Gull i barnemunn



 

Han hvisker ivrig, mens han holder pekefingeren opp. Som en jeger som har fått øye på et byttedyr: "Mamma.. mamma...! Seh! GULL!"

Så kaster han det i lufta. Jo takk, jeg vet godt hva "gull" er, og nå aner jeg ikke hvor det gullet havnet. 

Det er leggetid, og toåringen skulle egentlig ha sovna da det egentlig var leggetid for et par timer siden. Det bruker sjeldent å være noe problem, men akkurat i kveld er han visst altfor godt humør til å sove. 

 

Jeg prøver å unngå å minne ham på at han kan synge en nattasang. Ikke for det, han synger lyst og vakkert som en engel, men for tiden er det kun en egenkomponert låt som gjelder, med bare en setning: "En liten pomp!" Den går som følgende, med sammenknepne, kjekke seg - øyne: "Øøøh, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp!" Osv. Men den lysteste stemmen man har.

Jeg har vært svært eksponert for den sangen, og har nok fortrengt den såpass, at det skal sies at det er mulig der ikke er snakk om en "liten" pomp. Jeg husker ikke. "God", "stor" eller "liten"; i toåringen sine sammenknepne øyne er den kjempemorsom, om og om igjen. Og selv greier jeg ikke å holde meg jeg heller, hvilket tredobler innsatsen fra den lille rockestjerna mi.

 

I dag tok vi fri fra barnehagen, og minsten ville hjelpe til da jeg skulle bake knekkebrød. Han ville smake på frøblandingen, og det fikk han. Siden han ikke likte det, spyttet han det tilbake i bollen, sammen med resten av de udugelige frøene. Takk, lille venn, fint at du tenkte på å ikke la maten gå til spille. Og når jeg tenker meg om: beklager til min bror, hans hustru og deres tre barn i dag, for at jeg spurte gjentatte ganger om de ville ha hjemmebakt knekkebrød. De som har småbarn selv, sa nei. De lukta nok den lunta jeg selv hadde glemt. Jeg lover: hadde GLEMT!

 

Toåringen min du er så søt. Gull i munn har du, selv om du enda ikke har lært deg at du kan spise gullene dine fremfor å kaste dem rett til værs mens vi ligger med trøtte hoder på hver vår pute oppi mammasenga, så vi ikke aner hvor den snørra havnet. 

Jeg vet ikke hva som er best, gullene dine, danseshowet ditt i stua, utspytting av mat du ikke liker eller prompelåtene dine: men du er konge, din prins, og jeg digger deg bigtime. Du får meg til å le av ting en voksen aldri ville fått meg på latterkula av. Hvis ei venninne hadde kastet snørr på meg hadde jeg blitt oppriktig bekymret. Og dersom fyren bak kassa i butikken gjentatte ganger hadde sunget "En liten pomp" til meg med rockeknipøyne, ja da hadde jeg blitt enda mer bekymret. (Akkurat der hadde jeg nok ledd. Det må jeg innrømme 😂)

...men DU, du greier å få mamma til å le bare ved å løfte en finger 😙

 



 

Dette bare GJØR du ikke!



 

Det er ei greie her i verden som du bare IKKE fjør. Nei. Gjør. (Jeg lot det bare stå. Fjør liksom. Not fønny engang.) Anyway; det er altså en handling du helst lar ligge completely dead, hvis du har hele vettet med deg. Og nå har jeg GJORT DET! Jeg kommer straks tilbake til det.

 

Først må jeg bare skrive litt om det faktum, at enkelte ting kommer under "helteit-båsen" hva angår det fjortiser kaller "kleint, kleinere kleinest!" Og disse tingene bare GJØR DU IKKE. Sånn er det. Fjør eller ei: just don't! Enkelte ungdommer har nemlig fått det for seg at de er sååå mye smartere enn voksne, og en slik handling som dette vil bare underbygge denne innbilningen hos den yngre garde.

 

Hvis man ønsker å beholde selvrespekten, så stanser man med en gang man får lyst til å gjøre sådan som dette. Samme hvor glad og ivrig du er; just don't loose it! That mind!

 

Altså. Dersom du har et lavt kjøkkenvindu uten heldekkende gardiner; et vindu som gir fullt innsyn til kjøkkenet ditt (både fra en velbrukt vei, og en felles parkeringsplass som folk benytter aktivt), og du tenker å ta ut kopper og kar av oppvaskmaskina, da...

 ...setter du IKKE på 

Rockeversjonen av "Ut mot havet" med plumbo featuring Rune Rudberg, og synger og danser, hvorpå du deretter setter på gode gamle "Coco Jamboo" og danser enda mer crazy mens du roper (synger) til oppvaskmaskinarbeid.

 

Du risikerer nemlig en samling hodekløende fjortiser utenfor det forbanna kjøkkenvinduet ditt. Ungt folk med vettskremte øyne. Stirrende på deg. Lytt er det også, ikke sant, gamlis..  Just don't 😑

 

"Now I've got to go, yo Coco.."

Flause: Smaken er som baken; og det må vises at den er delt!

 

Nei nei. Nei. Det ekke mulig. Skal ikke være mulig iallefall, men når du heter Virvel Vind i bunn og grunn, går det slettes ikke bare over stokk og stein, men gjennom buskekratt, oppi brennhuttu og rett i salaten. Om og om igjen. Akkurat denne flausen er muligens dårlig karma, for jeg undrer på om akkurat denne tightsen er akkurat den som jeg lånte av min svigerinne Astrid for lenge siden, that I forgot to return:
 



 

Når en grønn blogger møter ELG for første gang!



 

Jeg går i hurtig tempo og nærmer meg joggebakkene mine. Jeg kommer til å jogge nesten alle bakkene ned i oppvarming, med a whole lotta love, før jeg presser meg selv oppover igjen. Bokstavelig talt lytter jeg til Led Zeppelin, som roper inn i ørene mine til gode gamle rytmer: "I'm gonna give you my love. A whole lotta lovin, babe!"

 

Det er rett før jeg ender den første bakken, og snart kommer jeg til å runde svingen. Paranoid titter jeg meg rundt i farta, og saumfarer skogen til venstre. Jeg har nemlig, på lik linje med edderkoppskrekk, utviklet elgskrekk med årene. Ikke så gøy å innrømme, av den tøffe jenta som brukte å rusle rundt alene i skogene der på nittitallet. Men sånn er det. Og ikke aner jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg møter elg heller. Det sies den er mer redd enn meg, men hva om jeg ikke enser mora til kalven, liksom?

 

Rett før jeg runder svingen, ser jeg det. Faen i helvette! En elg! Beklager banninga, men akkurat da banna nordleningen i meg, inni seg. Jeg bråsnudde, og turde ikke spurte med en gang. Gad, for en hjertebank jeg hadde, mens jeg småløp oppover. Blond som jeg er, fikk jeg for meg at den stakkars elgen, som en annen løve, skulle løpe etter meg. Men jeg snudde meg og så etter, og der bykset den oppi skauen. Of course; that's what elger gjør..

So what? Skaden var allerede gjort, og jeg har aldri før løpt så raskt opp den siste tvangstankebakken min. Og det til Led Zeppelins lotta lovin.

 

Jeg lot ACDC ta over med Thunderstruck. Den passet bedre, i det jeg inntok kunstgressbanen for å jogge der heller. Jeg løp det av meg til "Rock you like a hurricane" av Scorpions, mens jeg undrer på om jeg noensinne kommer til å tørre å ta tilbake joggebakkene mine. 

Helvettes elgskapning, here I am! Rock you like a hurricane! Visst skal du fjerne deg fra joggebakkene mine, for der er det jeg som ruler mister!

Sweet home Stjørdal, all that she wants is her forbanna joggebakker back! 

