hun hadde vært på doen sin, og skitne føtter på bordet i fellesrommet. Jeg holdt på å krepere. Var så fisefin som overhodet mulig, og så skulle jeg bo her med denne skapningen. Trollføtter og fjøsstank, i den hete sommeren av 2009.

 Vi var så sinte på hverandre. Midt oppe i det hele fikk jeg ikke lov av sykepleier Eli til å få rent vann fra kjøkkenet. Hun sa jeg måtte bruke et glass til å fylle i fra vasken rett ved doen. Jeg hadde sånn tvangstanker at jeg nesten kastet opp hver gang. Samtidig hadde jeg tvangstanker om at jeg måtte drikke masse vann for å overleve alt dette. 

Jeg var så sensitiv. Det var så hudløst. Og dem som jobbet der forstod så lite. Han unge millitærfyren som jobbet der, som ropte: "GÅ PÅ ROMMET DITT! NO!" Jeg som ropte tilbake:"Det der e ikke rommet mitt! Rommet mitt e ikke her!"

Jeg som plutselig sank nedover. Og Nedover. Og nedover. I sorg over et barn jeg skulle holdt tett inntil meg. Alle tvangstankene som tak over meg. Tall og telling. Bakterier og tankekraft. Jeg var borte. Noen andre hadde tatt over meg. Jeg landet ikke særlig mykt, som Onkl P synger. Jeg landa på DPS Stjørdal, på rommet med alle tingene mine. 

Lokalsamfunnet visste. Og trodde de visste alt. Mens jeg skammet meg. Jeg skrev under på at barnet mitt måtte få bo hos pappan sin. Den snille gode pappan sin. Jeg visste om en som elsket barnet like høyt som jeg, og det var han. Jeg hadde landet dypt dypt deprimert, uten barnet mitt og husløs. Det viktigste var at barnet vårt ble godt ivaretatt. Likevel kan jeg ikke skyve under et teppe at det var en nedtur. At jeg kjente meg mislykket. Og at jeg ikke turde å la dem medisinere meg med lithium,fordi jeg trodde det ville gjøre meg sløv og flat. 

Etter et halvt år ga jeg opp å finne meg en leilighet. Jeg fikk tilbake den jeg hadde flyttet fra. Selv om den er kommunal, var jeg veldig takknemlig for å kunne ha et hjem der jeg etterhvert kunne tilby min sønn samvær. 

Jeg var så deprimert at jeg innimellom ramlet fortvilet sammen på stuegulvet, lå der og ristet og ba Gud om hjelp. For hva søren feilte meg da? Og hvorfor var jeg så ensom? 

Jeg vet det nå. Det som feilte meg var Bipolar 1, og ensom var jeg ikke. Jeg bare skyvde alle unna og turde ikke engang ta telefonen. Jeg var en fiasko, og det eneste som hindret meg i å reise tilbake til Stockholm og hoppe fra noe høyt, var barnet mitt. Lille gogutten min.

Etter en stund begynte jeg på et kurs om diagnosen. Så begynte jeg å forstå. De hadde rett. Så, etter et år, lot jeg dem prøve ut lithium på meg. Jeg ble så frisk at jeg kunne begynne å jobbe. I barnehage fordi jeg ønsket å bli en god mor. Ei mor som kunne å sette grenser, som visste det meste om å ta seg av et lite barn. Utrolig nok ble jeg så frisk at jeg kunne ha min lille sønn nesten 50 %...  Det var et under, så syk som jeg hadde vært. Jeg kunne begynne med mine tanketeknikker igjen, og bygde meg sakte men sikkert opp. Denne gangen for godt. Jeg var nå i ferd med å bli så sterk at ikke noe kunne knekke meg. Herdet og uten evne til å bry meg om hva noen andre mente om meg.

Jeg hadde kommet hjem. Hjem til meg selv. Men jeg hadde enda bare kommet meg til kammerset. Snart skulle reisen helt inn i stua begynne. Vi trodde en periode at vi skulle forsøke på nytt igjen, kompisen og pappan til barnet mitt, Tore, og jeg. Snart vokste på ny en liten spire inni meg, og denne lille spiren skulle vise seg å få en helt annen start på livet. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Og hva jeg ikke måtte gjøre. Jeg var klar, tenkte: bring it on, life, og forberedte den siste krevende innspurten. Jeg skulle dypere, lengre, videre inn i mitt hjem. I mitt indre landskap. Og denne gangen håpet jeg virkelig det gikk bra..

