hits

Utsettes du for manipulasjon?

 

Han spyr det ut av seg som den wannabe (but aint) giftige slangen han prøver å være: "Du er dum!"

 

Jovisst kunne han vært giftig. Hvis noen noensinne tok ham seriøst. Men hvem gidder i det hele tatt å henge med i svingene, når det stormer den ene dagen, sunshine the next hour; for så å pøse på med stakkarslig regn den neste uka?

 

God damned. 

Alltid noe galt med resten av verden. Det er en av oss sin skyld. Aldri i livet om man tar ansvaret for egne handlinger, og været skifter altså så brått at du ikke rekker å henge med. Fra "stakkars meg" til "føkk deg" til "let's be friends, huh?"

 

Det heter "manipulasjon", og det finnes hjelp for de som blir utsatt for det.

 

 

I dag fikk jeg altså høre at jeg er dum. Nei, jeg er ikke dum, det heter bipolar og betyr at jeg er smart nok til å oppnå toppkarakterer hva enn jeg prøver meg på. Det bare krever litt mer av meg enn andre. Nope, det at jeg har bipolar betyr ikke at jeg er dum. Han kommer snart til å merke at jeg er smart som en satan med vinger, og intelligent som en djevel med motor.

 

Noen ganger heter det: "Brenn i helvete, eller vær selv en satan." 

 

Du kødder ikke med ei som ikke lenger bryr seg om manipulatoren synes hun er ei bitch. Nei, du messer ikke med ei som per dags dato allerede har begynt å lære seg å sette klare, tydelige grenser som lyser i mørket. 

 

For man kan ikke føle så mye rundt alt og alle. Hvis noen er bitchy mot meg, kan jeg ikke drive og bekymre meg for hvordan jeg blir oppfattet. Å være snill mot noen som behandler deg som møkk, er som å skru på kranen i ørkenen. Hva får du tilbake? En oase kan du se langt etter. Og en oase er hva du fortjener. 

 

Det heter: "Åja, så for tiende gang truer du med selvmord, og det ovenfor ei som har mistet flere i suicide? Ring legevakten, for jeg kan ikke stanse deg. Kun du kan."

 

Alle manipulerer til en viss sunn grad. Det skulle tatt seg ut uten, innen politikk og diskusjon. Men av diverse årsaker er det enkelte mennesker som manipulerer mer enn du har godt av. Hvis du blir utsatt for atferd som får deg til å føle deg uvel; ta kontakt med kommunen der du bor. Selv får jeg eksperthjelp for å takle slik atferd, og det er meget interessant å tenke i nye baner, samt sette grenser jeg ikke visste jeg eie. I own them limits! Yes I do, og denne personen kan aldri mer greie å overbevise meg om at jeg er noe jeg ikke er, eller bringe meg til tårer. 

 

Endelig er jeg på vei til midten. Jeg har tidligere fortalt om psykologen som sa til meg for ca 12 år siden: "Her er en psykopat (viste med ene hånden, tegnet ei linje med andre hånden) og her, på andre enden er du. Du burde komme deg mer mot midten. Først nå forstår jeg hvor tragisk det var å dingle helt på andre siden, som det motsatte av en psykopat. Nå skjønner  jeg at hun ikke tulla: jeg BURDE bli litt mer egoistisk. Å komme meg til midten handler om å ta kontroll, og sette alle de grensene som krever håndfasthet. Det kan medføre at noen synser og mener at jeg er ei kald bitch. Men hva 

gjør

det, 

når 

 

jeg selv vet at jeg er snill?

 

Ta til spaken og styr. Grip roret; det er ditt. Oppfattes slem? Oppfattes bitchy? So what? Du har ikke tid til å dvele ved det, det er jo DITT liv, og rett og slett ikke ditt problem ;)

 

You aint got time for manipulators, cuz you aint got space for haters!

 

 

Biff ensom, eller "gröt tilsammans" ?

 

Tittei ;)

 

Her kommer en energisk hilsen fra Lykketoppen. Jeg er innom for å fortelle litt om hvordan vi har det for tiden, og hva som skjer her oppe. 

 

For å si det sånn: vi har det steike bra!

 

Standard setning jeg får høre for tiden er "Å mamman min æ ælske dæ!" 

En liten treåring med blå øyne kommer løpende mot meg titt og ofte; og jeg må svare dønn: "Å Even min æ ælske dæ!" 

 

Snart har min kjære 8åring endelig ferie, og vi gleder oss til han inntar toppen med oss. 

For jeg virkelig elsker gutta mine, de er alt for meg. Når vi alle tre er samlet er det krutt og fyrverkeri, og det er da jeg har frihelgene mine; når barna er her.

 

I kjelleren bor min venninne Solfrid med sine barn Isack og Marte, og innimellom er Marthe's kjæreste innom, pluss at Solfrid's sønn Ole stikker ovom iblant. I går feiret vi Marte's konfirmasjon, så jeg og en super dame ved navn Elisabeth var med og hjalp til. Vi hadde en herlig dag i Stjørdal sentrum. Sukkersjokk og hetebølge i skjønn harmoni.

 

Pusen Evine bor også nede i kjelleren, vel og merke med sine 5 kattunger. De tiltrekker mange nabobarn som vil kose med de små nøstene.

 

Det er altså stappfullt med rikdom og kjærlighet her oppe nå, with more to come. Flere kommer innom huset i uka som kommer. Vi er noen sosiale vesener her oppe, som du kan se hvis du følger meg på snap (forbipolene).

 

Mai rocker Trøndelag med skikkelig sommervær, og vi bader og soler oss. Stjørdal viser seg fra sin beste side, og jeg har akkurat fått vite at Solfrid & co blir værende lenger enn planlagt. Det betyr at følelsen av herlig og livlig kollektiv vil vedvare. Takk og pris for det.

 

Om kveldene ser Even og jeg tegnefilm oppi mammasenga, og når barna har sovnet studerer Solfrid og jeg flaggermus fra terrassen. 

 

Oh holy life, nå er det digg. Ja nå er det bra å ha kollektiv på toppen. Ok så blir vi litt sløve i heten, men vi har hverandre. 

 

Sitat fra komedien "Tilsammans": "Det är bättre at eta gröt tilsammans, änn biff ensam!" 

 

Har du tenkt over det i disse dager hvor fokus på ensomhet regjerer? Kan du se bort fra biffen og heller dele grøten? Godt selskap har sin egen verdi ;)

 

Hilsen grøt, fiskesuppe, lasagne, kaker og smileys på Lykketoppen sommerkollektiv :)

Den beste servicen og den deiligste maten!

Reklame | Steakhouse Stjørdal

 

Velkommen til Stjørdal. Hvor du skal spise? Ha god komfort mens du nyter maten? Få den beste servicen og den gladeste stemningen? Digge den beste maten? Få respekt for typ kosthold, hva enn det er preget av lavkarbo eller allergener? Finne stor smiley fra mattilsynet?

 

Ok, følg nøye med: Du skal gå til torget, og der finner du Steakhouse. Sett deg ned, og nyt!

 

I går kunne vi avsløre at Steakhouse tar hensyn til din lavkarbo. Les om det på http://m.forbipolene.blogg.no/1527347069_vi_lekker_info_om_denne_restauranten.html

 

 

Vi er nemlig en gjeng som rett og slett testet service, atmosfære og mat på Steakhouse. Hils på Christina, Hilde Marie, Mathias, Tommy,  Elisabeth, Elisabeth F, Solfrid, og så meg da. På bildet øverst ser dere en servitør. Han heter Ian, og er litt av en kar. Med humor og seriøs service vil han og de andre ansatte gi deg en en opplevelse. Det er en ekte rastaurant, dette. En lekker og elegant en. 