Etter en slik blond traume legger man seg i blått fargebad og synger høyt og falskt for å roe ned:



 

 

Hyllest til haters



 

Nå skal jeg ikke bare banne i kjerka nei. Jeg skal fise i heisen som en annen jegertvilling, og rape i bilen som den andre. Langt på vidda av svada; here we go: 

 

Du er som en tegneseriefigur uten farger. Som en paranoid nordlening på en pub som tror den ukjente dama reiser rundt og "reklamera førr tørrfesk" fordi hun "spandera tørrfesk på pøbbgjæstainn"... 

Oh! Baby baby!

 

Du er som en joggetur uten "Work b**ch" med Britney på ørene. Ja du er som en tassi som tror du kjenner Britney fordi du er overeksponert av bilder med henne på.

Du er som et komisk mannebein som har "homofobi" og tror du er så deilig at alle som forelsker seg i folk lagd av samme kjønn som du, kommer til å prøve seg på deg. (Noen gang undret på hvorfor det aldri har skjedd forresten?)

Du er som vorta i skyggen av kvisa på samfunnets rumpe. Som en latterkule uten hverken krampe eller latter. Som en brain uten kraetiv storm.

Du er som for pluss dom. Og du aner ikke engang hva det betyr etter 30 minutters huekløe. Klø tilbake. Cm on: scratch it!

You better work bitch: Du er som den rosa dassen til Trump; ja du tåler til og med hans Prump, bare du får sl..ke den r..a.

 

Here comes the big beat: Du er som en fake facebookprofil fordi din lovely fasade ikke stemmer med ditt indre bedritne landskap. Som en nisse som hater alle som "skryter av trening" på face, mens du synes at alle dine skålende offentlig rødvinsglass er hell yeeeah ya rock bby!

Du er min store inspirasjon noen ganger. Til å trene hardt, jogge fort, skrive mer, være original, sikte høyt og ta av, bare for å drite ned i hagen din når jeg flyr over deg, så den får tiltrengt næring.

 

Du er en hater og du kler det. Jeg elsker det. Digger å le av dine mange idéer om hvordan verden skulle fønka hvis bare du fikk bestemme reglene her. 

Men: look who's talkin now... i stillhet, hviskende bak rygg og i krok: det er DEG det! Yeah! SÅ tøff er DU gitt. Bygdadyr som deg er så søøøte, det tør jeg påstå. Så paranoide a. Konstruerere av fantasi, omgjørere til "virkelighet", spredere av fargerike rykter..

 

..det må vi alle forstå at en dakar fargeløs tegneseriefigur må få lov til.

 

Jeg elsker deg villt og hemningsløst, hater! You rock! You roll! C ya, bring it on, and then rockaby ;) 

 

(Dette innlegget er ikke tilegnet noen, ikke engang han derre ingen, eller hu derre invissible.)

 

Du leser forbipolene.blogg.no : now push the harry 90tallsbottom and have a rocked up freakin funny weekend!

Hun skulle bare hjem og se porno. Les hva det førte til.

 

 

 

Hva skjer når en kvinne skal se porno, og omgivelsene begynner å spekulere rundt dette. Hvorfor finnes hverken pornoblader eller annen type verktøy for damer å få kjøpt på kiosken, på lik linje med det tilbudet av utvalg menn kan velge og vrake i? La oss se nærmere på dette. For der ER sant, hun SKULLE bare hjem og se porno. 
 

Hun ser på meg, og så klapper hun seg på låret, mens hun sier: "Nei fan! Nå! Takk for mat, men nå! Nå skal jeg dra hjem til meg selv og sette på litt "pårrno", altså!"  

Jeg roser henne for inspirasjon til å pakke ut kofferten alene en slik deilig fredagskveld. Det kan ofte være best alene det der. Og det booster liksom selvtilliten å hoppe i høyet, uten at noen blingser på halmstrået og hopper på deg litt for raskt. 

Vi brekker oss i latter. Det er liksom den greia med at de skulle bare visst. Vi er akkurat som kyr som begynner å prate på enga etter bonden har gått inn for å drikke melk og spise brødskive.  Vi er som fisker som vandrer i land, med føtter de ikke kan se: vi er damer som er søkke enige om at denne kvelden skal avsluttes med en real runde alene, liksom..

Så banker vi i benken: søkki ta, hvorfor skal det VÆRE SÅNN, at vi damer blir ansett for perverse grisepurker å være hvis vi sier: "Nei nå blirre pårrno!", mens herrenes evige og legale verktøy for satisfaction vises dønn oppi bladhyllene foran barna våre og det hele, bare vi skal kjøpe en tyggis på kiosken?

Sist jeg var på Trondheim torg, kunne jeg ikke dy meg... Jeg skulle kjøpe meg en sånn derre tyggis på Narvesen. I sidesynet får jeg øye på pornoblader med nakne damer i seksuell positur. Jeg peker dit, og spør den unge herremannen bak disken: 

"Kremt. Hømm hømm. Selger dere dildoer og vibratorer også?"

Han "skjønte ikke hva jeg mente". "Diiilljdoa? Her"

Jeg sa: "Du selger verktøy for menn. Selger du verktøy for meg som kvinne også?" 

Du skal ikke SI SÅNNT! HYSJ KVINNE, du skal finne det i deg og TIE!  Fytti skam seg lang inni kroken, ja nå har du tråkka langt over grenseland...

Ja har jeg det? Tråkket over grenser? Really??

Hvis jeg skulle tedd meg som en mann, skulle jeg gå toppløs sommeren lang, kjøpt pornoblader med nakne menn, ikke brydd meg om at alle i kiosken skjønte at de bladene ikke akkurat skulle brukes til å fyre i peisen med, tatt menn på rumpa titt og ofte, og sagt høyt og tydelig: "Næææi NÅ damer, NÅ går går jeg og tar meg en r*nk med dette bladet altså, med dette manneobjektet her på forsiden, og så er det bare å kauke ut liksom, dersom flere har bruk for ham!

Er jeg grov nå? Nope. Jeg er slettes ikke grov. I forhold til den brungrovbrødete holdningen som hersker blant menn, er jeg for rene loffen å regne her og nå. 

Det er merkelig.

Merkelig og rart, at ikke vi kvinner skal kunne kjøpe oss tilfredsstillende redskaper på kiosken, slik menn kan. 

Snedig som fy, at menn skal kunne vise sine uidentifiserbare pupper, mens vi må skjule dem med to hijaber kalt bh.

Så utrolig rart, at dette innlegget blir regnet for å være "grovt", mens det kryr av nakne groviser på narvesen og alle de andre butikkene. 

Bemerkelsesverdig at menn slenger ut skjellsordet "hore" mot damer, mens de kjøper blader pornostjernene aldri ville gitt dem for free. 

Våre barn og alle andre samfunnsborgere ser nakne kvinnekropper i bladhyllene, men ikke et eneste nude mannfolk er å se. Hva lærer de? Jo, alle lærer at en kvinne ikke trenger å ha lyst, for å ha sex. At en kvinne er et objekt til å brukes.

Er dette ok for deg, kvinne?

Jeg har altså en venninne som informerer meg om når hun skal hjem og tilfredsstille seg selv. En annen venninne av meg gjør sitt fornødne, uansett lydnivå, med dodøren åpen når det er bare meg og henne her. Så har vi henne som legger snusen fra seg overalt. Og hun som ler med like grov latter som meg, så vi høres ut som to motorsager i det vi er på vei til å falle ned fra sofaen. Er de ikke herlige, hva? Jeg elsker dem! Det er jo sånn vi damer er: mangfoldig forskjellig.

Vi damer kan være mer maskulin enn noen mann noensinne kan bli. 

Vi er heavy, vi er rå, og vi snakker ikke "stå"; vi snakker "multi o" liksom! 

