INTEGRERING: nyttige tips fra sommerfuggel i vinterland

 

-"Jeg husker det snødde dagen etter jeg kom hit. Jeg ankom dette landet 2.mai 1997."

 Dianelys Johansen husker snøen som dalte ned på tunga si dagen etter hun kom til Norge fordi hun syntes det var kjempearti.

-"Det var så koselig. Jeg hadde aldri sett snø før, så jeg begynte å spise av de hvite flakene."   

Etter at hun hadde flyttet fra hjemlandet sitt Cuba til Norge og giftet seg, dro hun til Stavanger for å gå norsk kurs. Hun ville lære språket hvis hun skulle være her, så da hun kom tilbake gikk hun norsk kurs videre i Stjørdal.

-"Jeg hadde bare kontakt med nordmenn. Det var ikke mye latino her da. Jeg skaffet meg norske venner, og var med familien til mannen min."

-Hvordan opplevde du de Norske tradisjonene? 

-"Helt greit. Jeg tror dette spørs på hvor du kommer fra. Religion og tro. På Cuba har vi ingen religion. Det var kjempearti å feire jul første gangen i Norge. Det var gaver, glitter, god mat og mye rødt og lilla. Nisser å. På Cuba feirer vi jo bare nyttårsaften." 

-"Har du noen integrerings- tips til de som innvandrer til Norge nå?

-" De må prøve å tilpasse seg, og lære norsk først og fremst."

Dianelys mener at innvandrere i Norge fint kan integrere seg uten å glemme egen kultur.

Hun har erfart at det å lære norsk, være selvstendig og forstå kulturen i landet man bor i er er must for å kunne leve her.

   
-"Hvis man ikke kan språket, er det lett å tro det er rasisme hvis man misforstår. Det gir selvfølgelig grobunn for slike misforståelser å ikke ane hva alle rundt seg snakker om i sin helhet. Det aller viktigste er å lære seg norsk!" 

-Hva med det sosiale generelt?

-"Vel, det er opp til hver enkelt. Jeg er med venner, både latino og nordmenn. En miks funker fint." Forteller Dianelys.

Hun fortsetter selvsikkert: "Det som teller er språk som fungerer og å lære kulturen. Hvis vi reiser til Cuba vil jeg at du skal lære å snakke spansk, og ikke forlange kjøttkaker og musikk fra Norge når vi går ut. Der er det latinomusikk og Cubansk mat som gjelder, og det bør du være positivt innstilt til."

Dianelys har en beskjed til deg som kommer til Norge og vil bo her: "Du bor ikke hjemme i landet ditt. Du bor i et annet land. Mange greier ikke akseptere at det er sånn, men det bør man, selv om det virker som det er frivillig her. Likevel synes jeg at jeg må tilpasse meg. Hjemmet er arena for min kultur. Der spiller jeg min musikk, danser og prater spansk i telefonen med venner og familie fra Cuba."

 

Hva ville du tilført Norge fra din kultur?

Spontant sier den vakre NorskCubaneren: "Litt mer glede. Musikk. Dans. At folk tør å være mer seg selv uten å bry seg hva andre mener. Ikke bry seg om status. Folk sliter i det skjulte. Jeg skulle ønske Nordmenn kunne leve med det de har, i stedet for å bygge så mye og mer og mer."

Dianelys bruker fantasi, kreativitet og gjenbruk for å skape et stilig hjem for sine tre barn og seg selv. Hun er et arbeidsjern, og sjonglerer to jobber med husarbeid. Hun er rå på både husarbeid, jobben i en klesforretning, og jobben innen helse. Ivrig har hun integrert seg helt fra nittitallet og hit, til lokalsamfunnet ikke lenger ser på henne som "utlending". Hun er like mye Stjørdaling som Cubaner. 

 

Sånn skal det gjøres; ekte integrering på høyt nivå. Er du i samme situasjon, og har gode råd til andre innvandrere hva angår integrering i Norge? Ta gjerne kontakt på facebooksiden forbipolene. 

 

Del gjerne, og spre, så vi når våre nye landsmenn med nyttige tips innen det å tilpasse seg på best mulig måte i sitt nye hjem.

Sorry. Jeg beklager på det dypeste.

 

Noen ganger bør man si unnskyld. Og i dag må jeg nok det. Rett og slett. Fra dypet av mitt hjerte. Innerst fra sjelen. Sett fra samvittighetens synspunkt: sorrybeklagerunnskyld.

 

Jeg beklager at jeg ikke har noe å klage på. Sorry for at jeg er sånn en plagsomt glad Polyanna, som sitter her ute i det vindete gråværet i Trøndelag og gir totalt blanke blaffen i at sola ikke skinner. At jeg ikke sutrer over noe. Været i det minste.

 

Vi kjenner noen regndråper, og jeg tar med meg lille Even og nabogutten på samme alder, inn til oss. De går opp på Even sitt rom, og jeg setter meg i sofaen for å blogge videre, mens gutta skravler der oppe. "Dej. Hej." "Ajle sammen." "Høø hænj e denj?" "Den e min." "Bæss bæss pjomp!" Osv. You know. Det avanserte 2åringspråket.

 

På telefonskjermen foran meg (Ja jeg blogger fortsatt noe mobilt, selv om jeg har pc nå) er det knust edderkoppnett her og der. Dessuten kan jeg ikke bruke denne til alt jeg kunne før. Som å gi dere lesere tekstene mine pent skrevet på bildebakgrunn (Se kategorier i arkivet: tekster). Så nå har jeg ordnet så en samsung galaxy 8 er på vei til meg, og jeg gleder meg som en unge til å være kreativ og skrive tekster på bilder igjen. Jeg er ikke sponset med fem flate øre; men Telia fortjener virkelig ros for sin fleksible kundeservice.

Canal digital også, og jeg er fortsatt ikke sponset. Siden TVsignalene gikk ned for telling for en uke siden, fikk jeg 4 gratis leiefilmer fra GO, to måneder gratis abonnement, og bestilt gratis montør som kom til oss i dag og fant ut hva feilen var. Nå får vi tilsendt ny boks, og så blir det så bra så.

 

Jeg ønsker Marie Knutsen og hennes sjåfør god tur nordover til Finnmark. De to var innom i formiddag på en kjapp kopp kaffe, før de dro videre. Marie flytter til Alta, og Trøndelag kommer til å savne henne. Men vi kan jo følge henne på  http://m.marieknutsen.blogg.no/ , og dessuten er hun hjertelig velkommen til å benytte seg av Lykketoppen gjesterom anytime. Hils Lasse, Marie: I will miss you ❤💋💦

 

Sorry. Jeg har fortsatt ikke noe å klage på. Vi har det strålende her på toppen, og livet er digg. I mårest våknet jeg til en toåring som smilte mer enn sola noensinne kan, mens han lo og strøk meg på kinnet. "Mammaaaa!" Sa han med lys stemme. "Mamma miiiiin!"

 

Jeg tror sånne som meg kan være irriterende. Jeg finner noe positivt ved det aller meste, desverre. Too bad. Jeg er en plagsom gladtass, og det beklager jeg virkelig. Om jeg derimot bryr meg om hva du synes om det? No way 😂 Over og ut fra Lykketoppen 

 

 

Den store kjærligheten for meg


 

Han klamrer seg inntil kinnet mitt mens han holder fast armen min. Han har vært hos pappan sin i noen dager nå, så han har visst savnet meg like mye som jeg har savna ham. Jeg hvisker: "Æ e så gla i dæ Even!" 

Han svarer: "Esså gja i dæ mamma!"

Jeg hvisker videre: "Du og Mathias e grunnen te at æ smile så mye, og dåkk gjør mæ så glad!"

 

Han smiler i munnvikene sine, før han sovner. Jeg kjenner gledestårene presser på, og det sprenger i brystet: jeg er lykkelig. Man kan ikke bli gladere enn dette. Got the power, fordi jeg får være mamma. (Teksten fortsetter under rimet)

 

 

Drømmeland''s lille liten

 

Jeg hadde aldri peiling, lille vennen min,

på ekte kjærlighet så stor og fin.

Jeg hviska deg i øret før du sovna i sta',

hvorfor jeg er så glad.

Du og bror din

gjør dagen min så vakker og fin.

Hva var livet uten dere to,

uten to par føtter i små sko?

Hvordan klarte jeg å se lyst på livet

Uten lego i stua og latter i sivet?

 

Drømmeland's lille liten,

nå er du trøtt, nå er du sliten

Du ligger her i mammasenga,

og drømmer vel om blomsterenga.

Jeg, jeg har fått mine drømmer oppfylt

Alle som en, glinsende forgyldt.

For jeg får være mamman din;

kjenne kjærligheten i magen min...

Og jeg får være mor

til din storebror...

Det får jeg;

følge deres vei.

Hva mer kan man drømme om

enn morgendagen som kom,

med måne, sol og blå himmelglans?

Øyeblikket man ga livet en ekte sjans.

Å være mamma får meg til å gråte av glede.

 

Jeg lover å alltid være til stede.

Drevet av kraften i hjerteslagene

lover jeg bort alle dagene

til to små skjønne gutter jeg elsker høyt

mens jeg ber om at livet blir langt og drøyt.

Drømmelands lille liten

sov nå søtt, du var så sliten.

Når du våkner er jeg her fortsatt.

God natt, min skatt. God natt.

 

Mathias reiser på feire med pappan sin i morgen, og selv om jeg savner ham, vet jeg at han har det fantastisk bra. Han er i de beste hender. Tenk for en gave: gutta mine har en pappa som elsker dem like høyt som jeg gjør. En pappa som gjør alt for dem, han også. Det kunne vært annerledes. Men det er det ikke. Jeg er så heldig, at hver gang jeg sender ungene mine til pappan sin, vet jeg at de går fra en trygg arena til en annen trygg arena. Dere aner bare ikke alt hva faren til Even og Mathias faktisk gjør, av ren kjærlighet for begge gutta våre. 

 

Og nå ligger altså toåringen min her og er i ferd med å sove seg en natt nærmere treårsdagen sin. Det er fantastisk. Jeg har ikke ord. Alt gikk bra, og her er vi snart tre år etter. Jeg trodde ikke jeg noensinne skulle greie å bli en god nok mor, med alle kravene jeg stilte skyhøye til meg selv, men så funka det lell. For i denne kommunen jobber folk som er smarte nok til å få en alenemamma til å senke slike unødige krav til seg selv. 5 år før det igjen var der jo helt krise i det bipolare hodet her. Men tiden bare tripper etter å lege sår, og bygge spennende prosjekter oppå der igjen.

 

Jeg er en rimelig stolt mamma. Selvfølgelig er jeg stolt av barna mine så jeg sprekker. Men jeg er stolt av meg selv også, skikkelig stolt. Jeg stoler 100 % på meg selv som mor, og vet godt om alle kreftene jeg har lagt i dette med å fungere som frisk, bipolar mamma. Steike dundre ta, nå klapper jeg meg selv på skuldra mi. Ei skulder som ikke lenger bærer på murstein, men har senket seg og funnet roen. Jeg elsker elsker elsker å være mamma!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lar du tårene trille, eller holder du igjen? 10 gode grunner til å la gråten få strømme


 

10 grunner til å la tårene trille:

 

1. Kroppen behøver å kvitte seg med avfallsstoffer som tårene dine inneholder. I tillegg består tårevæsken av sukker, sitronsyre, salt, vann, proteiner, fett og bakteriedrepende stoffer. Altså er det litt av en avansert blanding good stuff, så la den få komme fram i lyset i all sin blanke prakt. 

 

2. Den siste beskjeden før du gråter, kommer fra hypotalamus; er et område i hjernen som styrer flere ting vi mangler kontroll over, som fordøyelsen og hjerteslagene. Det er altså en funksjon ved deg på lik linje med noe så viktig som hjertet ditt og tarmene dine: gråt i vei, og få det ut i stor stil.

 

3. Noe annet du får ut ved hjelp av denne tårevæsken, er støv og skitt på øyet ditt.

 

3. Forskerne er uenige omkring hvorfor vi gråter. Tårer forteller omverden hvordan du har det, mener noen. At tårer er et signal om nød, slik at andre mennesker kan ile til for hjelpe. Vel, det kan ha vært slik før menneskeheten utviklet språk, men nå gjelder vel denne teorien hva angår bebisene.

4. Forsker William Frey fant i sin gråtende iver ut at det var kjemiske forskjeller mellom løktårer og triste tårer. Triste tårer inneholdt mer protein enn løktårer. Hans teori gikk ut på at disse proteinene er følelseshormoner som bygger seg opp i kroppen når du er trist. Frey mente vi kvitter oss med disse hormonene når vi gråter. Kanskje det er derfor det føles så godt en stund etter en tåreflom? 

 

5. En annen forskerteori går ut på at gråting får kroppen din til å slippe løs hormonet endorfiner. Disse hormonene kan gi lykkefølelse og fungerer smertestillende. Tårer letter altså sinnsstemningen, mener disse forskerne. 

 

6. Russerne brukte under 2.verdenskrig tårevæske til å helbrede sår. Det må vel bety at du kan samle opp tårene dine til praktisk gjenbruk?

 

7. Det ligger mye styrke i å tørre å gråte en skvett foran andre mennesker. Det kan likevel skape nærhet, så hvorfor ikke la muren falle og vise frem tårevæsken din? Kanskje kan det få de rundt deg til å slappe av og forstå deg bedre. Det er noe dere har til felles nemlig: evnen til å gråte proteiner, fett, sukker og sånnt. 

 

8. Å holde igjen tårer skal visst ikke være sunt har vi hørt, og jaggu kan det virke logisk: let loose, be a crybaby sometimes.

 

9. Du trenger ikke lenger egg for å lage din egen proteindrikke (...just f.. joking 😣)

 

10. Plaster? Wtf? We got tears!

 

Kilde: Forskning.no

Er du en av disse leserene?



Et lite snev av høstmørke har lagt seg over Trøndelag, og jeg skulle egentlig innom her for å fortelle litt om dagen i dag. At den ikke har vært kjip, selv om det kanskje kan virke slik på de siste oppdateringene. Jeg er vant til å deale med motgang fra jeg var svært ung, og skal ærlig talt innrømme at jeg opplever bittelitt fordommer og misopfatninger når jeg lever frisk med diagnose bipolar 1. Generelt er det ikke noe problem. Jeg har det bra. Jeg har vært ute på livet med gode venner i kveld, dansa litt på benkene på puben og i morgen kommer skjønne Christina meglerfru1 på besøk, før Even kommer hjem. Jeg har mye å glede meg til.

 

 

Jeg joinet nabo Dianelys ut på byen en tur i kveld, og tok meg en kaffe og noen vannglass med isbiter i sammen med some pøbbety lovely people. Denne byen har et spekter med herlige folk å møte der ute. Da jeg stod ved bardisken kom ei dame med langt vakkert hår bort til meg. Vi kjenner til hverandre fra før, og hun sa: "Faen Helene du e så porno du ass. Ikke sånn porno, men dæven kor bra du skriv! Æ læs men hvis æ trøkke liker så pipe det i telefonen min dagen lang!" 

Tenk at hun gadd å si dette. Og så godt det var for meg å høre det.

 

Da vi satt ute under Stjørdals nattehimmel og pøbbet oss på puben, skjedde det igjen, med en annen dame som jeg kjenner til fra før, rent sporadisk. Hun lente seg mot meg og sa: "Æ læs bloggen din. Du formulere dæ så bra."

 

Satt ut? Ja jeg blir flau og satt ut; men jeg har så godt av å høre det. For jeg kommer aldri til å ta slikt som en selvfølge. Sånne som meg kan aldri bli høy på pæra. Ikke epla engang. Ikke appelsinen heller. I hver krik og krok er jeg en outsider freak fra under nederste trinn. Og her trives jeg godt. 

 

Da jeg kom hjem tikket denne inn fra Stavanger: 

 



 

Mine lesere er gull. Jeg digger dere. Dere er som stjernene på himmelen som jeg ikke alltid ser; men som ordaket sier er der. 

 

Jeg lover dere å alltid vise respekt. Både ovenfor dere, barna mine og de omkring meg. Jeg vet at dere ikke vil vite hvem X og Y er. Jeg skjønner at dere forstår meg når jeg pakker ting inn. Dere vet at jeg aldri kommer til å bruke denne bloggen som en arena for slikt, men at jeg heller anonymiserer. Jeg tror dere ønsker barna mine så godt at dere respekterer at jeg bruker sjeldne bilder av dem; og da blurete eller tegnefilmaktige bilder, eller bilder hvor de snur seg bort. Vi unner barna mine dette med personvern, dere og jeg. 

 

Jeg ligger her på madrassen min og skriver. Det er alt jeg noensinne har villet gjøre; å skrive. Lakenet er turkis, og over meg er himmelen mørkeblå gjennom takvinduet. Snart kommer høstlufta med sine krystalltoner, og bringer med seg forelskavibber og klar renhet.

 

Jeg er klar. Er du? Er du klar for en spennende høst? Mine dager er alltid spennende, glade og full av power i hjertet. Fordi jeg skaper det. Enn du, kjære leser, hvilken virkelighet skaper du deg? En du angrer på som 90åring, når du sitter krokete i gyngestolen og tenker tilbake? Eller en du ser deg tilbake på og nikker fornøyd til, mens du tenner pipa og løftee cherryglasset på gammelheimen?

Hvordan er det, søstra til Camilla? Enn du Else? Sophie Elise, hva tenker du om det? Eller du Adina? Hva med Therese? Diva? Trond? Lena? Er dere klare for å lage funny days, og bestemme dere for å ha det COOLT i tiden som kommer? Hva heter alle dere andre mon tro? Og har jeg virkelig malt sannheten dithen at leseren fra Stavanger tror jeg er "kul"? Jeg er i virkeligheten en klumsete figur med for høy latter.

 

La oss søke lykken sammen, dypt inn i der innerste av alle rommene du drømte at et hus du bodde i, inneholdt. Overrasket fant du enda et rom. Og et til. Og enda et. Vi blir stadig kjent med nye sider av oss selv. Jeg ble kjent med en ny klæbb i meg selv i dag. En riktig teit en. Kjekk fyr. Farmasøyt. Spurte åssen det går. Jeg sa: "Jau. Tenker på da jeg så deg på apoteket her om dagen, da jeg skulle kjøpe p-piller til katta mi. (Holdt opp 5 fingre), for det er nok nå liksom haha!" Bare han vet om han hørte at jeg snakket om katta mi. Anyway. He's too young! Han amerikaneren som tok push ups med klapp, også. Kunne vært maman hans. Old mama yeah. 

 

 

Gonatt til alle verdens herligste lesere. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så dumt, men jeg er sabla glad i dere. We got something crazy 😉 Jeg som alltid har humret av andre bloggere som har skrevet sånn om leserene sine. 

Bipolar? Hvordan takle usunne relasjoner



 

Å leve med en alvorlig psykisk diagnose er en kunst. Særlig hvis man ønsker å holde seg helt frisk. Likevel er det desverre ikke alle i nettverket omkring en som greier å respektere utfordringene ved det å takle en diagnose. Har man bipolar, må man deale med en god del ekstra følelser. Man kan oppleve at enkelte relasjoner rett og slett ikke er sunne. Ja, en kan til og med erfare at man kan avsløre en viss misnøye fylt med fordommer fra enkelte kanter. Før oss hersker tross alt generasjoner med lobotomi og diverse andre behandlingsmetoder, samt en samstemt skam blant folket. Man skulle ikke vedkjenne seg å kjenne noen som var "riv ruskende gal". Man skulle skjule slik skam.

Selv har jeg opplevd at et fåtall mennesker har brukt diagnosen min mot meg. I 6 år har jeg vært komplett frisk og symptomfri, og min psykiater sier at jeg som alle andre mennesker har helt normale, små svingninger, men jeg er altså friskmeldt fra diagnosen. Likevel har jeg opplevd at dersom jeg har vært uenig med vedkommende, har jeg fått påstander slengt mot meg om at "nå hadde jeg en dårlig periode med min diagnose." 

 

Man kan bli forbanna og sjokkert på en gang. Så sint at det koker. For det er ikke greit at noen uten peiling leker psykiater, mens man selv vet så mye bedre.

 

Diagnose eller ei, de fleste mennesker møter innimellom et menneske så falskt, at hvis man gir det mennesket nye sjanser gang på gang, er det bare for å finne ut en stygg sannhet hver eneste gang bobla sprekker. Om den stua vedkommende hadde satt seg i bare for å baksnakke deg. Om den løgnen som ble servert til en person du kjenner godt, men som var så mye mer kalkulert og ondskapsfull enn kun en løgn. Om alle forsøkene på å bringe deg ned med negativitet og pent innpakkede kommentarer. 

 

Det er bare det, at vi med psykiatriske diagnoser kan bli så mye sintere. Så mye mer oppgitt. For er det noe som provoserer, så er det slik falskhet. Blir vi glade, blir vi så mye gladere. Men. Hvis vi blir triste, så blir vi desverre så innmari lei oss. Og enkelte vet å trekke i de rette snorene, og trykke på de riktige knappene. Vel. Gå tilbake til "så mye sintere." Bruk det. Bli sint, og bank i bordet! Det er ditt bord. DU bestemmer her!

 

Du kan komme til det punktet, der din respekt forlengst har falt til grunne. Følelser kan lenge ha vært frosne, for en person som tross alt elsker å framstille ting totalt feil bak ryggen din, for å sørge for at de andre kutter ut en.

 

Enkelte mennesker kan tenke at en med bipolar er et lett bytte. Et enkelt sort får, som kan brukes for å oppnå sympati over sin egen tilgrisete hvite ull. Selv om de selv har sølet til seg, er det lettere å skylde på en "diagnotisert sau".

 

Da er det på tide å avsløre spillet. Å være like åpen tilbake. På tide å gi faen. Nok er nok, og man kan jaggu komme til et punkt der man bare ler av alt som tidligere såret en, i det man velger å fortelle folk sannheten til fordel for alt tullet de har hørt. En diagnose kan nemlig bli til en styrke hvis man har kommet til remisjonspunktet. 

 

Er det ikke deilig å kutte kontakten med kontrollfreaks som bare er ute etter å ødelegge deg? Er det ikke deilig å slippe folk som kun vil kjøpe deg med tjenester, for så å sutre om det etterpå? Folk som vil ha makt over deg, bare for å misbruke den? 

 

Mennesker med forvridd syn på relasjoner bør du ikke takke ja til. De vil bare bruke mot deg etterpå, alt de maser om å tilby deg nå. Det er et sosialt spill som er stygt, at du har det tusen ganger bedre hvis du unngår å røre ved det.

 

Ta en titt inni deg selv og la deg selv få bli sint. Bestem deg for at å kødde med deg betyr istid. Vær altfor glad i livet ditt til å la noen skitne det til med møkkaløgnepreik og beskyldninger bak ræva di. Den ræva er hellig, og ingen bør være bak der, for det kan hende du setter deg på dem. For ikke å snakke om all den dritten de må finne seg i dersom de velger å være bak der med bakpreiket sitt. 

 

De som er verdige din energi bør evne å spre kjærlighet og tillit. Handler noen i din omgangskrets ut fra et sykelig kontrollbehov, hevngjerrighet og forakt? Pek på døren og lås den godt etter dem. Kun dyp beklagelse er godt nok for å åpne døren og møte dem i nøytralt terreng. Men slipp dem ikke inn igjen.

Begynner de med truende og rødvins-sprengte meldinger rundt midnatt? Gjør ditt beste for å huske hvilken type ull de er laget av, le av dem, og forklar: "Knekke MEG? Watch me, du har nok misforstått!" 

 

La han eller henne kose seg med sladder. Snart er det desverre ingen som kommer til å gidde å lytte mer på h*n. Det kan bli lonely. De kan komme til å burde ordne opp i alle de 8 konfliktene de har skapt rundt seg her og der. De kan komme til å burde si UNNSKYLD for aller første gang i sitt stive liv! 

