Blogger fikk dekket utgifter til PC av NAV



 

"NAV Stjørdal innvilget PC for bipolar blogger."

Hva kan andre kommuner i landet lære av dette?

 

I Stjørdal kommune jobber freshe nytenkende mennesker som velger å se potensiale hos sine brukere. 

I denne saken har de dealet med ei bipolar dame i årevis. Vært der for henne i opp og nedturer; og sikkert klødd seg i hodet mang en gang. 

Så viser det seg at hun liker å skrive. Ja, hun elsker å skrive. Oppretter blogg og skriver i vei. Lager en reportasje for lokalavisa som i old days, og fortsetter å skrive på bloggen. Det er dette hun ønsker. 

På grunn av diagnose bipolar 1 ble hun tidlig ufør. Men hun nekter å slå seg til ro med det, så hun skriver videre. Ramler innom 3.plass, 4.plass og 10.plass på topplisten, og snubler innom en god morgen på TV2. Ingenting er planlagt; det bare blir sånn. Et lett og luftig ord er "tilfeldigheter". "Jobbing" er et litt tøffere ord. Noen ganger er arbeid morsomt. Noe man danser seg ut av senga til, om morgenen.

 

Det kommer frem på et møte med to spreke damer fra NAV at den ivrige skribenten blogger alt per mobiltelefon. Taster og redigerer bilder på mobilen. Møtet gjelder noe helt annet, men:

"Helene vi leser bloggen din, og mener at du skriver bra. Hvis det er dette du ønsker å satse på, så må du huske på at blogging er å anse som et yrke nå. Siden du også har mulighet til å frilanse for aviser, .. vel, burde ikke du hatt en pc?"

 

Det stoppet ikke ved en søknad om pc. De tok meg med på møte hos Proneo. De så meg. Så meg som akkurat den jeg er, og de aksepterte meg for å være der jeg er i livet nå. 

Nede på kjøkkenet står en splitter ny pc til lading. Jeg smiler hver gang jeg går forbi den, og kan ikke tro det er sant. For hva skjer når NAV ser ressurser hos et menneske fra laveste trinn på rangstigen? Hvordan føles det å bli respektert og hørt, når du er vant til vanskelige forhold. Da griner du av glede og begynner å løfte haka i ren arbeidslyst. Med nytt verktøy fra NAV Stjørdal blir livet mye lettere fremover. 

 

Ok så har jeg bipolar 1. Jeg rømte fra tvangsinnleggelse som 18åring, og fikk elektrosjokk samme året. To psykoser har jeg hatt, og jeg har ramlet innom erfaring etter erfaring på veien hit. Blitt klok, og prikk riktig medisinert. Min utdanning var av den mer heavy type praksis. Min utdanning tok 18 år, og den kostet meg rubbel og bit. Alt jeg maktet, og alt jeg hadde. Noen ganger holdt jeg nesten på å gi opp. Andre ganger aksepterte jeg nesten at jeg hørte til i en krok under nederste trinn på rangstigen. Lokalsamfunnet var nådeløst. Rykter og fordommer nådde meg mange ganger. Jeg vet godt hvordan det er å være upolulær og misforstått; og sånn really? Well, I could'nt care less today.

 

For i kommunen der jeg bor, jobber to damer som ikke bryr seg om svada som stygge rykter og bygdadyret's kusine bymonsteret. De ser meg inn i øynene mine og velger å bestemme selv hvordan de blir kjent med dama bak blikket. Det å innvilge en søknad om nettopp det verktøyet som booster skrivingen min til et nytt nivå, vil jeg kalle moderne kompetanse. Vi med psykiske diagnoser vil gjerne også være med ut i verden om morgenen. Vil bidra vi også. Men vi bidrar annerledes. Det koker av kreativitet, og hvis vi får tilrettelegging i samfunnet, kan vi gi dere innblikk i virkelighetens bakside. Der gjemmer det seg fantastiske idéer som vi har oppdaget i diverse tilstander. Jeg glemmer aldri min siste psykose blant Østmarkas enorme trær og inne bak lukkede dører. Jeg behøver å skrive i ettertid, for det skjedde noe forløsende med hue mitt de ukene der. Jeg trenger å kunne jobbe i framtida. Med foredragsholding, skriving, blogging og forfatting.

 

Jeg vil være med jeg også. 

Men jeg vil være med på min måte.

På min del av karusellen.

I den båsen der jeg selv vet det er riktig for meg å være.

Akkurat det forstår de som jobber i kommunen der jeg bor. Oppfølgingstjeneste, NAV, familieteamet og DPS. Jeg opplever en tilværelse i møte med eksperter som får meg til å grine av glede, kjenne arbeidslysten sitre, og senke skuldrene i lettelse. Bipolare følelser behøver ikke å være negativt. Tenk at det jobber folk i denne kommunen som er så up to date at de FORSTÅR det! 

 

Men man må ville det. Man må jobbe for det. En kan ikke bare søke om en pc. Man må kunne dokumentere at det er grunnlag for det. Og sånn helt ærlig så har jeg jobbet gratis med denne bloggen i 2 år,  inntil forrige måned da jeg fikk min første lønning som toppblogger. Det å søke om pc føltes riktig for meg til slutt. Jeg forvalter økonomien i huset på en prikkfri måte, handler aldri alkohol, nikotin eller godteri til meg selv. Jeg lever på lavkarbo og kjøper hår og hudpleie billig og på salg. Dette vet damene på NAV. Hvis jeg hadde unødvendige utskeielser som 2 much sugar, alkohol eller nikotin, hadde jeg jo måttet kuttet ut dette, og så kjøpt pc for de oppsparte midlene jeg satt igjen med etter noen måneder. 

 

Gjensidig respekt er noe begge parter i denne saken har skjønt.

 

Til andre kommuner i Norge: Hvilke kvaliteter ser dere hos den scizofrene mannen dere følger opp? Kunstner? Er det pensler og papir han behøver? Et kunstnernettverk? Hvor og når finner dere gløden i øynene hans?

Hva med hun med ADHD som har gjort alt for å bli rusfri, men står på bar bakke? Er det musikk som vekker glimtet i øynene hennes? Er det innspilling av tre låter hos et lokalt studio som vil kunne være starten på resten av hennes liv?

 

Å tenke utenfor boksen vil gi deg muligheten til å pakke inn hele boksen i fargerikt papir.

 

Vi er ikke som alle andre. Ingen kunstnere, forfattere, artister eller dansere er som alle andre heller. Sånne som oss faller litt utenfor. Så kom og ta steget utenfor for å møte oss. Det bør være gleden i å jobbe med mennesker slik som dere i NAV gjør: å plukke et ugress fra grøftekanten, strø på noe magisk utradisjonelt, og forvandle blomsten til en orkidé.

