Innvandrergjeng trakk kniv mot homofil norsk mann

 

Fem innvandrere dukker opp fra intet og sirkulerer seg rundt ham. Et planlagt overfall er i gang, og de uttaler: "Erru soper eller? Jævla soper! Vi skal ta deg!", mens de bøller, smådytter og drar i jakken hans. Han registrerer skumle, store, utvidede pupiller, og ber dem slutte. Men han har ikke før sagt det, før han ene spretter opp en kniv. Nå skal gjengen straffe ham fordi han er homofil. I det landet han vokste opp i. Et land der han har lov til å være homofil. Roger Endre er livredd nå, og tenker "Nå går det til helvete". Han reagerer instinktivt, og sparker mot handa til han som holder kniven. Det fungerer, og han snur seg 180 grader før han løper sin vei, fortere enn noensinne. Han skulle bare hjem den kvelden, og var på vei fra Grønland til Oslo S for å komme seg videre hjem. Han overlevde overfallet, og kom seg hjem. De stjal mobiltelefonen hans og tilbake ga de ham ren frykt, men de fikk ikke stjålet livet hans.

 

Roger Endre Pettersen (39) og samboeren er vant med hets, hat og trakassering. Roger er vokst opp i Harstad, og den dag i dag bor han sammen med kjæresten i nærheten av Drammen sentrum.

-"Det tar 12 minutter for oss å gå hjemmefra til jernbanestasjonen, og vi går den strekningen daglig i ukedagene." forteller Roger

 2 til 3 ganger i uka blir paret trakassert med homohets mens de går denne strekningen. Biler kjører forbi dem og innvandrere roper ut av vinduene: "Jævla homo!" Innvandrerne i Drammen har egne kafeer, der det er personer i gjenger som roper: "Jævla homoer!" etter paret. Hatet merkes, og paret kan riktig kjenne forakten i de stygge ordene de får slengt etter seg.

 

-"Hvordan føles dette, Roger?"

-"For min del irriterer det mest. Jeg tenker "jævla idiot" og så tenke jeg ikke mer på det. Bearbeider ofte ting med å blogge om det. Men det er så mye verre for samboeren min. Han har mer problemer med det. Min kjære jobber på sykehus, og er verdens snilleste mann. På kveldene går han de en liten halvtime hjem alene, og da kjører de forbi ham og roper for harde livet, det som sårer mest. Hatefulle stygge ord. Når han kommer hjem er han ofte fortvilt, og går rundt i ring på stua. Frustrert." Roger blir stille. Det er tydelig vondt for ham å se samboeren sin slite med hetsen.

 

Roger Endre er altså blogger, og skrive åpent om sine opplevelser i bloggen http://m.bunnytrash.blogg.no/ . I et innlegg skriver han at denne hetsen mot homofile fra enkelte grupper innvandrere bare blir verre og verre.

Jeg spør ham: " Hva tror du det innebærer for deg og samboeren din dersom det faktisk blir verre enn dette?"

-"Vi må vel bevege oss nordover da. For øvrig tror jeg at hele Norge er islamisert innen 2070. Og det må vel være lov å ytre seg fritt omkring dette. Jeg tror homofile er ferdige da, og at kvinner blir påbudt å gå i burka."

 

Han forteller om dobbeltmoralismen han og hans kjære møter i Tyrkia, der de homofile kommer frem og tilbyr sengehygge etter sola har gått ned. Om paradetoget i Oslo som de startet med å begynne fra Grønland, siden det var så mye hets mot homofile der.

 

Jeg takker Pettersen for intervjuet, og vi prater videre om løst og fast. Etter samtalen sitter jeg igjen og tenker på alle homofile og lesbiske som jeg kjenner. Tenker på at åpenhet er den eneste medisin. Vi må kunne snakke om dette. For slik kan vi ikke ha det! Her i Norge har våre homofile og lesbiske venner lov til å gifte seg, og ingen ingen skal få lov til å sprette kniver mot dem, hetse dem, mobbe dem eller plage dem på noen som helst måte. Denne utviklingen må stanse nå, og det skuffer meg at ikke media har tatt åpnere tak i dette livsfarlige problemet.

 

Du leser forbipolene

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena

Bedritne silikonrumper og torskelepper

 



 

Watch out! Her kommer prinsessa som ingen kan målbinde, rett mot den strømmen din. 

 

I'm all in, but not with you. Åttitallet spyttet meg rett inn i nittitallet, du vet; det silikonfrie, "what's restylane?", botoxløse nittitallet! Og her er jeg da, midt i 2017's bloggverden. Før blogget de voksne i slekta torskene jeg fisket i Vesterålen. Nå blogger jeg selv. Jeg var tøff hvis jeg tok på fisken. Så jeg tok på fisken. Jeg likte tøffe klær. Så jeg kledde på meg tøffe klær. Og sminket meg. Det var det. Mer tid brukte jeg ikke på utseendet. Vi satt på svaberg. Ikke på silikon. Og gutta likte å kysse jenter, ikke torsker.

 

Nå er det helt andre regler som gjelder, og jeg nekter å joine. Never. I say never. Jeg er en tøffing; jeg er ikke redd for naturens gang. Ikke rynker heller. Jeg har alltid syntes bestemødre med langt hvitt hår og vakre linjer er nydelige. Smaken som baken og no waste of taste: I like it; the wise old lady's face!

 

Jeg driter i silikonrumpa di. 

 

Jeg fnyser av nosejobs, jeg ser tilfeller av mislykkede operasjoner på TV. Det holder. 

 

Leppene dine minner mer om vesterålstorsken, enn om noe jeg ville kysset. Og så grisete var jeg aldri. At jeg kyssa den fisken.

 

Hvorfor all denne utseendefikseringen? Hvorfor er fokuset rettet mot det ytre på en måte som tar helt av in the name of catwoman?

Vårt utseende er til engangsbruk. Det skal enten råtne under jordoverflaten eller brennes til aske. Men jeg glemmer aldri hva min far sa: "Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan, den dagen vi dør?" Det er vårt indre vi bør bruke tid på å pleie. Vi må smøre følelsene inn i velgjørende oljer og pleie tankene med foryngende kremer. Just ....do it. Vær glad i deg selv, be your best friend to the end. Svikt aldri deg selv, tankene og følelsene dine.

 

Det kan hende jeg kommer fra gamle dager i dine unge og nyopererte øyne, men det var som om det var i går. Vi var ikke fanget av nettet, men dataløse, mobilfrie og klar for framtida. Det var flyvende biler vi så for oss. Ikke den silikonræva di. Vi drømte om futuriske byer og aliens. Ikke torskelepper og plastikkansikter. Som unge jenter var det heller ikke slikt nonsense vi drømte om. Å være et objekt for menn var allerede da uaktuelt. Vi skulle til en tid langt der framme hvor vi jobbet med drømmene våre og snakket med romvesen fra fremmedland på farawayplanets.

 

Vi sådde vennskapsfrø og lot dem spire i fred og ro. Vi var glade i hverandres særpreg, og ville ikke se for oss vennene våre noe annerledes enn hva de var. 

 

Nå ser jeg deg, jente fra framtida vi lengtet så frem til. Du tyter ut foran, og du tyter ut bak. Fanget i internettet, med lepper i torskestil og ræva i unaturlig modus, svømmer du rundt i verdensakvariet der alle kan se deg. Fordi ei fremmed dame ved navn Kim hadde sånn ræv, ville du også fronte den baken. Så da måtte du også kjøpe deg ei.

 

Hva skjedde med å kjøpe deg ei skoledagbok fordi ei anna jente hadde den? Både billigere og smartere ved tanke på alderdommens forfallende dom. Vi grodde hår som Kelly og Brenda i Beverly Hills. Men det kunne ikke falle oss inn å kjøpe ræva til Brenda og leggene til Kelly. 

 

Allerede som 23åring tror du at du er rynkegammel. Du pøser på med botox, og det siste innen ansiktsbehandling. 

Hvordan du har råd? Jo, du blogger om det. Anbefaler det videre til småjentene våre på nettet, og får det gratis. Selger din integritet for noe så usansynlig som evig ungdom.

 

I virkeligheten består ungdomskilden av en rekke svært så motstående ytterpunkter hva angår fokus. Trening, avholdenhet (jepp, dropp den fylla, og den filleren i samme slengen), kosthold low carb, vann og ord. Ord til deg selv i speilet, uttalt i nåtid, hver eneste kveld = egenkjærlighet og selvrespekt. Er du interessert i å lære mer om disse magiske ordene, så finn Louise L Hay's bøker og lær deg om affirmasjoner. Wayne Dyer har også skrevet et par slike fantastiske bøker.

 

Vær så snill og stopp denne galskapen, jente. Kast ikke bort et eneste sekund til på utsendefokusering. It's a waste of time, og det er ikke for å være fine objekter for mannfolka at vi damer er her på jordkloden. Vi er her for å bruke hodet. Bidra til positiv vekst. Lære å elske oss selv. Det er en million grunner til at du er her, unge jente, foran alle de 20 operasjonene du tenker å gjennomføre. 

 

I mellomtiden lover jeg å oppdra mine to sønner til å forstå at kvinner er verdifulle, kloke, oppegående mennesker som de ikke får lov til å se på som bare objekter, men respektere på lik linje med menn. Ikke at du gjør det lett for meg, når du oppfører deg offentlig som om alt av betydning er splitter ny rumpe, torskelepper og stivnede botoxsmil. Men jeg skal gjøre mitt beste.

 

Og når det er sagt, gjelder dette kun eksponering av kirurgireklame foran ungdommene våre. Jeg respekterer at noen sliter med komplekser pgr av minimalt med bryster. Også alle andre komplekser, og der faktum at man gjør noe med det. Det er påvirkningskraften mot alle de tusenvis av uskyldige ungdommene gjennom internettreklame jeg er bekymret for. Derfor er det fint om man som operert blogger tier og ikke svarer på spørsmål omkring kirurgi, da dette bør være en privatsak. Man bør som blogger ta ansvar både for dette, og ansvar for å ikke påvirke ungdommens syn på nødvendighet av kostbare klesplagg og dyr makeup, i feil retning. 

 

Slik får du 30% på vippe extensions i Trøndelag

 

 

Nå er det 5 dager igjen av sommersalget hos Stine Walskrå Iversen på Stjørdal. Mange fornøyde kunder har benyttet seg av tilbudet, og vi lover at alle som booker time på Salong Daisy innen søndag 5.juni er omme, får 30% avslag ved kjøp av vippe extensions.

Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det 875,- kr.

Regn med to ukers ventetid, da dette tilbudet er populært, men vi lover altså at alle skal få; såfremt man bestiller innen søndag 5.juni.

 

Tilbudet har pågått fra 6.mai og gjelder altså til 5.juni. slik gjør du:

Gå inn på linken under og lik siden til salong Daisy. Send melding på siden med kode "Vippe whoop" (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside. 

Siden til salong Daisy: https://www.facebook.com/salongdaisy/

 

Husk musikk å høre på. Det tar tid å legge vipper, og du må ligge stille og i ro. Jeg har egen liste på Spotify som heter "Lash". Lytt til favorittmusikken din og drøm deg bort. Ikke smør produkter med olje i i ansiktet det første døgnet. Unngå også damp det døgnet. Bruk så mascara uten olje i, og vask vippene med oljefri rens morgen og kveld.

 

Jeg var hos Stine igjen i dag og kosa meg i salongen, og kan virkelig anbefale Salong Daisy. Men vipper er ikke det eneste hun driver med. På prislisten under kan du finne både voksing av bikinilinje og spraytan. Denne konsentrerte damen vet hva hun gjør, og vil gi deg topp service. Det er sesong for å stappe potetgull og brus tilbake i hyllene, og heller unne seg noe digg i Stine's salong for pengene: Trøndelag, get ready for summer ;)

 

Hilsen Stine & forbipolene

Ps: sh@ring is c@ring :)

 



 



 

Kjære Erna Solberg: Jeg prøvde å integrere dem, men det jeg får tilbake er avsky. Hilsen norsk alenemamma.

 

 

Kjære statsminister
 

Jeg hadde flere ganger tenkt på hvordan jeg skulle skrive dette, Erna. Det ville være uanstendig mot mine lesere av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i fjor sommer. Så jeg skrev dette innlegget. Nå har jeg gjort det om til et brev til deg og resten av regjeringen.

For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling på integrering likevel. 

 

Jeg ga leserene dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1469294374_23072016.html

...og etterpå fikk jeg trøbbel. 

(Erna Solberg, trykk deg helst inn på linken og les, innen du fortsetter.)

 

Det var fortsatt sommer. 

En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene i innlegget. Det hele var en vond opplevelse, hvor jeg ikke greide å holde tilbake tårene. Han var forbanna. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med moren's og døtrene's samtykke, men han framstilte dem som ofre som ikke ante at jeg hadde tatt bilder. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos moren senere på dagen, da jeg snakket med henne, og innlegget fikk stå. Hun hadde jo gitt sin tillatelse. Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt en tøddel lenger, selv om jeg trodde jeg gjorde det rette. Trodde de likte den varme velkomsten. Trodde jeg burde ta ansvar som borger og hjelpe til å integrere dem. 

 

Men etterpå ble det kaldt.

 

 

Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst. Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Men med vondt i magen og smerter i brystkassa måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut, og jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis en av de andre nabofamiliene. Det er som å få et slag i magen hver dag, skjønner du Erna?

 

En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent; like we are all one. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg mot meg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet. Øynene lyste av agressivt hat, og straffendr stillhet.

 

Jeg gjentok. 

De glodde.

Det var stillle. 

 

Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme kvinnekroppen.

Jeg ble irritert, og sa: "Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!" 

Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen? 

 

Jeg åpnet både hjertedøren min og ytterdøren våres i sommer, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet.

 

Etter å ha tatt varmt i mot dem med fruktfat, smil og klemmer, ble jeg målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: "fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?" Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts.

Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.

 

Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.

 

For jeg var naiv, og tok grundig feil. Jeg oppfordret mine lesere til å ta ansvar, men vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere så innmari mange av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann og forvente at det skal blande seg. Vi nordmenn blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for forsøk på å totalforandre oss. Det finnes sekter som bruker ignorering, utestengning og og avvisning som straff. Jeg føler meg slik behandlet som norsk alenemor. Wikipedia: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.

 

Jeg vil ikke at Sverige's Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Norge's Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia, og barna våre bare må nynne "Deilig er jorden", mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.

 

Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at jorden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system vi må forholde oss til.

 

Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på bakkeplanets grasrot funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De kan ikke forakte en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det

.

Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor i sommerheten, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, burde vi ha passet på å ha skrelt av oss nok klær for å få nok D på huden, og vi måtte sørge for latter og glede i grender og bygdakroker vinterstid.

 

Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa. 

Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende. 

Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende. Og man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.

Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss norske blir altså forsøkt endret, og er ignorert etter noter. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette, samt at jeg vet om angrep i form av steinig av kvinne i Oslo. I samme by ble en homofil mann slått ned. Hva skal dere gjøre med dette, Erna?

 

Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en innvandret mann som ba meg passe barna mine heller enn å jobbe som en mnn rundt huset mitt. Men nabodama passer barna mine, og jeg sa til ham: "Nånei! Her i Norge jobber kvinnene like mye som mannfolka, det tror jeg du vet!" Dette er en mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har en mann i hus. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere naboene med homofilt samboerskap.

Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.

 

Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil mange av dem se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.

 

Burde det ikke være omvendt?

 

Nei, de fikk ikke til å endre meg, Erna. Jeg går i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.

 

Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til det. De avskyr meg, de hater katten min og de forakter klærne mine. Dessuten mener de det meste jeg gjør er haram synd og skam, og jeg tør ikke skrive her hva de mener om alle mine flotte homofile venner.

 

Erna Solberg, hjelp meg du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir skumlere delt enn det allerede er? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler, tradisjoner, at mine homofile venner gjør noe lovlig og ikke minst at det er ok at jeg som kvinne går i skjørt? Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene? Hvorfor får de holde på å ekskludere oss nordmenn på denne avskyelige måten?

 For jeg har nemlig gitt opp, Erna. Jeg prøvde å integrere, både her og der jeg bodde før, og vet nå at det er umulig. Jeg blir utsatt for ren rasisme tilbake, uansett hvor mange forskjellige innvandrerfamilier jeg ønsker velkommen med flotte fruktfat, smil og klem. Jeg har gitt opp. Dette er staten's ansvar: kurs dem! Skoler dem! Lær dem hvordan de skal behandle naboene sine, homofile, hunder, katter, lettkledde damer og alenemødre her til lands! For vi har vel visse rettigheter som skal ivaretas av staten, her til lands, ikke sant? Hører dere vi er flere som piper her nede på grasrota? ...i håp om at dere skal høre oss.

 

Kjære statsminister og resten av dere der oppe ved styrbordet: les gjerne også om der jeg bodde før. Da jeg ble utsatt for så heavy rasisme som norsk alenemor, at jeg måtte ringe politiet: http://m.forbipolene.blogg.no/1495962441_nr_nordmenn_blir_utsatt_for_rasisme.html

 

Vennlig hilsen Helene Dalland, skribent av forbipolene.

Eksponering av barn på blogg

 

Noen barn er filmskuespillere. Andre barn spiller i TVserier. Noen er sangstjerner. Så har vi bloggerbarna. Jeg pirker ikke borti hvordan andre bloggere gjør det, og regner med at bloggerbarna som eksponeres mye for publikum, får sin lønn senere, slik som skuespillerbarna og sangstjernebarna. 

 

Det er som med min avholdenhet fra alkohol: den gjelder meg, og er ikke noe jeg presser på andre.

 

Da jeg begynte å blogge, trodde jeg virkelig det ikle var noen som kom til å lese bloggen. Lenge visste jeg ikke hvordan man så lesertallene heller. Ikke ante jeg om lokallistene, og det gikk lang tid før jeg skjønte at folk så oss. Oss. Ikke bare meg, men barna også. 

 

Jeg reiste ned til Oslo og gikk Marte Frimand Anda's bloggkurs. Hun står bak bloggen Casakaos, og lærte meg mye den kvelden. (Bloggen til Marte her: http://casakaos.blogg.no/  ) Blant annet fortalte hun om hvordan hun alltid tenkte på åssen hun kunne skjerme barna sine best mulig med blur og bortvendte ansikt. Jeg begynte å våkne. Ville jeg virkelig overkjøre mine barn's framtidige mulige grenser ved å eksponere dem for ukjente folk? 

Gradvis har jeg skjerpet meg. Det skulle bare mangle, og er i takt med 7åringen vår sine tydelige grenser. Han liker ikke å bli tatt bilder av, og vi får ikke publisere bilder uten at han har sagt ja. Jeg roser ham for den bestemtheten, og forteller ham at ingen, ingen, skam få publisere noe som helst uten hans tillatelse. Hver gang ser jeg et tilfreds og lettet smil i munnvikene hans. Det er viktig for ham, dette.  Sjeldnere og sjeldnere poster jeg bilder av barna, og alltid må det godkjennes av eldstemann.

 

I dag mårest var 7åringen hos pappan sin, og det var toåringen som var tydelig og bestemt:

"Mamman min. Vær me mamman min. Ikke barnehagen!"

 

Even er en toåring som elsker å dra i barnehagen, så jeg skjønte det måtte være fordi han hadde vært borte fra meg hele helgen. Ikke hadde jeg andre planer for dagen enn ei handleliste, heller så. Og hvem er vel bedre shoppingpartner enn snille lille trille?

Barnehagen løp ingen steder hvis vi hoppet over en dag! Vi har gjort det før, og gjorde det igjen i dag: Even-tyr-dag!

 

Han trengte masse mammakos, bøttevis av mammaklemmer, en deilig dupp i vogna si, shoppingrunde med mammasin, og taco til middag. Så det fikk han. 

 

Og jeg tok da et par bilder i dag også. Dem kan dere se under her. Blant annet har Even selv tatt en bloggvennlig selfie der han skjuler halve ansiktet sitt.

 

Hva synes dere om bildene? Er de illustrerende nok uten at kiden min vises for tydelig?

Hva mener DU om eksponering av bloggbarn kontra musikerbarn og skuespillerbarn?