Kjære kiosken, benserten og dagligvaren: selg oss utstyret vårt på lik linje med mannfolka sitt, og vi skal trofast handle hos dere. Inntil da har dere sviktet oss. Da drar vi ikke til dere, men til erotikk 1.

La oss kvinner slippe å settes i kunstige båser bare vi er litt naturlige og kåte på lik linje med menn. En mann trenger bare å kjøpe seg et blad på sjappa. Men vettu hva, vi damer trenger bare å kjøpe oss annen type slags verktøy på sjappa. 

Er det grovt?

Ja da er hele sjappa grov slik den ser ut per dags dato...

 

Du leser forbipolene.blogg.no , og kanskje har du selv lyst til å sette kioskansatte på prøve, og stille spørsmålstegn ved hvorvidt de selger rosa siden de selger blått?

 

snap: forbipolene

 

Lik bloggens facebookside for jevnlige oppdateringer: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

 

 

 hits

Sjekk ut hvordan denne gutten lurer mamman sin hver dag



 

-"Vil du ha en kos lille goille?"

-"Neiii!" 

-"Kom igjen da, mamma få en liiiten klem?"

-"Neidj!!"

-"Neivel da."

Du er så røffing tøffing på dagen. Jeg må nesten lure meg til klemmer og koser, og det ekke lett å være mamma som har savna deg mens du har tøffa deg i barnehagen. Men du løper iallefall mot meg når jeg henter deg de, før du er big boss baby for alle penga resten av ettermiddagen.

Så kommer kvelden, og du skal legge deg.

Plutselig er du forvandlet til en kosete liten beibigutt som vil ha velling for store gutter over etogethalvt år. Men det skal være i mammafanget, med tåteflaske. På kanten av mammasenga. Så er det tannpuss og smokke, og du vil ikke sovne i senga di.

Nei nei. Du vil ligge i mammasenga og være liten du. Jeg må synge "bæbba", som jeg tror er bæ bæ lille lam (men er ikke sikker) og så vil du stryke på mammahånda, kinnet mitt og håret mitt. Plutselig er det ikke måte på kosegutt, og en klem skviser hele hodet mitt langt nedi puta mi. Det hele er dramatisk viktig for bitte lille deg, og jeg greier ikke å forklare deg at hodet mitt er for stort til at de små hendene dine får til å holde rundt nakken min mens du kliner den lille snuten din mot meganesa mi. Dessuten, er det ikke vondt til den ene hånda di med et svært mammahode oppå den? Og; nite nese mens du holder på å sovne? Ja jeg har visst ikke mye valg, men det er jaggu vanskelig å puste i dampen fra den lille nesa di. Verre er det å holde pusten slik at du får pustet selv.

Nei, det er ikke måte på forvandling. Men du er tøffing boss baby da også; jeg MÅ la deg holde rundt hue mitt mens jeg prøver å ikke ligge ihjel hånda di, og jeg MÅ holde pusten litt slik at du får pusta mens du niter meg. For du MÅ visst nite meg til du sovner.

Men NÅ skjønner jeg det, din lille luring! Du er så smart. Holder igjen på klemmene og strykingen til sengetid, så du får ligge i mammasenga, du. Hvis mamma vil ha klemmer, nit og stryk på armen, er det innskrenket til leggetid, HVIS du får sove i mammasenga.

Og den kommer jeg å fortsette å gå fem på, lille venn. For jeg er så glad i deg 💙

Dessuten har ikke mamma noen andre i hus å ta hensyn til, og du vil tidsnok sovne i din egen seng. Så bare fortsett å være tøffing luring du vennen, med liksomtatoveringer på armene og bestemte blå øyne.

For når en bitteliten hånd stryker deg på albuen og i hodebunnen hver kveld, med kvelende nit , kjærlighet i øynene og suttende smokke, da er livet perfekt.

Ung mann på discotek fikk seg en overraskelse da han befølte en kvinne på rumpa. Sjekk ut hva hun gjorde med saken.

 

Det var på et Halloweenparty i Stjørdal i helgen at en ung kjekkas fikk gjennomgå, etter han tråkket over streken.

Utestedet var like stappfullt oppe i diskoteket som nede i den store kjelleren ved toalettene. Folk så ut til å samles nede som oppe, og en kvinne gikk seg en tur ned til toalettene for å hjelpe en venninne som hadde blitt syk. 

Der nede i kjelleren gikk hun forbi en høy, kjekk, ung mann som nok var vant til å få gjøre hva han ville med jenter på hans alder.

I det han passerte henne, gliste han frekt og klasket henne på rumpa. Han grep tak i henne på baken, klemte til, og ga henne så et par klapp i farta. Så gikk han videre.

Men han kom seg ikke lenger enn et par meter, før hun nådde igjen ham og tok tak i jumperen hans i brystkassehøyde, mens hun sa høyt: "DU! Du kommer HER! Nå!" Så dro hun ham etter seg bort til veggen ved trappa, der folk strømmet mellom toalettene nede og discoteket oppe. Hun stilte ham til veggs, og nå var han ikke så tøff lenger.

Den irriterte kvinnen satte i gang med å beføle den unge herremannen hurtig og frekt. Hun klypte tak i rumpa hans og klappet hardt, mens hun grep tak i hans edlere deler med den andre hånda, og skviste til, mens hun informerte ham om de mer eller mindre manglende rettighetene hans: "Du klådde på meg, da kan jeg ta på deg! Og ikke drit deg ut nå, for her skal jeg klå!" Så ble han spanket på baken og klemt på framparten.

Et par unge damer kom forbi, og kvinnen, som nå var godt i gang med sin lille hevn, sa til dem: "Sånn gjør vi med menn som tar på rævva våres uten å spørre oss først!" Jentene var enige, og lo og klappet med hendene.

Kvinnen klappet, skviste, klemte og befølte fyren til hun så ham var like fortvilt som hun selv blir hver gang en fremmed dasker henne simpelt på baken hennes. 

Men det skulle ikke ende der, selv om enden hennes nå var hevnet. Kvinnen og den unge wannabe cool dude my ass, møttes på dansegulvet senere. Da satte hun i gang igjen, og klep tak i baller og rumpeballer så alle kunne se. Det virket som om han mistet noe av den høye kjekke statusfasaden han så ut til å tilstrebe. Dessuten stod det ikke i stil til den coole dansen hans at ei dame som var eldre enn ham drev og tok på ham her og der med skvis og tak. Ikke videre behagelig. 

Hvem denne damen var? Me, ofcourse. Jeg har da litt selvrespekt, og trøndermeg er som Brøndbo: Glad i rumpa mi! 

Hva skjedde med gjensidig respekt i form av trivelig roting og gjensidig klining og tasking? Toppers med rumpebeføling altså, men bare hvis du er sikker på at den andre parten VIL det. Merk: Vil det! Da er det både sexy og sjarmerende. Men vi damer er ikke en gjenstand objektivisert dit hen at det er bare å beføle oss som man behager. 

Husk det, neste gang du får lyst til å behandle meg som et brainless objekt: Jeg, og mange med meg, kommer til å ydmyke deg tilbake til du lærer å behandle damer med samme respekt som du behandler menn. Mange av oss har nemlig en plan klar i slike situasjoner, og iverksetter aksjon lærepenge dønn. 

Og vær ikke sikker. Neste gang kan det være en annen plan. Kan det være at DJ'en stopper all musikk, peker på deg og sier: "DU befølte nettopp en dame og DET er ulovlig, KOM deg ut!"

Kan det være, at du da vil føle at grensene dine er bittelitt tråkket over?
 

Hva skjer når klomsemamma wannabe superbollemamma?