 

Vi er jo sponset, så vi måtte smugtitte litt på hvilken service de andre gjestene fikk, snakke litt med andre kunder, og sammenligne med mat vi har fått servert på steakhouse før, for å finne fram til en ærlig oppsummering av restauranten som pryder Stjørdal torg. Du har kanskje lagt merke til at den har blitt penere og penere i det siste? 

 

Grunnen til at jeg valgte å samarbeide med Steakhouse, var at da jeg tok med 3åringen min Even hit 17.mai, ble han behandlet som en liten prins, og jeg som en dronning. På de utrolig myke, nye hagemøblene, kunne vi nyte deilig mat og god service, omgitt av palmer, blomster og hygieniske forhold. De ansatte flørtet i vei med min fornøyde lille sønn, og de greide ikke å nøye seg med å gi ham en kjærlighet på pinne. Han fikk to, og vi gikk derfra fra oss av glede. Jeg følte meg rett og slett uthvilt, og det på 17.mai!

 

 

Vi har bestemt oss! Denne restauranten er en sekser, hilsen både store og små. Her får du ypperlig service; sponset eller ei, og de ansatte er opptatt av å gi deg helhet, oppdatert sådan. Nye palmer, nye utemøbler; og fleksibel meny dersom du går på lavkarbo og ønsker gratinerte blomkål i stedet for poteter. 

 

Sitte inne eller ute? Samme det, i 2.etg finner du roen og ute kan du velge sofa eller stol, mens du nyter Stjørdalslivet.

Du blir ikke glemt. De som jobber her har sett deg, og kommer tilbake for å oppvarte deg etter alle kunstens regler. 

 

Det handler om at god mat er vel og bra, men man må huske atmosfæren. Den bør være positiv, og du skal trives. 

 

Vi trives på Steakhouse, både på dagtid med barn som får lov til å være barn, og på kveldstid ute med en glad gjeng. 

 

Vi kommer tilbake!

 

 

Vi lekker info om denne restauranten!

Reklame | Steakhouse Stjørdal

 

Annonse

 

Vi har gjort en unik oppdagelse her på Stjørdal, og deler den så gjerne med dere, at vi ikke kan vente. Det egentlige innlegget kommer i morgen, men vi må bare lekke litt info; NÅ! 

 

FOR: Denne restauranten tar hensyn til deg dersom du er en lowcarber! Respekten for lavkarbo oser her på Steakhouse Stjørdal, og de har både lavkarbopils og alternativer til potet, som gratinerte blomkål. Her blir du tatt vare på etter alle kunstens regler, og som at din lavkarbo handler om allergener. Hvilket burde skje på alle restauranter, ikke sant? 

 

Nå har vi altså to steder på Stjørdal der vi lavkarboentusisaster kan nyte god mat og drikke: Smile kafé og Steakhouse.

 

Mer info om Steakhouse kommer i morgen, vi er nemlig en gjeng som har testet både mat, service og atmosfære der; you better be ready ;)

Solfrid spesiale

 

Sorry, Finnmark, men nå tar Trøndelag over. På alle måter. Vi har finværet, og i kveld lander selve Sola på Værnes flyplass: Solfrid og lille Isack, yeah yeah!

 

Jeg er så glad at jeg må ut og løpe det av meg. En joggetur må til nå, for vi har ventet lenge på denne dagen. Har du slike venner som sier det rett ut? Som "Ka faen, e du tre år i høvve eller?" Eller "Nei no får du gi dæ, ka e det du tenke med no? Ræva?!" Solfrid er en sånn krutt-tønne som kaller en spade en spade, og siden jeg er av samme ulla skjer det som regel noe når vi treffes. En gang havnet vi på Svartlamon i Trondheim på åpen dag. Vi glemmer aldri togturen tilbake, da en eller annen tysk Jorgen ble kastet på hue ut av toget etter å ha klikket og kastet pizzabiter omkring seg i kupéen ved siden av. Jeg var gravid og nervøs, Solfrid tøff som en okse, og det hele endte bra for oss. Til dags dato har jeg undret på hvor Jorgen skulle. Rekke et fly på Værnes?

 

Jaja, horray for Jorgen. Sola kommer i kveld, og da er alt bra. Jeg skulle egentlig på sjekk på sykehuset i dag, men siden jeg er i så fin form trenger jeg ikke å vise meg der før om 4 uker, når viruskuren er over. 

 

Ut og sanke dvitaminer, og springe av seg litt for hyper aktivitet da, ha en fin dag :)

 

Ærlig talt: 10 stk!

 

Good evening from Trøndelag.

 

Jeg vet; det har vært lite å høre fra meg i det siste. Hverdagen har krevd mye av meg, og jeg har holdt tunga beint i munnen. Kjørt på. Hengt med. Prioritert. Tenkt på meg selv. Hva er vel en mamma uten litt egenkjærlighet og evnen til å ta pauser når det behøves? Det har nok vært mest oppdateringer på snap herfra i det siste (forbipolene).

 

Anyway; dere lesere lar høre fra dere. Jeg får ofte vite hvem dere er, og det er alltid like hyggelig. Dere fortjener litt oppdatering fra denne kanten, så her kommer 10 stk helt ærlige fakta som jeg dealer med for tiden:

 

1. Jeg er i besittelse av altfor mye empati. Det har hittil vært et stort problem, og jeg har vært det bevisst siden en psykolog diagnotiserte meg som det motsatte av de med psykopatiske trekk. Men det er ikke nødvendigvis en bra ting; jeg har vært lett å utnytte og enkel å manipulere. For det "er jo så synd på dem som sliter." Ja er det det? Noen kanskje, de som virkelig har det tøft, og som har til mål å komme seg opp av gjørma. Men det finnes skuespillere og det finnes de som suger energi, penger og lyttende ører til empater som meg nesten selv faller ut i gjørma. Og uti den gjørma kan jeg ikke hjelpe noen. Jeg får faktisk profesjonell hjelp for å lære meg hvordan jeg setter klare tydelige grenser for folk som manipulerer. I dag lærte jeg blant annet: "So what om de mener du er ei kynisk bitch, Helene, når du selv vet at du er snill som bare det?" Elsker kursdama og hun som var med på første time!

 

2. Jeg er ferdig med bygdadyr og har spist dem opp. Etter det kastet jeg restene på bålet og danset rundt det. Det vil si: jeg snakker rykter og sladder. People will talk. Smalltown issues gone. Hva så om de snakker? Jeg fant til slutt ut at min kjære far hadde rett: åpenhet er det beste. Med denne 3 år gamle bloggen tok jeg ryktepenna i min egen hånd, og serverte sannheten. Jeg bryr meg ikke lenger om muggen bygdasladder. Og det burde ikke du heller, det koster for mye verdifull tid.

 

3. Jeg elsker å skrive, men hater å chatte og skrive meldinger. Enkelt og greit. 

 

4. Jeg er altfor tålmodig med folk generelt. Du vet, slike som maser om hvor pene de er (aldri møtt sånne? De finnes! Og jeg lover deg at du himler litt med hele sjela di den tredje gangen du får høre eksempelhistorien om hvor forbanna vakker og deilig vedkommende mener h*n er. For: er utseende SÅ viktig?), folk som finner seg for mye til rette som en bulldoser i livet ditt, de som lever av å baksnakke andre for å heve seg selv over møkka, og disse som forstyrrer nattesøvnen din med pripne, sene meldinger.

Aaah la meg puste inn syrinduft og nyte denne sommervarmen i fred sammen med coole, freshe folk 😉

 

5. Jeg er mer glemsk enn en tiny gullfisk. Og det er gull verdt. Bidrar til den mer trofaste måten å holde på andres hemmeligheter på; jeg har jo glemt alt innen to minutter med dette racerhodet her. Plopp. Faktisk. Der var det borte. Long gone.