 


 


 

Du leser forbipolene.blogg.no

Talerlisten.no : Helene Dalland

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena
 

 

Ungdom manglet likes og veske til 17 000 kr, se hva det førte til

 

Jeg ser tomler som ruver. De kaller dem "likes" og uttaler dem"laiks". "Jeg liker deg" "Liker det". Verden har nesa si nedoverpekt mot små skjermer, mens det laikes for harde livet. Det er viktigere enn noensinne å presentere for flest mulig, mest mulig av det du liker. For ikke å snakke om hvor important det er å bli laika.

 

Slik begynte mitt andre innlegg her inne på forbipolene for to år siden. Nærmere bestemt 08.06.2015 klokken 22:12. Jeg startet å blogge dagen før, med et innlegg om at nå fikk det være nok plagsom skriving på facebook fra min side. Nå måtte det bli blogg! Hadde jeg bare visst hva som ventet meg; det har vært et eventyr uten like. Onsdag 7.juni 2017 fyller forbipolene 2 år, og det skal feires med en heidundranes parykkfest her på Lykketoppen om to uker. Det må også feires at jeg rakk å nå 1.plassen innen jeg fylte to år.

Men først: resten av innlegget fra begynnelsen av forbipolene:

 

Før var Laika en hund. Nå bør du være laika.  

 

"Sett det der før" rapper onklP. Og han har helt rett. Jeg har sett den der tommelen før. Ut av et bilvindu for 20 år siden, da jeg var 15 år. I 1995. Bare at da het tommelen " haik ".

Alle fremmede var potensielle haikere. Nå er de potensielle laikere.

H ble bytta ut med L, omtrent samtidig som grønne strikkede gensere, Kurt Cobain stripete grunge-jumpre, hjemmeklorede dongeribukser, Dr Martens sko, mr freese, discman og øyekontakt over et bål på stranda, ble bytta ut mot vesker til 17 000 kr, jakker til 10 000 kr, skadelig høye hæler, truseshorts og chatting på små skjermer. Rundt oss. Dette skjedde rundt oss.

 

Inni oss som var fjortiser før skjermenes inntog, bor fortsatt en femtenåring som aldri kommer til å bry seg om laiks og vesker til 17 000 kr. Vi ville dessuten blitt kalt sosseklomper såfall, back inn te 90s. For ja, vi manglet den forbanna kostbare veska. Likes også. Så hva førte det til, at vi manglet disse to elementene?

 

For 20 år siden husker jeg vi skrev i skoledagbøker til hverandre : "Gla i dæ". Men vi stod ikke rundt hverandre og avga stemmer i form av tommeltotter for hvert bilde vi fikk framkalt, og hver setning vi sa. Nei du leser riktig altså: vi stod faktisk ikke rundt hverandre i ring, eller foran hverandre i rekker og avga slike tommelstemmer. Det er sant. Helt sant.

 

Jeg er der enda, en nittitallsfreak fra åttitallet, og det kunne ikke falle meg inn å bli trist over manglende tomler og laiks. Det tragiske rundt denne tommelen, er de som er rundt 15 år i dag, i 2015. Dem som mobbes, der foreldrene blir så fortvilet at de velger å flytte til et annet sted for at skatten sin skal få begynne på ny skole. Men Facebook kommer først, og viser altfor få laiks. Mobbesituasjonen eskalerer, når nye høyder, og den stakkars eleven får aldri startet på nytt slik man kunne før Internett inntok tronen. 

 

...unge, usikre og tvungne til å bry seg om tomler. De som skulle sittet i ring rundt et bål på stranda med vennene sine, med gitar, marsmallows, nestekjærlighet i hjertet, og tommelen opp for det.

I stedet sitter de alene på et rom, uten den veska til 17 000 kr som de måtte ha for å bli laika nok, mens de kjenner brentlukta av det usynlige heksebålet på et sted kalt Facebook.

 

Jeg skulle så gjerne ha bidratt til å stoppe denne fæle trenden. Ville så gjerne vist dem hvor mye vi laika det å være originale før i tiden, da telefon var en klump med en runding med tall på, og følelsen av å være likt, var like ekte som solnedgangen nedi havet bak bålet med alle marsmallowsene putrende over. Skulle tatt seg ut dersom vi kastet bort den verdifulle sommeren med å " laike eller la være å laike hverandre ". 

 

Kjære fjortis, gå til speilet og si at du laiker deg selv og at du er god nok akkurat som du er. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. La oss si at du er en bil. Hvis hjernen er motoren, skal du bare sitte der? Eller skal du starte motoren og "DRIVE" like suverent som Rihanna synger?

 

Kjøre, eller sitte der.. For å starte hjernen må du bruke affirmasjoner. Setninger du skriver, sier høyt, tenker, sier til øynene dine i speilet.

Snakk i nåtid. Feks: "jeg liker og respekterer meg selv nå, akkurat som jeg er" "Jeg er nå veltrent, sprek og sunn" "Jeg er nå godt likt og har mange venner" ...Jeg er NÅ...? Hva er du nå? Bestem det selv.

 

Ikke la noen som ikke kjenne deg ta over rattet ditt heller forresten, nå som du kjører deg selv dit du vil...

 

Kjære fjortis, la det være laikbart å leke nittitallet denne sommeren. Laike deg selv, og  la det være godt nok. Ta med deg folk du laiker på en reise inn i fortidens virkelighet, klor dongeribuksene dine inn i et sabla bra batikkmønster, hent mamma og pappas nittitallsklær ned fra kottet, kle dere ut, men hverken haik eller laik, bare smiley, og ha en god nittitallisert sommer :)  

 

...og når natta trer inn i morgendagen; start tidenes antimobb, sett i gang å laik. Laik der laiks mangler. Sett i gang å inkludere, og vær snillere enn noensinne med hverandre. Glem hva ting koster og hva det ikke koster. Gjør oss stolte, vi fra fortiden som bærer mer bagasje enn en tommel noensinne hadde kunnet bære ;)

 

Youth

 

I like you like the way you are!

I see you are a star,

but I wount show ya my thumb up,

cuz I'm holdin my coffee cup.

You don't need my thump going crazy.

Maby I'm too lazy,

but you don't need my thumb,

you need a 90's summer.

Wasting time would be a bummer.

Drop that finger kid!

Do almost all the things we did

when we were young.

Put down that thumb, and sing a song!

Like it all, young one,

include'em like it's done!

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Instagram: forbipolena

 

 

 

Gjøkeredet's skam ble for tung å bære

 

Å sitte i samfunnets skammekrok med moralsk taushetsplikt, er som å daglig vite at du ikke hører til blant morgenfolket. De som drar på jobb eller skole om morgenen, de som hører til her. En eneste metode er medisin mot dette klasseskillet: åpenhet. Normaliserende, informativ sannhet i åpen form. 

 

Du sa: "Vær åpen". Jeg tenkte: "Hvordan skal jeg kunne greie det, med denne store skammen her hengende over meg?" En mørk og sorgfylt 17 år gammel sky uten ende, og en framtid blottet for mening. Hvorfor skulle lille jeg gidde å være åpen? Men jeg prøvde, og fikk det slengt tilbake i form av stygge rykter blåst opp hinsides all sannhet. Å være lokalsamfunnets sorte får, begynte allerede da å herde meg. Det prellet av. Jeg ble vant til at de syntes jeg var en merkelig skrue. For å være ærlig syntes jeg at de selv var rather boring.

 

Du holdt på rådet: "Vær åpen jenta mi." Nå er du fornøyd, nå, pappa. Nå har jeg åpnet meg for hele landet. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke så mye som et kvart sekund, og jeg kan ikke se hvorfor jeg ikke skal være åpen. Å fighte tabu og fordommer har blitt noe jeg trives med. Men jeg skjønte det ikke før etter du hadde reist ut på din siste reise. Å ta farvel med et forbilde som deg, ble en av de tre vanskeligste utfordringene jeg har deala med hele livet mitt. Nå skulle jeg iallefall gjøre som pappan min hadde lært meg, samme hva, anyhow.

 

 

Dere andre der borte. Dere som valgte å dra altfor tidlig, dere jubler vel nå. Særlig du, Vilja, du som ville gå til avisen. Men avisen på den tiden ville ikke belyse psykiatri. Så kom dagen da du tok livet ditt. Du også, Eivind. Og Une Therese. Og Heidi. Og Thor. Og Nina. Så reiste dere andre også. En etter en. Så altfor altfor tidlig. Noen ganger fikk jeg kraftige brekninger da jeg fikk vite at dere hadde reist for godt, for jeg greide aldri å venne meg til sjokket. Avgrunnssorg uten noen som helst mening ble etter hvert en del av livet.

 

Jeg kjente en gang i tiden selv på den tunge skammen dere kjente, som reiste for tidlig. Og jeg vet at den skammen var altfor tung å bære alene. Jeg dømmer dere ikke. Det er samfunnet på den tiden som burde skamme seg. Det skulle ties, og vi skulle gjemme oss. På den psykiatriske delen av sykehusene var det påbud om "moralsk taushetsplikt", men noe slikt eksisterte ikke på somalsk avdeling. Det psykiske skulle ihjelties, mens det fysiske skulle snakkes til live.

 

For to år siden startet jeg denne bloggen som omhandler mitt liv som mamma med bipolar 1. Etter hvert har det også kommet fram at jeg mest sannsynlig har ADHD i tillegg. Min historikk strekker seg fra elektrosjokkbehandling til psykose og vellykket rømningsforsøk. At jeg den dag i dag har vært klin frisk i 6 år, og har aleneomsorgen for mitt yngste barn, samt samvær med mitt eldste barn, er i mine øyne noe helt aldeles fantastisk, som jeg er veldig veldig stolt over.

Men sammen med meg går mine venner. De vi ser, og de som ikke greide vekten av den tunge skammen og den vonde smerten. Jeg gir aldri slipp på mine venner på den andre siden.

 

Hvorfor skal jeg tie, når den samme skamfremkallende stillheten drepte mine venner?

 

Pappa, du tar nok godt vare på vennene mine der dere er nå. Jeg lover dere å fortsette å være åpen og ærlig, og bidra til at sannheten kurerer fordommer og tabu.

 

For det å leve med bipolar 1 er slettes ikke en forbanna lidelse lenger. Ikke for min del. Jeg opplever det som en gave. En lampe. Men jeg behøvde hverken innpakningspapiret eller pappesken rundt lampen. Trengte ikke angst og depresjoner. De gjorde meg ingen nytte. Men lampa helt innerst, den var funksjonell. Humøret, effektiviteten, kreativiteten og skrivetalentet. Hver dag får jeg en slik lampe i gave, og jeg velger å ta medisinen min slik at jeg pakker ut gaven med en gang. Hver eneste dag tar jeg valgene som må til for å hanskes og deale med en psykiatrisk diagnose, og det er verdt det. Lønna er så stor. Lampa lyser så fint.

Den store blogg-guiden



 

De har originalitet som Vanessa-Mae i Storm, boom boom som Beastie boys i No sleep til Brooklyn, og rytme som Yogi i Burial.

Jeg snakker kremen av kremen. Forfatterene som valgte bloggen sin og kjørte på. Humoristene som får det hele pakket inn mellom glade linjer. Erfarne ryggsekkbærere som rapporterer fra psykiatriens låste dører, og sørger for åpenhet. Prinsesser som fighter tabu og fordomstroll. Politiske meninger av type great. De gir av seg selv, jobber uka lang, skriver bra, og tør å stå i det når det stormer som verst. De er i mine øyne NORGES ALLER BESTE BLOGGERE! 

 

Det er ikke alltid lett å finne fram til de søteste fruktene i regnskogens bloggjungel, ikke sant? Som å dra på fisketur og vente på napp? Her har jeg samlet dem på et brett for deg, de jeg personlig synes er noen fantastiske rulere av moderne bloggere. Jeg har ikke begrenset meg til 10. Nei, her finner du linker til mange flere; eksakt 26 stk.. Flere av dem har du garantert aldri hørt om. De ligger nederst på listene da de definitivt burde rocke crazy oppe på toppen.

 

Let's get started:

 

Den store lavkarbobloggen er faktisk made by my Chris. Christina tar deg med inn i en verden av sunn mat som hun selv har pønsket ut oppskrifter til. Her finner du saftige kaker, foodporn, godterier, middager og spennende desserter, som du ikke får særlig blodsukkerstigning av. Dere har sett henne på topplista før, og det er fordi flere hundre mennesker daglig benytter seg av Christina`s oppskrifter. Selv surfer jeg på lavkarbo, avholds fra all falsk stimuli og på joggedilla, så denne bloggen er perfekt for meg:

Meglerfru1: http://m.meglerfru1.blogg.no/

 

TV-ansikter: Følg Tomas og Malin fra Tvserien Huset her:

http://m.tomasogmalin.blogg.no/

 

 

Alternativt og og fascinerende. Naviana trollbinder deg med sine vakre bilder og utdypende tekster:

Naviana: http://m.naviana.blogg.no/

 

Informativt og lærerrikt: 

Merete Hodne: http://m.meretehodne.blogg.no/

 

 

Skapforfatterbonden: Han har vunnet Farmen, og det viste seg så at bonden også er et skrivetalent uten like: 

Tommy's tanker: http://m.tommystanker.blogg.no/

 

...og ikke nok med det, men hans herlige datter Melodie må ha arvet dette skrivetalentet. Skaptrønder kaller hun seg, og du finner hennes skrivesprell her:

http://m.skaptronder.blogg.no/

 

 

Mammabloggerforfatterne. Disse to stødige damene har humor og selvironi så det holder. Begge har rulet topplister i Sverige og Norge, og begge har gitt ut bøker:

Casa Kaos: http://casakaos.blogg.no/

For sånn er jeg: http://www.meekatt.com/?m=1

 

 

Åpenhet om sykdom på en spennende, givende og kreativ måte.

Crohnprinsessa: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

Hjernedama: http://hjernedama.blogg.no/

 

Humor:

Kona til: http://konatil.blogg.no/

Ørjan B: http://www.orjanburoe.com/

Henot: http://henot.blogg.no/

(Melodie, pappahjerte og Tommy går i tillegg under kategorien humor)

 

 

Åpenhet omkring psykiske lidelser. Disse to damene belyser to forskjellig typer psykiske lidelser, på en åpen og reflektert måte. Jeg har grått mine tårer for dem begge:

Drea Karlsen: http://dreakarlsen.com/

Marie Knutsen: http://m.marieknutsen.blogg.no/

 

 

Forfattergullpenna som har pakket det hele inn i en fenomenal blogg: pappabloggen vi aldri blir lei av:

Pappahjerte: http://pappahjerte.blogg.no/

(Pappahjerte går som jeg påpekte også under kategori humor)

 

 

Multitalentet: Hun danser, forfatter, poserer, ruler og tør å vise en pupp det er på tide alle damer får slippe fri. Hun står stødig gjennom storm etter storm, og har endret kurs fra fokus på kirurgi til gullpenn, feminisme, bokutgivelse og viktige saker omkring miljø og dyrevern. Hun har, som alle oss andre, dessuten også lov til å gjøre sine tabber. Og så synger hun bra! :

Sophie Elise: http://m.sophieelise.blogg.no/

 

 

Trondheims flinkis: Anna Edwin er en målrettet dame med sin egen stil, og man skjønner at det bor ei businessdame i henne. Flotte bilder, seriøst image og heeey; hun er rå på vlogging, sjekk den videoklippingen! : 

Annais: http://annais.blogg.no/

 

 

Pokerdronningsangerinna: Lotte er selvfølgelig med på denne lista. Trøndelag`s krutt kommer i disse dager ut med sin første singel; gå inn på bloggen hennes og hør teaseren:

Lotte Hoel: http://m.lottehoel.blogg.no/

 

 

Samfunnsengasjement innen politiske meninger:

Mamman til Joshua French: http://www.freefrenchandmoland.com/nb/familienesord/blogkarihildefrench

Lena Andreassen: http://m.lenaandreassen.blogg.no/

Gunnar Stavrum, rett på sak: http://stavrum.blogg.no/

 

 

Personlig blogg: 

Annika Skei skriver meget bra, og byr på seg selv fra sitt liv i Trøndelag: http://m.entidforalt.blogg.no/

 

 

Den fineste headeren er verdt å ta en titt på. Eneste minus er at den flotte headeren kun vises på pcskjerm, ikke per mobil:

Pittbulljedda: http://m.pittbulljedda.blogg.no/

 

 

For de som sliter med stoffskifteproblemer, er denne bloggen aktuell: 

Helene Nordvik, en naken blogg : http://helenenoordvik.blogg.no/

 

 

Sterke meninger og coole bilder: nyt henne, dama er rååå: 

Styleconnection: http://www.styleconnection.no/

 

 

Har DU tips til bra blogger for oss bloggjungelfiskere å lese? Kommenter her, og jeg lover å sjekke om ikke vi kan putte bloggene på denne lista. Om de så bare har 3 lesere i døgnet gjør det ingenting: det finnes talenter i alle dybder i denne regnskogen :)

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

Insta: forbipolena

Når nordmenn blir utsatt for rasisme.

 



 

Han freser. Så spytter han på bakken. Den bakken er plena mi, og jeg bruker å gå barfot der. Kona hans står bak ham og ser ned.  Han går mot meg et par skritt, så stopper han. Jeg står på verandaen min med babyen min i armene, klar til å gå inn.

 

Nå ser han på meg med hat i blikket, og så sier han høyere enn han behøver, mens han peker på det runde rosebedet mitt: "Hvorfor du ikke SETTE DEN ROSEBUSK INNE?!" Så løfter han hånden og peker inn mot stua mi. 

 

Jeg kan ikke krangle med ham. Har babyen min i armene, og må gå inn. Roe situasjonen. Han er fra et land far away. Et land der kvinner ikke blir sett på med samme respekt som her, og hvor de fortsatt tror på hekser. Og dreper dem. På grunn av det faktum at jeg har barnet mitt i armene, er jeg livredd, så jeg går inn uten å si et ord 

 

Jeg hadde brukt 2000 kr på å kjøpe nye hagemøbler til å ha på den plenen. Bordet hadde glassplate, og blomsterbedene mine stod i full blomst. Det regnet mye den sommeren, og det var bare å henge i og luke ugress. Men jeg hadde et problem. Naboen fra Afrika vegg i vegg, hadde en sønn som hatet meg like inderlig som pappan hadde gjort helt siden sommeren før.

Da satt jeg og solte meg og leste et blad. Han satt under treet på plena og skrøt av hvordan han kunne ha flere koner. Om jeg ikke ville gifte meg med han. Jeg sa til han at flerkoneri ikke er lov her i Norge, at jeg ikke var interessert, og at såfall burde kona hans også få seg en bønsj med ektemenn. Sa jeg, alenemamman. Fra da av var jeg heksa som bodde uten mann. ( Dame alene med vilje! Fy skam!) Jeg følte meg degradert som kvinne. Omgjort til et objekt han mente han kunne eie.

 

Hver eneste dag sommeren etter, sparket denne pappaen og sønnen fotball på parkeringsplassen like ved, uten at faren stanset sønnen fra å skyte baller mot de nye hagemøblene mine, koppene mine, glassene mine, hageenglene mine og blomstene mine. Pappaen sparket baller mot hagen min selv. Hardt, slik at sønnen ikke greide å ta i mot dem. En dag jeg gikk ut på plenen, hadde den største og fineste hageengelen min mistet den ene vingen sin. Kopper og glass var veltet overende fra glassbordet, som hadde tydelige merker etter fotball. 

Den dagen tok jeg mot til meg. Jeg stod klar på verandaen da herr og fru forakt kom hjem. De steg ut av bilen sin, og da de kom gående over plena, sa jeg vennlig og med lys tone i stemmen min: "Den store engelen der er ødelagt. Kan dere være snill og slutte å sparke fotballen hitover?"  Jeg pekte på rosebuskbedet og forklarte at den også kunne knekke hvis fotballen traff den.

Og da fikk jeg altså høre at jeg kunne plassere hele den fordømte, norske, rosebusken inne i stua mi. Etter det fortsatte de å spille fotball og sparke enda mer mot hagen min 

 

Jeg kjøpte en fotball, og fikk med noen damer på å spille på den samme parkeringsplassen. Jeg er ikke helt bak mål hva angår fotball, for jeg spilte som ung. Glemmer aldri den solværsdagen, da naboen min fikk se football fucking girlpower. Jeg lot med vilje være å ta imot ballen et par ganger, slik at den trillet mot bilen hans, mens jeg hele tiden sørget for at den bilen ikke tok skade. Det var det eneste språket han forstod, selv om han kunne norsk. 