 

Sola strålte og smilte fra blå høsthimmel. Jeg hadde puttet eplebiter i en pose oppi vogna før jeg trillet til barnehagen. Der lekte min søte lille trille med ball, og vi måtte sparke litt sammen med den ballen før vi dro hjemover de tre minuttene det tar å gå.

Men, "bæple?" Sjefen sjøl skulle da vel ikke ha noe "bæple!" Nei han skulle såvisst ikke sitte i vogna engang, han skulle gå! Og før vi gikk, smilte han verdens søteste "soon2be2yeayrsbutstillababy"-smil, så på meg med smaragdøyne do ya luv me mama?, og sa: "Bolle?"

 

 

Ah. Åh. Au mammahjertet mitt. Klart det måtte bakes boller. Middagen var ikke heeelt klar enda, så jeg satte igang med baksten. Glemte helt at vi ikke hadde nok mel. Ikke melk heller for den slags skyld. Og jeg fant fort ut at smøret var kun er bitte lite kapittel for seg selv... Shoppedagen er i morgen den.


 


 

Mens kjøttkakene putret i brunsausen (Ja: pose. In fact. Ikke engang Toro. Billigere.), og posegrønnsakene kokte sammen med noen poteter, lekte jeg altså superbollemamma. 

Ikke melk nei. Nei nei. Men da funker vel tørrmelk. Jøss! Hadde akkurat nok pulvermelk til 6 dl gitt. Og smøret.. en klatt fikk holde. En pose tørrgjær? Neh. Ta to du, murret skulderdjevelen min. Så satte jeg i gang og blanda ut melet og sukkeret i den lunkne supermammablandlingen. Må kjøpe kardemomme også by the way. Kardemomme!

 


 

Vipps. Ikke som med penger, men god gammeldags "vipps"; der var det tomt for mel, og jeg stod der med tykk vaffelbollerøre. Skapene måtte til pers, men alt jeg fant var noe sammalt opplegg. Jøss for en dag. Morgendagens handleliste ble lengre og lengre. 

Så fikk det bli sammalte boller da. Groovy mama.

 


 

Tenkte vi kunne bake disse bollene sammen etter middagen, minsten og jeg. Men da hadde han hatt en lang dag og var klar for sofa og tegnefilm. Dessuten ante han ikke hva det var mamma drev med. Han hadde bedt om boller, ikke klissklass.

Å bake ut "boller" med sammalt mel, er ikke lett skal jeg si deg. 

Og hvordan gikk det så med wannabe superhusmor?

Heldigvis er barna mine glad i grove polarbrød, for det ble jo ikke til boller, dette her, samme hvor mye de fikk etterheve..

Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli noen supertrouperduper wondermama; men barna mine får seg ofte en god latter. Og en god latter forlenger livet, så da gjør jeg barna mine en tjeneste hver gang jeg flauser meg ut. 
 

 

Dessuten er det ikke utseendet som teller vettu. Disse ..bakte dingsene... ble mer enn godkjent av sjefen. Han har nok aldri smakt så søte polarbrød. Og hva kaller han de bakte dingsene?

Jo: "Bolla, mamma, bolla!"
 

Les også: http://m.forbipolene.blogg.no/1476110875_10102016.html

 



 

 

Dagens FLAUSE: Slik sporer du opp meg i butikken 👏👌👈


 

 

Hun er ikke akkurat søt som sukker, der hun bumper gjennom butikken som en klumsete klæbb med en sånn derre blå handlerullekurv på slep etter seg. Det er liksom den tida i måneden da en kvinne blir ekstra surrete. Jernmangel kan man ikke akkurat kalle det, men, wellawell... noe er det.. ...som gjør at... 

....en kvinne utvikler merkverdige markeringsbehov.

 

Dette innlegget inneholder produktplasseringer, men er ikke sponset og aldri ment som reklame.

 

 

Ja, for hun der klæbbedama, det er visst meg det.

De stanser meg etter flere slalåmrunder rundt omkring i butikken og begynner å rote rundt i kurva mi. To ivrige butikkansatte, en ung dame og en like ung mann.

Hva i alle dager, tenker jeg. -"Kremt, hva er det?" sier jeg.

-"Har du hull i denne?" Sier dama og holder opp sukkerposen som snart skal bli min. "Hahaha" ler den unge mannen.


 

 

Jeg ser meg tilbake og de viser meg mine tydelige sukkerstriper gjennom butikken, der hvem som helst kan tråkke i mine spor if they like to. Hell like yeah, it's all over the god damned place!


 

 

En ungdom går og snappefilmer stripa mi, og folk ler. Men det som kanskje er flauest er at ingen ler høyere enn meg. Som en annen Koth, eller som hun med alle badedyrene i Charterfeber. Bare at denne dama her legger altså igjen spor etter seg så du kan finne henne. Ikke vakre hvite stener, som Hans og Grethe. Men sukker, for å være sikker.

 

 



 

Hva det blir neste gang? Vel jeg tenkte more like Oboy. Kanskje ris? Eller en flytende stripe. En stor kartong melk med et ørlite hull i vil gjøre susen. 

 

 

Poor some sugar on me anyway.

Sugar og jeg måtte skilles, og da var den nesten tømt. Delt med folket i butikken. Alle skal få, alle skal få. 

Og jeg ble venn med denne nye:
 

 

Til skrekk og advarsel: det er DENNE dama som er klumsete verre enn klæbben sjøl. Og til informasjon er hun ikke gravid heller, det bare ser sånn ut etter en real gluten-sprekk:
 



 

Bussjåfør tok saken i egne hender da det ble bråk i nattbussen


 

Nyhetssak. Disse damene laget svært støyende bråk i nattbussen mellom Trondheim og Stjørdal i natt 20.aug 2016. Da bussjåføren tok saken i egne hender ble det bare verre. Jeg presiserer at bildene er publisert med tillatelse.

 


 

De andre passasjerene i hele bussen kom ikke til orde da disse elleville damene i baksetet sang og ropte. Det begynte med rolig sang. Så gikk det over til rapping. Til slutt var hele bussen preget av ropesynging. "Forelska i lærærn ÅÅÅÅÅÅÅ, forelska i lærærn! ÅååååÅÅÅ! RRROOOOSENBORG RRROSENBORG RRROSENBÅÅÅÅÅRG!!", ropte og sang de bråkete damene.

Det utviklet seg til så intenst og høyt lydnivå, at det kunne være fare for at medpassasjerene mistet hørselen.

Da tok bussjåføren saken i egne hender. For da de kjørte forbi Malvik, greide han ikke å la være lenger. 

 


 

 

Først en liten gjettekonkurranse. Hva tror du bussjåføren gjorde?

1. Han stoppet ved et buss-stopp og tvang damene til å gå av bussen. Derfra måtte de ta taxi hjem, og nå er buss-selskapet anmeldt for hendelsen.

2. Han stanset bussen, gikk bak til damene og ropte like høyt som de sang: "Nå holder dere for faen kjeft! Jeg har hatt en lang natt, og dere har med å kun synge lav Celine Dion fra nå av! Og litt Marit Larsen!!"

3. Han skrudde på mikrofonen sin og sang med, slik en ekte bussjåfør med godt humør skal: "Ååå FORELSKA I LÆRÆRN, ÅÅÅ!"

 


 

JEPP, det stemmer. Riktig svar er nr 3! 

En ekte bussjåfør er en mann med så godt humør, at han ikke greier å la være, men synger med, takknemlig for partystemning, liv, røre og latter. 

Takk til fantastisk baksetegjeng og en super duper bussjåfør, som skal få seg 5 klemmer hvis vi ser han igjen noen gang. You rock!

 



 

Kvinne (36) fikk fobi, og ble aldri seg selv igjen



 














 

Skam deg, kvinne!