 



 

Hva skjer når ei med bipolar glemmer morgenmedisinen sin?



 

Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah. 

 

Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don't care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah. 

 

Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.

 

Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på. 

Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag. 

 

Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.

 

Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser - begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr! 

Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids - Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk ...og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium. 

 

Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!

Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden. 

 

Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele. 

 

Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.

 

I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.

 

Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.

 

Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery ;)

 

Å holde seg frisk fra bipolar er en heltidsjobb. Men lønna er høyere enn himmelen.

 


 

Det er personig, men ikke så privat. For det handler om gåter å løse, og koder å knekke. Den dag i dag skammer jeg meg ikke så mye som et støvfnugg over diagnosen jeg lever med. Selv om den mang en gang var en forbannelse, kan jeg ikke nekte for at den nå har vært en eneste stor gave i 6 år. Bipolar 1 har blitt min beste venn. 

 

Det var en tid jeg var så lost. En lang periode. Jeg var trist og ensom i hjertet mitt. Stappfull av fortvilelse og sorg, og med en egen evne til å la folk tråkke på meg som de ville. Jeg hadde falt, og livet mitt var knust i fillebitet. Så syk som jeg hadde vært av bipolar 1, var alle muligheter rent bort som sand mellom hendene mine. Det var påskehøytider hvor jeg søkte evig søvn, og 17.mai'er hvor jeg låste meg inne og sank ned i sofaen. Mitt jeg var min skam. Jeg gadd ikke å bli spurt høflighetsspørsmålene "Hvordan går det?" og "Hva gjør du for tiden da?" For det hadde gått til helvete, og alt jeg gjorde var å klamre meg fast til jordkloden. Jeg var ikke en del av morgenfolket. Ikke en del av samfunnet; og ei heller en del av meg selv. 

 

Da jeg reiste meg opp og børstet støvet av ruinene, hadde jeg blitt vant til å bære på tristhet og skam, og for hver dag som gikk puttet jeg det lenger og lenger bak i ryggsekken min, mens jeg dyttet nedi ny selvtillit og fresh tankegang. Jeg tillot meg å bli både sterk, grensesettende og tydelig. Nå var det nok. Hvorfor i huleste skulle jeg drive og finne meg i rykter og fjas, og samtidig være groundlooker bakketitter i evig skam? 

Det er ikke alle som tåler at en skadeskutt liten fugl forvandler seg til en stor og sterk ørn med oversikt. De likte meg ikke da jeg lå på bakken og pep heller, men de likte meg bedre da jeg var en slik skadet og liten fugl som de kunne tråkke på så de ble høyere selv. For det er ikke så sjarmerende med grensesetting, som det er beroligende at en flau sjel lider mer enn en selv. 

 

Jeg laget mitt eget sikkerhetsnett, av nettverk, affirmasjoner og visualisering. Jeg skulle opp og fram fra denne bunnen; det MÅTTE gå an å leve med bipolar uten å lide. 

Veien tok ti år fra jeg bestemte meg, og jeg måtte tåle å tørke støv av en del ruiner før jeg stod stødig og sterk. Men jeg glemmer aldri hvordan det føltes å endelig fly som en ørn i mitt eget liv. 

 

Først endret jeg meg fra slappfisk til tøffing. Aerobic, kickboksing og styrketrening ble innført i livet mitt av ingen ringere enn meg selv. Så måtte nikotinen dø ut. Jeg stumpet den og dumpet siggen for godt. For evig og alltid. 

Nå kom den nye energien.

Årene ga meg utfordringer som gjorde at jeg kom til å behøve den sunnlivsstilen. Men det holdt ikke til den store gullmedaljen. Jeg fant ut at jeg måtte droppe beroligende midler ala valium, og gå for kun lithiumsalt  og antipsykotikum.

Men det var ikke nok. Alkoholen måtte gå, den også.  

Det var heller ikke nok. Jeg manglet det lille ekstra. Prikken over i'en: sukkerkornet. Jeg kuttet ut sukker, stivelse og gluten, og bestemte meg for å ytterligere påvirke diagnosen min i riktig retning, blant flere andre årsaker. Styre unna diabetes for eksempel.

 

Nå har jeg levd ekstremt clean i 3 mnd. Det vil si; treningen, avholdenheten, nikotinfriheten og riktig medisinering har vært med meg i årevis. Med all clean mener jeg at jeg for 3 mnd siden kuttet siste unødig rest i form av å innføre et kosthold uten unødig sukker, gluten, stivelse; og med lavt karboinnhold. Nå er jeg der jeg skal være. Nå surfer jeg på havet uten vinterklærne som fikk meg til å tryne før.

Det å være bipolar for meg, er som å være vinterkledd en glovarm sommerdag på stranda. Jeg trenger ikke alle disse plaggene. Tvert imot. Både løper og surfer så mye bedre uten. 

 

Å være bipolar er for meg som å gå veien fra tåkeland til klarvær. Jeg trenger oppholdsvær i hodet for å funke. Hvis jeg ruser bort blå himmel med skyer som alkohol, nikotin og feil medisin, tåkelegger jeg min naturlige evne til positiv energi og styrke.

De som ikke har bipolar kan bli brisne og happy på alkohol. Jeg med bipolar eier en pol ved navn happy fra før; og må bare lokke den fram med perfekt medisin, affirmasjoner, visualisering og ren livsstil.

Er det ikke spennende? Hvis du har bipolar unner jeg deg å teste ut et halvår der du er fri for alt av falskt stimuli, og samtidig sier positive affirmasjoner til deg selv i speilet hver kveld: chech it out; du kan oppnå en naturlig rus. 

 

All denne falske stimulien, all denne møkkamaten  .....alt dette møkkafolket som ikke vil deg vel...

Trenger du det ikke? Er det overflødig? Fjern det, og se hva som skjer. Kanskje er det nikotin, alkohol eller annen rus. Kanskje er det mellommenneskelige relasjoner som stjeler din energi. Fjern relasjonen. Fjern nikotinen ved å lese Allen Carr's "Endelig ikkerøyker". Fjern alkoholen for en lang periode. Gjør det fordi du synes det er spennende å se hva som skjer med livet ditt 2 mnd etter eliminering. Fjern det av nysgjerrighet; du kan alltids innføre det siden. 

 

Take a break.