 

Etter den dagen lot han og sønnen være å sparke ballen mot hagen min. De bare fortsatte å se hatefullt på meg, spytte mot meg og ignorere meg. Dess mindre klær jeg gikk med i varmen, dess mer hatefull ble de. De gikk inn med en gang jeg kom ut, og barna geipet, rakk tunge og slo mot meg.

 

En gang måtte jeg ringe politiet. Jeg hadde flere ganger forsøkt å si fra på vennlig måte til naboen at de ikke måtte bråke med å dundre sånn på sin egen dør ute i gangene, fordi det vekket babyen min når han sov. Nå dundret det der ute igjen, og babyen min gryntet til. Jeg stakk hodet ut av døra mi og hvisket at naboherren ikke måtte vekke babyen min. Han kom gående mot meg mens han ropte sint: "Hvorfor du snakke til meg??" Jeg låste døren, og han begynte å dundre på MIN dør i stedet. Da fikk jeg nok. Politiet måtte komme og forklare ham at en kvinne har stemmerett i dette landet. 

 

Tilbake til sommeren før. Jeg var gravid. En kveld satt jeg og en venninne ute og nøt tropevarmen mens vi grillet og badet i bassenget. Da kom den samme naboen ut med en kompis av seg, og vi fikk høre at det var haram, altså synd og skam, at vi som to damer viste oss ute så sent på kvelden. Vi burde i det minste ha menn der til å passe på. 

Det slutter ikke der, og det er veldig vondt å skrive om alt dette. Jeg har unngått det, fordi det handler om et hat og en behandling av meg som kvinne som om jeg var en ting. Alt jeg skriver om, har gjort meg skikkelig trist, og gitt meg både vondt i magen og klump i halsen mang en gang. 

 

 

 

Kvinnesynet. Dette kvinnesynet.  

En gang jeg satt og fikk flettet rastahår hos en african lady in town, fikk jeg sannelig mitt norske pass påskrevet med gammeldags blekk fra fremmede strøk. 

Vi så TV. Jeg satt på gulvet, og hun satt på sofaen bak meg. Hun skulle få godt betalt, og jeg var ydmyk i hennes hjem. Plutselig sa hun: "Smatt smatt smatt! Det er ikke rart at det går dårlig med Norge..." 

-"Hva sa du nå?" spurte jeg nede fra et loddent teppe med masse fake hår på. 

Hun ristet på hodet i avsky og sa: "Jeg sa:  Det er ikke rart det GÅR DÅRLIG MED NORGE, når dere kvinner får lov til å skille dere!"

Jeg spurte hvordan vi da skulle gjort det med voldsproblematikken. Til det hadde hun et klart svar med en feminin og lav stemme: "Dere kunne gjøre det som vi gjør det i vårt land: kvinnen spør sine foreldre om lov til å få skille seg..."

Neste dag skulle flettingen fortsette. Da var plutselig hjemmet hennes fylt opp med tre afrikanske menn. Han ene hang over meg da jeg under en flettepause lånte datamaskinen, mens han sutret: "Hvorfor vil du ikke gifte deg med meg? Er det fordi jeg er mørkhudet? Hvorfor? Vi kan gifte oss i morgen, du trenger en mann. Alle damer trenger mann!"

 

Nei! Det går ikke dårligere med landet mitt enn men andre land her i verden. Og nei! Jeg trenger ingen mann! Ikke er jeg "heks" heller, bare fordi jeg mestrer å bo alene og ta meg av alt her hjemme mutters alene! 

Ja. Jeg har lov til å bli sint og banke i bordet. Ja. Det er greit at jeg sier fra om feilbehandling av meg som kvinne, uten å bli kalt det ene og det andre.

 

Det er IKKE greit å ignorere og utestenge oss nordmenn i takt med å ødelegge våre ting med hærverk som å sparke baller mot våre eiendeler! Det er ikke LOV faktisk! Ikke flerkoneri heller!

 

Å fornærme mine røtter på det groveste, er heller ikke lov! Når du spotter den kvinnefrihet og likestilling som mine formødre bygget opp her i Europa, rekker du samtidig en lang, respektløs og rasistisk finger mot min nasjonalitet. Å påstå at "det går dårlig" med det snille landet som tok i mot deg fordi det ikke gikk så bra der du kom fra, er rett og slett noe du ikke burde hevde som sannhet. 

 

Er det alle de norske kvinnene i toppledelse som pointer mot at det "går dårlig med Norge"? All utdanning begge kjønn har tilgjengelig her? Den felles stemmeretten mellom kvinne og mann ved stortingsvalg og kommunevalg, og ellers alt annet av valg? Den friske naturen? Ytringsfriheten? Vår religion? Vår måte å kle oss må? Er det så dårlig her at det er verdt å påpeke?

 

Rasismekortet vaier rødt og tydelig bare vi nordmenn liker Pippi Langstrømpe, Hellbillies og ribbe. Vi skal ikke røre oss for mye før alt blir tolket i feil retning. Det er sensitivt og skjørt, og vi må for all del ikke sette det under kritisk lupe! Men det er faktisk ikke slik, at rasisme kan utføres av kun en part. Skal det kortet brukes, må ALLE spillere på banen ha det tilgjengelig. Jeg kjenner eldre blant det norske folk som rister på hodet av måten spesielt norske kvinner blir uglesett og mobbet av enkelte innvandrere, og de har meget sterke meninger om hånet mot vår kultur som pågår. For ikke å snakke om hvordan vi tier og finner oss i det uten å grensesette vår kjære kultur og nasjon.

Hensyn. Vi nordmenn forventes å ta så mange hensyn. Og de fleste av oss gjør da så godt vi kan. Men blir det tatt hensyn tilbake mon tro?

 

Senest i dag ble jeg ignorert og snudd ryggen til mens jeg snakket til dem, av en familie fra et land far away, fordi de ikke liker meg. I deres kultur, far away, tror de også fortsatt på hekser. "Hekser" blir fortsatt avlivet, der de kom fra for kun få år siden. Jeg er visst ei slik heks. For jeg har ingen mann. Og jeg virker nok for sterk. Så de gjør korsets tegn og både ser og går en annen vei når de ser meg. Snakket jeg hyggelig til dem, overser de meg. Selv om de kan norsk. Mannen i familien er spesielt hatefull mot meg.

For det er jo heksa jeg, julenissen, nøkken, huldra og tannféen i skjønn harmoni, ikke sant.

Selv er jeg ingen rasist. Har venner fra Cuba til Afganistan, og er alltid nysgjerrig på andre kulturer. Nei det kunne ikke falle meg inn å pirke borti andre i det hele tatt. Er nok oppdratt bedre enn som så.

Jeg blir spurt hånlig av kvinner med hijab: "Er det ikke kaldt? Kle på deg." 

Men hva om jeg spurte tilbake: "Er det ikke varmt? Det er 30 grader ute. Kle av deg."

Rasismealarmen ville gått, og rødt kort ville klasket i ansiktet mitt!

 

For faktum er: det har blitt slik, at vi nordmenn nærmest ikke tør å titte på bekledningen enkelte andre nasjoner kler seg i, selv om den er uvant og spennende, av frykt for å få rødt rasismekort. Sensitivt. Det er sensitivt.   ....mens spesielt vi damer i skjørt, lovlig utringning i skjorta og oppsatt hår får studerende, kritiske blikk, ristende hoder og forakt tilbake. 

Er det greit? Nei, i følge wikipedia er slik utestengning for rasisme å regne. Dessuten er vi opplært i denne skatten av en kultur vi har, av våre Europeiske formødre, til å vite at selv om vi er kvinner, er vi slettes ingen objekter nei! 

 

Til dere som kommer flyttende hit til vår kultur. Jeg mener det ikke finnes grenser på denne kloden i virkeligheten. Vi er alle ett. Så hva med å begynne å behandle meg som norsk kvinne med respekt? Mange av dere gjør det, men den forakten jeg er blitt servert opp gjennom årene, hører ikke hjemme i det landet jeg vokste opp i. Dere kan ikke bare komme her og behandle enkelte nordmenn med hat og rasisme, bare fordi vi lever livet på en annen måte her. Integrer dere, bli kjent med oss, lær dere språket vårt, og gi oss en sjanse. 

Det er et minimumskrav: gi meg en sjanse, og slutt å behandle meg respektløst nedlatende, nuh med en gang!

Rasisme er et ord med flere deler enn vi velger å se. Jeg er sikker på at mange nordmenn opplever rasisme i stor grad. Men det er, av en eller annen grunn, stor tabu å tale høyt om.

 

Svake, hviskende, ydmyke, forståelselsfulle nordmenn, var ikke helt det våre forfedre mente at de var. Ei heller at vår generasjon burde være oppdratt til. Å sette grenser er allright og lov, det altså. 

Jeg tidde slettes ikke da jeg ble utsatt for hat og ignorerende forakt senest i går, da denne foraktfulle familien ignorerte meg og så på meg med stygge, stille, dømmende blikk. Nei, jeg sa med streng stemme: "Ka søttan e det der? E det rasisme dåkk driv med? Æ e slettes ingen heks, men en tøff alenemamma. Hekser finnes ikke! Og dåkk treng ikke gjør korsets tegn bare fordi æ står her i en sommerkjole og snakke til dåkk!" 

Og jeg kommer ikke til å finne meg i mer rasisme fremover heller. 

 

Hvis mine venner fra Cuba, Afganistan og Somalia ble utsatt for rasisme, ville jeg på lik linje gjort mitt beste for å stoppe det på flekken.

We are one.

Armstrong på vei til månen. Null internett på den tiden. Bare tegnede kart over kloden tilgjengelig. Da de så seg tilbake på jordkloden, var det uvant for dem å se at der....

....ikke fantes grenser. 

Vi har ET land. Det landet heter moder jord!

We are one.

Vi er ett.

Respekt for mangfold!

Husk at rasisme er et ord med flere deler. Alle verdensdeler, faktisk. Behandle din neste med kjærlighet, og ikke prøv å få alle til å være som deg selv. Norge er Norge. Aksepter vårt land som det er. Vi prøver så godt vi kan å akseptere alle de forskjellige nasjonene som kommer hit. Dere som kommer hit har også ansvar. Ansvar for å være inkluderende og hyggelig mot naboene deres. Ansvar for å ikke utøve rasisme. Ansvar for å oppdra barna deres med respekt for det mangfoldet dette landet er. Jeg skal ikke kritisere eller se rart på noe ved deres kultur og religion. 

Men da skal heller ikke dere se rart på, og kritisere, det synlige håret mitt. At jeg ikke har hodeplagg på, og at jeg som kvinne bor alene. I vår nasjon er det en stor andel av nordmenn som jobber som frisører. Det er en viktig del av vår kultur å pynte oss på håret og la det være synlig. Og det er helt vanlig at damer bor alene i Norge. Vennligst behandle disse emnene med lik respekt for ære og verdi som vår nasjonaldrakt.

Det eneste vi ber om, er aksept av vår kultur, at vi er en nasjon vi med, vårt levesett, og at dere lærer dere språket vårt, slik at vi kan kommunisere og bli godt kjent. Slikt gir trygghet for alle parter. Vi er en åpen nasjon. Åpen, ytringsfri og ærlig, med våre egne lover og regler. Du er velkommen til å være en del av dette landet.

Tenk så gøy vi kunne hatt det om dere sluttet å dømme meg som enslig norsk kvinne med kjole og synlig hår, og vi heller kunne lært hverandre matretter, nasjonale kunnskaper og alt det andre vi kunne beriket hverandres kulturer med? Bort med fordommene, og velkommen hit. Kom la oss bli kjent! 

 

Til politikerene: 

Hvordan kan det ha seg at det blir overlatt til tilfeldigheter og det norske nabofolk, dette med integrering? Hvem på stortinget sitter med ansvaret for rasismen som spesielt enslige norske kvinner får gjennomgå i landet her? Det fokuseres nøye og grundig på alt vi nordmenn må ta hensyn til i forhold til integrering og forståelse av fremmede religioner og kulturer hos invandrere. Men hvem lærer på lik linje invandrere om VÅRE grenser, og VÅR kultur? Jeg kjenner nemlig noen fantastiske mennesker fra andre kulturer her i landet, som har gjort seg selv til eksperter i sitt felt hva angår integrering ned til hver minste detalj. De drar på turer med nordmenn de blir kjent med og griller ut i skauen, lytter til Jahn Teigen og DDE, og kjenner halve byen bare etter et par år. De inviterer til middager og er oppriktig interessert i å bli kjent med oss nordmenn. Hva med å lage et team av disse og oss flerkulturelt interesserte mangfold-nordmenn, til å ta oss av selve integreringen? Vi kunne tatt med våre nye landsmenn ut i naturen, satt oss rundt et bål og snakket om kultur, samt hvordan vi kan smelte det beste av to kulturer sammen til en fin ring. Just saying...

 



 

 

Den vakreste dukka mi

 

Dette er mitt svar på alle kommentarene dere har skrevet under innlegget: http://m.forbipolene.blogg.no/1495817046_muslim_forlangte_at_norsk_kvinne_p_bussen_burde_dekke_seg_til.html . Dere fortjener en skikkelig tilbakemelding. Det holder ikke med en kommentar til dette fra min side. Trykk deg også gjerne inn på linken helt nederst.


 

Jeg glemmer den aldri, og jeg vet at straks min mor leser dette, kommer hun til å ønske å finne den til meg oppe på loftet. Den dukken. Den dukken var så vakker, at jeg kunne se på den lenge. Jeg la den varsomt ned i lekevogna mi og trillet den stolt gjennom byggefeltet. Forbi lekeplassen og bortover til barndomsvenninna mi.

Dukken var mørk i huden, og liknet på vakre Dianelys som du kan se på bildet over her. Så nydelig. Jeg var så stolt av den lille dukka mi, at det sprengte i den lille brystkassa mi.

Jeg vokste opp med vaiende flagg på 17. mai, og skjønte som sjuåring at vi ikke skulle gå gjennom et NSB-tog ved stasjonen, men i parade og feire sammen med høye rop, Hipp Hurra, korpsmusikk, grønne bjørketrærknupper, is og GRATULERER MED DAGEN! Så stolt ei lita pie kan føle seg. Så innmari stolt over å få lov til å være norsk. Mine besteforeldre lærte meg tålmodig å skrive. Vi sendte brev mellom Trøndelag, Vesterålen og Ytterøy, og min frøken Gunvor viste meg triks innen skrivekunsten. Jeg elsket norsktimene, og utviklet stolthet over språket mitt.

 

Plutselig en sensommer hadde vi fått to nye medelever i parallellklassen. De kom fra Vietnam, og vi flokket oss rundt dem. Ble så glad i dem. Jenta flettet hårene våre, og vi stod i kø. Så stod vi i ei ny kø, for å smake på mat de laget på skolen. Slik chips vi nå kan spise på sushirestauranter, laget de til oss. Jeg husker vi spiste sammen med våre eksotiske vinterlandsommerfugler i fellesarealene der i tredje klasse på Halsen barneskole. Det føltes så spennende.

 

På Ytterøy der min mormor bor, ble vi kjent med spreke unger fra Afrika. Jeg skrev brev med hun ene, og var forelska i han andre. Han var så flink til å spille fotball.

 

Slik begynte det. Åttitallets små barnehjerter banket litt fortere, av spenning, glede og entusiasme. Straks vi så ei nydelig mørkhudet lita dukke, tittet inn i øynene til en kvikk gutt fra Afrika som spilte fotball på ei øy, smakte uvanlig gode chips, eller fikk flettet håret jente fra fjerne strøk, banket hjertet litt fortere.

 

Fjerne strøk, der det måtte dufte varmt og smake rart. Der alle hadde vakker, gylden hud, slik mammaene våre prøvde å få i solariumene.

 

Fjerne strøk, der det dessverre hadde blitt krig, sult og fattigdom. Det var derfor at små tårer noen ganger trillet nedover et barnekinn. Av medfølelse, da jeg skjønte hvorfor de hadde kommet hit. Ingen ord kan beskrive den følelsen. Ingen tårer er lik tårene til et barn som lider med et annet barn.

 

Gleden. Gleden i brystkassa da jeg så lykken i øynene deres da de kunne løpe fritt rundt i skolegården, på fotballbanen og på blomsterenga. I shorts og tskjorte var de frie som fugler. Nysgjerrige, glade, friske barn. De hadde kommet hit til Norge og fått lære at her kunne de kle seg i takt med temperaturen, at jenter var likestilte med gutter og at alle kunne gå skole. At jentene også kunne bli statsministere slik som a Gro. Og jeg var lettet for at de var her i Norge nå, og ikke i den farlige krigen.

 

Frøken sa en dag på skolen: "En god husmor holder komfyren ren." Jeg fortalte det til mamma og pappa. Mamma smilte og sa: " Hils frøken og si at det like gjerne kan bety at det er en god husfar i hjemmet hvis komfyren er ren."

Frøken var enig, og lo litt. Jeg skjønte det ikke da, men nå forstår jeg.

Ingen kalte mamma feminist. Hun var bare en vanlig norsk, selvstendig dame som sammen med pappa var et godt forbilde for oss barna. Et likestilt hjem, der oppgavene var likt fordelte mellom mann og kvinne. Viktige verdier å lære barna.

 

Bestemødre, mammaer, tanter og storesøstre solte seg i bikini og sørget for å få nok Dvitaminer i løpet av sommeren til å gå vinteren i møte. Vi barna så og lærte. Slik var det, at i dette landet gikk vi kledd i shorts, bikini og singlett, og vi satte pris på vakre hager. Ingen ba oss dekke oss til, og ingen så rart på oss.

 

Jeg ser det koker. Ser dere kommenterer dette innlegget som jeg har skrevet, som har laget storm i havet ved vårt langstrakte land. Dette er altså mitt svar på kommentarene deres. Jeg har, som du selv kan lese om i innlegget jeg har linket til under her, selv opplevd flere ting enn å bli bedt om å dekke meg til. Jeg har opplevd å bli bedt om å fjerne rosene mine i blomsterbedet mitt der jeg bodde før, bare fordi jeg pent ba naboen min om å ikke ødelegge flere hagegjenstander og møbler med ballsparking mot hagen min. Jeg vet godt hvordan Lena følte det da hun satt på 60bussen kristi himmelfartsdag. Jeg har selv opplevd forakt mot den norske kulturen jeg vokste opp i, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det er sårende. Hver gang. Jeg har, som dere også kan lese om i samme link, vært så redd at jeg har måttet tilkalle politi.

Det handler ikke om rase, men det å oppføre seg snilt og vennlig.

 

Å si fra om dette er ikke ment som hat. Vi vil bare få være i fred som de kvinnene bestemødrene våre og mammaene våre oppdro oss til å være. Vi er ikke rasister, men har mange venner fra ulike nasjoner. Vi vil gi huden vår sol, og glede oss over sommeren i bikini, med sand mellom tærne våre, uten å få negative kommentarer om denne kulturen vår som vi er så glad i. Vi vil kunne spise sommergrillet svinekjøtt i bikini på stranda uten å føle skam, og vi vil ha våre homofile venner i fred uten stygge kommentarer. I dette landet er både shorts, bikini, homofili og svinekjøtt lov. Vi vil ikke skamme oss, og vi vil kunne si fra hvis vi føler oss urettferdig behandlet, uten å få de oppbrukte røde kortene "hat" og "rasisme" dundrende mot oss.

 

Dukka mi er fortsatt like fin. Jeg synes enda den er vakker. Ingenting har endret seg. Vi har ikke endret oss. Og vi kommer ikke til å endre oss.

 

God sommer. Nyt Norge med shorts, singletter, t-skjorter, bikinier og nakenbading.

 Våre forfedre på den andre siden hadde villet at vi bevarer verdiene de lærte oss i oppveksten vår, og ingenting er galt i å si fra hvis man føler seg urettferdig behandlet. Husk det. Du er ikke en hatende rasist dersom du sier fra om noe du ikke synes er ok. Det mener ikke mine utenlandske venner heller, så si fra. Walk in Peace, uansett hudfarge.

