Fødsel på Lykketoppen i dag

 

Han ser på meg med tårer i øynene og sier:"Æ hadd trudd vi mått vent et år!" 

Jeg spør:"E du glad no?" 

-"Ja, mamma, æ e så glad at æ held på å skrik!" 

 

Vi hadde forlengst ordnet med pappesketunnell inn mot en av de nederste firkanthyllene i en slik skillevegg med masse firkanthyller i, nede på gjesterommet. Tepper som mykt underlag, og alt var klart. Så dro vi på stranda utpå dagen, sammen med min snille mor Eva, og mitt herlige tantebarn Tuva. Even og Mathias lekte seg godt sammen med Tuva, før vi dro hjem til mamma og spiste taco. 

 

Sent på sommerkvelden fant to lykkelige gutter 5 stk nydelige kattunger og ei stolt pusemor Evine nede innom pappesketunnellen. Evinepia som tidligere i dag vagget rundt her som en stor ballong, har blitt mamma for aller første gang. Og siste gang. Kremt. For dette kullet er planlagt med mange grunner. Hun skulle få bli mamma, pusepia mi. Dessuten, ungene mine skulle få oppleve dette, og samtidig få lære enda mer empati enn de har i seg fra før. Nå blir det kos, kjærlighet og hensyn til bittesmå firbente som gjelder her på Lykketoppen. Jeg tror barn har godt av å få bli glad i dyr, og få leve sammen med noen av dem.

Mathias på sju år har ikke hjerte til å hente opp seg en kattunge fra katteredet. Han er så snill med dyr, og er så glad og stolt at han tripper. Plutselig greier han å hente en liten kattunge, men legger den tilbake straks den begynner å pipe. Dette er noe av det største ham har opplevd, og jeg ser han oser av kjærlighet for både kattungene og kattemor. 

-"Pass på Edward dah, modigpus!" Hører jeg han muntert mumler der nede ved kattemurring og piping. Lillebror sover, men Mathias er for lykkelig til annet enn å følge med litt mer. Han babler videre til pusene:"Slutt å krangel no da haha! Evine, kor mange katta e det der? 1 2 3 4 5? Si mæ at du ska fød en te!" 

 

Ja. Jeg innrømmer det. Det er stort for meg også. Vet vi må gi bort 4 av dem, men jeg kjenner meg like happy som gutta mine akkurat nå. Det er kjempegøy, og jeg gleder meg til masse pusekos her nede i kjelleren oppå toppen. Vi har selvfølgelig flytta ned for anledningen, og sover her i natt. Mathias på en madrass ved puseredet, og Even og jeg i gjestesenga. 

 

Oh, life is GREAT when you see your children more than happy 😍😍😍


 


 



 

Når skal du skjønne det?



 

Hvordan skal jeg kunne forklare, at disse ordene handler kun om meg, og ikke om deg? Når skal du skjønne at jeg ikke forventer av andre, hva jeg forventer av meg selv? Når skal du forstå at jeg ikke kommer til å ta den drammen sammen med deg, og at jeg mener alvor? 

Du tror jeg mener det er best for alle at alle slutter å drikke. Du fyrer løs med masse unskyldninger for at du står der i baren og shotter. Så skåler du med pilsen din "hei hå", mens du smiler skjevt til meg og sier: "Det er jo så sjeldent jeg drikker, så nå er det jaggu på tide å unne seg en pils!" 

 

Cuz you think I care. 

Siden jeg ikke drikker. 

Så betyr det at jeg er usedvanlig opptatt av alkohol?

 

Du tror jeg har kritisk blikk festet på shotglasset ditt. Klar med salmeboka står jeg her i dine øyne, ready til å preke.

 

Men du. Du har vel ikke bipolar krydrer med adhd? Du er vel ikke i tillegg til de to diagnosene alenemamma til to barn på 2 og 7 år? 

De to gutta mine sitter i et fly de kaller hjemmet sitt. Jeg er piloten. De sitter i setene lenger bak og får servert flymat, mens de stoler på piloten. Andre foreldre går omkring nede på bakken som guider i trygge, udiagnotiserte parker med barna sine i hendene. Hvis de drikker, sjangler de litt. Snøvler litt og sier litt dumme ting.

Hva tror du skjer hvis jeg som pilot av flyet bipolar adehådeline, drikker alkohol?

 

Jeg har gått kurs om bipolar. Vi med denne diagnosen har hang til rus. Sånn er det. Jeg er så heldig å aldri ha vært avhengig av noe rusmiddel. Men siden jeg vet jeg er bipolar, har jeg bestemt at det beste for denne pilotmammaen er å være avholdsmenneske og klin edru. Hele tiden. Alltid mamma. Alltid.

 

Men det betyr ikke at jeg tenker at det er det beste for deg og dine at du gjør det samme. Noen har sunne alkoholvaner, og det er topp i mine øyne. Kanskje en dag når barna mine har vokst seg utav redet, at jeg også kan utvikle en liknende krydderaktig holdning til alkohol. Men det er ikke aktuelt som pilot av dette hjemmet frem til da. Jeg har selv valgt å bli mor med bipolar, og da tar jeg mitt ansvar.

 

Gutta mine kan alltid regne med at mamma er klar for take off. Jeg er her, og holder et fast grep om tryggheten. Hvis der finnes en risiko for bipolare og rus, da kommer jeg ikke til å ta den. Jeg kommer ikke til å finne det ut, for jeg velger noe annet. 

 

Fordi jeg er meg og ikke deg.

 

 

 

Alt er snudd på hodet

 

Alt er snudd på hodet. Absolutt alt. Det er ikke en eneste ting som er slik det pleier, og vi henger med etter beste evne. Det er really really sommer med stor S. Dessuten er det ferie med enda større F. 

 

Vi kuler'n i stua til langt utpå formiddagen. Sette på klesvask? Nope, for vi skal til stranda. Middag? Pølse i lompe på stranda. Mellommåltid? Frukt på samma stranda. Og gjett om vi har fine strender her i Stjørdal, vi riktig vrikker oss ned i sanda, highfiver med maura og hilser på flyvemaurene før vi gliser til alt annet som flyr og kryper; ja nå er det SOMMER! 

 

Sommer, sol og ferie. 

Vi kommer oss ikke hjem fra den myke deilige stranda før klokka sju på kvelden, og da er der klart for sommerkvelds:


 

 

....det er snedig hvor mye mat to små gutter får i seg hvis lysene er tent, bodet er pynta kveldsmaten er suppe, og barneTV'n er snudd mot kjøkkenbordet. I går kveld spiste vi fiskesuppe med ekstra mye sei oppi, mens kveldens tomatsuppe med fløte, egg og revet ost var like stor suksess. 
 


 

Å bade to glade pojker i badekaret klokka ni på kvelden er sommer, det også. Ingenting er som vanlig, og vi freaker ut. Disse muntre gutta er min store rikdom, og de fortjener en spennende feire der dagene er litt annerledes. Der de får litt fri. Derfor handler alt om dem nå. Vi svømmer rundt i våres egen lille sommerboble, og that's it. Blogging på halv tolv, bokstavelig talt, og fokus på barneaktiviteter. 

 

Så ligger jeg her da, og tenker at det er bra jeg digger å være mamma. For det er heftig og krever mye energi. Jeg trives med oppgaven og elsker dem høyere enn himmelen. Å se fire små føtter tasse på varm sand for å hente vann i bøttene sine -sorry men jeg bytter ikke den opplevelsen ut med all verdens diamanter. I brystkassa mi dunker ekte kjærlighet, og jeg føler meg lykkelig. Tenk at det kommer en morgendag om noen timer, der alt er like deilig snudd på hodet, og to sprettalopper løper om kapp for å sikre seg mammaklemmene. Det er enn sannhet som betyr alt, alt, alt for meg 💙💚💛

 



 

Slik får internett deg til å føle deg mislykket

 



 

Jeg jobber på en plattform der fokus på utseendet veier heavy. Derfor er det nok en gang på tide å gjøre min sedvanlige del av jobben. Spise min del av kaka; fokusere på utseendet på min måte. The nude way. My way. 

 

For du glemmer det innimellom, hva? At alle de stylede og opererte ansiktene du ser i blader, online, på kino og på TV, did not wake up like that? Det er det som får deg til å kjøpe alle de dyre kremene, sminken og vidunderkurene; fordi du glemmer at alt du ser er fake fasade.

 

Er det ikke digg å se kvinner uten make up her på nett når det en sjelden gang skjer? Er det ikke godt å studere medaljens bakside, og finne ut at bak fasaden skjuler det seg mye rart OGSÅ HOS ANDRE? Uten sminke ser vi alle ut som en helt alminnelig del av 1700tallet. Det er så lett å føle seg mislykket av den falske internettfasaden. Alle lagene med sminke. Alle operasjone. Før det når frem til deg som sitter, står, ligger eller går foran skjermen.

 

For mange av oss bloggere handler internett om alt annet enn utseendet. Men vi er like opptatt av medaljens bakside som skjønnhetsbloggere er opptatt av den glinsende medaljen. Vi kan og vil kle av oss i bikini, men da for å vise hvilke naturlige og morsomme skrukketroll vi har blitt. Slik at du kan senke skuldrene og le sammen med oss, og tenke: "Puhhh, i virkeligheten er de bare vanlige, de også." Bloggere som oss vil skrive om det motsatte av å bruke tid, energi, penger og risiko på skjønnhetsoperasjoner, og samtidig prøve å respektere de som gjennomgår slike forandringer. Vi bare respekterer ikke det faktum at mange blogger åpent om det, noe som påvirker unge mennesker dit de ikke trenger å gå veien i livet.

 

Jeg vil ta mitt ansvar som blogger, og pointe det mot det indre landskapet mine lesere bærer på. Landskapet som skapes av hjerte og hjerne i skjønn harmoni. Vårt indre blir vakkert av at vi søker å elske oss selv; av at vi kjenner på takknemlighet foran misunnelse, og egenkjærlighet foran forakt. Man må være sin egen aller beste venn for å leve det gode liv 100%. 

 

Jeg vil blogge slike ærlige bilder iblant, så du kan se et sminkefritt bloggeransikt og få sannheten bak medaljen, foran den falske fasaden. For falske fasader kan få deg til å føle deg mislykket. Du kan komme til å glemme underveis, at det heter mascara, øyenskygge, rouge, løsvipper, extensions, lebestift, concealer og foundation. Uten all spaklingen er vi nudes, alle sammen.

 

Helt siden jeg begynte å blogge har dette vært mitt kjennetegn: jeg bruker å innimellom vise frem sannheten. Slik at dere vet om den. Hvis jeg ser litt småsøt ut på et par bilder, ja så har dere fakta her: det er bare sminke. Å bli til en skjønnhetsdronning har heller aldri vært noe mål for meg. Det er dessuten slik at vi alle kommer til å eldes, og for å være ærlig synes jeg mine bestemødre gjorde dette med stil; mens det jeg har sett av opertert alderdom i media, ikke kan måles med dem i det hele tatt. Farmor likte gode kremer. Det gjør jeg også; kremer, ansiktsmasker og sminke. Der går den nordnorske grensa mi hva angår beauty.

 

Jeg gleder meg til å bli eldre, og det eneste som er viktig å beholde som det er med ansiktet mitt er synet. For disse øynene skal jeg bruke til å se verden med. Jeg vil ut og reise og se. Det er på folkets eget ansvar derimot, å se på meg. For jeg kommer til å være der for å se. Ikke for å bli sett. Jeg kommer til å omfavne rynkene, og alderdommen i seg selv. Det er rett og slett ikke det viktigste hvordan jeg ser ut. En vakker dag kommer ikke engang sminke til å holde på en viss fasade. Den dagen får bare komme; da er jeg nok bortreist for å bruke disse øynene til å se med. 

 

Kanskje handler det også om at jeg ikke er på leting etter en partner. Jeg er ikke en del av den konkurransen, men fornøyd med singeltilværelsen. Og mine to småkjærester Even 2 år og Mathias 7 år synes mamma er best uten sminke. Da kan de knusekose ansiktet mitt mye mer enn når mamsen er pønta.

 

Kjære fortvilte ungdom: din oppgave er å snu blikket ditt innover, helbrede ditt indre, for så å snu blikket ditt utover og bruke det på å se verden. Det finnes så mye lesestoff, av forfattere som Wayne Dyer og Louise L Hay, som kan sette fart på denne prosessen i deg en gang for alle. Og dette er ingen bloggreklame. Kun en vennlig anbefalning fra bak internettfasaden. Her bak er det slettes ikke så glitrende glans som internettskinnet bedrar deg til å tro at det er. Her våkner vi alle med et mårratryne hinsides alle poler, som resten av verden. Skuespillere, modeller, sangstjerner, bloggere, mediafolk; alle våkner vi med et mårratryne du burde sett. Really.

 

 

Slik tar jeg bilder av bloggbarna mine på stranda

 

Tittei og hei hå, hvordan er dagen DIN? 

 

Jeg sitter her på stranda og koser meg, mens ungene mine løper ivrige rundt meg mellom sjøen og "leiren" våres, i glad lek. Snart skal jeg teste vannet, jeg også.

 

Gutta mine er så vakre. Så innmari fine. Jeg elsker å se på dem, men eksponering av dem på bloggen har jeg blitt mer og mer forsiktig med. I begynnelsen så jeg ikke for meg flere lesere enn på facebook, så da postet jeg flere bilder av dem her inne. Denne bloggen skulle være mitt lagringsarkiv for egen historikk. Men nå har jeg vært oppe i flere lesertopper, og i takt med disse toppene blir jeg mer og mer forsiktig med bilder av barna.

 

Ved nærmere vurdering bør hverken jeg eller leserene ha så stort behov for å se detaljerte bilder av barna mine her inne på forbipolene. Innimellom kan barn bli eksponert for media i form av aviser, talentkonkurranser eller tidlige skuespillerkarrierer. Det hender seg også at 7åringen min gir tillatelse til et ansiktsbilde han er fornøyd med og føler for å gi sitt blogg-ja til. 2åringen kan du også se her en sjelden gang. Men de er tross alt ikke levende clickbites disse elskede kidsa mine. Det er mamman deres som skriver her. De skal ikke stå til utstilling, og framtidas bildetaking og publisering kommer til  bestemmes av disse to sjefene. De eier disse søte ansiktene, og jeg må spørre om lov. Slik funker det her. Hvis du er blogger med barn; hvordan funker det hos deg? 

 

Hva synes du om dagens bilder fra stranda? De er godkjent av begge gutta mine:


Til damen som kjeftet datteren sin huden full ved Stena Line fergeterminal


 

Jeg hørte deg før jeg så deg. Og jeg har aldri sett et lemmen på vei til å slå sprekker og eksplodere, før. Men nå har jeg det. Til gangs.

 

Sønnen min på 7 år, og jeg, kom ruslende ut av Stena Line fergeterminal etter en fantastisk tur med piratbåtens aller første forestillingsopplegg for sommeren, og vi var i godt humør. Da hørte vi deg. "...DET DRRRRRIIIIIIT Æ TI!" ropte du. Som i slow motion begynte vi automatisk å gå saktere. Og det var virkelig ikke meningen å gape slik at vi nesten siklet, men det skjedde automatisk. Tydeligvis skjedde det med resten av passasjertilskuerene også. 

 

Da så jeg deg. En ildrød furie som nesten hoppet ala en viss trøndersk fotballtrener, foran 3 tynne jenter som så ut til å føle seg utilpass. De var høyere enn deg. Det pep i en av dem. Du gjentok: "DET DRIIIIIIT Æ TI!" før du fortsatte: "DÅKK E FAEN STEIKE MÆ 15 ÅR, OG NO HI DÅKK VÆRTFAILL FÆMTN UBESVARTE ANROOOOP!" Det pep i en av jentene igjen, og du fortsatte like knallrød og eitranes forbanna: "SO WHAT? DÅKK SKOILL GÅ RÆTT NED OG UT TÅ BÅT'N, SÅ KOFFOR I HÆLSIKE GJOR ITJ DÅKK DET??? VI HI VENNNTA!!!" 

 

 Det var da det begynte å synke inn i mitt sinn at du ikke kødda. Du stod der og holdt på å sprekke som et lemmen foran plenty mennesker i ekte forbanna trønderstil. Bare en trønder kan bli så hissigproppende hoppende sinna.

 

Til deg, damen som kjeftet opp 3 jenter, hvorav iallefall en var din datter, ved Stena Line fergeterminal; har jeg noe å si: TUSEN TAKK! Jeg ville egentlig gå bort og si det til deg, at det er godt å se ei sprek mor som tør å oppdra ungene sine in public så vel som på kammerset. En mamma som tør å vise barna sine at det er lov bli sint. Hva er meg bekjent, finnes det ei bok som heter "sunt å bli sint". Det så mange forskjellige dager vi mammaer skal gjennom i vår reise innen det naturlige. Pms. Sorg. Lavt blodsukker. Dårlige dager. Vi kan innimellom ha kortere lunte. Det viktigste er å lære barna våre om det naturlige, ikke å spille et skuespill.

 

Uansett tenkte jeg i min gapende slow motion, å gå bort til deg og fortelle deg noe smart innen forståelsen av deg som mamma. Men jeg turde ikke, humre, for jeg var redd for å få kjeft jeg også. Rett og slett. 

 

Så tøff du er som gidder å være like mye mamma offentlig som bak husets fire vegger. Så fresht et innlegg på kaia, og som vi andre foreldrene forstår deg. Noen ganger synker blodsukkeret "i kroppen åt a mor" og sammen med det daler også humøret. Vi skal ikke lære barna våre at voksne er noen pedagogiske roboter uten følelser. 

 

SO GO LOUD, MAMA, and be proud. Håper du leser dette, og klapper deg selv på skuldra. Du må være den mest naturlige mamman jeg noensinne har sett. Tilogmed meg inne på lekebutikken etter brudd på maseavtale kan ikke sammenliknes med dette. Gutta mine vet at mamma blir like tydelig i tale foran fremmede folk som hjemme, noe jeg mener er viktig for å unngå at de begynner å manipulere og oppføre seg ufint blant folk.

 

Anyway.

Etterpå ruslet min sønn og jeg lattermilde bortover til operataket, mens vi hadde fymamma og rakkarunge -skuespill og hermet etter deg:

-"Det shiiiit æ ti, du e 7 år nuh...!"

-"Næi mamma, hu sa: DET DRRRRRRIIIIT Æ TI!!"

 

For vi må jo få lov å le, ikke sant? Ei så tøff dame som deg har vel selvironi?

Møte med en av Norge's beste fotografer

 

En gang i tiden presenterte jeg fotograf for Visit Europa, og toppblogger, Lena Andreassen i følgende innlegg: http://m.forbipolene.blogg.no/1484160173_.html
 

Derfor var det med stor glede min sønn og jeg ble med henne på en fotorunde på Operataket i Oslo og utover mot badeplassene ut mot venstre side av fjorden. 

Lena er så erfaren en fotograf, at hun kjenner de tammeste måsene, svanene og gjessene i Oslo. 


Hun tar tak i hvert eneste speilbilde i vannet, og ser alle detaljer.



 

Ja, Lena er et fotogeni, og jeg får herved æren av å bloggposte de ferske bildene fra gårdagens fotorunde. De neste bildene er fotografert av av Lena Andreassen:

 



 



 



 

 

Takk for en knallbra ettermiddag, Lena :) Du er ikke bare en elitefotograf; du kjenner Oslo og vet å guide dine venner som stikker innom byen. Mathias ga meg lov til å bruke dette bildet ;) :


 

Tusenfryd's nye storsatsing kostet 55 millioner kroner


 

Bli med når jeg avslører noen reelle fakta rundt den enorme nye storsatsingen på vår alles kjære Tusenfryd. Du vil ikke gå glipp av sommerens beste tivoliopplevelse!

 

Det buldrer. Det suser. Det er Ragnarok, og det er bare å holde seg fast mens magen kribler og du virkelig lurer på hva som venter rundt neste sving. Men hey! Det er ikke en sving; det er en virveltrakt!

 

1,3 millioner liter vann renner fyller det detaljerte elveleiet i Tusenfryd's nye storsatsing Ragnarok. 4400 liter vann pumpes ut i sekundet, og den spennende og vakre familieraftingen åpnet 1.juni 2016.

 

55 millioner kroner kostet det tivoliet å satse på det ledelsen lenge hadde drømt om å kunne tilby sine gjester, og nå har Ragnarok blitt en stor suksess. Det strømmer på med gode tilbakemeldinger fra fornøyde kunder, og det er ikke så vanskelig å forstå når man tester ut herligheten. 

 

Visste du at det er gratis å benytte seg avTusenfryd's karuseller, badeland og andre attraksjoner inne i tivoliet, når du først har betalt deg inn i parken? Også Ragnarok. Det er bare å reise tilbake til vikingetiden så mye du vil ;) Kun en av de aller største attraksjonene koster penger i tillegg, ellers er det bare å kjøre på. 

 

Min sønn og jeg bare MÅTTE teste Ragnarok, og den får terningkast 6!

 

Med sug i magen setter vi oss oppi de runde små vikingeskipene og flyter ned i elva. Vi ser mektige vikingelandskap langs bredden, og dras tilbake til tider med eldgamle hus og trebåter, som i et slags levende museum. Kom bli med og nyt bildene. Or order fun for real: http://tusenfryd.no/

 



 



 


 






 

Gira på moro i ferien? Sjekk ut Tusenfryd's tilbud her: http://tusenfryd.no/

Togkonduktør gjorde 7åring usedvandlig glad



 

Noen mennesker bare har det. Det glimtet i øynene, det smilet og den servicevennlige innstillingen som gjør at du smelter. 

Da min sønn Mathias og jeg ankom spor 1 på Oslo S i kveld, møtte vi en slik person foran togvognene. Vi utvekslet et par setninger med konduktør Rolf Are, før vi ruslet videre for å sjekke inn i kafévognen.

 

På vei gjennom toget etter innsjekk, til den koselige lugaren vi skal sove i gjennom den norske sommernatta, stod han plutselig foran oss, den hyggelige konduktøren. Han hadde en fargerik papirpose i hånda, og sa til Mathias: "Der er du ja. Du skal jo få denne, du!" Min sønn takket, og vi låste oss inn i lugaren. Da fosset ordene ut mens han sjekket ut den spennende posen: "Mamma! Hvis tryllestaven jeg kjøpte på Piratbåten var ekte, skulle jeg trylle slik at den togkonduktøren skulle jobbet på alle tog. Han var så SNILL, mamma. Jeg digger ham!" 

Jeg foreslo for Mathias at han skulle si det til konduktøren i morgen, men har lovt å si det for ham.

 

Oppe i øvre køye holder en usedvanlig glad gutt på og sovne. Han er så innmari lykkelig, og skravler fortsatt om den snille togkonduktøren som ga ham både godt humør, takknemlighet, farveblyanter, klistremerker, spill og tegneark. 

 

Mathias og jeg har nettopp hatt tidenes sommerferie sammen med NSB. Vi har vært på er eventyr vi aldri kommer til å glemme, og jaggu greier en av NSB's elitekonduktører å toppe det hele med å gjøre min eldste sønn superglad før han sovner og drømmer seg over Dovre. 


 

(Teksten fortsetter under bildet)


 

I Norge er toglinja lang, og verdig en vakker sang: 

 

Så slapp nå av

 

Langs linja det reises,

mens flagget heises.

Dagen står på hell

forbi vidder, lyng og fjell.

Hverdagen kan vente,

og lydene er kjente.

Det er sporets sang,

natta, natta lang.

 

Troll og huldre i rødt hvitt og blått.

Soria moria slott.

Her langs linja er du hjemme,

og snart, snart er du fremme.

 

Men først er det dette som gjelder;

Vindusnatur og togrebeller.

Sammen med tida

og blomstene i lia,

samt tjernene 

og stjernene,

er du på reise i livet

som rumpetroll i sivet,

rådyr i fjæra

og lyngen med blåbæra;

Er det du og NSB

Velkommen, bli med

 

Så slapp nå av, du er der tidsnok

og du slipper folk i flokk.

Trygt omfavnet i tidens ur

glad, fornøyd og aldri sur.

Så slapp nå av i myke senger.

Ikke tenk på mas, jag og penger;

Der ute er framtida's enger.

Men du er her og nå,

hør toget tute og gå.