 

Alle mine egne pauser har ført meg til en tilstand av ren lykke. For det ble ingen pause, men en livsstil; hver gang jeg tok av meg et unødvendig vinterplagg, og eliminerte noe unødvendig. Hvis jeg gråter for tiden, er det av naturlig sorg eller hvis jeg blir rørt. Jeg led av angst for 10 år siden. Det er borte nå. Ikke et fnugg er igjen, fordi min metode funker for meg. Det ligger så mye mer under det jeg skriver her. En metode satt sammen av tanketeknikker og et eget mønster, som har helbredet meg og gjort meg symptomfri. Jeg har mine egne bipolare retningslinjer å følge, og må gjøre en innsats hver eneste dag.  

 

Menneskekroppen lever ikke lenge uten næring, og mitt sinn funker ikke lenge uten lithium. Jeg har en sykdom som må reguleres ved hjelp av livsviktig medisin, søvnhygiene, fysisk trening, relasjonshygiene, avholdenhet, selvkontroll på positiv tankebruk og strengt kosthold. Det holder ikke med en av delene, og jeg stå på hver time, hver dag og hver uke for å forebygge, opprettholde og helbrede. Hvis jeg vil ha det bra, må jeg ta konsekvensene av denne diagnosen og vri dem om til fordeler.

Det er for min del svært spennende å leve med bipolar 1. Bipolar 2 er noe annet. Det er store forskjeller mellom disse nært beslektede delene av diagnosen bipolar. Vi med bipolar 1 bør medisineres, da vi kan gli over i psykoser fra polene manisk eller depressiv. Bipolar 2 har gjerder ved polene som hindrer at de faller ut i psykose. Men jeg kjenner de med bipolar 2 som sier at de heller ikke fungerer uten medisin. 

Og det er ikke snakk om medisin jeg merker der og da. Ingen benzo. Jeg må ha medisiner som virker over tid, der effekten kommer snikende med dagene. Lithiumbehandling kan bruke opptil 3 mnd innen effekten er optimal. Jeg kan skrive under på at det føles som om den lavagrunnen man har slitt med å balansere på, gradvis størkner og trygger grunnen i det riktig medisin fungerer. Samtidig som skyene forsvinner og sola skinner klart og tydelig over lettede tanker. 

 

Her skal jeg være resten av livet. Frisk og cool som mamma, tilstedeværende som venn og symptomfri nok til å tørre å være litt crazy. Galskap er sunnt. 

Det er forbi polene den innesluttede og uktitiske sykdommen ligger. Der tør man ikke å være gal. Der har man ingen styring, og noe veldig annet enn frisluppent gal, har tatt over sinnet. Hvis man tipper over, er det forvridd og sykt ekstatisk. Hvis man tipper under, gjelder det å holde på tankene "så ikke den konspirerte verden omkring tar over". Det er snakk om en uvirkelig og helt ekstremt sårbat hudløshet man kan oppleve i denne tilstanden, og sanser eksploderer.

 

Jeg er ikke der nå, i den verden. Jeg kan danse tulledans med barna mine uten å være redd for at noen skal tro jeg er sjuk. Da jeg for 8 år siden virkelig var sjuk, trodde jeg at jeg var frisk, så jeg turde ikke å gjøre noe som kunne bli sett på som at jeg var sjuk. Det var en ride with the wibe, og jeg var innlagt under tvang. Plutselig føk jeg fra angst og psykotisk depresjon opp i psykotisk mani uten impulskontroll. Og tilbake igjen. Når du mister kontrollen over sinnet ditt, har du havna nedi kaninhullet. 

 

Det var alvorlig uhåndterlig der og da. Derfor er det så viktig for meg å ta i bruk alle metoder for å holde meg over kaninhullet. Kjenne på det å være frisk og naturlig smågal. Ha styrke nok til å ikke la noen messe med selvtilliten min. En ørn ville aldri latt en gribb fucke det til. Ikke jeg heller, that's for sure. 

 

For langt der inne bak alle lagene med svekkende unødvendigheter, der var jeg. Og her er intet å skjemmes over. Diagnoser skal ikke være noen slags "skam" i år 2017! Man skal ikke skjemmes over å ha fått i hendene en livsfarlig kodebelagt tåkegave, men respektere alvoret og ta det hele seriøst. Humøret kommer med humoren den dagen de individuelle kodene til gåtene er løst og knekt. De er vanskeligere enn påskenøtter å knekke, men gevinsten er skyhøy. Har du bipolar, har du kanskje knekt noen koder og løst et par gåter selv; slik som jeg? Tenk hvis vi delte svarene og lot oss inspirere av hverandre. Jeg er sikker på at du har løsninger som kunne passet for meg også. Man er jo aldri utlært, og jeg gleder meg til resten av denne lærerike reisen. 

 

 

 

 



 

Advarte sine barn mot bipolar dame, og ba dem passe seg for henne



 

Hun hadde gitt barna sine streng beskjed om å passe seg for meg. "Hun er psykisk syk, og farlig. Dere må passe dere for henne!" hadde hun alvorlig forklart dem. Da det kom besøk, kunne det gå et par minutter før et par redde barneøyne tittet frem bak døren, og lettet kunne konstantere at det ikke var den bipolare, farlige damen som stod på trappen. 

Da jeg fikk høre hele sannheten, unnskyld; ondskapen, forstod jeg hvorfor de samme barna tittet så engstelig på meg hver gang de så meg.

 

La meg starte der både skilpadda og haren også måtte begynne: fra starten. Tikka være skilpadda!

For noen ganger tar det tid før sannheten når meg. Men jeg kommer alltid først i mål, sakte men sikkert. 

 

Hun er en lokal kind of stakkars-meg, og er kjent for å slekte så intenst på bygdadyret, at det ikke et noen tvil: det er selveste Sladrine vi har med å gjøre her. Men det stanser ikke der. Nei. Med tiden har de vist seg av det minner mer om Oppkonstruktine. Du vet, hun gossipsugne blodigla som stadig vekk konstruerer opp ufordelaktige usannheter om vennene sine til de andre vennene sine, og pakker det hele elegant og høflig inn for sine bekjentskaper. 

Dirty game får ny betydning, og for oss som ikke gidder å hverken spille, lyve eller fare med usannheter; er det rimelig sjokkerende å oppdage at enkelte mennesker aldri kom seg ut at barneskoledoen, men forble hvisketiskende der inne omringet av piss og drittkasting. 

Ordet primitiv får også ny betydning, uten at det behøver nærmere forklaring for alle oss som faktisk kom oss ut av den skoledoen, og vokste oss voksne.

 

I min bipolare karriere har jeg aldri vært borti verre oppførsel enn det jeg nå er i ferd med å anonymisere dithen at det går an å videreformidle. Jeg har bipolar 1. Jeg er ikke dum. Ikke farlig heller. Men har en diagnose som det følger masse goder med nå som jeg kan dokumentere at jeg har vært klin frisk og symptomfri i hele 6 år. 