 

En gang sa jeg fra selv, da jeg skrev innlegget: Når nordmenn blir utsatt for rasisme. Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Et forbipolent dikt er på sin plass:

 

Take me there

 

The color of your skin,

If you`re thick or thin...

It does`nt matter

cuz I`d rather

get to know you,

get to know you.

 

Take me there.

Take me to your sun...

Tell me about your people.

Same earth, no limits.

So take me there.

 

I can see in your eyes,

a stranger so wise.

I put on a song

and you fade so long.

It reminds you of war

and I can`t heal your sore.

 

I cry for you my friend,

I will love you til the end.

Your color is fine.

Together we belive in divine.

 

So take me to your sun,

where it all begyn.

Show me your tears

and all them fears.

Stay, stay here,

but take me there.

Every time we meet,

tell me about the heat.

 

Then I can show you

my culture, and some peace too.

I can give you a hug today

and a promise: you`ll find Your way

You`ll find Your way.

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

ParykkParty-gjengen



 

Howdy dudes and snupps ;) Her i Stjørdal har vi begynt med noe nytt, og mer moro, enn vi forutså. Vi er ParykkParty-gjengen, og vi vil gjerne ha med DEG dersom du er ladie eller gay mann som liker å kle deg ut, og bor i Trøndelag.

Vi forser, lager fester, kler oss ut med parykker osv, og går ut på livet med flere parykker i veska slik at vi kan skifte hårfrisyre straks vi går lei av looken. 

 

Jeg som er avholds og aldri drikker en dråpe alkohol er vel den som ler høyest og danser mest mellom kaffekoppene og isvannglassene.

 

I går var vi på Bamses Pub og laga liv. Jeg lo så mye at jeg automatisk kastet hodet bakover slik jeg veldig ofte gjør når latterkrampa tar meg, og den langhåra parykken med lugg skled av. Plutselig satt jeg der med med ei svart strømpebukse på hodet. Men hey, da fikk vi enda mer å le av ;)

 

Jeg må skryte av alle som satt på den puben akkurat i går, for INGEN gjorde et nummer ut av at jeg er avholds. For første gang var det ikke en eneste person som ville snakke om nettopp dette, og det var skikkelig deilig å slippe fokuset, men nyte midnatta sammen med voksne, brisne, herlige folk :)

 

ParykkPartygjengen er tilbake om 2 uker. Da lager vi fest her oppe på Lykketoppen, kler oss ut fra bondeknøl til tupper, frøkener og donnaer, før vi kommer ut og rocker med DEG ;)

 

Her er et lite bildedryss fra i går, med Laila, Annika og meg:







 

Den nye looken 😨😉😁

 

I'm with some crazy people, and I'll tell you / show you all about it tomorrow ;)

Men før jeg stuper videre inn i kvelden: hva synes du om min nye look? Jeg liker den for øyeblikket, men det kan jo hende at den endrer seg ytterligere i løpet av kvelden. 

Jeg lover å komme tilbake til denne lookgreia i morgen. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive, for dette er en av livets bedre sommerkvelder, and I need to go with the flow 'nd the crazy people 😉😉😉 GOOOD HELG, and remember to have some FUN! 😎😁😉
 



 

Muslim forlangte at norsk kvinne på bussen burde dekke seg til



 

Det var på Kristi himmelfartsdag at fotograf og blogger Lena Andreassen satte seg på 60bussen fra Vippetangen i Oslo. Hun hadde fri fra jobb som, og var eneste passasjer. Lena ville bruke dagen på å fotografere, og hadde avsluttet en fotorunde ved Akershus festning, før hun nå skulle innta Botanisk hage på Tøyen. En typisk norsk, respektabel og seriøs kvinne som har vokst opp i Oslo med shorts og t-skjorte på varme sommerdager. Slik anstendig kledd var hun i dag også, der hun satt og gledet seg til å fotografere flere blinkskudd.

 

Ved Jernbanetorget fylles bussen opp, og Lena er plutselig den eneste damen på bussen uten hijab. Høflig oppdratt som hun er, benytter hun sjansen til å tilby det ledige setet ved siden av seg. Hun skal til å reise seg opp, og sier til en kvinne med et vennlig smil: "Du kan få sitte her. Jeg skal av om to stopp uansett."

 

Da bøyer en stor dame seg over henne, og sier bestemt og med sint blikk: "Du, jeg synes du skal dekke deg litt til, jeg!"

 

-"Vet du hva. Jeg ble helt satt ut, og det føk tusen tanker gjennom hodet mitt. Det var som om hun stakk meg med en kniv." forteller Lena.

Det sitter langt inne å innrømme det for den tøffe norske damen, men hun begynte nesten å gråte der hun befant seg på en buss i hjembyen sin som hun vokste opp i. Lena greide ikke å svare. Klarte ikke å forsvare sin typisk norske klesdrakt på grunn av sjokket, så hun hoppet av bussen to stopp før hun egentlig skulle av, med vondt i magen og tårer i øynene.

 

-"Jeg har en homofil kompis som ikke kan leie kjæresten sin i hånden når de går gjennom visse deler av byen." Sier Lena stille. Nå kan hun heller ikke sette seg på en buss i Oslo med vanlige norske klær uten å bli trakassert og mobbet. Var det omvendt, og Lena ba denne damen ta av seg hijaben sin, ville hun blitt dømt for rasisme. Er det da rasisme å be en norsk kvinne dekke seg til? Hvor mange nordmenn opplever denne stille, sure vinden av skarpe kommentarer fra mennesker som får være her i det trygge landet vårt sammen med oss?

Til kontrast skryter Lena av naboene sine fra Libya og Erithrea. De har tre koselige barn, og oppfører seg skikkelig trivelig og vennlig mot henne. Lena elsker andre spennende kulturer, og forventer naturligvis at folk fra andre kulturer også skal elske og være åpen for den norske kulturen.

For her sprader vi rundt i de samme shortsene, tskjortene og bikiniene som mødrene våre også kledde seg i. Vi minnes varme deilige somrer i behagelige klær fra vi var små barn. Her i vår felles hage har vi for lenge siden bestemt reglene og kleskodene.

 

Hva mener DU? Er det greit å be en norsk kvinne dekke seg til ute i vårt offentlige rom?

 

Lena Andreassen har selv meninger om dette, inne på http://m.lenaandreassen.blogg.no/  og hun har valgt å prøve å finne det positive i årets kristi himmelfartsdag ved å dokumentere bildene fra blant annet Botanisk hage inne på sin fotoside https://lenaandreassen.wordpress.com/

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene

 

Les også gjerne "Når nordmenn blir utsatt for rasisme" : http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

Slik takler du folk som fucker med tida di



 

Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

 

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

 

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: "Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da." 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

 

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt "avglemt"? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

 

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi "vennen din" gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du "venninnen" som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

 

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: "det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du," når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

 

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

 

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, ...vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? ;)

Jeg hadde så sosial angst at jeg gjemte meg under dyna



 

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

 

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

 

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

 

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene's hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om ;) 

 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:



 



 

Toåring sjarmerte bussjåfør i senk, se hva som så skjedde



 

Han ligger der og triller noe mellom fingertuppene. Det er leggetid oppi mammasenga siden muttern ikke har noen mann å ta hensyn til, og gullgravinga er godt i gang. Jeg ser gullklumpen ramler ned.

 

Så ligger han der og blunker. Da ser jeg det. God damned, gullklumpen har ramla oppå hans venstre øyelokk, og det er bare å utføre en av mammapliktene: snørrfjerning. Den havner på hånda mi, og alle parents vet at der sitter gullklumpen fast som vindus-slim. Noen minutter tidligere lå jeg der og tenkte på en fyr jeg synes er hot. Nå fighter jeg tidenes gullsnørr for harde livet.

Han "legger seg til å sove", før han plutselig skraper noen små fingre på armen min. "Sile sile hihi!"

 

Dagen har vært lang og spennende for en liten toåring. Frokosten ble spist i ro og fred foran Dora og pysjheltene, før det braket løs med en dupp i barnehagen. Han og sykkelgjengen hadde nok litt av hvert å styre med i kinderghettoen i dag.

 

Imens drev muttern og jogget nedi joggeskogen sin i sentrum, blant hundebæsjer og andre sikre sommertegn, mens hun tenkte på hva den lille sjarmøren smeltet hjertet hennes med på sengekanten i går kveld, da han sa: "Mårra banehagen shøpe is ættepå!" 

Jeg var ikke i tvil, etter en lang dag i barnehagen med kinderkollegaene sine, fortjente han en is. Så jeg løp hjem, trente en teit dans på stua mellom styrkestunts, og la ivei gjennom dusjen, før jeg løp videre for å hente knerten min.

 

Vi har alltid hatt med barnevogna på bussen, men i dag skulle han få føle seg stor og sterk som den 3åringen han blir i oktober. Ei hyggelig dame kjørte bussen, og Even satt der og skravlet om is, biler og farger på veien ned til sentrum. Han imponerte tydeligvis bussjåføren veldig, for hun smilte og skrøt av ham. 

 

Da vi skulle gå av bussen plinget hun ut en 20krone til min søte lille sønn, og sa: "Her lille venn, kjøp deg isen du har gledet deg til. Du er så flink, den har du fortjent!" 

Han ropte: "En PÆNGE!? HÅHÅ MAMMA!" og så slengte han slengkyss etter bussen, før han kjøpte seg en "sokoladeis" og koste seg skikkelig.

 

En bussjåfør? Hva det er? Jo det er ei dame med godt hjerte. For selv om toåringen min kanskje glemmer henne, skal denne mamman minne ham på det hver sommer når han vil kjøpe seg en is. Noen ganger er en tjuekrone verdt en million hjerter 😍

Du selger porno for menn, men har du glemt oss damene?

 



Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

 

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

 

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: "Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?"

Du rødmet og hvisket: "Heeeh?"

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: "Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?"

 

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags "nei", men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

 

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

 

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

 

Sharing is caring for the WOMAN ;)

Bokanmeldelse: "Smil gjennom tårer" av Ingrid Anette Hoff Melkersen



 

Det nærmer seg sommertid, og TVskjermen kommer til å ta ferie. I den anledning tenkte jeg å bruke noen uker på en bokanmeldelse. Og hva passer vel da bedre enn å velge boka til ei jeg selv har skrevet om her inne på forbipolene? Nemlig forfatter, foredragsholder og blogger Ingrid Anette Hoff Melkersen med hennes "Smil gjennom tårer. 

 

Men hva i alle dager skjedde? På en to tre hadde jeg lest ei hel bok. Fordelt over 3 kvelder, fløy den gjennom hue mitt som en vind. En ting er sikkert; denne dama hypnotiserer deg. Hun tryller og trollbinder deg fra perm til perm. Ukene jeg skulle bruke på dette ble altså forvandlet til et par kvelder, og jeg sitter igjen og vil ha mer. Jeg ønsker at denne amazing forfatteren skal skrive flere slike lettleste bøker, asap! Jeg greier nemlig ikke å lese tungleste bøker, så dette var rene godteposen for ei lesehoppe som meg.

 

Boken begynner med å stupe rett inn i en utfordrende ungdomstid, der Ingrid som 16åring får beskjed om at hun lider av Morbus Crohn, for så å bringe leseren gjennom flere visuelle bilder av Ingrid's barndom i Litjmarka i Hegra, rett utenfor Stjørdal i Nordtrøndelag.

 

Vi blir kjent med familie, slekt, venner, en stødig ektemann, og deres tre barn Elias, Vilde og Tuva. Vi får innblikk i en nydelig og svært utprøvd kjærlighetshistorie oppi det hele, mellom Ingrid og hennes Daniel. 

 

Hvordan er det mulig å fortelle en så vanskelig sykdomshistorie uten å fremstille seg selv som et offer? Få aner, men Ingrid Anette har knekt koden; hun skriver det hele med elegant penn, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun er en supertøffing. Som Daniel sa: "Ingrid Anette er ingen pingle!"

 

Det er av høyst betydning for samfunnets utvikling omkring både selve sykdommen Crohns, og hva angår fordomsbekjemping; at denne boken er skrevet og publisert. Og man behøver ikke å være interessert i å vite mer om sykdommen for å lese denne boken; Ingrid har klart å satt ord på en svært spennende historie, som man altså ikke greier å legge fra seg. 

 

Det hele er skrevet slik at det er trillende lett å lese. Akkurat passe med billedlig visualisering er blandet med sannhet fra lever og hjerte, og boken oser av kvalitet. Her er tatt tak i mange viktige temaer, og gjort interessant i samme slengen.

 

For å være helt ærlig var jeg forutinntatt, og tenkte at jeg, siden jeg har skrevet deler av historien selv, kom til å synes dette var en tunglest bok med fakta jeg visste fra før. Så feil jeg tok! Det er bare synd at jeg er ferdig med den nå, cuz I want more! Jeg kommer til å ringe Ingrid og trygle henne om å skrive flere bøker. Selv er jeg skribent jeg også, men få av oss skriveglade kan måle oss med den geniale måten Hoff Melkersen skriver på i denne boken.

 

ANBEFALES som sommerlektyre; men husk å skaffe deg flere bøker, for denne leser du ut på noen kvelder. I promise. Og du kommer til å grine, garantert. Etterpå vil du sitte igjen med respekt av en annen verden, provosert over svenske tøtter i pripne bassenger, fly forbanna, overlykkelig over et saltohopp på en fotballbane, og sjeleglad over at hovedpersonen fortsatt er med oss den dag i dag.

 

Jeg tar meg den friheten å linke deg videre til Ingrid Anette Hoff Melkersen's blogg, uten at hun vet det selv. Der kan du nemlig bestille boka, samt kjøpe den i bokhandelen. http://www.ingridanette.com/

 

Bok anmeldt av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

 



 

Jeg elsker deg, digger deg, liker deg!



 

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

 

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

 

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

 

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

 

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

 

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

 

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: "To fæmti."

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!

 

 

Hold den fylla di unna lekeplassen



 

Du kommer sjanglende med dama di i armen. Som et kjent innslag i bybildet er det flere år siden du begynte å hilse. Jeg har alltid brukt å nikke tilbake. Det er en småby dette her; de fleste er på hils.

Men nå befinner vi oss på barna's arena, i en park i sentrum midt på dagen. Sola skinner og barna har hoppet gjennom små fontener, så jeg har lagt toåringen min på et pledd der jeg er i gang med å skifte bleie, før vi skal rusle videre. 

Du har fylla og dama di med deg, og går helt bort til oss, der du står og svaier mens du snøvler noe som minner om at du vil hilse på ungene mine. 

 

Jeg sier nei.

Du sier hæ.

Jeg sier: "Du får ikke hilse på barna mine nå som du har drukket alkohol!"

Du sier hæ.

Jeg gjentar: "Du har drukket alkohol, og skal selvfølgelig ikke være her sammen med barna mine. Det tror jeg du skjønner.."

Så kommer fjortisfyllprekenen, selv om du forlengst må ha passert 60. Det er selvfølgelig du som snakker. Dama di sier aldri noe. Det er som om du fnyser, før du fyrer løs:

"Hæææ? E du SÅNN? Hærreguuud ass. Atte går an!"

Jeg svarer deg at jeg er mamma, og at ja, sånn er jeg! 

 

Der dere virrer videre er jeg forbauset. For det kunne virke som om du mente jeg skulle sette mine barn`s behov til side for å "være cool nok for deg og den fylla di". For barna mine har mange behov, og et av dem er å være omgitt av trygge, stabile omgivelser. En drita full fremmed mann og ei like full taus dame vaiende over seg, er rett og slett ikke trygt. Trodde du det var dine behov som gjaldt der nede på lekeplassen i dag?

 

Men du lurer altså på om "jeg er sånn". sånn kjedelig straight dame.

Nå skal du få svaret ditt. For du spør ikke en mamma om sånnt rett foran ungene hennes, men det har livet kanskje ikke lært deg? For jeg tenkte barna mine skulle få være i fred, som vanlig, akkurat der og da. Ja, jepp; sånn er jeg! Men kjedelig er det du som er. Det er rett og slett forferdelig kjedelig hvordan den fylla di har fått følger for deg og omgivelsene dine, uten å gå nærmere inn på lukta av det. Selv lever jeg et spennende liv, og ikke en time sammen med disse barna mine er kjedelig. Straight må det oppleves når det går vane i noe. Du har for vane å finne noe tøft og coolt i det å drikke seg drita. Det er ikke jeg som er straight, men du. Og du er ikke viktigere enn barna mine; jeg kommer til å sette disse grensene, uansett hvor mye det plager deg at "jeg er sånn". Hvis jeg er teit i din verden, er det som kompliment å regne for min del. Jeg er ikke her for å være cool nok for deg, spritflaska og sjømannstattisene dine; jeg er her for å være cool nok for BARNA MINE. Jeg er ikke fan av deg, men en omsorgsfull MAMMA.

 

For, hva i alle faderullan dei er det du innbiller deg? Fint at folk skal respektere deg og fylla di, og at man skal forstå seg ihjel omkring dette emnet. Men selvfølgelig ER JEG SÅNN, at jeg ønsker at barna mine skal få være i fred på lekeplassen sin, uten at en snøvlende nisse absolutt skal bøye seg over dem med spritånden sin og "hilse på"!

Du vet nok meget godt at vi foreldre unngår å hisse oss opp i nærheten av barna våre. Er det derfor du har blitt vant til at du ikke blir irettesatt på den måten du fortjener, der du driver og valser drita full omkring små og store på lekeplassen?

Det er ikke deg og dama di man skal ta hensyn til i en slik situsjon. Hvis du har driti på draget og drukki deg drita midt på dagen; hvorfor i alle dager er det en lekeplass du for enhver pris må sjangle deg gjennom med dama di på halv tolv? Vi foreldre må regne med litt av hvert i gågater og offentlige fortau,

 

....men vennligst hold den fylla di unna lekeplassen!

 

Den vonde sannheten

 

Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne  ....hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem. 

 

Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.

 

Bridge 
 

I hope you reach your shore,

so you can heal your sore.

Your bridge, your bridge,

will it carry your baggage,

or will it break

of your heavy heart eak?

 

I hope you take the guidance

and every lucky chance.

I pray for you,

cuz that's all I can do.

 

Your life is the hard way

but you need to listen.

Mine was too, walking my shoe,

But I made myself a joyride,

decided no more hide in my world wide.

Only you can hear the wind

that's ment for you.

Only you can feel the power

of joy in natural rain shower.

And I could meet you there.

 

The wiew around.

The noisy sound.

It's too much,

sound to touch.

Can you hear my silence?

Use your sence.

You're so good damned smart,

just connect brain with heart.

 

I can only step a side

and watch your wrong ride.

It aint my business.

Aint my kiss.

But in your darkest nights of sorrow,

remember I will be there tomorrow.

It's one choice,

one owner of the voice.

 

If the bridges are strong

I might sing you this song.

Tomorrow my prayers will guide

your sence of joy and pride.

 

Good luck on the road;

maybe I'll see you behind your cloud.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, 2017.

 

 



 

Test av Orakelkort


 

Som skeptiker åpen for sprell, drev jeg nysgjerrig og prøvde ut tarotlegging for 9 år siden. Med latter og skepsis fortalte jeg samboeren min om det som stod skrevet i danskeboka mi den dagen jeg la kortene som skulle endre mitt syn på tarot. Jeg skulle flytte, få barn, oppleve tragedier, bli kjent med mange nye mennesker, og til slutt skulle alt bli veldig veldig forandret, men veldig veldig bra. Legene hadde sagt jeg hadde mindre sjanser til  bli gravis etter en cysteoperasjon i ung alder, så jeg lo modig, og sa: "Ja særlig!"

Så ble jeg gravid.

Så flyttet vi.

Så raste verden sammen som tårnet.

Så kom sola i form av en vakker babygutt, og jeg fikk ikke være i nærheten av ham de tunge dagene i verdens tøffeste barseltid.

Så ble jeg frisk og fikk ha ham boende hos meg 46% av tiden.

Ei ny sol kom til, og jeg fikk ha babyen min boende hos meg. Storebroren var hos meg nesten 50%. 

Så kom baby nr 3 i form av en blogg, noe som har medført at jeg har blitt kjent med svært mange mennesker. 