 

 

 



 

 

 

 

 

 

Når jeg jobber per mobil og du tror jeg er ei dårlig mor



Du glor. Og du glor og du glor. Til slutt bestemmer jeg meg for å legge hodet i hendene og glo tilbake. Blikket ditt er dømmende og sint. Du, en eldre dame to bord bortenfor bordet til meg og sjuåringen min, som nettopp har fått gått seg en tur rundt i boardinghallen til Stena Line her vi venter på Piratbåten. 

Plutselig skjønner jeg. I dine øyne er jeg en sånn der dårlig mor, her jeg sitter med mobilen i hendene og trøkker, mens "kiden min får null oppmerksomhet".

 

Well, let me tell you something lady! Her sitter jeg og jobber så svetten renner for at den kiden min i det hele tatt snart skal få oppleve denne piratbåten. Men hvis jeg hadde jobbet via pc'n min heller enn på mobilen, ville du ikke sittet og glodd sånn, I'll tell you that! Da ville du respektert meg for den mye større skjermen. 

 

Ja, å blogge er mye jobb, og jeg har flere sponsoravtaler under denne turen som jeg trofast akter å få i havn, like sikkert som at du skulle i havn i Fredrikshavn sammen med oss i mårest. Jeg skal redigere og sortere over 100 bilder og skrive mye, og gutten min vet at han er med mamma på jobb nå.

 

Men akkurat denne båtturen var ferie for meg også. Da skulle jeg roe ned og legge telefon og pc bort innimellom nødvendig jobbing straks jeg kom ombord i båten. Derfor hadde jeg forklart sønnen min at akkurat denne timen før vi alle skulle gå ombord i båten, jobbet mamma.

 

Og jeg jobber per mobil. Men det vet ikke du. Du trodde jeg satt der og valgte telefonen foran min høyt elskede og svært fornøyde sønn.

Well I'll tell you one more thing: i 2017 kan en mobil være et verktøy for jobbing. Og jeg skrev denne bloggen på mobiltelefon i 2 år før kommunen jeg bor i valgte å dekke en pc til meg. Fordi de mener jeg jobber så fordømt bra. Virkeligheten er ikke alltid som du tror...

...så trekk til deg det forbanna blikket ditt and put it away.

NSB blir enda mer miljøvennlig: Nye, elektriske tog fra sveits innen 2023!

 



 

Fra å være det mest miljøvennlige alternativet innen offentlig transport går NSB nå videre til å bli enda snillere mot moder jord. På strekningene Stjørdal-Steinkjer og Hell-Storlien er arbeidet allerede begynt med å tilpasse til elektriske tog. Trønderbanen skal fornyes, og dieseltogene som nå tuter omkring i dette distriktet byttes ut med splitter nye, elektriske tog fra Sveits. Togene er av typen "Flirt", og bruker altså strøm, og mye mindre energi. De er å putte under kategorien "moderne teknologi". 

 

Innen 2023 skal trønderbanen være ferdig elektrifisert for de nye togene, som er bygd slik at de er kjappere i akselerasjon, derfor reduseres kjøretiden, pluss at togene er så mye større at de kommer til å få plass til å frakte dobbelt så mange mennesker enn dagens dieseltog, som fra før av bidrar i kollektivtrafikken med 1 sjåfør per 4-500 passasjerer.

 

Null asfaltstøv. Den sikreste transporten. Den mest effektive måten å reise på. Miljøvennlig. Og nå blir det altså enda bedre. Hold dere fast, her kommer de raske, elektriske og mye større togene fra Sveits. Nå blir det spennende å pendle, folkens.

 

Bli litt grønnere, med de nye togene på NSB's norske baner over vidder, gjennom fjell og langs bekkevann, huldertjern, bonderomantiske gårder og inn i byer med liv og røre ;)

Det gikk ikke som planlagt på Tons of rock....



 Nei, det gikk ikke etter planen, derfor får dere et innlegg i løpet av helgen, med bilder som noen av artistene selv har fotografert fra festivalen. Det har seg nemlig slik, at den muntre og råeste vokalisten Sindre Antonsen fra Divided multitude har sørget for helt andre typ bilder enn dette. 

 

Here's what happened: Sjuåringen min og jeg dro til Halden, spiste burger og tok taxi opp til festningen sammen med et fancy par fra Tyskland. Det regnet festivaldråper på oss i det vi trampet inn på området for å skaffe øreplugger til Mathias. Så hører jeg en lys stemme nede fra skuldernivået mitt:"Mamma æ vil tebake te hotælle..." 

Man kan ikke tvinge med seg en liten gutt på rockekonserter for å ta bilder, når han helst ville dra, så jeg måtte finne en annen løsning. Divided mulititude spilte på NSB rocketoget ned hit, og jeg fikk inntrykk av vennlige bandmedlemmer med humor og godt humør, så Divided-Sindre var lett å spørre. Wait for tons of rock pictures to come ;)

 

Turen ned fra festningen var en historie for seg selv, som du kan se og lese i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1498302612_blondine_vaklet_ned_fredriksten_festning_i_hye_hler_now_who_does_that.html



 

Blondine vaklet ned Fredriksten festning i høye hæler (Now who does that?!)

 

Fredag 23.juni 2017 kunne festivaldeltakere på vei opp til Tons of rock observere et underlig syn opp den brostensbelagte stien. En flæw sjuåring gikk et stykke foran sin blonde mor, som vaklet ned miniatyrveien i høye hæler. Hun klamrer seg fast til muren, og ved hver sving vaklet hun over for å holde seg fast til muren på den andre siden.
 

 

Det ble ikke bedre da de endelig kom ned til sivilisasjonen. Høye hæler må selge dårlig i byen Halden. Her måtte alenemoren holde seg fast i husene langs brostensfortauene. Da klarte ikke sønnen å dy seg lenger, og tok bilder av en flæw mamma. 

Denne dama var IKKE meg. Just saying. Not me!
 





 

DIAMOND HEAD er klare for TONS OF ROCK


 

Det er få timer før det braker løs på Tent stage i Halden's Tons of rock, nærmere bestemt kl 16.10 -16.50, og Diamond head sitter nede ved resepsjonen på Quality og er klare. Eller er de det? De mangler trommisen Karl, og vi venter en stund på ham, før vi får beskjed om at Karl ikke er helt i form. Så vi tar både bilde og en prat uten ham. Han trenger nok bare en stund, så er han klar for flere tonn med rock, han også. Gitarist Brian låner gullspinneren til min sønn Mathias, og påpeker at han har uvanlig hårfarge. Jeg påpeker at Mathias har uvanlige foreldre. 

 

Diamond head er anerkjent av Metallica og Megadeath som en viktig innflytelse, og har innslag av Danmark i form av låtskriver og vokalist Rasmus. Han og jeg får en del å prate om, siden jeg skriver tekster selv. Vi snakker dessuten litt om spinner-take off både her, i Danmark og ellers i verden, og at det er bra for oss med ADHD å holde på med den. 

Nå skal vi ordne oss klar for rockefestival. Er DU klar? 

(Bilde, fv: Brian, Rasmus, Abbz og Alex. God bedring Karl 😉)

 

Hva har ordfører Rita Ottervik og heavy metal til felles?

 

Inneholder reklame

 

....det skal du straks få vite. 

Men først en liten update:

 

Rockety rock, bloggen. Siden denne mammaen har vært våken siden kl 05.00 i mårest, burde hun strengt tatt i det minste være litt trøtt by now.

 

Særlig når facebooksatusen goes like: "Oh what an awesome day! Mathias og jeg har vel aldri opplevd så mye på en dag før 😂😍 Først ut på eventyr med herlige NSB, Terje Fossum og rocketoget, der Divided multitude rocket oss over Dovre. (Vi skulle gjerne livesendt mer, men nettet var ikke med på det) Så fikk Mathias se slottet, og kjøpt seg en spinner langs Karl Johan. Nå har de jaggu sjekka oss inn på Norge's beste hotell for barn, og vi har bada i digg badeland, lekt i superland (begge to), Mathias har fått ansiktsmaling, og vi har spist deilig mat. Hotellet er fylt opp med Tons of rock, og vi er klar for morgendagen i Halden 🎵 🎤🎸🎶 "

 

Men selv om gogutten har sovna her på dette awesome hotellet, tar det nok enda et par timinutter før muttra lander. For jeg har rett og slett opplevd alt for mye BRA i dag. Det sitrer i hue og jeg bare MÅ fortelle dere: prøv å opplev livemusikk på toget en gang, sett det på MUST DO - liste din asap, cuz I'm in love with dagens opplevelse av metal på rocketoget! 

Før jeg legger meg og svømmer ned i en deilig hotellseng, må jeg bare vise dere noe fra denne morsomme dagen. 

På perrongen i Trondheim dukket ordfører i byen, Rita Ottervik, opp for å vinke hey då til oss. Hyggelig hyggelig Rita, you rock!

 

...og jeg har sett the tattoo of my life. Hils på Stina, som også rocket seg nedover til Tons of rock i dag:
 

 

...og så har disse karene fått seg fans på Stjørdal...
 


 

Divided multitude må dere sjekke ut, readers :) For en vokal! For en sabla bra musikk de lager sammen, og for noen glade glimt i øynene: dette bandet var perfekt for togkonsert, I promise. Vi gleder oss til å se og høre mer av dem på Tons of rock festivalen i Halden i morgen, kl 14.30-15.10, Huth stage 😉 Be there, and rock with us!

 



 

Har du hørt om ROCKETOGET?



Annonselenke

 

På vei til rockefestival sitter en glad og fornøyd gjeng i NSB's bakerste vogn. Heavy metal runger rått gjennom kupéen, og alle er med. Det er Divided multitude som holder små konserter på rocketoget som er på vei til rockefestivalen Tons of rock i Halden. 

(Bilder over er knipset av NSB's ildsjel og markedsansvarlig Terje Fossum)

 

Vi har lenge vært spent på denne turen, 7åringen min Mathias og jeg. Tenk å oppleve konsert på tog? Wow! På perrongen i Trondheim møtte vi en like klar gjengmix bestående av rockere fra Sandesjøen, Steinkjer og Nordnorge. Fra høyre: Tor, Simen, Silje, Arnt, Emil og Stian. La oss si de var like klare for rocketoget som oss:

 

På Oppdal var det klart for første konsert, og vi fikk bakoversveis av hele opplevelsen. Jeg finner ikke ord. Bandet er rett og slett råbra, og stemninga kunne ikke vært bedre. Mens trær og innsjøer suste forbi togvinduene, kunne vi nyte tidenes mest originale rockekonsert. Vokalist Sindre Antonsen ledet an med power i stemmen, og man kunne merke at disse gutta kjenner hverandre, i et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De spiller både cover og egne låter, og resten av bandet består av Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften.

 

 

Nå lurer dere sikkert på hva som går av NSB? Rockekonsert på toget? I alle dager. Men fakta er at siden markedsansvarlig Terje Fossum gikk inn i sin stilling i 2014, har NSB gjennomgått store forandringer, med faste innslag av trekkspill, fløyte, troll, dronninger og brannbamsen Bjørnis. Utover det et helt spekter av spennende innslag av dansetog, litteraturtog og mye mer innen kultur. Det skal nå være kult å ta toget. Jeg kommer tilbake til dette i et senere og mer detaljert innlegg.

 



 


Hils på (f.v.) Anders, Emil, Stian, Ola, Simen og Rolph. De er strålende fornøyd med rocketoget og stemninga:

 

 

Nå sitter vi her i restaurantvogna med et muntert band og en trivelig dj, og vi suser snart inn på Oslo S.
Ønsk oss god tur videre: ROCK ON!



Derfor tar jeg medisinen lithium




 

Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.

Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken. 

Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self. 

 

Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.

 Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.

En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen. 

Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag. 

 

Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko. 

 

To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.

 

Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig. 

 

Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten. 

 

Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.

 

Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.

 

Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen. 

Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.

 

Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium. 

Den beste butikken i Oslo


 

Sist jeg var i Tigerstaden var jeg som vanlig innom favoritten min Shangri La, og jeg tok en del bilder som jeg nå skal vise dere. Det må være 17 år siden ei venninne av meg gnålte om at hun veddet på at jeg kom til å elske en butikk hun skulle vise meg i Oslo. "Ja særlig." Tenkte jeg. Fantes det en SÅ bra butikk? Hell yeah. Det gjorde det. En suveren butikk som fortsatt den dag i dag er min yndlingsbutikk anywhere anyhow. Check it out here, eller ta en titt i nettbitikken: http://www.shangri-la.no/shop/
 








 


 



 

Sliter du med mareritt? Da kan dette være verdt å prøve



 

Annonse

 

For 10 år siden var jeg så plaget med mareritt at jeg "våknet" i drømmene bare for å oppdage at jeg var midt i marerittene igjen. Så "våknet" jeg igjen, "gikk ut på stua", og der var de fortsatt, alle de grusomme folka som skulle meg fra drømmeland. Da jeg endelig våknet ropte jeg og var livredd. Det var helt forferdelig slitsomt, og jeg var aldri uthvilt. Skeptikeren meg hadde i tillegg ikke tro på drømmefangere og sånnt. 

Men jeg syntes de var fine, så jeg begynte å kjøpe med meg en eller to hver gang jeg var i Oslo og innom favorittbutikken min Shangri La. (Ikke i nærheten av Oslo? Stikk innom nettbutikken: http://www.shangri-la.no/shop/http://www.shangri-la.no/shop/ ) I den butikken selger de skikkelig ekte vare innen drømmefangekunsten, og jeg startet å samle på dem.

 

Jeg hang dem opp omkring senga mi og rundt i hjemmet mitt. Plutselig satt jeg der en dag med senkede skuldre og et smil, mens jeg tenkte på det deilige faktum at jeg kun husket gode drømmer fra nettene bak meg. De grøssende marerittene hadde forsvunnet. Jeg var fri. Ikke vet jeg, om det kan være fordi jeg var og er omgitt av vakre drømmefangere, men jeg har en mye bedre livskvalitet, og vil iallefall ikke kvitte meg med drømmefangerene mine.

 



Nå har jeg et intenst og vakkert forhold til drømmene om natta. I hverdagen opplever jeg ofte å stå midt i noe jeg har drømt forut, og jeg er aldri redd under REM-søvn. 

Så hvorfor ikke prøve? Christian og gjengen på Shangri La kan guide deg gjennom jungelen av real stuff fangere av drømmer, og du vil bli imponert over utvalget.

 

Vil du vite mer om drømmefangere? Da har blogger Linnimalie skrevet et lang og lærerrikt innlegg om emnet. Linkilink: http://m.linnimalie.blogg.no/1286021996_hva_er_en_drmmefanger.html


Et under at det gikk bra

 



 

Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.

 

Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.

 

Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.

 

Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på. 

 

Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.

 

Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!

 

Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙

 



 

Noe "drar ut styggheten" av denne mammaen. Finn ut hva det er her



 

Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: "Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant." De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg'ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk. 

 

Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?

 

Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er "på hyttetur for tiden". Men ansiktsmaske? Dønn! 

Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på "hytta" for å "meditere" eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror. 

 

Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne. 

-"Mamma. Ka e egentlig det der?" Sa han omsider.

Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:

-"Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut.."

-"...drar den ut styggheta?" Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.

-"...drar ut urenheter.", rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet. 

 

Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller. 

 

Småsnorking og smatting på gjesterommet "i hytta her", er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld. 

Leste dagboken min i skjul!

 

Hva får et menneske til å snoke i andre menneskers privatliv? Ja man kan saktens undre seg. Jeg kommer tilbake til mysteriet om noen linjer.

 

 

I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje. 

Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm! 

 

Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei? 

Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre. 

Ingen kødder med søstra mi, that's for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett. 

 

Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!

 


 



 

Når bør du ta balletak? Les og lær

 
 

Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.

Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping. 

 

Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et "ballegrep". Så spør jeg: "Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?"  Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.

 

En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.

 

Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:"Æ e så glad i rompa mi", at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.

   

Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.

 

Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?  

 

Tons of updates



 

Well hey. Her ligger jeg presset sammen på gjesterommet. Toåringen til høyre og sjuåringen til venstre. Vi har hvert vårt rom fordelt omkring i huset, men vi sover altså på gjesterommet i natt. Er liksom på en slags hyttetur eller noe. En liten update fra Lykketoppen forbi polene før jeg slukner søndagen:

 

Bildene over er fra forrige uke da jeg skulle i møte med NSB i Trondheim. And why so? Yeah, det er fordi sjuåringen og jeg reiser med selveste rocketoget på torsdag. Onsdag blir minsten henta av pappan sin, og så får de to noen dager sammen, mens vi to reiseklare koser oss på rocketog, Tons of rock festival i Halden, Tusenfryd, hotell i Oslo og piratbåt. Til slutt skal vi sove oss hjem i en deilig sovelugar på toget. Vi gleder oss crazy, og jeg har mine gode grunner til å feire denne gutten litt ekstra i sommer. Han fyller snart åtte år. Alt har gått strålende, og nå er vi altså her så mange år senere. Det må feires. Lillegutten på 2 er for liten for tivoli og rockefestival, så han får ha det gøy med pappa heller.

 

I kveld spiste vi sunn kake og lowboller til kvelds, og vi hadde gutta's mormor på besøk. Hun måtte gå ut av bilen og gi ekstrakoser til sine barnebarn før hun kunne kjøre hjem; da minsten var helt knust stakkar.

Med grønnblått hår er de klar for sommerferie, og jeg er superstolt. Kjenner i magen at jeg kommer til å savne minatemann når vi drar, men heldigvis har barna mine verdens beste pappa, så det går bok bra.

 

Jeg får så mange koser om dagen. Fra to små skjønne som konkurrerer om mammakosen på moro, og løper etter meg for å kile meg.

Endelig er storguttsenga til 2åringen satt opp, og babysenga er long gone. Det har jeg altfor lenge utsatt. Alle etasjene er vasket og ryddet, so summer bring it on. Vi er klare som fytti rakkarn. Skal bare sove litt først ;)

 

 

 

Barna mine har fått sjøgrønt hår


 

Det er sjeldent jeg viser frem gutta mine her inne, men nå fikk jeg faktisk lov med et lite bilde. For i dag har de begge to fått fikset sommerhåret sitt. Jeg har nemlig en søster som er frisør, og i dag kom hun innom på surprise med sjøgrønn hårfarge i veska si, og min knallstilige tantegutt Aron med nyfarget sjøgrønt og sort hår. Even på 2 og Mathias på 7 ble gira på å ha grønnblått hår, de også. 

 

Av respekt for pappan til gutta ringte jeg ham for å høre hva han syntes om det. Heldigvis har barna mine en cool og moderne far, som følger med på nye duppeditter og aldeles ikke har noe i mot freshe hårfarger; så han sa: "Jeg synes dem skal bestemme det selv; go for it, og kjør på. Send bilder!" 

 

De ble så stilige at jeg har ikke ord. Ja altså, jeg er nok en mamma som kommer til å akseptere det meste av hårfrisyrer og klesstiler med årene. Allerede nå får de slå seg løs og være seg selv. Både hva angår klær og hår. Minsten og skolegutten min var skikkelig ivrige nede på badet her i dag, og nå er de superstolte. Så stolte at tilogmed dere får se. Men ikke det bildet mamman i huset hadde lyst til å vise frem; nei dette bildet over her er nøye plukket ut av gutta selv.

 

Tusen takk for sommerfrisyrer, tante Silje, you rock bad ass! 

 



 

Tarot endret mitt syn på framtida

 

Jeg hører du snakker om han som gikk på vann, og tenker; jøss, det har jeg også gjort. Da var det vinter og snø, og vannet hadde frosset til is. Så preker du videre om alle miraklene han gjorde, og jeg nikker respektfullt. For man skal jo ikke stille mange spørsmålene før det blir å anse som disrespekt av religion og sånnt. Nei det er vedtatt ved lov det. At han stod opp fra de døde, han du snakker om, er jo imponerende. Litt av en helt. Ja, det var sikkert en dypere mening ment i børjan, tenker jeg. At årene har gått, fem fjær har blitt til både 10 og 20 høns, det er jo så. Men at det eneste hukjønnet her er høns, mens helten er en hanne, vel ...hmm, feministen i meg vrir seg. Skal innrømme det. 

Men heeey, for all del; jeg respekterer den trua di.

Så hva med å respektere min tro? Hva med å innrømme at det jeg har erfart og vet hva angår tarot, ikke handler om overtro som vannvandring eller magiske viner? Ikke bare tror jeg, men jeg vet utfra en tidslinje på 9 år hva tarot gjør for meg.

Tarot er ikke spådom.

En profeti er en spådom.

 

Slikt handler ikke tarot om. Et tarotlegg er ingen profeti. Tarot veileder. Og straks du har fått innsikt i en både betente og friske deler i framtidens veier og blindgater, kan du endre retning. Forandre det ved deg selv som driver deg dit. En profeti kan ikke endres på.

 

Det er ikke mange prosenter av hjernen vi bruker, utfra de 100 % vi har. En tarotkortstokk er hjernens redskap, og tar i bruk arketyper for å veilede deg. Det kan ligne litt på å legge sammen fortidens to og to, og så holde opp framtidens 4tall klart og tydelig for deg å tolke, menmye mer retningsbevisst. 

 

Rent arketypisk har tarot føtter innom psykologiens mørkeste, mest gjemte kriker og kroker, og beveger seg svært lite over i overtroens mer ymse fantasiland. 

 

Carl Gustaf Jung viste oss en verden som bestod av persona og skyggen. Persona er den deg du utad framstår som i fasade, ovenfor andre. Skyggen er underbevisstheten din. Den delen av deg som ingen andre ser, som er så skyggebelagt at du ofte ikke ser selv heller. 

Kanskje er du innerst inne en kriger, en som aldri gir seg og som med godt mot står oppreist gjennom siste slag. I tillegg er du kanskje en person som liker arketypen "den lange reisen". Men i persona har du latt hendelser og opplevelser påvirke deg selv mot engstelse og flyskrekk, samt angst for all kollektiv trafikk. Dessuten er du så preget av dårlig selvtillit pgr av mobbing, at du lar alle ta ordet og de andre får vinne alle slags diskusjoner. Så du reiser ikke, og du kriger ikke. Da blir det kræsj, fordi du innerst inne er er reisende kriger med både spenningstrang og sans for en selvsikker diskusjon. Alt dette er i bunn og grunn ren psykologi. 

 

Tarot 56 kort med et tillegg av 22 kort som man kaller den store arkana. Den minste delen av kortene kalles altså "den store" arkana, mens de resterende kortene kalles den lille arkana. Dette fordi delen med 22 kort numerert som 0 til 21, handler om de store hendelsene i livet, mens den lille arkana handler om de hverdagslige hendelsene.

I den lille arkana finner vi både numererte kort fra ess til 10, samt hoffkort, innen staver, begre, sverd og mynter. Staver kan ta fyr, og symboliserer element ild. Horoskopets ildtegn faller inn i mønsteret, på lik linje med at psykologiens arketyper titter frem i den store arkana. Begre kan fylles med vann, og vann symboliserer følelser. Sverd kan fekte gjennom lufta; ergo står der for luft; og tanker. Logikk. Mynter er kan graves ned i jord, og faller ned i elementet jord. Det materielle. 

 

Mens mange ligger og leser ei bok eller er blad på senga, hender det seg at jeg sittet og legger et par tarotlegg på sengekanten for å veiledes dybdepsykologisk  numerologisk, elementært og astrologisk. Sorry, men jeg finner så mye mer glede i disse eldgamle kortene som kan spores helt tilbake til 1400-tallet, mer givende enn mye annet. 

 

Jeg var også en skeptiker, men årene lærte meg altså å sakte men sikkert tie, og stille akseptere at symbolikken i tarotkortene vrir tankene mine over på intellegent tenkning omkring framtida. Det hender seg at jeg legger tarot på venner, men da er der gratis, og ved hjelp av danskeboka mi. Jeg trenger mange flere år før jeg har øvd meg nok i å tolke tarot.

 

Så tro for all del på at det blir lys over rødvinsvannet straks du har vandret på is og stått opp fra de døde. Jeg skal ikke håne deg. Men tro nå ikke at kortstokken som jeg heller tror på, handler om spådom og magi. Disse vakre bildene på disse nyttige kortene er så mye mer enn bambus, og noe helt annet enn bimbam.

 



 



 

Løvetannbarnet alle misforstod: Den sanne historien om Lotte Hoel

 



 

Stjernene. De fjerne stjernene på himmelen kan aldri bli så ensomme som ei lita jente på rommet sitt. Verdens klokke viser tidlig nittitall, og en ung sjel blir raskt altfor tidlig voksen under nattehimmelen. Hun er så misforstått, og så alene. Et løvetannbarn. Hun er et løvetannbarn nedi grøfta som ingen ser. Noen barn har så mye større utfordringer å forholde seg til, og knekker nesten sammen, men reiser seg gang på gang. Dette er samfunnet`s små løvetannbarn.