Energisk. Kreativ. Utadvendt. Glad. Sosial. Snill. Det er nøtteskallet mitt. Sånn er jeg. Da jeg var syk, og det sist for 8 år siden, trakk jeg meg inn i et stille og livredd skall, for i neste time å synge høyt mens jeg danset samba. Og jeg kan ikke å danse samba. I løpet av et døgn hadde jeg mer enn alle årstider der oppe i topplokket: vrangforestilninger, tvangstanker, panikkangst, mani og depresjon. 

Det heter psykose. Og det er dit jeg havnet da jeg krysser grensene fra pol glad og pol trist. Det var slik det gikk uten lithiumsalt og antipsykotikym: den medisin jeg må leve på resten av livet. Jeg var innlagt, og profesjonelle tok vare på meg mens de medisinerte meg frisk igjen.

 

MEN JEG VAR ALDRI FARLIG.

 

Jeg har aldri vært en person noen må passe seg for. Den jeg var farlig mot, var me that is, siden jeg satte alle andre foran meg selv. Så snill var jeg, at jeg nærmest utslettet meg selv. Men ikke helt. Jeg rakk å bygge opp meg selv, og den dag i dag er jeg i stand til å mestre grensesetting. 

 

Siden jeg av gammel vane har vært litt dumsnill, hadde jeg det med å tiltrekke meg mennesker som gjerne pratet om sykdommene sine, og som i sin nedadgående sirkel av negativitet også gjerne viste seg å være litt for glad i å prate shit om andre. 

Varsellampene ulte lenge før jeg kuttet kontakt med henne. Men slike som hun pirker borti medlidenheten min, så det tok meg en stund før samvittigheten min også hadde løpt fra meg. Jeg kuttet kontakten. 

 

Som så mange ganger før fikk jeg også nå høre alt pisset hun serverte om meg da hun hadde besøk. Så jeg sluttet å hilse. Og da involverte hun hele verden i dette valget mitt. Hun begynte å kontakte mine venner for å spørre dem hvorfor jeg ikke hilset, og i samme hyggeligtonte setning påpekte hun hvordan det jo gikk utover barna hennes at jeg ikke hilset på henne. Slik gikk det til at hun sovnet ved et tre og glemte å skjule sine spor, sånn at jeg løp forbi henne. I mål fikk jeg vite alt om hvordan hun advarer sine barn mot meg. Om hvordan hun utspekulert bruker min diagnose for å svartmale meg pent pakket inn i "klokelig omsorg". 

Jepp. Hun vet godt at bipolar ikke betyr farlig. Hun vet veldig godt hva hun driver med. Selv ville jeg aldri skremt barna mine på denne måten, og det i tillegg unødig.

 

Men kjære latskapens harepus: det vet vi også; alle vi som vet at jeg slettes ikke er en farlig person noen behøver å passe seg for. Alle vi som vet at jeg er verdens snilleste mamma for barna mine, og verdens cooleste tante og venninnetante. 

Jeg kunne forsøkt å feie for den rotete døra di jeg også, men jeg har min egen dør å feie for. Og det burde du også begynne å tenke på nå. Fei, rydd og vask for din egen dør. Du trenger ikke så mye som å tenke på å så mye som forsøke å pelle bort så mye som et lite sandkorn fra min trivelige trapp: Jeg kom deg i forkjøpet: I GOT THIS, og du kødda med feil dame. I 2017 er alle omkring meg opplyst om hva bipolar er, og ingen av dem blir med deg tilbake til gamledagene dine. Det er forøvrig helt ok at du ikke er i stand til å beklage, bare du holder deg til skauen din, og lar skogen min være i fred. 😉 

 

Jeg bryr meg ikke om hva du serverer. Ei heller om alle løgnene du koser deg med å konstruere. Du sitter i et glasshus på så mange måter. Det glasshuset er svært så gjennomsiktig, og handler ikke bare om å kaste de finslepne stenene dine. Mens du framstiller folk som latterlige pappfigurer du tror du kan knøvle som det passer deg, glemmer du at vi ikke er pappfigurer i den voksne virkeligheten, men mennesker som både kan tenke og feie. Jeg har aldri gjort deg noe galt, men tvert imot vært grei med deg og barna dine. Det du aldri tålte var at jeg tross min diagnose har stor mental styrke, samt evnen til å si tydelig fra om mine meninger. Jeg lar meg ikke tråkke på; for å tråkket på kan bli heavy!

 

Hurra hei for anonymitet, og det faktum at det å feie for egen dør faktisk er mulig. Jeg er så glad jeg ikke blir såret av at primitive mennesker i det hele tatt kan finne på å bruke diagnosen min mot meg. Bipolar var min store skam før, og jeg kommer aldri til å la noen gjøre denne diagnosen til noe pinlig for meg igjen. Åpenhet er tingen, og kutter ugress ved gammeldags rot. 

Det er noe som heter å dele ut sorte og hvite hatter. Sorte til fiender og hvite til venner. Man ser seg så kun omkring etter de hvite hattene, og lar de sorte gå i ett med svarte mørkenatta.

 

Les også "Jeg har bipolar. Jeg sliter ikke psykisk":  http://m.forbipolene.blogg.no/1442082193_12092015.html

 

Du leser forbipolene, som heter det samme på snap og facebook. Du finner meg på talerlisten.no: Helene Dalland

I got this, this bipolar!



 

I got this! ...got got got this! 

 

Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga. 

 

Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.

 

Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk  Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg. 

 

Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.

 

Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar?? 

 

Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this...

 

Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk. 

 

I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene. 

 

Bipolar colour is what it is

And I got this

I can handle

this lightening candle

They call it a disease

I find it rather ease

How can they know

if they never saw the blue snow

if this is crazy

And not even lazy

Bipolar, my friend

I love you til the end

Your dark side

and your world wide!

 

fOrBiPoLeNedåttblåggdåttænno 

 

 

Hvis jeg visste, hadde jeg prøvd å redda deg 🕊


 

En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.

Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.

 

Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.

 

Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.

 

If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it's too late to saveya.

 

Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam...

 

For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten. 

Og så fløy hun. For alltid. 

 

I want to be here for you,

dry your tears and make yasmile,

write your story if yawant.

Maybe words can help you out.

Be there for you, soul,

would make my world whole.

There's a reason for a good talk,

and it's changing with a long walk.

A good cry,

a friend asking you: "Why?"

Galskap er en gave



 

Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret. 

REM. Gode gamle REM. "Maybe you're crazy in the head, baby".

 

Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.

 

Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant. 

 

Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium. 

En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene. 

 

For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig "rusa", og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.

 

Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.