9 år senere opplever jeg den rene lykke og velstand som tarotkortene lot meg vite den gang da. 

Jeg har fått respekt for tarotkort, og ler ikke lenger i vantro, men i spenning. 

 

Siden jeg har blitt godt kjent med tarotkortene, er det på tide å utvide horisonten i form av orakelkort. Jeg tester for tiden ut Doreen Virtue's orakelkort "Archangel Raphael Healing orcke cards". Alle som kjenner meg vet at jeg ber mye, og prøver å sette av tid til meditasjon. Ikke aner jeg om det heter Gud eller Engler, men vi ler en del av at jeg bruker de ordene for sikkerhets skyld. Jeg tilhører ingen religion, men er knyttet til min egen tro.

 

Kortene jeg tester ut, samt et godt utvalg andre orakelkort, tarotkort, runer og englekort, kan kjøpes på butikken Shangri La i Oslo. Du finner butikken ved foten av Karl Johan, på venstre side sett fra tigerens øyne. Nettbutikk? Trykk på denne linken: http://www.shangri-la.no/

 

Orakelkort er altså helt nytt for meg, og jeg finner det behagelig å bruke dem. Her er et par bilder av noen av kortene:

 


 

 

Det følger med en liten håndbok, med tydelig oversikt over kortene. Man spør sitt spørsmål, stokker kortene og trekker et kort, før man leser kortets betydning og bønnen som følger med, i håndboken. Kortene er basert på numerologien i matematikken, og skal ikke i berøring med andre energier i det man bruker dem. Man skal klarere pulten sin, heter det seg.

 

At det står skrevet på engelsk er ingen nedtur for min del; jeg har godt av å lære meg mer engelsk. Settet er smått og hendig å ha med seg i veska, og jeg ser for meg idyllen i det å sitte på ei strand og ta dem i bruk ved havet. Bildene er nydelige å se på, og akkurat det er viktig for meg. Hele greia med erkeengler er nytt for meg, men jeg synes det er greit. Tilogmed skeptikeren meg kan kjenne nærvær hvis jeg bruker bønn og meditasjon i tillegg. Dette kommer jeg til å fortsette med. Særlig fordi jeg allerede har fått de bevisene jeg behøver for å tro på orakelkortene, selv om jeg er åpen for at det hele styres fra min egen hjerne og energiene jeg selv skaper. Jeg er altså en skeptiker som trenger bevis, og kan ikke bare tro på noe uten å ha satt meg inn i det. Jeg kan trygt anbefale både orakelkort og englekort. 

 




 

En mamma's tanker

 



 

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 

 Løpe, løpe, ikke gå

 

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

"Hjæm, ikke barnehagen..."

sier du, og ser for deg dagen.

 

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

 

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: "Mamma e snill."

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

 

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

 

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

 

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

 

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don't you ever forget the love

if tomorrow I'm a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

 

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

 

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

 

Mama's love can never die

It's the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

 

 

 

 

Neste gang spør jeg deg hvorfor du drikker



 

 

Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: "Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?"

Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok? 

 

Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I'm talking bout MY life. Ok?

 

Nope, det heller er ikke ok, for "jeg må da slå meg løs jeg også iblant."

Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.

 

Det hele betyr plutselig nå at jeg er "flink", som i "råflink", "siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!"

Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være "flink'. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?

 

Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.

 

Likevel spør jeg dere aldri: "Hvorfor drikker du alkohol?" Eller: "Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?" Eller hva med: "Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?" Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?

 

Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet "avholds", mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)

 

Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don't you worry. Har DU det bra?

Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til "hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?"

 

Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare. 

Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.

 

Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?

Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det. 

Jeg elsker livet, I don't want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.

 

Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!

Tabasco-Atle tar utfordringen

MOV_0438

Hoppet til køys med Plumbo; tok bilder av det hele



 

Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

Er du i Stjørdal og klar for Plumbo i kveld? De er klare for DEG, that's for sure :) 

 

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

 


Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.


Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

 

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

 

Hva slags musikk hører dere på?

- Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

 

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til "Møkkamann", "Ola Nordmann" og "Mine barns bein". Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

 

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

- Ja, hehe.

 

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

 

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

- Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

 

 


 

Bildet over: Glenn Hauger på trekkspill og fløyte, vokalist Lars, Henning Hoel på keyboard, og forbipolene.

 

Jeg har tilbringt et par timer med en fantastisk gjeng med karismatiske karer nå, og jeg må si jeg har blitt glad i dem alle sammen. Stjørdalinger: hører dere det buldrer i sentrum? Kom dere ned hit om noen timer. Klokken ni braker det løs, og Plumbo starter showet kl 21.30. Come on, let`s PARTY!
 


Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten ;)





 

Til den eldre damen på toget



 

Kjære pust fra fortiden

 

Som tårene triller på et ungt kinn, skal de helbrede ensomheten på et gammelt kinn. Som øynene ser ut som de engang gjorde, skal de fortelle om tider forut vårt moderne, hektiske samfunn. Som jeg tenker på deg, som jeg tenker på deg..

 

Jeg hadde akkurat ankommet Trondheim stasjon etter en vakker dagsreise over Dovre. Fornøyd med å kunne logge meg inn fra både smart-telefon og pc, hadde jeg jobbet paralelt i restaurantvogna. Bildene ble redigert og opplastet per telefon, mens teksten ble skrevet på pc. 

 

Du hadde vært på besøk hos din datter, og satte deg smilende og utadvendt ved siden av meg på benken. Vi kom raskt i prat. Det tok ikke lange stunda før du kunne fortelle at du er 91 år, og jeg ga deg et kompliment for den fine gule veska di; samt det faktum at du holder deg svært godt for alderen.

Da lokaltoget kom, satte vi oss på de samme firersetene for å prate videre. Ansiktet ditt var så vakkert, og de snille øynene dine minte meg om min himmelske farmor sine varme edelstener. Brune. De var brune. Dine mer blå. 

 

Var det din siste reise, dette? Er det ikke lenge til du tar med deg alle historiene du fortalte meg, og drar for å møte din kjære på den andre siden? Skal dere minnes den tida du jobbet som budeie, og flittig stelte 3 kuer? Eller da dere bodde lenger nord? Eller den tiden for lenge siden da dere bodde i Oslo? 

 

Det er sent på kvelden din, og du vet det i hjertet ditt, at det snart skal slutte å banke. Kanskje om 10 år. Kanskje om 1 år. Du er en vandrende gullgruve av historier og vakre minner, og jeg satt ovenfor deg som et tent lys på toget i dag.

 

-"Hva gjør du om dagene du da?" Spurte jeg.

Du sa, med nok et smil: "Åh, jeg stusler nå litt da. Det er en liten leilighet. Men nå finnes det jo vaskemaskin også. Og doen er inne, så.. man slipper å gå ut." 

Akkurat da kjente jeg det. Pustet fra gamle dager. Påminnelsen om takknemlighet. 

 

Jeg så det på deg. For deg var det som om det var i går at du tuslet opp om natten og gikk ut på utedoen. Du så det der vi satt på toget, i et fjernt blikk og vemodig blanke øyne; vannet i bekken som omfavnet de unge hendene dine en gang i tiden da du vasket klær. 

Så mye har du fått med deg, og flere du kjente har reist fra deg. Du har deltatt i begravelse etter begravelse, og det har blitt en vane å ta farvel. Men alle sorgene var likevel der som bunnløse avgrunner, før du reiste deg og gikk videre.

 

-"Det er ikke mange igjen rundt meg nå." Sa du rolig, før du forklarte at det mest bare var slekt igjen.

 

Jeg tørker en tåre, og jeg tørker en til. For møtet med deg er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Vi sitter på hvert vårt tog gjennom livet, men ditt er så mye nærmere tidens endestasjon enn mitt. Og ikke vet vi om mitt tog holder stand til endestasjonen. For en liten stund delte vi linje i dag, du og jeg. Begge avholds fra alkohol. Begge utadvendte. Begge med ryggsekken full av historier. Begge uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving.

Kanskje tenkte du på meg før du sovnet i kveld. Mulig er det, at du sendte meg enda en klem. Helt sikkert er det, at du reiste videre en times tid etter at jeg hadde tatt farvel og forsvunnet ut i grytidlig sommerkveld. 

 

Jeg tenker på deg, og håper du vet det. Håper du skjønner hvor viktig du er. Tårene som triller nedover kinnene mine er takknemlige gaver til deg. De skal skylle bort ensomheten du kjenner inni deg om dagene, og de skal vaske bort følelsen av avmakt over en alfor hektisk og modernisert verden. For jeg kan bare tenke meg hvor utenfor du må føle deg i det moderne samfunnet. Det aller meste er nytt, og så mye er totalforandret. Vi flyr hit og dit i svære maskiner oppi himmelen, bærer på små dingser kalt mobiltelefoner, vasker ikke klær og kopper selv, er hekta på en skjerm vi kaller TV, går på kaféer og reiser med tog på jernbanesporet som mannen din var med og laget. Jeg kan bare tenke meg til hvor vanskelig der er å innrette seg i denne nye verden.

 

Jeg har skrevet ned navnet ditt, og skulle så gjerne kontaktet deg og tatt en kaffe sammen med deg en dag. For jeg vil ikke at du skal rusle rundt alene dagen lang, uten gjøremål som å vaske klær for hånd, eller å sy klær og stelle kyr. Jeg ønsker ikke at du skal sitte i en stol og se ut i lufta mens du lengter tilbake til den tiden da vennene dine levde, og dere kunne løpe leende rundt på ei blomstereng. 

 

Du fortalte meg tilogmed hvor du bodde. Det var som om du indirekte fortalte meg om ensomme dager. Men du ville ikke klage. 

Du var fortidens velduftende pust, og på den tiden der du kom fra, klagde man ikke. Da bet man tennene sammen og jobbet seg gjennom iskalde elvevask og grytidlige fjøsstell. 

 

Men kjære deg. Det er andre tider nå. Du har lov å se oss rett inn i øynene og fortelle om forandringene du opplever å måtte henge med på. Det er lov å si fra om ensomme dager foran vinduskarmen. Det er lov å svare meg den dagen jeg ringer og ber deg på en kopp kaffe i byen der du bor; at ja, det ville lyst opp dagen betraktelig.

Jeg håper vi rekker det, før du tar med deg alle de verdifulle historiene dine og reiser din siste reise.

 

Klem fra ei som rakk å bli skikkelig glad i deg.

 

 

Personlig innlegg: Tankene mine langs linja får du her



 

 

I sidesynet ser jeg grønne marker danse i takt med røde hus, fjøs og stripete fart. Jeg har for lengst satt musikk på ørene. Lenge satt jeg her i restaurantvogna og forundret meg over en mann i dress som snakket i et sett med en annen mer stille mann. Snedig, tenkte jeg, at det finnes folk som skravlet mer enn meg. What happened to breathing, akkurat nå som jeg skulle nyte togturen min og masse spennende skrivejobber og bilderedigeringer. Så husket jeg spotify og øreplugger: Let`s Music!

 

Dette er et genielt og ubeskrivelig fantastisk kontor. Hver gang jeg setter haka mi i hendene for å brekke av og la tankene vandre, har utsikten endret seg. Fra vidder og fjell, til norske bygder og fossefall. Fra vann til dyrket mark, og biler på landeveier. Jeg ser små hvite strender langs elvekroker, mens toget suser over broer, og en traktor brummer trofast på åkeren sin. Grus har lagt seg ved fjellføtter, og den norske fjellheimen får meg til å føle meg hjemme med sine laftede hus og røde fjøs. Her i togvognene hører jeg hjemme. Her er jeg mer norsk enn noensinne.

 



 

Jeg har gledet meg til denne returen tilbake til Trondheim, så jeg ankom Oslo s med et smil som jeg ikke greide å skjule. I natt sov jeg over hos snille Lakhsmi, Ketil, og med gøyalt selskap av kompisen deres atle. For dere som undrer på om vi var fulle rett og slett, da vi lagde snapvideoen "Tabasco-Atle tar utfordringen", er svaret: ingen av oss hadde rørt alkohol faktisk. Jeg er avholds, Lakhsmi er for tiden også avholds, og de to andre er måteholdne, så vi var alle helt edru. Det er gøyere sånn.

 



 

Restaurantogna er fylt med trivelige, blide folk som spiser og hygger seg. Hils på Airi Anneli og Martin Hagen, som koser seg på vei til Trondheim, og påstår at det å reise med tog er rett og slett trivelig. Jeg er enig.

 

 

Det er plass til alle slags mennesker her i hos NSB, også en freak som meg. Men jeg må nok innrømme at jeg bare pyntet togsetet mitt for anledningen på bildet under. Dere vet, jeg var jo en hyggelig tur innom yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1494706595_du_fr_ikke_ta_henne_fra_meg_jeg_kommer_ikke_til__svikte_henne.html
 


 

I det jeg ser ned i et elvedyp med skarpe klipper og heftig strøm, kjenner jeg at jeg er glad jeg tar toget hjem i dag. Her kan jeg både jobbe, slappe av, spise, snakke i telefonen, skrive sangtekster, legge tarotkort, drikke kaffe, bli kjent med tognaboer, være meg selv; og ellers ikke være redd for å falle ned fra himmelen.

 

Jeg rekker å utvikle meg. Tenke. Fatte slutninger. Som det å spekulere på hvorfor jeg alltid automatisk innbiller meg at folk er mine enemies. Hvordan jeg automatisk tenker at folk er fiendtlig innstilte mot en freak fra nedrerste trinn som jeg før satt og dinglet med føttene mine på. Så jeg ser meg rundt i restaurantvogna og tenker at de alle er mine potensielle venner. At de kan være fiendtlig innstilt hvis jeg møter dem med sure lepper og flakkende blikk. At de også kanskje trenger et smil fra meg, for å avvæpnes i sine indre landskap. 

 

Gamle vaner kan endres i ei restaurantvogn hos NSB. Varierende natur i sidesynet påvirker endringene på en behagelig måte. Stress? Hva er det? Jeg la der igjen hjemme før helgen da jeg dro.

 

Vi ruller mot Dombås og ler litt av en morsom konduktør på høytaleren. Her inne er vi alle på vei et sted. Mama is coming home ;) 

 



 

Reiste seg og spilte rock på toget: Nå skjer det igjen; Gå ikke glipp av ROCKETOGET 22. juni 2017



 

August 2016; rockebandet Razika (bildet over) er på veg til RaumaRock. Det mange ikke vet i Norge`s land, er at markedsansvarlige i NSB har begynt å tenke i splitter nye retninger. Mens toget tøffer i sine vante spor, skapes ideèr i freshe baner innad i NSB. Fra gammel jord skal vakre planter gro, og grønnere marker får prege NSB`s nye konsepter. Nå skal det rockes! Det skal danses og det skal synges, gjennom vårt langstrakte land!

 

Derfor rigger Razika seg til i ei togvogn, og begeistrer de reisende med deilig musikk på vei til Raumarock. Aldri glemmer de reisende denne turen, og inntrykket av en togtur endrer seg til evig tid. Minner er kommet for å bli. Minner tar vi med oss videre, i det vi hopper av toget på endestasjonen, og rusler videre i hver vår retning.

 

På bildet under ser du gruppa Seljemark med Eden Brent på keyboard på Blues Train fra Oslo til Hell i september. Målet var Hell Blues festival, så hvorfor ikke bre festivalen utover norske statsbaner? (Teksten fortsetter under bildet)


 

 

22. juni 2017 braker det løs igjen. Klokken 08.18 tar toget av fra Trondheim stasjon, og suser i vei over Dovre. Da får du underholdring i form av rock. Det er et rocketog, rett og slett, der målet er festivalen Tons of rock i Halden. Det er festivalbandet Divided Multitude som spiller på toget, og kommer til å skape en opplevelse utenom det vanlige.

 

Bildet under: rockekonduktørene Rikke og Charlie. I midten: festivalsjef Svein Bjørge.

Rikke og Charlie er på plass 22.juni for å gi deg en glad rocketog-tur, med glimt i øynene og smil på lur. Velkommen ombord; tut og rock yeah!

 



 


 

LUX LOUNGE: Dette visste du ikke om Stjørdal's nye utested



 

 

Vi Stjørdalinger har så lett for å klage over for få utesteder. Med god grunn. Derfor ble det tatt grep, og Lux Lounge åpnet i gågata`s gamle Uptown-lokaler den tredje helgen i januar. Rykter spredte seg raskt; ja, det er jo en konkurransepreget bransje. Det ble snakket som ild i tørt gress om fisefine kleskoder og lite gjester på utestedet. Ingen tenkte på at utestedet ble åpnet midt i den tida da folk holder seg hjemme i kulda, eller det faktum at et altfor prippent kleskoderykte slettes ikke behøver å ha rot i virkeligheten.

 

Dette ville jeg til bunns i, så jeg fikk et lite intervju med daglig leder Mikal Tronsmo Johnsen, som kommer fra Meråker. Utfra intervjuet har jeg laget en liten funfact-liste over det du som Stjørdaling nok ikke vet om vårt flotte nye utested. Here we og, versegod, her er sannheten:

 

- Du kommer inn i Lux Lounge`s lokales samme hvilke klær du har på. Her eksisterer ingen kleskode; come as you are!

 

- Grobunnen til ryktet du har hørt om "kleskode", er at meningen bak tittelen "Lux Lounge" handler om hvordan utestedet ønsker å servere fine drinker, og at her er det lov å pynte seg skikkelig om man vil. That is: om man VIL.

 

- På dette utestedet er det godt tilrettelagt for avholdsfolk også. Her får du til og med kjøpt sukkerfri drink hvis du ønsker det. Alle er velkommen hit.

 

- Snart blir det uteservering i gågata utenfor Lux Lounge, og DET er jo velkomment, ikke sant, folkens?

 

- Lux Lounge kommer til å satse på matservering også, og da innen det spennende av Asiatisk mat ;)

 

Kle deg som du vil, og åpne deg for et spennende og splitter nytt utested. Glem misforståelsen om pripne kleskoder. Vi bor i en liten by der vi alle innimellom forholder oss til rykter. Jeg forholder meg til sannheten, og kommer til å stikke innom Stjørdal`s nye Lux Lounge.

 

Husk Plumbo 16. mai; Lux Lounge arrangerer den store teltfesten, og her kan du vinne billett: http://m.forbipolene.blogg.no/1494511222_vil_du_vinne_plumbobilletten.html

 

Del gjerne dette innlegget, for slikt usant ild i tørt gress fortjener en real munter brannslukning.

 

 



 

Tabasco-Atle tar utfordringen!

Gå ikke glipp av Tabasco-Atle`s ville stunt; her er kanonklovnen som kan partytriksene sine!

Du får ikke ta henne fra meg; jeg kommer ikke til å svikte henne!

Jeg vet du vil det. At du ønsker det så inderlig. Det klør i fingrene dine, men du får ikke røre henne.Hun er fredet, and you can`t even reach her. Fingrene av fatet, og føttene på landeveien, bye bye, now hit the road!

Hun er freaken som bor i meg, og du har så lyst til å vrenge av henne batikkjumperen, ta ut nesepiercingen, og kle henne i de rosa prinsesseklærne dine. Du vil få henne til å forsvinne fort som fy, fikse meg og plukke bort hippie pippi og ronja røverdatter på en gang.Du har det klart; akkurat hvilken stil du mener ville kledd meg. Du ser meg sitte på en kafe og taste på en pv. Greit nok det, men fydda, jeg sitter der og småtramper takt og vugger rytme til musikken på ørene. Du har så lyst, men får ikke lov til å kle av meg energisk  adhd og glad bipolar. Du har ingen tilgang.

Og nå blir det verre for deg, din A4. Min store drøm om et samarbeid med min yndlingsbutikk har nemlig gått i oppfyllelse, og jeg føler meg rent forelska! Tenk å få fronte selveste SHANGRI LA, Oslo`s skatteste skatt, her inne på forbipolene!? Dette er stort for meg, I promise you that!