Ei lita pie gråter. Fortviler, skriker inn i puta si og hulker desperat. Urettferdigheten river henne i fillebiter. For hun vet det så godt nå; de andre barna har det ikke som henne.

Ofte under stjernene, på det lille pikerommet, krymper hun alt det vonde og kaster dem ut i det usynlige intet, inntil hun sitter igjen med en eneste bekymring: Hvis hun hopper fra brua på Okstadøy, er den høy nok da? Kommer hun til å overleve? For det vil hun ikke. Hun er en liten jente som bare vil dø. Så mange ganger vil hun bare forsvinne, selv om hun ikke engang har fylt 12 år enda. Fred. Hun vil ha fred. For hun makter ikke mer nå.

 

Kanskje hun burde hoppe fra Bjørndalsbrua heller. Den er iallefall høy nok. Men hvordan kommer lille henne seg opp dit?

 

Ingen vet, og ingen ser; tanker i et lite barnehode som allerede har opplevd mer i sitt unge liv, enn så mange voksne mennesker. Voksne. Det er så mange av dem som er slemme. Er de voksne på ordentlig da, når de er ekle?

 



 

Dette er historien om Lotte Hoel, ei sterk og tøff dame med en ufattelig tung bagasje å bære på, som hun bærer med stil. For hun holdt ut, og klamret seg fast på den farligste planeten i hele universet, og overlevde. En vinner. Kjent som landets første kvinnelige Norgesmester i poker. Nå, Norge`s nye star, og å finne sammen med Deepfrost på Viral-listene på Spotify med låta "Everybody go dumb"

 Mye av det hun har å fortelle her, har Lotte aldri snakket om. Jeg advarer om sterke inntrykk, i en ærlig og åpen historie der alt er selve sannheten. Everybody go strong for Lotte.

 

Skolen ringer ut for aller siste gang for dagen. Dørene låses, og alle ungene går hjem. Noen til boller. Noen til middag. Eller kakao. Kanskje til en varm voksenklem? Andre til brødskiver med pålegg på. De aller aller fleste til ei varm stue og et trygt soverom. Lille Lotte kjenner sulten gnager i magen. Som vanlig er hun redd også, nedi den lille magen sin. Det er hun alltid. Alltid redd. Men tøff og sterk som en ekte løvetann.

Sulten. Hun er så sulten. Men mamma bare låser døren og går. Hun har en ny kjærest som hun holder i hendene. En mamma som virker fjollete forelsket. De skal ned til Trondheim sentrum, og Lotte får som vanlig beskjed om å holde seg ute. 

Den lille jenta vet det dreier seg om mange timer før mamma kommer ruset tilbake. Det er lenge til hun får komme inn i varmen, så hun forsøker: "Men mamma du kan ikke dra fra meg her. Jeg ....jeg fryser.."

Men mamma kan.

Det var kaldt, og nittitallet hadde tatt grep om verden med ny frost. Iallefall for et lite barn som ikke engang kunne sette seg med leksene i oppgangen, for da ble de voksne naboene sinte. Denne dagen var det nesten så fortvilelsen i den lyse jentestemmen hennes overtalte en fjern mamma, da Lotte på ny ropte :"Nei mamma, vær så snill, jeg er sulten jo, kan jeg ikke få bli med dere i det minste? Vær så vær så snill..." 

Mamma stopper og ser seg tilbake. Nøler. Lotte aner håp. Men nei. Mamma går fra henne igjen. Hvor langt unna kan man komme det å føle seg verdifull? Jo, et løvetannbarn vet: lengre enn stjernene på nattehimmelen.

 

I slike stunder fikk Lotte god tid til å sitte å tenke ute. I dag fikk hun ekstra lang tid til tankene sine, siden mamma skulle være borte lenge.

Hun hadde prøvd. Ja hun hadde virkelig prøvd å være flink. Men det var aldri bra nok. Vasket hun ikke koppene hver bidige dag? Jo hun gjorde det. Men. En flekk på et glass, og et umenneskelig helvete brøt løs. Gulvene også. Hun var så innmari lei av å vaske og støvsuge, men hun gjorde det jo. Rastløsheten drev henne til vannvidd, for hun kunne aldri vite.

 

Men hun hadde alltids broene. Ja, ble det verre nå, fikk hun bare hoppe. Uansett burde aldri noen få vite om den grusomme hemmeligheten hun bar på. Ingen! Ingen måtte vite! Hun skammet seg noe så langt ned i den ustø grunnen under seg. Langt der nede lå hemmeligheten begravd.

Oppå det hele kom disse uforutsette husarrestene pressende på henne, selv om hun prøvde å balansere den forbanna linen. Da, hvis hun fikk husarrest, var det fare på ferde. For da måtte hun droppe sine eneste gleder; fotballen og torsdagsklubben. Det måtte bare ikke skje, så hun balanserte mer og mer krevende og konsentrert for hver dag som gikk. Hun og askepott, i hele vide verden.

Det er bare det at en narkoman mor ikke evner å holde balansen som må til for å kunne gi omsorg til sitt barn. Lotte kunne få husarrest i hele 14 dager for et lite menneskelig feiltrinn, og hun ante aldri når bomben slo ned og lagde storm inne.

 

Etter flere timer ute i kulda reiser en trist liten jentunge seg fra Trondheim's kalde bakke, og lusker bort til sin eneste venninne Marianne. Mamman til Marianne, herlige Bente, er den eneste mamman i nabolaget som godtar henne. De andre mammaene vil ikke engang sende barna sine i bursdagene til lille Lotte. 

 

Lotte forteller om Marianne's mamma med glimt i blikket: "Hun kunne steke vafler og koke kakao på en vanlig dag. Jeg trodde seriøst at det var bryllup eller bursdag eller noe, men det var visst bare en vanlig dag. Der fikk jeg mat, og de godtok meg som jeg var. Akkurat som den guttejenta jeg var."

 

Barndommen kommer, dagene går. Lotte slikker daglig sine mange sjelesår.

Det skal skrives, at etterhvert ble vår lille venn Lotte lita, stor nok til å klatre opp takrenna. Slik kom hun seg inn i varmen. Men da gjaldt det at mamma var i godt humør da hun kom hjem. Da sa hun bare: "Di klatremus altså.." Var hun derimot sur, ble det husarrest. Den usikkerheten i barnebrystkassa var prisen for varmen, i velferdsstaten Norge.

 

En gang er Lotte skikkelig flink til å gjemme skrinet til mamma for politiet.

Det skrinet med dop i, som bare hun og mamma vet om. Ikke engang stefaren hennes vet om krise-skrinet til mamma. Hver gang politiet dundrer på dørene for razzia, sniker mamma seg elegant unna og henter skrinet. Så gir hun det til Lotte og gir beskjed om nøyaktig hvor det skal gjemmes. Noen ganger skal det bringes til naboblokka, andre ganger gjemmes på Lotte's rom. 

Denne gangen hadde ikke politiet ransakingsordre, men de trengte seg inn døra likevel. Lotte hadde ikke rukket å gjemme dopet til mamma under senga si, slik mamma hadde gitt henne beskjed om. 

-"Jeg husker det så godt.." forteller Lotte: "Jeg rakk bare å gjemme det skrinet under puta mi. Da politiet kom inn på rommet mitt; og de var høflige altså, da tittet de under senga mi. Hvis jeg hadde gjemt det der mamma sa jeg skulle, hadde de sett det. Da hadde jeg vært flink, og jeg fikk sitte å stryke og kile mamma i hodebunnen etterpå. Ja da var hun fornøyd med meg"

 

Ingen visste hva lille Lotte bar på, og hun skjulte det etter aller beste evne. Ingen, ingen, måtte vite det grusomme som hun gjorde. Som han gjorde, men som hun følte var hennes feil. Skammen pakket inn en kullsvart hemmelighet. Sorgen festet en sten på den, og tårene på puta druknet den. Gjemte den. 

Mørke krefter tar grep om et barnesinn, og tryller. Allerede på slutten av 80tallet begynner den gamle mannen på 53 år å trylle. 

For stefaren til Lotte har en onkel på 53 år, som de besøker på Rissa annenhver helg. Han tryller virkeligheten om til såkalt samvær og kvalitetstid for ei lita pie som strengt tatt virkelig behøver å bli sett.

Så han ser henne.

Han ser henne, og sørger for at hun må tre inn i en forbannelse som bare han kan kontrollere. 

Den lille sterke jenta ropte aldri. Ja, for hun må ha vært sterk som greide å motstå den desperate trangen til å hoppe fra ei bru. Nei, hun ropte aldri. Og hun ba aldri om nåde. Hun trodde det var slik det skulle være.

Det hadde jo vært slik så lenge hun husket. Og siden den første gangen han gjorde dette ekle var da hun bare var 3 år lita, husket hun ikke lenger i tåka, den første gangen han startet å trylle forbannelse.

Hun fikk være prinsesse resten av tiden hun var sammen med ham. Han tok henne med på turer. Det var martna en gang i året i Trondheim by, og mange andre anledninger som ble til timer der en voksen ga henne oppmerksomhet. Dette trengte den lille jenta sårt og inderlig.

Men hun trengte ikke det andre. Prisen for oppmerksomheten fra en voksen.

Det andre. Det forbannede fæle. Det varte bare en liten stund, og hun bet tennene sammen i smerte. Det var så vondt, det han gjorde mot henne. Men hun holdt ut. Snart fikk hun være prinsesse igjen. Og han ga henne 200-1000 kr. Som mamma tok, mens hun sa: "Du er for lita for så store penger du, vet du, Lotte.."

Den eldre mannen sa med bestemt og myndig stemme: "Lotte! Du må aldri si dette til noen. Mor di blir sint på deg da." 

 

Alvoret sank stille inn i et lite sinn. Lotte skjønte at dette var noe hun måtte tie om for alltid. Evig og alltid. Et lite barn kan tåle mye, uten å i det hele tatt egentlig greie å noensinne egentlig bære det alene. Lille Lotte snappet etter pusten og prøvde å vakle videre. Hun hadde alltids broene. Ja hun hadde en utvei klar. Hun kunne hoppe. Stupe i døden.

 

For et barn som aldri ble sett, som aldri fikk oppmerksomhet, ble store deler av samværene med stefarens onkel på nærmere 60 år, altså også fylt med det fantastiske faktum at noen endelig så henne. Etter dager der hun var usynlig. 

Det var bare det, at de, for Lotte, forferdelig pinlige og ekle, overgrepene, skjedde overalt under disse samværene. De var liksom to som lusket rundt med en stor og fæl hemmelighet som ingen visste.

-"Det var så flaut. Han tok på meg bak buene å martna'n, og jeg husker hvor ekkelt det var. Hvordan jeg inderlig håpet at ingen noensinne fikk vite dette om meg. Jeg fryktet at noen skulle se oss. Ja tenk hvis noen så oss, da ville verden ramle over meg i skam." 

 

En skam kan være så viktig for et barn å skjule, at det gjør alt for å bære det alene, heller enn å si det til de voksne. Dette måtte Lotte gjemme for alle. Sammen med mamma's skrin. Like viktig som hele resten av tilværelsen, og mere til, måtte hun gjemme denne hemmeligheten bedre enn noe som helst skrin.

 

Vi skal reise tilbake til en juleveld Lotte aldri kommer til å glemme.

 

I de fleste stuer er kvelden preget av rødt, gull, glitter, god mat og kos.

 

Men i ei sørgelig stue i Trondheim prøver to livredde jenter å forstå hvordan de skal takle julaften. Lotte er13 år. En ruset mor raver rundt og velter ting mens hun snøvler. Det er heroinen som styrer jula i denne stua, og Lotte prøver å ta vare på mamma som sjangler rundt i timesvis. Heldigvis er søskenbarnet til Lotte der sammen med henne. Hun er bare 9. Mamman til Lotte faller på tebordet og slår seg, og barna forsøker å trøste. Lotte har prøvd å lage noe god mat, men gaver har de ikke dette året.

 

For de andre barna i Trondheim by, er det gavepakkene som er det viktigste denne kvelden. Om de er myke eller harde. Og det burde det også være for ei fortvilt lita pie med altfor mye ansvar på skuldrene sine. Men noe ganske med alvorlig er i ferd med å mørklegge selveste julaften.

Alltid er hun redd, den lille tapre jenta, men når mamma er ruset er hun ekstra på vakt. Også denne julekvelden. Moren kan bli så sint. Så sint at hun knuser ting.

Plutselig er det ramme alvor, som så mange ganger før. De to jentene greier ikke å vekke Lotte's mor.

 

Mamma forsvinner. Forsvinner fra dem på ekte. Angsten barna kjenner kan ikke forklares. Selv om Lotte er vant til dette, vet hun aldri om mamma overlever.

 

To livredde jentehjerter banker heftig inne i en ambulanse på vei til St Olav sykehus. Nå ringer jula inn, og de trygler og ber om at mamman til Lotte sitt hjerte også må banke videre. For nå holder ambulansepersonalet liv i mamma. Men de snille, nyktre voksne folkene i ambulansen, de er jo ikke der i hverdagen. Dør du nå mamma? Mamma, dør du? Og hvis du overlever, kan du slutte å ruse deg? Slutte å bli så rar og slem? Kan du bli den mamman jeg ønsker meg? Slutte å forsvinne? Jeg er redd du en dag forsvinner for alltid.

En god jul kan man ikke påstå at det var. Men Lotte's mamma overlevde iallefall den natten.

 

Lotte`s stefar er kleptoman, og hjemmet er alltid fylt opp med biff, raider, toffefee og tyggis. Men Lotte får ikke røre. Samme hvor sulten hun er, må den lille magen hennes bare rumle videre. Det er ikke aktuelt med goder for barnet. På den gode trygge skolen åpner hun matpakke på matpakke med en eplestump og en gulrotbit oppi. Lærere og vaktmestre minnes henne som jenta med gulrota. 

-"Man skulle tro du alltid var sulten Lotte.." kan de bemerke i ettertid.

Da svarer Lotte: "Ja. Jeg var vel det da."

I Trondheim gikk ei jente på nittitallet rundt omkring og var konstant sulten. Hun hadde to typer vondter i magen: Sult og redsel. Heldigvis var hun elevrådsleder og fikk styre salg av melk og yoghurt. Slik kunne hun ta seg en yoghurt og en melk hver dag. Yes she did, survivor kid. 

Vi aner ikke om moren var i stand til å forstå, fatte, begripe eller i det hele tatt forstå hvordan Lotte's rumlende mage føltes for den engstelige lille pia. Hvordan hun egentlig hadde det. Men hun burde. Skulle begripe at jentungen måtte ha mat. Hun var i vekst. Og ikke bare vokste det usynlige løvetannbarnet, men hun som alle mennesker måtte ha mat for å overleve. 

 

Lotte vokser til, og blir smertelig klar over at hjemmet hun bor i er totalt forskjellig fra alle de andre barna sine hjem. Urettferdigheten river i hjertet hennes hver dag. Den lille lyse stemmen forlanger ikke mer. Hun bare godtar. I stedet bruker hun stemmen sin til å synge på skolen. Snart skal hun synge foran alle foreldrene og barna på en forestilning de skal ha på skolen. Hun gleder seg enormt. Det betyr så mye for henne å få synge for dem med den fine stemmen sin. Nittitallsgudene skulle jaggu vite at hun hadde øvd. Masse. Hun hadde øvd på en spesiell sang som hun skulle synge foran alle med den lyseste, fineste stemmen hun kunne gi dem.

Stefar i hjemmet har en spennende skuffe med masse stimorolpakker oppi. Lotte stjeler tyggis og deler ut til medelevene sine på skolen. Hun vil så gjerne glede dem. Men en dag finner hun massevis av ferdigskrapede vinnerFlaxlodd i denne skuffen. Hun tenker at foreldrene har tatt vare på disse. Spinket og spart over tid. Det kunne vel ikke skade dersom hun tok et vinnerlodd verdt 20 kr? For 20 kr kunne hun kjøpe seg 9 raider.

På Bunnpris blir det stor ståhei. De spør kvasse spørsmål om hvor hun har funnet loddet, og Lotte berger foreldrene med å si at det ble funnet på gata. Nok en gang tar hun seg av fasaden. 

 

Jeg spør om Lotte har noen lykkelige minner fra barndommen sin. Hun svarer smilende: "Flere har spurt meg om nettopp det: Lotte kan du huske noe som helst positivt? Og de er to ting jeg har i minnet; da jeg fikk ta meg av mamma, og trøste henne fordi hun hadde angstanfall, og de gangene jeg hadde vært flink og fikk sitte i sofaen sammen med henne og kilestryke henne i hodebunnen."

 

En liten fuglunge med brukne vinger. Vinger som brakk fordi de voksne lesset på alt for mye ansvar og vonde opplevelser på dem før de i det hele tatt ble brukt til å fly. Helt fra hun var bitte bitte lita. Et løvetannbarn visner uten solskinn. Men kanskje, en morgengry, at sola endelig kan skinne på henne?

 

Nå kom hun seg ingen steder. Nei hun visste ikke engang hvordan hun skulle greie å komme seg opp på Bjørndalsbroen. Med brukne vinger klarte hun ikke engang å ta livet sitt. Hun var fanget her. Det var bare å resignere. Å godta det.

 

Dagen går som vanlig, og Lotte's hverdag er i virkeligheten som hentet ut av en film. Manus og replikker er forutbestemt av en ekkel gammel mann, og det er bare å holde filmen skjult for alle. Det som hittil har vært sørgelig drama, skal snart gå over til en skremmende thriller av en actionfilm. I kullissene skjer ting som den lille jenta ikke aner noe om. Det koker rundt familien, men lotte er vant til heten, så hun merker det ikke. 

 

Mamma og stefaren krangler, som vanlig. Heftig, sådan, og Lotte hører alt. Nå er hun 12 år, og skjønner det meste som foregår. Åååh, hvis de bare kunne slutte. Dette soverommet, denne senga, er ikke hennes trygge arena. Det er skolegården, fotballbanen og torsdagsklubben som er det. I kveld krangler foreldrene verre enn noensinne, og Lotte presser puta hardt rundt hodet så ørene får slippe å lytte til en ødelagt voksenverden. Det brister nok en gang i det lille løvetannhjertet hennes. Hun er fanget her, og vet ikke at det er den aller siste kvelden hun ligger i den senga og gråter. Hun sovner.

Det er stille når Lotte våkner. Stefaren har reist sin vei, og mamma sover ut rusen som vanlig. Lotte er vant til å ordne seg selv om morgenen. Hun fikser en stakkarslig matpakke, og går til skolen. Der inne i skoleområdet blir hverdagen igjen normalisert for noen timer. Klokken 12.00 vil rektor snakke med henne. -"Lotte, du må dra hjem til din mor!"

Mamma er oppspilt, og tar med seg Lotte på hotellet i Olavskvartalet. Det forlater hun sin datter som så mange ganger før, og overlater henne til seg selv. Etter en stund kommer hun tilbake med en fremmed mann, for så å stikke av igjen.

Alene. Helt alene i hele verden. Men slike små løvetannbarn biter tenna sammen og holder ut både storm og regn.

-"Det var folk nede i lobbyen der hele tiden, så jeg opplevde dette tryggere enn alle de gangene jeg ble forlatt hjemme alene eller ute alene. Nå kunne jeg gå ned til lobbyen og prate med de voksne der nede." forteller Lotte

En liten barnekropp, forlatt, rastløs og redd. Pratsom og alene. Noe skurrer, tenker de voksne som jobber på hotellet, som forøvrig gjør en glimrende jobb denne natten. De ringer barnevernet. Tar grep. Stusser på hvordan mamman til jenta kan la henne være der alene hele natten på denne måten? Men Lotte får ikke vite det. De opptrer profesjonelt, det ser hun tilbake på i voksen alder.

Den natten var Lotte våken, og skulle nok ønske at de kunne bodd på hotell hele tiden. Var det noe hun trengte voksne til, kunne hun jo rusle ned til lobbyen. Vennlige mot henne var de også.

 

Klokken fem på morgenen dukker mamma opp. Barnevernet også. Og politiet. Men tenk, mor greier å prate seg ut av dette. Hun leker omsorgsfull mamma og sier til Lotte foran dem alle: "Lotte, nå skal vi reise til Lanzarote. Det du alltdi har drømt om, jenta mi. Selveste syden."

 

Det er vanskelig for voksne Lotte å snakke om både turen til Lanzarote og tiden etterpå. Derfor fattes det nå i korthet, i respekt for en gammel sjel i en ung kropp som tross alt overlevde all motgangen:

Skammen over den rusa mamman sin, gnager den lille jenta langt inn i hjerterota. Den fremmede mannen fra hotellet er med, og de to voksne oppfører seg merkelig. Vel framme i en kritthvit leilighet på lanzarote blir Lotte 12 år, igjen overlatt til seg selv etter en bråkete natt. Denne gangen i dagesvis, uten mat og uten penger. 

Lotte husker. Hvit mur. Blå striper. Spisebord i glass med svarte påler. Kjøkkenbenken uten mat. Orange nittitallspreg. Naboen på rommet oppe hadde byttet rom etter den første bråkete natten. 

Ensomheten grep om henne, og hun tilbrakte dagene rundt bassenget utenfor sammen med nabojenta. Hun fikk litt mat av familiene hennes.

Men mamma, hvor er du? 

 

Etter flere dager kommer mamma og den fremmede mannen tilbake. Lotte hører skrik, høye rop og bråk innefra. Hun går inn og ser at mannen voldtar mamma. 

Det ligger sterke krefter i redsel, og du skal ikke undervurdere en 12 år gammel jente som livet har herdet, hvis du rører mamman hennes. Lotte hopper på mannen og gir ham rundjuling.

-"Jeg banka han gul og blå rett og slett. Og det er ikke noe jeg er stolt av nei. Han datt i bakken, og jeg prøvde å trøste mamman min." 

Leiligheten på Lanzarote stormes av 7 menn i millitærdrakt med store våpen. Lille Lotte tenker at nå blir noen drept. Mannen hun nettopp har banket i mammaforsvar, blir sendt til sykehuset.

Man skulle tro den uskyldige lille pia hadde blitt ydmyket nok nå, men livet hadde mer på lager for Lotte. 

 

Mamma tenner en sigarett på flyet hjem. Hun snøvler og lukter rusa. Lotte prøver å stoppe henne fra å røyke. "mma du kan ikke røyke her. Vi er på flyet nå.."

Mor brøler til henne, foran alle: "Hold kjeft di lille hore! Du har ødelagt nok, og nå skal du ikke belære din mor!"

 

Lotte blir stille. Så sier hun, nesten like stille: "Tenk at alle de voksne på det flyet bare kunne sitte og se på hvordan mamma behandlet meg, uten å gripe inn? Det gjør fortsatt vondt den dag i dag. At de ikke brydde seg."

 

Vel fremme på Værnes flyplass blir flyet omringet av politi. Nå forstår Lotte skamfull at de er der pgr av henne og mamma. Inne i tollen må mamma undersøkes, og det verste er at de undersøker Lotte på lik linje med mamma. Det er grusomt ydmykende, og det en nesten så den lille jenta ikke holder ut. Et toll-overgrep skjer, der den mindreårige jenta nok egentlig hadde rettigheter på mer verdig behandling med kyndig helsepersonell til stede. De tar på steder i kroppen hennes som ikke kjennes greit, og dette glemmer den lille jenta aldri aldri.

Barnevernet griper inn, og en altfor sen omsorgsovertakelse finner sted. Omveltningen er et faktum, og Lotte får ikke engang hente skolesakene sine når hun spør de ukjente menneskene. Hun kunne sluppet alle disse traumatiske hendelsene. Alt de behøvde å gjøre var å lytte til de ansatte nede i lobbyen på hotellet i Olavskvartalet før denne forferdelige sydenturen.

 

Så hva gjør man da, med et ødelagt barn, mer fortvilt og suicidalt enn det mørkeste av allle mørke hjerter? Hvordan helbreder man, og hvordan tar man vare på? 

Jeg vet at dette blir lest av mennesker som jobber innen barnevern. Det jeg nå skal skrive, river meg i hjertet, skal dere vite. Jeg håper dere lærer av denne historien. Håper at dere tar vel imot voksne Lotte sin historie, og lar henne vise dere veien inn til et løvetannhjerte.

For det som nå skjedde, helbredet i sannhetens navn intet løvetannbarn. Det som nå kom til å hende, var bare trist. 