Skrevet av Helene Dalland.   Fortsettelse følger.

 

Reisen forbi polene del 1

 

 

Dette er del 1 i fortellingen om reisen forbi polene. Det er mye og vanskelig å beskrive, det jeg nå skal dykke inn i. Inn i og bortenfor hinsides. Jeg skal gjøre mitt aller beste.

Tittelen vil jeg først og fremst forklare. Diagnosen Bipolar er det nye og "penere" navnet for manisk depressiv, og betyr "forbi polene". Altså at dersom man er syk av diagnosen, vil man svinge forbi pol nedstemt, eller/og forbi pol oppstemt. Man deler diagnosen inn i forskjellige typer.

Bipolar 1 er den alvorligste. Der kan man i syke perioder ha lange manier (pol oppstemt og langt forbi det) over uker og inn i måneder, eller motsatt, man kan ha depresjoner (pol nedstemt og langt forbi det). Man kan også ha hypomanier. Dette er lettere "minimanier" som kan vare i timer eller dager, med litt ukritisk godt humør. Det som spesielt skille bipolar 1 fra bipolar 2, er at dem med nr 1 kan bli så alvorlig syke at manier og depresjoner glir over grensen og blir det man kaller psykotisk. Her krysser diagnosen med flere fellestrekk med scizofreni, der og da mens man er psykotisk. Jeg kommer nærmere inn på dette senere. For jeg kaller en psykose en reise forbi polene. 

Bipolar 2 handler mer om raske svingninger i løpet av dagen, disse kalles rapid cyklings. Dem med bipolar 2 kan bli maniske og deprimerte, men de glir ikke over grensen til alvorlige psykoser. 

Mulig det finnes flere grener innen diagnosen, men dem kan jeg ikke påberope meg at jeg kan særlig om. Jeg minner om, og presiserer, at jeg i dag, i år 2015 er friskmeldt og har diagnosen i remisjon. Dette betyr at jeg er helt symptomfri, riktig medisinert med to typer perfekte medisiner som ikke gir meg noen som helst biviskninger. Jeg minner også om at jeg ikke føler meg preget av alle opplevelsene den dag i dag.

Jeg visste ingenting om dette i år 2000. I min evige skam overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke hadde noen diagnose. At psykiatrien fant opp slike diagnoser for å "deale medisinene sine". Det kommer til å være store hull i denne fortellingen, som jeg både kan komme tilbake til senere og som jeg kan skrive mer om i en eventuell bok. Også fordi jeg vil fortere fram til den største og tydeligste av mine to reiser forbi polene. 

En annen årsak til et stort hull er at jeg ikke ønsker å fremstille meg som noe offer. At jeg heller vil være tøff og tilgivende. For ja, jeg levde i 3 år i et samboerskap som etter hvert ble meget voldelig. Og ja, jeg kan godt skrive om det senere. Mye senere. Jeg er stolt over at jeg til slutt kom meg unna. Levde med voldsalarm i noen år, før jeg begynte å trene kickboksing, aerobic og styrketrening. Dette å bli mishandlet slik er ikke noe som kunne skjedd i dag. Jeg hadde gjort selvforsvar som en okse, og hadde ikke godtatt sånnt nå. Uansett, jeg startet på nytt, og da mener jeg helt på nytt. Jeg endret navnet mitt. For jeg ville ikke være den jenta som godtok elektrosjokk, feilmedisinering og juling lenger. Det føltes helt feil for meg å hete dette navnet. Så jeg valgte navnet til søstra til min navnesøster i slekta, og sendte søknad til folkeregisteret. Da svaret kom, og jeg kunne kalle meg Helene Merethe, ikke Hege Merete, kjente jeg gleden bre seg som varme. Jeg var fri. Det jeg ikke hadde tenkt på, var reaksjonene til andre i lokalsamfunnet. Folk som elsket å si Hege aaaltfor mange ganger, og liksom på feil, bare for å provosere. Jeg lot dem holde på i 5 år, og lo med i 5 år. Da sa jeg noe i stedet for å le. Jeg sa: Hvis du skal kalle meg Hege, vil jeg kalle deg Berta Mirakula/Gondolf/Gjøkulf osv. 