 

Men før det: riv deg løs. Det er ikke ditt problem. De kan framstille deg akkurat som de vil. Der kommer en dag. Og videre skal du bære din diagnose med stolthet. Du har en spesiell kraft, og en egen evne til å gjennpmskue falskhet. Jeg kjenner mang som følger magefølelsen sin. Ei jeg kjenner ser det på øynene til folk. Og enkelte øyne låser hun døren for. Status og fasade fuck of; det er godheten i sjelen som teller, og slikt stråler ut av øynene.

 

 

 

Psykiatrisk brudd på taushetsplikten? Politiet tar saken

 




 

Du vil gi oss munnbind. True oss til taushet. Bryte taushetsplikt og overgå personvernet. Men hvem er du? Vel. Det er nå opp til politiet å finne ut.

 

Du etterlyste din upubliserte kommentar med en streng beskjed. Det er visstnok, ifølge dem selv, "umodent av meg å ikke poste" din svært så utfyllende kommentar. Og jeg kan jo ikke ha noe av at anonyme du, selveste dommeren i mitt liv,  mener at jeg er umoden. So here it is!

 

Du skjønner, vi skulle bare gjøre et par småting først. Som å anmelde deg til politiet. Ja for ikke å snakke om å sensurere de delene av din kommentar der du bryter taushetsplikten din og utleverer Marie på det groveste. 

 

(Ikke lest innlegget om Marie? Link: http://m.forbipolene.blogg.no/1500139214_trene_bak_psykiatriens_lste_drer.html  ...hele den sensurerte kommentaren er å finne mer lettleselig nederst i innlegget.)

 

Dette er selvfølgelig ikke bra for deg dersom det viser seg at du er ansatt i psykiatrien. Det kan i verste fall ende med fengsel for din del.

 

Den som har skrevet kommentaren, har befunnet seg i Trondheim og vært på nett med Helsenett, viser ip adressen. Altså: enten ansatt eller pasient.

 

Det er heller ikke greit dersom du er en pasient. Da må det også tas opp videre. For du har som du vet det man kaller "moralsk taushetsplikt", noe som er en viktig del av det å i det hele tatt få lov til å være innlagt sammen med andre pasienter der du er nå. Du skal slettes ikke ha som intensjon å utlevere medpasienter for hele Norge på dette viset. Du ønsker at jeg publiserer private opplysninger om din tidligere medpasient. Vi ønsker at dine behandlere skal få beskjed om dette som du bedriver behandlingstiden din med: å prøve å utlevere sensitive opplysninger om tidligere medpasienter, for hele landet, og deretter forsøke å true dem til stillhet. 

 

Eller er du en ansatt som ikke forstod hva ordet taushetsplikt betød da du skrev under på din nye lønnskilde?

 

Allerede har lekkasjen skjedd. Du skriver sensitive opplysninger om Marie i din kommentar som har nådd meg. Dette er ting hun aldri har fortalt meg, og som heller aldri ville vært avgjørende for min bestemmelse av å publisere historien. 

 

Jeg har selv vært pasient ved Levanger post 2 psykiatrisk avdeling, og vet godt hva Marie snakker om. Selvfølgelig jobber det, som jeg skrev i innlegget, også dyktige og greie personale der, men der er definitivt mange ansatte som absolutt ikke burde jobbe der. Jeg har tidligere skrevet om Eivind for de etterlatte. Rest in peace. Jeg kjente flere som valgte å reise sin vei for godt. Ja, vi er mange mange som har våre historier klare, og du skal ikke se bort ifra at du snart kan lese om oss andre steder enn i denne bloggen. Vi vet hva vi snakker om, på grunn av erfaring. Og i dette landet hersker noe som heter ytringsfrihet. Likevel tror du at du kan true oss til knebling ved å skrive i din kommentarsending nr 2, som er nesten lik kommentar nr 1, at du har varslet sykehuset Levanger om denne "bakbloggingen".  Som om det skal føre til hva? Bare fordi du har forvridde oppfatninger omkring ytringsfriheten! Det er skrevet mye i media om brudd på pasientvern innen psykiatri i det siste. Blant annet om bruk av tvangsmidler, som reimer for eksempel. Har du lirket ut av deg truende kommentarer om munnbind mot disse tidligere pasientene også?

 

Men hvorfor varslet du dem ikke for 2 år siden, da jeg skrev min egen historie her på denne bloggen? Research, hørt om det før dine kvasse uttalelser? Eller hva med da jeg skrev om Vilja? Eller altså; Eivind? 

Alle vi kjenner til sykepleieren du sikter til i kommentaren! Ingen av oss ville greid å sett på nyheter i den tilstanden vi var i da vi nærmest usynlige var så langt nede i sjelen at stedet var lukket avdeling. Aner du i det hele tatt hvor skremmende nyheter er for en som for eksempel er i dyp psykose? Marie hadde dessuten tilsyn av nettopp denne malplasserte sykepleieren som bestemte at de skulle se nyheter. Marie måtte faktisk oppholde seg i nærheten av henne, og kunne ikke hverken benytte seg av TV nr 2 eller slippe unna triste nyheter, hun som var langt nede fra før. 

 

Noen av oss tidligere pasienter lever. Andre ga opp. Hvordan kan alle vi, og de etterlatte etter våre venner, fortelle om akkurat de samme historiene, hvis denne avdelingen du så bedrevitende forherliger, er så sabla bra i sin helhet? 

 

Jeg skal fortelle deg en ting, og det er at den avdelingen ville vært bra dersom alle som jobbet der var like dyktige som han som vekker pasientene forsiktig, snakker rolig og forteller om interessen sin fuglene. Eller hvis de alle var like smarte som han unge psykiateren med alle fargerike kaffepatronene på kontoret sitt. Eller dersom de alle som en var like forståelsesfulle som hun unge lyse som jobbet der på nittitallet. Hun jobbet nemlig ut fra hjertet sitt. Vi kunne se det på øynene hennes.

 

Og du. Skulle det vise seg at du er en pasient, tror vi at vi vet hvem du er. Du burde ta et kurs om det å unngå dobbeltmoral, for på din facebookprofil skriver du selv svært så umodent om dine kvasse meninger mot psykiatrien i Norge.

 

Anyway, i komentaren din skriver du en hel masse fakta som vi tidligere psykiatriske pasienter vet fra før. Men vet du hva? Jeg har selv hatt blåmerkene Marie forteller om! Og da var jeg harmløs og høygravid. Jeg ble slept etter gulvet helt uten grunn, og det hele hendte inne på skjermet avdeling. Bare fordi jeg ikke turde være inne på det glovarme soverommet. Jeg skulle bare sette meg på en sofa, og jeg har aldri vært utagerende på noen måte som skulle tilsi at slik behandling var nødvendig. Jeg glemmer det aldri. Aner du i der hele tatt hvordan det ser ut der inne? Jeg vet det godt. Ned til minste detalj. 

 

Vi vet alle, som har vært på denne avdelingen, nøyaktig hvilke personale man bør tie og se ned ovenfor. Vi vet akkurat hvem som burde slutte asap, og finne seg en ny jobb, der deres egne problemer ikke går utover suicidale mennesker som er på vippepunktet og faretruende nær stupet.

 

Nåh! La oss håpe for din del at du er en pasient i Trondheim, der du har benyttet deg av helsenett ved en pc. La oss for din skyld håpe du ikke er en stupid, taushetsforaktende og snart pliktløs ansatt i psykiatrien. Uansett er du herved anmeldt til politiet for mye mer enn umoden atferd!

 

Du etterlyser at jeg sjekker fakta først. Vel, jeg har ikke gjort stort annet siden 1997 enn å sjekke fakta rundt dette temaet. De siste to årene har jeg også skrevet både mine egne historier, og andre sine opplelser med psykiatrien, på godt og på vondt! Versegod, kjære sinnakonmentator; les:

 

Hvil i fred Eivind: http://m.forbipolene.blogg.no/1445591587_23102015.html

 

Min egen historikk: http://m.forbipolene.blogg.no/min_historikk_life_of_a_bipolar.html

 

Hvil i fred Vilja: http://m.forbipolene.blogg.no/1439405480_12082015.html

 

Marie er selv skribent, og blogger relativt åpent, og ikke minst ærlig, i sin blogg  http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

 

Den sensurerte kommentaren:







....og jeg kommer aldri til å godkjenne brudd på taushetsplikten inne på min blogg, så vet du det!

Megadryss: Bildene jeg aldri publiserte


 

Uka som gikk var tropisk her i Trøndelag.

Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.

 



Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.

Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
 

 

...og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.



 

Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:

 



 


 




 





 



❤Love❤Kids❤Love❤Life❤

Babyene våre vokser til



 

 

Vi har en spesiell stemning i huset nå som vi har 5 søte små bamsetasser å kose med.

Daglig har de besøk av barn som hilser på dem, og disse kattungene er usedvanlig rolige og kosete. Nede i kjelleren har de sitt eget rom, med egen vugge, og i disse dager er det på tide å lære dem å gå på do. Derfor står kattedoen klar, og jeg driver og vurderer å flytte hele gjengen opp på stua. Men, nope, de må nok være nede. De kan jo ramle ned trappa, stakkars små.

 

Å ha kattunger i hus er skikkelig koselig. Mye handler om dem, og vi voksne får se mye omsorg i både egne unger og nabobarna. Kattemamma Evine spiser både bløtfør og tørrfor hver dag, og siden hun har begynt med p-piller er hun også ute på sine vante jaktmarker innimellom ammingen. Mathias elsker å ha besøk av alle som vil inn og se på de små bamsene hans nedi vugga, men gruer seg til vi skal gi bort 4 av de 5 kattungene. 

 

Omkring oss er folk vi kjenner i tenkeboksen. Skal, skal ikke. De kommer innom for å se på dem, og noen melder sin ankomst senere: de er interessert i en aldri så liten katteadopsjon om noen uker.

 

Jeg trodde jeg måtte komme til å annonsere bort gopusene våre, men slik det ser ut nå, trenger jeg ikke å gi dem bort til fremmede. Våre populære små pelsdottekosebamser får vi nok følge livet ut, siden de skal bo hos venner og familie :) Takk og pris for det. Vi har nemlig blitt enormt glad i alle kattene. Akkurat nå er de på facecam med tantebarnet mitt Aron nede i kjelleren, og jeg hører søstra mi: "Maria, vær forsiktig med pusene." Mathias løper ned en tur for å hilse på dem, og så bestemmer de seg alle for å gå opp og la dem være i fred en stund. 

 

Lykken er et vakkert kull med pelsdotter nede i kjelleren 💚💙💜💛❤

 




 

Dette bildet er creepy! Ser du det som ikke skal være der?

 


 

Nei nå. Nå er det nesten før jeg blir overtroisk. Atte gåran. Dette bildet beviset alt for meg. Seriøst.

Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.

 

Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
 

Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.

 

Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: "Alle sammen vennene mine!" Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller. 

 

Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.

Å ha en bipolar mor er som å være barn av en kamelon


 

Impulsiv? Jeg? Nei. Jeg er hun der impulene, you know.

 

Hvordan er det for en 8åring å ha en mamma som er bipolar, egentlig? Noen ganger tar det av til høyre der man opprinnelig skulle rett fram, nemlig. Ja og så kan det svinge litt til  venstre igjen. 

 

I dag skulle vi ned til sentrum og handle inn mat og godis før helga, Mathias og jeg. Men så skjedde det noe underveis. Denne mamman skravla så reingæli (direkte oversatt: illegalt) med kelneren på restauranten vi og tante Silje hadde spist pizza på, at vi kræsjet med nabo Dianelys utenfor kjøpesenteret etterpå. 

Dianelys kunne fortelle at de skulle ta Harrybussen opp til Storlien for å handle der. Nei sier du det? Og så jeg som har både ost og fløte på lista mi. 

 

Det var ikke videre poppis for skolegutten min å skulle sitte i buss opp til Sverige, men etter å ha fristet ham med billigere helgegodteri og hjemmelaget is av rimelig svenskfløte, og det grønne mamma bestemmer- kortet, ble det harrytur.

 

Ja. Jeg lever et liv der jeg kan være som en god damned kamelon til tider. Alltid innstilt på nytt terreng, og klar for nye vidder. Nå får vi virkelig handlet inn til helga, nettopp på grunn av min sans for forandringer i planene. I vårt liv ellers har barna mine forutsigbare dager, der avtaler opprettholdes, og jeg glemmer aldri hva jeg har lovt dem. 

 

Sweeden, oh Sweeden; here we cheesy come :)

Hun ga meg en glad morgen i gave



 

To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte. 

 

I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp. 

 

Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med. 

 

Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! :)

Du må holde kjeft, eller du må stikke.


 

Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. "Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin" "Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?" "Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune." Det er ikke vanlig å påpeke folk's feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser? 

 

Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?

 

Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden. 

 

Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo "ikke bra nok" for deg. 

 

Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg. 

 

Det å "stille opp" for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.

Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det? 

 

Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly. 

 

Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken. 

 

Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!

Til deg som skulle ønske du hadde det så lett som meg

 

 



 

Er du villig til å betale prisen? Klar for å bruke år på å knekke koder og lære av enormt dype daler, Crazy Wonderland og ekstrem angst?



Mange ganger har jeg hørt det. "Jeg skulle hatt det sånn som deg, Helene. Du tenker så positivt og er så lykkelig". "Sku ønske jeg hadde det sånn som deg." "Det er så enkelt for deg."

 

Sannheten er at jeg har tatt utallige valg for å bli så sterk, selvsikker, frisk, symptomfri og lykkelig som jeg har vært i 6 år nå. Og jeg hører folk si de helst ikke ser seg tilbake. Vel, for å fungere best mulig med bipolar 1, må jeg velge å se meg tilbake en god del. Dette for å legge sammen to og to, se hva som fungerte og huske hva som ikke funka. Det handler ikke bare om å lære av sine feil, men også det å knekke koder for hvordan hanskes med en av de alvorligste psykiske lidelsene folk har å forholde seg til. Det var en jobb bare å skulle innse at psykiateren hadde rett; psykiske kroniske lidelser fantes. Og hodet mitt hadde vært nede i kaninhullet i selveste Wonderland, uten at jeg kunne fatte og begripe hvorfor. Men rett hadde de. Det fantes så mange likhetstrekk mellom alle med bipolar 1. Til slutt valgte jeg å fjerne mine før så bastante overbevisninger om at slike diagnoser var sånnt som de fant opp "for å deale statsdop". Jeg måtte hoppe nedi kaninhullet og besøke Wonderland to ganger før jeg skjønte at diagnoser faktisk er et ord for noe reelt. 

 

Det handlet om skam. Og skam er en jobb i seg selv å kvitte seg med. Skammen sitter fortsatt i enkelte mennesker rundt meg. De sliter med at jeg har en diagnose, og vil helst ikke forholde seg til det. Not my problem, it's Houston's shit. For jeg skammer meg ikke for fem flate kroner, siden øre ikke teller mer. Nei, skam, det er for de uten peiling på dette med crazyland. Crazy's good. Normal's boring.

 

For meg stoppet det ikke ved "å hanskes" med bipolar da jeg ble frisk. Jeg ville presse saften ut av fruktene. For noe positivt er det ved alt. Også ved bipolar. Som kreativitet, deler av pol positiv, energi, sosiale antenner, intellegens og talenter innen skriving. 

 

Denne diagnosen er ikke bare et uhyre som tar overhånd over hue ditt. Det er 7 år siden jeg hadde symptomer innen diagnosen og var deprimert. Før det var jeg manisk psykotisk. Så begynte jeg på medisin lithium. Da jeg så meg tilbake sammen med en dyktig psykiater, kunne vi se at de stemningsstabiliserende medisinene lamictal og orfiril var sølv og bronse for meg. Lithium var gullet, og selveste diamanten sammen med antipsykoticum. For meg ble det som å få tilbake deler av meg som manglet, og kaninhullene ned til psykoseland ble tettet igjen. Med null tilgang til Crazyworld, ble jeg heller fylt med en dose sunn og frisk galskap, hver dag. Jeg tilsatte etterhvert avholdenhet fra all rus. Alkohol, nikotin og alt annet av falsk stimuli unntatt koffein, tok jeg bort. Jeg trente jogging, sa virkningsfulle affirmasjoner til meg selv i speilet, og tok bort unødig sukker, gluten og stivelse. 

 

Ja, det har vært en enorm jobb å utføre for min del, før jeg kunne kalle meg symptomfri, frisk og i remisjon fra bipolar 1. Og ingen kunne gjøre det for meg. Mest av alt måtte jeg innse at alt dette var mine egne valg. Jeg valgte å bli frisk ved å ta de rette avgjørelsene. Jeg selv bestemte meg for at jeg aldeles ikke er et offer.

 

Så før du sier du ville hatt det så enkelt som meg, burde du ta en titt på veien jeg har gått for å komme hit. For pokker. Det er ikke en lett vedlikeholdsjobb heller, å holde meg frisk. Hver dag tar jeg valget om å spise riktig, trene, affirmere i speilet, ta medisin morgen og kveld, holde meg unna alkohol og andre rusmidler, passe søvnmønsteret mitt og si til meg selv at jeg er en tøffing. Sånn sett har jeg aldri ferie, men jobber hele tiden for å holde meg frisk.

 

Du trodde jeg bare er sånn? At det kom lett av seg selv? At jeg ble født sånn? Nånei, intet er tilfeldig i et friskt, bipolart, symptomfritt hue som for 6 år siden bestemte seg for å vinke adjø til offerrollen, og juble heisann til ei frisk framtid. Å se seg selv på den måten krever enormt med selvinnsikt, og en ydmyk tilnærming til forandring. 

 

Ja, jeg benytter meg av den polen som vi bipolare har for mye av, nemlig pol glad. Men det er ikke dermed sagt at det kommer av seg selv. Jeg må ta ansvar og valg, hele tiden, som de fleste andre slipper å tenke så nøye over.

Til gjengjeld får jeg oppleve en enorm glede og lykke, og stort sett være fornøyd og glad hver dag.

 

Ville jeg vært så frisk som dette uten barna mine? Tvilsomt. Det er nettopp de vakre, snille, skjønne barna mine som er min store motivasjon for å leve på denne måten. Jeg gjør alt for dem, hvilket innebærer at jeg også velger å gjøre alt for meg selv. Alt dette for å holde meg frisk, slik at ungene mine har en mamma stødig ved sin side. 

 

Før i tiden tenkte jeg også tunge tanker. Jeg skyldte også på alt mulig for å slippe å gjøre noe med saken. Men det var inntil jeg forstod at jeg selv har ansvaret for hodet mitt. Savner jeg alkohol? Nei. Nikotin? Nope? Sukker? Nei. Et liv uten medisin? Nope.

Jeg kan også ha dager som ikke er like glade som andre dager. Men jeg tillater ikke meg selv å synke hen i et mørke jeg lettere er utsatt for å skape mørkere enn andre. Til syvende og sist har jo jeg det siste ordet der oppe i min hjerne. Den hjernen er min, og jeg bestemmer at den skal takle alle utfordringer i elitestil.

 

Bipolar er ikke lenger en hindring, men en prikk over i'en. Bak meg ser jeg traumatiske minner fra en fjern fortid, med den positive bivirkning at jeg for enhver pris aldri går tilbake dit. Denne diagnosen er min beste venn, som engang var min verste fiende. Men når man tilgir baksiden av medaljen, skinner den sterkere på framsiden.

 

Men at jeg automatisk har det så mye lettere enn alle andre, det er feil som fy. Dette humøret har jeg jobbet for. Denne positive og takknemlige holdningen til livet har jeg slitt for å oppnå. Å kvitte meg med angst var storarbeid, og mange koder å knekke på en gang. Ja, jeg har det veldig veldig bra nå, men trodde du virkelig det bare kom av seg selv, som om jeg er en slags naturlig klovn eller noe sånnt? 

 

Jeg er seriøs. I mean for real. Jeg kødder ikke med psykiske lidelser hva angår det faktum at det var vanskelig før jeg fikk det til. Jeg tuller ikke med kroniske sykdommer. Jeg tar det på alvor hver bidige dag, hver eneste morgen, alle kveldene og de viktige nettene. Det er en heltidsjobb, og du aner ikke hva du uttaler deg om som ikke har levd mitt liv, så ta en bolle og tygg den godt. Jeg er evig stolt over jobben jeg alltid utfører, og gleder meg til å fortsette med det. Bare ikke si det er enkelt.

 

 

Mer ferie i å holde seg hjemme?


 

Mellom varmetopper på 26 grader og hot wave, har vi fått litt overskyet nedbør over Trøndelag i dag. Siden vi er hjemme på staycation medfører det for min del kjøkkentjeneste, sofasliting og avslapning. Til sammen 6 barn er fordelt på 3 etasjer. Noen koser med kattene i kjelleren, noen ser på en tegnefilm, og noen leker på loftet. Selv er jeg mer enn fornøyd med dagens innsats, siden jeg har laget is og middag til barna. Og da er det faktisk nok. Jeg er rimelig avslappet av de siste dagenes hetebølge, og synes sofaen og jeg har et nydelig forhold vi to.

 

Noen deler av sommeren er det allright å gjøre minst mulig, og bare være til stede sammen med ungene. Ingen avtaler. Ingen handlelister å pløye seg gjennom. None of theese. Bare ro og hvile. Er det ikke det som er ferie da? Antistress og sofaspa? Sunn og god mat, minst mulig bevegelse og mest mulig døsige øyenlokk? Jeg har alt det der, og det har ikke kosta meg ei eneste krone. At det bråker i huset gjør ingenting. Jeg er strålende fornøyd med at barna har andre barn å leke med, så slipper jeg å aktivisere de. Mohaha. Da er faktisk lydene verdt det. 

 

Hjemmeferie like stay in town, er en deilig oppladning til vi skal ut å reise om noen uker; 2åringen, 8åringen og jeg. Det skal bli litt av en jobb. Rekke tog, pakke oss inn og ut av hotell, vente på å gå om bord i en av Stena line's båter, håpe på godt vær over Skagerak, osv. Jeg trenger å hvile før vi reiser på ferie, for å si det sånn. Jeg er vant til å reise litt med 8åringen, men nå skal jeg dra på tur med begge barna. Jeg vet jeg kommer til å trenge all oppladet energi jeg bare kan skaffe meg i forkant. Nok søvn, joggeturer, sunn mat, avslapning og hvile.

 

Reising er ikke nødvendigvis feire for meg. Det er stress, orientering og en rekke oppgaver for mitt bipolare hode å løse. Spennende ja. Opplevelser er virkelig spennende, men jeg får ikke hvilt av å ta meg av to ivrige barn, passe på at de er trygge, finne spisesteder, huske at de skal ha ekstra væske ved varmt vær, løpe hit, trippe dit og rekke ditt mens man husker datt. 

 

NÅ har jeg ferie. Her i stua mi. Snart titter sola fram igjen, og da har jeg ferie på terrassen min. Ingen planer, bare kanskjekanskje får vi sepådet. Sparing av batterier, sparing av konto og oppladning av hele meg. 

Og hvem vet, kanskje er det best hvileutbytte for barna også, dette med staycation. Kanskje får de roet ned og slappet av de også, innenfor et minst mulig område med omgivelser å forholde seg til.

 

Ja, jeg tror det. Jeg tror at ferie på hjemstedet er skikkelig cool down for de fleste.

..og så vil du jeg skal tro på din religion?


 

Ingen penger kunne gjort meg mer lykkelig enn dette. En sommer så varm, at vi velger å tilbringe noen timer inne. Barna løper opp og ned i trappene med 8åringens venner fra gata nedom her. Toåringen dilter etter. Et glimt av lykke på jordklodens overflate.

 

Jeg sitter her på en sofa. Og på sedimenter basalt, litosfære, astenosfære, øvre mantel, nedre mantel, ytre flytende kjerne og indre flytende kjerne. Jordens indre lever sitt eget liv under meg, og jeg er bare en liten dært.

En liten dært blant lysår med stjernefødsler, baner, galakser, sorte hull, måner, dvergplaneter, planeter, intergalaktiske rom, materie og energi.