 

Over og ut fra Lykketoppen.

 

Slik opplever en bipolar normale dager


 

 

Har noen noensinne fortalt deg hvor deilig det kan være å være bipolar? Selvfølgelig har man den sjeldne rene manien, hvilket er ren ekstase. Men også vi som er stabilt medisinert dithen at vi lever med diagnosen i remisjon, kan kjenne de positivt pregede vindene i seilene. Ganske ofte, faktisk. Selv er jeg bortskjemt med gladsiden av bipolar, da jeg er medisinert innen lithium på et vis som ikke drar meg ned i avflatet grunn. Å være på gladsiden er regelen, mens midtimellom, i gråsoneland, er heldigvis unntaket.

Men innimellom; wræl! Innimellom må også jeg kjenne på hvordan det er å være normalt menneske! Og jeg hater det! Jeg hater ingen, men disse forbaska gråkjedelige balansedagene; de kunne jeg godt hoppet over med et rungende NEI TAKK..  Stort sett høster jeg godt av de energiske og kreative sidene av pol glad innen bipolar 1, men så må jeg altså tåle disse forbanna gråværsdagene. Det å være midt på linja, i gråsonen. Føsj så kjedelig! BORING I say! MoReThAnBoRiNg 😖

 

I stil med det så var det faktisk gråvær ute også i dag. Men sånne små stygge øyer av usmeltet snø. Slikt pissevær som jeg hatet da jeg var liten. Alt som er grått og kjedelig skremmer meg. Det triste er ikke så farlig, men det tomme rommet i midten er jo helt freaky.

At jeg hadde satt av tid til en joggetur i dag, husket jeg. Det er bare det, at jeg til vanlig suser glisende ut av den døra, som lynet her self; takknemlig for en joggis. Men i dag drøyet jeg det i det lengste, og gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg brukte joggeturen til å gi meg selv de sårt tiltrengte dopaminene og endorfinene jeg trengte. Det er bare å klamre seg fast til alt som kan gi et push i retning riktig pol, så det å gå 2 km til sentrum etter joggeturen, bare for å kjenne noen idéer komme flyvende til topplokket, er bedre enn å ta bussen på slike dager. 

 

Jeg blir litt irritabel av å kjenne på slik "vanlig, normalt" sinnstemning, og gidder ikke engang kose med den stakkars katta, som heller må ligge for seg selv på en annen sofakant. På sånne sjeldne kjedeligdager orker jeg knapt klæsje på litt sminke. So what åssen jeg ser ut. Alt i mitt synsfelt synes å være grått likevel. Den  litt avflatede og negative tankegangen overrasker meg, og jeg bare pløyer meg gjennom gjøremålene. Leverer kiden i barnehagen og når jeg kommer hjem igjen alene, tillater jeg meg selv å banne til helvete over småting som stress, glemsel og klæbb. Hva skal man kle seg i på slike dager? Buksa som siger ned over ræva? Jeje why not, jeg gidder ikke bøye meg etter andre bukser. Kan ta på den lange jakka så den nedsklidde dongeriræva ikke vises. 

Jeg prøvde å være morsom mamma og danse litt med 2åringen før han la seg for kvelden, sånn for å dekke over den kjedelige mamman hans. Hoppe rundt og danse minisving. Han er jo vant til en kvinnelig utgave av Alex Rosén til mor, så noe må jeg gjøre for å opprettholde hans bilde av meg. 

Så sovner han, og jeg kan sette meg foran tv'n og kjefte litt på den skjermen i blant. Gjenta setninger surt og hånlig, og bare være normal og sur. Og nei, jeg har ikke pms nå.

 

Skrivekickene mine, superenergien min, idéene mine, kom igjen! 2åringen bruker å kalle det: "Åm igjæn no!" Jeg sier bare: Bipolar come on! Jeg gidder ikke EN eneste normal dag til! I morgen får du glimte til med litt gladpol, du kjære bipolar. Alle andre må drekke alkohol og ruse seg, eller ta piller, for å oppleve pol glad. Jeg har det sånn deilig digg 95% av året, all natural. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og kaver midt i litt av de 5 kjedelige forbanna prosentene. 

Men så husker jeg: 5 % ekke mye. 

Og så kommer jeg på: Djizes hormonal puberty så GLAD jeg er for at jeg er utstyrt med bipolar nok til å aldri bli værende i slike normale gråsonedager: Tomorrow, Annie, du og jeg: TOMORROW!

Minner fra helvete skaper himmelsk nåtid

 

I dine øyne er jeg nok ekstrem. Ja det er kanskje det du tenker. Eller kanskje ikke etter du har lest dette. Men det faller inn under gåsa og den prellinga for min del. Sånn er det, og slik er livet mitt. Jeg trives med det, enten du tror det eller ei.

Hva er en mor i stand til å gjøre for barna sine? Hvor langt er hun villig til å gå for deres velvære. Langt, I tell you. Veldig langt. Så langt som overhodet mulig.

Jeg skal nå la dere lesere få innsyn i min tankegang som mamma. Hva jeg gjør, og hvordan jeg planlegger det hele ut fra min verdens to stjerner; en star på to 2 og en star på 7.

Begge to er for meg så ubeskrivelig verdifulle, at alt annet i verden forsvinner i mengden. Jeg lever og ånder for at disse to gutta har det bra. Det er som om de er superstars  Ja, det er større for meg å møte dem begge to, enn å treffe Madonna, Pink og Metallica på en gang. Hver bidige gang jeg ser på de vakre små fjesene, omrokkerer hjertet mitt alt i min tilværelse, og jeg sirkulerer rundt dem. Selvfølgelig, tenker du. Ja, selvfølgelig. Men jeg vet hvordan det er å falle sammen i grus etter å komme ut fra barsel uten babyen min i armene. Jeg vet med både hjerte og hjerne at de to gutta mine ikke er noen selvfølge, og at heller ikke et eneste minutt sammen med dem er å ta for gitt.

 

Det var ikke bare å starte på medisin lithium. Men jeg tilpasset meg. Gikk kurs om diagnosen de mente jeg hadde, og lærte at jeg hadde bipolar. At jeg måtte ta medisin for å bli frisk. Og slik startet jeg. Jeg hadde bodd i en lite egnet leilighet for barn, så jeg flyttet. Hadde blitt mamma. Uten babyen min å kjempe for, hadde jeg nok rømt fra det hele. Men nå var jeg mamma.