 



 

Onanerer du, sier du? I alle dager, kvinne. Noe så vulgært. Ja, noe så skammelig, at jeg som skribent faktisk nesten ikke kan SKRIVE det her. At du ..driver og ....tilfredsstiller deg selv... Gå og sett deg på skambenet, nei, i skammekroken og brenn på usynlig bål. 

Hva er det du piper om? At du har hørt ofte at menn "tar seg en runk"? At pornoen beregnet på dem står linet opp i dagligvaren foran både deg og barma dine?

..kremt! Jeg mente barna dine.

...kremt, ja men deeet...  det er vi vant til, kvinne! Sitt stille og ikke pip sånn!

Du har mange kallenavn, lady. Det være seg "hore" hvis du lar deg friste til å teste ut litt for mange retter på menyen før hovedretten inntas. Hva de kaller en mann i samme situasjon? Aner ikke.. 

Eller det være seg fisefin grå mus, dersom du ikke er spennende og sexy nok for mannfolka's skue. 

Skam deg i politikken, kvinne! Finn deg i hersketeknikker og inndirekte irettesettelser fra the man. Godta at samme hva du gjør, så er det FEIL, hører du?? Galt! Wrong! På vranga! 

For kort skjørt i møtelokalet? Billig horete! Spiller på sex! For langt skjørt i resepsjonen? Kjedelig! Grå mus! Ei mus er ei dame, forstå det da..  en dame har mye ved seg som menn kan relatere til ei forbanna lita mus.

Di lille mus. J**la feminist! Forbanna masetruse!

Piper det i deg igjen? Hva er det nå da? 

At du sier? Å, at du ser halvnakne menn i bare shortsen halve sommeren lang? Og hva så? Åja, du mener ingen av dem blir kalt hverken "horete" eller ""billig" der de sprader rundt med svett glinsende perlete hud og viser frem de....

...de?? I beg your pardon, kvinne, hva SA du nå? "De uidentifiserbare to vorteliknende tingene på de hårete brystkassene, vorter som ingen kan forklare deg hva er"??? Mens du må skjule de to matfatene dine...

Vel. Det bare ER sånn skjønner du. Litja. Søta. Hore. Tøs. Burugle. Masekråk. Mus. Tjukka. Bitch. Heks. 

Kjært barn mange navn hva?

Åh, hva er det NÅ da? Ikke mas sånn? Penger?? Gjelder det penger? Er "kvinnedominerte yrker underbetalt fortsatt i 2016 i forhold til mannsdominerte yrker"?

Neimen hysj nå da. Er det så viktig dette da? Trenger du så mye penger på alt dette jåleriet? Argumentene dine er både masete og irriterende for alle disse mennene som kaller seg hardtarbeidende okser. Menn. Gentlemen. Sjarmører. You name it. Ikke så mange navn, og kanskje ikke lenger så kjær, påstår du?

Jo, kvinne, jeg kan forstå at du også ønsker å lufte puppene i varmen. Skjønner at du også vil ha likelønn. Og det er definitivt forståelig at du faktisk ønsker respekt og ikke herskende teknikker slengt i trynet for hvert argument du prøver å rope ut i en verden preget av objektivisering av det kjønnet du er født med.

Men trå varsomt, lady. Ti litt og ta det langsomt. For husk, menn er akkurat nå i den fasen at de begynner å oppdage at det jo er kvinner som er det sterke kjønnet. Du må ta hensyn til det sjokket dette er, etter århundre med tåpelige og latterlige vrangforestilninger hva angår dette med reell styrke.

Ja for fakta er at all denne kvinnediskrimineringen brer seg ut til alt fra dyr til farger. Det ekke coolt å værra ei j**la ku. Men en okse? Yeee..  Og du skal være forsiktig med å digge fargen rosa. Blå, derimot: yeee..  Og ikke vær sånn ei høøøne da! Be a proud hane og gal som en mann!

Vær tålmodig, ærede kvinne. Du hardtarbeidende, gravide, tøffe, vakre, intellegente kickboksende fitness - dame. 

Du vet at du blir gjort narr av daglig. I form av objektiviserende magasiner i butikkene, der kroppen din står på utstilling til evig påminnelse om at det er alt en kvinne duger til. Mens du undrer på hvor de tilsvarende magasinene omhandlende menn, er blitt av... 

Du er klar over dette med forskjellsbehandling i politikk og toppledelse. Og du biter det i deg. Hver dag.

Men vær forsiktig med det svakere kjønn. Disse kroppene som så inderlig vel vet at det ikke er DEM som ville kunnet båret fram barn. Som så godt vet at det slettes ikke er DEM som har den verdifulle oppgave å kunne gi liv til et helt samfunn over kun et par generasjoner.

Vær varsom. Det er sjokk nok for dem hver gang de oppdager at en debatterende kvinne har mer vett i hue enn de noensinne kunne forestille seg at disse kroppene i bladene har. 

Det er overraskende nok for dem hver gang det går opp for dem hvilke stålkrefter som skal til for å bære frem en baby.

Ikke vær så sinna. Ikke pip sånn. For tenk deg hvordan det er å gå rundt i en selvoppfyllende profeti om å "være en den del av det sterkeste kjønn, det være seg menn", med en overbevisning om at muskuløs power er den aller viktigst styrken. Og så, plutselig, ut av intet, beviser kvinne etter kvinne innen idretten fitness, at også kvinner kan utvikle lik muskulær masse og power dersom vi VIL. 

Jeg kan ikke finne andre årsaker til at vi skal finne oss i alt dette fjaset, kan DU, kvinne?

For skjegget, vet du, skjegget tilhører mannen. Kun en mann kan sitte fast med skjegg i ei postkasse.

En dag, kvinne, slutter bålene å brenne. En nydelig dag, i våre oldebarn's verden, kan jentene våre endelig slappe av. Inntil da, slå villt omkring deg og finn deg ikke i det. Forsvar deg selv og det stålsterke kjønn du er laget av. Vis hvor smart du er. Utdann deg. Vær leder, og lær deg hvordan du håndterer hersketeknikker på den mest elegante måten. Be a LADY, og vær STOLT av det!

Jeg heier på alt det råe, tøffe, sterke ved deg, kvinne! Du har blitt tiet i hjel så mange ganger, at du ofte har ligget på fastland og snappet etter luft. Men hva gjorde du? Jo, du utviklet deg fra fisk til havfrue, for å kunne puste over vannet også, heller.  Du er tilpasningsdyktig. Du er rå. Du er tøff. Du er et så sterkt kjønn, at de kaller hele jordkloden her for "Moder jord. Husk det.

En mann kan så er bittelite frø i deg. Men DU er den ilden, lufta, jorden og vannet som rent elementært må til for å LAGE LIV.

Det er helt ok om du vil dele dette innlegget på internett. Jeg regner med du kjenner deg igjen i teksten dersom du er kvinne. Beklager i såfall den vulgære starten på innlegget. Nei forresten, hvorfor skal vi kvinner beklage alt og ingenting hele tiden? For søren, kjør på viralt som fytti. For om vi ikke kan stå for dette, hvordan kan vi da stå for måten vi fortsatt blir objektivisert og latterliggjort i denne egentlig kvinnedominerte verden? Sh@re, lady, proud from the woman heart.

 

(Slik jeg skriver i første del her, blir vi kvinner daglig omtalt og snakket til. Dette er hva vi må tåle å takle. Slik sett er hver dag en slags kamp for å bevise at vi er mer enn en "svak kropp". Mer enn et ubetydelig objekt. Jeg, Helene, skribent av denne forbipolene bloggen, ville aldri snakket slik hverken til meg selv eller mine medsøstre. Denne måten å tale på er herved kun brukt som eksempel på hva vi fortsatt forventes å finne oss i idet vi fekter oss gjennom 2106)

 



 

 

Jeg sliter voldsomt nå

 

Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.

For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.

så sa det pang.

Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power.
Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke. 

Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ....god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.