Hils på verdens kuleste, snilleste, råeste gjeng: Christian, Hussain og Chandra:

 

Er du noe for deg selv, du også, kanskje? Litt freakete, glad i røkelse, tarotkort, tribals, yin jang, alver og Shiaskjerf fra nittitallet?  Og god service, glad i det også? Men du bor ikke i Oslo og kan stikke innom butikken som ligger nederst ved Karl Johan mot østbanehallen? Da er det supert, ikke sant, at dette skattekammeret har egen nettbutikk:

http://www.shangri-la.no/
 

Bli med meg på min reise innover til freaken i meg selv i ukene og månedene som kommer. Jeg skal teste ut røkelse og erotisk olje, orakelkort, stener og jeg har vakre drømmefangere og klær å vise dere. Den fine batikkjumperen dere ser på bildene er selvfølgelig fra Shangri La, og den lille pungen rundt halsen inneholder tre forskjellige stener og små piercinger. I`m in heaven!

Her i Oslo er det en uterestaurant som er dagens kontor, og fingrene begynner å bli kalde; Queen summer where are ya?
 

 

Til slutt en liten titt på Shangri La. En LITEN titt, vi har så mye mye mer å vise dere. Kom innom da vel, og bli oppslukt av en lang gruve fylt med eventyrlige skatter i mengder:




 



 



 

 

 

Du gjetter aldri hva denne dama gjorde for å tapetisere rommet til sønnen sin kulest mulig

 

Det hele begynte slik: Jeg tok kontakt med superLinn fra Stjørdal, som altså bor på Lillestrøm, og pep om at jeg skulle til Oslo. Om jeg ikke kunne gjøre unna snorkinga hos henne og familien. Of course could I!

 

(Jumperen jeg har på meg på bildet under er fra http://www.shangri-la.no/ )



 

 

Hvordan skal man forklare med ord, gjestfrihet av type godhjerta? Linn og jeg kjenner ikke hverandre sånn kjempegodt fra før nemlig, men noen ganger bare vet du at du oughta get to know the person, you know! Og for en kjemi! For ei dame, jeg digger henne, she`s awesome! For ikke å snakke om den utadvendte mannen hennes og de herlige barna deres! Jeg følte meg skikkelig velkommen, og kommer til å savne dem. Må bare treffe dem alle igjen!
 


 

Vi var over hos naboen hennes i går kveld, og der var alle Lillestrøm`s real ladies samlet i ei stor stue. Kjempegøy. Som vanlig likte jeg å unngå oppmerksomhet rettet mot min avholdenhet, så jeg laget funlight fruktsaft på ei ølflaske jeg fikk av Linn. At det er saft, er det mer morsomt å røpe sent på kvelden.

Jeg vil takke gjengen på Lillestrøm, supertøttene glade fruer of the little streem, you rock bad ass! Og jeg skulle så gjerne festet natta lang sammen med dere og kaffekoppen min, men jeg måtte krype både til korset og senga allerede i tolvtida i går.

 

(overskrifta? Åja den ja. Joa, kommer tilbake til den helt nederst her...)
 

I mårest fikk jeg tatt en varm dusj, og da jeg kom opp på kjøkkenet hadde Linn laget deilig omelett, og jeg fikk en kaffekopp i hånda; at det går an! Jeg ble så lykkelig av å sitte der og spise omelett laget med hjertet og drikke varm kaffe !

Nå sitter jeg på dagens kontor ved Karl Johan, og her har jeg laget et innlegg som publiseres i kveld. Min store drøm om det ultimate bloggsamarbeid, har nemlig gått i oppfyllelse: følg med, følg med!

Snart går ferden videre til enda ei grepa dame, som jeg håper jeg får blogge litt om senere ;)

 



...men waitaminute! Vi må ta en titt på Linn`s fantastiske interiør-ideèr:

en stokk til å henge kjoler på! Must have  ....and it`s free! Sjekk lampeløsningene forresten! Drømmefangeren har Linn laget selv.



På rommet til gogutten på 8 år har Linn sendt inn et bilde som hun printet ut fra internett, til ,et selskap som lager tapeter. Hvor kreativt er ikke det? Takk for meg, trivelige familien, I miss you allready.



 

Håper vi sees i sommer, kos dere på hytta :)




 

 

Tabasco-Atle tar utfordringen!

Gå ikke glipp av Tabasco-Atle`s ville stunt; her er kanonklovnen som kan partytriksene sine!

Lagde bråk på sushirestaurant; les hvordan betjeningen reagerte



 

Noen mennesker bråker mer enn andre, tar mer plass enn de fleste og irriterer enkelte. Disse ler høyere og bruker litt vulgære ord og setninger. 

Hvordan tåler en restaurant slike som oss? Bli med da forbipolene og Nandita testet service og mat på sushirestauranten "Sushi me" ved Solsiden i Trondheim.

 


 

 

Vi er alltid overalt, med en enorm energi. Tar bilder, snakker høyt og ler så det koker. Likevel fikk vi strålende service og nydelig mat av denne superdama:

 


 

Jeg må bare bøye meg i støvet: å teste en for meg, ny sushirestaurant i Trondheim var en fantastisk opplevelse.

 

 

Det var rom for latter, liv og røre...
 


 

...og maten smakte aldeles nydelig. 

Jeg tilogmed likte det spesielle badet de har på Sushi me. Faktisk verdt å stikke innom bare for å få med seg tidenes mest elegante toalett 😊

 



 

 

Amerikanere inntar norske tog



 

 

Innerst inne er jeg en rømling. En reisende. Jeg elsker å legge tusen tanker igjen der jeg bor, sammen med følelser jeg ikke behøver å ha; og stikke. Jeg setter meg på toget, og vet at byen forsvinner bak meg. Men jeg setter meg med nesa mot målet, og ser meg ikke tilbake.

 


 

Her sitter jeg på en sovelugar i NSB's deilige nattog. Små knirkelyder er velkjente, og da vet jeg at jeg er på eventyr. Jeg er så lykkelig at tårene presser på, for dette er nettopp hva jeg behøver: å stikke av langt til pokker alene, og suse i vei. Skribenten i meg trenger den roen og freden som en lang togtur kan gi meg. Jeg sitter i senga og skriver, og det er bare å gi seg hen inn i natten. Jeg skal til Oslo. Naboene mine er fra Atlanta i USA, og Christian forteller at han var i Norge da han var 6 år gammel. Kona Maddie derimot, har aldri vært i Norge før. De to og Wendy har reist med hurtigruten, og er nå på vei hjem. "Norway is beautiful!" Sier de og smiler. Jeg kan høre dem le på den andre siden av veggen når jeg setter meg på sengen for å jobbe med dagens bilder. Det er tydelig at de liker å ta toget. Jeg møter andre med like mye flyskrekk som meg, og de koser seg like glugg, de også.

 



 

 

There's power in fredom. Og er det noe denne dama behøver, så er det frihet.

 

Jeg trenger å bringes mot målet i mitt eget tempo. Bli kjent med folk, skrive, se på naturen som suser forbi, og legge meg og sove i ei deilig seng.

Før jeg kom meg hit i lugaren min, hadde jeg også et lite eventyr i Trondheim by sammen med to flotte fotografdamer som jeg er så heldig å kjenne. Nandita og Marte er to like snedige skruer som meg, og noen timer med dem er rett og slett muntert! Nandita er hun som har fotografert de bildene bakfra der vi vandrer, og hvis du er nysgjerrig på hennes fotooppdrag, finner du henne her: https://www.facebook.com/nmpfoto/

 


Dere som følger meg på snap (forbipolene), har allerede møtt Nandita og Marte i dag ;) Mye kan skje når vi er ute og surrer. På bildene under kan dere se oss sammen med folk vi ikke kjenner, men som vi skravlet en good talk med likevel.

 



 

Så mange ganger i livet mitt har jeg sverget til toget. Da jeg rømte til Stockholm som 18-åring, var det toget som var min venn. (Les gjerne den historien her: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html ) 

Noe av det beste jeg vet er å våkne opp en time unna Oslo, stelle meg, spise, og se byen åpenbare seg utenfor togvinduene. Det vakre er at det er tidlig nok til at Tigerstaden ikke har våknet helt enda. Men det har jeg; våknet fra hverdagens stress, kjas og mas, og reist meg lykkelig fra ei søt lita seng i en akkurat passe stor lugar i et tog. 

I løpet av helgen kommer jeg tilbake til vårt kjære NSB, og dere kommer til å bli overrasket over hvor mye dere ikke visste. Jeg kan røpe et par ord: "Rocketoget", hørt om det? Eller hva med "Dansetoget"? "Sommertoget"? 

 

NSB er faktisk mye mer enn du vet fra før. De siste 4 årene har så mange kreative endringer skjedd i kulissene, at det spennende nok er verdt å ta en nærmere titt på. Her er action, spenning, veldedighet på høyt nivå, og litteratur blandet med musikk og fokus på barn. Når jeg får tårer i øynene av å skrive dette, forstår du sikkert at jeg har fått vite fakta om noe stort og rørende. Derfor vil jeg dele det med dere i løpet av helgen.

 

Nå skal jeg rusle en tur bort til restaurantvognen, skrive litt dikt, kanskje bli kjent med resten av restauranten som vanlig (😂) og så skal jeg krype til køys og sove meg til hovedstaden. Der skal jeg treffe noen supre folk som jeg kommer tilbake til :) 

 

Vi toges ;)

 



 

Vil DU vinne Plumbo-billetten?

 

Hvis du befinner deg i Trøndelag 16.mai 2017, digger Plumbo som oss andre, og er gira på party; LES VIDERE ;)

Det er duket for tidens party i Stjørdal sentrum; Plumbo spiller opp til megadans, og nå kan DU være den heldige vinneren av gratis inngang til konserten. (Les mer om konserten her: https://www.facebook.com/events/311946249237142/?ti=cl ) Come join oss og bli med på moroa; DETTE kan du ikke gå glipp av!

 

Slik gjør du for å delta i denne konkurransen: 

 

*Del dette innlegget på din facebookside. 

*Gå inn og lik følgende side, der du også sender en melding med kode "Plumbo 16":  https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

...og du er med i trekningen av Plumbobilletten 🖒  Konkurransen avsluttes mandag 15.mai kl 20.00

 

Kjære bloggleser, bli med og møt Plumbo her inne på forbipolene 16.mai, gutta som lager stemning!

 

Vi skal dessuten bli bedre kjent med Stjørdal's nye flotte utested Lux Lounge her på bloggen. Forbipolene jobber fra Oslo i helgen, og kommer tilbake og tar med ...deg? på Plumbokonsert! 
 

Derfor reiser forbipolene til Oslo i morgen



 

Kjære blogglesere.

 

Dere fortjener en oppdatering. Som dere kanskje har forstått, er jeg til enhver tid omgitt av et rikt nettverk. Med "rikt" mener jeg at det er variert, og bestående av ja-mennesker som jeg respekterer, og som respekterer meg. Det har jo lenge vært slik at jeg kutter ut de som ikke faller innenfor denne kategorien, og sitter igjen med de fantastiske ildsjelene. De som ønsker å faktisk LEVE livet, uten misunnelse, men med inspirasjonen i behold.

 

Nå skal bloggen berikes; dette blir en spennende sommer. Den siste uka har jeg jobbet med å bygge enda mer nettverk, og flere flotte samarbeidsavtaler har blitt inngått. NSB ønsker å bli med på reisen, favorittbutikken min er med, og neste uke får dere hilse på et velkjent band. 

 

Men først skal jeg innta mitt nye kontor, nemlig NSB's togkupéer. I morgen kveld går jeg ombord på natt-toget fra Trondheim til Oslo, der jeg har bloggting å gjøre og folk å treffe. Jeg kommer til å skildre selve reisen på den måten dere kjenner til, og kanskje har NSB og jeg et par hemmeligheter å dele med dere, som dere ikke visste om fra før. Søndag ankommer jeg Trøndelag igjen, med et deilig dagtog for en skribent som meg.

 

Når forbipolene er på tur, er hun fri som fuglen, og alt kan skje. Noe er planlagt, men mye er uant. Come join us ;)

Denne blondinen skriver mens hun går. Og HVA skriver hun? CkeckitOUT!


 

Ja jeg innrømmer det. Jeg er en original type skribent, som skriver mens jeg går og lytter til musikk. Det er da det ramler ned i hue på meg, og her er fra dagens trippetur. Det er en slags ....rap-låt :

 

Typisk Norsk

 

Det er kjølig i lufta,
men kong Vinter har fordufta.
Jeg har møkkamann på øret.
Typisk norsk, det kan jeg høre,

 

som rødt, hvitt, blått og svartedauen.
Som det å hilse på ekorna i skauen.
Leverpostei og ostehøvel,
russefest og knuffeknøvvel.

 

Typisk norsk, typisk norsk

Som galhøpigg og torsk

Ingen skulle tro

At nokon ville bo

På bygda i ei rønne

med Tusvik og Tønne..

 

Yeah we're the norwegians for sure.
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo...
But we've got Åge, Tysland and Plumbo!

 

Ekorn i skauen på 17.mai.
Elgen vi later som vi er så glad i.
"Life is so good when I'm with you"
synger Lene Marlin; you know who?

 

Nordmenn, nord-damer
og fargerike samer;
Fra Oslo i sør
og Bergens nedbør,
til Tromsø i Nord:
Her i Norge vi bor!
Blant daler og fjell
bor Siri, Kari, Ola og Kjell.

 

Yeah, we're the Norwegians for sure
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo.
But we've got Åge, Tysland and Plumbo

 

Yeah yeah!
Ekorn i tre,
grøt med kanel og sukker!
Kuer og geitebukker:

 

Come on Norway wount ya show me what u got yeah!
Høyt i toppen av et tre:
Aint got Rancid, aint got offspring
but come on and sing:
Here is Dum dum and DDE
og ekorn i trær, yeah;

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017

Rampat faen under lua



 

Forbipolene tekster:

 

"Rampat faen under lua"

 

Følelsan, alle følelsan,
Prøv å deale med dem om du kan, om du kan.
Prøv å ligg under en benk
og tenk
når du har tusen av dem.
Stormen i hue, den blæs,
og stemmen e hes 
Du trur du vet ka bipolar e,
men du e blind og kan ikke se.
Du må vær sterk for å takle det her,
og det hjelp itj engang om du ber.
Det vil aldri aldri forsvinn,
men en rampat faen ska vinn.
 

For når du e en bipper
Da e du en vip'er,
inn i all exclusive idea zone
from the flesh to the bone,
the head to the toe;
That's where you can never go.

 

Prøv å se sammenheng
Mellom gråstein og pæng.
Prøv å våkne på natta og ha det klart
Ommøblering klokka midnatt e itj så rart,
når du itj greie å ligg i ro,
men legg sammen mer enn to og to.
Steike det e action i hue
under ei glovarm vinterlue.

 

You get it? You got it?
Det e hverken svart, grått eller kvitt.
Små grå går itj bort med en kam
Og det e for svarte ingen skam.

 

Du bruke bare lampa inni pakken
og kaste pappen sammen med takken.
I en gave e itj det alt du behøve,
så du hive det sammen med støvet,

itj sant?

you understand, or you can't?

 

Æ slikke ikke gamle sår
og e slettes ikke født i går.

Det bor en rampat faen under lua,

trenge sæ inn i den bipolare stua

Velkommen som julenissen

og det som måtte rime på det.

 

Tankan, alle tankan.
Prøv å deale med dem, om du kan, om du kan.
Prøv å føl at du har svaret,

men å få det ut e mer enn du klare
For du e dømt av samfunnet nord og ned
selv om du lett kan se
at sjøl om du e en rampat faen,
e det lyst om natta og mørkt på da'n.
Det e varmt på vinter'n under ei lue
i et intenst bipolart hue.

Så kast den pappen

Skru på lampa inni pakken

Kjenn at det godt

å bruk bare det du treng av gaven;

lampa, gråstein og den velkjente staven.

 

Skrevet av Helene Dalland, mai 2017.

Dette skjer med samfunnet hver gang et geni sklir ut på rus



 

Hvorfor er det ikke plass til dem? Allerede på ungdomsskolestadium, før de begynner å medisinere et overaktivt hode med rus; hvor blir det av de spennende, splitter nye yrkesretningene som passer kreative hjerner? "Design og håndtverk" holder ikke lenger, vi må utvikle oss!

 

Jeg har blitt kjent med et menneske som ikke helt skjønner selv hvor bra han er. Du vet, enkelte mennesker need no education til syvende og sist. Noen kan rett og slett leve som den Rønneberg eller Steenstrup de er. Relax, Thomas Numme; det gjelder deg også. 

Yeah. Enkelte mennesker kan sørge for at du holder magen i form uten at du så mye som trenger å gønne på med et par sit ups. De er som genier. Som natural born, amazing dirty dancers 'nd entertainers.

 

Det er ikke bare dette med komikeren som bor i ham. Han kan så mye. Greier som en utdanning aldri ville pirket borti. 

Men samfunnet er hundre år for tregt. I Annie og Oliver Twist sine gater kommer innimellom både Peter Pan og Petter smart på besøk. Men det holder ikke. Yrkene av den mer kreative arten som min nye venn behøver, kan ikke engang Peter, Annie, Petter eller Oliver finne opp. Og hvis de fant dem opp, ville ikke samfunnet være klar enda. For glinsende gründere skinner ikke som gull. De koker som vulkaner og bølger som storm i ukjent farvann, mens de stråler som sola og lider som mannen på månen. Kreftene må ofte dempes med noe. For noen betyr det et liv som selvmedisinert rusmisbruker, fordi alle evnene og ressursene innabords has arrived 100 years too soon. Få det bort, demp det ned, du passer ikke inn i et primitivt 2017. Kom tilbake i futurama. 2120 would be great, come back then, you gründer!

 

Verden er ikke klar for dem enda. Nei. Jordboerende har ikke skjønt denne form for ressurser enda, men er fortsatt knyttet fast til sitt ego, der det går sport i å finne noen å se ned på for å heve seg oppover. Det er bare det at frøet på bakken som du nesten tråkket på nettopp, kan hende du møter igjen om et par år. Som en stolt orkidé. Eller hva med en stikkende vakker rose? Stemor? Tulipan? 

 

Dagens samfunn forstår ikke hva selvmedisinering innebærer, og hvor raskt verden kunne utviklet seg dersom de kreative folka i rennestenen fikk pusset opp underverdenen. En grobunn for framtida der gründere, kunstnere og genier fikk vokse i fred.

Noen hjerner er for kloke. De trenger å roe ned tankekjøret for å greie å henge med. De har allerede stanset jordkloden, og de har hoppet av. Mange ganger. Men du velger å ikke se dem hver gang de prøver å lande igjen. Hver gang et geni sklir ut på rus mister planeten en viktig brikke i utviklingen til et bedre og mer velutviklet samfunn. Det fattigslige i dagens utdanningssystem dreier seg om alle de spennende nye yrkene som forblir uoppdaget fordi rusmisbrukeren sklir ut på en sidevei langt utenom systemet. Hva med å spørre: "Kjære rusmisbruker, hvilke idéer har du? Har du forslag til nye oppfinnelser av jobber samfunner kan dra nytte av? 

 

Jeg ser deg, og jeg digger det jeg ser. Jeg lytter til deg og liker det jeg hører. Ser deg for meg på scenen, sammen med han eldre mannen som du sier du skulle ville jobbe bra som vaktmester sammen med. Ser deg for meg som gründer og som noe innen antikk, salg og service.

Man må bare se deg i øynene og godta at du ser med annet blikk enn andre. At du er en verdifull kunstner av en original. Mer enn bra nok akkurat som du er. Bedre, og mer spennende, enn så mye annet her på kloden.

 

Kjære såkalt vellykkede A4menneske: Pass deg, så du ikke tråkker på et frø. Ikke se ned på et menneske i utvikling når det befinner seg i sin aller første fase opp og fram. Det du knuser, kan hende var nettopp det frøet som skulle bli til den plantearten som skulle redde verden. Vokt deg for dine fordommer, og ta en titt i speilet. Der finner du det du skal endre på. Ikke nede på bakken under deg. Der finner du skattene. Det er stort dette, det er så globalt; det som kan skje med alle samfunn her i verden dersom vi inkluderer geniene.

 

Vi har en artist her i Norge, som har skjønt hvilken holdning vi bør utvikle:

 

"...var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i armen. Små arr etter gårsdagens skudd. For da ho gikk ut gjennom døra, var det for seint da for ho til å snu. Den blei for tung denna børa, vi skulle hjelpa ho, jeg og du. For ho satt nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Ho prøve å ta dem på ordet, men tida, den bare går..."  (Rune Rudberg, "Nederst ved bordet".)