Jeg tar et stort hopp, og lander i år 2007. Situasjonen er at vår elskede pappa hadde fått slag noen år tidligere. Han levde med afasi. Snille, tøffe pappa. Høyre hånd var lam, og han malte vakre bilder med venstre. Jeg var 27 år og hadde akkurat lagt bak meg et år med suksess på en lokal skole. Der hadde jeg testet ut tanketeknikker ala positiv manipulasjon av min egen hjerne i form av affirmasjoner og liknende, og oppnådd toppkarakterer i matematikk, naturfag og gym. Det var 5ere og 6ere året rundt i matematikk og naturfag. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne pushe meg selv dit jeg ville, og gjorde det. Mye av dette med å fikse mitt eget hue, hadde jeg lært av pappa på den tiden han kunne snakke. Jeg var da ei uvitende, selvmedlidende og forvirret ung og umoden jente som tenkte på seg såkalte angstanfall og lå nede og vred seg i tankegjørma. Pappa viste at han brydde seg, men han ga meg ikke medlidenhet som styrket offertankegangen. Han lånte meg bøker for å lære meg viktige redskaper for å overleve psykisk og utvikle nye tankemønstre. En klok klok pappa. RIP pappa. 

Jeg hadde en svært usunn livsstil. Trente aldri, og var storrøyker. Det kom pipelyder av brystet mitt da jeg gikk opp bakkene hit. For jeg bodde her som jeg bor nå, og var singel og fri. Jeg begynte å rette mine teknikker over fra skole og mot min helse. Etter noen måneder skjedde det av seg selv. En dag gikk jeg og meldte meg inn i et lokalt treningssenter, og gikk derfra, og kunne ikke fatte hva jeg nettopp hadde gjort, vel vitende om at hvis jeg ikke kastet meg ut i treningsverdenen, måtte jeg uansett betale nesten 500 kr i måneden. Jeg fikk fort dilla på aerobic, dans og styrketrening, med verdens verste røykhoste bakerst i salen. Lo av meg selv. For en kontrast. Røykhoste og hardtrening. Disse to passet ikke sammen nei. En dag kom jeg over "den blå boka" som ei jeg kjente hadde skrytet sånn av flere år tilbake. "Endelig ikkerøyker". Etter noen uker var jeg røykfri, på Allen Carr's vidunderlige måte. Jeg var lykkelig og fri. Og trente morsom trening. Våknet sakte men sikkert til liv.

Flukten til Stockholm lå langt der inne og ulmet, som et gammelt minne fra et annet liv. I tåkeland langt inne i drømmeland. Men det var en klar drøm. Jeg snakket noen få ganger om det, men følte ikke at jeg fikk fargelagt det nok med ord. Folk ville ikke forstått gjøkeredeverdenen jeg kom fra uansett. Og redselen  for låste dører, piller og strøm, føltes stressende og evigvarende. Så jeg fortrengte det og la det i ei lomme i sekken inni meg, ei lomme jeg forseglet med det alvoret i alle selvmordene til mennesker jeg hadde vært glad i. Fortiden min ble liv kontra død. Det ble livsfarlig å åpne opp disse lommene.

På den tiden var jeg riktig medisinert. Men visste  ingenting om diagnosen, og mente psykiatrien tok feil. Manisk depressiv, JEG? Nåhnei, jeg kunne nå værtfall klamre meg til et siste nestenfakta: at det kunne nesten kanskje faktisk hende de tok feil, slik at min stolthet kunne vaskes ren. Så jeg kunne forsvinne i mengden og være som alle de andre... Jeg bare tok medisinene fordi jeg ikke turde å slutte., av redsel for hva som da kunne skje.