For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.

Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare... ...dumt, kleint og flaut. 

Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.

Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.

Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt...? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.

Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser. 

Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.

Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på...  

Be patience, pleace ;)
 



 

Til frieren som ringte meg på face i kveld!


 

Du som nettopp ringte meg på facern;

Først ble jeg glad. Gøy assa. Næh så sprekt og coolt!   Saklig...

Jeg sa det til deg, at jaggu er det ikke mange igjen av disse jeger-mannfolka, nei..  Du sa du hadde funnet meg på ei eller anna singelside på face, og at du fant meg tiltrekkende. Jeg prøvde å forklare at det er make up. Ja og så snakket jeg litt om at jeg ikke er vant til menn som er så inn i hampen på banen...  Du fortalte at du er uredd og usjenert.

Så syntes jeg det begynte å bli ....vel .... WEIRD...

Du bombaderte meg med spørsmål med en ensformig tone i stemmen, og jeg befant meg plutselig i et jobbintervju.

Jøss. Du viste deg å være en type av en viss anelse too dominant kinda guy. Jeg fikk følelsen av å være et, i dine øyne, slags objekt som du skulle eie.

Det var spørsmål som: "Kainn du svar mæ spesifikk på det som angår det faktum om du date andre akkurat no? For det kan æ sei med ein gang: æ e itj den som dele!"

Jeg sa: "Det her minne om asberger."

Du sa: "E det SÅNN du tar imot beundreran dine???" 

Jeg sa: "Æ mente det jo ikke ille. Har bipolar sjøl da...  og beundrera? Har ikke mange av dem æ vel, såvidt æ vet!"

Du fyrte løs i din private debatt. Spørsmål og merkelige påstander om meg som person. Rude. Very rude.. 

Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt nebbete. Ingen kommer her og pirker borti frihetssonen min akkurat nå altså. En ting er flørt og date, men sånne lovnader gjør man i kjerka!

Så kom spørsmål som: "E du impulsiv?"

Jeg svarte at jeg var så impulsiv som overhodet mulig med to barn og greier da... 

Så ble det direkte ubehagelig.

Du sa:"Du misforstår! Det e sånn at æ fant dæ, synes du e tiltrekkende, og du kan svar på om du vil møt mæ!"

Jeg forklarte deg at jeg er ei dame som er FRI, og som er sterk verbalt. Som overhodet ikke passer inn i noe slags forhold. At jeg ikke er noen slags nikkebarbiedukke, men heller sterk mentalt og ganske kvass i meningsytringene mine. Du påstod at det er du også, sterk som bare det, men kanskje "lurere enn meg og holder mer tilbake" ...whatever that means...

Så ville du på ny vite om jeg hadde noen andre i kikkerten.

Jeg forklarte deg at jeg såvisst ikke trenger å svare på alle jobbintervjuspørsmålene.

Jeg sa:

"Du.. vi dropper det. Finn deg ei sånn derre nikkedukke, du totalt fremmede som jeg aldri har møtt eller prata med før...!"

Så la du på.

Og jeg lo. 

Ikke visste jeg at kosekvelden min oppi sofaen her skulle ende med en diskusjon med en fremmed dude omkring singellivets ekteskaps jobbintervju, der jeg måtte forklare og minne på at jeg strengt tatt bestemmer over meg selv. 

Jeg tar herved tilbake mine tidligere ønsker om en jegermann fra Steinalderen, på direkte jakt i front, med klubba si og kvinnesynet sitt deretter...

Bare øøøøørøittegrann forvirret her i kveld. Hoho. Og til andre reveenka-friere: ikke misforstå, drømmemann, ring meg GJERNE, og vær på'n som fy. 

Men please'a ....ikke prøv å FANG MEG! 

JEG ER:  EFF ÆRR IIII :  F R I !

Du, jeg ....og det forbanna dyret.. 🐾 🐮🐾🐴🐾🐻🐾


 

Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger "It's an animal city.." Og det er som om bygdadyret tror at sangen "fancy" handler om det selv. "I'm so fancy, you allready know.." rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i "it's raining gossip!"  ...vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen...

...ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre. 

I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere: 

Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.

Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt... Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.

Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)

Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller. 

Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!

For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv. 

Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?

 Yeah, bygdadyrets old habits... hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.

Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.

Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.

Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen "Smisk for å bli godtatt". Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city's bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med? 

For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler. 

La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.

Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre's liv..

Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.

 

Fra Pippa Middleton til Vaske Middleton


 

Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?


 

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: "Pippa Middleton". "Hva sa du, mamma?" Hvisket Mathias. 

"Jeg sa Pippa Middleton..."

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

"Æææhææ! PUPPA Middeltånn!"

"Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA"

 


 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : "Mum! Mummy! Your name is PIPPA???


 

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en! 

Heftig latter

.....jeg fant ut noe som burde vært scary i kveld!  LOL!


Jeg er av typen som synes det er hysterisk morsomt å se på sånne You tube klipp av folk med ekstremt rar latter. Da ler jeg så jeg hikster. Og det har aldri, inntil i kveld, falt meg inn at de jeg ser disse klippene sammen med, skuler humrende bort på meg der jeg ler høyere og høyere av de derre rare latterene.

En gang så jeg et program på TV med skjult kamera der de lurte folk på blind date med at blind daten hadde en hysterisk snål latter som den uvitende andre delen av daten skulle deale med. Jeg holdt på å ramle ned av sofaen. I sånne tilfeller ler jeg så intenst at jeg får kramper i magen. Det heter så vakkert "latterkrampe". Men ved nærmere ettertanke det ikke noe særlig videre "vakkert" over de krampene mine.

Vakkert og nydelig er det at jeg enda, i en alder av 35 år, ikke har tisset på meg eller laget andre lyder enn orale kneggelyder under laughing take off. Men selv om det føles ekstatisk fint inni meg, når jeg ler, er eller høres jeg hverken fin, vakker eller nydelig ut der jeg krøker meg sammen i ekstasen min. Dag ut og dag inn. For jeg er jo blitt så sabla lykkelig av de tanketeknikk-metodene jeg har brukt for å holde mitt nå leende hode over vannet, at jeg ler høyt flere ganger daglig.

I kveld satt jeg alene i sofaen og så TV. Som vanlig var det noe som ikke var komisk ment, men som jeg greide å fantasere meg frem til, som satte i gang latteren. Med ett var det Ravi og jeg: Ut av meg sjæl kunne jeg tydelig høre lyder mer merkelige og snåle enn alle de rare latterene jeg hadde hørt og sett på TV.. Lydene "HA HA" ble snudd på hodet til noe slags kneggende "AH! ÆH! ÆH! Æ! Æ! A!" ...og slik fortsatte det. 

 Nå begynte jeg å le av meg selv, og den høye C tredte inn mitt ristende latterlandskap. Jeg innså at latteren min har mange forskjellige skalaer. Mange personlighetstrekk. Men ei greie gikk igjen. Nemlig VOLUMET! Volumet, mann! Det tok jo helt av! Og satt sammen med gjespeoppdagelsen jeg gjorde for noen måneder siden (Er du from the 80's? Gap til speilet og tell amalgamfyllinger...) blir jo dette en vandrende katastrofe. Jeg prøver å huske hånda foran munnen ved gjesping, men har aldeles ikke tenkt på dette ved kneggende gapende latterkramper... shit! 

I kveld forstod jeg at jeg er en av disse snåle latterkrampene jeg har sett på skjerm. Og jeg har ikke tenkt å holde kjeft for det. Nå nei, nå har jeg sååå mye mer å le av nemlig. Min egen deilige skjult kameratiserte nerdelatter.. Bye bye You Tube og skjult kamera; I've got my own private LOLshow 👅


 

Eventyret om Bygdatrollet

Dette er eventyret om kusinen til Nett-trollet: bygdatrollet Amøbine. 