 

Så ble jeg mor igjen, etter et svangerskap med diabetes og insulin i en forrykende vals av strengt kosthold. Diabetesen forsvant da jeg ble mamma igjen. Men nå var jeg utsatt for å få diabetes senere. Jeg tillot meg to år med normalt kosthold, før jeg skjerpet meg og gikk over til lavkarbo. Jeg hadde blitt mamma igjen, og ønsker å leve, frisk og lenge Derfor tok jeg grep før jeg møtte diabetes i døra. Det er så mye deilig, god mat å spise for å sikre helsa mi. Det er så mye mer fristende å leve i 10 ekstra år, enn trollgullet som glinser i det lusfargede grisehudgodteriet. 

 

Jeg har ikke bil. So what? Det går busser. Jeg er mamman som lesser full tom barnevogn med matvarer mens minsten er i barnehagen. Det går så bra att.

Økonomien handler også om barna, og jeg kjenner meg heldig som kan kjøpe best i test ansiktskrem til 67 kroner, og den billigste øyekremen. Mange i verden har ikke tilgang til slike goder. Min luksus er å få være mamma. Ja jeg husker så godt alle tårene jeg gråt, bak Østmarka's lukkede dører sommeren 2009. Jeg hadde brystene fulle av melk, men ingen baby å gi næringen til. Å ikke gråte over spilt melk, var umulig. Trøsten var at barnet mitt levde. Og nå måtte jeg selv overleve, så den lille gutten fikk vokse opp med en mamma i live. Jeg ble redd for å dø i trafikkulykke før jeg fikk holde min lille venn i armene igjen. Bare en gang til..

Bare en sjanse til.

Å få være mamma til gutten på bildene.

Min største drøm.

 

Årene gikk og jeg hadde bestemt med en underskrift at det var best min lille gogutt fikk bo hos pappan sin, mens jeg tilbød et samværshjem. De samværene ble til en diamant som jeg slipte på time for time. Dag for dag. Uke for uke, måned for måned og år for år. 

 

Så skulle jeg altså bli mamma igjen. Den dagen jeg visste at et nytt liv vokste i magen min, var jeg klar for å utvikle meg videre. Det var ei hinderløype med medisinøkning, lave jernlagre og diabetes, mens magen vokste. I tillegg var jeg alene om å ta meg av Mathias, som under svangerskapet bodde mye hos meg. Han syntes nok jeg var en treg flodhestmamma, men vi var glade for å være så mye sammen, og han elsket å kjenne lillebror sparke inni mamma's mage. Jeg dannet et nettverk av alle tenkelige instanser i kommune og på sykehus for å utgjøre en ansvarsgruppe. Jeg gjorde alt for at det skulle gå bra. Denne gangen reiste jeg hjem fra barsel med en liten gutt i armene mine, svevende på en lyseblå sky. Han skulle hete Even, og storebror Mathias var stoltere enn alle hanene i hele verden. Mitt hjerte boblet over. Hva kunne måle seg med dette? Jeg gråt av glede hver dag. Det var ikke bare barseltårer. Det var gleden i et mors hjerte klok av skade og klar for nye tider, og jeg danset rundt på stuegulvet med babyen min i armene, og leste tegneserier for storebroren. Jeg hadde aldri vært sterkere. Aldri vært friskere. Dette skulle jeg klare, og jeg søkte svar i ansvarsgruppa rundt babyen min. Da barna hadde sovnet for kvelden, sjekket jeg leiligheten for alt, før jeg la meg selv. De skulle være tryggest mulig. 

 

Jeg opplevde svik fra enkelte som i utgangspunktet lovte å stille opp. I stedet måtte jeg gjøre all jobben selv, men det skulle etterhvert vise seg å bli en velsignelse. Å gjøre alt alene var enklest og mest praktisk. Dessuten var jeg omringet av et stort nettverk av gode venner, familie og ansvarsgruppe. 

 

Mange vil kanskje påstå at det var å gå inn i Løvens hule å ha slike selvvalgte møter med barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, kommune og sjekk av barnet hos bup. Men hvorfor? Vi tenkte alle det samme: barna først. Jeg var løven her, og ble behandlet på en måte jeg ikke helt greier å beskrive. En respekt og godhet som jeg ikke kan forklare dere. Et barnevern som ga meg kloke ord, tilbakemeldinger og evnen til å løfte opp selvtilliten i meg som mor. En psykiatri som backet opp meg. Et familieambulatorie som stod i bakgrunnen og sørget for en strålende start og profesjonelle sjekkpunkter av barnet mitt. En kommune som slo ring omkring det hele i form av nødvendige samtaler med profesjonell oppfølgingstjeneste. Det var bare jeg selv som var kritisk til meg selv under hele prosessen, og jeg vokste. Grodde. Blomstret.

Jeg er den samme dama, men jeg er så forandret. Så mye klokere, selvbevisst og selvsikker. 

 

Barna mine har det best hvis mamma er tilstedeværende, glad, positiv, uthvilt og jordnær. Da elimineres også alkohol. I det hele tatt behøver jeg ikke alkohol, og jeg liker ikke å bli svimmel og rar. Jeg er mamma til to, og det er dem jeg er glad i.

Minsten får sovne med armene rundt halsen til mamman sin hver kveld. Jeg har ingen kjærest, og har heller ingen planer om å skaffe meg det, så vi har ingen å ta hensyn til. Det måtte såfall blitt en fyr som synes det er hyggelig å låne gjesterommet i kjelleren. Not my problem. Virkelig. Jeg er først og fremst mamma.

Ungene mine har best av et lykkelig hjem med masse latter, liv og røre. Derfor sier jeg til meg selv i speilet hver kveld: "Jeg tenker nå positivt, så jeg er nå lykkelig!", blant alle de andre affirmasjonene. At det funker å snakke positivt til meg selv, vet jeg av erfaring. 

 

Uten å utlevere 7åringen min, skjedde det noe for et par uker siden som gjorde ham lei seg. Så jeg tenkte han trengte noe å glede seg til. Jeg inviterte 3 kompiser fra stedet der pappan til barna bor, på "kids party", der to av dem skulle overnatte. Så kjøpte jeg inn pølser, brød, lomper, brus og masse godterier. I flere dager har jeg kost meg med forberedelsene; ryddet og vasket til en spesiell helg for Mathias. De fikk hele kjelleretasjen å boltre seg på, og de fikk løpe og herje omkring i huset så mye de ville.

 

Etter latterkramper i sengene der nede, sa Mathias: "Åh, æ ska aldri gløm den kvelden her!" 

Jeg kunne vasket, ryddet og handlet inn i ukesvis for å høre min eldste sønn si noe slik. Da visste jeg at jeg hadde gjort det riktige. Jeg er mamman hans. Det er mitt ansvar å bidra til at han føler seg lykkelig, trygg og glad. Så jeg lovte at vi gjør det samme om 2 uker; inviterer venner og tilbyr overnatting.