De satte henne først fra seg på et blått rom med en seng og en vask. Der skulle hun bo. 

 

Inne på tinghuset tilstår en 60 år gammel mann sine grusomme synder. Lotte kalles inn på teppet og avhøres. Barnevernet lar 6 menn grille og filme den redde lille ungen, i det hun blir kjent med et annent slags overgrep: Ubehaget når nye høyder i det hennes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt.

Han som misbrukte henne er jo av samme kjønn som dem; de store menneskene som nå griller henne med spørsmål. Spørsmål om den største skammen en kan tenke seg for Lotte, 

Nå må hun livredd sitte og krympe seg foran disse andre voksne mennene, mens hennes store hemmelige skam brettes ut. Hun er så flau, så flau. Så ødelagt.

 

Saken havner på 1. side i VG. Lotte gjemmer seg bak landet`s siste side og synes innmari innmari synd på den gamle mannen som må i fengsel pgr av henne. Følelsen av å ha gjort noe skammelig galt forsvinner ikke straks en pedofil har tilstått. 

Nei. Man lar ikke 6 menn avhøre en skadet unge på denne måten.

 

Lotte hadde et eneste ønske av barnevernet. Hun tryglet og ba.

Dagen etter skulle nemlig skoleforestilningen finne sted. Og så hun som hadde øvet seg så mye på sangen sin.

Året er 1999. På en skolescene i Trondheim by står ei spedbygd pie og synger yndlingssangen sin med vakken lys stemme: "I'm a big big girl, in a big big world, i'ts not at big big thing if you leave me. But I do too feel that I do too will miss you much. Miss you much.." Lotte synger Emilie's "Big big world" med den fineste stemme man kan tenke seg.

De voksne gråter. Barna også. Lotte tror hun synger dårlig siden de gråter i salen. Det den lille tøffe jenta ikke vet, er at alle vet. Alle de voksne, og alle ungene, vet at barnevernet har plassert henne på barnehjem. 

"Jeg ville aldri stått der og sunget den dagen hvis jeg hadde visst det..."

Barnevernet lar personvern være tilfeldig, og den lille jenta får med seg minner som senere skal komme til å plage henne enormt. Den flaue skammen, så tung å bære.

 

Glemme kan hun aldri. Men hun kan akseptere og tilgi. Friskt i minnet er den dagen mamman hennes lurte henne til å tyste på stefaren. Det var alt det verdifulle tjuvgodset på loftet mamma ville hun skulle si fra til politiet om. Stefaren ble sittende i fengsel, og var ikke blid på Lotte etter dette. Hvordan kan voksne mennesker noen gang forstå katastrofefølelsen i et ungt, sultent løvetannhjerte som gang på gang blir ydmyket, blottlagt og avkledd? Det var aldri noen som forstod lille Lotte. Hun måtte lære seg å svelge kameler store som fjell, og ikke gråte over all den spilte melken hun aldri fikk drikke. 

 

14 år kommer og går, og vår lille venn helbreder sine sår. 

Det er en vakker lørdag i februar 2012, og Lotte spiller freeroll poker. Hun er en voksen selv nå. 26 år og vakker som en rose med et løvetannhjerte. Det tikker inn meldinger fra en kompis med råd og tips. Han anbefaler henne å spille finalebordet og gå for å vinne NMtittelen. Hun vet at kameraten vet hva han snakker om hva angår satsing av alt, for han er en kjent idrettsstjerne. Hun er vant til å sky media, og avslå alle spørsmål om uttalelser og intervjuer når det gjelder kompisen sin. De kan sitte i en bil på vei til arrangementer. Telefonen til Lotte kan ringe, og pressen spørre i vei. Hun kan setningen: "Ingen kommentar!", og er lojal mot vennene sine. En gang spør hun en journalist over telefonen hvordan han vet at hun sitter i bil med vennen. Da får hun til svar at han sitter i bilen ved siden av, hvorpå pressefyren vinker til henne.

Nå sitter hun altså her med pocerface og kjører på i finale.

 

Det var kaldt denne dagen også. Akkurat som de kalde dagene hun ble låst ute som lita pie, hadde vinteren tatt grep om Trøndelag. Men nå var hun inne i varmen på ordentlig. Og hun vant. Hun vant ikke bare halve, men hele kongeriket. Alle kunne gratulere henne som første kvinnelige Norgesmester i poker denne februarkjølige lørdagen, og hun hadde nådd et mål som betydde mer for henne enn dette kongeriket kunne vite.

 



 

En utslitt mor ligger på St Olav, og gir sakte men sikkert opp. Datteren har tilgitt henne i hjertet sitt. Det er på tide å dra nå. Noen ganger må man til himmelen før man lærer av sine feil. Og vi må nok prøve å forstå, at det er det offentlige som må pusse og gnikke på riket, til det blir bra nok for de små barna. Og da må vi lære av Lotte, som såvidt fikk møte den egentlige pappan sin. Han tok sitt eget liv før hun fikk blitt kjent med ham. Det var aldri noen grunn til at mamman hennes skulle nekte jenta å se pappan sin, derfor er dette en hjertesak som Lotte nå brenner for: Barn's rett til å kontakt med pappan sin.

Lotte. Lotte som sa farvel til mamma med aksept og tilgivelse i hjertet. Lotte som tok altfor mye ansvar. Lotte som hold ut, selv om alt hun ville var å forsvinne. 

Lotte, som vant hele riket, og snudde en umulig situasjon til en lørdag full av muligheter med ruter J og hjerte K! Som reiste seg opp og sang på nytt, og denne gangen for hele verdens virale Spotify.

 

I dag går hun gjennom sine dager trygt og godt sammen med sin høyt elskede kjære Erik, og hunden deres Nalah. De giftet seg sommeren 2016, og da vant hun selve premien sin: prinsen! Vår pokerdronning er fortsatt ei guttejente. Liker å fiske og tør å si ting rett ut. Hun har utviklet en enorm rettferdighetssans pgr av barndommen, og er en sterk og lojal dame som gjerne tar kampen for barna i samfunnet. 

 

Kjære Lotte. Jeg er deg evig takknemlig for at jeg fikk lov til å reise tilbake og sette ord på dine tunge måneder og år. Du er slik en heltinne, vet du det? Din historie vil bli lest av mennesker som jobber med barn. Små barn, som trenger din styrke og din innsikt. For å skrive din historie med mest mulig innlevelse, har jeg lytter til sangen din, og andre nittitallslåter. Jeg har spist mindre for å kjenne på sulten du følte, og jeg har latt tårene trille fritt. Jeg kjente på hvordan sulten kunne gå over fordi jeg var så sulten at det gjorde vondt, for så at sulten kom tilbake for fullt etter en stund. Vondere og verre. Men jeg er en voksen dame. Du var et lite barn. I tillegg er din historie skrevet twice; en for hånd, og en utviklet her inne på forbipolene.blogg.no, samt gjort ferdig flere måneder etter originalen ble skrevet. Steelwoman, YOU ROCK

Kjære Erik. At akkurat du er mannen til Lotte, gjør så godt å tenke på i det jeg skriver historien til din lion tooth. Endelig bor hun sammen med en som hver dag gir henne den respekt og all den kjærlighet hun fortjener. Dere får meg til å tro på soulmates og ekte kjærlighet.

 

For å bli bedre kjent med Lotte, ta en tur innom her: http://m.lottehoel.blogg.no/

 

Skrevet av Helene Dalland: Et verk for Lotte Hoel.

 



 

Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp



 

Det er sommer igjen, og vi skal fise gjennom den på en overlykkelig solstråle, ikke sant? Vel. Det er er hinder for min del  Jeg blir grønn av misunnelse på menn. La meg forklare. Det handler om pupper og to hijaber kalt BH. "Behå". Et like tregt ord som "mensen" og "peemmess". Jeg er nemlig provoserende klar over følgende: Dersom jeg midt i en eller annen by her til lands hadde befridd puppene mine fra innestengt hete og unødig puppesvette, ville jeg fått bot for blotting.

Selvfølgelig! Tenker du. Makan til oppførsel! Blotte seg liksom, nei fydda.

 

For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could'nt care less. Dette er matfat. Ya hear me? MATFAT.

 

Kom, la oss gni det ytterligere inn: Det er en slik svett og varm sommerdag. Jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakket mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber.  Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med S og E og X å gjøre. Ja, altså, that is: ...selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Assosiasjonene kan like gjerne handle om melk som surner i heten, når man ser slike pupper. Hva har en opphetet og potensiell melketank med S-ordet å gjøre.  

Men sorry mann. Jeg dekket meg til og tar hensyn. Siden du har bestemt at babymaten min har noe med deg og dine fantasier å gjøre; tar jeg hensyn til dette.

 

...altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk.  En lang kø. Så begynner jeg å sense litt klamhet, Før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1 2 3 4 5 .. 6  splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på. Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de så gjerne driver og viser meg? De to knottene. "Bryst"-vortene.... Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?

 

 Jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære; ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐  Mine to pupper kan skape en hel verden av menn.

 

..men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn? 

 

Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens sendt til avhør. Jeg hadde blitt innlagt på flekken pgr av "Blotting" og "syke vrangforestillinger". (Skulle vist fram den svette fæle vranga på "behå'n" i samme slengen.) Rundt meg hadde Larsons gale menn stått med store runde øyne og nakne overkropper, uten å greie å regne ut pupp pluss plupp.

 

For noen mener melkemaskinene mine er objekter. 

 

Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også. 

 

Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som folk mente og trodde på før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake, og takke gudene for at den gammeldagse trenden i gamle rare dager snudde. At folket endret lovverket slik at damene rundt dem fikk lov til å FREE THEM BOOBS  👢💅👱  mens menn selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter. Beklageligvis. 

 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at kvinner i sommer- Norge nå kan sprade rundt med nakne overkropper, vi også, slik som menn? Vi vet jo ikke engang hva menn's "pupper" er, annet enn at de ser ut som kvinner's matfat uten mat. Hva søren er nå DET å drive å trampe rundt og vise frem, om ikke vi damer kan trippe rundt og stolt vise frem the real thing; that originale boob go boob? What is the fucking problem? Er det det at mine er større enn dine, dude? 

 

Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene's verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før  😉✌😃👌😄

 

Knekkebrød med mozzarella og hvitløk; et deilig og enkelt alternativ til brød


 

Mozzarella carliknekk er knekkebrød du kommer til å elske, og de er enkle å lage. Det finnes mange grunner til å velge å bake sine egne knekkebrød foran å kjøpe i butikken. Selv har jeg flere grunner. Jeg er en mamma med diagnose bipolar 1, og må innta medisiner daglig for å holde meg frisk. Da er det viktig å spise riktig, både for å unngå  bivirkninger og balansere kropp og sinn. Jeg lever med et strengt kosthold, også av flere årsaker. Jeg spiser aldri brød for eksempel. Mine hjemmebakte knekkebrød fungerer topp for fordøyelsen min, og jeg varierer for å holde det spennende. Helt siden jeg begynte å blogge for 2 år siden har jeg en sjelden gang delt oppskrifter med dere. Sist var det hjemmelaget sukkerfri is, og den kan du finne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1485366248_enkel_oppskrift_p_is_sukkerfri_og_laktosefri.html

 

Versegod, lag dine egne Mozzarella carliknekk:

 

Du trenger: 

1 dl linfrø

1 dl sesamfrø

2 dl solsikkekjerner

1 dl opprevet mozzarellaost

1 ss tagatesse (kan erstattes med annen søtning, eller droppes)

1 ts hvitløkssalt

1 dl vann 

 

Til topping: ønsket mengder tynne hvitoststrimler og litt ekstra strø med hvitløkssalt (for mye salt er ikke godt)

 

Rør sammen sammen alle de tørre ingrediensene. Hell i vann, rør litt mer og la det stå mens ovnen varmes opp ( 180 grader ) Rør inn litt mer vann hvis blandingen virker tørr. Den skal heller ikke være for våt.

Stryk utover bakepapir på stekepkaten, og lag en tynn og jevn flate. Tegn opp firkanter med noe spisst, strø over hvitost og litt hvitløkssalt før du setter mesterverket på midterste rille. Følg nøye med etter 20 minutter. Det går fort over i svidd. Dagens her tok 25 minutter, så ble de sprø og fine. Tror jeg må bake flere i morgen, for her går det unna. De er deilige for ei som savner potetgull å bare knaske på også. 

 

Knekk i vei, og søk sunnhet :)

 

 


 



 

Dette har scientologer og kristne til felles

 

Forskere mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det hadde noe med aliens å gjøre.

 

Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land med hvalen i fiskehalene, for så å fortsette vår utvikling som lusletende aper som begynte å spise kjøtt, som tøydukke Anna, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien. For poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, tassebasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen.

 

Likevel har scientologer og kristne en ting til felles: begge parter tror på samboerskapet.

 

Selv om det aldri stod plakater noen steder på jordkloden med ekteskapsordre og husbyggingsplan.

 

Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru. Det var langt senere at et par mennesker la hodene sine i vått og klekket ut noen idéer om samboerskap og giftemål. 

Jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne. Jeg har ingen samboer som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg og mine deilige uvaner. Ahh. Og det passer meg fantastisk utmerket. Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform. 


Og ikke ti ville hester kunne rikket meg ned fra denne plattformen.

 

Jeg kan se at bladene på trærne er grønne. At vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe telia og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt ved å ringe Canal digital og diskutere med dem også.

Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke,  og har det toppers som det er med å bo alene. 

 

Set føles så godt å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma. 

 

Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er individuelle, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på. 

 

Om jeg virkelig kan skrive A4, fuck you? Watch me: Fuck you A4, I am not with you.

 Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I det aller beste, helt fantastiske målet 😉 

Sannheten om homofobi

 



Du kaller deg "homofob", selv om man aldri hører ordet "heterofob", og det kan nesten virke som om du er både stolt og ivrig av og etter å påpeke hvor "homofob" du er. Fob. Fobi. Jeg ser ikke at du hverken skjelver eller løper for å gjemme deg, men du skal på død og liv ironisere det hele til "fobi", sånn bare for å bruke det mest negative du kan finne. Jeg vet ikke hvorfor du er så feig. Det er ukjent for deg dette med andre legninger, men er du redd alt du ikke kan noe om. Du er ikke utdannet pilot, og kan ikke å fly airplanes. Er du da pilotofob? Eller ingeniørofob? Du kan ikke å danse. Er du dansofob? Lagematofob? Livredd alt du ikke har peiling på? Fobi for alt du ikke kan relatere deg til? Eller stikker dette med homofili så dypt av andre årsaker som du helst skjuler? Hvorfor er det så skremmende at andre ikke er prikk lik deg?

 

🌈🌈🌈 Gay eller ei, samma det, vi skal alle samme vei, både du og jeg :)

 

Se for deg følgende: Et party, mange i rommet, så dukker en mann opp som alle vet er homofil: plutselig blir nesten alle menn innbilske. På en to tre tror de alle sammen at den kjekke homofile mannen synker ned til deres klasse og faller for dem alle sammen. De tror at han, som en edderkopp med spesielle evner kommer til å hoppe på akkurat dem, og spise dem opp i det homofile nettet sitt.

 

Derfor har du homofobi: Fordi du er INNBILSK. Gay's got TASTE, og er du av den innbilske typen er du ikke attraktiv for en classy og bevisst homofil.

 

Av alle ting kaller de dette "homofobi"...   Fobi? Hah, nånei, dette kalles å være urealistisk innbilsk. For hva i alle dager er det den homofile kan gjøre mot dem som plutselig  opp av intet skal være så fryktinngytende? Noen som kan fortelle meg dette? Hva er det som gjør at alle menn som skal være maskuline tøffe menn, på dette partyet,  plutselig forvandles til små forsvarsløse pingler med "store fobier" Og det latterlige er at de homofobe mener de har noe å gjøre med de homofiles private intimliv. Noe så frekt. Som om alle vi andre har noe å gjøre eller noe vi skulle ha sagt med/om DERES private, såkalte heterofile privatliv. Hva de liker og ikke liker å gjøre intimt er både privat og totalt uinteressant. .....Hva mer kan de være redde for disse homofobe, innbilske feigingene? Klær? Gulv? Kjøleskap? Slutt å vær så stupid. Skjønner du ikke at de fleste av oss synes du er pretty damned superteit når du kaller deg "homofob"? Vi gidder ikke engang å bli "degfob". Vi ignorerer deg og dine tydelige issues.

 

Ja hva kan vi forvente av disse "homofobe" menneskene? Ikke særlig mye spør du meg. Annet enn at de må være livredde sånne skap, og at de egentlig  burde komme ut av dem, det er sikkert.

 

Jeg kjenner homofile, bifile og lesbiske mennesker. Og jeg tør påstå at de er tøffere enn de med slike urealistisk innbilske holdninger som "homofobi". De tør å stå i det jeg vil kalle massiv mobbing fra samfunnets små pingler. Jeg kaller det pingler, når noen helt uten grunn påberoper seg angster og fobier for å oppnå sympati og klapp på skuldra si.

 

En annen greie dem forsøker å påberope seg ved å kalle seg "homofober" er følgende, og herved avslørt: Den feige holdningen og klare talen om at DEM, nei DEM, dem er ikke homofile! For en hver pris ER de IKKE det. For DET, det ville de ALDRI turt.

 

De er ikke tøffe nok til å stå alene. Stå alene mot resten, og tørre å si: Jeg er ikke som dere! Fobien går altså ut på at dem for all del aldri ville turt å gå ut av skapet sitt engang om de var det. Fordi de er puslete, svakelige, stakkarslige. Livredde for om noen måtte finne på å tro at de var en som måtte stå alene. 

Jeg er ikke lesbisk. Men jeg har noen ganger i livet måttet stå alene av diverse grunner. Med mange venner, og stor familie, men alene med mitt likevel. Jeg vet hvordan det kan være når livet gir deg oppoverbakke på oppoverbakke. Vet hvordan fordommer må omgjøres til ubetydelig vås, heve hue over det, og reise meg opp.

 

Vi vil ikke være pingler med urealistiske forventninger og usanne fobier. Hvis noe heter homofobi, må også noe nemlig hete heterofobi. Men ingen homofile er så svakelige at de påberoper seg heterofobi. De sparer klokelig frykten til noe realistisk. 

 

En ting er sikkert: Hvis jeg dater en mann, og han påstår å være "homofob", er neste date avlyst. Jeg liker maskuline, tøffe menn. Gjerne så tøffe at de har en homofil kompis eller to, og noen lesbiske venninner! 

 

Vennligst stopp hysteriet, og vis barna våre hvordan man behandler sin neste, og lær dem om mangfold, takk. Sannheten er uansett at jeg heller ønsker at to homofile ektemenn eller to lesbiske ektefeller, skal oppdra barn av morgendagen. Fremfor at "homofobe" mobbere oppdrar framtidens skjøre spirer 🌱🌱🌱

Erna Solberg befinner seg i verdensrommet



 

...og da mener vi langt ute i space!

 

Siste nytt er av type verdt å få med seg. For hvem hadde trodd at vår statsminister skulle tørre å reise så langt? Og det i et romskip som ser ut som en sky. Hvorfor har hun dratt til verdensrommet? Er det noe vi nordmenn bør vite om denne lange reisen? Svaret får du her.

 

Jeg leste Mikke mus for sønnen min Mathias da han var 5 år. Det handlet om romskip. Jeg sa: "Åå Mathias, vi skulle hatt sånn romskip vi, hva?"

Da utbrøt en mer enn vanlig entusiastisk Mathias: "JAA! Da, da kunne vi reist langt, laaaangt uti verdensrommet, helt ut til Erna Solberg!"

 

Sorry Erna, men navnet ditt gjør at sønnen min ble overbevist om at det har noe med jern, sol og berg å gjøre, langt der ute, da han var 5 år. Jeg glemmer aldri hvor stolt trøndergutten min var over at han visste om planeten "Ærna Solbærg".

 

Jeg så for meg sol, jern og berg selv, og plutselig skjønte hvordan gutten min så for seg statsministeren vår.

 

 

En bipolar løvemamma




 

Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: "Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!"

 

Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope "Mamman min!"

 

Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.

 

Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen. 

 

At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine. 

 

Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen. 

Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.

Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.

 

Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her. 

 

Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene. 

 

Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av. 

 

Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves. 

 

Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡

Nei, bloggere må ikke tåle alt fra deg!



 

Til sauene som disser med ræva i takt med flokken, og nikker som dukkene i det samme gamle dukkehuset.

 

Om og om igjen brukes det samme gamle kortet: "Du som blogger må tåle ditt når du legger ut datt!" Men hånlig tone vaies kortet høyt der oppe, hvor reglene er random bestemt av nettroll, nikkedukker, sauer og bygdadyr. De selv derimot, tåler ikke så mye som et lite svar før det eksploderer i det lite varierte landskapet av skrevne interlover og nettregler. 

 

Nei! Det er ikke greit! Nope! Jeg vedtar ikke disse såkalte bloggreglene dine, like lite som jeg tror på at jeg kan bruke sedlene fra Monopol-spillet til å betale i kiosken med.

Det er da virkelig ikke slik at DU ditt lille nettroll, skal få lov til å bestemme hva JEG som blogger må tåle og ikke tåle. Det er altså andre regler for hva ditt eget barn skal tåle i skolegården angående mobbing, enn hva jeg skal tåle fra deg?

 

Jeg skriver. Akkurat som en forfatter; så skriver jeg. Bare at jeg legger det i mine egen form for bok. Ja jeg kan faktisk lage en papirutgave av bloggen, det er en egen funksjon. Er det slik å forstå, at når en forfatter har "tråkket over streken" og rett og slett "gått så langt og publisert en bok med sine egne personlige meninger", da skal forfatteren henges ut? Angripes? Hvordan? Med post it lappene dine på alle torg i landet her? Med massemailer? Tar du forresten kontakt med forfatteren og pøser på med dritt, for så å fortelle forfatteren at "såpass må'n tåle", før du bombaderer facebook og Twitter med dine motsatte meninger hva angår den ferdigleste boka di?

 

Når begynte du som sau å følge resten av flokken i din forestilning om at "bloggere må tåle alt, siden de publiserer!"?

Hvor i loven står det at jeg som blogger må tåle alt siden jeg på lik linje med forfattere, facebookbrukere og journlister, publiserte noe? 

 

Ja, for alle facebookbrukere PUBLISERER. Og hva publiserer de? INNLEGG.

HVA publiserer en blogger? Innlegg.

 

Men, så har noen bestemt i form av et frynsete rykte at det er forskjell på facebookbrukere og bloggere. Man skal være hardere og tøffere mot en blogger, enn man er mot en facebookbruker. Akkurat som i en skolegård; noen er man slemmere mot. Noen er man snillere mot. 

 

Hvis vi skal lære barna våre å være snillere mot hverandre, here's what is going to happend: Plattformene Twitter, Snap, facebook og blogg skal være likestilt. Man skal være like snill mot Blogg og Snap, som mot Twitter og Face.

 

For du skjønner det lille troll, at hvis DU kan bestemme reglene utenfor selve loven, så kan JEG også det. Og jeg bestemmer at DU får ikke være ekkel mot bloggere, bare fordi du i din rosa forestilning made of fordommer og tabu, har bestemt deg for å hakke på alle bloggere. 

 

Alle disse PUBLISERER: Journalister, Forfattere, Twitrere, Bloggere, Facere og Snapere; skal du plage en, får du sette igang og bruke tiden din på å plage alle, i ditt forsvar av det tåpelige kortet ditt. Eller omvendt helst: vær heller høflig mot alle.

 

Det sutres om at Anna Rasmussen og andre bloggere blokkerer folk på facebook. Det klages over at de styggeste kommentarene ikke publiseres. Stop in the name of intellegence! Skjerpings asap! For hva er det man innbiller seg? Finnes det en lov om at Anna og resten av oss bloggere skal finne oss i ALT? Nei! Slettes ikke! Vi skal hverken godta ord som gir oss vondt i magen eller gidde å forholde oss til hurpetroll på facebook, like lite som BARNET DITT skal finne seg i å bli mobbet på skolen. 

 

Du har ikke rett i at bloggere er den delen av landets skolegård som skal være ditt sorte får. Du har ikke rett til å vaie med den oppbrukte setningen "bloggere skal tåle alt" bare fordi du har sett andre sauer har skrevet det. Det er ikke slik det fungerer, at noen få brukere av internett får bestemme hva pokker som er greit.