Det var en gang et søtt lite bygdatroll ved navn Amøbine. Hun hadde bestemt seg for å flytte til byen, der hennes bestevenninne Jantemartha, bodde. Bygda Amøbine bodde i, var rimelig oppspist, så hun la på vei sin ferd nedover dalene, og innover markene mot byen. Da hun kom frem, banket hun på døra til sin venninne, slapp inn, og fikk bo der. 

 


Det eneste Jantemartha ville ha i husleie, var sladder. Slesk, ondsinnet, deilig, velsmakende sladder om folkene i den lille byen.

Allerede samme kveld startet bygdatrollet Amøbine i sin ny jobb som sladderhank. Hun banket seg inn, dør etter dør, og satte seg ned på sofaer og stoler, ved bord i stuer, hos byfolket. Et søtt lite troll fra bygda var slettes ikke å forakte som venn, så de åpnet seg og fortalte, og serverte kaker og boller.

 Men hver kveld da Amøbine kom hjem med sladderet sitt, var ikke Jantemartha fornøyd med det hun hørte. Det var for kjedelig. For vennlig. Så Amøbine bygdatroll begynte å finne på ting. Hun løy. Fant opp overraskende, spennende og fæle greier om folk, slik at Jantemartha kunne ligge å vri seg og godte seg i heslig latter, kveld etter kveld. 

Det ble en vane for bygdatrollet dette med å finne opp sladder og fortelle videre. Hun begynte å servere sladder og løgn hos byfolket også, ikke bare hos JanteMartha.

Dundrende på dør etter dør, trengte hun seg inn i varme stuer, jafset i seg kaker og boller, og drakk så mye kaffe at hun pratet altfor mye. Hun var ikke lenger lita og søt. Men hadde spist seg stor, svær og løgnaktig stygg.

Byfolket ble klokere, etterhvert som de lærte å kjenne det store stygge trollet. De sluttet å servere henne kaker, kaffe og boller, men ga henne spinat og vann. For, å stoppe henne ved døra, det gikk ikke, hadde de erfart.

De satt stillet og lyttet, og fulgte henne vennlig til døra. Feige Jantemartha fikk bare løgn å fare med, og ingen trodde på henne heller lenger. De to sladderhankene ville være interessante, men interessen dabbet av, fra slitne byfolk.

Bygdatrollet krympet, og ble ikke bare lita og nett, men bittelita og stakkarslig. Jantemartha ble gammel svak, sengeliggende og ensom, mens Amøbine løp fra dør til dør og spiste bare spinat og drakk vann. 

En dag glemte hun seg, bygdatrollet. Hun gikk ut i dagslys. Midt på torget slo hun sprekker. Sannheten tøt ut gjennom alle de grønngule sprekkene, og hun sprakk. Alle byfolkene til stede fikk grønn trollgugge på seg, som de straks renvasket av seg. Ingen ville vedkjenne seg skapningen som hadde sprukket i sollyset, og de vandret videre mens de ventet på neste bygdatroll. For noen måtte jo ta seg av stakkars syke gamle Jantemartha...

Og Amøbine's fetter Nett-trollet, dukket liksom aldri opp det. Det var feigere enn feigest, og turde aldri vise seg. Fantes det i det hele tatt?

Byfolket tvilte, mens de tok av seg renvaskede grønn troll-gugge-klær, og gjemte dem bort oppe på sine loft, der Nissen på lasset kunne gnage litt på dem.

Snipp, Snapp, Pluto og Donald, vips var eventyret om bygdatrollet aldri slutt, men varte evig. Gnagende evig. 

 

Skrevet av Helene Dalland, 2015.

Ditt hårtroll!

Det jeg nå skal skrive om, hendte i går. Og i går sa jeg til meg selv: Jeg skal IKKE, I K K E, ICKHHEE, blogge om dette. Jeg kan ikke finne nok selvironi til å kunne skrive om dette...   Men dere vet, tiden leger alle sår, og i dag pekte min stolthet nese av meg i det den lo så den ristet av selvironi og alle ironiens venner. Velkommen til mitt innlegg om en tassi ved navn Hank.

Det var i forigårs jeg først fikk øye på han. Oppe i kjøkkentaket drev den og surret faretruende likt et svært tovings hårtroll med slemme slemme planer. Minte meg på om ondskapen selv. Jeg krøket meg i stille grøss og skulte opp i taket med høye skuldre. Hva i alle dager? Før i tiden hadde jeg hentet det første og beste å myrde styggen med, og gjorr kortes mulig prosess med et: "Hah, got you looser!" Nå frøs jeg fast i redsel og kjente det kilte frykt i hele den tåpelige kroppen min. 

Det skulle gå et døgn innen jeg så han igjen. Jeg satt på soverommet og matet Even med melk da jeg fikk øye på et velkjent hårtoll inne i mitt walk in closet. Hank surret i kjappe sirkler der inne, og så nok ned på meg fra sin takhøyde..

Da Even hadde sovna, henta jeg kjøkkenspayen. Nå skulle han gasses i hjel, hanken! Nuh! Der var han. Han knitret med de heslige hårlignende føttene sine mot klesskapene mine, og han var kommet inn i soverommet nå. Jeg hadde  nok en gang fryst til is i ren panikk, og nå skulle min fobi nå nye høyder. 

Jeg sprayet, men dette er jifstråle av tynn type. Jeg bomma, og i samme øyeblikk angrep ham meg! Rett i fleisen! Et kjapt hårtroll rett i fleisen! MIN fleis, full av heslig mygghank. Jeg kunne ikke hyle heller, da min lille baby lå og sov der inne. I det hele tatt var i hus. Jeg måtte være stille. 

Jeg føk sammen og løp ut av rommet i en sabla fart. Med fobi, panikk, skrekk, frykt og angst, alt på en gang. Og jeg var rådvill. Jeg måtte jo sove der inne! Kunne ikke kille it heller nå, da angrep den meg jo.

Jeg listet meg igjen i bøyd posisjon mot den åpne soveromsdøra. Igjen med svære øyne og verdens høyeste skuldre. Måtte lokalisere den, men turde nesten ikke. Med hodet lavere enn hjertehøyde, og et ransakende blikk opp, ned, hit og dit, måtte jeg ha vært litt av et syn. Ikke et syn jeg helt kan stå for ovenfor barna mine om noen år uten å bli ledd av. "Maaaamma daaa!"

Der var den! Som med en stille creepy beskjed, hang den i taket rett over puta mi. Den hadde tatt over kåken min!!! Den jæveln! Den eide hjemmet mitt og den eide meg, jeg var trakassert og terrorisert. Noe måtte gjøres, og det innen jeg sovnet!

Hvem skulle jeg ringe? Klokka var sent på kvelden, og jeg måtte faktisk snakke med noen som kunne roe meg ned fra dette unødvendige Hankdramaet... Jeg visste at min kompis og far til mine barn var våken. Så jeg ringte Tore.

Tore forsøkte å overbevise meg om at Hank kom til å stupe snart, siden han sikkert hadde fått litt jif i seg. Det pep i meg som om jeg var 5 år og trodde det lille dyret kunne drepe meg. "Det e et kjæmpesvært insekt, Tore.." nærmest småropte jeg. "Æ e faktisk pizzredd altså, æ tulle ikke.."

Tore hadde selvfølgelig vansker med å holde latteren tilbake. Hadde mamman til barna hans blitt ei pingledingle? Fattet hun ikke at de kilende klitrende mygghankbeina ikke kom til å ta livet av henne? Kjente han i det hele tatt denne dama??

Med Tore i andre enden og ståpels over hele kroppen, så jeg mitt snitt til å lure meg inn på soverommet og ha igjen døra da han svirret seg opp på veggen i gangen, og satte seg der som en annen konge. Men utenfor soverommet iallefall.