 

Hvis jeg trener: lever jeg lengre, blir jeg mer konsentrert, holder jeg meg lykkelig, bidrar jeg til min egen friske helse, skaper jeg meg et tålmodig sinn. Alt dette er bra for barna mine. Så jeg jogger fordi det er billigere enn treningssenteret jeg trente på før  Jogger i regn, snø, vind og sol. For jeg er mamma.

Om jeg har "et liv i tillegg"? Det er barna som gjør meg så lykkelig, at jeg elsker dette livet. Man lever ikke to liv etter å ha fått barn. Man er foreldre hele tiden. Twentyfour. Jeg digger å gå ut på byen og drikke kaffe mens andre drikker alkohol. Jeg elsker å spise sunn mat og trene. Å arrangere fundays med besøk for barna, er noe av det morsomste som finnes. Å jogge med musikk på ørene er et kick, I tell you. Ja, jeg har så mye mer liv inni meg nå, enn før jeg ble mamma. 

Og mens jeg humper rundt med handlebarnevogna mi, etter den heftige joggeturen min, i det jeg tenker etter hvor mye husarbeid som gjenstår før det braker løs med barna sine lekekamerater og venninner, da er det godt å være meg. For da er det godt å være barna mine.

 

Et lite smil i mine sønners øyne, er verdt løpende livstilsendringer for min del. Jeg vil være til stede. Vil gjøre mitt for å øke sjansene til å leve lenge, og påvirke ungene mine positivt med et friskt sinn og godt humør.

 

For jeg fikk flere sjanser enn å ligge på en klissvåt gråtende trist dyne på en institusjonspreget seng uten babyen min i armene mine. Jeg fikk sjansen til å bestemme meg for å bli frisk, og til å gjøre tiltak for å holde meg frisk. Sjansen til å skape en ny verden. En ny fortid å se tilbake på i framtiden. En lykkelig ending, og en splitter ny start. 

I mine øyne kan jeg gå så langt; så innmari langt, for å skape dette trygge, gode, lykkelige hjemmet. Å velge avholdenhet, hardtrening og lavkarbo, er for meg småtterier. Jeg kommer til å gjøre valg i framtiden som vil kreve mer viljestyrke enn dette, og jeg kommer til å gjennomføre alt med glans, siden motivasjonen er barna mine. 

 

For. I en mamma's hjerte sitter en smerte.  Et minne lagd av kjærlighet, et skinn av ren ærlighet. Et minne hun trygt i sinnet kan gjemme, men aldri aldri glemme.

 

Hver dag er en ny mulighet, sier de. For meg betyr denne muligheten å leve på en måte som gjør meg rustet til å gi barna mine en så god start som overhodet mulig. For evig og for alltid, vil jeg gripe denne muligheten.

 

Jeg skal aldri aldri svikte dere, hjertene mine 💙💚

 



 

Derfor er denne alenemoren glad hun er sjenert



 

De kalte det sjenanse. Så kalte de det angst. Til slutt het det sosial angst. Skjelvende gjemte jeg nebbet mitt nedi sandhullet mens kaffekoppen klirret altfor høyt. Jeg hatet det. Ville ikke ha oppmerksomheten den klirrelyden medførte  Det var hett og klamt, i en verden av skam over å være meg.

Siden da har jeg fått myndig flere år på baken. 18 år har gått siden den gang, og jeg har bestemt og stille fjernet lag på lag av den såkalte sosiale angsten. Jeg har lært tanketeknikker, blitt glad i meg selv, er min egen beste venn og alt det der. 

 

Jeg landet på et enkelt faktum. En sannhet som har vært meg velkjent siden jeg som lita pie ikke likte å få alles øyne på meg. Jeg er sjenert og oppmerksomhetssky. Diagnose "sunket i jorden". Dessuten er den nettopp det; diagnosen har sunket i jorden. For ja, en gang i tiden var jeg skikkelig sjuk, og dypt deprimert. Da fortonet min sjenanse seg som et tårn av angst. Så falt tårnet sammen i grus, og jeg måtte bygge meg en naturlig mur av filter. Beat for bit. Joggespurt for joggetur. Aerobictime for kickboksetime. Affirmasjon for affirmasjon. Bønn for bønn og øye for tann. Jeg kan ærlig si at jeg de siste ti årene har jobbet og finslepet meg dit jeg er i dag. Og jeg er langt fra ferdig.

Å snakke foran en liten folkemengde er for meg som å dø litt. Å si et par ord i et bryllup er å dø enda litt mer. Å lese opp et dikt jeg har skrevet for den døde, i en begravelse, det er å forsvinne fra halsen og ned i et eneste stort hjertebank. Kvalme. Å miste følelsene i føttene, kjenne sandpapiret i munnen. Feberen som herjer i kroppen. Jeg har så godt av det. Har så vondt der og da, og det er så innmari utviklende for meg, i det jeg innser at jeg tålte mer enn jeg trodde.

 

Det er ikke til enhver tid jeg er like sjenert, og det kommer litt an på dagen. Jeg ser ned og vil ikke møte blikket ditt. Voksne dama biter seg fast i glidelåsen på jakken, og tier. Du snakker til meg og jeg ser deg kanskje ikke i øynene de verste dagene. Bloggen skulle i utgangspunktet ikke gi noen form for oppmerksomhet, og hver gang den gjør det likevel, blir det feberhett og litt svimmelt. Jeg aner ikke hvordan man takler slik oppmerksomhet, og er sjeleglad for at 99% av tilbakemeldingene omkring forbipolene.blogg.no er positive.

En gang i tiden ble jeg medisinert for sosial angst. De ga meg alt fra sobril til vival og rivotril. Ned ble muren jeg hadde bygd opp, revet. Filteret mitt forsvant, og jeg bablet i vei. Jeg kunne våkne sjenert, ta de to pillene de ville jeg skulle ha i meg, for så å være verdensmester og blottet for sjenanse en time etterpå. Skravla tok ingen ende, og det å lytte turde jeg ikke, for jeg kjente slike pauser som ekstremt pinlige. Jeg brukte mye energi på å unngå det flaue. For sjenanse gikk over til en nervøsitet uten røtter i sjelen min. Beroligende piller bedøvde all kontakt med naturlige sjenansepauser.

 

Og nå kommer jeg til selve sola i dette innlegget: Jeg fant ut med årene, at jeg ville ha mitt sjenerte filter i fred. Jeg ville heller tie, lytte, se ned og puste, enn å snakke usaklig og nervøst. Nei jeg ønsket ikke å spise disse magiske statsdop-pillene, lenger.