 

Og her sitter altså jeg på den femte største planeten i dette solsystemet, på en sofa, og føler meg glad. For 4,5 milliarder år siden begynte månen å gå i bane rundt jorden, slik at jeg nå kan oppleve en av disse 365,26 solare dagene, du vet, hvorav mitt hjem Tellus roterer rundt sin egen akse.

 

Her er jeg. Tittei. Blant millioner av arter på det eneste astronomiske objekt hvor det finnes liv.

 

Fram til ca 3, 8 milliarder år siden laget en rekke nedslag av asteroider store forandringer på denne kloden, slik at jeg kan sitte her på en sofa og oppleve nuet. 

Havet fyller 4 milliarder år akkurat nå i disse tider. Jeg oppstod for 37 år siden, og har "opplevd mye" mener jeg selv. Det observerbare universet er ca 93 milliarder lysår i diameter. Jeg prøver å holde min egen diameter innen sunn form, i dette glimt av evigheten.

 

Moder jord's mineraler og stuff fra biosfæren bidrar til å opprettholde den art jeg er av. På denne planeten finnes stater, kulturer og overbevisninger. Jorda var flat. Men så var ikke jorda flat likevel. Jøss. Den var rundt som bare kuling juling. Jorda var senter i universet. Men så kunne det visstnok tenkes, at slik var det nok ikke likevel var slik. Guddom. Nye overbevisninger. Tro. Fordi noen sa og skrev at det var sånn.

 

Javisst. Jeg merker også noe til en slags høyere intellegens som jeg selv kan være en del av hvis jeg lar tankene mine stilne. Men jeg mener at det å drepe vår egen fantasi og la religiøse ledere tenke for oss, er å krympe alle universets lysår ned til et lite minutt med talglys, for så å blåse det ut. 

 

Jorden er verden er tellus. Gud er Allah og tro er tro? Uansett er det bare ord. Ord oppfunnet av mennesker som levde på denne skorpa over alle lagene med sfærer, mantel og flytende kjerner under oss. Mennesker som tolket og tenkte, under lysår med stjerner, planeter og dvergplaneter. Ikke la det bli dine sorte hull. Befri din fantasi og sett dine egne tanker foran hva alle andre vil du skal tenke.

 

Jeg er fri. Her i mitt lille glimt i det jeg nesten opplever som evigheten, er jeg fri til å tro nøyaktig hva jeg vil. Og jeg tror at det beste er å være fri. Fri fra din religion. Fri fra dine oberbevisninger. Fri.

 

Min kilde er wikipedia.

Skjerp deg bitch


 

Jeg klør meg i hue. Svetten begynner å piple oppi panna, og jeg vet at bussen snart triller innom torget. Og der SKAL JEG PÅ. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an for å stanse klageflommen, og jeg skulle aldri spurt: "Hei, åssen går det?"

 

Midt i et kjøpesenter får jeg vite om ondtene i foten. Høyre foten. Ikke venstre. Den slappe formen i det siste. Ja hun hadde jo vært til legen, og det kunne jo være noe serious shit. Selv om legen mente hun var helt frisk. Leger altså. Bytte. Helt klart bytte lege. Ja og så alle disse menneskene som utnytter henne for tida da. De folka assa. Åh. Hun blir såååee sliiten.

 

Jeg tenker: "Skjerp deg b..ch, er det mulig? Skaff deg egne grenser, slutt å skylde på andre, og innse at hver gang du fokuserer høyt og stille på all skiten, så tiltrekker du deg mer dritt."

 

Jeg spurte hvordan det gikk i all helhet. Hvis det gikk ille kunne hun bare nevnt det, og så kunne vi avtalt å møtes og prates om det. I stedet forsøker hun å låse meg fast som klagemur og bruke meg som psykolog midt i butikken. 

Men sånnt sier man ikke. Så jeg sier bare: "Uffda; men du. Du må for søren ikke snakke sånn. Du må slutte å fokusere på all elendigheten. Ring meg så tar vi en kaffe og prater om noe gøyalt. Må rekke bussen!" 

 

Bussen hjem. Hjem til den skjønne naboen min Dianelys. 

 

Henne har skjønt det, hun. Klokelig fokuserer hun ikke på elendighet. Vi kan snakke om alt, men vi holder det i balanse. I dag har vi pratet om viktigheten i minimalisme hva angår det å eie for mye ting. Det å ta vare på miljøet. Så har vi utvekslet syn på barneoppdragelse, og vi har vært åpne om takknemligheten over at barna våre har fedre som elsker kidsa sine. Så har vi danset, før vi har ruslet over til terrassen hennes og badet med barna, der vi har danset mer til musikk fra Cuba, hennes spennende hjemland. 

 

Her sitter vi og lar barna leke seg trøtte sent i varmen. Dianelys nyter et glass rødvin, mens jeg, som er allergisk mot alkohol, koser meg med ferskensaft funlight. 

 

Dette er min store nytelse i dag. En nabo som ikke sutrer og klager, men som fokuserer på all rikdommen vi har i våre barn, vennskap, naboskap, et basseng på terrassen og sola som skinner på oss. 

 

Vi danser og shaker asen, mens vi minner hverandre på: "Skjerp deg bitch, shake den rompa litt grundigere, smil litt bredere og sett for faen pris på rent vann i springen og myke senger!"

Få med deg hvordan denne gjengen gjorde en god gjerning



...og en gutt på 8 år glemmer det aldri. 

Møtet med familien Hang fra Vietnam, satte spor i minnet til skolegutten Mathias fra Trøndelag. Det var rett før stengetid i tivoliet Tusenfryd, og vi skulle bare løpe bort til badelandet for å ta en dukkert. Der møtte vi familien Hang, og de hadde vunnet mange Minionsbamser. Som mor tenkte jeg kjapt. Både Mathis og lillebroren Even på 2 år (som da var hjemme hos sin far i Trøndelag) elsker minions. Jeg spurte om de hadde lyst til å selge to bamser, og fikk positivt svar. Så var det prisen da. En sånn stor bamse koster opp mot 400 kr, så jeg ble for sjenert til å foreslå en pris. Da sa pappa Hang: "Hundre kroner stykke." Jeg spurte om han mente de største bamsene, for real? Oog det var nettopp dem han mente. Vi jublet, og jeg kjøpte de to bamsene dønn. Jeg ble like glad som Mathias, og kunne ikke tro kuppet. 

 

 

Kanskje var det karma, siden vi ga bort en gratisbillett til heldige Petter Ruud, som vi møtte ved inngangen? Han ble skikkelig glad illefall. 
 



Aaah Tusenfryd er deilig, på en varm sommerdag...



Vi kommer aldri til å glemme den deilige dagen i tivoliet, eldstesønnen min og jeg.

 

Lyst på en morsom dag i fantastiske Tusenfrys du også?




Gå inn på http://tusenfryd.no/ og se om du finner et tilbud som passer deg alene, deg med familie, eller deg og dine venner 😉



 

Kanskje møter du også noen heldige bamsevinnere der inne, hvis du ikke.. 

 

 

...vinner deg et par bamser selv 😉
 



 

Familie langer ut mot tivoli


 

 

En familie hadde i sommer en spesiell opplevelse på Norges stolthet i Østfold.

Etter opplevelsen på tivoliet har Tonje Gravdehaug Vesnes og Daniel Nilson med barn, følgende å si om Tusenfryd i sin helhet: "Vi kommer til å måtte komme tilbake dersom ungene ønsker det, for dette var en særdeles bra dag!" 

 

Familien storkoste seg på Tusenfryd dagen lang, og vil altså si ja dersom barna vil tilbake for å kose seg med de fantastiske karusellene. Hvordan kan man stå i mot et tivoli som er like morsomt for voksne som for barn? 

 

Man kan lett tenke; "Søren at de måtte lage noe SÅ bra som Tusenfryd, og med så lettvindt ordning der man betaler for hele pakka i inngangen, og koser seg så mye man vil hele dagen. Eller sesongen. Man vil jo tilbake gang på gang. En stakkars voksen blir hekta, og greier ikke stå imot et tivoli som dette!"

 

Har du testet ut nyheten Ragnarok i Tusenfryd? Gigantisk og mektig; en attraksjon rett tilbake til Vikingetiden. Les mer om Ragnarok her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498571626_tusenfryds_nye_storsatsing_kostet_55_millioner_kroner.html

 

Tusenfryd's hjemmeside: http://tusenfryd.no/

Skal dere virkelig nekte barna våre å leke her?



 

Årsaken vites ikke. Kanskje har de sine grunner. Men jeg kan vanskelig forestille meg hvilke. 

 

Det er en flott lekeplass med både disser, sklie, andre leker og benker. Den har mange fine farger, og er fristende for barn å leke seg på. Den ligger midt mellom to blokker i Stjørdal, ikke langt unna sentrum, og i den ene blokka bor ei dame jeg kjenner.

Hver gang jeg besøker henne og barna hennes med mine barn, må vi gå forbi lekeplassen. Aldri har jeg sett barn som leker der, og jeg har tenkt at det er trist den blir brukt så lite. Jeg husker vi brukte å ta barna med dit og leke, samt spise lunsj der, da jeg jobbet i en barnehage i byen her.

Damen jeg kjenner bruker å ta med barna sine og følge oss til lekeplassen, så barna våre får luftet seg litt der før vi går hjem hvert til vårt. Men i dag opplevde vi noe trist. Ungene gledet seg til å leke, men da vi kom til lekeplassen var det satt opp skilter over alt, med streng beskjed om at lekeplassen tilhører kun den ene blokka, og at den kun er til bruk for de som bor der. Vi måtte altså egentlig nekte 2åringene våre å leke seg der. For å være ærlig gjorde vi ikke det. Vi bestemte oss for å være litt "kriminelle", og lot dem leke bittelitt før vi sa goodbye i sommerkvelden. 

 

Kjære beboere i prippenveien 1, Stjørdal.

 

Gratulerer med kostbare, fancy, splitter nye skilt! Jeg må si dere har lagt mer arbeid i disse fiendtlige skiltene deres, enn en eventuell avtale med naboblokka deres.

Jeg håper dere har gode grunner til å nekte andre barn å leke på den fine lekeplassen de i hele lekeplassens levetid har fått lov å leke på.

Jeg håper dessuten at denne nye bestemmelsen ikke handler om intriger mellom voksne, men et reelt problem som f eks mobbing eller herverk. Hverken jeg eller min venninne som bor i naboblokka deres har noensinne sett barn som leker på denne lekeplassen, og jeg nekter å tro at våre snarturer innom lekeplassen går utover vedlikeholdsbudsjettet deres.

Er det forresten slik deres barn får seg venner? Kompiser og venninner fra andre veier i strøket. Kan de ikke ha med seg vennene sine fra hyggeligveien eller koseligveien, til lekeplassen sin i prippenveien lenger nå?

Jeg visste ikke at det var lov å sette opp avanserte lekeplasser, for så å ekskludere barn. BARN. Våre bitte små barn altså. Må de VIRKELIG gråte seg gjennom denne lekeplassen deres hver eneste gang vi går forbi? Og hvis vi lar dem disse litt og skli et par ganger; skal dere jage barna våre og oss derfra i stor stil?

Sorry. På forhånd beklager; hvis jeg i framtida glemmer meg og lar barna mine gå gjennom lekeplassen deres. Beklager bråket hvis de gråter en skvett fordi de er ekskludert fra en tidligere så offentlig lekeplass. Lykke til med naboskapet.

Staycation med barna? Tips til sommeraktivitet:

 

Det er ingen hemmelighet at jeg er ei alenemor som er ganske avhengig av å være i nærheten av de herlige barna mine. Jeg digger dem, og det er alltid liv og røre rundt dem. For å være i best humør er det viktig for meg å skaffe meg endorfiner og dopminer the natural way.

 

I dag fikk jeg en idé. For jeg som bipolar alenemamma behøver altså treningen min. Til vanlig er barna på skole og barnehage mens jeg bruker kunstgressbanen i nærheten her til å jogge av meg stress, bekymringer og 900 av de 1000 tankene mine. Alene. All by my self. Meg og musikken.

 

I dag pakket jeg saft, kjeks, eple og en ball, og tok med meg begge gutta mine til kunstgressbanen. Nå skulle a mor trene gitt.


 


 

Det ble en skikkelig suksess å ha med barna på trening mens de spilte ball. Aldri før har en joggetur vært så gøy, og jeg fikk skikkelig svetta ut og pustepesa meg anpusten. Innimellom trente jeg styrketrening sammen med to gutter som gjerne "styrketrente litt" de også. På bildet under her ser du Even i full knebøy:

 



Som premie for at de holdt ut mamma's joggegalskap, fikk gutta leke seg på den største lekeplassen rett ved der vi bor etter jeg hadde jogget nok runder på liksomgresset. Da kunne jeg jogge enda litt mer på grusbanen på lekeplassen, og både trene mer styrke og tøye ut. 

 

Energien jeg fikk av joggeturen brukte jeg på husarbeid. Men da fikk jeg ikke selskap av gogutta mine, som jeg håpet, siden de har en mormor som gjerne ville låne dem en stund før hun reiser på ferie i morgen. Nå har jeg fått tilbake minstemann, mens Mathias tilbringer kvelden hos mormor. Even og jeg er hos søstra mi, og det er snart på tide å rusle hjemover. Livet er deilig på staycation i Stjørdal, og hetebølgen skyller over oss. Det er varmt og deilig. Husker du å drikke nok vann? Vi har gjort drikking av vann og saft til en lek der det er om å gjøre å drikke flest super på en gang. Og jeg er streng på faktoren. Begge gutta smøres inn i 50, og det er no mercy når de foreslår å droppe solkrem i ansiktet. Hipp hurra for sydenværet i Trøndelag!

 

God sommer fra oss glade Stjørdalinger 😉😁😉

 



 

Derfor har jeg slanket meg


 

 

Jeg har ikke vært åpen om dette. Det var for krevende å få vite det, rett og slett. Men nå som jeg har tatt grep over snart 8 måneder, er jeg klar for å dele sannheten med dere. For ja, en del av dette har jeg skrevet om før. Men noe skjedde i januar, som fikk meg til å vende om på dagen.

 

Kropp, kropp og atter kropp. Samfunnet omkring oss er preget av fokus på kropp og utseende. Jeg forstår det slik at dette visstnok er det viktigste for mange: hvordan kroppen tar seg ut. Slank. Bred. Smal. Formfull. Tynn. Men hva med sunn? S u n n. Hva når vekt og form handler om helse og sunne valg?

 

Jeg har aldri eid en badevekt, og jeg visste aldri hva jeg veide da legen spurte. Tøff og freidig ga jeg blaffen i dette med kroppen min, hva den veide, og hvordan den så ut. En periode omkring 20årene var jeg visst tynn. Da jeg ble gravid første gang, elsket jeg at magen struttet. Åren gikk. Opptatt av å ikke være et objekt for menn, var jeg inne på tanken om å fjerne litt av puppene så de ble lettere å bære for ryggen med årene. Men det ble med tanken. 

 

Kroppen min er virkelig et tempel som jeg er glad i akkurat som den er, og det kunne aldri falle meg inn å vite hva jeg veide, eller å begynne å slanke den på noe som helst vis. Men dette skulle endre seg. 

Jeg skulle måtte lære meg the hard way, at slanking ikke nødvendig dreide seg om utseende, men om ramme alvor og helse.

 

Under mitt andre svangerskap våknet jeg for første gang, og det til svangerskapsdiabetes, insulinsprøyter og det faktum at jeg ikke kunne røre hverken melk, ris, potet, pasta, frukt, juice eller noen som helst former for sukker. Spiste jeg bare bittelitt av noe slikt, skjøt blodsukkeret mitt til himmels som en rakett, og jeg ble liggende utmattet og ute av stand til å røre en finger.

 

Dette var nytt for meg. I alle dager. Ikke et forbanna eple engang? Ikke gluten? Ikke noe? Joda; kjøtt, fisk, salat, vann...

Double O yoghurt var godteriet mitt.

Legene snakket til et brødhue i utgangspunktet: "fastende blodsukker på 11? Det høres da ikke så høyt ut.." Jøss. De kunne like gjerne målt sånn blodsukker i tusentall i min verden; jeg hadde virkelig ikke peiling på slikt. Jeg hadde jo aldri brydd meg om den delen av helsen min. 

 

Sakte men sikkert lærte jeg om kosthold. Den deilige dagen da jeg dro hjem med babyen min, hadde jeg friskt i minnet legens beskjed. Jeg måtte regne med å få diabetes for real senere i livet. Så jeg hadde en plan: Først et par års utskeielse. Så skulle jeg leve slik jeg hadde lært om kosthold og helse, resten av livet. For å unngå å bli syk av diabetes.

 

2 år senere. Desember 2016. Jeg dytter innpå en pose Sørlandschips alene på under et kvarter. Kakao med krem er favoritten min. Alt med gluten er digg. Midt på natta kan jeg rusle opp og spise alt hva jeg ikke bør spise. Jeg ser det ikke selv, at jeg er på vei i feil retning. 

 

På kontoret hos en lege i Trondheim får jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg er der for å sjekke ut om jeg bør utredes for søvnapné. Han snakker om at søvnapné handler om overvekt. At der er en sammenheng. Blind som vanlig, svarer jeg at; "Ja jeg leste det. Men det handler jo ikke om meg."

Legen nøler ikke med å fortelle meg hvor feil jeg tar. Han spør om jeg har peiling på vekten min, for den har han i journalen min. Jeg svarer som sant er, at jeg som regel ikke vil vite det hvis leger veier meg, så det vet jeg ikke. 

-"Du er 72 kg og innen det vi kaller "lett overvekt", sier legen tydelig og klart.

 

Diabetes-sprøytene danser omkring i hodet mitt, og jeg får skrekken lang opp i halsen. Skikkelig vondt i magen, og fjern. "Da må jeg nok iverksette planen min!" Sier jeg, mens legen bare ser rart på meg. 

 

Se på bildet over her. Se på steinene. Kroppen og hvordan den ser ut, er ikke viktig, så den er bluret. Men se på sinnsroen over det blurete ansiktet. Det er hva som er viktig. Den balanserte og trygge sinnsroen. Jeg hadde ikke den sinnsroen, denne januardagen hos legen i Trondheim for 7 mnd siden. Men jeg bestemte meg for å skaffe meg både trygghet og sinnsro der og da, ved å behandle meg selv frisk. Og da måtte jeg faktisk slanke meg, samme hvor mange fordommer jeg hadde mot slanking.

 

Jeg visste nøyaktig hvilken mat jeg måtte spise, og hva slags mat jeg måtte vinke adjø til da jeg reiste hjem fra byen den dagen. Jeg måtte prøve å overse ubehaget jeg alltid har følt hvis jeg har blitt litt vel tynn, og satse på helsa.

 

Jeg eier fortsatt ingen badevekt, men for en stund siden måtte jeg veie meg i forbindelse med at jeg skal ha tannbehandling i narkose. Da hadde jeg gått ned 5 kg. Mer vil jeg ikke vite. Jeg tror ikke det er bra for hue mitt å vite hva jeg veier til enhver tid. Så lenge jeg vet at jeg velger å spise det som er bra for meg, og løpe joggeturene mine så jeg får lufta meg, vet jeg at jeg er på rett spor. Og jeg har vært på det rette sporet i snart 8 måneder. Det føles både viktig og riktig. 

 

Jeg har fortsatt former og sunnhetshake, og det plager meg ikke. Den type slanking jeg har gjennomført, handler utelukkende om helsa mi. Barna mine fortjener en frisk mor, og siden jeg tydeligvis er utsatt for fedmesykdommer hvis jeg lar skuta forfalle, bør jeg ta ansvar. Jeg må nok fortsette å styre denne skuta mi i riktig retning, og rett og slett ikke være redd for å krympe litt. For første gang ser jeg en side ved det å presse vekta litt nedover som kanskje kan redde livet mitt i det store og det hele, og skjønner at det beste for meg er å velge et sunt kosthold.

 

Men hvordan jeg ser ut? Jeg har tenkt å være singel resten av livet mitt, så det er meg revnende likegyldig om jeg ser slank eller stor ut. Does'nt matter; så lenge jeg holder meg frisk og i live slik at jeg kan leve lenge og se verden. Verden trenger ikke å se på meg, det er ikke så nøye. Bare jeg får sett verden.

Slik er norske kvinner langtfra like frigjorte som menn



 

Det er strålende vær, og jeg går fra den mest populære stranda i byen opp til parkeringsplassen, der en trivelig kafeteria selger is og kaffe. 

 

Boom! I say boom, who left the room? Bare at det ikke er noe rom. Det er i full offentlighet. Friskluft. Og jeg tenker ved første øyekast: jøss. Har en dame endelig tatt til vett og demonstrerer litt her? I fritt puppefall, hvis en kan si det sånn?

Men det er ingen dame. Det er en ganske stor mann med pupper. Store menn med svære, hårete mager og like hairy boobs, you know. En rød hummer. Med masse svette på. Jepp. Det er lov. Relax, o'arme varme dame, det er lov. For en mann så.

 

Hadde jeg ikke hatt med barna, skulle jeg gjerne vrengt av meg trøya og satt meg der sammen med ham, bare sånn for å markere at jeg bor i denne byen jeg også, og selv om du har større pupper enn meg; kan jeg godt blotte meg for deg, jeg fucking også!

 

Why? Why må vi kvinner dekke oss til for å skåne mannen fra hans lyster, når mannen ikke skåner kvinnen fra hennes kvalme? Manneoverkroppen totally naked; en avnappet hønesekk med pupper og svette på, god damned, er det really nødvendig eller? Ved kaféen, i butikken, på torget, you're everywhere, man! 

 

Over alt. Med blottede, uidentifiserbare brystvorter som ingen vil ha. Likevel må du for svarte vise fram dem. Mens kvinner blir forvist til dassen for å amme de stakkars babyene sine, sprader du rundt og viser no mercy. Nei, du er ikke sexy. Og er du litt sexy, er jeg fortsatt irritert over urettferdigheten over at slike snåle brystvorter som ikke gir noen mening, lovlig kan vises frem, mens naturlige melketanker for søte små barn, må dekkes til i 2017!

 

Jeg ligger i parken og kjenner en trykket stemning over at jeg velger å gå i bikinioverdel og shorts. Rundt meg valser store menn med blottede hengepupper, hår og svetteperler. Like it's all natural. Det er noe annet med mine naturelle melketanker. De bør aller helst dekkes til i vinterjakke før alle kan puste lettet ut. Jeg undrer på hva som skjedde hvis jeg også vrengte av meg på overkroppen, og trippet rundt i parken her med bar hud oventil. Hvor ble det av likestillingen sa du?

 

Man snakker om at kvinner i Norge er så frigjorte. Men damer kan ikke gjøre det samme som menn i dette landet. Da ville man fått bot for blotting. Fordi en eller annen dumb brain har kommet fram til at kvinnebryster først og fremst har noe med sex å gjøre, mens sannheten jo sevfølgelig er at pupper er matboden til nyfødte babyer. Time to wake up, Norway? På tide å skjønne at en BH er to hijaber i ett, og at det ikke er noe annet enn ryggstøtte som tilsier at ikke vi også skal kunne sprade rundt med bare overkropper i sommerheten? 

 

Vi er på staycation


 

Å ta livet med knusende ro. Ingen tidspunkt å rekke. Null stress. Velkjente, trygge omgivelser. Hva er vel bedre enn å slappe helt av? 

Vi gjennomfører en 14-dagers STAYCATION yeah. Hørt om det, eller HOLISTAY? 

We stay in town, for å si det sånn, mine to herlige rakkarunger, og jeg. Vi ruslet for å besøke barna's mormor i dag, og i morgen blir det kanskje stranda. Eller lekeplassene i sentrum. Eller begge deler. Vi tar det på sparket i morgen, tenk så relaxing?! Mathias på åtte og jeg har allerede vært på ferietur, og om ca 3 uker suser vi ut på ny tur, men da sammen med Even på to også. Og en slektning. Men da er da. Nå er nå, og akkurat her og nå har vi det deilig i koselige Stjørdal. Her har vi venner, slekt, strender og splitter nye lekeplasser.