Og jeg tuller ikke, i natt sov jeg dårlig. 

Her er han. På bildet under her. Fant han bak sofaen her i kveld. Så Jifen må ha fønka fett visstnok.

Ja jeg vet, det er helt utrolig... man sant desverre, jeg har blitt ei pingle på "gammeldagan! Når jeg tenker meg om hadde jeg en lignende kamp med en svær vindusedderkopp for noen uker siden.. Oppførte meg som om Eddie kom til å hoppe på meg hvert sekund. Hva er det som skjer, har fobien begynt å tygge litt på meg? Håper det er noen hormonelle greier jeg kan skylde på, dette. For hva om neste sommer er en knallsommer som bringer med seg masse insekter og trenger dem inn her hos oss? Synes jeg ser for meg jeg selv gå i dekning i flere timer om gangen.. 

I kveld skal jeg uansett legge meg og sove i fred og ro. God natt fra meg. Måtte surresataner, nattas djevler og hårtroll holde seg unna.. 


 

Flausetabbekrise ...den derre kjolen!




 

Hvordan skulle det gått med meg desom mine foreldre ikke hadde lært meg selvironi.. Så bra jeg ikke er kongelig eller noen annen important.

Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.

Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en "bare det-dag". 

 Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans.  Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.

Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do'es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.

Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ....nærmest ...innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt. 

Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk. 

Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. "Du. Du Hahaa. Du har kjolen.... oppi. Baki. Haha.."  

Akkurat på "bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen" hadde jeg pakka kjolen "oppi baki" der inne på "den magiske dassen".

Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side. 


 

SAY WHAT, MAMA?


I dag ser det ut til at jeg må hive meg på en trend her. De siste dagene har jeg ivrig fulgt den nye og flotte bloggen til  kona til.blogg.no. Hun fokuserer litt på dette med oss voksne som prøver å snakke engelsk iblant så barna ikke forstår, og jeg humra litt gjenkjennende da jeg leste om dette med å gi jernet for å huske engelsk fra en svunnen tid. 

Tore og jeg snakker Trønderengelsk, engelsk med input av noen erstattende norske ord i mangel på engelskkunnskaper, og noen ganger glemmer vi å hoppe av den engelske samtalen i det vi kommer inn på barnevennlige tema. I stedet fortsetter vi å jabbe det mixa språket våres inn i disse "ufarlige" temaene. Vi prøver classy å høres ut som folk fra Hollywood, med proff filmaksent og hele pakka. Samtidig er vi glade for at ingen andre voksne driver å fluer seg på veggene våre akkurat når vi har amerikansk filmshoot med bambuspraten vår foran 2 små flirfulle øyne langt der nede, samt to store babyøyne.

Akkurat dette med å glemme å peile seg inn på norske ord, skjedde i dag. Da vi hadde en trivelig hentesituasjon hvor lille Even skulle bli med storebror og pappa på guttedag.

Tore og jeg satt der og kakla noe engelsk skvip som Mathias ikke skulle få med seg, og vi glemte altså å tone oss inn på norsk trønder, i det jeg skulle fortelle Tore om at formen min ble så mye bedre etter jeg jogga i går, og etter at Monica var på besøk. Å uttale engelske ord kan være en utfordring for oss fra 70 og 80-tallet. Så jeg sa: "...and then I felt better after I "djåøgded" yesterday. Yeah and after her visiting me"

Tore satt som forstenet og bare glodde på meg med tallerkenøyne. Så utbrøt han høyt: "....you DRUGED yesterday???!"

-"No I JOGDED yesterday, and I don't know how to say it! Jogg, jogged, jogging, you name it. Say what?"  Så braket det løs med altfor høy foreldelatter, og to smilende små gutter sin lille uforstående humring. Tror vi iallefall. At eldstemann ikke forstår bare biiiitte litte av det engelske skvipet til mamma og pappa...  

Din tur, kona til ;)


 

Big big booty på "joggetur"! 😀😤💪


 

Mamma mia altså, jeg har noe å tilstå. For mamman min skulle passe lille Even i dag, så jeg kunne få jogget en tur. Poker face dro altså ut på ferd tidligere i dag med sin big booty for å pump it litt. Men jeg møtte en del fristelser på turen som gjorde dagens joggis annerledes enn vanlig. Jeg skal fortelle det her. Nå. 😕


Først møtte jeg Kasper og Adrian. Kan ha vært mellom 10-12 år de to, jeg turde ikke spørre. Men det er assa såå lenge jeg spilte fotball på ei digg gressmatte.. Say no more  

 


Så er det denne benken da. Hver gang jeg varmer opp forbi denne, er det så fristende å slenge seg nedpå litte... ligge der og se på himmel'n og nyyyte livet...

..så i dag varma jeg opp her i sola på benken...


Har lest at det er in å gi trær en klem. Ja jeg vet ikke hvorfor. Men at det skal gi en slags ro eller noe..  så jeg testa det i dag da. Ble litt urolig av det. Sånn i tilfelle noen så meg klemme et sandskogtre da. Kremt.

Godt i gang med joggisen ble jeg så skremt av denne fjæra at det pep litt i meg. Iik. Trodde det var et dyr..

 


...så jeg roa ned med litt lek jeg. Klatra litt og sånn.


Egentlig beregna for ungdomsskoleelever dette skjønner jeg. Altfor vanskelig for meg.


Så fikk jeg meg ei foxy venninne. Hun heter Foxy og er kjempefoxy. Skal alltid hilse på henne hvis jeg ser henne heretter. 


De neste fem årene kommer jeg visst faretruende til å nærme meg 40årskrisa. Hva gjør man for å unngå slik krise? Jo man henger litt med Emil, Sander, Thomas og Tom på 16 en stund, og later som om de ikke synes du er helteit. Noe de garantert synes. Og akkurat i det krise blir ei svær kvise, undrer de på om du er helt i water... Og midt oppi det hele, mens man vet at det har man jo papirer på at man slettes ikke er, later man som om man er 16 år noen minutter. Selv om  man kunne vært mamman derigården. De minuttene drar alderen din ned ca noen år.. Kan du tro ja, men jeg skal love deg at de minuttene bare får deg til å føle deg eldgammel 😳


I tvangstankebakken min (siste bratte bakke, nei, eneste bakke. I tvangstankebakken er det ikke er lov å stoppe) , stoppa jeg for aller første gang. For å filosofere i 20 sekund. Om hvorfor hundeeiere må ha med seg miniposene sine, bøye seg og plukke bæsj.  Når hesteeierene ikke må ha med seg søppelposer og spade? For å hoppe ned av hingsten eller hoppa, og plukke opp dette her sånn... 

Ah! Dagens joggetur var spennende, og jeg møtte mange koselige folk jeg aldri har møtt før. Det er sant som de sier: Alle fremmede er potensielle venner.

 

Fylla sett med edrue øyne 👀😃😄😅

Jeg publiserte denne skildringen av utelivet sett fra edru hold, på facebook i mai 2015. Versegod;




 

Helene's flauser: Slottsnarren


 

Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo's solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet's goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: "Jeg tigger ikke!!!"  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:"Æ veit det. Ska bærre toill litte..." Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: "Kain få komma inn hahahaaa"  Vakten pekte mot slottet's høyre side og sa: "Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der.." 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 


 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:"Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??" 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet's hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!


 

Helene's flauser: stupid stagediver

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie "kleine dater" inn i denne, som heter "Helene's flauser". Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som "satte seg".

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: "Sure this is okay?" Hun smilte og lo idet hun svarte: "It's your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go"

.....of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi "Norwegia  youths"  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: "...can you tell us a bit about Norway?"  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: "Have you learned any Russian words?" Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: "Babuschaaaaaaa!!!" ...så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville "fortelle om" , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen...