Fra pingle til tøffing.

 

Jeg kunne løpe i ekstase, med tårene flagrende til sidene, mens jeg tenkte på deg.

Jeg løp i regn og vind, mens jeg tenkte på at DU, du ble min store og endelige helbredelse. At DU, du er superdyktig og i en klasse for deg selv.

Jeg skulle skrive det. Skulle hedre deg. Løfte deg opp så alle fikk se.

At DU, du er helt helt rå!

Men tankene raste avgårde, og det var såvidt jeg landet på flystripa oppi topplokket mitt, hver uke. Bare såvidt.

Jeg var midt mellom 25 timer med EMDR fordelt på 8 måneder med intens hardjobbing. Det var en eksentrisk opplevelse, og det var lyn i hodet mitt. Å lande på et blogginnlegg var iblant ikke mulig.

Men jeg var i trygge hender.

Du så meg.

Du så meg grine noe så helt vanvittig ukontrollert. Du satt der da jeg ikke kunne kontrollere kroppen min, da rykningene var utenfor min egen makt.

Du så meg da jeg ikke greide å holde latteren tilbake, og du hørte på de latterlige hendelsene som innimellom slagene fikk meg til å le.

Så.

Så ga du meg en klem denne uken, og behandlingen var over.

Jeg håper du vet.

Håper du vet hva du har gjort for en bragd.

For en forandring i vår hverdag du har bidratt til.

Jeg var proppet med traumer. Stressa, gråtende, irriterende irritert. Det var ikke hyggelig, tro meg, det var ganske kjipt.

Nå er det borte, og det kan aldri mer komme tilbake. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er ikke sint mer. Nei, jeg er ikke lenger den jeg var, og livet er fantastisk å våkne til, hver soloppgang livet gir meg.

Før jeg møtte deg, våknet jeg med et sjokk hver morgen. Livredd.

Det var så vondt, og jeg forstod ikke hvorfor jeg skulle ha det sånn, eller hva som i det hele tatt hadde bragt meg dit.

Men du kan jobben din. Du er en modig dame som jobber på DPS Stjørdal, og jeg ble henvist til deg av en like modig mann som også jobber der. Før det var det en klok lege som henviste meg til ham.

Og her sitter jeg med et nytt liv.

Det tok ikke en time.

Ikke ei uke.

Ikke et halvår.

Nei det tok et par år.

Og nå.

Nå gleder jeg meg til morgendagen. Jeg gruer meg ikke, slik som før. Jeg virkelig gleder meg.

Og når jeg snakker med andre, greier jeg å lytte. Greier jeg å vente, og sortere bort det som kanskje ikke var så lurt å si likevel. Greier jeg å være oppegående, og bruke hue.

I nuet.

Nuet er ikke farlig mer.

Det står ikke om liv lenger. Det er ikke travelt. Jeg kan puste, ja jeg virkelig kan puste.

Så jeg tenkte bare.

Å si takk.

Tenkte å sende ut en takk til to ansatte ved DPS Stjørdal, og til fastlegen min.

En takk av hjertens gull til dere, dere som har gitt ungen min og meg en glad og lykkelig hverdag. Dere som drysset magisk støv over oss, og fikk tannhjulene i våre liv til å funke for fulle mugger.

Det er ingen lønn i hele universet som kan gi dere betaling for hva dere har gjort. For mitt nye liv. Vi som får oppleve EMDR behandling, vi vet det hver eneste dag, resten av livet, at ingen penger i lønn kan måle seg med hva dere har gjort for oss

Nå er det over, og livet starter for første gang. Ikke da jeg var lita jente. Ikke da jeg var ungdom. Ikke da jeg ble voksen.

Men nå.

Nå starter livet som jeg har fått av dere.

Pingle er hva jeg var. Hverken mer eller mindre. Og det er ok å skrive det, for det har jeg bestemt. Nå er jeg den tøffingen jeg aldri trodde jeg kunne bli.

Takk er et ord.

Og i det ordet legger jeg all verdens lønn, all gode karma, all godhet og gyldne tanker.

Aldri glem hva dere har gjort for underverker, dere 3 ansatte i helsevesenet som gjør mer enn jobben innebærer. Jeg skal huske dere hver eneste time min bioklokke tikker avgårde;

 

TAKK °•○●♡●○•°