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Jeg opplever den store, buldrende, intense kjærligheten



"Gja i dæ, mamma. Ejen ælsche dæ!" Han stryker meg på kinnet som vanlig, før han pjusker meg på armen.

Jeg stryker han på håret og hvisker: "Mamma ælske dæ, Even. Glad i dæ, akkurat som du e!"

Storebror Mathias ble hentet i dag, og for å vise barna at foreldrene er gode venner, tok vi oss en kaffeprat, barnefar og jeg. Det finnes tusen måter å vise barn at foreldre som ikke bor sammen, samarbeider positivt, og hver eneste en av dem er like viktig.

Så er vi her alene i huset igjen, minsten, meg og katta. Jeg kjenner en power i hjertet som jeg ikke greier å beskrive. Det er den store kjærligheten, nemlig det jeg kjenner for ungene mine.

Alt, absolutt alt sirkulerer rundt dem i mitt bipolare liv, og jeg digger det. Å legge mine egne behov til side, var nettopp det som helbredet meg. Det var akkurat det jeg trengte for å begynne å leve.

Gledestårene presser på hver gang jeg får en klem av Mathias. De presser på hver kveld når jeg legger ned lille Even, og han viser meg at han er så glad i mamman sin, med stryk på kinnet  fra  toåringspråket. Generelt presser de på  hver gang jeg tenker på at jeg får oppleve dette store. Det å få være mamma.

 

Hvordan kunne jeg være så grundig heldig å få lov til å oppleve den aller største kjærligheten jeg kan tenke meg? Det dundrer i brystkassa, og jeg får så mange varme gode klemmer. Fra bløte små runde kinn. Små hender klamrer seg rundt dongeribuksa mi når jeg står på stua og klør meg i hue, mens jeg undrer på hva det var jeg glemte at jeg skulle huske. En sjuåring lærer meg ivrig det han har lært seg på skolen, og jeg forklarer ham at han er et geni på data i forhold til muttra si. At han gjerne må lære bort til meg alt det interessante som han kan. Jeg er så innmari styrtrik som har disse to englene å øse kjærlighet over. Bada boom bada bing, det er jaggu ingenting, som kan måle seg med den store kjærligheten.

 

De er avhengige av at jeg holder meg frisk. Det er ikke et alternativ å bli syk av bipolar 1 igjen, derfor tar jeg mange valg hver eneste dag. Det koster meg så lite; å ta medisinen min, sørge for søvn, trene, spise riktig og holde meg avholds. Alle disse valgene er ørsmå i forhold til den poweren jeg bærer på i mammahjertet mitt. To små gutter er verdt uendelig mye mer enn alle disse tiltakene til sammen.

Men for å holde meg frisk fra bipolar 1, holder ikke de daglige valgene jeg tar. Denne mamman må ha action, ellers trives jeg ikke. Jeg må bruke tiden barna er i barnehage, skole og pappahelger; fornuftig. Og hva er fornuftig når du har bipolar krydret med en dært adhd? Jo, action og spenning! Jeg må ut i verden og møte folk i alle sjangre, gjøre spennende bloggavtaler og finne på sprell. Det handler om å booste hodet med lykke. Og er man en freak, kan man ikke la det at man har blitt mor forandre klesstilen eller hjemmet til straight A4. Jeg liker fortsatt hullete bukser, piercinger, tatoveringer, røkelse, tarotkort, tribals, stener og rare mønstre fra fjerne land.

 

Når man opplever den store kjærligheten, er noe av det beste man kan gjøre for de verdifulle småttisene, å bevare seg selv akkurat som man er, mens man utvikler hjertet sitt i riktig retning. Det beste jeg kan gi gutta mine sammen med kjærligheten og omsorgen, er lykke.

Tankene i natten fra en mamma som vet, er uendelige. For det hun vet, er at ingenting varer evig. En gang i tiden skal man se seg 100 år tilbake på dette nuet, og alt skal ha forsvunnet i et sort hull og gått videre. Min far sa: "Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan når vi dør?"

Jeg aner ikke pappa, med det gjør du. Og en gang i tiden gjorde du deg nok dine tanker selv. Du visste at den store kjærligheten du kjente dundre i magen din en dag skulle bli til vakre minner. Nå gjør jeg alt jeg kan for å leve lykkelig hver eneste dag, slik du lærte meg med alle de geniale tanketriksene dine. Du viste meg varsomt veien ut av ubalanse og smerte, og vi leste de samme bøkene du og jeg. Hvis du er der ute et sted, og alle tankene og følelsene dine svømmer sammen med stranda og havet i himmelen, vet du godt at jeg har forstått den verdifulle gaven du ga meg den gangen. At jeg vet om sannheten: å gi barnebarna dine glade dager og lykkeverktøy, action og spenning, er den gyldne prikken over ièn. Og hva søren er en søt liten i uten prikk?

 

Åssen er det a pappa? Leser du det jeg skriver? Er dere på nett i himmelen? Besøker du oss innimellom? Hvor ble det av tankene og følelsene dine? Takk for at du lærte meg en funksjonell tankegang, slik at jeg fikk muligheten til å oppleve den store, buldrende, intense kjærligheten. Jeg er like glad i deg, som du er i meg. Den store kjærligheten er usynlig. Akkurat som du.

 

Now, please, make it last forever.

Den tunge tåren

 


 

Alltid bærer jeg en tåre for deg. Den bor i hjertet mitt, og den er heavy. For jeg glemmer deg aldri. Glemmer aldri da jeg spilte Elvis for deg på den lille høytaleren min. Ei heller alle de andre minnene vi opplevde i et nydelig vennskap. Det var humor og alvor i skjønn harmoni.

Du var alkoholiker, og slet med ditt. Ofte trillet tårene dine nedover slitne kinn, og det var som om tiden hadde stanset i stuen din.

Du snakket om å tenne lys heller enn å forbanne mørket, og du lærte meg å aldri fordømme. Kun bedømme.

Da du døde var du passert 60. En klok og snill mann jeg ofte besøkte nede i sentrum, og tente lys i mørket sammen med, hadde reist for godt. Den siste gave jeg kunne gi deg, var et dikt. Så jeg satte meg ned og skrev. I kirken var det vanskelig å reise seg og lese det opp foran den fine kisten din, men det kunne aldri falle meg inn å ikke vise deg den siste ære og respekt som du fortjente så inderlig.

Iblant dukker diktet opp på et a4ark sammen med et bilde fra den tiden vi var naboer, og jeg kjenner tåren i hjeret mitt. Å gråte av savn kan være vakkert.

Like vakkert er det for meg å forevige diktet her for deg i kveld. For å minne deg på at jeg aldri aldri glemmer deg.

 

Fly av sted, hvil i fred

 

Jeg kjenner at du har reist min venn,

og håper vi møtes igjen.

Sterke, snille sjel

du som gjorde oss andre hel

 

Jeg savner din humor,

dine tårer og kloke ord

Du sa: Tenn et lys i mørket

heller enn å forbanne det

 

Ja, jeg kan tenne lyset for deg

og la det vise vei

men tårene triller likevel

morgen som kveld.

For himmelen har fått en ny engel.

 

Fly av sted

hvil i fred.

Hils min far

nå som du drar

 

Men vent parat

på vår himmelske kaffeprat

en vakker dag

du og jeg i lag.

 

Skrevet av Helene Dalland til Arild Frode Evjemo

 


 

Måtte dra fra salongen før vippene var ferdig lagt; sjekk hvordan vippedesigneren reagerte



 

Å freshe seg opp med vippe extensions har blitt en hit de siste årene, og nå tenkte jeg at jeg skulle prøve dette jeg også. 

 

Jeg la meg til rette med musikk på ørene i Stine Walskrå Iversens Salong Daisy på Stjørdal, og hørte deilige låter mens jeg ble dullet med. Man må ligge stille og rolig lenge, derfor anbefales musikk eller lydbok på ørene.

Hun brukte en blanding av singelvipper og faner for å tilføre volum på de stedene jeg ikke hadde så mye naturlige vipper. Jeg skulle få vipper på 9-12 mm med en tykkelse på 0.07mm omkrets per vipp. 

Okay, jeg er en coctail av ADHD og bipolar 1. Å ligge stille på denne måten gir meg mange idéer. Hun var kommet halvveis da jeg tok av meg ørepluggene og mumlet "Næ! No må æ stikk, æ, så..."

Stine satte seg opp, og sa med mer volum i stemmen enn noen vipper har i formen: "Hæææ? Kødde du no? Æ e bærre kommi halvveis!!" Hun spratt opp i vinkel og slo ut med armene mens hun hoppet opp og ned. Ok, hun gjorde ikke det. Ikke nesten engang.

 

Man må la det gå et sekund eller to, før man avslører spøken. Ellers blir det ikke like mye gøy over rampen. Anyway. Lettet kunne Stine fortsette mesterverket sitt, og jeg ble kjempefornøyd!

 

Stine fikser også øyenbryn, spraytan og voksing i salongen sin, og hun er skikkelig nøye; just saying :)

 

Har du fått med deg vår kampanje? Salong Daisy gir deg 30 % avslag på vippe extensions i 30 dager. Er du interessert; sjekk ut linken under for pris og videre info

http://m.forbipolene.blogg.no/1494093473_30__p_vippe_extensions_i_30_dager.html

 

 



 



 

30 % på vippe extensions i 30 dager



 

Annonselenke

 

Har du lyst til å freshe deg opp til 17 mai, eller vil du bare bli ekstra fin til sommeren? 

La meg presentere for dere: superflinke Stine Walskrå Iversen!

 

Her inne på forbipolene.blogg.no er vi opptatt av at man skal få en sjanse også hvis man ikke har så god økonomi. Derfor har vi pønsket ut en inkluderende plan:

I Stine's Salong Daisy på Stjørdal, får du hele 30% avslag på vippe extensions i 30 dager. Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det altså 875,- kr.

 

 Tilbudet gjelder fra 6.mai til 5.juni, og du gjør slik:

Gå inn på linken under og lik siden. Send melding på siden med kode "Vippe whoop" (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside. Lik og meld kode her: https://www.facebook.com/salongdaisy/

 

Velkommen til en kreativ vippedesigner i nydelige omgivelser, som i sin salong har den intensjon å få deg til å blomstre og føle deg bra.

 

Mvh Helene og Stine 😉

 

 





 

Kjære psykiater



Kjære psykiater.

 

Du var der da dere måtte bære meg over dørstokken som 17åring, over grensene til en helt annen verden som het psykiatrisk. Du var der mens årene løp fra meg, og veien hit fortonet seg lenger og lenger. En 18 år lang vei mot et uant lykkeland langt der framme. For meg føltes det iblant som et mareritt. Du var der da jeg nektet å innse at diagnosen dere mente jeg hadde, stemte. Da jeg druknet i hele bipolar 1, og ble alvorlig syk. Du var der da jeg ikke var frisk nok til å få holde babyen min i armene mine og gi ham all mammakjærligheten jeg hadde så mye av, og du var der for å fortelle meg at jeg hadde bipolar 1. At det siste halmstrået av litt stolthet jeg klamret meg fast til, nemlig bipolar 2, ikke var min diagnose. Jeg hadde den alvorlige typen. Skammen jeg valgte å deale med, skapte grobunn for åpne marker å dyrke en ny hverdag på. 

 

Du var der da alt snudde, og jeg fikk oppleve lykkeland. Da jeg endelig forstod at jeg måtte innta to viktige typer medisiner. Ja, det var du som skrev dem ut. På flekken. Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å prøve å prøve, var du klar med resepten på nettopp sen saltmedisinen du visste var hva jeg behøvde. Nå hadde jeg og skammen min danset samme dans lenge,og du hadde tålmodig stått og sett på, mens du ventet på at jeg skulle slutte å fornekte. Slutte å skamme meg i et lite hvitt skjell på en ensom strand i ødehav.

 

Du var der for å sikre meg under mitt andre svangerskap, slik at jeg holdt meg frisk. Du er ekspert på ditt felt, og med elegant føring var du med meg inn i mammarollen. Du gledet deg sammen med meg over ar jeg denne gangen fikk ta med meg den nyfødte babyen min hjem. Holde ham i armene mine og gi ham den kjærligheten jeg gledet meg sånn til å gi ham. Du gledet deg over at jeg hadde blitt i stand til å være både alenemamma og samværsmamma.

Du har trua på meg. Du sier ikke mye, men når du først sier noe, så er det ekte, og jeg vet du kan dette.

Du visste at veien var lang, og at jeg måtte gå den selv. At jeg kom til å miste de som ga opp, og at jeg kanskje kunne være en av de i statistikken som ville gi opp selv. Du har aldri noen garanti. Når eleven er klar kommer læreren. Du kan ikke omprogrammere en bipolar hjerne. Jeg måtte omprogrammer den selv, slik at du kunne få lov til å lære meg nye måter å leve med diagnosen min på. 

Barna mine trenger en frisk mamma, en mamma som du møter ca 3 ganger i året. Du gir meg tillit og profesjonell vurdering. Og hver gang får jeg tilbakemelding om alt jeg gjør i livet mitt som du mener er bra.

 

Da jeg var syk var jeg livredd deg. Din rolle som psykiater var skremmende. Det er som om du visste hvor skjørt skjellskallet mitt var akkurat da. Som om årevis med trening i å tone seg inn på pasientens sinnstemning hadde gjort deg hypnotisk dyktig på å ta hensyn til menneskene du jobber med. Jeg har alltid lagt merke til din enestående måte å utføre jobben din på. Du visste nok om hvordan jeg trodde det var gift i maten, power i sansene mine og kameraovervåkning. Dette hadde du sett før. Likevel vet du aldri om du ser pasientene dine for siste gang. Når kirkeklokkene ringer over kirkebakken neste gang, aner du ikke. For det er ikke alle som rekker å velge livet. Some die young. Jeg er sikker på at du innerst inne sørger hver gang, og du skal vite at jeg tror du alltid gjør ditt aller beste. Men du kan ikke leke Gud, du må bare gjøre jobben din og håpe på det beste. Tilbake vil jeg gi deg gleden i å se at det i dette tilfellet gikk bra til slutt. At jeg nådde frem til solskinnsdagene. At jeg skjønte til slutt, at alt handler om å beslutte mine egne valg, du kunne aldri velge livet for meg.

 

Kanskje leser du dette, kanskje ikke. Uansett tror jeg du vet om min takknemlighet, etter denne lange veien hit jeg står og smiler i dag. Jeg trodde jeg var "gal" hvis jeg var meg selv, og skjønte ikke at galskap er sunt. Og jeg trodde all ryddingen min var tvangstanker. Alle disse tankene jeg aldri turde å dele med dere, fikk jeg til slutt svar på. Jeg kan være meg selv. Være litt gæren, og dønn frisk samtidig. For livet har lært meg at jeg er som ei skilpadd; Jeg trakk meg inn i skallet da jeg var syk, svømte ivrig i vei da jeg ble frisk, og det tok lengre tid med meg. Før jeg nådde målet mitt. Mye lenger tid.

 

Takk for profesjonell og respektfulll behandling. Det er meg en glede å la meg vurdere av en av landets fremste eksperter innen psykiatri, og jeg vet vi tenker i samme retning; det må være mulig å holde meg frisk resten av livet. Underveis rocker jeg edru og avholds ute på byen med vennene mine når barna er hos pappan sin, og slipper løs kreativiteten her hjemme når jeg blir til en virvelvind. Jeg fyker fra skriveprosjekt og glassmalekick, til sosialiserte dager og spennende horisonter. Å være frisk fra bipolar hanlder altså mye om å slippe løs galskapen. Sykdom var sykdom, galskap er galskap. Du har lært meg såpass om bipolar, at jeg vet jeg er frisk når jeg tør å værra litt gærn.

 

Jeg håper det enda er lenge til du må pensjonere deg. Håper du har fred med alle de som tok et helt annet valg enn det valget jeg tok. Håper du bringer med deg i hjertet ditt, minnene om alle oss dom du klarte å nå gjennom til, den dagen du låser kontordøren din for aller siste gang.

 

Du leser forbipolene.blogg.no

talerlisten.no

fb: forbipolene

 

Freak show

 

I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre's private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: "En kan bedømme, men ikke fordømme." Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.

Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear. 

 

FREAK SHOW

 

I was just an awesome freak,

and you the beautyqueen of the week.

You were doing so good,

while it was me and Rob in the hood.

 

You went down from high school

the normal road.

I was institution stucked,

yeah, my life was fucked.

 

You loved the freak show.

Loved my down ride,

down ride and hide,

hide down and ride.

 

It aint a secret;

I'm back, Mary Beth.

Now you're the fucked up frustration,

While I am loving this nation.

 

It's the bitch karma, karma bitch,

the power of the mind witch.

 

This aint a freak show no more.

No witch burning on the shore!

Don't look down on my friend,

it wount do ya karma good in the end.

Soon he'll be the sober one,

and you'll be done.

You'll be freak show's heavy stone.

Done, like the done in the done.
 

Da helse-Norge nesten drepte en pasient

 




 

Hvor langt må det gå før en lidende pasient med grusomme smerter får riktig hjelp i Norge's land? Dette er historien om Ingrid Anette Hoff Melkersen, som ved et under fortsatt er her med oss. Hun og ektemannen Daniel har mange helsepersonell å rose og takke. Det jobber engler på St Olav som arbeider utfra varme hjerter. Både sykepleiere og leger. Men så er det jo som regel slik, at det alle steder finnes unntak fra regelen. 

Jeg gikk lenge med en følelse av at jeg ville ta kontakt med Ingrid, fordi jeg ønsket å sette mine ord på hennes opplevelser. Jeg er takknemlig for at vi fant tonen og hadde god kjemi, samt at hun ville åpne seg for meg og dele av ryggsekken sin. dette intervjuet ble gjort for et halvår siden, men var for tøft å publisere både for hovedpersonen og for meg som skribent. For meg ble det en påminnelse om deler av helsevesenet som jeg selv husker som tidligere pasient.

 

Bildet over er fotografert av An-Magritt Lerfald.

 

2011. St Olav sykehus, Trondheim. Mellom lyseblå vegger er en ung kvinne fanget mellom livet og døden, i desperate forsøk på å få den respekt, behandling og forståelse hun som pasient innen Norsk helsevesen skal ha krav på. Hun har vært her i 6 mnd nå. De har sluttet med både legevisitt og regelmessige blodprøver. 

Men Ingrid Anette Hoff Melkersen vet at noe er alvorlig galt. Hun kom inn hit med en utvekst på størrelse med en appelsin på magen sin. Som Morbus Crohns pasient ble hun stomioperert i 2004.

32 operasjoner senere ble hun altså innlagt på ny, og værende på sykehuset. Hun ser ikke ut til å bli frisk, selv etter enda en operasjon.

Nå er det en utvekst der igjen. Det gjør så innmari vondt, og Ingrid forsøker desperat å si fra om smertene. Til svar får hun: "Jeg har sett så mange kronikere bli narkomane. Vi dropper mer smertestillende enn du har fått. Du vil takke meg senere."

Sykepleieren som sier slikt, er den aller verste for Ingrid å forholde seg til, og nå er hun ved bristepunktet. Det er helg, og sykepleieren skal ha ansvaret for henne hele helgen. Det eneste som hjelper på Ingrid's smerter er å ligge i dusjen og la glovarmt vann renne på korsryggen. 

Hun tvinner rundt i sengen av smerter, men sykepleieren ser på henne med forakt i blikket og sier: "Vi tilkaller ikke legen for at du skal få morfin nå."

 

Mens resten av verden opplever sine dager der ute, synker Ingrid videre ned i sitt mareritt. Hun får knapt puste, fordi smertene river henne overende, og hun vet at den siste timen er nær. Så hun gir opp. Nå greier hun ikke mer. Det er en desperat kvinne som ringer mannen sin, Daniel, og sier: "Du må komme til sykehuset. Jeg kommer til å dø i løpet av helgen. Jeg har skrevet dagbøker. Du finner dem i skuffene ved siden av sengen."

Ingrid greier ikke å holde igjen tårene mens hun forteller: "Jeg visste at jeg var døden nær. I dagbøkene hadde jeg skrevet sangene jeg ville ha i begravelsen min. Hvem som skulle bære kisten og sånnt. Jeg hadde gitt mannen min tillatelse til å finne seg en ny kone, bare hun var en god mor for barna våre."