 

For du skjønner det, at BARNET DITT SER DEG. Om ikke nå, så om et par år. Her på internett lærer barna hvordan de skal behandle hverandre. Her viser du neste generasjon hvordan de bør te seg i skolegården og på arbeidsplassene, mens kritikken hagler i grenselandet's kommentarfelt, og selvmordsstatistikken stiger til uante høyder.

 

I følge LOVEN er MOBBING PÅ NETT ULOVLIG. Ditt snevre rykte om at bloggere skal tåle alt; er bull og shit. Da får alle tåle alt. Du også.

 

Sånn kan vi ikke ha det. Så jeg finner opp nye regler, jeg også: Bloggere skal heretter behandles med respekt på lik linje med alle andre brukere av internett! Hvorfor ikke? Tell me why? Hvorfor har DU BEHOV for en hakkekylling? Det er ditt problem, så kjøp deg en kylling, og spis den uten å plage andre. Ta deg en svær bolle i samme slengen.

 

Hilsen en blogger. Ikke en forbanna sau.

Da de ga en 18åring elektrosjokk, og andre historier bak bloggen forbipolene.

 

Jeg skal nå gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal nå sette sammen de 5 første historiene fra min egen bakgrunn, slik at du lettere kan forstå utgangspunktet for denne bloggen.

 

Jeg har flere ganger i livet vært under bunn, hvilket er hvorfor jeg aldri i livet kommer til å miste den jenta som bor i meg. Dette er og blir en grønn og rufsete blogg fra grasrota, og sånn vil det forbli. Jeg var selv verdens mest usikre lille frø. Nå har jeg vokst ut i full blomst, og har ikke til hensikt å påvirke nåtidens skjelvende små frø til å kjøpe kostbar sminke eller dyre klær gjennom denne bloggen. Den er verdt så mye mer for meg enn overfladisk reklame.

Jeg er stolt over å heller kunne vise gjenbruksverdenen med sin loppis vintage. Vi har mer enn nok å ta av. Vi trenger ikke mer ting. Vi trenger nestekjærlighet, åpenhet mot tabu og fjerning av fordommer og skam.

 

Nå skal du få lese om jenta bak denne bloggen. Jeg er så stolt av henne. er så glad i henne. Akkurat som hun var. Jeg skammer meg på vegne av alle som spredte ondsinnede rykter om henne, som kalte henne "rar" og som aldri ga henne en sjanse. Jeg skammer meg ikke lenger over meg selv, for jeg vet hvem hun var. Jeg vet hva som hendte og hva som aldri hendte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen som helst problemer med at dette er min fortid. Jeg har utviklet meg som skribent på disse to årene, og har derfor gått over selve skrivingen som min egen redaktør. Velkommen til forbipolenes lengste innlegg noensinne:

 

STOCKHOLM`S RØMLING
 

Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt. Et nytt kapittel startet med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før navnebyttet, det jeg skal fortelle om. Det skjedde etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Ja, det hendte en stund etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser. 

 

Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologen mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: "dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!"  

 

Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Psykologen tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller. 

 

Jeg var så redd, så veldig liten, og allerede sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykolog med makt hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar. Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos bipolare.

Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt. For gråten bare hang der. Tårene kom ikke frem, for de ble hindret av piller jeg ikke ville ha.

 

Den delen av psykiatrisk som lukket avdeling skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist, skremmende og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, ville ikke vært bra for noen.

 

Det var kveld. Det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent! Det føltes som om tiden stod stille i en slags stjernehimmel.

På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: "Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?"  Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet "på bedre tanker", og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en "meg" i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt... Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve. Måtte ta tidenes sjanse.

 

Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg.  Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.

Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm for 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri... Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: "Kjør mæ til torget!" Taxisjåføren snøftet og sa: "Hvilket torg? Her e ju många torg..!'  Jeg sa: "Hovedtorget da" og smilte overlykkelig. Han sa:"Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!" 

 


 

Man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får riktig medisin av en dyktig psykiater. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien's side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer. 

 

Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt... Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.

Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: "Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!" Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: "Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!"

Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm's partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm's businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma's gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en "trivelig" kaffeprat ;) 

Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille "bagasje", der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god  i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: "Hey flickan, vil du ha en bæsj?"  Så jeg rart på han og sa: "...om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!"

Eng ung "mann"/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller. 

Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.

Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen... skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by. 

Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit. Lot livet føre meg dit det ville.

 

På Mariatorget fantes en kafe ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta.

Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: "...men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?"  Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel.  Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:"Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på...!" Før hun gikk inn døra til toalettet.  Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra. 

 

Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson. 

Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet "Gamla Stan" så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan's vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en "gravid mage" under jakka.

 

Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: "...hjelp mej, jag er gravid och har ingen".

Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg... Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk...

Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: "Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej." Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna's seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Pernilla. Nok en gang denne snipete holdningen: "Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!" Anna lo og sa: "Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Pernilla"  Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna's gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna's hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? Jeg skulle klemmet deg i timesvis, skjønner du.

Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna's nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. Samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den magen...

For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive videre. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤

  

 

 


 

Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 ...for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜

 

Verden var preget av Angel's crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige's Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion's vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don't speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana's smells like teen spirit, og gråt til Metallica's unforgiven.

Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt.

 

Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte "snilt", "omsorgsfullt" og "trygt"....  

Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Hun het verken Pernilla eller Gunilla, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka fra  2015 bare varer og varer helt til 2017. Jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre, nedre hjørne. 

 

Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker. Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre. Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.

Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) ...men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte GunillaPernilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla's fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og jeg var ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.

 

Neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den."Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Pernilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med ;) Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk "bo" mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og "sang" med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Det finnes en eller annnen person her i verdensom har et videoopptak av dette: Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p 

 

Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det. 

Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag. 

 

Jeg ga opp. Bare var der og ...bare var.

Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut og ville bare være ungdom. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg som var 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte.

Velkommen til historien om Diana:

 


 

 

Anna hadde altså  bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av "slike som oss" som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna's vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Jeg satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm's gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna's trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang, og trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan's gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

 

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. Tidligere medlem av 4nonblondes "innan Linda", som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

 

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge's låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? Hvor hører jeg til?

Jeg husker ikke hvor Diana's sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

 

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: "Men hva fan! Så der kan du inte gøra!" Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. "Nu, tjejen, mår du okej om en stund."

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kunne takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm's nattedronning med det lange mørke håret. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm's gater lærte meg om dagen derpå's mørke slappsføre.

 


 

Stockholm begynte å nynne farvel.

Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna.... 

 




 

DA DE ELEKTROSJOKKERTE MEG

 

Jeg tok med meg den lille tatoveringen på skuldra mi som jeg hadde fått for 200 kr i ei sjappe i Gamla Stan, og gikk av flyet på Værnes flyplass. Jeg tok også med meg minnene, men mange av dem skulle snart bli slettet for alltid, sammen med en god del andre minner jeg burde huske fra min ungdomstid.

Jeg ville gjemme meg, ville være usynlig. Det faktum at absolutt alle på min alder hadde gått videre som de skulle, med sin normale utdannelsesvei, mens utskuddet meg satt der i skammenroken i tabuland, var jeg mer klar over enn hele resten av verden. Men dersom jeg skammet meg fra før, var det ingenting i forhold til hvor lavt jeg nå skulle tre nedover på rangstigen. Året var fortsatt 1998. Jeg var fortsatt 18 år.

 

Dette er det ikke alle som kommer til å like at jeg skriver om. Dette er tabu. Man snakker ikke om slikt, langt mindre skriver det offentlig. Men jeg kan ikke lenger argumentere for å tie. Dette som skjer i norge's sykehus hver eneste uke, skal jeg såvisst både skrive og snakke om ja. Og jeg er ikke redd for hva folk synser og mener om det. Jeg har ikke gjort noe som helst straffbart. Og i tillegg var jeg bare en jentunge på 18 år. Det hendte i min pur unge ungdomstid. En tid som altså skulle komme til å delvis forsvinne fra meg og min hukommelse for alltid.

 

Grunnen til at dette kommer til å bli vanskelig for meg å skrive om, er at det var noe aldeles helt forferdelig å oppleve, og det er noe jeg sjeldent tenker på. Fortrenger. Men akkurat nå er det rette tidspunktet for dypdykket. For jeg er lykkelig på en sterk måte som ikke går an å bryte ned. Jeg har brukt mine lærde metoder for å komme dit jeg er, og det har funket bedre enn jeg ante da jeg for ti år siden begynte å ta i bruk metodene og bygde meg opp. Jeg er virkelig ikke her for å behage andre enn barna mine og meg selv, og kan ta imot alt med et stort smil og et ordforlag som vil sette ut enhver kritiker i form av en diskuterende tassi. Jeg påpeker at jeg ikke er bitter den dag i dag. Jeg ser på evnen til å tilgi som noe man kan trene seg opp til.

 

De behøvde ikke å tvangsinnlegge meg. Uten riktig medisin sank jeg ned til minus selvtillit 100%. Usynlig ville jeg også helst være, fiasko som jeg følte at jeg var. Og hvor kunne jeg gjemme den unge jenta jeg var? 

Klart de ville hjelpe meg. Klart jeg kunne være der. Frivillig innlagt. Og klart de forstod at jeg ikke ville ha disse pillene deres. De hadde noe annet på menyen. Den timen psykiaterdama  og den psykiatriske sykepleieren forklarte meg hva de hadde å tilby meg av behandlingsmetode mot depresjon, vokste klumpen i magen min seg større enn jeg noen gang kan beskrive. Og jeg sa nei. Nei nei nei. Jeg ville ikke ha elektrosjokk. Jeg ser meg tilbake og skimter såvidt ei ungdomstid før dette. To år før de tilbydde meg elektrosjokk var jeg 16 år og bodde på jenterommet. Året før var jeg 15, jobbet freelance for lokalavisa og hadde masse venner. Og så er det veldig mye jeg ikke husker.

 

De sa: "hør på oss."  De snakket og snakket: "ECT-behanling må du prøve å ikke forbinde med ordet "elektrosjokk". Det heter Electronic Convulsion Threatment, og fakta er at det er epileptiske anfall vi utløser, og at disse igjen utløser serotonin, skjønner du..."  De trøstet: "...det er ikke farlig, og du blir tatt godt vare på"  Hadde de bare i samme slengen informert meg om at 1/3 av mine minner fra dette livet kom til å bli hvisket ut... At rent hukommelsesmessig ville en såkalt serie med ectbehandlinger fungere som en hiroshimabombe i hodet. At det var mange jeg ikke kom til å kjenne igjen på gata. At hele Isfolkeserien kom til å slettes fra hjernen. At jeg kom til å oppleve selve behandlingen som så skremmende at det kom til å sette livet mitt på vent i et tiår. Hadde de bare informert om alt, og sagt sannheten, da hadde jeg løpt for livet.

 

De sa: "Prøv det en gang, så kjenner du etter hvordan det føles." De normaliserte denne behandlingsmetoden med fine brosjyrer, og minnet meg på at jeg jo ikke trengte å snakke med folk om det dersom jeg syntes det var flaut. Som om dem og jeg forstod noe som resten av verden ikke var opphøyet til å fatte og begripe, som om dette var selve kuren mot alt. Og kontrollerte epileptiske anfall var ikke så ille vel?

Jeg hadde ikke noe liv lenger. Alt var ødelagt. Ryktet mitt var frynsete og jeg satt jo bare der i galehuset's skammekrok likevel. Så hvorfor ikke la dem grille hue mitt i samme slengen. Jeg kom ikke lenger ned enn dette i flauhet over meg selv.

 

Så innmari deprimert var jeg faktisk ikke, og dette mener jeg at de visste godt. Jeg både dusjet, spiste og ordnet meg, og hadde evnen til å være glad innimellom  Det var skammen og selvtilliten som var problemet mitt. Men det skulle ikke snakkes! Det skulle spises piller, reimes, låses inne eller elektrosjokkes. Hver fredag skulle det elektrosjokkeres. 

Mørkt mørkt og langt dypt der inne henter jeg fram vage minner fra svunne tider 17 år tilbake. Det er tåkete. Og de fleste steder i hukommelsen er det så tåkete at jeg aldri mer kan se. Men mye av det var så innmari traumatisk, at jeg ikke kan glemme. Akkurat det jeg så gjerne heller skulle glemt for alltid. Det er de gode minnene som ble til vage skyggedansere. Jeg mistet deler av meg selv for alltid. Minner jeg aldri får tilbake.

 

Å tråkke de tunge skremmende skrittene fra psykiatrisk avdeling opp til sykehuset, ung og livredd. Med massevis av klumper i magen, geleidet av alvorlige og bestemte sykepleiere med få ord i sine munner. Heisen ned til kjelleren. Hente sin egen seng. Heisen opp til toppetasjen på Innherred Sykehus Levanger. Å vente bitteliten ved senga i den store ventehallen ved siden av de stille sykepleierne. Nedverdigelsen. Å gjøre dette, er ikke noe jeg anbefaler noen. Jeg vet om bedre metoder.

Jeg tenkte i mitt pubertale sinn: De synes jeg er et så tragist tilfelle av galskap og mislykkethet, at de mener jeg trenger å fikses på denne måten. De har sikkert rett. 

 

Jeg legger meg på en operasjonsbenk. Legen som skal sette strøm på meg, sitter ved hodeenden, slik at jeg ser han opp ned. De andre står rundt. De er så alvorlige at jeg er overbevist om at de har rett i at jeg må gjøre dette. Ingen informerer meg om at de skal "teste elektrodene", altså sjekke at alt fungerer uten å sette i gang strømmen. Dette innebærer at man som pasient har fått på elektrodene på hodet, de trykker på en knapp mens du fortsatt er våken, og du hører en durelyd. 

Legen smiler, og sier: "Da tester vi!" Kjapt hadde de plutselig gjort denne prosessen med testinga si, og jeg stivnet til av ren skrekk og hylte: "Neiiii neeeiii!!! Ikke gjør det" De ble stille og rare, og lovte meg at hvis jeg fortsatte behandlingen, skulle de gjøre det til rutine at de aldri testet før jeg lå i narkose. 

 

Jeg ble avhengig av de siste deilige sekundene før jeg sovnet inn i narkose. I noen få verdifulle sekunder var jeg ei lykkelig ung jente. Så er det meste borte. Jeg husker ikke særlig mye. Husker bare at jeg var likeglad, men at jeg var livredd hver torsdag kveld og fredag morgen. En fredag løy jeg og sa at jeg hadde hoppert ut av vinduet og kjøpt meg burger på bensinstasjonen natt til fredag, slik at jeg ikke kunne ta narkose og få ectbehandling. Dette ble overanalysert i rapporter, og det står i min journal at de stusser over adferden min. Dette er en hendelse jeg har glemt. Jeg har lest det om meg selv i journalen. Som å lese om ei anna jente. 

Fra da av husker jeg bare glimtvis. Inn og ut av psykiatrisk, hver gang med en ny coctail medisiner på ca 3 sorter av gangen som de hadde lyst til å prøve ut på meg. Som jeg i utgangspunktet slettes ikke ville ha. Den sterke feilmedisineringen medførte meget varierende adferd. Medpasient Une som jeg fant i trappa under sykehuset en dag jeg skulle ta undergangen til kiosken. Hvor blå hun var. Hvor nesten død hun var. Hvordan hun klarte det noen år senere. RIP Une. Eivind, jeg og ei venninne av meg som tilbrakte uker og måneder der inne. Så kom vinteren. Eivind så ei sykepleier inn i øynene rett foran meg, og sa: "Ja, i e klar til å skrive mæ ut."  Husker hvordan jeg nesten kastet opp da 1.januar kom og pappa fortalte meg at også Eivind hadde valgt å reise for godt. RIP Eivind. Takk for den fine Metallicasangen Fade to black i begravelsen din i Snåsa kirke. En gang inni disse glimtene, døde også Nina, Lisa, Thor og mange mange flere. RIP alle sammen.

 

Jeg fraskriver meg herved et hvert ansvar for den første serien på 8 behandlinger ved Levanger sykehus. Jeg vet, at selv om jeg skrev under på papirer, var jeg for ung og redd til å kunne ta en slik voldsom avgjørelse. Mange kan mene at dette er en bra metode. Jeg er uenig på det sterkeste.

Det var langtfra over. Dette var bare begynnelsen. Jeg trodde jeg stod på bunnen den gangen. Men jeg skulle dypere og dypere ned i skammekrokens og smertenes avgrunn før jeg nådde dit at jeg forstod at jeg måtte ta ansvar og sørge for min egen lykke og velvære.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er glad, utadvendt, lattermild, smilende, fornøyd, takknemlig og veldig positiv. Jeg innrømmer det: jeg skulle veldig gjerne gitt min oppskrift til psykiatrien, slik at de kunne hjulpet flere som er der jeg har vært. For det er ikke nok med bare riktig medisin. 

 

Jeg kjenner mange som gynget i samme båt som meg for 20 år siden, 17 år siden, 12 år siden, 10 år siden. Som faktisk overlevde. Vi er her og der i samfunnet. Hun ene fikk på nittitallet beskjed av en psykiater om at hun burde innse at hun ikke hadde noe på skolebenken å gjøre. Versegod: uføretrygd! I dag kan hun se tilbake på hardt arbeid og svennebrev, og se fram til jobb. Dere som gynger i denne forferdelige båten i dag, i 2015: hold ut! Det er bare en ting å gjøre, og det er å holde ut i båten gjennom tunnellen. Ikke gi opp, for det er slike som oss som besemmer pensum i Psykiatribøkene om 100 år, for dem som kommer etter oss. Dere er viktige, så vær seige og hold ut.

....Livet gikk altså videre for min del, 1998 ble til 1999, ble til 2000, og i et kommunalt hus med 4 leiligheter, der skulle jeg bo. 20 år gammel. De uføretrygdet meg, jeg trengte kun å skrive under papirene. Jeg skjemtes hver eneste dag over hele livet mitt, og fant ut at jeg bare måtte gi blaffen i hva folk tenkte. Fiaskoen var jo et faktum, så hvorfor ikke bare være det nullet i samfunnet som jeg var satt til å være?

Med helt feil medisin, tråkket jeg rett opp i salaten samboerskap. Det ble 3 år med vold, og jeg gikk med voldsalarm etter samboerskapet. Jeg startet fra langt under bunn, og bygde meg opp. Skiftet navn. Ville ikke lenger hete Hege. Hun som ble banket gul og blå og aldri turde ta igjen. Jeg ville være Helene, og hete det i folkeregisteret. Hun som gikk på kickboksing og aerobic, hun derre tøffingen som kunne selvforsvar og langtfra var noe offer. Så jeg skiftet navn, holdning og tankegang. 

 

To år senere har jeg altså herved satt sammen de første delene av historeien bak forbipolene. Men det skulle bli så mye verre før det ble bedre. Reisen forbi polene kan du lese her:

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Kjære innvandrer i Norge


 

 

Noen ganger kan man skrive et offentlig brev, dersom en ønsker å nå frem med noe. Og det er nettopp hva dette er; et brev til enkelte innvandrere i Norge. 

 

Kjære deg.

 

Du som kysser meg på kinnet når du gir meg en klem, før du gjør det samme på mitt motsatte kinn. Du som snakker bedre norsk enn meg, og tilogmed har lært deg dialekten der du bor. Du som har et og annet å lære oss om arbeidsmoral. Du som lager eksotisk mat. Du som ivrig blir kjent med oss som tok imot deg. Du som gjerne lærer meg om fremmede kulturer fra duftende fjerne strøk. 

 

Denne er til DEG.

 

Du har tørket mine tårer og du har ledd med meg. I flere år har du bodd her i byen og tilpasset deg vår kultur. Til gjengjeld får vi som kjenner deg, høre om hva du er vant til hjemme på Cuba. Vakker som den fineste natur, og klok som tidevannet, bor du her sammen med oss, og tar oss som vi er. Ei stødig dame med følelser og engasjement. Jeg har også tørket dine tårer, og jeg har også ledd med deg. Er så glad du er her, og selv om det sikkert er godt og varmt der du kom fra, håper jeg du aldri flytter herfra.

 

Kompis fra Afganistan. Du bærer på minner og muslimsk tro. Du spiser ikke svinekjøtt. Det gjør jeg. Du kan fortelle om sider ved den muslimake tro som er vakker. Troen på Allah, en Gud for alle. Oppdragelsen fra din mor og din far, om å være god og snill mot alle. Du synger: "Opptimist, jeg er en opptimist!" Og mens jeg baker kake ligger du på sofaen min og lytter på Eldorado med Åge, på full guffe. "En 14 år gammel gutt fra Herat i Afganistan.." Jeg tror det er både godt og vondt for deg å høre den låta, og jeg innrømmer at det triller et par tårer nedover kinnene mine når Åge snakker om gutten i Afganistan. For jeg vet at du godt vet hvor Herat er. Jeg ville savnet deg hvis du reiste din vei.

 

Maten i kinarestauranten. Den deilige kebaben inne på Grillkroa. Utenlandsbutikken ved jernbanestasjonen. Du fra Thailand som virkelig kan å massere. Vietnamesisk restaurant. Hva var denne byen uten DERE? 

 

Jeg håper dere skjønner at vi skiller vakker religion og integreringsinteresse fra politiske ledere, ideologier og terror. Håper DU skjønner at DU er EN AV OSS. Fra barndommen og frem til nå har vi rukket å bli kjent med dere. Fra Spania og Afganistan til Russland og Sverige, fra Vietnam til Cuba, fra Thailand til Polen: takk for alt dere bidrar med krydder i hverdagen vår. Takk for at dere gir oss hjertelige vennskap og respekt for forskjellige kulturer. 

 

Vi hadde hverken hatt pizza, kinamat, sushi eller thaimat hvis ikke dere hadde vært her. Hver arbeidsdag går dere på jobb eller skole, med interesse for språk, integrerig, og med den intensjon å skaffe dere flere venner her i Norge. Et land som ville vært fattig uten dere. Takk for at dere aldri ser rart på meg fordi jeg kler meg slik kulturen i Nord tilrettelegger for, og takk for at dere åpner for godheten i det å ta hverandre som vi er. 

 

Takk for at dere nusser meg på kinnet og nynner låter av Teigen og Aleksandersen. Takk for alle gangene jeg har blitt bedt på middag, og vit at dere bor i hjertet mitt også. Ikke bare i landet der mine formødre kjempet for at vi sammen skulle kunne leve her i likestilling og fred.

 

På bildet, fra høyre: Orleydi fra Cuba, Dianelys fra Cuba, og jeg.

Bipolar fatigue: De nødvendige, bipolare nedturene



 

Jeg ser ut av vinduet og vet at jeg kan ikke delta i verden der ute nå. Hele systemet i bippehue mitt sier fra: nå roer du ned Helene, og så gjør du ingenting. Følelsene sier fra med tristhet, og kroppen med tyngde. Jeg som tenkte å løpe rundt i huset og gjøre husarbeid i dag, lar det ligge.

 

Dette er min egen naturlige calm down. Et friskhetstegn rett og slett. Man skal ikke tippe over i bipolar hypomani, derfor trenger man sånne dager. Det blir for mye energisk glede, og lufta går ut av ballongen. 

Det er bare å glede seg til i morgen. For da vet jeg at alt er i orden igjen. Jeg må høre etter kropp og sinn, og gå tidlig i seng. Så må jeg sove ut, og kjenne etter i morgen. Kanskje kan jeg både rote i blomsterbedet og gjøre husarbeid da.

 

Akkurat nå vil jeg bare grine, og det er bra. Ingenting er bedre enn balanse når man lever med denne dignosen. Bipolar fatigue er en tilstand jeg innimellom blir kjent med. Da er jeg utslitt av meg selv, og trenger å møte den grå, triste og kjedelige verden for noen timer, uten særlig energi å sprette rundt med.

Det kan virke rart å tenke takknemlige tanker over å føle seg trist. Men når du lever med sprettaloppenergi og superhumør stort sett hele tiden, blir du faktisk litt lei av deg selv. Og selv om jeg foretrekker godt humør, er alltid gråværsdager tegn på at jeg er frisk og langt fra mani. Nå har jeg vært frisk i snart 7 år, og begynner å sette pris på balansetegn som dette.

 

Utfordringene er å føle seg ensom når man jo vet at man har plenty venner, og nettopp hadde en lang og interessant telefonsamtale med ei god lokal venninne. Å bli sjenert når en er vant til å være utadvendt. Å slite sofa når man egentlig vil gjøre alt mulig annet. Å presse seg i dusjen når man egentlig elsker å dusje. Å miste ting og velte tang, i ren slapphet. Depresjonstegn for en dag, rett og slett.