 

6. Jeg ER lykkelig. Og da mener jeg superlykkelig, som i en problemfri tilværelse der jeg ler, smiler og koser meg hver eneste dag. Dette har ingenting med materielle goder å gjøre, men min unike tankegang, som jeg har finpusset på i årevis. Med en innstilling om at det fortsatt er masse å lære, at jeg selv er ansvarlig for alt i mitt liv (også min egen lykke), og evnen til å tilgi, stormer jeg inn i framtida med et glis. Ikke et dollarglis, men et ekte smil rett fra et takknemlig hjerte. For takknemlighet er en kraft i seg selv. 

 

7. Å være en blogger var lenge shame for me. Og det er det litt fortsatt. Som i "hæi blåggen. La oss kappe ned alle bjørketræra, så slipper de allergiske å bli så deprimerte!?" Jeg mener, HVA slags "seriøsiteter" er det vi alle forbinder "blåggere" med? Jeg skulle ha en slags skjult blogg, men det gikk ikke helt etter planen.

 

8. Jeg priser livet for tiden, og det er fordi jeg nå opplever en helt ny og frisk hverdag. I nesten 15 år gikk jeg rundt med blodviruset hepatitt c, og jeg har enda ikke akseptert eller helt fattet at jeg faktisk hadde denne sykdommen. Nå har jeg vært frisk en stund, og har overskudd for første gang på lenge. Om morgenen er jeg som en sprudlende sol, og jeg har ingen smerter i leddene lenger. Jeg har fått livet i gave, og følger opp kontrollene på sykehuset. Det er helt vanvittig å oppleve slik forandring, og jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er til staten Norge for behandling.

 

9. Jeg mener bipolar er mer enn en sykdom. En sykdom vil jeg bli kvitt, men bipolar ønsker jeg faktisk å bære på. Kreativiteten og erfaringene er viktige for meg, og jeg ville ikke vært noe av det foruten. Det er den verden jeg kjenner, og den er fargerik og fantastisk.

 

10. 18.mai hørte jeg rop og hyl fra kjelleren. Det var verdens gladeste Mathias som ville fortelle at a Evine dreiv å presset ut den siste av 5 kattunger i senga hans. Om 3 måneder er de klare for nye hjem, og en er allerede så og si lovet bort. Evine's puser bruker å bli populære, så ta gjerne raskt kontakt hvis du ønsker deg et søtt lite nøste utpå sensommeren; nærmere bestemt 18.august ;)

 

Ellers driver jeg og sovner grytidlig disse sommerkveldene, for morgenduggen er så vakker å få med seg før sola reiser seg over viddene bak her. I morgen kommer de virkelige solene: SOLFRID OG ISACK FRA FINNMARK! Kjelleren er rundvasket, og alt er klart for ei herlig uke med venninna mi og sønnen hennes. Vi gleder oss, og Even har bestemt seg for å låne bort den svære minions-bamsen sin til lille Isack.

 

Velkommen til lykketoppen, Finnmark, we love you 😙😙

Det er nå jeg har muligheten

 

Du sitter der alene i sanda, og koser deg. Men det er bare en pause. For du er ikke en 3åring som er laget for ensomhet; du er en sosial liten gutt.

 

Hvordan greier du å fylle ei stue med solskinn når det regner ute? 

Hvordan klarer du å være så snill mot andre, når livet bare akkurat har begynt for din egen del? 

 

Jeg digger å bo i samme hus som ei solstråle. Du finner så mye glede, bare i å vanne blomster og spise "rosafisk" og brokkoli. Jeg gjør alt for deg, og det er ok for deg at jeg gjør alt for storebror også. Du unner ham det. 

Livet er en fest med deg, Even. Du løper mot meg i barnahagen, og roper MAMMAAAA når jeg henter deg. Jeg løfter deg høyt opp, og du fryder deg. 

 

I morgen har vi fri, og alt vi har på timeplanen er å henge med nabogutten og mammaen hans. Vi sitter i mammasenga; og du ser på paw patrol. Jeg har akkurat sett ferdig filmen om Solsidan. Kvelden er fredelig som vanlig, og vi rett og slett koser oss. 

 

Men det er fordi du er her, lille venn. Du er sola i huset på Lykketoppen akkurat nå, og du gir hverdagen mening. 

 

Jeg er så takknemlig fordi jeg får være mammaen din. Og som du vet: mamma sine bukser har to lommer, og jeg har to armer. En til deg, og en til storebror. 

 

Du sitter oppe på klatrekubene og er midt i leken. Det er deg og meg i full sisten-fart. En ukjent gutt blir dagens lekekompis, og du ler høyt. "Stjeler" veska mi og terger meg så jeg skal løpe etter dere. Min Mathias, 8 år. Snart er du ni, og etter det blir du ti. Årene går; men vi roper fortsatt av glede når katta har født årets kull, og vi danser rare dansemoves på stuegulvet. Jeg gråter inni meg når du må dra. Savner deg alltid. Alltid. Men så lenge du har det bra, er det det viktigste. Du kan le av meg så mye du vil, så lenge du har det godt.

 

Jeg holder meg gjerne avholds for dere to småtroll, for å alltid være årvåken og i balanse. Jeg legger meg mer enn gjerne samtidig som dere, for da kan jeg sprette opp til ny dag med samme energi som dere. Alt annet kan vente, men dere to skjer her og nå. Det er NÅ jeg har muligheten til å være mamma. Ikke før; ikke siden; men NÅ! 

 

Jeg er superheldig, for dere lever og er friske, så det er en selvfølge å ta vel imot muligheten til å være mamma. Jeg kommer aldri til å waste den sjansen, men gripe den hver dag; frisk, sober, edru og klar for alt vi måtte oppleve. Jeg har aldri hatt rusproblemer, men alle kan bli avhengige. Den sjansen tar jeg ikke. Nei den veien eliminerer jeg for at dere skal være trygge. Mamma kan drikke kaffe og brus, saft og juice. 

 

Det er nå jeg har muligheten til å sette meg selv til side og stille opp for dere. Jeg garanterer at jeg ikke skal svikte dere, noensinne. Jeg er her med alle sanser inntakt, også når dere ikke er hjemme. Alltid mamma. Jeg lover å alltid være mamma for dere; alltid gripe muligheten, hver eneste dag. Men jeg tar ingen sjanser: I promise to do it with style.

 

Les hva årets russ gjorde for 3åring

 

De fleste russ sier "nope, sorry, tom!' hvis barn spør og de har gått tomme i russekortlomma si. Kanskje de gir et beklagende smil. 

 

Men ikke årets russ. Nei, Alida Knutsen fra Stjørdal er ikke sånn. Hun gir så mye mer av seg selv.

 

Da lille Even kom ut gjennom barnehagegrinda i dag, 16. Mai 2018, stod en russebil parkert utenfor. Han ville så gjerne spørre, men turde ikke, så mamma meg måtte spørre om russekort. Vi fikk til svar av ei søt jente i rødt at hun var tom.

 

-"Åja." Sa Even og så ned.

 

-"Men jeg kan hente!" Sa russejenta. Hun lo og sa hun bare måtte få start på russebilen, så forklarte hun veien til huset i nabolaget.

 

-"Det huset der, bakom det røde der. Der bor jeg. Møtes der." 

 

Even snakket om røde hus hele veien bort til Alida, og smilte og lo. For han skulle få seg russekort likevel. 

 

Da vi kom fram var den blide, og ikke minst supersnille ungdommen rask med å hente russekort til minsten, og det er sjeldent det smilet er så bredt på gutten. Han ble kjempeglad. 

 

Vi ønsker Alida og resten av de 7 jentene i bilen Wild thoughts en fantastisk fin siste kveld av russefeiringen. Vi vet dere har hatt en knall russetid og at dere har vært veldig fornøyd med været. Nå kan dere også feire at 

 

ÅRETS RUSS heter Alida Knutsen!

Kos dere på Lerkendal i kveld!

 

Ps: Alida. Trenger du jobb? Akkurat du kunne godt fått passet lille Even iblant 😉 Ingen andre. Bare du 😍

 

Takk for russekortet, kos fra Even 3 år:

Kjære Norge 🇳🇴

 

Kjære Norge. Når jeg tenker på at du snart har bursdag, hører jeg et drønn til minne om fortiden du bærer på. Som kanondrønnene fra Hegra festning ved Stjørdal, tidlig morgen 17.mai. BOM! Drønn... BOM! Drønn... BOOM! Drønn... 

 

Boom, kjære Kari og Ola, aldri glem Kong Haakons demokratiske NEI!

BOOM, kjære norske folket, ære være forfedrene våre; alt hva de har kjempet. Boom drønn, hvor mai er skjønn. Så fin og grønn.

 

Jeg har gråten i halsen om morgenen 17.mai. av mange rørte grunner. 

Da jeg var lita jente, var det norske flagget beskyttet av uskrevne regler. Man pirket ikke i bakken med flagget i skoletoget. Man holdt det opp. Opp, for Norge, opp, jente! Strenge og alvorlige ble de voksne dersom man glemte seg, og frøken fulgte med: opp med flagget, barn. Alle visste tidspunktene for når man måtte ta ned flagg fra flaggstangen. Heist flagg: feiring. Halv stang: sorg. Man kan si at det norske flagg er mer enn hellig for det norske folk. 

 

Det faller meg tungt for brystet at enkelte nå til dags ønsker å gjøre lille Ola og Kari's bursdag til hele skolen's bursdag. Man feirer ikke alle's bursdag en dag i året. Man spotter heller ikke det Norske flagg. 17.mai er det i mine øyne kun plass til et flagg. Og det er rødt, hvitt, blått og respektabelt behandlet hele året.

 

I går var jeg på besøk hos en Syrisk familie. Bare datteren på 16 år kunne litt norsk. Foreldrene hennes og jeg prøvde å kommunisere med henne som tolk. De spurte etter mannen min. Jeg sa jeg bor alene. De ble opprørte, både foreldrene og datteren, for det var haram. Å bo alene med barn er fy skam seg i Syria. 

 

"Ser den. Men nå er vi i Norge." Sa jeg.

 

Vi snakket om alkohol. Der var vi enige. Jeg er også avholds. 

 

Så kom vi til temaet homofili. Det går ikke, sa de. To menn går ikke. Det er ikke lov. Det er haram. Datteren så bestemt på meg. 

 

Men der har Listhaug og jeg en god del til felles; ikke kom hit for å endre. Kom hit for å tilpasse dere. Integrere dere. 

 

Jeg så bestemt og vennlig tilbake: " Men her er det lov. For nå er vi i Norge."

 

Jeg ba den kritiske, syriske ungdommen si til foreldrene sine at dette er en av mange kloke grunner til at det er fred i Norge. 

 

-"I Norge, Danmark og Sverige har vi ikke sharialover. Vi er fri. Vi bruker ikke ordet haram. Kanskje er det derfor dere er her; fordi vi lever slik, og da er det fred, slik at dere kan være trygge her. Her har også vært krig. Vi måtte forsvare oss. Men nå er det fred, både for homofile, aleneforeldre og alle andre her." sa jeg. De så på hverandre og ristet på hodene side idét datteren oversatte mine ord. 

 

Nå er vi i Norge!

 

Så kjære Norge. Takk for friheten. Kjære forfedre; takk. Alt hva dere har kjempet for at vi skal ha det fredelig her. Jeg hører maifuglene synge for deg, Norge. Hører de kvitrer om din vakre natur. Du er vakker, stolt og sterk!

 

 Jeg har invitert den syriske familien på besøk, men av fare for svinekjøtt vil de lage maten selv og heller ta med seg. Kjære Norge aldri gi slipp på alt det vakre, kloke, gode, frie som du er. Jeg vil dele deg med de som kommer hit, og vise dem hvor godt vi har det her. Skulle så gjerne servert dem ribbe til jul også, men sånn er det bare. De skulle fått møtt mine homofile venner også, og det synes jeg definitivt at de burde.

 

Bare du fortsetter å skinne fritt, kjære Norge. Ikke la deg kue. Bare alle gjør det jeg gjorde i går. For jeg tok en alvorsprat med innvandrerfamilien fra Syria om homofili. De kan se så mye ned på meg de bare vil (not really), men de må respektere mine lesbiske og homofile venner. Aldri spytte på dem i forakt, men tilpasse seg Norge og godta at her kan homofile gifte seg. Og sånn er det. 

 

Stay strong, Norway! La det drønne ute i det grønne, til tårene triller når korpsene spiller. Spis is og vær glad. Vær dessuten sta!

 La flagget vaie i vinden, ta bunad eller finstasen på, vær stolt av dine homofile venner og spis så mye svinekjøtt du bare orker. Aleneforeldre: you rock, man kan fint klare seg alene. Hold på tradisjonen: ut og rop HIPP HIPP HURRA FOR NORGE, 17.MAI ER VI SÅ GLAD I!

 

 

Den forbanna meglerfru1!

 

Nei nå! Nå har hun gått for langt altså! Bloggkrig som bare sukkerpokker! Dette er rett og slett ikke akseptabelt. Hun derre meglerfrua, med sine deilige, sukkerfrie kaker, smakfulle middager og herlig bakst! Alt med fare for å gå ned 10 kg i vekt slik at forifjorårets bikinitruse ramler av deg! Bare pass deg for meglerfru1 sier jeg bare; du blir hekta, og du forsvinner. Mye av deg værtfall. Så ikke finn på å gå inn på linken

 http://m.meglerfru1.blogg.no

 

Det begynte med en suverent perfekt roadtrip to Sweeden. Christina meglerfru1 og Helene forbipolene. Hvilket sounds great huh? En aldri så liten harrytur. Sola skein og vi grein. Neida, men det rima. Vi glisa, skravla og lo som vanlig. 

 

Da vi ankom Norge igjen, bare måtte jeg kjøpe dopapir og lyspære, og Christina begynte å få det veldig travelt. Så etter å ha bøyd og vridd meg gjennom to butikker i Sverige, bøyde og tøyde jeg meg gjennom Rema 1000. Du vet, du må bøye deg og sånn for å få tak i varene. Hadde jeg bare visst hvilke varer jeg selv drev og viste fram hver gang jeg satte ræva til. 

 

Jeg løp fra rema til bilen, og da skjedde det: Man løp av seg bikinitrusa fra i forifjor! Jeg kjente den falt, og jeg satte meg halvkvalt av latter i bilen, og ropte til Christina: "Du og den bloggen din ass! Det er den sin feil at bikinitrusa mi faller av!"

 

Så sjekket vi en viktig ting; vistes den bikinigreia når jeg bøyde meg? Jepp! 

 

På grunn av et og et halvt år med lowcarb forsvant 10 kg og den kuleste bikinitrusa jeg har. TAKK meglerfru1!

 

Neida. Jeg elsker deg Christina, you rock 😙

 

 

Hvis 2018 ringte 1990

 

Har du noen ganger lurt på hvordan en samtale med 2018 og 1990 ville hørt ut som. Vel, jeg har svaret right here. For nei, vi ante ikke hva "selfies" og "serr" var. Saklig. Vi var ikke trøkt oppi en mobil, nei for det var ingenting som het mobil. Telefonen satt fast i hjemmet, og å bringe med oss den ut var svært lite interessant å bry seg om. 