 

 

Etter grillmat, bading og vannballonger på mormorterrassen, rusla vi innom en lekeplass, før vi fant selveste isbilen rett utenfor her vi bor. 




Barna elsker at jeg lager suppe med tilbehør til kvelds, på pyntet kjøkkenbord med levende lys. Da kan vi samles, prate sammen, spise og hygge oss. I kveld var det fiskesuppe med ekstra sei, revet ost, vannmelon og "bananepledrinker".  Ikke mye pynten som skal til for å glede to glade gutter.

 

 

Etterpå koste vi oss med isbil-is. Tilogmed jeg som sjeldent putter i meg unødig sukker, skeiet ut i kveld. Det er så innmari vakkert å sitte der sammen med to gutter som jeg har gitt liv til, og prate om løst og fast. Nå hører jeg de ligger på loftet og skravler. Vi har 4 soverom i dette huset, likevel har de samlet seg i mammasenga. Hvis en skal ligge der, skal jaffal han andre også. Og hvis jeg bærer en av dem over til Evens rom der oppe i løpet av natta, er det krise. For da er det snakk om å føle seg utenfor, da, stakkar. Og det har ikke mammahjertet mitt råd til. Så de får ligge der, begge to. Og jeg må bare le av det hele. De er så søøøøøøte 😚😚




Oh, alt man tenkte å gjøre til kvelden straks barna hadde fløyet til drømmeland! Bleke ettervekst, bake bollene til meglerfru1, se en film... Og så ender man opp med ingen av delene. Alt det kan vente. Vi er jo på Staycation. Easy dude, easy 😍😍😍 

 




 

Bipolar krever dette av meg



 

Det finnes en del ved det å være bipolar, som medisiner ikke fjerner. På mange måter er jeg glad for det. På like mange måter er det kostbart og slitsomt. 

Det koster veldig mye av meg, og det sliter på sjelen. 

 

Jeg snakker ikke om vanlig empati. Ei heller normal medfølelse. Jeg snakker enorm innlevelse og trillende tårer. Jeg er så full av følelser at jeg føler det samme som andre mennesker når de er i sorg, smerte eller annen lidelse.

 

En psykolog sa en gang til meg at jeg er det motsatte av en psykopat. I såfall er det nok mer krevende å være det dette motsatte, enn å være en kyniker.

Ganske ofte brister det for meg. Det kan være en venninne i kjærlighetssorg eller en familie i sorg. Og jeg er ikke den som går over på den andre siden av gaten for å unngå dem. Neida. Jeg ringer dem. Oppsøker dem. Imøtekommer dem og griner sammen med dem. 

 

Hvordan må det være å bare gi blaffen? Å være en kynisk psykopat uten følelser? Er det enkelt? For da slipper man kanskje både den overveldende medfølelsen og det å slite selv når sorgen egentlig skulle rammet en? 

 

Det er så vanskelig for en mor med bipolar å sette seg inn i det motsatte av en flom med følelser og empati. Min virkelighet handler om å sortere og prioritere. Jeg må hente inn meg selv noen ganger, og minne meg selv på at det ikke hjelper dem som sliter at jeg sitter der og feller tårer for dem. 

 

Noen ganger må jeg ty til visualisering. Se for meg at det heller går dem vel. Takke i hjertet mitt for at nå skal alt snu til det positive for dem, både hva angår helse, rikdom og det sosiale. Som en idrettsstjerne som vil vinne, ser jeg for meg at de blomstrer og får det bra. Jeg må det for å holde ut all denne empatien og alle disse medfølelsene. 

 

En fordel er at denne evnen til å innleve meg i andres følelser også gjelder deres gleder. Hvis noen gjør suksess og er glade for det, blir jeg enda mer glad på deres vegne enn de selv føler.

 

En kronisk sinnslidelse. Det som før het manisk depressiv, heter nå bipolar. Og jeg føler ikke at den er en lidelse lenger, etter 6 år på lithium. Men en jobb, det er det. Jeg må arbeide med både følelser og tusen tanker hver dag. Dette i kombi med en kropp som helst vil løpe en mil hver dag, må jeg regulere utfra hva jeg hittil har lært om diagnosen. Sove nok, spise riktig, ta medisinen regelmessig, være avholds og ellers rusfri, tenke nyttig og ikke kreve too much av meg selv...for å føle meg i balanse. 

 

I denne berg og dalbanen må jeg gi slipp på kontrollen for å ha styringen over meg selv. Jeg må bli med på loopen, styrte ned i sorgen og suse opp i gleden. Selv om det ikke er min sorg, og min glede. Sprøtt, men bipolart sant.

 

Dette er i bunn og grunn en blogg om en bipolar mamma's hverdag, noe som omfatter veldig mye. Jeg har lært meg selv å kjenne slik at det skjer mye variabelt i mitt liv som frisk bipolar mor. Jeg tar gjerne alle disse medfølelsene med meg. Det er faktisk slik at du kan ta kontakt med meg dersom du har det tøft, hvis du ønsker at noen skal gråte sammen med meg. For jeg har nemlig også lært meg hvor viktig det er å grunne i tårer og deale med de vanskeligste følelsene. Det må til for at en bølge skal være fullkommen. Og hva i livet er vel ikke preget av naturlige bølger?

 

 

Vinden over byen i dag synger om deg



 

Vinden farer over byen og hvisker om dens skjebner. Jeg hører den synger en sang om deg mens den suser gjennom floraen her oppe. 

Jeg husker deg. Og jeg kommer aldri til å glemme deg.

De snakker om en kamp du sakte men sikkert må gi opp. De, som en gang var de voksne, da vi var barn. Du, noen år eldre enn meg. Vi, som nå er de voksne.

 

Det triller en tåre ned kinnet mitt for deg. Barna er ute og leker med sin mormor. Det er for varmt for meg der ute. Dessuten er jeg opptatt med å sende deg og din familie gode tanker. For mens sommeren gjør nordmenn glade, klatrer dere bratte fjell i stille storm. Dere går gjennom dager så vonde og skremmende, at jeg bare kan forestille meg alt hva det må kreve av dere.

Et siste håp. Du klamrer deg fast til livet. Kanskje må du si farvel til dine barn snart, mens jeg får leve videre sammen med mine. Livet kan være så urettferdig. Jeg vet du husker pappa. Min snille gode pappa. Han måtte reise fra oss så altfor tidlig. Han var en av dem som var for god for denne verden. Engler drar tidlig. 

 

Hvis det bare var noe man kunne gjøre for sine medmennesker, da ville denne lille byen ikke bare strålt av solskinn i dag. For jeg ville vært der. Jeg vurderer å besøke dine foreldre og gi dem noen tårer, i håp om at de skulle tatt bort noe av smerten. For dem å se at dere har flere å dele denne tiden med enn dere tror. Kanskje plukke noen blomster. Gi de til dem og be dem gi blomstene til deg. 

DET skal jeg gjøre. NÅ skal jeg gjøre det!

For nuet er alt vi har. Om det innebærer tårer, latter eller blomster: nuet er ALT vi har.

 

Ei skjære sitter på ei grein på en gammel lekeplass. Der er ingen leker som kan vitne om en svunnen barndom, og den gamle lekeplassen minner mer om en altfor tidlig endestasjon. Gjengrodde stier over små elver. Minner fra tider vi bare kan fortelle om. En ung kropp så sliten. Hører du vinden synger for deg i dag, over byen, utover havet. Hører du? En gang skal vi alle komme reisende samme vei som den veien du er i ferd med å reise. Da skal du få den klemmen som jeg har så lyst til å gi deg nå, men som du er for svak til å kunne ta imot i dag.

 

Fra barndommens blomsterbed plukker jeg blomster til deg, og håper de vil få deg til å makte å smile. Inderlig ønsker jeg deg mirakel, helbredelse og hvile. Men jeg vet. Noen ganger handler det ikke om å gi opp, men å lytte til vinden og sangen i trærne, gråte på jorden og la tårene nære blomstene.

Derfor sa jeg unnskyld til barna mine


 

Det er ikke to av meg i dette huset. I'm the one and only grown up. Det vil si at det er meg og notat-listene: "Bukser og shorts str 128, bukse str 98, kjøkkenpapir, dopapir, pålegg, P-piller til kattepusen, flåttfjernedings. Husk ringe ditt, husk sende brev til datt. Mail ditt, sms datt, husk klorin, melk og yoghurt." 

 

I dag var der på tide: shopping med toåringen, åtteåringen, listene og trillebagen. Vi kom oss gjennom det hele, satt på hjem med en snill slektning og ramlet oss inn gjennom døra ganske så leggetid. 

 

Jeg stod i kaoset på kjøkkenet etter å ha gitt katta P-pillen sin. Nok kattunger nå, that's for sure. Kjøkkenbenken bugnet over av alle mine fornuftige billigprodukter, kjøtt, pålegg og hygieneprodukter. Det skulle sorteres, ryddes, ordnes og fikses, samtidig som barna ønsket svar på diverse undringer. Kveldsmat straks, vent litt i sofaen. 

 

Da fikk jeg øye på rotet på stua, og jeg stusset: Hvem i alle dager skal rydde opp etter dem, hadde de tenkt? Jeg kjente det kokte der jeg stod og prøvde å holde hue over kjøkkenflommen. For etter jeg var ferdig med å putte matvarer på plass, lage kveldsmat, rydde fryseren og vaske kjøkkenbenken, tenkte jeg liksom å gjøre noe med alle ruskene på gulvene, for ikke å snakke om flekkene på sofaen. Jeg begynte å rive meg i håret.

 

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til dem, at hvis de skal ha lekerom i den lille stua i tillegg til lekerommet til Mathias i kjelleren, og Even's lekerom oppe på loftet, må de holde lekene sine innom dette lekerommet på stua, ikke dra dem utover hele stua mi.

 

Vips ble jeg forvandlet til potte sure tante Sofie i Kardemommeby. Jeg trykket av barneTV, hevet røsten, og sa med sånn teit hvinestemme som jeg vet ikke er særlig pen: "RYDDINGS! NUH!" Det pep litt nei i minsten, men jeg fikk fort overtalt ham til å plukke opp etter seg under stuebordet. 8åringen satte i gang han også, og jeg fikk det som jeg ville. Når jeg er i det hjørnet er jeg om mulig enda mer bestemt enn hu derre tante Sofie, og det er bare å smi mens jernet er varmt hva angår barna: kveldsmat, tannpuss og vipps i seng.

 

Huff, tenkte jeg, der vi alle hadde landet i mammasenga. Stakkars små, med sånn ei surpompmamma. 

-"Mathias?"

-"Ja."

-"Even?"

-"Mm."

-"Unnskyld at jeg ble så potte sur. Dere var kjempeflinke til å rydde!"

-"Hehe du er morsom når du sier unnskyld mamma. Det er bra du er litt sur innimellom." Sa Mathias. Og da sov allerede Even.

 

Kanskje sier jeg unnskyld for lett. Kanskje skal man ikke si unnskyld bare for å ha kjefta litt. Men et klokt menneske lærte meg å aldri la solen gå ned over en uenighet. Ikke at jeg var uenig med barna mine, de hørte jo etter meg. Men hvem vet hva om morgendagen? Ungene mine skal vite at alt er godt mellom oss, til enhver tid. At jeg er så glad i dem at jeg beklager hver minste lille dårlige stemning. At det er viktig for meg at de ikke er lei seg.

 

 For vi har ingen garanti. Vi vet aldri når sola ikke står opp igjen. Ungene mine betyr alt for meg. Hvis det var siste gang de så mamman sin, skulle de huske et unnskyld og et smil, ikke ei sur stemning og en potte sur mamma. Vi skal kunne beklage og le av det hele sammen. Først da er vi klare for en hvilken som helst soloppgang. Og alt jeg ønsker meg er så mange soloppganger som overhodet mulig med gutta mine.

 

Jeg er ikke heterofil, men onefile


 

Jeg ser på søstra mi, og sier: "Jeg er hverken lesbisk eller hetero. Eller bi. Jeg vil bare være singel. One! Bare meg! Enfil. Onefile.

Over telefonen prater jeg med en venninne oppi Nord. Vi er alenemødre begge to. Jeg sier: "Det er så deilig å... bare..."

-"Gi faen!" fortsetter hun. "Det er så deilig å gi faen!"

 

Sånne som oss har ingen å stå på pinne for dagen lang, andre enn barna våre. Og de bryr seg ikke om vi ser ut som så ille hybeltroll at vi skremmer bort hybelkaninene. Vi kan gå rundt og fise hull i stygge joggebukser anywhere i huset. Who cares. Vi må virkelig beherske oss for å huske å lære kidsa å ikke dure løs ved matbordet.

 

Desverre var isbilfyren bittelitt kjekk da jeg kjøpte en pakke digg til barna og nabokiden i dag. Og det var ikke jeg (se bildet over). So what. Skal ikke ha noen mann uansett. I'm the onefile.

 

Slike som meg er som bier som godt vet at det finnes flere blomster. Inn med skje? Ok: flere fisk i havet. Men det er mye søppel i havet også. Og snart ser vi ikke forskjell på fisk og garbage, det vet vi jo.

 

Jeg er ei bie, men ingen romantiker lenger. Det er sååå godt å være singel I tell you, at jeg har ikke ord for hvor avslappet jeg føler meg. Bad hair, breath and cloth day? No problem. Ettervekst som fy, og look som Gunilla i Hollywood? Null stress, det eneste man skal våkne til er kofferten anyway. Yeah. It's the one and only onefile.

 

Om jeg ikke vil "finne kjærligheten" og elske noen?

Jeg elsker noen dypt og hellig, og de har stjålet mitt hjerte for evig og alltid. De heter Mathias og Even, og er 8 og 2 år gamle. 

I meg selv har jeg funnet kjærligheten. Den får meg til å blomstre hver dag, og jeg stortrives. Hver dag er en lykke i seg selv, særlig fordi jeg ikke har noen mann å imponere for å "beholde". 

Iblant blir jeg så forelska at det tar meg en time ekstra å sovne fordi sånn kribling i magan stresser meg. Jeg tenker på vedkommende og tillegger ham egenskaper fra eventyrland. Inntil jeg husker at det er trollgull som glitrer foran meg, og det går over. Inntil jeg kommer på all søpla i havet, og alle de forurensede blomstene. Reality. Really.

 

Nei jeg er ingen iskald person, men jeg mener folk skrumper kjærligheten inn til noe så primitivt som samliv mellom to personer. Kjærlighet er så mye mer. Det er barn, takknemlighet, vennskap, natur, tilstedeværelse i nuet, opplevelser, familie, dyr, iver, glede og så mye mye mer. For meg er det også det å få en klem av barna mine. Lidenskapen over å se en bra film. God mat. En prat med søstra mi eller ei god venninne. Det å dele noe sammen. Følelsen når jeg står i dusjen etter trening.

 

Hvis jeg skulle delt alt dette med et menneske ...ja så er jeg ikke helt klar for det før jeg er runkete ...unnskyld så meget: rynkete, og gammel anyeay. Jeg er en onefile. En flørt. Kall det hva du vil, men jeg har det steike bra.

Lilla skjorte, glade barn og gule heklekjoler



 

I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?

 

Ved skråtakvinduet over senga mi  henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her. 

Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en. 

Og alt annet som får en til å smile.

Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å "oppføre meg". Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.

 

Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.

 

Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.

 

Er du en ekte bitch?



 

Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.

 

Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne "frekk bitch"?

Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?

 

Jeg har venninner som de kaller "bitch". De har en atferd som de mener er "frekk". Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher. 

 

Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den. 

 

Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.

 

En real gone one sutret: "Hun er så frekk. Ei jævla bitch!" Jeg spurte: "Hvorfor? Hvordan." Hun svarte: "Hun bare ER frekk!" 

 

Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?

 

Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt "bitch", men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.

 

Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: "Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare... please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!"

 

Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok. 

 

Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.

 

Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.

 

You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger?  Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor. 

 

La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?

 

Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark's vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!

 

 

 

 

 

 

Kveldsmat: kake på gulvet!


 

I dag er vi litt craxy crazy på Lykketoppen. Vi har spist kakerester på gulvet til kveldsmat. Etter vi spiste pizza oppi sofaen. Fordi vi fikk lyst til det.

 

Mathias fortjente seg en skikkelig familiefeiring, så jeg ordnet i stand en i dag. Og familien svikter ikke. Min søster var på jobb, så da kom stedfortreder Roald, far til yngstepia hennes. Mormor, onkel Hans Even og tante Astrid kom med alle barna, og Aron eldstesøskenbarn var på plass. Liv og røre i hele huset i timesvis, det er digg, det. Mathias er skikkelig fornøyd med feiringen, og makan til takknemlig gutt må man nok lete lenge etter.

 

Jeg vil beskrive bursdagsgutten min som en åtteåring som ikke greier å gjøre andre vondt. Da kommer tårene lett, og han bærer på så mye samvittighet at jeg ofte forteller ham at han må huske å være snill mot seg selv også, han som er så grei med alle andre. Hvis bare alle var som ham, ville verden vært et paradis.

 

Jeg er så innmari STOLT av deg, Mathias! You rock! 

 



 

 

Jeg forelska meg i metalbandet som spilte på toget



 

Jeg ser meg tilbake på tidenes mest spennende sommer, og det er på tide å trekke fram en av grunnene til at dette er den sommeren jeg kommer til å se tilbake på med de cooleste minnene.  Jeg har utsatt dette innlegget, for opplevelsen og kvaliteten ble så bra og så stor, at jeg har hatt vansker med å finne gode nok ord. 

 

Det hele handler om et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De kommer fra Bjugn, og kaller seg Divided multitude, bestående av Sindre Antonsen, Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften. Over Dovre tok de oss med storm på vei til Tons of rock, og du kan lese om opplevelsen her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498135394_har_du_hrt_om_rocketoget.html

 

Bildene i dette innlegget er bandet's egne bilder fra togturen og festivalen.

 


 

Jeg tør påstå at dette bandet gjør deg til en fjortis igjen. En fjortis som får lyst til å gjemme tapeten bak fancy plalater av disse herrene. Kanskje var det stemningen de laget. Kanskje var det følelsen av Dovre på begge kanter med metal i front. Kanskje var det de tøffe brillene til den kjekke vokalisten. Ikke for å gjøre ham til et objekt; han har en stemme få forunt. Kanskje det var følelsen av å få servert kvalitet etter kvalitet etter kvalitet. Men mest av alt: MUSIKKEN. I don't know, jeg vet bare at jeg ble fan av et progressivt metal band over Dovre. 

 

Vi sa farvel på Oslo S, og min sønn Mathias og jeg ruslet opp og ned Karl Johan, før vi tok toget videre til verdens beste hotell for barn; Quality hotell Sarpsborg.

 

La oss ta opp tråden og bli med bandet inn på festivalområdet, for å oppleve Tons of rock med deres øyne. 



 

Jeg vet de møtte den Canadiske musikeren og plateprodusenten Devin Garrett Townsend (midten, bildet over) rett etter showet hans på backstage, så jeg spurte Rayner hvordan det var å møte Devind. Og fikk til svar:

-"Han var meget jordnær og en fantastisk trivelig fyr. Snakket om hvor mye han likte Norge og likheten med Canada. Han ble veldig gira når han hørte vi var fra Trondheim (omtrent da 😉) Sa at han syntes byen var fantastisk og at nordmenn var meget trivelige og imøtekommende. En helt super fyr."

 

-Hvordan var det å spille på rocketoget?

-"En veldig annerledes spillejobb, som vi syntes var helt kanon. Veldig intimt og følte vi fikk meget godt kontakt og respons fra publikum. Veldig kult å møte fans og så dedikerte  metalheads. Ellers vil vi rette en stor takk til Tons of rock og NSB for en fabelaktig opplevelse og vi gjør det gjerne igjen 😀"

 

-Sindre, beskriv hvordan du opplevde det å spille på Tons of rock.

 

-"Tons var en skikkelig bra festival. Vi spilte vel som band nr 2, fredag. Det var ikke stinn brakke, men det ble ålreit med publikum etter hvert. Dedikerte sådanne. Spilte ca 40 min og det var rimelig full trøkk fra start til ende. Alt var på stell, fra logistikk til og fra med utstyr, til lyd på scenen. Proffe folk på alle ledd. Fasilitetene så du selv, og vet ikke om jeg har vært på en mer egnet plass for et slikt arrangement😊. Enset knapt at det regnet. Det var kun Eskild som var litt bekymret for "brettet" sitt😄. Håper å få komme tilbake til Tons of Rock, asap 🤘"

 

...det håper jeg også. Really. Cuz Bjugn's got some good metal!

 

 



 

 



 


Divided Multitude, altså. Finn dem og hear 'em out!

 

Studioalbum (kilde: wiki)

  • Inner self  1999
  • Falling to pieces  2002
  • Guardian angel  2010
  • Feed on your misory  2013
Andre utgivelser
  • Stranded   1996  (demo)
  • Tale of tomorrow 1997  (demo)

 

Jeg takker Divided multitide, NSB og Tons of rock for tidenes sommeropplevelse: you rock! Min sønn vil ha mer rocketog. Me too 😉😉😉

 



 

Slutte å blogge



 

Sjenanse. 

 

Det hele handler om at sjenanse bak et tastatur er noe helt annet enn sjenanse ansikt til ansikt. Denne bloggen skulle bare være et slags arkiv. Og jeg regnet med at jeg kunne gjemme sjenerte meg her. At ingen kom til å lese den. Jeg hadde alfor mange historier å bære på, og null interesse av å ta mine historier med meg i graven en vakker dag. Bankboks, safe eller blogg. Blogg.

Men greia er at jeg er flink til å gjemme min sjenanse. Flink til å gi f i hva andre synser og mener.

 

Jeg skulle måtte skrive et innlegg i måneden for å bevare mitt arkiv forbipolene. Uten den aktivitet ville alle mine historier bli slettet av plattformen. Et innlegg i måneden er alt som skal til. 

 

Jeg har aldri greid å se på denne bloggen slik alle dere som gir meg komplimenter for den, ser den. Jeg er i utgangspunktet kun en skribent. Ja, jeg har lært meg å blogge de siste to årene, men jeg skjønner aldri hva dere snakker om når dere sier at dere venter på innleggene mine. 

 

Jeg dealer med sjenanse hele tiden. Bruker teknikker som affirmasjoner foran speilet for å overbevise meg selv om at jeg gir blanke i sjenanse. Men man er menneske, og blir en klums uten like i møte med lesere. Jeg har sceneskrekk gange en million, og jeg takket først nei til at TV2 skulle fly meg ned til Oslo slik at de kunne intervjue meg på God morgen Norge. Skyldte på at jeg hadde minstemann hos meg. Trygt la jeg meg og sov den torsdags kvelden, med 2åringen i mammasenga, og takknemlighet i hjertet mitt for at ingen skulle se dette vesenet på direktesendt TV neste morgen. Puh. Men så reagerte de rundt meg. Mine venner og min familie har hele tiden støttet bloggingen min. Min mor er en fantastisk blogglesere som hele tiden peker på det positive ved bloggen, og den søndagen suste hun ned til Oslo i et fly som landet rette etter det TV2 hadde fikset til 2åringen min og meg. 

 

Jeg skalv i hele meg, jeg som nesten besvimer av å holde taler. Jeg som presser meg selv til det ytterste for å lese mine egne dikt i begravelser. Jeg som har aaaaltfor mange følelser å takle når jeg blir rørt. Men jeg gjorde det, fordi jeg syntes det var viktig å fortelle om den flotte gjengen som hjalp meg med å utvikle meg til den mamman jeg er i dag. Barnevernet har nok mange sider å forbedre seg på i mange andre saker. Men jeg måtte være ærlig: uten dem hadde ikke jeg hatt den selvtilliten jeg har som mor i dag. Jeg fikk så god støtte av barnevernet. Hvorfor skulle jeg ikke være åpen om det?

 

Jeg fighter sjenanse, med en holdning av at jeg mener vi skal være åpne, slik min far lærte meg var det riktige. Åpenhet for the people!

 

Det er mange tema jeg har valgt å være åpen og ærlig om. Men det er så mye dere ikke vet om barna mine, meg, hverdagen vår og alle menneskene vi omgir oss med. Dere har ikke engang fått møte en brøkdel av dem. Eller en brøkdel av meg. 

 

Så har jeg altså begynt å tenke på å bare la bloggen ligge som den er, og oppdatere den kun en gang i måneden, slik at jeg har det arkivet jeg en gang ønsket meg, liggende. Først skulle jeg måtte gjøre meg ferdig med prosjektene jeg har gående, og så rett og slett slutte med hyppige oppdateringer.

 

Men jeg er så glad i å skrive. Skriving er min baby nr 3. Kanskje kunne jeg skrevet bare når det falt meg inn, og så funnet på de minst klikkvennlige overskriftene, og i tillegg ikke delt de på sosiale medier. 

 

Det popper opp bloggere rundt meg. Venner av meg inspireres, og begynner å blogge. Men jeg vet ikke om jeg vil være med lenger. Jeg får høydeskrekk ved høye lesertall, og sjenansen kribler i magen. Folk ser på meg og smiler, og folk jeg ikke kjenner, hilser plutselig. Dette går parallelt med at jeg i bunn og grunn alltid har hatt komplekser og prøvd å gjemme meg så godt jeg kunne. Med utviklingen i denne bloggen kjørte jeg i motsatt retning. Og jeg var ikke forberedt. Jeg tenker noen ganger på å stoppe ved en rasteplass og bare dra og bade eller noe. Som normale mennesker. Ikke bare tenke på komma, punktum, bokstaver og ord driving highway.

 

I går fylte min førstefødte solstråle 8 år. En stor dag for oss som har den historikken jeg har skrevet om inne i kategoriene i denne bloggen: "mine egne historier". Tenk at alt gikk så bra til slutt! Det er det viktigste av ALT. Det gikk bra! Og det overskygger all sjenanse, at vi faktisk landet dette flyet full av vanskelige hendelser trygt på bakken. 

 

Jeg vil alltid la det stå åpent en mulighet for å la bloggen ligge. Vil alltid ha dager der jeg ser ned slik at jeg ikke så at du hilste på meg. Med ørene fulle av musikk. Så jeg deg ikke. Hørte jeg deg ikke.

 

Kjære leser. Jeg kommer til å la deg vite det. Kommer til å lage et avskjedsinnlegg kun til ære for deg og det faktum at du har gidda å lest så mange ord jeg har skrevet. Den dagen jeg får lyst til å farge håret mitt, slutte å blogge og gjemme meg i folkemengden igjen, da kommer jeg til å føle at jeg har gjort mitt. Bidratt nok. Men jeg kommer aldri aldri til å slutte å skrive. 

Ruser du deg?



 

 

Vakter på utesteder som sjekker vannglasset mitt for å se hva jeg drikker, mens jeg leker dancing queen ute på dansegulvet, sklir på noe skvis i hjørnet og faller på rumpa. 

Folk jeg nesten ikke kjenner, som spør:"Jeg vil også ha av det du har putta i deg, har du noe til overs?"

Jeg svarer: "Ok, hvilken av delene? Vannet? Kaffen? Energidrikken? Ikke glem fløten hvis du går for kaffekoppen!"

Det hender seg de jeg drar ut på byen med, som kjenner meg, bryter inn og sier: "Tror du virkelig Helene med bipolar og en dært adhd behøver å pakke i seg noe for å være sånn?"

 

 

Lokalbefolkningen i byen der jeg bor inneholder et par bygdadyr, som alle andre små Jantebyer. Mens de sløver over i alkoholisert tilstand etter midnatt, er jeg forlengst naturlig høy etter joggeturen min, kaffekoppene mine, og den ene energidrikken jeg har turd å drikke. Megahappy for å møte så mange trivelige kjentfolk på en gang, danser jeg duracell og drikker vann, mens jeg dropper kaffen. For jeg håper å få sovne innen noen timer, og jeg er en av de som er ømfindtlig for koffein. 

 

Ja. Jeg er avholds. Og nei. Det betyr aldeles ikke at jeg stapper i meg noe som kan erstatte alkohol. Jeg er vel den som er mest clean av alle voksne her i byen: null nikotin, null alkohol, null drugs. Bare koffein. Og jeg NEKTER å sitte stille på den hyperaktive ræva mi, for å ikke påberope meg bygdadyrets mistenksomme vrede. I refuse. De får tro hva de vil, min kropp er clean og mitt sinn er rent til enhver tid.
 


 

Jeg har det så gøy jeg bare vil, og kommer aldri til å behøve noe som helst annet enn et par kaffekopper for å lage liv og stemning. 

 

 

And some friday night I say! Nars på lykketoppen, og sjekk hvor kjekk en slektning jeg har da. Den dama som får Daniel, she's a lucku bastard (Interessert? Ta kontakt og jeg fikser date 😂):
 

 

Jeg lover at vi kava i den sofaen kun til ære for selfie. Alotie. (⬅A lot➡) (⬅Self) 

Yeah horray for er nyktert avholdsliv; det er fantastisk moro, og jeg er alltid garantert en livat kveld. De rundt meg er bare søte når de er brisne og glade. For meg funker ting litt omvendt: jeg vil ikke ødelegge den naturlige rusen min highonlife, med falsk stimuli. 
 

Så kjære bygdadyr: pakk i deg all den dritten du bare vil. Det betyr ikke at jeg er som deg. Eat your shit and drop your karma, mens jeg går mine helt egne, morsomme veier. Bare ikke glem at jeg var edru og nykter hele kvelden, og fikk med meg alt. Er det det du sliter med? At jeg alltid husker alt? Og tror du virkelig at jeg som lever med diagnose bipolar og har ansvar for barn, tør å føkke med hue mitt slik du selv gjør? Jeg ruser meg på livet. Du ruser deg på alkohol, drugs og falske rykter. Det er to vidt forskjellige ting. Men jeg skal vedde på at jeg har det gøyere enn deg 😛😜

 



 

Tårene bak psykiatriens låste dører



 

Hun våkner i institusjonssengen og ser seg rundt. Det er første gangen hun er på psykiatrisk avdeling post 2 Levanger. Veggene er minimlistisk innredet, og jerndørene er mørkegrønne. Hun står opp av sengen og tar et kjapt morgenstell, før hun går ut i korridoren. Der løper personalet forbi henne i full fart, og det er hektisk. Men hun ser ham i slow motion; pleieren som runder svingen så hurtig at navneskiltet hans flyr av ham. Iallefall ser hun han i sakte film i de vonde minnene. En dør låses av, og hun blir værende i stuen. 

 

Marie har ofte tenkt tilbake på båren. På beskjeden om at den unge gutten på naborommet hadde reist sin vei for evig og alltid på den andre siden av veggen. Hun fikk en kort beskjed om at han hadde tatt livet sitt. Så fortsatte hverdagen på psykiatrisk avdeling lukket post 2.

 

Marie Knutsen har anoreksi og lider i tillegg av tilbakevendende depresjon og panikkangst. Siden 2008 har hun vært ut og inn av psykiatrien. Hun har mye å fortelle om hvordan hun har opplevd dager, uker og måneder bak lukkede dører.

 

Man kan undre seg på om de herdes med årene, de som jobber på slike avdelinger. Marie har erfart mennesker som ikke har noe å gjøre innen helsevesenet hva angår arbeid. Likevel jobber de der. 

 

-"Hun verste var en stor, lyshåret dame oppi årene. Hun kunne få meg til å føle meg verre enn dritten på bakken" forteller Marie. 

 

Hun snakker om gjøkeredet's kyniske dronning. Den fryktede. Den grovrøstede sykepleieren du aldri vet hvor du har.

 

Blant et utallig episoder med ren angst, glemmer Marie aldri den gangen hun fikk et forferdelig panikkanfall på rommet hun hadde til disposisjon på lukket avdelig. 

-"Jeg kastet ting rundt meg og laget et leven uten like, så jeg kan forstå hvorfor de puttet meg på skjermet, en liten del av avdelingen som er ekstra sikret og lukket. Men det er måten det ble gjort på. Jeg hadde for mange blåmerker etterpå til at det kan være greit. De tok tak i meg, og dro meg med seg mens de halvveis løftet meg. Det gjorde så vondt. Og jeg hadde vondt nok i sjelen fra før."

 

- "Jeg husker en dag vi satt i fellesrommet. TV'n stod på, og de fæle nyhetene dundret ut i rommet. Jeg spurte om ikke vi kunne sette på noe annet, men hun store sykepleieren sa tvert nei. Nå skulle vi se nyhetene. Sånn var det bare"

Det ble hverken komi på TVN eller naturprogram på Marie den kvelden. Med hudløs kropp og alle sanser på stilk, måtte alle pasientene forholde seg til skumle nyheter, eller gå på rommene sine. 

 

Flere ganger ble den unge jenta Marie Knutsen truet av den kyniske sykepleierdamen. Marie prøvde flere ganger å si fra til de andre ansatte, men de trodde henne ikke. Ikke før en gang Marie hadde tvanstanker om å gå rundt og rundt gangene. Forbi vaktrommet, forbi kjøkkenet, forbi alle rommene og forbi stuen. Rundt og rundt, med et plaget sinn. Livredd. Over henne hang presset om å spise opp all maten, og i tide. Hvis ikke ble det sonde. I tillegg til all maten kunne sonde bli skummelt. Hun mintes en gang hun gikk opp 5 kg på 4 dager, og holdt på å får reernæringssyndrom. Da ble de ansatte redde for helsen hennes, og hun måtte gjennom ultralyd og andre undersøkelser oppe på somatisk."

Reimene. De grusomme reimene de la henne i hver gang de skulle tvinge i henne sonden. For det kunne være at hun hadde igjen noen smuler på fatet sitt. Eller en halv brødskive. Noen ganger valgte hun å ikke spise. Hun skjønte at det kom til å bli sonde uansett. 

Hendene. De sterke hendene som holdt henne fast mens de presser den vonde sonden opp i nesen hennes med en slange. 

Knaselyden. Den gangen det knaset i nesa samtidig som hun gråt og lå der reimet fast. 

 

Rundt og rundt. Med tankene. Med minnene. Fortvilt, redd og desperat gikk Marie rundt og rundt i gangene, til hennes verste mareritt kom ut av kjøkkenet og stengte døren dit, før hun sa: "Marie! Nå slutter du å gå rundt og rundt i gangene, du kan forstyrre de andre pasientene. Og du, du VET hva jeg gjør hvis du fortsetter nå!"

Marie ble enda reddere. Helt stille. Så fortsatte hun å gå. Sykepleierdamen hadde kastet henne på skjermet før, så det gjaldt å være stille nå. Hun mintes en gang hun lå på skjermet og gråt så hun ikke greide å dempe seg. Bak sikret glass, i det lille observasjonskontoret, satt gjøkeredets verste ladie og fulgte med. Den store sterke sykepleierdamen og ropte: "Ti stille! Det er pasienter som skal sove her! Ti stille!"

 

-"Hun kunne kommet bort til meg og brydd seg. Jeg hadde det grusomt. Jeg gråt og gråt. Ja hun kunne virkelig kommet og snakker rolig med meg. Men hun gjorde aldri det, og jeg ble bare enda reddere." Sier Marie stille.

 

Denne sykepleieren hadde glemt at døren til personalrommet var åpen da hun stanset Marie i å gå rundt og rundt i gangene. Da hun kunne spurt henne om det gikk bra. Da hun nok en gang kunne brydd seg, men gjorde det stikk motsatte. Da hun truet henne reddere.

 

Marie sitter oppgitt i en stol på kjøkkenstuen. En snill mannlig sykepleier kommer bort til henne og sier: "Du fikk litt kjeft i går hørte vi?" Marie nikker. Han fortsetter: "Vi skal ta det opp med henne mandag."

 

Endelig trodde de henne. Et lysglimt i år med mørke. En engel av en sykepleier som så henne i mørket og holdt opp en fakkel for å gjøre veien lettere å gå. For de finnes. Englene i helsevesenet. Hvis bare alle var som han.

 

For slike som ham kunne aldri gjort det som er et at Marie's verste minner. Da hun visste at den grove kvinnelige sykepleieren satt i kjøkkenstuen hun skulle gå inn i for å spise. Marie fikk så angst at hun stivnet utenfor døren til kjøkkenstuen. Hun ble 10 minutter forsinket til måltidet, og hadde fra før en halvtime på å få i seg maten. 

Det buldret i grov røst rundt henne mens hun prøvde å spise: "Du må skyndte deg å spise opp!"

-"Men jeg rekker det ikke!"

-"Du kan få ti minutter til."

-"Men jeg rekker fortsatt ikke å spise opp!"

 

En annen sykepleier kommer og sier at Marie skal bli med. Marie nekter livredd. Hun tror det er sondetvang på gang. Behandleren hennes kommer, og da tør Marie bli med. På rommet hennes spør de henne om det ble vanskelig under måltidet med den kvinnelige sykepleieren. En annen ansatt hadde hørt det hele, og Marie får en ny sjanse til å spise. Og en sjanse til å fortelle tidenes mest malplasserte sykepleier at hun ikke skal mase på henne. 

 

Noen bør ikke jobbe innen psykiatri, og Marie har ikke ord for hvor stor skade det kan gjøre. Men takk og pris for alle de som virkelig gjør jobben sin. De gjør en fantastisk innsats hver dag, og Marie vil alltid huske dem, i det hun går videre i livet sitt og holder hodet over vannet.

 

Så mange pasienter dukket under og mistet pusten for alltid. Marie overlevde alle stormene, holdt ut alle tårene, og kom seg videre. Men hun kjemper fremdeles. Følg henne på bloggen hennes:

http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, for Marie Knutsen.

Party på Stjørdal i sommernatta



 

Walking blogging on the road. Når ei bipolar skrulle har jogga og dusja, da er hun klar for alt. Særlig det digge faktum at lille Even og store Mathias kommer hjem søndag! Mathias fyller 8 år i morgen, derfor er jeg på vei til Stjørdal sentrum for å handle gaver. 

 

Jeg skal møte Marie Knutsen etterpå. (http://m.marieknutsen.blogg.no/  )  Hun skal sjekke inn på gjesterommet på Lykketoppen, før vi hiver oss med ut på livet. Stjørdal are you ready? Nope. Aldri er vel noen heeelt klare for sånne som oss. Bare Gudene vet hva vi kan finne på. Laila er du og parykkene dine klare? Silje du skaffa deg et par ykker denne uka du også vet jeg. 

 

Men først: hva ønsker en 8åring seg? I know, hvordan kan mamma glemme sånnt?

 

Have fun tonight, og bor du i Stjørdal, så ha deg ut på livet i kveld!

Koffein kan gi snodige reaksjoner hos bipolare


 

En kopp kruttkaffe var alt som skulle til. For å gjøre meg selv ekstra glad flere timer etter. Både jeg, meg og meg selv visste det. Det var rusk på gulvene, og ikke til å holde ut. Stiklinger jeg hadde fått av min mor stod i ei bøtte ute på trappa, klar til å plantes i bed og krukker. Klær ropte etter å bli vasket, og det måtte lukes ut forbipasserte størrelser hos skolegutten og minsten. Trapper og gulv burde dessuten vaskes, for det var ikke bare snakk om rusk, liksom. Ikke bare på liksom heller forresten, at jeg burdeburde bake meg et brett med lowcarb boller. Det skulle dessuten ryddes. We all knew that in my head like O'connor.

 

In my head.

 

Jeg laget meg verdens sterkeste kaffe, prøvde å overse rot og fotrusk, og satte på filmen Casanova. Oppe i hodet ble det diskutert mellom engel og djevel. "Ahhh så bra jeg greier å slappe av mens det flyter." "Flyter du liksom, dette er nothing. At all." "Neeeeii jeg greier ikke se på, jeg må vaskee!" "Men jeg giiiidder ikkeee!" "Se film nå, relax og lat som om du er normal. Vent på arbeidsanfallet!"



 

Koffein er er en av mine beste venner. Det tar ikke lange tida, så snur alt omvendt. Fra å ikke gidde, greier jeg ikke å la være. Klokken 14.00 satte jeg Casanova på pause, før jeg spratt opp og satte i gang. Jeg ryddet, vasket, snekret, sådde planter, hengte opp klær, og løp opp og ned trappene mens pusten peste. Klokka 22.30 var jeg ferdig både ute, inne og dusjamegsann. Jeg hadde kun tatt en kort pause mens jeg så et kvarter av filmen og spiste noe mat. 

 

Sånn er det å ha 3 etasjer, bipolar og barnefri: en kopp kruttkaffe, så er der gjort. 

 

Jeg aner ikke hvorfor, men det bare er sånn, at jeg får helt maniac lykkefølelse når omgivelsene runt meg er rene, ryddige og koselige. Det gir meg velvære på nivå med å sjekke inn på et deilig hotell. She's a maniac, maniac on the floor. Der har du meg i dag.

 

Søndag kommer gogutta mine hjem, og jeg bobler over av forventninge. Kan nesten ikke vente med å gi dem mammakos.

Jeg tror det er på tide denne snuppa her faller til ro. I morgen får jeg besøk av en annen blogger, og vi skal ut på livet. Her hjemme er det ingenting mer å gjøre av husarbeid iallefall, så nå kan jeg slappe av og nyte dagene i fred, ro, jogging, spising og avslapning. 

 

God natt fra Lykketoppen

Kjære Sophie Elise, du glemte noe viktig

 

 



 

Jeg vet at du leser bloggen min. Men du har ikke lest den grundig nok. Jeg postet et innlegg omhandlende det å velge lykken ved å ta ibruk takknemlighet klokken 18.20 den 11.07 2017. Innlegget het "Dette vil gjøre deg lykkelig". Samme kveld klokken 19.53 postet du et lignende innlegg der du regelrett skriver om det samme. Ditt innlegg heter "Jeg er takknemlig for..." Du viser leserene dine hvordan de kan skrive affirmasjoner i takknemlighet, slik jeg viste leserene mine en drøy time i forveien. Men du har altså ikke lest innlegget mitt grundig nok. Det mangler noe.

 

Det er fint at du blir inspirert av oss andre bloggere. Hvem blir ikke det. Men sånn ærlig talt. Vel. Siden du misser noe så vesentlig, må jeg nesten rette på noe viktig.

Og før jeg gjør det, skal du vite at jeg ikke betviler at helt andre folk enn meg har lært deg om mindfullnes, takknemlighet og affirmasjoner. Men jeg skjønner altså at du gjerne lar deg brainstorme av andre bloggere. Og det er jo ikke noe galt i det.

 

I din anbefaling til leserene dine hva angår affirmasjoner, "for å kicke den i gang" der jeg kalte det "for å dytte dem i gang", glemte du nemlig noe viktig. Jeg skrev om det i innlegget, og det kan utgjøre hele effekten av slike takknemlighets-affirmasjoner. 

Du oppfordrer leserene til å gjøre som deg, da du skriver f eks: "Jeg er takknemlig for sofaen i leiligheten min"

Denne setningen stod ikke koblet sammen, hvilket den burde. Men den ufullstendige måten å affirmere på, som jeg kommer til straks, vil uansett skyve takknemligheten forover i tid slik hjernen selv finner på det utfra hvilket humør vedkommende faktisk er i, i utgangspunktet. Hjernen trenger ordet NÅ: 

"Jeg er NÅ takknemlig for sofaen i leiligheten min." er den korrekte måten å affirmere på. I nåtid.

 

Du forklarer ikke i innlegger ditt HVORFOR det fønker så bra med takknemlighets-affirmasjoner. Det har jeg forklart nærmere i mitt innlegg, omhandlende magnetismen mellom likheter. En skrevet, og helst uttalt i speilet; takknemlighetssetning, KAN utløse de rette følelsene som skal til for å både tiltrekke og motta mer av det man er takknemlig for. Derfor er det så verdifullt å utøve praksisen takknemlighet til det skaper FØLELSEN av å være takknemlig. Men altså helst uttalt i NÅTID, så det ikke tar evigheter til you get there ;) Det kan bli litt sånn Bruce Almighty uten Gudetittelen og det enorme egoet, hvis man blir god til å legge merke til hva mam tiltrekker seg.

 

Du ser ut til å skrive bra, Sophie, men når du lar deg inspirere av noe, kunne du kanskje opplyse hvilken forfatter som er kilden. Vi får aldri nok av tips vet du. Jeg sendte jo deg ei melding om dette med å lære å elske seg selv og utøve takknemlighet, i år 2009, for jeg følte sånn med jenta jeg så på bloggvideoene. Hun som satt og gråt der hadde null innsikt i slik uvikling av det gode selv og sinn. Jeg fikk aldri noe svar, men jeg regner med du så den. Jeg har heller ikke tid til å svare alle alltid. 

 

Nå er svaret ditt på mitt innlegg ganske åpenlyst, og du skal vite at jeg er glad du har grepet tak i nøkkelen og vridd om. Du ser ut til å kjøre din egen bil nå, i stedet for å passivt se på at andre kjører deg i grøfta. I love it. Men neste gang du blir inspirert, les litt grundigere. Slike detaljer som nåtid i forhold til takknemlighetsaffirmasjoner kan gjøre selve utfallet. 

 

Her er mitt innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1499790002_dette_vil_gjre_deg_lykkelig.html

 

Og her er Sophie Elise sitt innlegg: http://m.sophieelise.blogg.no/1499795594_jeg_er_takknemlig_for.html

En ting du ikke visste om rumpa di



 

Fashion bad ass ruler bloggtoppen. "Dagens rumpe". What happened to "dagens outfit?" Det er rumper overalt, så jeg må vel bidra litt jeg også. Ass is visst the new face, kan det virke som. Kjør på: show em the ass, de har sikkert aldri sett en før. Min er snart førti, og bør gjemmes bak ei bukse. Sophie får ta seg av nudeass badass; jeg skal skåne dere.

 

Overskriften? Jeg kommer til den.

 

Først litt filosofi Hva om virkeligheten snart kopierer internettverden. Enn om det skjer. Se for deg at du sitter på en restaurant, der alle sitter på knær oppå stolene, med rumpa mot hverandre og riktig fiser ut hva de synser og mener. Yeah, ass: the new face. No more need for make up. Ass does it all. 

 

Ingen sanger handlet om rumpa på 90tallet. Nå ser alle artister ut til å ville synge om den. Selv om det stinker, og vi har hørt bedre tekster enn om bakenden, gjelder det å henge med. Og dessuten behandle den som gull der den før i tiden var random gråstein.

 

Jeg er intet unntak, med min eldgamle stump. Tenker; why not? Slippe å sminke seg, og bare sette ræva til, med alt den har å bidra med. Jeg kan nemlig bare bidra med den naturlige delen av det hele.

 

For.

 

Ansiktskirurgi er visst også ut, siden det er rumpeløft som gjelder nå. Akkurat der melder jeg meg ut. Det får være grenser. Det er jo ikke jeg selv som kommer til å plages av synet av min aldrende rumpe med årene. Altså, jeg er omtenksom, men så omtenksom er jeg ikke, at jeg opererer stumpen for at alle dere andre skal få et bolly kunstverk å titte på. Hva med meg selv og alt det mine øyne vil se? I work it, but I wount surg' it! Jeg ser den ikke uansett, så meg plager det ikke hvordan den ser ut. It's your f problem.

 

It's a assy world fra før, om ikke jeg skal bruke mer tid og energi enn nødvendig på den rumpa mi. Den er digg å sitte på, og funker ellers til alt jeg ber den om. Ja, jeg tilogmed har lest halve boka sjarmen med tarmen for å bli bedre kjent med den og hva den går gjennom. Det får holde. 

 

Som blogger er jeg kvinne. Som kvinne er jeg ikke her for å være et slags objekt for menn. 

Som blogger er jeg menneske. Hvilket innebærer så mye mye mer enn ei rumpe.

 

Og så til overskriften:

Visste du at leppene dine er den andre enden av endetarmen? Selveste tarmen! That's your lips bitch 😂 Det står i den boka, Sjarmen med tarmen that is. Fact.

 

Vi kan like gjerne gå tilbake til duck lips, de er en del av rumpa, de også.

 

Anyway. How to say it with theese assy lips:

Som kvinnelig blogger er det viktig for meg å vise ungdommen som vokser til, at ei dame er så forbanna mye mer enn ei rumpe.

Rumper er fint altså, dere. Men hele tiden? It's too much. Har dere ikke mer serious shit å komme med enn den opererte rumpa foran ungdommene her, til en hjernevaskende hver tid? 

Det gjør at jeg nesten må trå til med ei helt vanlig ræv, og vise at det er ok å beholde den uopertert. 

 

10 ting du ikke visste om meg

 



 

Jeg ser at et kjennetegn blant bloggere er å titte fram med: "Tittit, her er jeg, DETTE visste du ikke om meg!" Tatta.  Sikkert for å gjøre lesere nysgjerrige. 

Så. Tittei. Her er jeg. DETTE visste du ikke om meg.

 

1. Mens normale mennesker har med seg appelsin på tur, har jeg med meg kokte egg. 

 

2. Mitt største kompleks er når jeg sitter der og skreller det forbanna egget. Jeg prøver å tenke: "Yeahsowhat? Skrelle appelsin eller skrelle egg. Whatever. Så lenge det er kokt."

 

3. En gang hadde jeg med meg egg som var slikkelig bløtkokte i stedet for hardkokte. Det var da jeg skulle bloggervjue Plumbo. Jeg sølte som en gris da jeg skulle spise eggene, og hadde ikke papir med meg. Det så ut som behov for plumbo, for å si det sånn.

 



 

4. Jeg snorker så høyt, at da jeg var preget av svangerskapssnorke, hørte jeg meg selv i halvsøvne og trodde det var en "gammel kaill".

 

5. Når jeg går på gjengrodde gangveier ned til sentrum av byen der jeg bor, Shørdarn (Ja vi sier det sånn), da liker jeg å leke fjortis, høre på Ace of base, og danse litt. Litt luftgitar, samt wannabe gangsta bitch også, og så ta bilder av det for å le av meg selv. Men fun går fort over til grusomt straks noen ser meg. Da har jeg ingenting å si til mitt forsvar i forhold til at jeg står der og spiller luftgitar, eller krøket med bøyde knær som wannabe hiphoper med telefonen under nede der.
 

6. Jeg krangler stadig vekk med en venninne av meg. Rett etterpå ler vi så vi hyler. Greia er at begge har umenneskelig, nei: umedisinert ADHD (Og jeg bipolar i tillegg), dvs at begge skravler og avbryter støtt. Vi tilogmed krangler om promping.

 

7. En gang for lenge siden på et narspill, foreslo jeg at vi skulle dra til Kina. Jeg mente det. Det kunne blitt Hangover 4. Men vi dro aldri, selv om de andre ikke greide å overbevise en bipper om at dette var en særdeles uklok idé, særlig fordi vi var blakke. 

 

8. En annen gang for like lenge siden, på et annet narspill, foreslo jeg at vi skulle reise og besøke Snåsakaillen. Vi kom til å rekke fram utpå dagen. Ble ikke noe av det heller.

 

9. Jeg er en filmnerd, og favorittene er Barnepiken og Hangoverfilmene. Jeg skal aldri gifte meg, men i fantasiland er jeg gift med han rufsetufsen i Hangover 😎

 

10. Jeg er tom for telys, og må virkelig huske å kjøpe flere. Så vet du det.

 

Men nå er jeg sulten og skal skrelle meg et egg. Haveanicenight! Fra turen ned hit:

 


 


 

 

 

Sjekk hva denne alenemamman gjør når hun har barnefri


 

Røkelsen siver mot meg, og lysene blafrer, mens jeg befinner meg på en 7 dager lang date med meg selv. Jeg har landet på i sofaen og bare digger tilværelsen. Hva jeg har gjort i dag? Well. Etter å ha klippet jungelplena i går, var det på tide å fjerne drabantjunglene opp gjennom den gjengrodde trappa mellom rekkehusene her, og alt annet som har trengt seg gjennom grusen utenfor, mens jeg har knepet igjen øynene eller sett opp mot himmelen. Med ræva til værs bannet jeg meg gjennom det hele, raket grus, og plukket rask. Jeg er sånn som kan mote meg opp leeeenge før anfallet setter inn og jeg faktisk gjør det. Da er det nesten for sent, og vi er i ferd med å gro inne. I siste dramatiske liten er det nesten så det er en ljå som må til. Ikke en stakkars liten plenklipper.

 

Men jeg knurrer meg gjennom det hele, roter meg fresende gjennom "blomsterbed" og sneglegørr; før jeg neste dag husker at det er noe som heter hansker. Yeah. På'n igjen, ja nå er det mammafri og ferie! Men det er sant: jeg blir så glad av det blir vakkert rundt meg, så jeg kjører mer enn gjerne på og jobber litt med husarbeid og hagework når jeg har fri. Aner ikke hva jeg finner på i morgen. No idea. Tar det som det kommer. Nå er det tid for telefonskravvel, før jeg setter på en film. Aah, barna har det bra fikk jeg høre, og livet er digg! I morgen våkner jeg av fuglekvitring! Ingen alarm, og ingen som vekker meg; mmmmh!

Dette vil gjøre deg lykkelig



 

Ofte opplever jeg at venner og fremmede tar kontakt for å lette hjertet. Fordi de vet jeg forstår. Men jeg kan like ofte ikke hjelpe dem. Jeg får ikke til å forklare, fordi I suck at muntlig. I rock skriftlig. Derfor skriver jeg heller dette innlegget for å forklare hvorfor jeg er lykkelig og opplever livet mer som et eventyr enn en utfordring.

Lykken kommer ikke. Lykken er her. Men den er usynlig for de som ikke har skaffet seg evnen til å se den. Versegod, slik skaffer du deg evnen til å finne lykken i deg selv, men det kan hende du må la et par overbevisninger dø ut til fordel for en helt ny tankegang:

 

Uansett bakgrunn. Wherever you have been, whatever you have seen: nå er du HER, i fortidas framtid. Past is gone. 

 

Mange undrer på hvordan jeg kunne reise meg fra mørket's undergrunn, og stå oppreist her i flere år. Ja, jeg kan forstå hvorfor de spør. Det kan nesten se ut som et under, og flere av mine venner har i ettertid fortalt meg at de var sikker på at jeg bukket under for godt flere ganger i fortiden min.

Jeg var langt nede, og jeg bare fortsatte å falle. For hver eneste ting jeg fant å skylde på, foran å ta ansvar, falt jeg et hakk lenger ned. Det var psykiatrien sin skyld. Det var han som banket opp meg for flere år siden, sin skyld. Det var ungdomsskolelæreren min sin skyld. Kosmos sin skyld. Skyene på himmelen sin skyld. Jeg lot det regne over stakkars lille mislykkede meg, før jeg gjemte meg under dyna og gråt puta våt, mens jeg slo av lyden på telefonen. Skammen over å ha mislyktes med absolutt alt, var uutholdelig.  Mitt fokus var på katastrofenivå.

 

Jeg ser meg rundt etter å ha reist meg, børstet av meg støvet i ruinene, bygd opp nye og mer stødige mesterverk, og stått her lenge. Jeg ser mennesker som lider under tunge dyner, med avslåtte telefoner og ren angst. Jeg får møte dem mellom slagene, når de tør. Og jeg lytter. Prøver å være en venn og en blogger som bryr seg. Men jeg vet det så godt: jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at jeg trenger litt gjennom med en piff magi. Dessuten er jeg altså flinkere til å skrive enn til å forklare ting muntlig. Det vet alle som har snakket med meg.

Uansett skal de få i gave et innlegg om det heller. Som de kan lese og prøve å forstå trygt under dyna.

 

Kanskje har de en umedisinert diagnose. Inte vet jag. Det er ikke mitt bord. Jeg vet bare at det viktigste valget jeg som har bipolar tok var å begynne med medisinmetallet lithium. Men uten den riktige tankemåten kunne heller ikke rett medisin gjort meg så lykkelig som jeg er nå. Jeg har jo fortsatt tanker jeg kan velge i retning negativ pol, eller positiv pol. 

 

Det er ikke min hemmelighet. At likt tiltrekker likt. Vi er mange som vet, at når Märtha Louise og hennes elever finner noe overnaturlig som et "tegn" i at et vindkast strør fjær over dem der de sitter i en åker og mediterer, ja så er det bare loven om tiltrekning som har slått inn. Det er kun tegn på at Märtha har tenkt og snakket så mye om engler, at det ikke er rart hun tiltrekker seg fjær og skyer som ser ut som fjær. 

 

Det er jo bare å lese både Wayne Dyer sine bøker og The secret, then give it a try, så er man klar for å utvikle en tilværelse der det hele faller naturlig inn. Både fjær og det at du møter samme person to ganger på en dag i sentrum av stedet der du bor, eller det forunderlige i at noen ringer rett etter du tenkte på dem.

Det er magnetisme. Det er tiltrekning. Og du kan styre det. Det er ikke noe du behøver å tro på. For det er bare sånn. 

 

Når jeg lytter på en sjel som har rota seg bort i universets jungel av uvitenhet, sorg, selvmedlidenhet, smerte og trangen til å skylde på alt fra fortid til andre mennesker i retning bitterhetens giftige hage, blir jeg fortvilt på deres vegne. For det er jo så enkelt: De behøver bare å begynne å snakke, tenke og gi oppmerksomhet til det de vil ha mer av. Vil de ha bedre økonomi, bør de snakke om det som at de allerede har det. Vil de ha bedre helse, bør de snakke om det også som at de allerede har det. Vil de ha bedre behandling av en eller annen instans eller etat, bør de for all del ikke snakke om de delene av helsevesenet eller andre instanser som ikke har funka for dem.

 

Selv prøver jeg etter beste evne å huske dette. Jeg vil tiltrekke meg det som gagner barna mine og meg selv best. Da er det viktig at jeg minnes alle de gangene jeg har fått det bevist de siste årene; at det er makt over det talte ord. Er jeg villig til å betale hva det koster å snakke nedlatende om meg selv, eller klage over helse og økonomi?

Nei.

 

Jeg er kun villig til å ta i bruk et nyttig verktøy ved navn "takknemlighet". Jeg får mer av det jeg er takknemlig for, og det handler om det stikk motsatte av overtro. 

 

La oss si du er dypt deprimert. Prøv noe nytt: du skal styre tankene dine over på nyttig tankegang. Gi et par tanker til senga du ligger og gråter i. Er den myk? Har du dyne og pute? Det er luksus. Kan du virkelig DRIKKE vann av springen? Rent vann? Hittil har du fokusert på oppvasken du ikke gidder å ta, nå skal du tenke på det rene vannet du er så heldig å få oppleve. Dusje. Du kan dusje deg ren også?  

Jeg vil ikke bagatellisere det faktum at du er trist. Deprimert.

Jeg vil bare dytte deg i gang. 

For straks du begynner å tenke noe positivt, kan du skape følelsen takknemlighet. Og det er følelsene våre som deltar i universets magnetisme. Ikke tankene. Tankene skaper det hele. Følelsene er innsydd i hele systemet. Universet tror du vil ha mer av alt du føler, og gir deg det. Så må du være i stand til å motta det. 

 

Det kan føles trygt å ligge under den dyna for mange. Det kan hende de ubevisst velger angsten foran velværet. Hvorfor? Jo, for da slipper de. Det kan virke skummelt å skulle være sosial og delta i hverdagen ute blant folk. Selvtilliten er mørbanket av negative tanker. Det å delta i samfunnet slipper de hvis de velger å ligge nede for telling og vri seg i gjørma. Derfor når man ikke gjennom til mange av de som prater i vei om sine egne ulykker, og sådan tiltrekker seg flere ulykker.

 

Ja, en fortid kan ha vært utfordrende, men hele vår eksistens tilsier at vi skal utvikle og forandre oss. Det kan være tidenes oppgave å slukøret innse at vi rett og slett ikke kan skylde på fortiden vår eller menneskene i den for hvordan vi velger å gå gjennom livets dager i nåtid. Alt vi har er nåtid. Og med den kan vi skape en framtid. 

 

Power. Vi har makten til å avgjøre at i dag, i dag skal vi selv bestemme hvordan livet skal være. Vi skal ikke gi ikke power fra oss til et monster fra fortiden. Ingen kommer til å lide med oss uansett, men gå rett forbi oss. Kun vi selv kjenner en smerte som vi selv skaper av gammel vane. Som igjen tiltrekker enda mer smerte  

Ditt liv er en bil. Du kan velge å sitte passivt i den, eller du kan velge å kjøre den dit DU vil. Hvis du ikke tar over rattet ditt, kan hvem som helst andre kjøre ditt liv. I grøfta om de vil. Det er ditt valg.

 

Power til å snu det hele, og ta ansvar: hvordan kan du påstå at du ikke har vilje, når du har det, du som alle andre?

 

Må du tisse? Ok, da kan du velge. Du har mange valg: Gå på do, hold deg en stund før du går på do, tiss i buksa, tiss i skauen, i kjolen, i åkeren, på gulvet. Anywhere, it's YOUR CHOICE. 

Du kan også velge å droppe å kle på deg i dag. Gå ut naken blant folk. Da må du også ettehvert velge hvordan du skal forholde deg til andre's reaksjoner. 

 

Hva med DINE reaksjoner. Tror du en slags utenomjordisk kraft velger for deg hvordan du skal reagere? Er det ikke mer naturlig å forstå at alle tankene du har tenkt opp gjennom ditt liv, har skapt er mønster, og at det tankemønsteret har laget en automatisert reaksjonsform?

 

Selv har jeg befridd meg fra mine tidligere reaksjonsmønstre. Jeg sliter ikke med angst, og har ikke hatt det på mange år. Før det så jeg verden med andre øyne. Jeg prøver å holde oppe en viktig kommunikasjon med meg selv i speilet, hvilket er en enveis, der jeg forteller min egen hjerne nøyaktig hvilket tankemønster jeg ønsker å ha. Nemlig det som gagner meg selv best.

Jeg har valget. Ingen andre. Vil jeg lide? Eller vil jeg oppleve livet som et fantastisk eventyr? Ok, det krever av meg at jeg må stå opp av senga, ta meg av barna mine, tørre å møte folk, velge å snakke positivt, være takknemlig og hele tiden stå på for en viss balanse i livet. Men når jeg først har valgt at jeg ikke skal la fortiden påvirke nåtiden, er alt dette bare morsomt å gjøre. 

 

Skriv det. Si det til deg selv i speilet. Hver dag, affirmer: 

*Jeg velger nå å være lykkelig

*Jeg føler meg nå takknemlig

*Jeg elsker nå meg selv

 

Prøv alt dette, gi det tre uker og se hva som skjer. Husk: Det talte ordet's makt. Ditt liv, din power. Dine valg. Affirmer, og gjør det i nåtid. Hvorfor? Fordi hjernen din både er enkel og komplisert i samarbeid med ditt ego. Ditt ego er kanskje ikke helt der enda, men lider av dårlig selvtillit og tristhet. Da kan hjernen tenke: Jeg er takknemlig ...senere, når jeg bare har det bedre, når jeg har noe bedre, og når jeg ser noe bedre. Den trenger klar beskjed: NÅ er jeg takknemlig!

 

Mistenker du at du har noe diagnotisk psykisk? Oppsøk lege og fortell, be om hjelp. 

Fanget i sprekken



Tittei i sprekken. Tenkte bare jeg skulle vise dere hvordan det gikk da Laila og jeg skulle ta en ny photoshoot-vri ved at jeg skulle fange Laila i sprekken. Det var innviklet. Jeg måtte ha på selfieveien, holde telefonen bak rumpa, og bøye meg for å se etter Laila i telefonen. Langtfra enkelt. Her trodde jeg dette var Laila:



Heihå Laila? Men neida. Det var veska til Laila. Trallala. 

Deeer var Laila:



What more to say? ...ialledager, tenker du. Whaa er det dem driver med oppe i Trøndelags Stiordala egentlig? I know there's something going on, hey yeah yee (spotify, Boomfunk) (Det het Stiordal i gamle dager. Riktig gamle dager.) Vel. Saken er at sånne som oss aldri kjeder seg. Never. Hvillet er en løgn. Men det er nesten sant. Vi kjeder oss nesten aldri.

Photo SHOOT: "fotoskyting i skæwen"



Come let me show you hva ei alenemor med barnefri gjør dag en av sju:



Dealer med andre gale damer såklart. I skauen. Med sånn photo shoot som alle andre bloggere gjør. Kremt. Fotoskyting viste seg å være gøysann det.

Hils på verdens beste Laila, min venninne og mine barns reservebestemor. Hun er den som får gi kidsa mine søtsaker når jeg ikke gir dem annet enn sunn mat. Sånn skal det være med sånne skjønne bestiser, ikke sant.
 



Hva jeg gjorde etterpå? Klippet plenjungelen utenfor her på Lykketoppen, rotet i "blomsterbedet", prøvde å unngå å ta på snegler, viste frem kattunger til nabobarn, pirket bort brunsneglegørr fra fingrene, vasket hendene fem ganger (har fortsatt spor etter snegler i håndflata) snakket med en bloggleser som tok kontakt, og nå sitter jeg her med alle de brukte dvdfilmene jeg kjøpte på posesalg på gjenbrukstorget i dag  .. og tenker: visst søren kan jeg sette på en film nå klokka halv tolv på kvelden; jeg har fri fra ALT, og kan sove til jeg våkner i morgen. Hell yeah! 

 

You're the chic, Laila, takk for en nydelig dag, vi er like rare begge to: but you ROCK!

 





 

Forbipolene med i "Bloggerne"



Denne rufsete og langtfra rosa bloggeren skal visst være med i "Bloggerne" på TV2 neste sesong. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det til slektningen min. Han er en morsom fyr som er like crazy som meg, og mer til. 


 




 

Jepp. Det som var hard to tell, var at jeg bare ullatulla. For jeg mistenker at han begynte å glede seg vanvittig. Hva tror dere? Ville dere sett sånne gærne trøndere som oss på skjermen sammen med velkledde, rosa berter?

Uansett, slektning, er du kanskje "gira på en fest" neste helg, eller hur?

Dette ønsker kvinner at menn slutter med



 

La oss si jeg møtte deg på en fest for aller første gang. Du vet det så godt, at jeg ville lurt på om du var riktig navla dersom din åpningsreplikk var: "Hei hå, liker du sex? La oss gå direkte på dass så jeg får vist deg denne kølla med en gang! Nei, vi rekker det ikke! La meg vise deg den her og nå! Se her, ingen andre ser, tittei her er tissen min! Fin ja?"

 

Men det er ikke på fest du tar kontakt første gang. Det er på facebook. Og selv om kommunikasjon er kommunikasjon, velger du å drite deg ut som amøbe rightaway. Hvorfor? Why? Du hadde meg neeeesten der, og så mista du all min respekt og lyst til å møte deg, ved å krympe hele deg selv ned til ei lita pingle som piper om sex, sex, og atter sex ...og det FØR DU HAR MØTT MEG!

 

Jeg er så lei av bilder av tisseluren din. You give dicks a bad name, for å si det sånn. Tror du virkelig jeg tenner på et bilde av tissen din? Du tror ikke jeg kunne tenke meg og møtt deg først, før du tar snarveien gjennom krattet som en annen desperat blotter, og trenger deg på gjennom skjermen her i privatlivet mitt? Og det med noe så vanlig som en tissefant? Alle menn har en, og så bare dør du etter å vise meg din? Tro meg, jeg har stemmerett nå, og SIER FRA hvis jeg vil se på den.

 

Og så har vi du som ligger og runker. Som bare måå fortelle at du; tattaaa: LIGGER I SENGA OG ER KÅT! Fordi du av gode grunner har vært singel altfor lenge, og aldri får deg noe. MEN HVORFOR FÅR DU IKKE ANNET NAPP enn din egen napping? Har du tenkt på det?

 

Det ER FORDI FEST OG FACEBOOK er akkurat det samme når det kommer til det faktum at kommunikasjon er kommunikasjon, samme hvor du møter dama! Jeg aner ikke hva du driver med, mann av 2017, men min første kjærlighet oppførte seg IKKE sånn første gang jeg møtte ham. Ingen av dem behaved like that, for å være ærlig. Da hadde jeg ikke kunnet kalle dem x'er. De hadde søren ikke hatt en sjans dersom de hadde åpnet med: "Helleu, sex sexety sex, bla bla, desperat sex!" Og hoppet rundt foran meg med blottet penis. Jeg ville lurt på et par sekunder om jeg fortsatt var tvangsinnlagt, ristet på hodet og kommet meg til hel...e bort fra vedkommende.

 

Så. Kan du lese dette med litt vett, og slutte med det tullet som gjør at du aldri får hoppet i høyet, slik at du bare blir eeenda mer plagsom for oss damer? Vi vil jo lese på sånne meldinger at du har vett i hue. At du har en pikk, det VET vi. At du kan høyhoppe, som andre mennesker og dyr, VET vi. Men om du har vett i hue og respekt for kvinner, det vet vi ikke. Dvs vi VET du ikke har respekt for damer straks du forvandler deg til en primitiv hare og hopper rett på temaet sex. Humre. Jeg må le litt av det. For, er det ikke åpenlyst? 

 

 



 

Derfor er denne pappan en superpappa


 

Hva er en god far? Er det en som er topputdannet, plettfri, godt likt av alle og komplett A4?

Barna våre har to hjem, og den eldste sønnen vår på 8 år, Mathias, bor fast hos pappan sin, med samvær her hos meg annenhver helg og ferier. Vår yngste sønn Even på 2 år bor fast her hos meg, med samvær hos pappan til gutta. Ungene våre er altså sammen annenhver helg og i ferier. Vi trives alle med det, og det fungerer overraskende bra. Nå har Mathias hatt ei uke alene med pappa, og Even har hatt mammauke, før han i dag ble hentet av pappa og Mathias.

Jeg har gruet meg i dagesvis. Å ta farvel med gutta er aldri noe gøy, selv om jeg vet at jeg behøver barnefri. Men jeg har ikke vært ei uke uten barn på hele 3 år.

 

Vet du hva som gjør det så mye lettere?

Det er han derre superpappan.

 

Vi er for lengst helt ferdige med hverandre følelsesmessig, og klarer fint å samarbeide over en kopp kaffe, og være vennlige mot hverandre. Derfor prater jeg en god del med pappan til barna mine, og begynner å kjenne ham godt nå. Det jeg vet, er at når han henter barna hjem til seg, behøver jeg ikke å bekymre meg for noe. Gogutta får omsorg, kjærlighet, god mat, rene klær, naturopplevelser, hvert sitt soverom med rene sengetøy på gode senger, kvalitetstid med slekta og mang en god latter.

My kids are safe, Og sånn really: Det er det aller viktigste for meg i hele livet mitt, at ungene mine har det godt.

Tenk så viktig det er for meg som mor, at jeg vet jeg sender barna mine til noe så innmari velfungerende som et slikt pappahjem?

 

Han gjør alt for barna våre, Bygger hus og handler barneklær, gir dem pappaklemmene de så inderlig behøver, holder seg edru så de alltid har ham til stede på alle måter, og prøver så godt han kan å gi blaffen i bygdadyr og sladder.

Han har en fortid som lærte ham mye, og det var mange tøffe tak. For å være helt ærlig, ville jeg ikke hatt en annen far til mine barn. Ingen perfekt kontorrotte med dress og slips, som ikke ville evnet å se barna mine på den måten han gjør. Jeg er mer enn fornøyd med å sende barna mine til en pappa som elsker dem skyhøyt akkurat som de er, og som faktisk en gang i tiden sto klar til å ta vare på en liten baby som jeg var for syk til å få med meg hjem fra sykehuset.