Daniel får sjokk når han ser hvordan konen blir behandlet, men sykepleieren gir seg ikke, selv om han sier fra: "Ingrid har betent utvekst på magen og enorme smerter! Tilkall lege!" Men ingen lege blir tilkalt.

 

Det var som om ansvarlig sykepleier ikke var klar over alvorligheten, og man kan takke høyere makter for at sykepleieren ble syk den søndagen. Pleieren som overtok etter henne tok bare en titt innom Ingrid, før hun utbrøt: "HVEM i helvete har hatt ansvaret for Ingrid Anette i helgen? Hun er jo alvorlig syk! Hun har enorme smerter, brannsår og betent utvekst, få henne inn på operasjonssalen med en eneste gang!" Det skulle ta 20 minutter herfra og til operasjonsbordet.

 

Ingrid er på randen. Det er som om hun kan høre kirkeklokkene ringer for siste gang. Og ikke fra kirkebakken. Hun er halvveis til himmelen nå. Hun vet det. 

Veien til operasjonssalen er lenger enn lang for ei som har klaustrofobi, og nekter å ta heis. Hun er så sint. Det er ikke vanlig sinne, men temperamentet til en kuet, plaget og alvorlig feilbehandlet kvinne. Hun freser, mens hun prøver å gå ned trappen. Bare noen få trinn igjen. Nå revner magen. Det verst tenkelige skjer: den revner. Hun segner om. Nå står det om minutter. St Olav må redde livet hennes nå. 

 

(Teksten fortsetter under bildet)



 

30.06. 1982. Trondheim. Ei lita pie blir født. Hun vokser opp i Hegra ved Stjørdal. I barneskolealder er jenta frisk som en fisk, og spretter rundt ved feber på 40. I 13-årsalderen begynner hun å slite med at hun ofte må på do, og får på ungdomsskolen høre av lærere at hun må skjerpe seg. Ikke gå på do så ofte. Selv er hun livredd. En nær slektning hadde kreft, og symptomene var blod i avføringen. I redsel for at hun også skulle ha fått kreft, tier hun. Moren blir svært overrasket den dagen hun oppdager datteren's tilstand. En livredd datter med blod i hyppig avføring.

Som 15åring får hun diagnosen. Hun lever med Crohns sykdom, som er en betennelsessykdom som kan angripe helt fra munnen og ut til endetarmsåpningen. Vanligst er betennelse i overgangen mellom tynntarm og tykktarm. 100-200 per 100 000 innbyggere i Norge rammes av sykdommen, og årsaken til Crohns er fremdeles ukjent.

Året er 1998, og Ingrid har allerede vanskelige dager å se tilbake på. Som da læreren stanset henne foran hele klasse idet hun var i ferd med å gå på do for 21. gang den timen. "Du får gå på do i friminuttet som de andre, Ingrid!" nærmest brølte han. Den unge jenta klarte ikke å holde seg. Hele klassen blir vitne til en så pinlig scene at ingen ord kan forklare. Det skulle bli en av mange ydmykende utfordringer for Ingrid å møte. 

Hun skulle måtte besvime i garderoben etter en totimers Coopertest før hun ble tatt på alvor.

-"Det var i 2.året på videregående, og jeg husker bare at jeg gikk på do. Der fant de meg en god stund etter, med blod på veggene og kutt i pannen."

 

Ingrid blir kjørt til Meråker legevakt, der hun blir møtt av en lege som bestemt mener hun har menstruasjonssmerter. Ingrid og venninnen forsøker å forklare legen at hun har diagnose Crohns, men legen vil ikke høre. Det finnes ingen journaler på at det var legen som tilkalte sykebil. Så det må være telefonen fra Ingrid og venninnen som gjør at ambulansen kjører Ingrid til sykehuset denne dagen.

 

I et møte med NAV får 16årige Ingrid høre at hun bør la papirmølla ferdiggjøre seg, og motta uføretrygd. Men hun trygler og ber. Gråter og forklarer; hun vil jo bli frisør. Da får hun høre av navkonsulenten: "Men Ingrid. Hva skal du gjøre hvis du fikser håret til en brud? Gå på do mens du jobber?" 

Hun gråter seg til å unngå uføretrygd, og får til slutt studere til å bli ingeniørkonsulent i Telemark. I mellomtiden har hun møtt sin store kjærlighet, Daniel, og fått sin første sønn. Et halvt år etter er hun gravid igjen; denne gangen med tvillinger. De tre barna er hjertelig velkommen. Det er slik at den unge paret ikke vet at p-piller ikke fungerer som de skal inne i en syk tarm. 

 

I 2004 får hun operert inn stomipose på magen. Det offentlige forholder seg avvisende til henne, og mener at nå får familien trå til. Dette er en hittil ukjent sykdom, som bringer frem fordommer hos både helsevesen og folket ellers, får Ingrid lære. Paret Melkersen har flyttet tilbake til Trøndelag.

 

2008. Sona, Nord Trøndelag. Ingrid Anette henter barna sine i barnehagen. I garderoben kjenner hun noe varmt renner ned lårene. Angsten griper henne, og hun aner ikke hva hun skal gjøre. En lekkasje nå, som det passer dårligst av alle steder? Væsken fra den utlagte tarmen er etsende, og hun vet hun burde stelle seg nå. Det dannes en pinlig dam på gulvet. Ingen hjelper henne. Ingen sier noe. Hun begynner å bli vant til stillhet, blikk og fordommer nå.

-"Barna eller meg? Hvem skulle jeg ta meg av? Jeg valgte barna, og jeg husker ikke bilturen hjem."

Vel hjemme hylgråter Ingrid stille. Hun går opp på badet og faller sammen som en potetsekk på gulvet. Avføringen som omgir henne er det siste hånet. Den siste langefingeren. Nå har hun opplevd så mange ydmykelser at hun gir opp. Hun ser ingen annen utvei enn at hun virkelig gir opp her og nå. Hun er klar. Det er best at hun forsvinner. Men rett før hun drar sin vei for godt, kjenner hun noe varmt i nakken bre seg nedover ryggen, og drar henne opp. Hun dusjer. Steller seg. Går ned på kjøkkenet og setter seg foran pc'n. Der kommer VGsiden opp, med overkriften "Er du Norge's flotteste kvinne?" 

-"Jeg meldte meg på på pur f. Så kom jeg videre, og endte til slutt på 4.plass etter å ha vunnet den første delkonkurransen som gikk ut på kreativitet innen 80tallet. Alt dette bare for å plage meg selv. Straffe meg selv med enda flere ydmykelser fordi jeg hadde vurdert å ta mitt eget liv. Ydmykelser som da den ene dommeren sa han mente jeg var egoistisk som hadde satt unger til verden. Jeg kunne jo dø fra dem. Men alle kan vi dø."

 

Ingrid var ikke den eneste som straffet Ingrid. Fra alle hold skulle det pepres. Som i en ulveflokk skulle Ingrid bites til blods og halvdøds, før ulveflokken fra alle kanter ga seg. Som om de ga seg bare en stund for å la henne overleve, slik at de kunne hakke videre. Plage henne med den doble hersketeknikken "all is wrong!" der alt ble galt, uansett hva hun gjorde. Vi andre kan undre oss: er Ingrid for vakker? For pen? For smart? Får hun ikke lov til å være et menneske? Fortjener hun å lide, bare fordi lokalsamfunnet's misunnelse skinner gjennom bygdedyret's kritiske pekefingre? De vet ikke. De aner ikke. De er så dumme, at de kun ser på den vakre fasaden, dømmer hoderistende og sier: "Ingrid du ser jo så frisk ut. Du kan da ikke være så syk!"

Hun nekter å blø ihjel på bakken foran en sulten ulveflokk. Hun begynner å blogge åpent. Holder foredrag og kjører på. Samme hvor vanskelig og smertefullt livet er, er hun en tøffing.

 

Ingrid og Daniel gifter seg i 2008. I 2010 er det på tide med en bryllupsreise til syden. De tar med seg barna. Ingrid ligger for det meste på stranden og soler seg. Hun vil ikke plage mannen sin med den vonde hemmeligheten hun bærer på. Til slutt sprekker Daniel:" Hjelp til med barna, Ingrid! Det kan da ikke være så viktig å bli brun!"

Da skjønner Ingrid at hun må snu seg over på ryggen og vise Daniel den grusomme sannheten; en illrød utvekst på magen. Størrelsen på den store slags kvisen er golfball, og plasseringen er rett ved stomiposen, en abcess fra tarmen. Hun gråter oppgitt. Vil ikke være til bry. Men hun er ingen pingle, så når de kommer hjem til Norge må hun sette på en klesvask før de drar til St Olav sykehus, Trondheim.

Hun skal på utflukt til helvete. Hun skal opereres, og opereres igjen. Hun skal få høre at hun er narkoman som vil ha morfin. Hun skal ligge i to døgn uten smertestillende etter en av operasjonene, og Daniel skal sjokkert si fra om at slangen har ramlet ut av ryggen hennes og all morfinen renner ut i sengen. 

For Ingrid har så vondt at hun holder på å klikke; og sier: "Jeg greier ikke mer, Daniel, der er så vondt. Og jeg er så klam og våt på ryggen." Da er det samboeren finner ut at hun ligger der uten smertestillende.

Hun skal stikkes i ryggen så mange ganger at hun skjærer seg til blods på hendene av neglene sine. Det er så vondt at de lyseblå veggene forandres til røde vegger, og Ingrid tror hun har fått nytt rom.

 

Men først skal det feires jul. Det settes av en hel dag på st Olav der en spesialsykepleier skal lære opp to fra Stjørdal kommune i skifte og stell av Ingrid's operasjonssår, samt bytting av smertepumpe. Men ingen dukker opp fra kommunen, og Ingrid får beskjed om at Stjørdal kommune ikke kommer til å stille opp med stell denne julen. Hun får klare seg selv på perm fra sykehuset. Det ender med at Daniel kjører henne til St Olav sykehus to ganger om dagen. På julaften kommer heldigvis en venninne, som er sykepleier. Hun tar på seg å gjøre stellet på privaten for at vi skal få litt fred.

Natt til julaften ligger Ingrid på plastunderlag foran peisen. Hun ligger på siden, slik at avføringen kan renne ned på en håndduk, og siden smertepumpen er innstilt på 3 timer, får hun hver tredje time en liten smertefri stund. Hver gang hun må på toalettet, roper hun på moren, som er på besøk. Ingrid velger dette opplegget for at mannen Daniel skal få seg en natts søvn uten å bli forstyrret. Det er en tøff og vanskelig jul for familien.

 

For Ingrid blir dette marerittet hverdagen. Hun skal måtte være på sykehuset i 9 måneder, og daglig opplever hun det utfordrende at sykepleieren tar seg den friheten å sette henne i båser hun ikke hører hjemme i. Ingrid er av den oppegående typen som gjerne sier fra dersom hun mener en behandling og en medisin er bra for kroppen hennes. I en slik setting er det at en lege sier til henne: "Du må huske at det er forskjell på pasient og lege, fru Melkersen!" 

 

Den fatale helgen nær døden, holdt på å ta fra en familie en høyt elsket mamma. Hvordan skulle det gått dersom den brutale sykepleieren ikke ble syk den søndagen? For ja, magen til Ingrid revnet, og det kunne den like gjerne gjort mens hun lå i dusjen under glovarmt vann. Alene; helt alene på et sykehus. Hvor lang tid hadde sykepleieren brukt på å komme inn til henne dersom Ingrid hadde nådd opp til nødknappen?

Hun overlevde operasjonen, men såret må forbli åpent. Der er infisert av bakterier, og Ingrid må leve med skadene som kunne vært unngått. 

 

En barsk kvinne fra Trøndelag gir seg ikke. Hun stiller til fitness i 2015, og kommer på 8.plass. Ikke alle forstår hva som ligger bak hennes avgjørelser innen det gruse på innen slike konkurranser. Fasade er fasade, men samfunnet forøvrig ser ut til å late som om medaljens bakside ikke eksisterer. Bare Ingrid og familien vet om den. Det samme året gjennomføres en endetarmsamputasjon på Ingrid. En operasjon ikke helt uten komplikasjoner.

 

Det er på tide å brenne fordommene på bålet, framfor de moderne og usynlige heksebålene som brenner her og der. Ingenting brenner mer enn et brannsår pgr av egenkomponert smertelindring på et sykehus der en sykepleier unnlater å gjøre jobben sin. Risikoen gjelder livet sådan. Usynlige heksebål brenner bare i sjel og sinn, og man blir til herdet kull. 

Søndag 7.mai kan man få med seg reprisen av Dokument 2 "Crohnprinsessen", der Ingrid Anette viser åpent hvordan det er å leve med Crohns.

 

Og kull; kull blir til stein. Du er steintøff, Ingrid, og jeg gråter mens jeg skriver om deg. Du er rå, rå, rå, og alle vi andre bør være takknemlige for alt ved deg. 

 

Bildene i innlegget er Ingrid's private.

 

Ingrids blogg: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

 

Som skribent er jeg skremt over måten Ingrid Anette Hoff Melkersen har blitt behandlet på. Jeg har grått mange tårer, og blitt forbanna. For slik som dette her, skal det ikke være! Jeg kommer ikke til å legge fra meg Ingrid når jeg nå legger fra meg penna. Jeg har blitt glad i henne, og har uendelig stor respekt for henne. Nå håper jeg sykehuset St Olav reparerer feilen som gjør at Ingrid må leve med ydmykelsen det er å oppleve lekkasje, og gir henne den behandling hun har krav på; nemlig å bli behandlet som menneske.

 

Til Ingrid fra Helene

 

Tear

 

I give to you a tear

and I hope it heals your fear

I know you are tough

so God damned rough

 

But tears are power

of pain in the shower

So take this tear

and I will be there

 

I wount let you walk alone

woman made of stone

They can't burn ya again

We're too many now, my friend.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, talerlisten.no 

Gira på å få barna tidlig i seng? Pump it up, bounce; and check this out!



 

Vil du se barna dine lukke øyenlokkene innen de treffer hodeputen? Ok, keep it up: In fact; jeg skrev deler av dette innlegget mens jeg stod og vrikket rumpa på stuegulvet i ettermiddag.

 

Noen ganger trenger også barna å riktig slå seg løs. Kjenne at de lever. Bruke litt ekstra energi. Ta seg en fest, you know.

Så: tid for party. På med musikken ca en time før leggetid, etter middagen. Gjerne rene partymiddagen, med dessert og hele pakka. Normalt prøver du å roe ned barna nå, ikke sant. But tonight it's kids party. Er det "Jovial" som får barna dine til å klappe, hoppe og danse? Sett'n på! Er det nittitallsmusikk som pimper stemninga? Well so pump up the beat! Kanskje "Glade dager" med Margareth Berger lager rytmen? (her fikk jeg überstreng beskjed om repeat), eller er det Klovner i kamp som gjør susen?

 

Reis på hverdagsrumpa og hiv deg med i dansen. Kjenn hvor mye mer gøy det er å danse med småtroll på ettermiddagen enn med bygdadyr ute på livet en sen lørdag kveld. Bounce bounce; come on. Shake it like the big milky way!

 

Mens vi danset uidentifiserbar dance tonight, kom en kompis innom her. Da stod vi plutselig på gulvet og rocka alle sammen: toåringene, søstra mi, kompisen min og jeg. Barna lo så de skrattet, og jeg må innrømme at vi gjør dette ganske ofte, også av den grunn at jeg som mor digger det.

 

Middag, litt dessert, dans, bad og tannpuss, så er det klart for senga. Hvis du er litt lur; starter du hele denne prosessen ekstra tidlig, slik at barna treffer hodeputen omkring de gyldne 19.00. 

 

Godtrøtt av en hektisk dag ligger minsten og sover sin søteste søvn, og der har han ligget en god stund. Voksentid er viktig, men må iblant nøye planlegges for å kunne gjennomføres. Og når du har så innmari mye energi som en toåring gjerne har, da må du ha litt guiding til å få det ut. Så hoill brillainn, lægg fra dæ avisa and shake it, bounce gone dance; med barna. De vil elske stemningen 😉 

 

Have som good luck, and a great LaughingOutLoud!

 

 

Way too happy. That's so crappy.



 

Ja jeg vet. Overskriften skulle vært fengende. Den skulle vært så bra, at den hadde lurt deg til å trøkke deg inn for å lese. Men sannheten er at denne bloggen ble opprettet nettopp fordi jeg lettet konkluderte med at "ingen, iallefall svært få, kom til å lese skribleriene mine likevel", derfor kunne jo sjenerte jeg trygt skrive i vei. "Blågge" ivei. Gå i ett med tapeten, og gjemme meg her. I cracked the code!

Så nå gjemmer jeg meg bak en dønn kjedelig overskrift.

For det bare klør litt. Skriveklør. 

 

Som vanlig er jeg omgitt av telys og røkelse. Utpå kvelden skal det tennes og rykes, men nå skinner sola, og dagene er sosiale as usual. Det er kanskje jeg som er sosial. Dagene bare er der.

Anyway; jeg er altfor lykkelig til å være interessant for dramatic people. Vil du høre hvor trasi du helst vil at jeg har det; now aint the time for that.

Jeg vet at jeg er en forbanna irriterende lykkeblomst. Way to happy, now aint that crappy? 

Vil du høre om alle tabbene jeg har gjort? Alt jeg har mista i gulvet i dag? Gjerne det, men jeg kommer til å le sammen ned deg. Kommer til å le mer enn deg.

 

Jeg er alt for lykkelig til å messe med bullshit. Vet det så godt. Ser det i øynene dine, at dette er for kjedelig for deg. Now aint that crappy?

Det er desverre stor fare for at du ville trukket på det stramme smilebåndet ditt bare av å gå inn i hjemmet mitt. Her flyter farger over i hverandre, tingene mine er til å le av - latterlig cheep, og det er uimotståelig koselig her. Derfor er det nok best at du holder deg unna; vi kan ikke ha noe av at du smiler?!

 

Jeg er forelska i barna mine, forelska i vennene mine, forelska i slekta mi, forelska i det rotete kjøkkenskapet i hjørnet, fordi jeg vet jeg kommer til å storkose meg til alt for høy musikk den dagen kicket tar meg og jeg rydder der. Jeg kommer til å juble latterlig høyt over alt jeg finner der som jeg har glemt at jeg har. Og du lurer på hvorfor jeg ikke er shoppingvennen din.

 

I want more. Vil ha mer av de glinsende øynene til venninna mi i det hun forteller nok en latterbombe. Vil danse på stranda klokka ett på natta neste barnefrihelg. Vil ha mer.

Jeg er så happy, og jeg vet det er crappy. Beklager virkelig for det, at jeg er sånn en forbanna irriterende lykkeblomst. Det verste er at det blir verre. For nå har jeg tiltrukket meg enda flere sånne irriterende lykkeblomster, fordi alle dramaqueensn i byen er allergiske mot meg og min allergi mot gossip blopp blopp. Jeg er omringet av energiske gründere og happytasser som gjerne forteller meg om ambisjoner, planer og suksess. Fordi de vet jeg vil høre om crappyhappy foran complainbrain. Og du vet like godt som meg hvordan slike irriterende gladblomster sprer seg når det ikke er ild i tørt gress, men frodige landskap og latter i sivet. 

 

På tide å hente minsten i barnehagen, mekke taco og få besøk av besøket. Ha en crappy, eller happy, maidag 😲🤐😊

 

 

 

Bildedryss: 2 stk hippie-mødre uti skauen med småtrollene

 

Hun er den som alltid; uten unntak, får meg til å le så jeg må knipe igjen, av en eller annen crazy historie. Min gode venninne Pia inviterte oss på piknik i går. Hun og datteren Ronja kom og hentet minsten min Even og meg, før vi humpet ut på landet med godt mot. 

Bli med oss på vårt bildedryss her og nå, og se naturen med en bipper's øyne. Det siste bildet er tatt i Pia's stue, der lille Even fikk hilse på den ene teaterdukken hennes. Join the picride☆

Takk for digg piknik, Pia og Ronja 😙


 


 


 


 


 


 


 



 

 

hits