Lite visste jeg om at jeg snart skulle kjøpe meg en dyr billett til reisen forbi polene. Jeg hadde allerede vært der en gang, men nesten glemt. For da jeg var 18 år var ikke den eneste gangen dem overtalte meg til ectbehandling, tilbake der, på den fæle fæle flaue tiden...

Pappan til barna mine kom inn i livet mitt senhøsten 2007. Jeg har alltid elsket den klare spesielle høstlufta. Blir helt rar av den lufta, forelska i hele verden. Lykken var komplett da Tore i tillegg kom dumpende ned i livet mitt med sine nydelige øyne og en varme fra en annen verden. Noe sa meg at akkurat han kunne forstå. Jeg hadde hørt navnet hans flere ganger, helt siden år 2000. 7 år senere satt han på en fest hjemme hos meg, i denne stua her, og hadde hørt at hu derre Helene Dalland hadde hørt om han. Hørt om atte hørt fra atte hadde hørt om, og vips så satt han med Tore-navnet i stua mi. En outsider som meg selv. En stor tresløyd-kunstner uten like, glad i dyr og med en evne til å kommunisere på akkurat samme plan som meg. En mann med en ryggsekk, med andre ord. 

Hadde vi bare visst hva vi skulle gjennom. Og selv om vi den dag i dag er kompiser og sjelevenner,  ja så hadde vi en gang i tiden et intenst og kjærlighetsfylt forhold. Og ingen som bærer på altformye bagasje, har på et så tidlig tidspunkt i livet selvtillit til å tro på at noen kan elske det lille verdiløse bladet man føler seg som. 

Uansett, vi bodde her med katter, fugler og fisker. Jeg la tarotkort, malte og skrev dikt, og Tore laget  mesterverk. Kniver og kopper av nydelig karakter. Vi reiste til Danmark med DFDS og trodde vi skulle dø i Skagerak sammen med det paret vi reiste med. Alle andre båter var innstilt i stormen, Tore og venninna mi lå og spøy, jeg holdt spyposer og hentet sykepiller som var lagt i skåler i den spyluktende  resepsjonen, og kavaleren til min venninne var full og ropte: "partybremsere!"  Det var ikke lov, men jeg og flere andre måtte se litt ut på dekk. Det var ikke bølger, det var fjell. Jeg ba til gud den natta, før jeg presset meg til å sove. Men Skagerak viste nåde, og urven ruslet vi i land til Københavns gamle bygninger tok imot oss.

Den høsten endret alt seg. En positiv test viste oss glimt av en ny verden. Kunne vi få barn? Jeg mintes fjernt en lege som sa etter en cysteoperasjon at jeg mest sannsynlig ikke kunne det.. En positiv test. To, tre, fire, fem, seks positive tester. Og to livredde Trøndere.. Min lege som sa: du må slutte med lithium nå! Med en gang. Trapp bittelitt ned, og slutt!

Jeg vet det jeg vet i dag. Lithium kan man bruke kontrollert gjennom svangerskap. Men jeg ser tilbake og vet at det måtte bli som det ble. Jeg måtte lære.

En ting var klinkende klart. Jeg visste ikke hvordan hjernen min ville reagere uten denne medisinen. Jeg trengte noen til å verne barnet vårt. Så jeg oppsøkte barnevernet og ba om både hjelp og veiledning. En stund gikk det veldig bra med meg. Uvitende meg trodde at det måtte bety at jeg var frisk. At jeg ikke hadde denne diagnosen. Vi flyttet, og hormonene ble verre og verre å takle. Jeg begynte å svinge litt uten å skjønne det selv. Kveldene ble sene og jeg ble litt for kreativ og våken. 

Barnet som sparket i magen, var en gutt, og han skulle hete Mathias. Tore foreslo det nydelige navnet, og jeg kjente hvor riktig det var. Jeg håpet inderlig at gutten vår ikke liknet på meg. For dypt inne i meg, var det ankret et slags faktum for meg. Nemlig at mitt utseende var av en annen verden forferdelig stygt. Jeg eide ikke selvtillit, selvfølelse fantes det lite av. Det lille jeg hadde bygd opp, skulle snart bli tatt i ras og skylles langt langt unna meg. 

På ultralyd, St Olav, så vi tydelig at det var Tore sin profil på skjermen. Etterpå satt jeg lenge med ultralydbildene og gråt av glede, så jeg ristet. Tenk, bønnene mine ble besvart. Barnet vårt fikk likne på den fine pappan sin. 

Fødselsangsten rev meg i filler inni meg, og søvnløsheten og hormonene, men mest av alt medisinmangelen, gjorde meg til ei innimellom dypt deprimert og fortvilt ung dame. Livredd for å ikke være god nok til den store oppgaven, og meget meget ensom inni meg. 

Jeg oppsøkte hjelp ved Distriktpsykiatrisk senter. Der kunne jeg være. En medisintype kunne jeg ta, og hadde kunnet tatt hele tiden. Dette var antipsykotikumet seroquell. Men legene hadde hele tiden ønsket at jeg tok mer enn jeg ville og turde. Jeg var så redd for å skade barnet mitt. 

På DPS Stjørdal ble jeg høygravid med på badeturer, og opplevde at jeg på en og samme tid hadde mange slags følelser: superglad, kjempetrist, livredd, irritert og lykkelig. Men så kom den triste kvelden med den skjebnesvangre natta. Nattevakt Maja, hvis du noengang leser dette: Jeg tilgir deg, og er glad jeg kom meg gjennom dette. Men jeg mener du ikke bør jobbe på et slikt sted. Eller forandre måten du jobber på, og vis pasientene godhet og omsorg. 

Jeg sitter i senga på institusjonen. Så høygravid, så livredd og så overlykkelig glad for en gave jeg hadde fått av ei venninne som selv hadde vært pasient. En brent cd som jeg enda ikke hadde lyttet til. Jeg har spurt nattevakt Maja om mere seroquell, slik legen sa jeg burde ta. Men jeg fikk ikke. Hun lar meg ikke få mer. Så jeg får ikke sove. Jeg vet nå i dag at jeg med den diagnosen ikke tåler å kombinere søvnløshet med medisinmangel. Da blir jeg veldig veldig syk. Så der og da starter faktisk den store reisen. Disse magiske nattetimene i Trøndelag's Stjørdal.

Men jeg var aldeles ikke ready for takeoff...

Den røde knappen. Den flaue røde knappen jeg kunne trykke på for å tilkalle en pleier ved behov. Turde jeg trykke der? Nei. ...ja.  ...Nei huff altså. Jo.. Neinei! Tårene trillet og jeg var helt alene. Tankene delte seg skremmende fort. 500 tanker i femminuttet. Jo! Jeg måtte trykke. Måtte måtte måtte snakke med noen. Få gråte til noen, før smerten og redselen rev meg i fillebiter. Men først måtte jeg sette meg opp. Tok dyna rundt meg og satt med føttene på gulvet mens frykt og tristhet gynget i takt med barnet som sparket inni magen min. Gruet meg til å sjenert fortelle at jeg trengte å snakke med noen. Jeg er en tøffing. Ikke et offer...

Jeg hører skrittene. Føler meg sensitiv og gjennomsiktig. Døra som åpnes og knappen i gangen som trykkes på for å slå av "alarmen". Vips står nattevakt Maja der på gulvet foran senga. Hun sier gneldrende og skremmende høyt: "Ka e det?"  Jeg nesten hvisker mens jeg ser ned: "æ bare lurt på om æ kunn få snakk med nån. Æ e så redd."  Men Maja nesten roper:"Nei no ska du legg dæ! Legg dæ ned! Du ska itj sitt no, du ska ligg! Du ska itj snakk me mæ vettu, æ e nattevakt æ!" 

Jeg forsøkte å spørre deg om jeg kunne få noe å spise, Maja. Vet ikke om du har vært høygravid noen gang. Men du blir ekstra sulten da, skjønner du.

Jeg ble irritert. Dro på meg fillene og gikk til vaktrommet. Der satt Maja og surfet på nettet foran en datamaskin. Jeg forklarte henne at jeg var sulten og gjerne ville finne meg mat. Hun fnyste. Mathistorien endte med at hun sluttet å svare meg. Hun ignorerte ei sensitiv og høygravid ung dame som stod og vaklet ved stupet. Jeg fulgte etter henne til kjøkkenet, etter at jeg hadde ventet til hun virkelig skulle dit. Hatet hun meg? Hun stod jo der som en istapp og laget mat til seg selv eller noen andre, og snakket ikke til meg! Jeg følte meg liten og redd fra før. Nå følte jeg meg hatet også.