 

2018 ringer 1990:

 

-"Hallå milf, er det early 90-tallet? Det er totusenogføkkingatten som ringer. Sup?" 

 

-"Yo! Stemmer det, I'm the 90's. Milf? Milk mener du? Eller? Søpp  ....el?"

 

-"Bængshot haha! Milf som i mother I would..., ja du vet? Er du kin på å ta selfies med meg eller?"

 

-"Hæ? Selfis? Hvordan "tar man selfiser"? Har ikke tid til å jakte på fiser nå nei. Kremt. Bæng bæng sjøl forresten" 

 

-"Serr? Hvordan man tar selfies? Man bare fisker opp mobilen og trøkker i vei?"

 

-"Sær? Jeg er ikke sær. Jeg er kul. Fisker opp bobilen og trøkker på den? Fiser selen da?"

 

-"LOL!"

 

-'Det heter lolipop, kan du fullføre setningene så man skjønner hva du sier eller, 2018? Og jeg er ikke så gira på å fange sel-fiser. Ikke på å fiske bobiler heller! Jeg er opptatt med life. I've got life. All that she wants is anything that smells like Metallica, Nirvana og Offspring, så jeg har ikke tid. Må pugge tekstene i coveret til Nevermind nå."

 

-" ...åffspring? Hva er det?"

 

-"Nevermind!"

 

-"Ta selfieser med meg da, 90, please. Du er jo selveste Cobain og Bodyguard!"

 

-"Aaah nå snakker vi samme språk, bare at; NEI JEG FANGER IKKE SELFISER MED FRAMTIDA. Saklig!"

 

-"Vi som kunne vært bff og greier?

 

-"Bieffeff? Bjeff bjeff. Nei nå er jeg skuffa over deg assa, framtida. Jeg som så for meg flyvende biler, aliens og megaroboter; og så ringer du og bjeffer om lol-i-pop-er, bæng bæng, bobilfisking og av alle ting: SELFISER! Som jeg "gleder meg" til framtida! Kjedelig ass. Tror jeg holder meg til 1990 jeg."

 

-"Ok. Add meg på facebook i det minste da."

 

-"Feisbook? Booke fisen min å??

 

-"Nei men ...åååh! Seff, du skjønner ingenting, hva?"

 

- "(river seg i håret) Du sier seff, serr, milf og bængshot ass, jeg fatter ingenting. Jeg er opptatt med musikk back here. Snart skal jeg ned til stranda og bade. Vi kommer til å fyre opp et marshmallows og pølse - bål hele gjengen, og vi skal hverken booke fiser eller fange dem. Helst ikke. Vi skal se hverandre i øynene, fullføre ord og setningeeeer, mens vi snakker med hverandre og bare være til stede i nuet. For snart er vi gone in a weird future tydeligvis, kjære 2018. Og da må vi nyte denne tiden, hører jeg." 

 

 

Oooh yeah, det var tider det. Tider det. I dag skal jeg spille litt Offspring, Nirvana, Metallica, Ace of base, Houston, Dion, Beastie boys og REM  og muligens ta et par selfieser med gode venner. Kanskje ikke rundt et pølsebål med kjeften full av marshmallows, men glad og lykkelig likevel. 2018, du er ikke så ille du heller, sånn seriøst. Selvfølgelig. Mother I would give a hug! Miwgah!

 

💛MIWGAH💛

Ikke kødd med byen min, for den er nemlig fin!

 

Byen jeg bor i har visst flere ganger blitt kåret til Norges styggeste by. Men jeg elsker my little smalltown, akkurat som den er. Okay så er fasaden langs E14 trash. Okay så burde de skifte ut de orange greiene på den gamle Værnestunnellen. Eller var det grønngult? Nevermind. Yes, en diamant kan slipes til den skinner, bare gi oss litt tid. 

 

Men jeg tror ikke en fotomodell nødvendigvis ville gjort meg lykkelig. You c? Denne byen har sjel, and you better love our pub, his name is Bamse. Der bør du være tøff nok til å tåle at dassen ikke akkurat er nymoderne. Vi har flere utesteder, og de fortjener alle å fylles stappfulle med glade sommerfolk nå. Stjørdal by night er wonderful, we've got the groove. Sånn egentlig. 

 

Jeg har vokst opp her i bergene over Stjørdal. Kjenner hver minste lille lomme av bergart-veiene, fugleveiene, snarveiene, stiene med de svære røttene og bekkene (til og med stiene er vakre) "gata" og strendene nede ved sjøen. Her har jeg knyttet viktige bånd siden jeg var lita jente. Her er meg mange kjente. (Bare  m å t t e  rime litt, jeg er jo en treg trønder)

 

Da jeg var yngre gjorde jeg som de fleste andre ungdommer; sutret over "herre forbainna kjedelige litje byen her!" Klaget og bar meg; nei her skulle jeg ikke bo da jeg ble stor, gidameg.

 

Og her bor jeg. Helt hekta på Stjørdal by. Ikke flyttbar at all. Hvorfor?

 

Jo. Det skal jeg fortelle deg. Når jeg rusler ned til sentrum en vakker solskinnsdag, med musikk på ørene, magisk utsikt over verdens fineste by foran meg, og jeg ser flyene lande og ta av med himmel og hav i bakgrunnen der framme; da er jeg lykkelig. Da danser jeg litt når jeg tror ingen ser meg. Det har skjedd at noen har sett meg. So what. Som regel er det kjentfolk, og de vet jo at jeg er en raring.

 

Jeg kan ikke gå gjennom gågata uten å møte kjentfolk. Kan ikke tråkke inn på en kafé uten å nikke til noen, smile til kjente på torget, eller bli stoppet av snille blogglesere, hva enten det er butikkansatte, andre kunder i butikkene eller folk som jobber i restauranter. Her er jeg aldri ensom. 

 

Iblant går jeg turer i marka omkring byen med gode venninner. Noen ganger tar vi en kaffe i solsteiken ved en av kaféene på torget. Jeg kjenner et par awesome nabodamer her, og har mange venner i denne byen som står meg nært. 

 

Hadde jeg bodd i en annen, større og for meg ny by; ville jeg ikke hatt det like bra. For her er jeg hjemme. Her hører jeg til. Jeg kan ikke tenke meg å bo et sted der ingen slår av en prat på torget, der jeg aldri får hilst på minst 5 kjentfolk i dét jeg haster gjennom butikken for å rekke bussen, der jeg slår av en prat med en av "hei vi må ta den lunsjen snart, hva?" Yeah let's do that. Og så gjør vi det. Et halvt år senere. Men vi gjør det. 

 

Vi er sosiale, mange av oss i denne byen. Vi sier i forbifarta: "Eeey, kåss går det?" "Tid til en kaffe?" "Steike, du sjer bættre bra ut, du stråle!" "Ha en fin daaaaag!" "Du åååå!" "Nemmen hei du, ska vi gå den turen en dag?" "Heisann, travelt, hade, haha!" Og så ler vi mens vi vinker oss videre gjennom sentrum. 

 

Men! Don't mess with my town! Strendene langs byen her er ikke de styggeste i landet her! Ferskvannene i marka omkring her er blant landets vakreste! De svære lekeplassene i sentrum, har du sett dem? Vel, de er nye, moderne og god damned awesome!

 

I sommer tror jeg nesten at jeg må vise dere disse sidene av Stjørdal. Når vi bader i Storvika, skal dere få se hva vi ser. I det jeg går turer med venninnene mine oppi marka her skal jeg jaggu knipse noen bilder så dere får titte litt på den virkelige byen Stjørdal. Ankie? Janne? Christina, du snakket om Spigiln, er du med? 

 

It's a smalltowned,

uncrowned

city, my dear;

and let's make one thing clear:

It aint here to please you, but us.

So put your shiny ass on the bus

and leave, if you need beauty.