 

Mamma til to søtinger å elske. Så mange venner og familie å være glad i. Mange spennende prosjekter å se frem til. Så mye lykke i hverdagen.

Likevel oppfører altså denne diagnosen seg slik at den må bremse innimellom, hvis den skal holde meg frisk. Det viser bare at de som virkelig er syke av bipolar, ikke styrer dette selv. Tilogmed jeg som er symptomfri og i remisjon merker det. 

 

Man kan jo bare tenke seg den enorme gleden når humøret kommer krypende tilbake; det er virkelig en fantastisk opplevelse. Takk og pris for at denne tilstanden aldri varer mer enn en dag ❤

 

Hvorfor går kvinner ned i knær når de får latterkrampe? Les svaret her

 

Da jeg snublet inn døra her i natt, lo jeg så jeg ristet, og greide ikke helt å slutte å humre før jeg sovnet. Klin edru som alltid; min egen oppskrift for å ha det supergøy på by'n. Hva jeg gjør på benken over her? Vel jeg tenkte et sekund at jeg skulle posere liggende. Men den idéen varte bare 1 sekund, og i løpet av den tida rakk Laila å knipse et bilde.


 (Yellow and Donna👆👆👆)

 

Laila og jeg tok på oss godt humør, og jeg fikk låne 3 parykker av henne til å ha i veska. Så gikk vi og danset på Bamses in the dark. At det faktisk var lite folk, passet oss utmerket inne i discoteket, for da kunne vi virkelig slå oss løs til Dirty dancing og Shakira moves, uten at særlig mange så oss. Yeah! 

 

Vi skulle snart finne svaret på hvorfor kvinner går ned i litt knekk i knærne dersom de går og ler samtidig.
 



Jeg skiftet raskt fra heks til korthåret Italiana.

 

Så skiftet jeg til yellow, før vi gikk videre til puben BS. På veien fikk vi slite med en del latteranfall, og det var da jeg skjønte hvorfor kvinner i latterkrampe går ned i knekk i knærne; man kniper igjen så en ikke tisser seg ut. Du har vel sett den stilen der de ser ut som de går ned noen trappetrinn elegant mens de ler? De har det ene kneet litt over det andre; som regel høyre kne, og går et slags trappetrinn ned for en kort stund, mens de slenger hoder bakover. Ypperlig for å knipe igjen og samtidig kunne wræle. I slik stil inntok vi gågata, før vi danset litt der også. YOLO, faktisk. Og det er bare å gå ned i knesknekk, så holder man seg elegant til man når frem til en do. En lattis kan tross alt trøkke kraftig fra mellomgulvet og ned. Man kan ha det knekkende gøy, med andre ord, så mye man vil.


 

På BS møtte jeg en farmasøyt som ville prate om bipolar. Og det er jo greit; hva søren skulle jeg gjort uten bipp og adhd? De siste 7 årene har det bare vært en gave for min del, og jeg ser meg tilbake på sykdomsepisoder med humor i fokus. Sånn satt vi og pratet da jeg skulle hilse på ei dame jeg aldri har sett før. Plutselig fortalte hun meg at hun er bloggleser av forbipolene. Jeg ramler alltid litt sammen når folk som er fremmede for meg sier sånn, og det er kjempegøy å faktisk møte lesere. Snodig fra å sitte å skrive og mekke bilder til å snakke med folk som har lest ordene og sett bildene. Det viste seg at hun og mannen er av den type folk jeg bare må bli kjent med. De har slagverk hjemme, hører gammel rockis og bærer på bagasje som har gjort dem omsorgsfulle og svært tilstedeværende. Hun og jeg tar oss en kaffe snart. Jeg fikk sitte på med dem hjem, og det gjorde denne herremannen også, en lokal hurrahurra som jeg bare digger. We had the driveride of our lifes. Her er den:



 

Takk for lånet av parykker, Laila. Nå skal jeg lure ungene når de kommer hjem i morgen ettermiddag: shit, har mamma fått kort mørkt hår!? Spørs om toåringen godtar det.

 



 

Sinte ravner jaget blondine ut av skog

 

Speed it up yeah, tenkte hun, i det hun tok på seg de slitte joggeskoene sine. Etter å ha sett elg nede i joggebakkene (Blakstadbakkan") trønder dialekt) for noen måneder siden, hadde hun måttet innta kunstgressbanen med sin lite varierende utsikt halve vinteren. Nå var sommeren kommet, og hun kunne vandre ned til joggeskogen sin i sentrum heller (Sandskogan) (Trøn.. ja, du vet)

Greia er at denne blondina har både bipolar og ADHD, og kan ikke jogge på asfalt, siden hun løp i stykker hofta si på det harde underlaget for noen år siden. "No way, how to say?" Sa legen. "Du kan ikke jogge på asfalt, frøken!"

 Allright, du kommer ikke til å tro det du nå skal få lese, men hvert ord er sant. Man har vitner. Dessverre har man vitner.

 

Hun ringte ei venninne som bor i oslo mens hun gikk de to kilometrene ned til sentrum og Sandskogene ...skogan. De pratet mer enn de skravlet, og bablet mer enn de snakket. Men akkurat i det den fake blondinen entret den første delen av Sandskogan, ble samtalen avbrutt av: "Men for i HÆLVETTE FAEN..!!!"  og "SAATAN KOM DÅKK OINNA MÆÆÆÆÆ NOO FOR HÆLVETTE FAEN!!" og "Sorry den banninga, Lena, men det var to forbanna kråker som angrep meg her. Grrrr!" Hun er blond, så hun trodde det var kråker. I virkeligheten var det ravner, med det fant hun ikke ut før senere da hun fikk hjelp av Google, og bistand av Lena. Uansett hadde hun ropt så høyt, og viftet med armene i så teit stil, at hun skjemtes da det kom ei dame syklende mot henne som må ha hørt og sett det hele. Hun skulet på henne da hun trillet forbi.

 

Fugler er fugler, tenkte blondie, og kom seg bort til enden av stiene der hun bruker å jogge, før hun sa farvel til Lena og "la på røret" som man sa i hennes ungdom. Nå er det strengt tatt intet rør lenger, men en skjerm. Hun puttet skjermen i lomma og løp i vei, med høy musikk på ørene. Ved enden av skogen gikk hun litt, før hun satte i gang igjen. Gledet seg nå. Men plutselig måtte hun fikse på ørepluggene. Hun tok dem av, og hørte så et spetakkel uten like. Det skvaldret over hodet hennes, så hun så opp. Der var de to ravnene i full gang med å stupe etter henne på tur, Hun kunne se detaljene i klørne, og tenkte: "Hælvette, dæm føøørbainna krrråkan!"

Hun måtte bare løpe nå. Å jogge var uaktuelt, så hun spurtet ut av skogen med de to svarte fandene i nakken. I midtiveien møtte hun et hyggelig par hun er på hils med. De så bare rart på henne og lo, der hun kom bannende og fresende ut av skogen, mens hun ropte "Krååååker!"

Hun la på sprang videre, illsint for at joggeturen var ødelagt, og så seg tilbake. Måtte bare knipse et bilde av satan sjøl i tretoppen. Så løp hun videre.

 

Den redde skapningen rundet Øverlands minde etter å unødvendig ha jogget rundt hele stadion, og tenkte "AHAA" da hun så dette:
 



Here I can run you stupid birdie, mumlet hun, og krøp gjennom et hull i gjerdet:



....hvilket var totalt unødvendig, siden det var flere åpne dører inn til stadion, både ved kunstgressbanen og løpebanen. Barna som spilte fotball der inne må ha undret seg over denne oppførselen. Men hey, de ante vel ingenting om sinte stupende kråkeravnetroll i lufta. Eller kanskje hadde de sett hele scenarioet? It`s a dramatic hell of a action kind of world when you pretend to be blond. Men det er nok sant; blonds have more fun. For til og med denne traumatiserte kjeftesmella lo av det hele da hun jogget hjem.

 

Ok. Det er hardt å innrømme at jeg er så dumb, men den dama, det var meg det. Og hele historien er faktisk sann. Jeg havner borti det meste, og ikke alle dyr liker ei joggende pmsbombe. Eller, hvor mange dager i måneden kan jeg skylde på tre bokstaver. Anyway, nå har jeg opplevd det også; jeg ble jaga ut av favorittjoggeskogen min i dag. Av to rampete ravner. Den største nedturen var at jeg trodde det var kråker.

 

Bare de ikke fulgte med meg nå da. Bare de ikke vet hvor jeg bor. Iiik. For da vet jeg ikke om jeg kan kalle dette "Lykke"toppen mer. Ravnerampe kråkelorter!

Julianne velger å stå fram.

Denne personen har jeg valgt å skjerme fra offentligheten, av flere grunner innen moralsk taushetsplikt. Jeg er meget nøye med hva som publiseres her inne på forbipolene, og det minste tegn til urealisme hører ikke hjemme innen sann historikk. Samme hvordan en historie er dokumentert, ønsker jeg ikke å bidra til annet enn sunn åpenhet. Det er ikke sunt dersom det går utover livskvaliteten til de berørte. Historien vil forbli skjult.

Fra vinterbryn til sommerbryn: Denne dama fikser øyenbrynene dine


 

Hører du med til nittitallstøffingene som piercet øyenbrynene dine selv for å være enda tøffere? Da vet du at vi lærte noe nytt noen år senere: øyenbrynene ble aldri de samme igjen. 

Det finnes løsninger hos Stine på salong Daisy, og nettopp øyenbryn er hennes spesialitet:

 


 

Mine øyenbryn er under behandling over tid i Salong Daisy, siden jeg mistet en del hårvekst da en kompis piercet øyenbrynene mine. Men Stine greier å ta tak i noen fjon og lokke frem litt bryn, med voksing, farging og styling.

Ta kontakt med Stine på denne siden, og hun tar gjerne i mot deg i salongen sin i Stjørdal: https://www.facebook.com/salongdaisy/

 



 

Myte avsløres om single mennesker

 

"Hun er singel. Stakkar. Nærmer seg førti og greier. Begynner å haste litt nå, med å finne den rette frosken. Kanskje det er noe rart med henne siden hun bor alene."

 

Wellah well. Jeg ser litt annerledes på det, if you could give me a minute: Du ser livet fra din ende. Jeg ser det fra mine erfaringer. Og det er mitt liv, ikke sant, så å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer er gunstig. I have been there and done that, serru. Jeg har kyssa froskene. Testa menyen. Fant et par hovedretter, og ble lei av dem. Jeg har laget 2 barn, hvilket var det viktigste. Nå vil jeg leve resten av livet singel og fri.

 

Og får jeg en kjæreste, er det ikke raping, promping og skittentøy vi skal dele. Med andre ord, inn med skje: vi skal ikke flytte sammen. Og skal vi det etter 10 år, blir det i et svært hus delt i to. Jeg kødder ikke med min private sfære en gang til, såpass har JEG lært om MITT liv.

 

Åh den følelsen, når du har nådd målet ditt og tilværelsen er en goodie bag med barn, hjem, spennende venner, nettverksbygging og begivenheter. Når du har jobbet med det å velge å tenke sunt og fordelsaktig i årevis, og endelig kjenner at du faktisk elsker deg selv. Ja nå er du din egen beste venn, og du har på mange måter forstått menigen med ditt eget liv. Singel, fri og selvstendig. Du har en flirt innimellom, men skjønner at forelskelsen går over.

 

Så, ved et av disse tilfellene hvor følelsene har gått over, og du flyr til neste blomst, sier ei venninne: "Ååå så synd, stakkar du. Og jeg som tenkte at du endelig hadde funnet den rette."

 

En annen venninne sier: "Håper du finner den rette en ganga da. Såå synd det ikke ble dere."

 

"Den rette"? Jeg har vært borti mange rette regnestykker der ute, men så gikk følelsene over. Og det er ikke så uvanlig. Men den rette for meg er desverre meg selv. Desverre, fordi det kan se ut til at mange småsjalu kvinner i et forhold ikke kan ha deg i den indre sirkelen sin hvis du ikke har partner. I mean, du er god nok når det skjærer seg, og hun har kjærlighetssorg. Men straks det har fiksa seg, da er det som om det årvåkende skal passes på at den partneren kun har utsikt til andre opptatte damer. Alt som teller er å holde på fyren's oppmerksomhet, og plutselig er forholdet det eneste ene.

 

Sorry, men i mine ører låter det svært naivt med "finne lykken" og "den rette". For real, hvor mange ganger har du egentlig "funnet den rette"? Og er det så vanskelig å forestille seg at jeg som singel kan ha nådd min hylle i livet nå? Eller greier du ikke å se for deg en annen tankegang enn din?

 

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha flere epoker i livet hvor jeg har en kjæreste. Jeg sier ikke at jeg ikke griner i bryllup. Ei heller at jeg er følelseskald.

 

Men jeg HAR DET SÅ BRA SOM JEG HAR DET, skjønner du? Nei du skjønner ikke hvordan man kan være uavhenhig av et annet menneske og samtidig ha det bra. Du tror det er både trist og stressende å "ikke ha funnet den rette", og du tror helt oppriktig at jeg virkelig driver og leter. Sånn at jeg kan tre inn i de gyldne A4rekker med normale forhold. 

Men jeg er fri fra krangler. Fri fra sjalusi. Fri fra dårlig stemning styrt av et annet menneskes humør. Jeg er fri, og mer sosial enn noensinne. Og du, jeg leter ikke. 

 

Nei takk. Jeg kunne ikke tenke meg et liv med et annet menneske akkurat nå. Jeg ville takket pent nei til både samboerskap og giftemål. Fordi jeg HAR DET SÅ BRA akkurat som jeg har det. Jeg slipper alt det jeg vet du sliter med. For i mine øyne er det svært unaturlig å bo sammen med kjæresten sin. Jeg deler desverre ikke saueflokken's syn på dette. Og man kan se den samme saueflokken søke skillsmisse, bare for å gifte seg igjen. Jeg deler ikke dette synet på måter å bruke tid og energi av livet sitt på. 

 

Jeg er så lei av den rosa dollinga. Er så sick and tired av at så mange ikke forstår at sånne som meg faktisk HAR funnet den rette: MEG! Slik bevarer jeg ekte humør og lykke, og kan bedre ta meg av barna mine. Det eneste som gjør meg trist er adskillelse fra barna, og sorg ved død. 

 

Jeg har ingen som sårer meg. Og jeg går ikke glipp av noe. Men jeg vet mange mennesker som går glipp av år og dager av livet sitt pgr av dårlige forhold som gjør dem deprimerte. Når de endelig kommer seg ut av det, kommer de fram dit jeg er nå. 

 

Jeg kommer til å forelske meg igjen. Sånn er jeg. Jeg forelsker meg, og så går det over med høstvinden. Begynn nå ikke å mas om "den rette", vær så snill. Og stakkarsliggjør ikke en sterk kvinne som bobler over av lykke, der du selv forsøket å hanskes med en vanskelig relasjon til en samboer du kommer til å klare deg bedre uten den dagen du endelig er sterk nok til å fly din vei. Det er som en kristen som preker om religionen sin til en sliten ateist: Jeg tror ikke på det samme som deg. Kjærlighet for meg strekker seg så mye lenger enn en monogam tilstand av 1 + 1. Det rette tallet for deg er 2, men tall teller ikke i min kjærlighetsfylte verden. 

 

Det er du og prinsessebrudekjolen din i god tro, og meg i hippiekjolen min i fred og ro. Vi kan møtes på halvveien, men slutt å prek!

 

Hadde en trist møkkadag i dag. Men så ringte telefonen!

 

Noen ganger trenger man en god venn med positiv energi og massiv tilstedevælse. 

For enkelte dager kan være tøffe, og akkurat da er det man behøver å endre fokus. 

 

I dag skulle 2åringen hentes av pappan sin, og jeg gruet meg. Denne uka har han vært skikkelig mammadalt, og jeg Evendalt. Selv om jeg kjente jeg virkelig trengte barnefri nå, sank jeg sammen som en sekk og følte at en kroppsdel manglet. Jeg har mange venner og er veldig sosial. Men disse dagene når huset blir tomt for barn, og det er ingen munner å mette og småtasser å stelle, kan føles ensomme. Det er de første timene som er verst. De dagene Mathias på 7 drar til pappan sin, er akkurat likens, men da har jeg iallefall en 2åring å øse kjærlighet over. Barna er mitt alt, og jeg lever og ånder for dem begge to. Men noen ganger må man altså som alenemor tvinge på seg barnefri. For barna trenger pappa også, og jeg som mor behøver å bygge tålmodighet og energi.

Jeg ble altså sittende som en sekk i sofaen og glo ut av vinduet uten mål og mening, mens jeg kjente savnet rive i magen.

 

Så ringte denne dama:
 


 

Hey heeey! Ankie og Helene på laaang gåtur uti eventyrmarka! Vi gikk og vi gikk, pratet og peste oss opp og ned bakker, før vi gikk videre. Jeg kjente humøret kom tilbake, og hvilken uvurderlig gave er vel ikke det å få av en god venn? Vi møtte franske, stille kuer, snakket med en turgåer, fant selveste Mariusbenken med utsikt over Stjørdal, skravlet, så på blomster, ei død mus og et knust lite fugle-egg. Tjas, stress og mas? Nope, ikke disse damene nei.

 

 

Ankie, Ankie, nå kom du som sendt fra noe sabla bra noe. Dette var akkurat den energiske turen jeg behøvde i dag. Og så har vi en hemmelighet da. Den skal jeg dele med dere bloggleserene når Ankie gir klarsignal.

 

Det er så rart med det, men det er vel sånn naturen er. At som man er knyttet til barna sine, så kjennes det når de rives løs, om det så bare er for noen dager. Derfor føles fortsatt ikke denne dagen helt topp. Men jeg har iallefall fått meg timesvis med venninneprat, friskluft og trim. Og dusj og taco. Yeah for det!

 

Noen av dere husker kanskje Ankie? Hvis du ikke har lest hennes historie, kan du lese om den tøffe dama her: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html
 



 

Det skjedde i kveld igjen

 

Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: "Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida." Men nei. Han er to år og elsker repeat.

 

Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.

 

Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld. 

 

Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.

 





 

En liten mammadalt er alt en mamma behøver



 

Tittei. Her er man bare innom en liten bloggvisitt før drømmeland neste. Denne dagen ass... Hvor skal jeg begynne. Altså jeg har malt en gøyal fasade med bilder fra forrige uke da Even's turbobestemor Lala kom på besøk med masse bamser til han. De hadde bamsekrig kan dere se, og pjokken storkoste seg dønn. Nei, disse bildene er såvisst ikke fra i dag. 

 

Feberhet og slapp våknet Even til en dag der han bare ville ligge på sofaen og se TV. Flere disneyfiserte timer senere lå han der fortsatt, og jeg fikk såvidt i ham mat. Det eneste som var toppers, var at han ville ha maaaasse mammakos og klem. Og is og saft.

 

Jeg helte i meg i overkant mye kaffe for å gidde å støvsuge, rydde og sånnt random stuff, ja jeg må virkelig si denne dagen var "spennende". 

 

Etter ei stikkpille kviknet Even til, og jeg øynet et friskt håp da han ville ut og leke seg. Men så: "Ejen ikke ut. Ejen tejen." Tejen betyr TV'n, og Ejen betyr Even. Så var det på'n igjen med tegnefilmer, saft og litt godis. Og sånn går no dagan. For han kan nok ikke innta barnehagen i morgen heller han svetteperla her stakkar. 

Nå spiller jeg litt tøff. For i virkeligheten er en mammadalt alt en mamma behøver. Så mange koser og klemmer som jeg har fått gitt en bitteliten febersyk kropp i dag, det føles så bra. Mer enn bra. 

Og jeg har fått en god nyhet i dag, som jeg halvveis kan dele med dere. Vi får nye beboere her på Lykketoppen i sommer. Ikke vet jeg om kattungene kommer først, eller om venninna mi kommer hit før dem, men jaggu er dem mer enn velkommen alle sammen. Dette skal bli en fet fet sommer, og jeg gleder meg trill rundt. 

 

I kveld satt naboene mine og sang nydelige sanger fra Cuba og Latinamerika på terrassen bortom her. Jeg ruslet over etter minsten hadde sovnet, med en tunika jeg vet hun liker. Hun ga meg et drømmetydesett. Og en klem. Sånnt er ekte rikdom, med affeksjonsverdi man ikke kan måle. Det er sommerstemning, og trygt og godt på toppen i kveld. 

Jeg håper mine blogglesere har det like godt som oss her oppe, med ønske om ei fredelig natt.

 

 

Mine hemmeligheter

 

Som alenemamma har jeg en del triks og hemmeligheter. Aller mest funksjonelt er det jeg har skrevet om helt nederst i innlegget.

 

Mange spør meg hvordan jeg får det til. Andre forteller at de lengter etter å få være aleneforelder, for å oppleve å få ha annenhver helg fri. Ja, hva skjuler seg bak fasaden til en bipolar alenemamma med hint av adhd? Her bor minsten på 2, og annenhver helg og i ferier bor størstemann på 7 her. Ofte har vi overnattingsgjester, slik at det kan være 3 eller 4 barn her til sammen de helgene. I helgen hadde jeg 3 barn i hus. Jeg har hverken førerkort eller bil, bor 2 km unna sentrum, og liker ikke å be om hjelp, så jeg går og busser mye.

 

Jeg må nesten innrømme det faktum at jeg lever ut min store drøm ved å få være mamma. Samtidig må jeg også innrømme at det er skikkelig mye jobb.

 

Mine hemmeligheter for å alene få dette huset til å funke i drift, er først å fremst å være en kamelon. Alt kan skje, og det gjelder å innstille seg kjapt når det oppstår nye veier å gå. I går kveld hadde jeg planen klar for morgendagen, men da jeg skulle legge minstemann var han glovarm. Da var det bare å finne frem stikkpilla og gi ham medisin. Jeg dullet ham i søvn med masse mammakjærlighet, og omredigere synet på morgendagen. Han har feber, og må være hjemme fra barnehagen i dag.

 

Det er altså bare å bli glad i plan b, c og d først som sist, for sjeldent går alt som planlagt. 

 

Handlelister er en annen god venn av meg. Det er mye å huske, og egentlig bare å innse at man bli lettere preget av tidlig demens. "Lettere", liksom. Kremt. Når noe går tomt, må jeg notere det med en gang. Alle avtaler må telefonforeviges asap, ellers flipper det bort. 

 

Jogging og bading er et must for meg. Jeg jogger utfra behov. I stressende tider jogger jeg mye. I sorg også. Slik takler jeg det. Ja jeg skulle altså jogge i dag, men så ble det annerledes. Og jeg finner mye glede i å øse mammakjærlighet over mitt febersyke barn, så joggeturen kan fint vente. Et godt varmt bad med levende lys og musikk på høytalere må til innimellom, for å finne tilbake til roen. 

 

Man gjør sitt beste, men bør ikke prøve på perfeksjonisme. Jeg lar noen deler av huset freake ut innimellom. Hemmeligheten er å la det variere hva som freaker ut. Nå er det trappa ned til kjelleren. Den ekke akkurat nyvasket. Det gjelder merkelig nok ikke trappa opp til loftet, den er vasket nylig. Klesvasken fikk også hope seg opp litt, og jeg kan ikke si det frister å vaske juledukene akkurat. De får ligge i skittentøyet sammen med påskedukene. Enda lenger enn lenge.

Nå har jeg begynt med klesvasken og tatt tak i den, og så får et par andre områder i huset freake ut. F.eks støvtørkingen. Kjøkkenet og soverommene derimot, er shinet. En stund var det behov for rydding i kottet nede, nå er det gangen oppe som får lide. Jeg lar det sirkulere, med andre ord. Man må være fornød med godt nok. Perfekt er aldri aktuelt. Kjærligheten til barna er perfekt, og det er fokus nr 1. 

 

Mest lykkelig er jeg når jeg legger meg tidlig å sove. Dette med søvn er ultraviktig for å fungere som mamma. Humøret med nok søvn kontra humøret uten nok søvn, er som olje og vann. Jeg prøver å tenke at det ikke er naturlig for meg å sitte oppe og se på en TVskjerm sent på kvelden, og når jeg først har kommet meg i seng med ei god bok, er det slettes ikke så ille å legge seg tidlig.

 

En annen hemmelighet jeg har er grensesetting. Og ikke bare ovenfor barna. Det finnes mange som vil ha en bit av en, og da er det allright å kunne det å verdsette sin egen tid. Jeg ønsker ikke, og har ikke tid, til å stå i en butikk og lytte til problemprat eller sykdomsinformasjon, når jeg har en kid å hente i barnehagen, middag å lage, kid å bade, utedresser å vaske og gulv å støvsuge. Prioriteringer tilsier at det er ok å si: "Kan du ringe meg om dette? Got to run. Bye!" Og når de ringer, kan jeg be dem på kaffe, og når vi drikker kaffe kan jeg være der og lytte, akkurat når jeg har bestemt at jeg har tid.

 

Den ene hemmeligheten min er nettopp det å bo alene med barna. Ingen annen voksen å krangle med, rydde etter og i det hele tatt bo sammen med. Fjernkontrollen og sofaen er min på kveldene, og jeg får space til å puste i mitt tempo: Aah, deilig!

 

Kosthold! Jeg må ha energi, og kan ikke vase i søppelmat. Kroppen min bør være smidig, frisk og sunn, så jeg kan løpe opp og ned i dette huset for å holde hjemmet vårt i gang.

 

Mye besøk, og en god porsjon alenetid. Noen frihelger lager jeg åpen, med null avtaler, slik at jeg kan ha tid til vennene mine og følge intuisjonen dit livet fører meg.
 

Økonomi! Jeg ligger ikke om kveldene og bekymrer meg for økonomi, men tar tak i alt på dagtid. Da ringer jeg de kjipe nedbetalingstelefonene, og handler billig, salg og brukt. Jeg er superflink på økonomi. En regel er at jeg ikke åpner post i helgene, for man må passe på nattesøvnen, og ikke tenke på det man ikke kan gjøre noe med når alt er stengt. Og nå funderer du sikkert på hvorfor toppbloggeren jeg jobber sånn for å få endene til å møtes. Ja, jeg akter å tjene mer penger senere. Men jeg kjører ikke på med hva som helst av reklame for å påvirke ungjentene negativt. Jeg er blogger, men jeg akter å bevare selvrespekten oppi det hele. Jeg ble uføretrygdet allerede som 21åring, og det er min "lønn" akkurat nå. Jeg har det ikke travelt. Vi trenger ikke dyre produkter, men selvrespekt og stolthet. Så min økonomiske hemmelighet som alenemamma er altså billigprodukter, handlelister, gjenbruk, salg, ingen dumme kredittkort eller tullelån, det å ta tak i alt økonomiske på flekken dagtid, og la det ligge på kveldstid. Faste utgifter kan være høye, og de fleste av oss kan først som sist lære oss å bli glad i en tilværelse uten svindyre produkter. 

 

Hva så, når vi har skatter vi aldri kan regne i penger og gull? Små søte tasser som gjør oss mer lykkelig enn all verdens diamanter og formuer. Det blir for banalt å grine over den kostbare lampen du ikke har råd til, når du har barn! Så mange kan ikke få barn, og mange lengter etter barna sine på den andre siden. Har du barn i hus, har du uvurderlige verdier.

 

TAKKNEMLIGHET. Kjenner du til følelsen av ordet?

Alenemamma, men langtfra alene. Hverdagsøkonomisk, men langtfra ulykkelig. Synet på det hele er den største hemmeligheten, for der ligger motivasjonen og bobler: det å velge å være TAKKNEMLIG for hver klem, hvert smil, nye ord fra barnemunn, venner, familie, unikt drikkevann vann i springen, dusj, badekar, mat, møbler, myke senger, regnvær og solvær. Hvis man klarer å være takknemlig for hver minste lille greie som ville vært stort for deler av verden, da klarer man alt.

 

Tygg på takknemlighet, og du vil føle deg styrtrik hvert eneste sekund i døgnet; alenemamma eller ei ;) 

 



 

Si nei til å leke med god samvittighet: 10 punkter om oppdragelse som du vil like


 

 

Det er mye vi kan lære våre søte små. Hvis vi ikke gjør det, er de ikke å anse for særlig søte å være om kort tid, ikke sant. Det gjelder å pøse på med verdier som høflighet og empatisk omtenksomhet. Men kanskje glemmer mange akkurat det jeg skal skrive om nå.

Uansett er oppdragelse en personlig prosess, og man tenker ut sin egen måte å oppdra barna sine på. Jeg kan bare bidra med noen inspirerende tips jeg selv har lært på veien. Og jeg er langtfra ferdig utlært som mamma.

 

Vi er individuelle mennesker, med forskjellige behov, ønsker, humor og intensjoner. Dette er i mine øyne noe av det viktigste vi kan lære våre barn. For hvis de lærer seg at de voksne alltid sier ja til å leke lego, når den voksne egentlig vil leke sisten; hvordan skal barna da kunne fungere blant alle individene i omverden senere når de skal klare seg selv? 
 

Vi voksne er så opptatt av å ha på bilseler, karusellseler, og sikring når vi klatrer. Og det er vel og bra. Nødvendig er det også. 

 

Men hvilke sikkerhetsseler tar vi på barna våre i hverdagen med tanke på framtidas sosiale intellegens? Hva lærer vi dem som sikrer at de kommer til å funkere glimrende der ute blant folk den dagen de forlater redet? For å unngå sosial bakkekrasj er det viktig å ha utviklet et par antenner. Som empati og relasjonskompetanse.

Men hva med evnen til å kunne peile seg inn på mangfoldet's forskjellige behov og ønsker?

 

Barn trenger en voksne foreldre. Ikke identitetsløse figurer som alltid sier ja.

Det handler om å gi barna sikkerhetsseler, slik at de ikke kjører seg ville i sitt syn på medmenneske. 

 

Sikkerhetsseler:

 

1. Å lære barna at vi voksne har følelser. Vi kan bli både glade, triste, sinte og redde. Vær deg selv. Får du sint stemme så er det greit. Får du så latterkrampe at du gråter glade tårer, så er det også greit. Bli trist og tut i vei, og forklar barna hvorfor du gråter. 

 

2. Å si unnskyld hvis man har vært urimelig, og vise den slik at voksne også kan gjøre feil. Det er godt å si unnskyld. Og deilig å vise barn at voksne ikke er feilfrie.

 

3. Å bevisst la barna forstå at man som voksen er et originalt individ. Å si pent nei til å leke hvis man ikke har tid, eller ikke vil. Man kan foreslå en annen lek heller, hvis en har tid. Det handler om å vise barnet at den voksne har individuelle behov. Føle etter hva man ærlig og oppriktig faktisk VIL gjøre. Foreldre er et mennesker, og mennesker har private behov og ønsker. Roboter er noe annet. Barn gjennomskuer en robotmamma som later som om hun digger lego, mens kroppsspråket skriker etter en vei ut av det hele.

 

4. Å lære dem at voksne ikke er tjeneren deres. De bør lære seg å gjøre ting selvstendig, og dessuten er det greit at forledre blir sure av klær og rot som ligger slengt her og der. Hvorfor ikke lære dem allerede, hvordan en sjef på en arbeidsplass ikke kommer til å like slurv når man vet bedre.

 

5. Å ikke la dem overkjøre deg. Så fremt ikke noe alvorlig har skjedd, hvorfor ikke lære dem å vente litt dersom de avbryter en samtale. De er ikke verdens navle, og kommer aldri til å bli det heller, akkurat som alle andre. 

 

 

6. Å sørge for liv og røre i hjemmet. Et barnesinn påvirkes av stemninger, derfor er det beste en lett stemning rundt dem. Inviterer store og små til lek, moro, middag og hyggelig samvær. Dans, løp, les og tegn. Lag rolige kosestunder. Kanskje spise ved stuebordet og legg dere på sofaen etterpå? Spabad med planter og telys for barna? Eller for mamma, mens barna leker og mor hører åttitallsmusikk? Lesestund? En må roe ned også. Å sikre barna en best mulig psyke ved å gi dem hverdagslykke og munter humor, er noe av det viktigste man kan putte i sekken deres. Men de bør altså leke alene når foreldre ikke har lyst eller ikke har tid. Og enkelte dager i måneden gidder ikke mamma og pappa noe av dette. Da kan barn leke selv; slik vi gjorde på 80tallet, da hverken dagmammaer eller foreldre lekte seg på gulvene sammen med barna.

 

7. Å ta vare på deg selv. Ikke glem DEG! Skjem bort deg selv med det du liker best. Lag SPA på badet. Hør musikken du liker. Tilbring tid med venner og andre spennende mennesker. Le høyt og lenge. Le mye.  Finn en treningsform du digger. Det sikrer barna en lykkelig og sprek forelder, og det sier seg selv at når foreldrene har det bra, speiler barna seg i dette. Det skal være DIN lek. Noen liker fotball, andre dans. Jeg for min del elsker å jogge til harry musikk, og blir i superhumør av det. Gjør deg selv lykkelig, så blir barna dine også lykkelige.

 

8. Unngå at ungene dine får foreldre med unødig svingende humør. Spis sunt og lag deg en tilværelse med et stabilt blodsukker. Dette vil styrke tålmodigheten. Men sunt er ikke kjedelig: Lag deg sunne lowcarbkaker og mums i vei. Utforsk lavkarbobloggen meglerfru1, der finner du masse digg. Sørg for å være for det meste mett. 

 

9. Har dere to hjem og samværsavtaler? Velg å prate positivt om den andre foreldren til barna dine, og lar det herske en regel om at du aldri skal fornærme dine barn med et eneste negativt ord om pappan eller mamman deres. Av respekt for barna først og fremst. Og hva angår barna dine, så har de jo arvet mye fra den andre foreldren, så å rakke ned på vedkommende ville vært som å rakke ned på barna. Pappa er like viktig som mamma og omvendt. Å snakke varmt om den andre foreldren, er en viktig sikkerhetssele, med tanke på hvor skadelig det motsatte er for barna.

 

10. Rot, kaos, flekker og tidsklemme er en del av det hele. Det kreves mye av foreldre å få er hjem til å gå rundt.  Å inkludere barna i denne mølla er en kunst. Men selv om stresset piper deg i ørene, kan det være smart å la minsten vaske noen flekker med en klut, mens størstemann rister noen matter. Ha klart noen små oppgaver etterpå også. De vil så inderlig gjerne hjelpe til, og det er så viktig at de ikke glemmer den delen ved seg selv. Vis takknemlighet og skryt ivei. Ta fri innimellom, fra det hele. Husarbeidet løper ingen steder. Leave it, og gå til punkt 7 asap!

 

Ekstra: Ikke spør så mye: just do it. Barna trenger ikke spørres om alt mulig. Vær mindfull. Det funker best å være i nuet. Kjeft ikke på deg selv når stresset tar deg og du ikke greier å være i nuet at all: du er bare et menneske.

 

Dette er ikke profesjonelle råd, men tips fra en bipolar mamma som i 8 år har vært på søken etter smarte løsninger. Som alenemamma med bipolar og adhd har jeg vært som en svamp når det kommer til å lære nytt.

Her er min tankegang bak de ti rådene:

 

Når minsten har sovna er det på tide å lande i sofaen med ei god bok eller noe på skjermen å glo på. Da vil sjuåringen leke smålego. Ja da kan vi endelig bombadere stua med bittesmå biter som ikke er så bra for lillebror. 

Men det er bare det at jeg ikke VIL leke krigslegolek. Jeg heller vil bygge små legohus og rare åttitallslegobiler. Så jeg setter i gang med individuell grensesetting: "Greit, jeg kan lage legobiler og bygge legohus i 10 minutter. Det har jeg lyst til. Men jeg vil ikke leke legokrig."

Jeg mener det er ok å si plent nei også, etter en lang dag.

 

Jeg elsker dem, digger dem, liker dem. Jeg blir superimponert når eldstemann regner regnestykker, og glad når han fortsatt vil gi mamman sin 3 koser i stedet for en. Jeg smelter totalt når minstemann har skrelt og spist to mandariner helt selv. 

Som mamma får jeg så mange fine opplevelser.

 

Tilbake vil jeg lære dem at mamma hverken er en robot eller en tjener. Jeg er et menneske med personlige behov, som heller vil tegne og male enn å leke med biler. Jeg vil heller danse crazydance enn å leke lego. Og noen ganger er jeg for sliten til å danse. Heller sisten enn gjemsel. Togbane og storlego er å foretrekke framfor smålego, og jeg har ikke alltid tid til å leke, rett og slett. Jeg skal lage mat, rydde, vaske og henge opp klær. Og det er mer enn nok ting jeg gjerne kunne unngått til fordel for en deilig joggetur, om jeg ikke også skal sitte på gulvet og late som om jeg liker å leke lego med et lite fly i hånden. Sorry men den innlevende fantasien forsvant i takt med alt ansvaret: 2 much to thinkabout! Regninger skal betales, mat handles inn, søppel kastes, klær kjøpes og avtaler huskes og holdes. Med et slikt legofly i hånden får jeg tid til å tenke på alt dette som må gjøres. Desverre. Men vi kan leke sisten på plena, da løper jeg fra det hele, kid, og mamma er med som fy ;)

Men vet du hva? Akkurat nå bare gidder jeg ikke. Vent en halvtime på ræva her så er jeg der ;)

 

Slik er det med de fleste voksne. Og hva angår individuelle ønsker og behov, gjelder det også i aller høyeste grad også barna i barnehagen minsten går i. Ungene på skolen eldstemann går på er også forskjellige. Noen liker ditt og andre liker datt. Noen elsker både ditt og datt, mens andre i tillegg digger rabbel og babbel. Hvordan skal barna mine forstå forskjellene i mangfoldet, hvis jeg lærer dem at mamma sier ja til alt de foreslår? 

Er det ikke deilig å kunne si nei til det du som voksen ikke liker, med god samvittighet? Tvert imot gjør du barna dine en tjeneste og viser dem at folk er forskjellige

 

Hva gjør du for å sikre at barna dine lærer seg om andre menneskers følelser, behov og ønsker?

 


 

Kjære blogglesere


 

 

Dere har hatt en av disse forferdelige dagene der enkelte forsøker å ta inn over seg nok en jordisk hjertesorg, mens andre prøver å unngå nyhetene, og distansere seg. London we stand with you, anyway.

 

Jeg ønsker å gi dere noen vakre bilder, stappfulle av kjærlighet, til en pause fra de vonde nyhetene. 

 

Vi har overnattingsbesøk av en venninne av barna, og ruslet en tur ned til min herlige søster Silje og barna hennes i dag På vei hjem knipset jeg vennskap, sommer og skogstur. 

 

La oss være sammen med barna, når vi innerst inne gråter fortvilte hjertetårer. Ungene lever i nuet og holder hender mens resten av verden får seile sin egen sjø. Faktisk aner de ikke hva som skjer i resten av verden, de yngste av dem. Til mine venner som ikke makter å følge med på nyhetene lenger: jeg respekterer valget deres.

 

Sommerklemmer fra Lykketoppen:




 



 





 

 

Stakkars barn som ikke får reise til syden


 

Tror du det er synd på barnet ditt dersom du ikke har økonomi til annet enn lokale strandturer og lekeplasser i sommer? Da bør du lese videre.

 

Hvis man skulle tro på enkelte bedrevitere fra vår nåtid, kan vi nesten søke erstatning for omsorgssvikt alle vi som vokste opp på 80tallet. For tenk, foreldrene vår tok oss nesten aldri, eller aldri, med til syden på sommeren. 

I stedet måtte vi innta digge campingplasser og deilige rasteplasser. De store svenske bassengene smilte til oss med knallblå farge, og vi inntok duften av svensk yoghurt med folie til lokk, med barnesansene våre. Vi badet og spilte minigolf, og det hersket en ro over foreldrene våre, der de supte i seg kaffe og leste quizblader høyt. Vi spilte ludo i campingvogna og sovnet i sommerkøyene, før vi tutet videre og gledet oss til neste campingplass. Og forøvrig sommer.

Jeg husker butikkene. Badebarn på campingplssene. Den varme sola. Summingen av insekter, og lukten av Sverige.

Sving etter sving i nord. For hver kilometer kom vi nærmere farmor og farfar. Bytte ut den følelsen, da vi endelig kunne løpe ut av baksetet og kaste oss inn i armene deres mens tårene spratt av glede, mot en simpel sydentur? No way! Never. Jeg var barnet, ergo vet jeg dette. Farmor og farfar bodde 80 mil lenger nord, og det å komme til den vakre lille bygda var magisk. Vi møtte sommervennene våre, fisket, spiste farfars tørrfisk og var med slekta. 

 

Syden. Sydligere strøk. Fremmede land. Dette skal altså være det eneste ene som funker for barn, mener enkelte voksne. De piper om at det er synd på de barna som ikke opplever sydensvetten, og tragisk for de som ikke iallefall får med seg en klam og stressa norsk familiepark. Er det også likens i naturen? Består skogen kun av bjørketrær? Skal vi alle være prikke dønn like?

 

Et barn overveldes hvert minutt av alle de sansene en voksen forlengst har fortrengt. Unger lukter mer, hører mer, føler mer, kjenner mer og opplever mer. Selv om DU som voksen, behøver masse stimuli for å OPPLEVE, gjør ikke et barn det. Bare en svensk yoghurt kan være uvanlig og spennende nok for et norskt barn til å ha en hel time fylt med tanker, lukter, luktminner, synsinntrykk og opplevelser. Det å gå ut av campingvogna til en summende verden av insekter, blomster, mennesker og sommervarme, bidrar til enda mer sansefryd. Og når kvelden kommer, holder det. Kanskje var det pappa's nye caps som ga hovedintrykket. Kanskje en sommerfugl nede ved elva. Eller mamma's sommerkjole. Men når kvelden kommer holder det. Nok inntrykk for i dag.

 

Hva er det som får folk til å tro at det er inntrykkene fra en stressa flyplass og et kjedelig fly som er det "riktige" for barna våre å oppleve? Hvorfor kan det ikke være like allright i de voksnes øyne med de barna som vil fortelle om svenske sommerfugler, norske capser, mamma's sommerkjoler, besteforeldre og svensk yoghurt, når august fyller klasserommene på ny?

 

Man skal ikke tillegge barn følelser de ikke har. Unger opplever ikke verden på din måte, og er ikke så kravstor som du tror. La det være godt nok å campe på plena i et lite telt noen ganger i sommer. Du er IKKE en dårlig forelder dersom du bruker kreativitet foran penger. Det skal være akseptabelt å holde barna hjemme i sommer, og det skal ikke ties om. Det er hverken flaut eller grunn til bekymring, dersom den lokale stranda er årets hovedatraksjon. På den stranda opplever barna dine et helt univers av inntrykk og opplevelser. Og det holder. 

 

To ganger var jeg i syden da jeg var lita pie, og det var mer enn nok. En gang kjørte foreldrene våre sammen med en annen barnefamilie til Italia. En annen sommer fikk mamma og pappa reise til Lanzarote av kollegaene til pappa, i gave etter en hjerteoperasjon. Det regnet mye i Spania, og jeg har generelt bedre minner fra sommerNorge.

 

Mangfold. Plass til alle. Variasjoner. Det er slik naturen er: Her er plass til både trær, busker og blomster. Dette er hva barna kan fra før; vi behøver ikke lære dem det. 

 

Men mange voksne trenger tydeligvis å lære seg dette, samt respekten for de sterke sansene til unger, og nødvendigheten i å slutte å tillegge barn følelser de ikke har.

 

SommerNorge er BRA NOK. Punktum.

Ti, kvinne! På med munnkurven!



 

Tallet stiger fra 6 til 7 drepte. Minst 48 er skadet. Jeg hører barna leke med venninnen sin nede i kjelleren, mens jeg sitter her og ser stjerner. Jeg er så forbanna! For man kan ikke lenger bagatellisere det til at verden er syk, når store deler av kloden faktisk er ond og egoistisk. London fikk sorgen denne gangen. Hvem er nestemann ut? 

 

Vi er flere sterke damer her i lander som prøver å nå ut med hvordan muhammedanismens lover og regler funker her nede på bakkeplan. Men usynlige munnkurver puttes på bare det piper litt i oss. Når vi setter grenser, og forteller om det offentlig, blir vi kalt rasister. Da tenker vi som så, at når det samme skjer omvendt og mot oss, ja da kan vi også kalle det rasisme? Men nei, det kan vi visst ikke. Samme hva vi prøver å nå ut med, skal vi ties ihjel, og kritiseres nord og ned. Så er det nettopp kvinner som settes tilbake et par hundre år med muhammedanismen. Vi river av oss munnkurvene.

 

Vi er stødige, sterke damer fra nord, og nåde oss hvis vi berører temaet muhammedanisme. Fy skam oss hvis vi forteller om grasrotopplevelser mange er skånet for. Media tier også om tilstandene på bakkeplan. Som om disse sharialovene ikke har noe med resten av koranens sharialover. 

 

Men hva har hudfarger og raser å gjøre med det å si fra når nok er nok innen atferd og nye, påprakkede regler?

 

For vi ser en sammenheng mange ikke ser. Noe fremmed sniker seg inn over landet. Ved enkelte skoler blir barn mobbet dersom de har svinekjøtt på matpakka si. Tradisjonelle julesanger må nynnes, der de før ble sunget av stolte barn. Men jorden var ikke bare deilig på 80tallet heller. Vi sang at jorden var deilig da også, uten at noen ble støtt av en barnesang. Jorden er ikke alltid deilig for norske barn heller, og slik har det alltid vært. Men når jula ringes inn går vi hånd i hånd rundt juletreet og ser for oss de delene av jorden som fortsatt er deilig, før vi drar hjem og nyter deilig ribbe. Ved en skole i Oslo-området ble julenisseluer forbudt. 

 

Det skyldes på nordmenn i form av rykter der det blir hevdet at det er nordmenn selv som bestemmer disse nye retningslinjene. Dette stemmer ikke. Det kan vi bekrefte, alle vi som har opplevd ubehageligheter. Jeg har blitt kontaktet av lærere, kvinnelige bussjåfører og andre folk som forteller det samme.

 

Vi snakker om å grille oss en helgris og lage sommerfest. Da må hundene til besøket også være med. Men vi føler at vi planlegger noe helkriminelt. For hvorfor må vi absolutt lage pulled pork og sitte der sammen med kjæledyrene våre akkurat der lukta av svin kan nå noen som må skånes?

 

Homofile trakasseres, unge jenter går ikke trygt i måneskinn, og vi damer bør tåle å bli bedt om å dekke oss til.

 

Nei Norge. Nei nei, ikke lukk øynene for regnbuen etter sorgens regn. For hvert terrorangrep gråter himmelen. Ser du ikke regnbuen? Våre formødre og forfedre og bygde opp dette landet. De tok noen tradisjoner her og noen tradisjoner der, og satte dem sammen. Julesanger, 17.mai-tog, koteletter, egg og bacon, gris til jul, svin til pålegg, og med 70tallet kom lette sommerklær. Det har blitt bestemt at homofile skal få være i fred her, og kvinnene får ha stemmerett og utdanne seg. Dette har fungert fredelig.

 

Lærere forteller om tilstander der våre nye landsmenn nekter på elegante måter å integreres. Nekter å lære språket. Nekter å bruke samme grill som nordmenn og nekter å møte til undervisning pgr av koranlesestund og bønn. Kvinner får ikke lære norsk av mennene sine, og interessen for norsk kultur er lik null. Muhammedanere som klumper seg sammen og snakker seg i mellom på eget språk uten noe ønske om å inkludere nordmenn. Nei, dette gjelder ikke alle. Men det gjelder mange nok.

 

Jeg skal snart ta med meg barna ut i frisklufta og sola. Det er fred ute, og sånn vil jeg ha det. Jeg ber om det hver kveld, til en høyere intellegens. For jeg tilhører ingen religion, selv om jeg aldri meldte meg ut av statskirka. Jeg finner mye norsk tradisjon i konfirmasjoner, begravelser, bryllup og dåp, så jeg støtter gjerne statskirka. Dessuten kan mine homofile venner gifte seg der, tommelen opp for det, Norge!

 

Det blir varmere og varmere, og juni setter inn. Jeg bestemmer meg for at nok er nok. Jeg skal gjøre som jeg er oppdratt til i sommer. På de varmeste dagene skal jeg gå i shorts og bikinitopp når jeg steller i blomsterbedet og henter posten.

Jeg kommer til å bli beglodd av folk i nærheten her. Er det greit? Nei her i landet er det ikke høflig å glo på kvinner på den måten. Men jeg skal visst finne meg i det og tie. Vet du hva? Don't put the blame on me! Jeg skal hverken tie eller finne meg i det.

 

Grille gris kan vi også gjøre. Og hvis noen sier: "Ja men må dere sprade rundt sånn og grille gris akkurat her da?" så bor jeg her jeg også. In fact så vokste jeg opp med bikini og gris rett nedi her. 