Jeg tok med meg maten på rommet og satte på cd'n. Følte magien i at venninna mi var så glad i meg at hun hadde brent en cd til meg. Hun hatet meg ikke iallefall, og takknemlig var jeg for det. Jeg spiste maten min, og så sang jeg med. Jeg husker alle sangene, men spesielt en la jeg merke til: "...and if somebody's going to make it, then this somebody's going to be you..." Jeg trodde hun hadde brent med en sang fra 80tallet, og jeg digget den. 

Frykten fylte meg, der jeg hørte musikk og kjente glede. Hva skrev Maja om meg i rapporten? Hva om hun skrev noe som fikk psykiaterne til å sende meg til Levanger og tvangsinnlegge meg? Jeg måtte snakke med henne! Kunne ikke sove før jeg hadde snakket med henne. Og det var allerede sent. Klokka var omkring morgentid. Jeg hadde hørt alle sangene og skrevet dikt og kjent på sensitivitet av en annen verden. Som en klar og tydelig men naturlig rus. Følte at alle jeg kjente som var døde, var der sammen med meg. Lufta i rommet var sommerlig, men i høstklasse, og jeg følte en slags "dybde". 

Jeg gikk til Maja, som igjen satt foran pc'n og surfet. Jeg spurte henne hva hun skulle skrive om meg i rapporten. Svaret hun ga i det hun gliste bredt, var: "Ja du kan jo skriv din egen rapport.." Hånlig. Det var så hånlig! Jeg ble mer og mer irritert og ikke i stand til å sove, der jeg satt i sommernatta i 2009 og skrev "min egen rapport", for å redde meg selv og barnet mitt unna tvangsinnleggelse. Hva om de tok barnet mitt? Hva om de ga meg elektrosjokk?

Jeg skrev ferdig og gikk i utslitt svime til vaktrommet. Der satt Maja på rompa som vanlig, og surfet. Det var morgen. Klokka var rundt 6, og jeg følte jeg måtte holde meg våken til dagvaktene kom på jobb. Grunnen til at jeg visste at Maja surfer på internett nå også, var fordi jeg leste på nyhetssiden Sol: Michael Jackson døde i natt. Jeg husker at dette gikk sterkt inn på sensitive meg, som hadde startet den dype reisen forbi polene for flere timer siden. Verden krympet. Kjendiser ble en viktig del av den psykosen, etter jeg leste den tragiske overskriften om Michael Jackson.

Paranoiaen i et psykotisk sinn kan ikke måle seg med skepsis. Du ser noe, du blir det. Du tenker en tanke og så er tanken faktum. Alt får betydning, og alle detaljer teller. Søppel? Finnes søppel? Neeeh, kan jo bruke det tyggispapiret til å skrive notater/beskjeder... For meg som hadde vært på rømmen i Stockholm og var livredd medisiner og elektrosjokk, ble absolutt alle detaljer overanalysert, alt kunne bety fare, og jeg fikk for meg at alle som jobbet innen psykiatri var potensielle mordere. Dette i sammenheng med alvorlighetsgraden omkring "lommene i sekken min". Folk HADDE dødd. Og alt som KUNNE gå an, ble slik. Kunne man laget robotfugler med kamera, ja så ble det slik. Kunne man putte gift i maten, så ble det slik også. Det var ikke bare fantasi, det var noe jeg virkelig trodde.

Og jeg måtte for enhver pris ikke dele disse tankene med dem som jobbet på institusjonen. Hvem var så dumme at de avslørte skrekk og teorier omkring skrekken, til fienden?

Å dusje ble veldig spesielt, for jeg kunne kjenne lukter og dufter jeg aldri hadde kjent før. Kjemisk, søtt, salt, surt, kaldt, varmt... En slags overintelligens, følte jeg. Og med den følelsen kom storheten. Det teite med manier. Følelsen, og troen på at man er noe veeeéldig stort, flott og hellig. Divafaktene, blandet med skrekk, blandet med overlykke, blandet med angst, blandet med fortvilelse, styrt av alle disse paranoide teoriene. Ca 2 minutter innom hver av disse, i full fart.

Dette var bagasjen jeg fikk med meg inni meg, da jeg la ut på en reise ut av denne verden. Å beskrive reisemålet, kommer til å kreve at jeg åpner ei lukket kiste. Jeg skal gjøre det, og forsøke å forklare et psykotisk maniskt sinn så godt det lar seg gjøre. Galskapen sjokkerte meg da jeg landet. Og den sjokkerer meg enda, 6 år senere. At jeg kunne bli denne crazy dama, som lot ordet crazy bli et fattig ord. 

Etter å ha "gått i dekning" i mine foreldre's hjem, sunget hele natta, og reist ganske så langt forbi polenes paranoide land, ble jeg hentet. Hvert pust ble registrert av meg. Jeg var i en slags hypnose. Jeg var årvåken. De sendte meg til Levanger. Jeg var livredd. Levanger sendte meg tilbake. Jeg kunne enda late som om jeg var frisk. Dps sendte en utslitt meg tilbake etter noen dager. Jeg tenkte på Michael Jackson, tenkte på prinsesse Diana. At det måtte ha en sammenheng. At det kunne være varsler på at jeg kunne dø i trafikken. Likheter ble sannheter, og jeg var plutselig takknemlig for enhver meter jeg overlevde i trafikken, der jeg høygravid og gal ble sendt frem og tilbake. 

Jeg hører lufta. Jeg kjenner lydene. Jeg smaker fargene. Jeg leser tanker og hører følelser. Jeg ser dem har parykker. At de er skuespillere. At de snart skal avsløre for meg at alt bare er en morsom grov spøk. At Tore har kledd seg ut som psykolog for snike seg inn for å redde meg. En psykolog har forklart meg at der andre ruser seg på syre osv for å få en trip, der går jeg søvnløs og uten medisin, så er jeg der...

Symbolikken brer seg. Tvangstanker jeg aldri har vært borti før, tar over hodet mitt, og meget rare ting får store betydninger. Ene flaska mi, oldenvannet, er plutselig hellig. Jeg kjenner urtiden fylle meg med eldgammelt tidevann. Det er klart at jeg er en heks. Det er ingen tvil om at jeg er mektig. Overlevelsesinstinktet blander seg med en verden uten normale grenser. Klart at mange jeg kjente satt i det rare Narniaskapet på det ene rommet, klare til å overraske meg med den deilige nyheten om at alt var en spøk. De døde måtte påkalles, for denne kampen skulle jeg vinne. Denne gangen, og for alltid. 

De sitter på en stol, en etter en, på skift. De sier bare "SOV!" og ser strenge ut. De er farlige farlige, og jeg har mista den hellige gralen min, flaska mi, under sengen de mener jeg skal sove på..  Jeg drar fram senga og får tak i den. Forsøker å gå ut av galerommet, og inn på fellesstua i den skjermede avdelingen. Men Ali og Laila drar meg med makt og blåmerker tilbake til rommet, slepende over gulvet. Jeg hadde ikke oppført meg truende eller gitt dem noe som helst grunner til å utøve fysisk makt mot meg. Jeg tenker det kunne satt i gang fødselen, så hardhendte var de. Vi tok senere bilder av de blåmerkene på den gravide kroppen. Er det slik dere vil jobbe, Ali og Laila? 

Tårene renner og renner. Barnet mitt. Min kjære lille skatt. Jeg skal passe på deg. Spark til mamma og vis meg at du har det bra. Jeg skal sørge for at dem lar oss være i fred. Jeg elsker deg, elsker deg, og skal beskytte deg som en løve..

Jeg er fanget igjen. Fanget med en baby å passe på. Men denne gangen er jeg ikke bare fanget i fangenskapens klør. Nå er jeg i tillegg fanget i galskapens verden. Og galskapens verden er en verden uten grenser, forbi polene...  

 

 Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.

hits