 

Alt dette gjør at jeg lettere kan vinke hade til mine kjære to små skatter. Helt trygg i mammahjertet kan jeg ta barnefri mens jeg vet at de er så godt ivaretatt som overhodet mulig.

 

Kjære bygdadyr. Er ikke pappan til barna mine bra nok for deg, så vil jeg ikke kjenne deg. Må man være tabbefri roboter for å passe inn i din perfekte A4tilværelse, er det virkelig ikke noe interessant over deg som person. Jeg er stolt over at ungene mine for alltid vil ha en far med varme følelser for dem, og som alltid vil være der for dem. Ingen doktorgrad kan gi barn slik ekte kjærlighet. Ingen topputdanning vil bygge et hus for to små gutter på denne omsorgsfulle måten. Ingen perfekt fasade er sprekkfri uansett, og en slik flott fasade ville ikke vært bra nok for mine barn på innsiden av det hele.

 

Superpappan, derimot. Han er mer enn bra nok for mine barn, som skal på fisketurer og Leo`s lekeland og kose seg sammen med en far som kommer til å være til stede.

 

Hvilke kvaliteter mener DU er viktigst for at en far skal kunne kalles SUPERPAPPA?

 

 



 

Vil du ha hjelp med blogging?

 





Det skjer mye i kulissene bak denne bloggen for tiden, og det eksisterer en fellesnevner:

For tiden får jeg flere henvendelser fra folk som vil begynne å blogge, eller folk som blogger litt fra før, og det samme gjelder for dem alle: de ønsker hjelp fra denne grønnrufsete bloggeren. Og jeg merker at jeg koser meg med å hjelpe dem. 

 

Først og fremst vil jeg påpeke at jeg selv fikk god hjelp i fjor, på bloggkurset til Marte Frimand-Anda, gullpennvinner, forfatter og toppblogger bak CasaKaos. Link til hennes bloggside på facebook:  https://www.facebook.com/Casakaosnet/

Mye jeg ikke skjønte, forstod jeg etter den kvelden i Oslo. Brikkene falt på plass, og jeg utviklet lettere bloggen videre.

 

Men jeg har lært mye hver eneste uke av de to årene jeg har blogget. Samtidig har jeg min egen måte å skrive på, blogge på og tenke på, og jeg vet jeg har laget en original blogg. Jeg merker at jeg ser originaliteten i de som kontakter meg, og det er lett å se hva de kan gjøre annerledes. Jeg har mottatt innleggstekster av andre toppbloggere, redigert dem og sendt forslag til endring tilbake, og jeg elsker det! Skriving er virkelig min greie, derfor kjenner jeg et boost for hver eneste blogger jeg kan hjelpe i gang. Og ja, jeg hjelper dem gratis. Sånn blir det foreløpig. 

 

Derfor undrer jeg på om DU trenger hjelp til blogging? Er det noe jeg kan bidra med?   

Kontakt meg gjerne på min facebookside hvis du vil jeg skal se på en tekst og gi mitt tilbakeforslag til eventuelle endringer, eller om du bare ønsker en prat om blogging. Kanskje kan jeg hjelpe deg å løsne noen idéer? Og ja, som jeg skrev over her, foreløpig bruker jeg tid på slikt helt gratis. Det gir meg veldig mye glede og egenutvikling å få bidra. Så jeg linker deg videre til min bloggside på facebook, der du kan sende meg en melding :  https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Dette mener han EGENTLIG om meg!


 

Jeg sitter presset sammen i en tiny barnelenestol fra Ikea nede på badet, mens min lille Even lager leven i badekaret. Aron tantebarn er på gjesterommet og koser med pusekattene (eller heter det kattepusene? Anyone?) Jeg roper på Aron og spør: "Døh. Hva synes du egentlig om tanta di?" 

Han nøler ikke ass, men stikket hodet innom badet og pointer en tommel opp, før han kjapt sier: "Kuuuul!" 

 

Jeg får bakoversveis, men faller ikke om, siden jeg rent lavkarbosk akkurat har begynt å få plass i denne ministolen. For jeg hadde ventet meg noe ala "Litt teit, veldig adhd, en dært bippi, glemsk og langtfra tantete hvis du skjønner, tante. Du ekke no "tante" lizm, serr aaass, omfrg!" 

 

Men en ærlig 14åring mener tante forbipolene er "kul" faktisk. Det er ikke verst. Det er jo den aller beste referansen man kan få; fra ungdommen!

Jeg bare måtte dele dette med dere. Fra nå av er jeg tante kul, og ikke tante grønn. Det er han som er grønn. Jeg er mer wannabe blond. Kremt.

 



 

Bilder på AVVEIE! Ingen skulle se dette, iiik!



 

Siste skrik på toppbloggmoten er å publisere bilder på avveie. Og jeg henger med. Mitt navn er ikke forbipolene (surprise surprise), men Helene Merethe. Nå har Merethe hacket seg inn på telefonen min og vært inne på galleriet mitt i flere minutter. Derfor publiserer jeg like gjerne de teiteste bildene før hun rekker å drite meg ut. Desverre har jeg ingen nakenbilder å by på, og hadde jeg hatt det skulle jeg spart dere for den 37årskrisa dønn. Promise. We go more like blond.

 

La oss begynne med dobbelthaka over her. Er det ikke gøy å ta selfies the wrong way? Det er bare virkelig ikke så morsomt når andre får et glimt av disse type selfiesene 🙈

 

Hva angår bildet under her undrer jeg litt på: Hvor kommer jeg fra? Eskimofolket eller noe? En slektning i en tidligere grein på slektstella ble funnet i en stor båt i Bergen som baby. Båten kom angivelig fra Frankrike. Men når jeg ser dette bildet tenker jeg more like at den babyen hadde superkrefter, og bare la seg i den båten, etter hun ruslet over fra den båten hun egentlig kom med. Bare for å forvirre etterkommerene ytterligere. 

 

Bildet under: Hva skal man si? Leke deilig og så ta selfie når man ikke engang har relakkert negler eller skrudd tiden tilbake til 20årene? Yeah right. Dream on Helene, hilsen Merethe mohaha.


 

Jeg tror det holder i massevis hva angår sånne Helenefies. (Uttal det forresten) På tide å drite ut slekta også. Se hva vi gamlisene i familien gjør når vi er på stranda! Pakker inn barna i sand, og så ler vi littegrann. Dette er søstra mi og sønnen Aron:

 

Og til slutt velger jeg å publisere et heftig bilde av moren min; et bilde som jo også er på avveie. Grøss og gru om noen får tak i dette:




 

Hvordan kunne du, og hva driver deg?



 

Jeg har egentlig ikke ord, men jeg må prøve. Prøve å fortelle om det, for det er ikke greit. Jeg må være åpen om det, eller enn å stenge det inn. Jeg har det vondt, og snapper etter pusten. Å skrive er der siste jeg vil akkurat nå, men jeg har blitt behandlet på en måte der åpenhet er det eneste riktige.

 

Jeg skulle gå i dusjen og så legge meg i badekaret. 2åringen hadde sovnet tidlig, og jeg skulle slappe av for en gangs skyld. Men slik ble det ikke, og tårene triller. 

Vi har soverommene våre på loftet, med et skråtak med vindu mot gårdsplassen. Jeg tenkte jeg kunne vennlig be barna der ute være litt stille så de ikke vekket barnet mitt. 

 

Men det ville hun ikke finne seg i. 

 

Jeg er den eneste norske som bor her i nabolaget. Er det derfor?

 

Er der derfor hun hisset seg opp og stod på trappen sin mens hun ropte og kjeftet på meg? 

 

Kjære nabo fra et fjernt land. Jeg har ikke fått hvilt på ukesvis. Jeg er alenemamma, og nå i sommer har ungene sovnet altfor sent til at jeg har fått særlig alenetid. I kveld var første kvelden på ukesvis at jeg skulle få litt tid alene mens minsten sov. Jeg skulle legge meg i badekaret, men slik ble det ikke, for du vekket opp ham med ropingen din. Jeg prøvde gang på gang å be deg være så snill å tie stille. Snakke heller enn å rope, men du ropte bare høyere til meg. 

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å skjelve, gråte og puste i hikst ute på trappen min, mens du stod noen trapper bortenfor og ropte at jeg sikkert tullet. At barnet mitt sikkert ikke sov. Alt var visst galt med meg, og du kjeftet og kauket i over 5 minutter. Da kom de andre naboene ut. 

 

Hun ene naboen er ei god venninne av meg. Hun er heller ikke norsk. Vi kommer godt oberens. Hun prøvde å forklare deg at jeg er snill. At det ikke bor noe vondt i meg. Men du så bare hatefullt bort på meg, og til slutt gikk du inn til deg selv. 

 

Mannen din og min nabovenninne kom for å prate med meg. Da satt jeg som en sekk på trappa mi og hulket. Vet ikke hva som slo meg sånn ut  men jeg har sjeldent opplevd å få slikt hat slengt mot meg. Jeg var helt knust, og fikk ikke til å svare annet enn i hikst. Din mann forstod meg, og sa han skulle ta en prat med deg. Jeg var skikkelig lei meg, og det er det egentlig sjeldent at jeg er.

 

Etter en stund kom min venninnenabo over med ei vifte vi skulle plassere på loftet der minsten sov, så han slapp bråket fra det åpne vinduet. For du ba jo ungene dine bråke bare enda mer, siden 19.00 ikke er sovetid for småbarn der du kommer fra.

 

Da var det gjort. Da kom han ruslende ned trappa, toåringen. Du hadde klart å vekke ungen min.

 

Hva er det som driver deg? Er det hat? Rasisme? Har jeg feil hudfarge? Hvordan kan du stå slik og rope utenfor vinduet der barnet mitt sover, til han våkner, og ønske oss så vondt at du fullstendig driter i vår tilværelse i et hus der jeg er den eneste voksne? Du var nøye med å ta på deg hodeplagget ditt straks den ene naboherren kom ut for å roe deg ned, men at du såret meg så jeg sank sammen i gråt på trappa mi, det ga du blaffen i. Hvilke verdier vil du lære barna dine som stod og hørte og så deg?

 

En god stund etterpå triller fortsatt tårene. Jeg har sagt til sønnen min at jeg har slått meg. At det er derfor mamma er lei seg. Desverre kan det hende jeg ikke lurer ham, siden han hørte deg kjefte meg huden full utenfra her for en stund siden. 

 

Jeg holder ikke ut dette hatet stort lenger. Det er ille nok at du aldri hilser på meg, og ser på meg med sorte og hatefulle øyne. Men at du blir så sint på meg at det er like før du flyr på meg, over ingenting, det er mer enn jeg kan forholde meg til. 

 

I kveld har du virkelig såret meg. Det du har gjort mot meg i kveld, er å få meg til å føle meg skikkelig lei meg. Og jeg aner ikke hvordan du klarte det. Er det det at jeg vet jeg aldri kan bli godtatt av deg? Er det det at jeg nærmest skjelver av fortvilelse, fordi jeg ikke kan gjøre noe med hudfargen min? Eller kulturen min. Det at det ikke er så rart om en aktiv toåring slukner klokka halv sju i dette landet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Og ikke vil jeg forandre meg heller, for at du skal like meg.

 

Men disse tårene kan jeg vaske av i dusjen, mens sønnen min ser TV. Badekaret kan jeg innta senere. Så kan jeg legge meg samtidig som en kid som kanskje ikke sovner før elleve i kveld på grunn av deg og det hatefulle utbruddet ditt. Senere skal jeg stråle av norsk lykke når du ser meg neste gang!

 

Og du; du er velkommen inn på kaffe hvis du vil bli KJENT med meg! Men jeg kommer til å spørre deg: 

Hvordan kunne du vekke barnet mitt med vilje når det hadde lagt seg for kvelden? Og hva søren driver deg til å ville såre ei norsk dame på denne måten, som aldri har gjort deg annet enn å be høflig om litt stillhet, og kommer fra det landet som tok så varmt imot deg?

 

Slik løste jeg saken etter innlegget var skrevet og jeg hadde tatt en varm dusj: Jeg tenkte grundig gjennom det, før jeg ruslet en tur over, banket på døren hennes, og inviterte henne på kaffe og kake. Det måtte vel gå an å snakke ut om dette? Jo, hun var enig. Vi tar praten i overimorgen, og hun får samtidig kaffe og kake inne hos meg. Hun beklaget at hun hadde vekket barnet mitt, og fortalte om flere misforståelser i det siste. Jeg hadde vært tydelig til det ene barnet hennes på at dyremishandling av katten vår ikke er lov, og slik hadde det ballet på seg. Hun begynte å se stygt på meg og sluttet å hilse. Jeg sa at barnet hennes heller kan få komme inn til oss og hilse på kattungene til pusen vår, så vi blir kjent og kattene blir oppfattet som kosete og kjælne.

 

Det heter relasjonskompetanse, når du prøver å se gjennom noe noen har såret deg med, og dyrke relasjoner på kull etter gnistrende utbrudd. Jeg er klar for å ta helomvending og prøve å forstå. Men rent ærlig synes jeg denne forakten for norske vaner og kultur er en sak mange norske naboer må ta stilling til, uten at det nødvendigvis er vårt bord og vår oppgave.

Jeg er dirty


 

Skikkelig dirty. Mer dirty enn bildene til Michelle's m@mm@. Really. Dirty all the way I say.

Jeg vet du liker det. JEG liker det. Du vet, når klokka er halv sju på sommerkvelden, og TOÅRINGEN HAR SOVNA (!!!!), og du er så forbanna skitten som det bare går an, etter sommeraktiviteter som hyttetur på ei øy og det å bo på stranda i timesvis. Ja, så vips; har minstetassen gitt deg en hel frikveld for deg selv ved å SOVNE! TIDLIG!

 

Shouting out loud: ENDELIG kan jeg DUSJE, for så å legge meg i BADEKARET med ANSIKTSMASKE, HÅRKUR og ENDA EI ANSIKTSMASKE AAAAH jeg er så klar for det! Er aaaltfor sommerdirty nå!

Jeg hadde definitivt ingenting å gjøre inne på butikken for en time siden, med fett hår og...(resten slæddes!) ...anyway; jeg tror ikke det duftet roser av meg for å si det sånn. More like ...nei føsj.

 

Takk, min kjære lille toåring, for at du var så snill og sovna så tidlig, god damned, for alenemamma trenger en time på badet nå.

 

Hvor tidlig sovner barna dine på sommeren? Hvis du har noen da. Hvis ikke kan du bare finne opp et par skyberter som sovner som noen engler klokka sju hver kveld. 

 

 

 

Denne hemmeligheten deler jeg nå

 

Hey ho fra stranda i midtnorge, her kvinner ikke dekker seg til. Vi husker pupper, lår og barndommens spor i sanda, ja her er det godt å høre til når sola titter frem. 

 

Nei, jeg har ikke operert så mye som en hudcelle, og magen bærer spor av svangerskap og keisersnitt. For å si det rett ut: I don't give a damned or even as much as a thought about it. Jeg er som jeg er, hvilket er steike bra i forkant av noe uvant som jeg skal gjøre til uka. 

 

Den hemmeligheten skal du få vite nå: jeg skal på date. En ganske blind en. Aner ikke hvordan han ser ut eller noe, men så har det heller ikke noe å si. Jeg er uansett ikke interessert. Likevel har jeg sagt ja til en date, sånn bare for moro, når jeg likevel har barnefri i ei hel uke. Men så layedback som jeg er, kommer jeg til å la mammakropp være mammakropp, slitt hår får være lazy hair og snart førti får være snart førti. For ikke å snakke om skravlekjerring, altfor høy latter og uvanlig hyperaktiv atferd: alt det skal få være i fred før jeg tryner inn i den daten, akkurat som jeg er.

 

Er det ikke deilig å bli gammel og klok? Er det ikke godt å bare la sommerkropp være det samme som vinterkropp, og gi blanke eff i linjer, striper og mammakroppfakter?

 
Hvem er vi her for å behage? Oss selv eller mørkhårede høye eventyrprinser på hvite hester? Jeg har gått sommeren i møte med blikket vendt utover. Jeg er her for å se, ikke for å bli sett. Og skulle noen være så uheldige å få øye på mammamagen min som ikke tåler gluten før den ser høygravid ut, ja så er det heldigvis min egen hemmelighet: that I don't care 😂😁🤗

Funny date, here I come!

 



 

Pass deg for denne dama


 

Ja, gjør det: watch out, for akkurat denne dama. Du kan bli truffet, og hardt skadd.

Truffet av smilet idet gliset går forbi ørene, og hardt skadd i ørene av høy latter. Du kan dessuten bli irritert av det sprudlende humøret hennes. 

For nå er hun altfor, altfor lykkelig!

 

Jeg sitter her på toget hjem til Stjørdal, etter et herlig døgn på Ytterøy sammen med søstra mi, tantebarn, mormora mi og søskenbarna mine. Og når en freaky mama legger ut på tur, da er det med barnevogn og godt humør. Jeg trillet nettopp gjennom Levanger sentrum med en glad følelse i brystkassa mi, mens jeg så på at min minste gogutt holdt på å sovne i vogna si. 

 

Versegod, et blurry bilde av søstra mi, mormora mi og meg:


 

 

Fra venstre: Anne Lise, min onkel's snille dame, søskenbarna våre Marianne og Ole Einar, og min søster Silje:



Noen ganger kan litt impulsivitet være akkurat hva en mor og en liten gogutt behøver. Det er bare å holde seg fast til mamman sin, for vips så har stua forandret seg til både tog og ferje 😉

 



 

Denne oldemoren fikk seg en overraskelse da en liten sjarmør kom innom

 

Det er altfor lenge siden sist. Og for en oldemor som bor på et helsetun for eldre på en øy, kan det bety så mye med en kaffeprat. Endelig fikk vi muligheten til  besøke min mormor, og barna's oldemor. Hun er den vakreste, snilleste dama på jord, og hele slekta er knyttet til henne, nettopp fordi hun er den omgjengelige og greie personen som hun er.

 

Jeg tenker ofte på å besøke henne, men jeg har ikke bil, derfor er det ikke så lett å få det gjenomført. Men i dag tuslet en liten gutt inn i den lille leiligheten til a oldemor, og han kravlet etterhvert opp på fanget hennes flere ganger for å gi en klem. De lekte med hårrullene hennes, og endelig var det noen som hadde tid og ro til å telle en og en hårrullpinne sammen med veslegutten.

 

Han spør etter deg, mormor. Selvfølgelig. Du er jo så god, og for et lite barn, så viktig. Du er viktig for oss alle sammen. Vi er så glad i deg. Håper det ikke blir så lenge til neste gang 😍


 



 

Sommersveisen 2017 skal være knall



 

Skal du være contrast moody awesome på håret i sommer, er det denne frisyren som gjelder. Ungdommen has it; Hils på Glenn Aron Brustad (14), som forlengst har sikret seg sommersveisen, siden muttra er frisør. Hun kan forresten kontaktes på denne siden https://www.facebook.com/profile.php?id=100006558611510  for freshe hårfrisyrer. Dette er kun en anbefaling. Jeg er ikke sponset, men stolt søster og tante. Hver gang jeg møter mitt tantebarn Aron blir jeg sittende og glo på den coole sveisen hans, og får lyst på green hair myself. 

 

Enn du? Har du fikset sveisen smashing for sommeren, og hvilken knallfarge synes du er finest? 

 

Alenemor havnet på øy med barnet sitt


 

Det begynte med en tur på lekeplassen. 

Så fortsatte det med en bedre middag:

 


 

...før denne alenemoren fant ut at det var på tide minstemann fikk seg en liten feiretur. Hun hastepakket; puttet ham i vognen, joggegikk til togstasjonen, og så koste de seg på toget helt til Levanger by. 

 

That's us. Even og jeg. Vi lekte oss litt på Levangers midtiby, før vi hev oss på ferja til Ytterøy. Så ruslet jeg kveldstur ut til Tangen, mens lille Even sovnet i vogna si. Søstra mi Silje og barna hennes Maria Louise (2) og Glenn Aron (14) lånte hytta til vår mor, så vi overnattet hos dem. I dag skal vi besøke min mormor som bor på Helsetunet her på øya, og våre slektninger på gårde  ved siden av her. Der kunne vi også overnattet i natt, men endte altså opp på hytta her :) Kanskje titter vi innom bloggen senere :)

 



 

Snart skjer det, og jeg er ikke klar!



 

Det har ikke skjedd før, etter lille Even kom til verden. Og nå nærmer det seg med stormskritt.

Hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal det gå??? Jeg mener; jeg har ikke opplevd dette på tre år. Jaja, tre år i oktober. Nærmere bestemt 20.oktober.

 

For den datoen fikk jeg en liten babygutt i armene mine som jeg skulle være alenemamma for, i tillegg til å være samværshjem for storebroren Mathias. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så hekta på å ha barn i hus til enhver tid? Det er DA det er party i hue mitt, når huset et fylt opp med barn. Det er det som er gøy, samme hvor sliten jeg blir iblant. Når ikke Mathias er her, er iallefall Even her. Foruten annenhver helg da. I et år har jeg hatt to netter, og etterhvert tre netter annenhver helg, alene i huset. 

 

Fra søndag av skal BEGGE BARNA VÆRE HELE 7 DAGER HOS PAPPAN SIN! Even skal ha sommerferie samtidig som Mathias! Iiiik! Hele 7 dager skal jeg være bare meg. Hjeeelp. Jeg mener: HJELP! Dette er nytt for meg, og jeg er kjemperedd. Guri malla som jeg kommer til å savne gutta boys, herregud jeg har ikke ord.

 

Men jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg skal jogge til fancy musikk akkurat når det passer meg, droppe middag til fordel for jordbær med fløte på, sove lenge og nyte at huset holder seg ryddig og rent. Utover det har jeg NULL planer. Kanskje du har planer for meg, du som leser dette? Any ideas? For dette er jeg totally blank på. Jeg er verre mammamamma enn kattemor i kjelleren her som gjemmer kattungene sine her og der, så dette kan bli interessant.

 

Hilsen hjelpes jeg har snart barnefri med stor b!

 

Ps: Noen som fikk med seg da Charles og Camilla fikk lattis på nyhetene i kveld? Eller hun koreanske nyhetsdama? For jeg har nemlig sett nyheter for første gang på lenge, siden minsten sovna grytidlig i kveld. Derfor har jeg en liten forsmak på barnefri i sofaen her. Kanskje det ikke skal bli så verst likevel? 😉

Dette kjennetegner en perfekt mamma



 

En mamma. Hun må ha ren stil, utdanning, bil og kunne prestere å nesten aldri bruke ordet "nei", eller "vær forsiktig", men heller pakke det inn i et par strålende elegante pedagogisk riktige setninger. Hun må aldri stresse og nesten alltid være blid. For Guds skyld aldri vise sinne.

Trodde jeg. 

Helt til jeg innså at det ikke var "for Gud's skyld" jeg skulle være mamma.

 

Før det hadde jeg tusen vrangforestilninger omkring det å være mor. Jeg skulle måtte endre nesten alt ved meg selv for å bli en god mor. Ja, det å bli mamma var nærmest uoppnåelig. 

 

Nå, flere år senere, skjønner jeg at det bare finnes gode mødre i utgangspunktet. Vi er alle som skapt for å bli mamma til akkurat våre barn. Perfekt for rollen. I noen tilfeller blir mødre blir syke. I andre situasjoner kan mødre havne i ubalanse innen rus. Men hvis søker å være snill med oss selv, er vi som skapt for mammarollen akkurat som vi er. Vi skal gå veien ut sammen med barna våre, resten av livet. Vi skal forandre og utvikle oss. 

 

Den beste mamma for dine barn, er deg som greier å elske deg selv som du er. En avslappet mor som er villig til å la de urealistiske forventningene til seg selv fare med sønnavinden. Alle mødre er forskjellige, og det tar tid å vokse inn i en rolle der en skal utvikle sine omsorgsevner og plassere gamle behov til side, for så å finne dem frem igjen utpå kveldene da litt alenetid glimter til.