 

Bak terroren i verden ligger lover bestemt av en koran skrevet 20 år etter Muhammad's død. Han ble født i år 570, hadde et harem av koner, hvorav den yngste var 7 år, mente at alle kristne og jøder burde drepes, og var i det hele tatt en politisk leder. Forsiktig skal man være, med å la et rent og fredelig land skitnes til med hint preget av slike lover og regler. Det er ikke lov å kritisere religion, men politikk er det lov å kritisere.

Det funket ikke der de kom fra. Det kommer ikke til å funke her heller. Man må betale for freden med å omstille seg til respekt for kvinner, julesanger, likestilling, mangfold i matveien og aksept for homofile. Vi har forlengst knekt kodene for fred i dette landet. La oss ikke glemme disse løsningene i usynlige kvinnekrenkede handlinger og bortgjemt trakassering av våre homofile.  

 

La det dessuten være lov å heie på Norske tradisjoner uten å bli mistolket.

 

La oss slippe å bli nedropt av tullete beskyldninger, bare vi mener May, Le Penn og Listhaug har noen gode poenger.

 

La det være helt klart, at vi norske sterke kvinner med slik evne til å tale fritt, har nære venner fra mange forskjellige nasjoner. 

 

La det være tydelig at vi ikke kommer til å sitte stille og se på trusselen som stadig rykker nærmere barn våre og oss selv. 

 

La oss snakke om at vi har forstått hvor viktig det er i det store bildet at vi tviholder på våre formødres verdier, og at vi ikke kommer til å tie. Ei heller å godta denne usynlige munnkurven.

Barna og jeg møtte en bloggleser, og det som skjedde hadde vi aldri forventet



Å møte ukjente mennesker som slår av en prat har blitt en del av hverdagen, både i hjembyen her og på nett. Plutselig er de ikke så ukjente lenger.

Blogglesere kan virkelig være noe av det snilleste og vennligste som finnes, det skriver jeg gladelig under på. Jeg får høre mye hyggelig, og det inspirerer meg.

 

I dag hadde jeg en skikkelig pms surmamma rattata - dag. You know; en sånn bestemt mamma med feil klang i stemmen som dirigerer hit og dit for at man skal rekke diverse klokkeslett. Det er ikke mye pedgogisk over slike dager, men så er jeg da heller ikke her for å være pedagog. Jeg skal lære barna mine om alle slags dager. Det er bare det at mammasamvittigheten min pines halvt i hjel bare jeg småkjefter litt. Det er dommedag i mammamagen bare tissebleien har rukket å bli full på minsten, og sånn dårlig klang i stemmen får jeg hetta av etterpå. Vi kom oss da i vei, og fikk hentet barneseter og tutet over humpene ned til sentrum med Lala og driver`n. Ja jeg synes at når Even kaller henne Lala, så får hun hete det. Grønt hår har hun, og da er hun best i mine barns øyne.

 

Vi dro en tur på gjenbruksbutikken på shopping, og møtte flere kjentfolk. Sånn er det med en tur ned i den lille byen her, sjuåringen min tror jeg kjenner hele verden. Nå lyver jeg litt, for han har nok begynt å skjønt det. Løst mysteriet. Kall det hva du vil; forstått smalltown- greia.

 

Minsten begynte å sutre over at han ikke fikk trykke på kortgreia da jeg allerede hadde rukket å gjøre det. Ikke for meg, men for kassamannen. Problemet til barna mine er at de har ei mor som blir like hvinete streng i stemmen offentlig, som hjemme. Det hjelper ikke med sutring og manipulasjon; denne mamman er kjedelig konsekvent whenever wherever. Akkurat som Shakira.

 

Jeg tok med barna ut i gangen, der minsten begynte å bestemme at størsten ikke fikk sitte på en stol, som bare han selv skulle sitte på. Alle alenemødre vet dessutenom alltid-radaren: så lenge man er alene om ansvaret for barna, er man som en årvåken radar som søker over området rundt seg for å passe på at ingen av småtrollene springer ut i veien eller finner en skog å løpe til skogs inn i. Og blir spist av løver. Eller anacondaer. Eller at et rosa helikopter kommer og kidnapper dem. Og det er usynlig. Dessuten; er de mette? Tørste? Begynner den minste av dem snart å hyle som en apekatt? Skal man hyle som en apekattmamma tilbake, eller late som om det ikke er sitt apekattbarn? Jeg kjenner ei som brukte å gjøre det i dagligvarebutikker. Barna var så apekatt at hun latet som om hun var en annen art. Tiger eller noe. Not my kids, nei har du sett på makan for noen apekatter. Jeg skjønner henne.

 

Jeg stod altså der med dirrende hormoner og svett rygg og speidet etter grønt hår, mens min minste apekatt freste mot min største apekatt.

Da skjedde det. En engel kom gående mot meg med store øyne og et smil. Nei jeg tuller ikke, for akkurat denne bloggleseren virket som en engel midt i denne ville jungelen min. Hun ga meg en klem og fortalte om sitt forhold til forbipolene, noe som var overveldende positivt. Akkurat da jeg trengte å høre det som mest, ga hun meg det drivstoffet jeg behøvde for å takle Hormonella i tango med Alenemamma. Hun fant fram en liten konvolutt og fisket frem sånne moderne spinnere som hun hadde hentet på postkontoret. En lykkelig storebror fikk seg en rød spinner, og vet du hva kjære bloggleserengel? Ja jeg blir helt rørt av å skrive det, for du gjorde gutten min så glad. Han fortalte at han hadde spurt pappan sin om å bestille sånn spinner, og at mange av de andre barna på skolen har en sånn. Han hadde ønsket seg en sånn en sååå masse. Og nå sitter han og overnattingsgjesten hans nede i kjelleren og leker seg med spinneren. Tusen takk, han sa han aldri kommer til å glemme da han fikk den av deg. Han lot til og med lillebroren låne den, og gleder seg til å stolt ha med den på skolen.

 

Noen ganger kan et menneske utgjøre så stor en forskjell. Livet med små barn kan være hektisk, og særlig en gang i måneden for en loner about it. Vi behøver hverandre, og ofte vet vi ikke selv hvor mye vi gleder andre med ord og oppmerksomheter. Jeg håper jeg er sånn selv, alle de andre dagene i måneden da humøret er bedre og sola skinner på et bipper-sinn. Håper jeg gleder andre og er der for dem slik jeg ønsker. Håper morgendagen er en slik dag, og at vi spinner inn i den her på Lykketoppen med glade hjerter <3 <3 <3

 

 

På disse stedene i Norge finner du edelstener og diamanter


 

Blant huldre og troll, mellom berg og fjell, bor eventyrlystne nordmenn som drømmer om å finne glitrende, fargede edelstener og gjennomsiktige bergkrystaller. Er du en av dem? Det er jeg og den eldste sønnen min. Vi er glad i ei real skattejakt. Derfor var det en fryd å finne ut at en av mine bloggsamarbeidere har drevet med steinhogging siden ungdommen, og reist på uttallige steinturer, på evig jakt etter edelstener og krystaller. Han har gjort seg kjent med Norges berg og fjell, og deler gladelig med dere hvor han finner de glitrende stenene.

 

(teksten fortsetter under bildene)



 



Hans Christian Røgler har drevet med steinturer siden 1990, og er efaren innen feltet. På de geologiske eskursjonene rundt omkring i landet bruker han og turkameratene hammer, meisel og pirke. Han har i tillegg vært sjef for den spennende butikken Shangri La i Karl Johans gate 2 i Oslo, i 36 år. Der kan man kjøpe mellom 70 og 100 forskjellige typer bergarter. Alt fra edelstener til krystaller. De fleste er handelsvarer, og tromlet blanke og skinnende, og noen av de som ikke er tromlet har Hans Christian og hans gutta på tur, funnet selv. Men han samler ikke for å selge i butikken. Dette er en av de store hobbyene hans, og det er når han kommer hjem med 10 til 100-talls av kilo med stener at det er gøy å legge litt i butikken.

 

Steinguide under bildet.

 

 

Velkommen til Hans Christian Røgler`s Steinguide Norge:

 

-La oss begynne med bergkrystaller. Disse kan man egentlig finne over alt, men de flotteste og største (opp i 15 kg) har Hans Christian funnet i Hattfjelldal i Nordland. I Nordland kan man også finne Amazonitt.

 

- På Froland er det rubiner å finne, og det er bare på Froland det er rubiner å finne i det hele tatt.

 

-I Minnesund ligger Byrud gård, og der kan man betale en liten sum for å lete i smaragdgruvene der. Smaragder i Norge kan man bare finne ved Minnesund.

 

- Thulitt kan man finne i Trøndelag. Den var Norges nasjonalstein før. Nå er det Larvikitt som har overtatt tronen.

 

-På Svartisen og i Hurum er det Akvamarin å finne. På Hurum kan du også finne Topas.

 

-Granater finner du mange steder, og det er mye å finne på Hamarøy og i Fauske.

 

- Ametyster: Mange steder, men tilstandene er desidert best ved Stange i Hedmark.

 

Lykke til, og god tur ;)

 

....eller kanskje vil du heller gå på skattejakt inne i fantastiske Karl Johans gate 2, og la deg trollbinde av Shangri La`s vakre verden? Kanskje finner du Hans Christian der også. Slå av en prat da vel. Han kan så meget mer enn om edelstener og krystaller, blant annet om sommerfugler. Hvilket jeg lover å komme tilbake til.

 


 




 



 

Skulle prompe. Så gikk det galt.

 

 





 

Hvordan forklarer du din søster tidenes bommert, den verste flausa ever, I think like more than ever?  

Hvordan formidler du noe slikt?

 

På en måte som gjør at hun tror det? 

 

Vi hadde besøk i dag her oppe på Lykketoppen, av voksne unger, barn og ungdom. Tøffeste Torunn kom på visitt sammen med sin datter, som er på samme alder som sjuåringen min, og min søster Silje dukket opp med tantebarna mine. Både Torunn, Silje og jeg har en humor som hører hjemme på en pubertal ungdomsklubb, og i dag fikk jeg pranka søs skikkelig. 

 

Tidligere i dag fikk jeg et anfall av "rydde og pynte terrasse". Som vanlig prøvde jeg å unngå askebegeret; et sånnt som er formet som en søt liten søppeldunk. Selv slutta jeg med nikotin for ti år siden, så jeg er ikke så glad i å tømme den dunken. Men det var som om den ville straffe meg for nettopp det, og mens jeg flyttet den hit og dit for bordvasking, ramlet den mot meg. Jeg skvatt unna, og den skvatt bløte sneiper og nikotinregnvann ned på fillerymatta mi (som forøvrig hører til inne. Jeg syntes den var cool ute, til jeg glemte den og vinteren bleket hele matta.) Det ble krise, og jeg løste den med banning og dunktømming. Then forget it and move on girl.

 

Da vi tre damene satt og skravlet ute på terassen i dag, så jeg den. Jeg hadde helt glemt den store nikotinflekken på matta ved siden av sofaen jeg satt i, og da visste jeg hva jeg kunne bruke den brune flekken til. Jeg brøt ut: "Sorry, Torunn, at jeg avbryter deg. Men vi må bare si det til Silje, ikke sant? ...Silje ser du den flekken der? Fader ass. Jeg reiste meg og trodde jeg skulle prompe. Og så gikk det galt..! Ikke si det til noen ass!"

 

Torunn og jeg lo så krampa tok oss, og søstra mi satt og gapet:"Kødder du, Helene? Er det SANT?"

"Ja spør hu der da" sa jeg, og Torunn nikket mens hun lo videre.

Vi holdt det gående en god stund, mens Silje æsja seg flere ganger. Isj og æsj altså. "Og så gadd du ikke kaste matta? Æææsj!" Hun trodde virkelig at nå hadde lillesøs driti seg bokstavelig loddrett ned og ut.

 

Det er så godt med ei real latterkrampe. Vi vet vi har dårlig humor innimellom, men vi innrømmer det iallefall: at vi er billige i drift. Det skal ikke mye til før vi ler så vi må knipe igjen tanken foran. Silje ble nok letta over at det var regnvann og tobakk som forårsaket flekken, med tanke på at søstra hennes har bipolar og greier. Det var slik at Helene var frisk ja, kremt.

 

Så kom det noe godt utav den suspekte askebegerflekken da. En lattis, som ungdommen kaller latterkrampa nå for tiden. Det beviser at nikotin også kan forlenge livet. Deilig deilig, å lure søstra mi til å tro at lillesøs har klikka mer helt enn halvveis.

 

Bildene er fra dagen i dag på Lykketoppen.

 

 



 

Iskald bitch


 

"Jævla hore", "forbanna rosablogger", "Du burde dø". Nei, jeg vet. De er ikke særlig kreative, og de verste slipper nok ikke gjennom kommentarfilteret inne på bloggen. Da presser de seg gjennom på facebook. I fjor sommer satt jeg ved et tilfelle og gråt, og vurderte å legge ned hele bloggen. Men så har det gradvis skjedd noe. Nå tenker jeg følgende: forskjellige meninger, de kjenner meg ikke og det vil alltid være slik at en del mener noe, en del mener noe annet, og en del gidder ikke mene noe. 

 

Ondsinnede kommentarer stikker ikke slik som før. En pil fester seg selvfølgelig litt, men der jeg før led, trekker jeg den nå heller kjapt ut. Jeg har ikke tid til å dvele ved frekke kommentarer, så jeg rister det av meg rimelig kjapt, og går inn i nøytral modus. Det er lite jeg får med meg når det koker på internett pgr av innleggene mine, men jeg ser noen kommentarer. Aldri er jeg forberedt på hvilke innlegg som går viralt, likevel er jeg hele tiden klar over at kommentarene vil komme. Noen vil hisse seg opp og ytre så mye mer enn motsatte meninger; det er bare å stålsette seg. Dette må jeg tåle. Hvis ikke kan jeg ikke blogge slik jeg vil. Det er å tie eller tåle.

 

Dette betyr ikke at jeg har blitt iskald. Nei, jeg er ingen iskald bitch. Bare ei avbalansert skrulle. Alle som kjenner meg vet at jeg er omsorgsfull, omtenksom og full av kjærlighet. Det betyr at jeg har blitt en herdet blogger, så herdet som jeg kan bli. Jeg er mor, og må ta ansvar for min psykiske helse. Da må man distansere seg, og innta en tolerant holdning. Folk er folk, og alltid vil noen være uenige. Jeg tåler det, og ingen kan kue meg til å tie. Men jeg viderebringer ikke mobbing og hakking på min blogg, derfor er det mye dere ikke får se. Jeg har dem liggende skjult for leserøynene.

 

Jeg tåler å ha tråkket feil. Jeg er et menneske, og kan ha vært både dum, naiv og kjip. Således har jeg lært meget. At det finnes folk som prøver å psyke ut ei beintøff dame som meg, synes jeg er grundig god underholdning, og jeg trekker villig ut pil etter pil. Men før jeg pælmer dem tilbake, gjør jeg dem om til sussetryner, hjerter og flirefjes.

 

Jeg er så heldig å daglig bli kontaktet av fornøyde lesere, med helt andre tilbakemeldinger å komme med. De er helt rå på positiv feedback, og jeg mottar det som som om de pakker meg inn i myk fløyel. Som avkjølende bad på varme sommerdager. Det sier seg selv at det nøytraliserer, og får meg til å glemme nettpilene. Følelsen av at så mange har forstått nøyaktig hva jeg mente, er rik på velbehag.

 

Jeg har altså blitt herdet mot ugly comments, som blogger. Skumlesing, blokkering, sunn tankegang og distansering, samt snille blogglesere, er nok det som har vært min kur. Jeg kjører på og kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg er født skribent og det er min hylle dette her. Snart når ikke pilene engang opp lenger, for jeg kan ikke bruke verdifull tid på svada fra mennesker som ikke kjenner meg engang. Gi meg heller en kaffekopp og ei real latterkrampe; DET har jeg tid til. It's called PRIORITIES!

 

Hvordan takler DU nettnegativitet? Folk blir jo så tøffe bak skjermene sine 😁

Mor fikk dårlig samvittighet da sønnen var den eneste med brukt skateboard

 



 

Hun er en god mor. Det vet jeg godt; at de to barna hennes har det bedre enn bra. Hun fortalte meg om en dag i byen der hun bor, da en bursdag skulle feires i skateparken. Alle de andre barna hadde splitter nytt utstyr, mens sønnen hennes kom gående med et slittt, lånt skateboard. Han smilte og var fornøyd. Trist og lei seg gikk hun derifra, og satte seg i bilen sin, med verdens dårligste samvittighet.

Og akkurat da hun fortalte dette til meg, bestemte jeg meg for å skrive dette innlegget! For ja, jeg blir provosert over enkeltes holdninger, som: "Gid, nei brukt kjøper jeg ikke assa!"

 

DU! Ja Du ja! Som snakker nedlatende om brukt og billig; hvilken rett har du som blindpassasjer på moder jord, til å i det hele tatt pipe litt om dette sutretullet i miljøtruede 2017? Jeg mener du er pliktig til som jordboer til å handle brukt, og å lære barna dine og ungdommene dine at brukt er det beste.

Er brukt skittent? Da vasker du det? Ikke pent nok? Da pusser du opp det. Ikke tid til det? Tull, det er jordkloden som ikke har tid til sånne som deg!

 

Det finnes mange grunner til at jeg ikke reklamerer for splitter nytt og dyrt her inne på forbipolene. Mine lesere skal få være i fred for det her, og jeg gidder ikke å undervurdere mine lesere`s intellegens. Dette innlegget er heller ikke sponset.

Hvorfor skal splitter nytt og svindyrt regjere, mens havene våre fylle opp av søppel? Hvor tror du det blir av alt dersom vi foreldre ikke bare fjåser oss til med å funkle i fasaden, men også lærer barna våre at bruk og kast er klokt, smart og hell yeah right? Dette er en feig tulleholdning, og du skal slutte å tro du har rett til å være så forbanna egoistisk, right now.

 

Det teiteste argumentet jeg har hørt er: "Vi kjøper nytt fordi vi har råd til det." Nei, den holder ikke. For moder jord har ikke råd til deg og dine holdninger. Dessuten; landet`s mobbeoffer er så mye mer verdt enn disse glinsende, masseproduserte, evigvarende argumentene dine. Din selvrespekt har ikke råd til annet enn at du våkner opp nå. Du bidrar til mindre fisk i havet enn søppel om 20 år, og alle barneklærne dette landet allerede har brukt en gang, kan brukes iallefall to ganger til.

 

Nå er vi i gang her ikke sant, så vennligst ikke forstyrr oss. Vi er mammaene og pappaene som har SKJØNT DET. La oss handle på facebook-bruktsidene, gjenbrukstorgene, fretexene og loppisene, i fred og ro. For vi er inne på noe stort, vi, skjønner du. Noe du bør la deg inspirere av, og begynne med selv. Vi er akkurat som mammaen som sendte barnet sitt i bursdag med lånt skateboard, og vi digger mødre som henne. Hun er ikke den som skal slite med dårlig samvittighet, mens earth sliter med overproduksjon, forsøpling og forurensning. Hun er den renslige, smarte, bevisste, coole, tøffe mammaen. Hun går ikke rundt i hverdagen med skylapper, men tar det globale ansvaret på strak arm, og sørger for sunn økonomi i hjemmet. Hun tar ikke opp tøvete lån for å skape glansfasade, men tenker på de som kommer etter henne. Hun lærer ikke barna sine kaksete holdninger som kunne ført dem inn i uføret senere, men bygger grunnmuren deres med hender hun ikke er redd for å skitne til. Vi er mange som henne, og om noen år er alt kanskje snudd. Da er skolegårdene fylt opp med klær brukt både en, to og tre ganger. Skateparkene er kanskje like preget av gjenbruk som personlige norske stuer med individuelt tilpassede stiler ala original smak. Og behag, ikke sant? Are you with us?

 

foreldre som tør å kjøpe brukt, er de råeste, cooleste, tøffeste foreldrene, hell yeah! Visste du forresten at bloggeren bak pappahjerte.blogg.no og kona hans, handler brukt og kjører på med arvet klær? Jeg kunne ikke tenke meg å være så feig og naiv at jeg bare kjøpte nytt fordi jeg ville passe inn. Nope. Folk får pent prøve å passe inn i hjemmet vårt, sånn er det . Her er det både brukt og nytt: mest brukt, of course; jeg vil jo være en av de coole, sterke, tøffe mammaene, ikke en stakkarslig sau diltende etter en flokk.

 

FORELDRE! FATTIGE SOM RIKE: BLI MED PÅ Å SKAPE NY BØLGE OVER LANDET: GJENBRUK, GJENBRUK OG ATTER GJENBRUK!

Vi er godt i gang med å kjøpe, bytte og selge, så bre dere utover gjenbruksbutikkene og bidra til sunnere skateparker, bedre lekeplassmiljø og mer inkluderende skolegårder.

 

Sjekk sykkelen og stolen jeg kjøpte til toåringen min på gjenbrukstorget i Stjørdal. Jeg betalte 50 kr stk, og han ble stolt som en hane. Aldri i verden om jeg kommer til å være så kjip mot moder jord og vår økonomi her i huset at jeg kjøper nytt foran brukt. I`m a COOL mama. Not a bæ! Det er løgn, for jeg er stjernetegn bæ, men utover det er jeg altså ingen diltesau.

Vi tar det på dansk: Kjør brukt, det er smukt!

 


 

 

 

Nå er du inne på noe. Det heter forbipolene.blogg.no , og du finner meg på face under forbipolene, på talerlisten.no som Helene Dalland, på snap som forbipolene og på Instagram heter jeg forbipolena. Ja fader du finner meg tilogmed på møteplassen som freakylene, men der er jeg sjeldent 😁
 

Ung i 2017? Fått med deg siste mote? Nå er det in å SKAPE mote; med gjenbruk, loppis og vintage!

 



 

Til ungdommen

 

Nå er det in å være like coole som vi var på nittitallet, da vi satte sammen våre helt egne originale stiler av loftklær, fretex og egenprodusert liksombatikk. Hverken dere eller jordkloden behøver alt dette nye som pøser på søppeldynger moder jord snart ikke lenger greier å bære. Denne siste bølgen av gjenbruk skyller over Norden igjen akkurat nå, og det er bare å komme seg i gjenbruksbutikkene og slå seg løs, for en billig penge. Gå med hevet hode, og vær stolt over stilen du setter sammen.

 

Nå er det altså gjenbruk, vintage, loppis og retro som gjelder: Hiv dere med på dette nå! Det handler om å bruke hodet og sette sammen DIN EGEN STIL utfra det DU liker, og gå bort fra å være en kjedelig sau som følger moteflokken. SKAP mote, ikke følg mote.

 

Når jeg skaffer meg ting og tang til vårt hjem på Lykketoppen, skjer det først og fremst sjeldent. Vi trenger ikke mer enn vi har; det vi prioriterer å kjøpe er opplevelser, ikke ting. Når jeg først kjøper ting, skjer det gjerne på loppis, gjenbrukstorg, vintagebutikker, fretex eller andre gjenbruksbutikker. Jeg er helt forelska i gjenbruk! 

Denne her søte lille minikommoden skaffet jeg meg for 20 kroner i går, og med min bipolare adhd-pregede "tålmodighet", kan jeg ikke skryte på meg at reproduksjon er min sterkeste side. Men i dag fant jeg ut at jeg kunne spraylakkere den. Checkitout:

 



 

 

Skjønner du hvor jeg vil, kjære ungdom? Hvem bestemmer over deg? Hvem bestemmer at dine klær og gjenstander skal være kostbare og splitter nye? Hvem bestemmer om du skal spare penger til utdanning, framtid og spennende opplevelser, fremfor tåpelige vesker til flere tusen kroner, saueflokkmoteklær og dyre tulleting? DU, eller saueflokken? Hva synes DU er stilig, riktig, tøft og bra?

 

Her bestemmer JEG! Ja, her er det jeg som er sjefen. Her handler jeg så mye brukt jeg bare vil, og alle vennene mine har sine egne spennende stiler. Saueflokken har jeg alltid observert på avstand. Jeg mikser mer brukt med mindre nytt, og da helst nytt på salg. Jeg bruker hodet mitt og har full kontroll; jeg prioriterer helt awesome genialt, og det er jeg stolt over.

 

Ungdommen nå til dags, vil du gjøre andre til lags, selv om livet er ditt, og kun ditt?

Eller vil du tenke sjæl, med et selvstendig vræl: I am my boss now, pow wow?


 



 

hits