Cuz this town just does it's duty.

 

The diamond beach 

aint for you to reach.

Streets of a smalltown city

will blow away your pity,

wount make you feel lonely, honey.

They, can't buy that, your bigtown money.

 

 

Rimeligere hårklipp til 17.mai?

 

Nå er 17.mai snart her, og jeg har lyst til å anbefale dere trøndere en frilansfrisør med tæl i. Rimeligere løsning for hårklipp av minsten til den store dagen? Da er bloggeren Helene Nordvik løsningen for deg. 

 

Reklame? Nei, jeg kjøpte en hårklipp til minsten selv, så sponset er det ikke. Jeg er bare oppriktig veldig fornøyd med hårklippen og den rimelige løsningen i forhold til frisør. Det viktigste er at minsten selv oser av stolthet når jeg leverer ham i barnehagen om dagen. Helene er dyktig med barn, så han satt i ro som en engel under hele hårklippen.

 

Ta kontakt med Nordvik og redd 17.mai, på https://www.facebook.com/f0rbidd3n

 

 

Dette er sannheten som jeg helst skjulte

 

Jeg løper. Fortere. Hvor har det blitt av smertene i knærne? Hvorfor stivner ikke leddene? Hvis jeg gasser på nå, får jeg vondt da? Nope, jeg fikk ikke det. Enn nå da? Jøss, ikke vondt noen steder.

 

Så smiler jeg bredt, for jeg vet jo hvorfor. Sykepleieren sa det da jeg ringte henne: "Prøvene viser negativt. Det vil si at blodet ditt er helt virusfritt, men vi fullfører kuren for å være sikker på at rensesystemet ditt også helbredes."

 

Hun har kjent meg i noen år nå. Behandlet meg med verdighet og alvor, både hun og den kloke, eldre legen. De kjenner mine tårer, og fortvilet har de lenge ønsket å kurere meg. Men staten Norge bestemte slike økonomiske spørsmål. Ikke de.

 

Og som vanlig; jeg begynte å grine, men gledestårer nå: "Er det SANT? Er jeg frisk? Kan jeg ikke smitte noen nå? Kan jeg endelig slappe av?"

-"Ja nå kan du slappe av, for du kan ikke smitte noen, du er frisk nå. Kjenner du at formen er bedre? Har du mer energi? Det tar på å leve med et virus i blodet, Helene, så jeg regner med at du føler livet er lettere å leve nå?"

 

Tårene danset i ansiktet mitt i det jeg bekrefter det og fortalte henne om hvor frisk og energisk jeg føler meg for tiden. Jeg er så heldig. Jeg går ut av denne forbanna sykdommen uten alle de skadene jeg kunne fått for resten av livet. Frisk! Jeg er stolt og frisk.

 

-"I dag skal jeg jogge!" Forteller jeg sykepleierdama. Sola skinner på meg og himmelen er skyfri. Jeg suser bortover kunstgressbanen uten så mye som et vondt ledd. Varme salte tårene triller nedover kinnene mine mot vinden mens minnene strømmer på. Det har tatt meg lang tid å dele sannheten med dere, men her kommer den.

 

Lukta av blod. Mengden med blod. Å sitte i gangen alene som ungdom og tørke opp blod. 

 

Jeg bodde sammen med en rusmisbruker, altfor ung til å fatte hvor langt utpå kjøret han var. Han kunne bli gal av sinne, og jeg slet voldsomt med angst. Vi hadde kranglet. Jeg hadde et helvete å deale med inni meg, så jeg gikk inn på badet og kuttet meg ei stripe på skulderen min i ren frustrasjon. Hatet meg selv på den tiden. Jeg var ingen selvskader, det var ren impuls.

 

Han ble provosert over mitt barnslige påfunn da han oppdaget det etterpå, og var av typen som klikket mentalt. Jeg skjønte lite da kjæresten min hentet en kjøkkenkniv mens han ropte "Hva om JEG også gjorde sånn?" 

 

Så skjærte han seg. Dypt. Langt. To ganger på samme underarm. Legene som sydde ham sa senere at det var 15 og 20 cm.

 

Kjøttet. Det orange kjøttet. Det bredte seg utover og blodet begynte å renne i elver over kjøttet. Det sprutet blod, mens han prøvde å holde for. Ansiktet hans, det gren i smerte . Jeg gikk i sjokk, og stivnet der i gangen. Jeg er sikker på at noe av sjelen min står der enda og ser på orange kjøtt som lukter blod. Huset er revet og nye boliger er bygd oppå, men der i tidens huggtann står ei ung jente og glor sjokkert på skrått ned mot høyre. Noe av meg våknet da han ropte desperat: "Ring ambulanse da di forbanna kjerring!" Han overlevde.

 

Her om dagen satte ei venninne blikket i meg, og sa rolig: "Helene. Jeg har stor tro på å si B etter A. Nå har du noe du skulle fortalt leserene dine. Du har ingenting å skamme deg over!"

 

Det er sant. Hun har rett. Hvis noen mener jeg skal skamme meg; hvis de ser ned på meg for dette, da er det dem det er noe galt med. Ikke meg.

 

Fordi, ei ung jente satt en gang alene med et langt sår på armen sin og tørket opp masse blod etter kjæresten sin. Og hun visste ikke. Ante ikke. At hun ikke burde gjøre det. Ikke røre. Hun gråt i fortvilelse over måten han behandlet henne på, hver eneste gang han stakk av for å ruse seg. Hver gang han slo, og hver gang han sparket. Men i ettertid skulle det vise seg av det mest livsfarlige av alt i hele verden, var å sitte der alene og tørke opp blod som hun aldri skulle glemme lukten av. Der og da skjedde det noe som ingenting kunne beskytte henne mot. Ikke engang voldsalarmen hun gikk med da hun endelig kom seg unna ham. Hun ble alvorlig fysisk syk, og det er lettere å skrive "hun". Men hun var meg. Selv om jeg ikke lenger er henne.

 

Kjære ungdom. Vær opplyst. Ikke reis fra livet før du egentlig skal. Jeg var aldri narkoman. Visst har jeg røyket et par fredspiper, men da jeg hørte Mette Marit fortelle om sin fortid skjønte jeg at vår kommende dronning var mye tøffere enn jeg turde å være i det rufsete miljøet. Hun turde å prøve stoffer jeg aldri i verden hadde mot til å teste. Var jeg kanskje ikke unstable enough fra før, om jeg ikke skulle "aldri oppleve glede igjen" med smileys, eller risikere å få skumle halliser på sopp?

 

Men i visse miljøer finnes overflod av sykdommer som kan stjele alt fra deg. Og de smitter ikke ved sex, nei de er ikke kjønnssykdommer, men livsfarlige virus som flytter inn i blodet ditt. De smitter ikke ved kyss. Heller ikke kun bare ved deling av sprøyter. Selv om smittefaren er liten, ja så KAN det skje deg. Det finnes egoister som aldri vil advare deg om hva de bærer på. Folk som gir faen i framtida di. Livet. Ditt. Own it, my dear; own it!

 

Jeg skalv enormt da jeg satt på legevakta den dagen kom jeg meg unna ham for evig og alltid. Legen sendte meg ikke til psykiatrisk fordi jeg var syk. Han la meg inn for å beskytte meg mot en mann som var farlig for meg. De måtte ta blodprøver på sykehuset, inne på psykiatrisk. Vanlig prosedyre. Jeg måpte uvitende da legen fortalte meg at jeg hadde fått sykdommen til Pamela Anderson. Den skamfulle hepatitt c som hele verden hadde mobbet henne for. Men jeg var ung, og gråt ikke, siden jeg ikke var særlig opplyst. Kunne det være så farlig da?

 

Ja. Jovisst levde jeg farlig nå. Nå fikk jeg vite at livet mitt kunne bli kraftig forkortet av denne sykdommen.

 

Fra den dagen ble jeg besatt av å ikke smitte noen. Jeg skulle ikke synke så lavt som ham. Alt som hadde med blod å gjøre ble min store skrekk, og klorin ble min beste venn. For denne sykdommen smitter kun ved blod mot blod. Legen og sykepleieren som fulgte meg fortalte meg om lav smittefare og alt det der, men for meg var det nok med muligheten for å ødelegge flere liv. Skammen kunne jeg bære sammen med viruset. Men ikke samvittigheten over å smitte noen. Jeg sluttet nesten å gi klemmer. Tenk om. Hvis. Sår. Blod.

 

Dette måtte jeg bære på alene. Kunne ikke skjære meg. Selv om oppfølgingsteamet på sykehuset forsikret meg om at dette ikke var en sykdom som smittet lett, at jeg kunne fint ha sex, at jeg kunne kysse, kunne leve som normalt, gjorde jeg ikke det. Jeg var anspent hver dag, og å blø var uaktuelt. Det måtte ikke skje. Kunne ikke kutte meg. Passe på syklusen. Så ble jeg mamma, og ble enda mer forsiktig. 

 

Jeg opplyste kanskje litt for mange, og selv om det både var flaut å fortelle, og jeg ikke behøvde å si det, følte jeg et intens behov for å advare. 

 

Sykdommen brøt meg ned. Jeg gjorde alt for å leve friskere. Ble avholds fra alkohol, spiste sunt og trente aerobic og styrke. Men nå vet jeg at jeg aldri hadde samme opplevelse av styrke i musklene som andre. På slutten hadde jeg så vondt i knærne at det ikke akkurat var gledestårer som trillet nedover kinnene i motvind. Jeg bet tennene sammen og brukte lang tid på oppvarming. Ja, jeg jogget noen ganger bare i 20 minutter, og ble helt skremt over de vonde knærne og leggene som plutselig stivnet i smerter. Hva var best? Å gi seg, eller protest? Jeg valgte protest, og brukte altså heller tid på å varme opp og å gå, samt å tøye til jeg fikk til å jogge uten de verste smertene. Likevel kunne jeg være utmattet etter en halvtime. 

 

Om morgenen seg jeg sammen som en sekk. Kreftene var borte. Å reise seg opp fra badekaret etter et varmt bad var et ork. Jeg ble anpusten bare jeg gikk opp trappen for å se til barna når de sov. Som en gammel kropp, sliten av dage.

 

Det jeg ventet på var surrealistisk. Jeg gikk og ventet på at leveren min skulle få arrvev, altså at jeg nesten skulle få skrumplever. For hvis prøvene kunne vise høye verdier, og leverprøvene skader på leveren, kunne legen på sylehuset sende inn søknad om en altfor dyr kur ved navn Epclusa. Den kuren hadde ikke harde psykiske bivirkninger, og jeg med bipolar ville tåle den. Men den var altså for dyr. Jeg måtte bli skadet for livet for å få den, og kanskje leve et kortere liv med leverkreft og skrumplever. Samme hvor frisk jeg ble fra viruset ville jeg måtte bære med meg skadene. 

 

Jeg fikk høre det på en av kontrollene i fjor. Markedsprisene kom til å bli presset ned av nye medisintyper, og staten Norge kom mest sannsynlig til å åpne for behandling av absolutt alle med hepatitt. Med medisinen Epclusa. Tårene trillet da de sa det, og vi gledet oss over at jeg ikke hadde klart å skade leveren min.

 

Du tidde om noe alvorlig viktig. Du smittet meg og stjal år av mitt unge liv. Du ga meg smerter i kroppen, og du tok fra meg energien min. Jeg måtte stå dødens stille og se på at livet suste forbi meg. Måtte sove i døs mens andre var våkne og levde livet. Men jeg beholdt friske organer, og jeg fikk livet tilbake i gave. En ny sjanse fra et nydelig land i rødt, hvitt og blått. Jeg tilgir deg. Du fortjener ikke min bitterhet. 

 

Du fortjener å vite at; jeg overlevde, jeg også! Og det som bare pokker, m@$@rf@ckeeeer 😉

 

Synd og skam, hva? La meg fortelle deg HVA som er synd og skam!

 

Noen ganger er en boblende hvit løgn litt innafor. Andre ganger ikke. Sometimes kan det altså være på sin plass. Den jeg skal fortelle om, mener jeg boblet pent på sitt sted. 

 

Jeg satt i et boblebad i Pirbadet, fordi 3-åringen trengte seg en dupp i vogna si, der han hadde sovnet dønn etter tegn bare jeg som mamma ser. Behov som litt søvn kan være viktig etter masse nye inntrykk og annen luftfuktighet. I know my kids. 8åringen badet innen synsvidde, og jeg prøvde å slappe av. Men det var rett og slett umulig.

 

Rundt meg satt nemlig 3 stk mørkhudede menn og snakket arabisk, høyt og med fektende armer. Siden de snakket så høyt rett ved siden av mitt sovende barn som sårt behøvde litt søvn, satte jeg meg høyere opp slik at jeg så gutten min bedre, og samtidig hadde bedre oversikt over badingen til 8åringen min. Vel vitende om en enorm puppesprekk i en utringet, normal, nordisk bikinioverdel. Like vitende om at jeg befant meg i mitt hjemland Norge, der slike bikinier er innafor. Langt innafor. Helt i orden.

 

Stemningen ble hissig oppi boblene. Bobler som etterhvert stilnet. Innimellom kastet mennene kjappe, sorte blikk på meg, og jeg la merke til et gjennomgående ord: "Haram". De ristet på hodene sine, og gjentok order flere ganger: "Haram, haram! Smatt smatt smatt."

 

Haram vet jeg godt hva betyr. Mitt første møte med dette ordet var da en tidligere islamsk nabo av meg forklarte meg og min venninne at det var synd og skam, altså "haram", at vi som to kvinner satt alene ute på kvelden uten mannlig beskyttelse. Ja, at vi viste oss ute som kvinner etter klokka åtte i det hele tatt.

 

Jeg ble mer og mer irritert der jeg prøvde å slappe av i boblebadet. Jeg satte meg enda høyere opp, slik at jeg ruvet over dem. Kremtet: "Unnskyld? Snakker dere norsk?"

 

De svarte på ganske godt norsk, at ja, det gjorde de. Da reiste jeg meg opp og så ned på dem, før jeg smurte inn min hvite løgn: "Jeg snakker språket deres også!"

 

De måpte, og han ene spurte: "Snakker du arabisk??"

 

-"Ja, og det er haram å snakke med så høye, ropende stemmer rett ved siden av mitt sovende barn!" svarte jeg, før jeg satte bikiniræva til, og tråkket opp boblebadtrappa, tok med meg vogna, hentet 8åringen min; og fant meg et mer respektabelt sted som kvinne å slappe av for penga. For ikke å snakke om å slippe å bli generalisert pgr av mine naturlige pupper og former. 

 

På grunn av ordet haram tror dessuten islamske kvinner at vi Norske damer er usosiale. De ser oss aldri der ute på livet, dansende og leende, fordi det er synd og skam hvis de viser seg ute blant folk alene etter kl 20.00. Jeg har flere ganger blitt kritisert for min "usosiale, norske kultur". 

 

Men! Det er SYND OG SKAM å kalle min herlige, norske kultur for asosial, der en non stop av Cuba, Russland, Norge og maaange andre freshe nasjoner er ute og rocker Norge sammen til en nydelig, lettkledd culture of freedom, etter å ha fått badet i ro og fred i flotte badeanlegg, før vi treffes på kaféen dagen etter, der vi møtes for å ha det trivelig. 

 

Hilsen stolt, hvit bikinimamma med multikulturell vennekrets.

Endelig!

 

Aaaaaah dette er så riktig. Dette er så bra. Etter to måneder sparing og moderat shopping, er vi endelig der at vi unner oss litt av potten. Dette kunne vært fin reklame for både Clarion hotell Brattøra, Pirbadet og sånn derre moderne slim som alle kidsa snakker om for tida; elasti plasti. Det er det altså ikke; this is from crazy mama's pocket bucket; fordi vi fortjener det. 

 

Clarion har gitt oss et knall hotellrom, her vi bader i badekar, relaxer, leker med grønt slim og lader opp til en hel dag i Pirbadet i morgen. Even og Mathias oppfører seg som bestevenner, og jeg ligger pal ut over en av tre deilige hotellsenger og kjenner at det snart er på tide å fortelle dere hvorfor jeg går på en expensive medisin for tida, og hva det er jeg feirer at jeg er frisk fra nå, rent fysisk. Jeg er frisk, men gjennomfører resten av kuren med et glis.

 

Latteren sitter løst nå, her kan vi slappe av. Jeg nesten griner av glede over roen vi opplever sammen nå. Sist Mathias og jeg overnattet her på hotellet, lå en spent 5åring og kjente lillebror sparke med små babyføtter inni mammas mage. Det var Mathias, meg, babyen i magen og masse bading i Pirbadet. Nå har vi ham her, og han har blitt 3 år, den lille pjokken. Mamma har blitt blogger, og dessuten har a nettopp forlenget livet sitt med mange år. 

 

For nå er mamma frisk i kroppen sin!

 

Jeg vil takke absolutt alle de herlige vennene mine for all god støtte. Dere er bare awesome, og så er det jaggu så mange av dere, at jeg føler meg rik bare jeg tenker på dere. Dere er så gode på tilbakemelding. Så flinke til å minne meg på at jeg tross alt er en snill, grei og dyktig m@therf@cker som får til det jeg vil. Og når jeg ikke er på rett spor, får jeg høre det også. Ærlige, dønn ekte mennesker, er hva dere er. 

 

Men nå må jeg "stikke", for slimet må deles i to. Det er sånn det er med enkelte søsken: er det ikke likt, risikerer stemninga å bli muggen. Ikke alt er mulig å dele likt. Ei grantelle er ikke ei bjørk, for svarte. Men dette slimet. Well. Yeah. God helg fra Trondheim :)

 

Geniene du ikke ser

 

Velkommen til forbipolene. Dagen har vart i noen timer nå, hva? Jeg lot lille trille sove lenger mens jeg løp gjennom dusjen og spaklet på meg et freshere face enn the wake up gone one. Tenk så digg det er for en trøtt liten tassi å gå sove litt lenger før den lange arbeidsdagen sin i kindergarden? Jeg vurderte å lage ferdig frokosten til ham, men han er så uforutsigbar når det kommer til all maten han liker. Noen morgener vil han ha kaviar oppå skinkeost på brød, andre frokostblanding. Tassebassen min. 

 

What about us? Us grown ups? Når barna er levert i skoler og barnehager, og mange av oss har flydd ut i verden som tingelinger og magicaer fra tryll. (Iallefall er det jeg tror at treåringen min tror) what then? Noen gliser seg inn på bussen, some like the train, others are dancing in the rain. Andre ligger under ei dyne og gråter. Noen sitter langs ei gate og skammer seg over tiggekoppen sin. Jeg? Jeg er den frustrerte. Den som hver dag irriterer seg over at den slitne, norske dama ved tiggekoppen ikke er statsminister eller kunnskapsminister. Min ister. MIN! 

 

Cuz they've got the boom boom. Petter uteligger ser det. Jeg ser det. Ser du det? 

 

Jeg sitter på en av liggestolene ved Solsiden. Venter på ingenting. Nyter skriveinspirasjon, frekke måker, naughty damer og vårkåte menn. Sildrende vann. Blå himmel, og en buss som snart går tilbake til lille Stjørdal. Da ser jeg ham. Et glimt fra en hippietid langt der tilbake. Han smiler og tar av seg solbrillene. Tar seg tid til å snakke. Tida den tida, gurimalla så lenge siden. 

 

Du. Du ville kanskje hørt ham fortelle om uføretrygd, isolasjon og angst. Jeg. Jeg hørte et geni. Og hvor er det plass til dagens genier? Hvor ville Einstein bodd per dags dato? Wasted on the street.

 

Cuz we are fucked!

 

Vi setter kronidiotene ved makta og overser de geniale filosofene. Kunstnerende. For det er så lett å  overse både dem og tiggekoppene, selv om det er de som sitter der som burde skrevet et par hundre lærebøker for framtidas unge spirrevipper.

 

Ariana Grande. Right now she's in a state of mind. She's turning it up. Legg merke til det. At livet går videre.

 

Men overse ikke fuglene. Ignorer ikke tiggekoppene. Glem ikke geniene.

Du må operere deg for å være sexy

 

It's time! Etter 3 år som blogger er tiden inne for å banke litt i det lille sorte sexy bordet. Jeg er omgitt av opererte barbiedukker her i bloggverdenen, og det er på tide å gjøre som han der modne Justin. Du vet, han som bringer sexy back. Ikke han Bieber'n, han umodne, men han derre Timberlake.

 

Media roper til deg: Du må operere deg for å være sexy! Fylle på med ditt, stappe inn datt og ende opp som catface and wannabe dolly.

 

Men vet du hva? Når du slipper cellulittene dine løs og gir blanke i dem, så er det sexy. Vet du det? Vet du det, modne kvinne, at når du deiser bortetter stranda med de store hoftene dine vrikkende hit, dit and everywhere, ja så er du HELT RÅ?

 

Arrene på den 45 år gamle ræva di. Den litt dissende magen som bar frem 4 barn opp gjennom årene; den er så fin, er du klar over det? Skriften på kroppen din som forteller om det verdifulle livet ditt, ahhh: finnes det mer sexy enn det?

 

Skrukkene, sprekkene, rynkene; please ikke fjern dem. De er så vakre, og du er så nydelig med alle dine kvinnelige kvinneligheter. Særlig når du soler deg litt så arrene kommer tydeligere fram med hvite nyanser.

Babe, hold on to whatever you ARE, cuz YOU are the only star that YOU are. 

 

Er du en swinger? Liker du å være frisinnet sammen med flere enn bare en? Det er ikke noe som feiler deg. Det er noe som feiler den fordomsfulle verden som rent har glemt at noen måtte kose seg splitter nakne sammen for at de skulle få livet i gave. Med dissende rumpestumper, arr, rynker og tigerstripete strekkmerker i skjønn harmoni med alle cellulitene. 

 

Sex er like naturlig i din alder som i alle andre aldre. Men det er EN rød sexy tråd som aldri knytter feil: selvsikkerhet. Du må, før du legger deg under en gal kniv, lære deg å GI FAEN! Gi en lang eff i cellulitene, disseræva, hengemagan og gliserynkene.

 

For alle andre elsker alt ved deg så lenge du elsker deg selv. Vær som: Let me rock you, and take me as I am, or leave this room asap!

 

Overse den gale delen av bloggverden er du snill. Vær den du er. Og opererer du deg likevel, ja så gjør det da. Men ikke glem å pøse på med evnen til å gi eff i resten av alle dine merker og arr. Du skulle bare sett alle de fine arrene mine, du! Og cellulittstripene mine ned langs lårene mine, de er awesome fordi. Just because. Rumpa mi lever sitt eget liv, og den og jeg har en pakt. Jeg har lovet den å aldri aldri drepe den med en kniv.

 

For du er hot, mama; du er SEXY SOM DU ER!