 

Barna mine har en mamma uten bil, og får reise mye med buss, tog og barnevogn. De er dessuten vant til at a mor er over gjennomsnittet sosial, og at hun prater med mange spennende mennesker. De har en mamma med røkelse og rare stener på hippiekontoret hun har plassert midt i stua, og stilen hjemme er mildt sagt original. Til gjengjeld er det lov å bygge hytte nærmest overalt i huset, og det er lekerom i alle etasjene. I midten; midt i stua. 

 

Jeg har blitt til en mamma som ofte sier nei. Som tillater seg å be sine småtroll være forsiktige. Som gjerne viser at nå ble a mamma sint. Som baker akkurat når hun har lyst, og som ofte tar en dansetrall i stua med små glade gutter. Ja, jeg har blitt en mor som viser kidsa sine at verden ikke er perfekt. 

 

Noen ganger er det skinnende rent i hele huset. Et par dager senere danser hybelkaninene i sprekken bak sofaen, og en travel mamma kan skimte både fettflekker her og der, og støvmønster nede på badet. Begge deler er greit for barna. De merker ikke forskjell. Like lite som de tenker på at mamma ikke har utdanning, eller at mamma ikke har bil.

 

En perfekt mamma, hva er det? Vel, hun finnes ikke. Og det er det som er en mer enn bra nok mamma; ei som innser at hun ikke behøver å strebe etter å være perfekt fit, men som kan være seg selv uten å sette lista for høyt. Derfor vil jeg bruke betegnelse likevel: Det som kjennetegner en perfekt mamma, er det faktum at hun med senkede skuldre er seg selv gjennom en hverdag der det er lov å gjøre feil, der ingen urealistiske høye forventninger gjelder. Hun kan vise tårer og fortelle at nå er mamma litt lei seg. Hun kan bli sultensinna pms og beklage med et: "Unnskyld" etterpå. Hun kan få latterkrampe av noe tullete, og bare være det mennesket hun er; det er godt nok.

 

Når mamma er en avslappet mamma som bare er seg selv på godt og vondt, lærer barna om den trygge lykken. Det fine i det uperfekte. Det lærerike på veien mot målet. Mål som dessuten ikke behøves å oppnås for at ting skal være bra nok som de er. De lærer om hvordan man kan velge å være lykkelig og takknemlig over myke senger å sove i og rent vann i springen, selv om mor ikke har bil eller jobber som "noe stort". 

 

DU er den perfekte forelder for dine barn, innerst inne. Kanskje liker du å samle på klistremerker eller gamle dukker, men har en forestilning om at det er for barnslig for en voksen å drive med en slik hobby. Kom igjen og begynn å samle. Jeg maler rare fargerike bilder, bygger hytter med barna, samler på steiner og danser når jeg baker. Kjempeteit. Og det er det som er med på å gjøre dette hjemmet helt. For når jeg tør å være meg selv, påvirker jeg barna mine til det samme. Ingentinge er for dumt. Alt er mulig i vårt hjem. Kanskje ikke et ordentlig romskip, men vi kan lage et i papp. 

 

Se deg gjerne rundt omkring i verden, men vær så snill å ikke la andre's begrensninger stoppe deg. I ditt hjem er der du som bestemmer hvilken mor eller far du skal være. Akkurat du er i utgangspunktet perfekt for dine barn akkurat som du er.

 

Derfor gikk jeg naken opp Karl Johan


 

 

10 steg for å få tusenvis av folk til å lese bloggen din:

 

1: Use click bites and catch'em all yeah! Skriv som overskrift noe helt annet enn teksten handler om, og irriter vettet av leserene dine. Som du sikkert skjønner har jeg aldri gått opp Karl Johan naken. Men jeg kunne sikkert vært kjip og bakt det inn i en eller annen story ala en annen mamma da hun var høygravid og "vannet gikk"  ...men det var bare ei blemme på fingeren som hadde sprukket ..ugh.. 

 

2. Finn opp en crazy story om snapkontoen din sammen med samboeren din, og lat som om den har blitt hacket. Undervurder iq'n til leserene dine bigtime og lur dem til å klikke seg inn på bloggen din. Som agn bruker du de såkalte nakenbildene dine. Det er sikkert ingen som skjønner at du er desp etter klikk. Og eventuelle skamfulle barn? Neeeida. Go for it.

 

3. Kle deg generelt halvnaken tre ganger i uka og flash deg ala porno på bloggen din. De klikker dønn, og du "bevarer selvrespekten" i samme kles-slengen.

 

4. Fake panikkanfall et eller annet sted, og sørg for å få på deg pustemaske. Få tatt bilde. Det er sikkert ingen av leserene dine som skjønner at det å få tatt selfie ikke er det første du tenker på mens du har et "panikkanfall". Nei det er sikkert ingen andre som har opplevd slike grusomme anfall. I hele verden. Kremt.

 

5. Operer rumpa di og bruk den som ansikt på bloggbildene dine heller. Det handler om variasjon. Pompen opp. Buthead. Og da blir alt bra!

 

6. Fake en bloggkrangel med en annen blogger. Eller gjerne avtal en intrige med eksen din. Do a Slim shady: ATTENTION please. Ingenting klikker så dønn som drama.

 

7. Har du barn? Supert. Da kan du stille dem opp foran kamera og eksponere de for hele landet. Relax. De kommer ikke til å kreve lønna si før om ørten år. Og da kan de i tillegg skrive boka "Et bloggbarn's story" og tjene seg styrtrik. 

 

8. Provoser leserene dine med latterlige utsagn som du ikke engang mener. Da får du diskusjon i kommentarfeltet, og masse oppmerksomhet. Som barn ikke sant: all oppmerksomheter bra, good or bad. Be a child, go wild!

 

9. Be a bitch. Or pretend. Or not. For å være helt ærlig har vi ikke peiling på hva vi babler om nå.

 

10. Hilsen Helene og Lena. Eller var det Lena og Helene. Som skrev dette sammen og publiserte det på to forskjellige blogger med to different click bites. Sånn bare for moro mens vi sitter her med popcorn og leser bloggtoppen sommeren 2017.

 

11 tegn på at du har en bipolar nabo

 

 

 

 

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  ...du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: "Ritsj ratsj, bank bank" der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

 

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

 

3: ..du kvier deg bittelitt for sånne "kaffebesøk" hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo...! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

 

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina... på den lille timen der!

 

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: "Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!" Samtidig som h*n utbryter i samme farta: "Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!"

 

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: "Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!"

 

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

 

8: ...du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at ...nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

 

9:  ...h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig.

 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please.

 

11:  ...det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, og heter bipolar fatigue, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen bipolar nabo

 

 

 

 

 

 hits

Han hater henne fordi hun er ufør

 

Hun er den første skribenten som får gjesteblogge her på forbipolene. En nær venninne av meg. For tiden prøver jeg å vise henne at jeg vil være en venn også nå i disse tider hvor hun sliter med å være et offer for fordommer. 

Jeg har mistet mange vennet i selvmord, og forlengst våknet opp. Jeg vil være her når vennene min møter utfordringer. Flere av de jeg kjenner har diagnoser, og dagens gjesteblogger sliter også med sin diagnose. Hun er medisinert og ufør. Hvordan blir man så behandlet av enkelte, når alt har rast sammen og man må lære seg å leve med å tørke støvet av ruinene, for så å stable seg på føttene igjen? Hvem vil vel egentlig stå opp til en hverdag som ufør? Hun er anonym, men jeg oppfordrer henne til en vakker dag å tørre å stå frem åpen. Jeg er her for deg, min venn, og du må slutte å skamme deg, kvitte deg med de som tråkker på deg, og reise deg i høyden der du hører hjemme. Vi vil høre deg og se deg. Du er en suksess, du er rå, og se hvor bra du skriver:


 

Demonen

Jeg står på utsiden og ser inn.
Ser inn på det livet som jeg ønsker og leve, det livet jeg prøver og leve. Men jeg ser deg der i bakgrunnen, du står og maler alt i svart.

Jeg har kjempet for å komme hit jeg er idag, alternativet hadde vært så mye værre. Jeg er tilfreds, jeg er fornøyd og jeg ønsker å være lykkelig. Men det er noe som holder lykken tilbake; demonen fra fortiden. 

 

Jeg har rømt flere ganger, men du klarer alltid å nå meg med dine giftige ord.

 

De få orda som får tankene mine til å mørkne, som gjør at jeg tviler på meg selv og sakte men sikkert bryter meg ned.
Jeg tror du liker det, å sparke meg når jeg ligger nede. Se meg slite og gråte, for du unner meg ingen verdens ting. Du sitter der på den høye tronen din, og gnir deg i henda, du og det fuckings perfekte livet ditt.

 

Men vet du hva?

Nå er d nok!


Ja, jeg er ufør, men ikke fordi at jeg er lat og giddesløs som du tror. Jeg er ufør fordi jeg er syk. Ja, psykisk syk faktisk. Og det var ikke noe jeg valgte! For enkelte ting kan man ikke velge selv her i livet, men man kan velge og gjøre det som kjennes riktig der og da. Man skal være en god skuespiller i dag, for å klare å lure systemet. Du får ikke uføretrygd kastet etter deg for å være lat nei. 

 

Du sier at jeg er ett dårlig forbilde. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner helt hva du mener. Er det fordi at jeg i dine øyne ikke har fått til eller prestert noen ting? Du har sagt flere ganger at jeg er dum. Kanskje det er derfor  jeg ikke har prestert noe? Har du noen gang tenkt på det? 
Men jeg har familie og venner som elsker meg som den jeg, som ser mine gode sider, og det jeg er flink til. Jeg lever på grunn av dem!

 

Og oppå det hele så er jeg visst i følge deg livsfarlig. Warning, jeg skal banne: Hva faen? Farlig fordi jeg er syk? Er du redd meg? 
Nei du, det er heller omvendt. Du og de giftige ordene dine. Det er det som kan ta liv. Du og dine fordommer. Og du må gjerne spre de giftige ordene dine til andre, hvis du tror du kan nå meg via dem. Værsågod, kjør på. Du har ikke makt over meg lenger. No more.

 
Det som er så synd, er at d er flere slike demoner der ute. Dere som mer enn gjerne hakker på oss outsidere, fordi dere mener at vi ikke hører hjemme i deres A4 verden.
Men vet dere hva? Vi trenger ikke slike som dere! For vi vet bedre, vi vet sannheten. We will keep om fighting to the end.

 

Skrevet av ei som ikke finner seg i å bli fordømt lenger.

Tvangstankene som gjorde meg gal


 

En to tre fire. Fire pluss fire. 8+8. 16+16. 32+ ...33! Aha! Det kokte i hue mitt, og en matematisk verden tok kvelertak på meg. På et lite institusjonsrom, der bodde jeg. Uten at jeg hverken visste det eller forstod det selv, var jeg midt i en psykose. Året var 2009 og jeg var utenfor stand til å ta meg av den nyfødte babygutten min. Han ble godt ivaretatt, og jeg ble litt mindre godt ivaretatt, av sommervikarer på psykiatrisk lukket avdeling. Fnisete skoleungdommer som var for ung og millitærpreget til å jobbe der.

 

Jeg kunne ikke si noe om tankene mine. Ingen fikk vite om hvordan jeg måtte telle og sjekke at alt på nattbordet og ellers alle tingene i rommet, var i partall, før jeg kunne gå ut av rommet. Hvis det ikke gikk opp i partall, og en ting var til overs, måtte jeg fjerne tinge. Hvis ikke kunne noe forferdelig skje. Som at jeg aldri fikk se babyen min igjen. Jeg hulket meg gjennom tellingen, og kom meg nesten aldri ut av det rommet. For midt i den begynnende psykosen hadde jeg som høygravid pakket med meg mye rart som jeg drasset på. Rare ting. Alt fra en bitteliten gitar, til cdplater og kortstokker. Alle tillagt ulike betydninger. Dessuten; var en tyggispakke EN ting? Hva med papiret og selve tyggisene? Oppi det hele kunne jeg nesten ikke kaste noe som helst. Et slikt tyggispapir kunne jo brukes til å notere på dersom det ble krig og jeg måtte overleve på egen hånd. I ettertid kan jeg se på "Hoarders" på tv'n, og puste letta ut over at jeg ble frisk og ikke endte sånn.

 

Så kom bakteriefobien, i takt med at tellingen forverret seg fra partall til oddetall. Det ble vanskeligere å telle. Renslighets-tvangstankene kunne jeg heller ikke fortelle noen om. Da jeg dusjet, ble jeg skitten med en gang hvis jeg rørte borti alle de små dråpene. For dråper var bakteriekolonier i hodet mitt. Nei, jeg kom meg liksom aldri utav det rommet, for etter all dusjingen måtte det telles. Jeg fikk kjeft fordi jeg ba om for mange håndduker. Som om jeg var en diva eller noe.

 

Parallelt med de heftige tvangstankene, som jeg aldri hadde dealet med før, trodde jeg det var kamera over alt. I vår moderne verden kunne de ha montert kamera i insekter og fugler, og det var selvfølgelig også gift i maten. Den siste overbevisningen begynte å gå over, men hva hjalp det, når jeg nesten aldri kom meg ut av rommet og inn i spiserommet til måltidenes tidspunkter.

Det er skremmende å tenke på i ettertid. Alt jeg hadde å deale med i hodet mitt, men ingen psykolog å prate med. Jeg må ha vært innlagt i 6 mnd, men aldri var det noen som pratet skikkelig med meg. Ingen behandlet meg, samme hvor syk jeg var. 

 

Jeg husker hvordan jeg året etter fortsatt slet med siste rest av telletvangstanker, og hvordan jeg skammet meg for mye til å si det til noen. Situasjonen var fysisk endret, og jeg bodde i en leilighet i Stjørdal by. Jeg hadde begynt å trene på treningssenteret igjen. Under aerobictimene drakk jeg noen ganger vann av en medbrakt flaske, og det måtte være 3 drikkesuper. For nå hadde partall gått over til oddetall, og det var altså tretallet som gjaldt.

 

Til slutt var jeg klar for å gi slipp på kontrollen, i takt med at jeg fikk mer og mer kontroll over livet mitt. Jeg innså at dette var overtro mikset med galskap. Jeg fokuserte altså ikke på tvangstankene, og sa til meg selv at dette var bare tull. Hva var det verste som kunne skje? Jeg sa fortsatt ikke noe, ikke til noen, men begynte å gjøre det motsatte av tvangstankene. Jeg drakk av vannflasken min så mange eller så få super jeg bare ville, og rev meg fri på min egen måte. 

 

Hverken før eller etter har jeg vært plaget av tvangstanker, men jeg bestemte meg for å bruke dem innen trening, og gjøre dem til lek. Når jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, er jeg min egen personlige pisketrener. Jeg må jogge så og så mange strekninger før jeg kan gå en kort lengde. Så tillegger jeg fotballmålene meninger ved at det betyr at jeg oppnår målene mine hvis jeg highfiver dem en av rundene, og jeg bruker de hvite stripene til ulike oppgaver som bare jeg vet om. Det handler om å bruke sunne tvangstanker innen trening, foran å la tvangstankene bruke deg og slite det ut. 

 

Jeg forstår hvor syk jeg var for 8 år siden. Hvor viktig det var at jeg rett og slett var innlagt, slik at jeg ikke eksponerte meg selv for samfunnet rundt meg. Og kanskje var det bra at jeg måtte løse dette selv. 

Hvis jeg hadde begynt å jobbe på en psykiatrisk avdeling nå, hadde jeg forøvring hatt en helt annen innsikt i pasientenes tilstand, enn mange av de erfaringsmanglende og hjelpesløse menneskene som jobber ved slike avdelinger. Det er sjeldent at tidligere pasienter med grundige erfaringer får jobbe ved slike avdelinger, så det er desverre en herskende uvitenhet innad i systemet, som ingen pasienter har godt av. 

 

Jeg gjør meg mine tanker om menneskesinnet i ettertid av psykosen for 8 år siden. Blant annet forventer jeg kanskje for mye av samfunnet rundt meg, mens de egentlig ikke har nok erfaring til å forstå. Blant annet at en psykose ikke har noe med psykopati å gjøre. At jeg aldri var farlig. At jeg ikke er traumatisert, men videreutviklet i hjernen min. At innsikten man kan få under en psykose handler om så mye mer enn noen lærebøker kan forklare. At man kan bli helt frisk, og leve et superlykkelig liv, selv etter å ha klamret seg fast til en surrealistisk slags virkelighet, og telt seg bort fra sans og samling. 

 

Vi lever i et samfunn som fortsatt er preget av gjøkeredegenerasjonen. Det skulle ikke bare hysjes om. Det skulle lobotomeres bort. Fortsatt får man beskjed som pasient ved en psykisatrisk institusjon om at her er det moralsk taushetsplikt. Man skal hysje om at medpasientene er innlagt. Slik er det ikke å bli innlagt med en brukket fot. På somatisk avdeling hersker ingen "moralsk taushetsplikt".

Sådan havnet vi utenfor sammen med skammen. Vi skal hysje og vi skal hysjes om. Som om det bedrer selvmordsstatistikken at vi skal skjemmes. Jeg og mange med meg skulle gjerne gitt psykiatrien konkurranse dersom vi hadde money nok. Vi skulle klart å utvikle behandlingsmetoder som gjorde at pasientene aldri mer vilme hatt behov for å komme tilbake, i kontrast til dagens svingdørspasienter. Jeg var selv en klippekortpasient. Men så knakk jeg mine egne koder og har ikke vært innlagt på 8 år. Jeg kjenner mange som har gjort det samme, og vi er enige om at vi gjerne skulle hatt et par ord med i laget hva angår behandling av psykisk syke mennesker. 

 

En tekst dedikert til alle som fortsatt teller seg fortvilte oppe i gjøkeredet, uten å tørre å fortelle til noen om alle tankene sine:

 

 

The gone ones

 

We are your shame.

No we don't fit in your frame.

From the old days

old ways

We're the ones to forget

ones to never let

inside.

 

World wide

there's people you try to hide.

And there were times it hurts so bad,

cuz crazyness were all we had

Yeah all we really had

 

There were fights in our heads

And tears in our beds.

Cuz we never fit in

We can't even begin

to try

or ask why

We're the gone ones

Yeah the gone ones

 

But I don't even like you.

Cuz where's the fucking iq?

You don't think creative

No, you're som god damned native, 

and we're outside the normal frame 

We're the shame

the shame gone ones

and you met me once

but I wount scratch my shore

So no more, no no more.

 

For den åpenhet, av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

Jeg kommer alltid til å føle meg utenfor

 

Utenfor arbeidslivet. Utenfor slekta. Utenfor vennegjengen. Utenfor A4livet. Å være utenfor er noe jeg kjenner godt til. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en trist sak, det å være en outsider. Det sorte fåret venner seg til at de andre sauene ikke er svarte. Men hvite.

 

Det var jeg selv som gikk hit. Jeg selv som ruslet utenfor. Med en gang de bar meg over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling som 17åring, gikk jeg hit. Og siden har jeg vært her. Outside.

 

Med tiden valgte jeg åpenhet. Tittei, jeg er bipolar, knock knock who's there? Det medførte at jeg måtte betale prisen å være merkelig i andre's øyne. Å ta imot uføretrygd relativt ung, gjorde at jeg vandret ytterligere utenfor. Den svarte sauen som alle så men som ingen helt forstod seg på.

 

Vi er mange sorte får her utenfor, så jeg føler meg ikke ensom. 

 

Det var en tid da dette var det tyngste, tristeste temaet jeg kunne tenke på. Tårene var ikke til å stanse, hver gang jeg ble mint på at enkelte rett og slett ikke snakket til meg, men overså meg. Hver gang et stygt rykte om meg selv nådde meg. Alle gangene jeg ble baksnakket og sett ned på. Hver gang noen følte for å minne meg på: "Du ble alltid sett på som så rar du, Helene." Hver gang de dømte meg. Hver gang jeg fikk merke at andre ikke respekterte meg slik jeg selv respekterer meg.

 

Når du har en psyk diagnose skal du ikke stå for beinhardt på meningene dine før noen blir provosert. Samfunnet forventer at du er svak, slik at du matcher deres fordommer. De kan bli sinte hvis du ikke står i stil med deres gjøkeredete forestilninger, eller er de egentlig redde? Uansett blir de vrange når de ikke får lov til å kjøre over deg. Du skulle jo være et lett bytte. I stedet er du søren meg tøffere enn toget, og smartere enn Petter i Donald.

 

Neida, vi er ikke dumme, vi som falt ned fra gjørkeredet og ikke gidder så mye som å prøve å passe inn. Vi gjennomskuer din uvitenhet og er ikke interessert i å bli undervurdert.

 

Jeg er visst god å ha for folk som trenger noen å prate med. Er det kjærlighetssorg, da er jeg knall å snakke med. I timesvis. Men så en dag har det ordna seg, og jeg passer ikke inn i partallet lenger, jeg som er singel. Da hører jeg ikke en lyd mer. Stillheten er til å ta og føle på.

 

Jeg holder meg heller utenfor, enn å prøve unødig hardt på å passe inn i den indre kjerne. Siden mine yngre dager har folk betrodd seg til meg, og jeg vet for mye om nettopp den innerste sirkelen. Å stå utenfor medfører alt for mye informasjon, siden de føler seg trygg på en outsider. Der inne baksnakker de hverandre like mye som jeg selv har fått gjennomgått. Jeg tror det er lettere å være en herdet outsider som tåler en trøkk, enn tynn og akseptert silke til det sprekker i utfordringer. 

 

Jeg tar det ikke personlig lenger. Andre's frykt for den diagnosen jeg lever med er ikke mitt problem mer enn lorten på bakken. Jeg savner ikke lenger deres respekt, og har klart å opparbeide meg ren lykke, takknemlighet og styrke. Men jeg kanskje burde begynne å innføre begrensninger på hvem jeg bruker tid på. Hvilke kjærlighetssorger jeg skal gidde å bruke tid av livet mitt på å lytte til. Hvem som snakker sant. Hvem som fiser bak ryggen min så det stinker helt foran. Hvem som gjerne tråkker på en nedfalt gjøk som helt klart hører til i et visst rede. Hvem som er ekte, og hvem som er fakety fake.

 

Takk og pris for utenforheten. Her er det trygt å være for en gammel rev i gjøkedrakt. Jeg har venner her ute som står støttestødige ved min side, og som kjenner meg bedre enn sønnavinden kjenner havet. Så hva har jeg der inne i den innerste sirkel å gjøre, når der er her ute i hardt vær at vi sammen tåler trøkket?
 

Sånn helt ærlig?


 

Å få våkne til 5 bittesmå som er så nyfødte at de ikke har åpnet øynene sine enda, er nok like stort for 7åringen min som kattemor Evine selv. Jeg har aldri sett noen så omsorgsfull og glad som denne tøffe skolegutten; han elsker de små tassene himmelhøyt. 

 

Lillebror på to derimot, er ikke interessert i det hele tatt. De piper, de lever og de er skumle; "ik få dem bort fra meg mamma!" Han skjønner ikke hvorfor storebror driver og holder dem varsomt i hendene og koser med dem; at all! Kom nå da broder, vi leker heller da..

 

Nei nå har vi det trivelig her oppe på toppen. Det kunne ikke blitt bedre nå. Men vi må vel tumle oss ut av reiret her og komme oss i en butikk for å handle inn godsaker til den flinke pusemora våres. Evine har jo nesten ikke samvittighet til å gå fra de fem små gullene sine, så da må hun få god mat bringt "på senga". 

 

Sånn helt ærlig? Well, I do it all for them children. Gruer meg siiinnsykt til alle disse 5 søtisene begynner å farske, rampe og klatre i gardinene mine. Selv om det er cheep stuff i de gardinene er det jo så irriterende. Jeg må jo vente i over 8 uker før de kan gis bort. One to keep, four to go. Så nå kommer jeg til å kose masse med dem så de blir kosete og rolige. Han sorte her er allerede en rolig engel. Som sikkert snart blir en rolig ramp.

 

Enda mer ærlig? Jeg er helt forelska, både i gutta mine og kattene 😍😍😍