Jeg hadde mer lyst til å eie sjenansen min, enn å miste den. Enn å medisineres ut på vidda av ukritisk grenseløshet. 

Stemningsstabiliserende lithium og antipsykotikum, holder meg frisk fra bipolar. En avholds og aktiv livsstil sikrer den stabile tilstanden. Jobbing med positive tale og tanke - teknikker gir meg en naturlig selvsikkerhet og en tillit til meg selv som person. Å tilføre beroligende midler som sobril og vival ville ødelagt hele denne vakre hagen min. Jeg vil ha et naturlig snev av sjenans krydret smakfullt over resten av den delikate tilværelsen min.

Jeg så glad for at jeg er sjenert. Takknemlig er jeg, for bremsen jeg har, og evnen til å lytte til de menneskene jeg møter. Det er et friskhetstegn å tenke seg om både en og to ganger før jeg buser ut med unødvendige ord og overflødige setninger. Så godt å heller være våken i møtet med andre mennesker. Mennesker som tross alt behøver den respekten det er å bruke de to ørene man er utstyrt med, til å lytte. Det handler om å surfe på de sjenerte sidene ved en selv så man kan høre på andre. 

Sjenanse er en sikkerhetssele innen det sosiale livet. Jeg kan stole på at selen min bremser meg hvis jeg kjører ut på sideveier der jeg ikke har noe å gjøre midt i en samtale. Jeg vil være meg, og jeg var bra nok allerede som sjenert lita jente på 6 år. Cool nok som livredd 17åring. Grei nok som deprimert 29åring. Men best er jeg nå som jeg bærer på både 6åringen, 17åringen og 29åringen. Og de skal få gjemme nebbet i sanden så mye de bare vil; ingen skal forsøke å tvinge dem til å snakke ukritisk etter inntak av et par overflødige piller.

 

"It's the safety dance"

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

fb: forbipolene

Dette gjør alkoholfri livsstil med min bipolare hjerne



 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor lettet og lykkelig jeg er nå. Jeg flyr. Svever. Gliser og smiler. Det er som om den lykkelige jeg har vært bortreist i tåkeheimen i et helt år, og nå.. ..nå endelig, har hun kommet hjem igjen. Tårene presser på av glede, og denne gangen skal jeg ikke svikte henne. Dama i mitt hjerte med godt humør er tilbake! Det er ikke en gang en avgjørelse jeg har tatt, det fortoner seg som en deilig selvfølge.

 

Dette innlegget handler om meg, og kun meg. Dersom noe av dette treffer deg på noe vis, så husk det. At det ikke handler om deg. 

 

Jeg skrur tiden tilbake er år. Det var noen dager igjen av 2015, og jeg strålte der jeg satt og boblet over av energi og naturlig glede. En velmenende venninne hadde tatt med seg ei flaske rødvin til meg i julegave, og jeg takket, men prøvde å forklare at jeg hadde vært avholds i 2 år. "Men Helene.. Du som andre kan vel ta deg et glass vin enkelte kvelder, når barna sover? Vanlig det vel. Du må vel kunne lande på normalen" 

 

Jeg hadde aldri bestemt meg for å være totalavholds resten av livet. Bare kjente på at det var deilig å være edru. Storkoste meg med å være med venner ut på byen og bare drikke koffein. Det var kaffekoppen, redbullen, vannglasset og meg. Da var jeg i storform, også dagen derpå. 

Jeg var lykkelig, men visste ikke helt grunnen til det. Nå vet jeg det. 

Etter to år komplett avholds, prøvde jeg forsiktig å "lande på normalen". Malplassert prøvde jeg å balansere en kveldspils med nyhetene i ny og ne. Det smakte ufint. Jeg kjente etter. Ble jeg en bedre versjon av meg selv? Var det et åpenlyst poeng med å drikke dette skvipet til fordel for deilig kakao eller fresh kullsyrevann med sitrondråper i? Nei, men jeg prøvde å like det. Forsøkte å fortelle meg selv at det handlet om "livsnyt". 

En slags utrygghet begynte å regjere i min tilværelse. For dette var på flere måter nytt for meg. Og hva er "normalt" når det kommer til alkohol? Jeg tenkte grensene måtte gå ved små mengder og sjeldent nok til at det kjentes riktig, men hvor ble det av humøret mitt? 

En god kompis av meg døde for tidlig. Han døde av alkoholisme. Hvis en så klok og samfunnsbevisst mann kunne bli avhengig, var det da ikke alltid en risiko for meg også, hvis jeg i det hele tatt åpnet døren for kong alkohol? 

 

Minsten skulle begynne å overnatte hos pappan sin annenhver helg, så da ble det huset og jeg alene de helgene, og jeg prøvde litt mer å "lande på normalen". Skeie ut og vaie litt i vinden. Men jeg ble alltid overrasket med et svært kjedelig tilbakeblikk på helgen; jeg hadde ikke hatt det noe morsomt rett og slett. Det var slett ikke noe arti å bli med ut på byen lenger.

I tåkeland famlet jeg i blinde, og prøvde å venne meg til å drikke litt rødvin som en ekte dame, og dra ut på byen og pilse som om jeg omfavnet "frihelger". Men det var de helgene da barna var hjemme, og jeg var edru, at jeg hadde det gøy. Det var da jeg hadde fri. 

 

I romjula var begge barna hos pappan sin i to netter. Jeg satte meg ned for å lande igjen. Lande på normalen med et glass rødvin. Jula hadde vært klinkende edru, og vi hadde hatt det koselig. Jeg skjenket i det eneste vinglasset jeg har, og knep øynene igjen i forkant av den skarpe fæle smaken. Etter et halvt glass med bare piss og fanteri, begynte tårene å trille, og det gikk opp et stort lys for meg: Jeg klarte rett og slett ikke å like dette skvipet, men følte jeg druknet meg selv hver gang jeg tok en slurk. Jeg var ikke sann mot meg selv og mitt behag hver gang jeg "prøvde å lande på den såkalte normalen". For jeg hatet smaken, mislikte sløvheten som kom sigende, og syntes det var ubehagelig å kjenne på nummenheten som overtok beina mine. Like utilpass som de andre gangene jeg hadde forsøkt å "lande på normalen" gjennom året, følte jeg meg nå. Nå fikk det være nok!

Jeg så meg tilbake på et alvorlig innhugg i humøret, bare jeg hadde drukket et glass rødvin kvelden før, og jeg likte ikke tilværelsen der alkohol skulle prege noe som helst i mitt liv. 

Jeg lot tårene trille, og bestemte meg for at jeg skulle vekke til live Helene igjen, og aldri igjen svikte meg selv og mine egne teorier omkring "normalen" og hva som kom først av mennesket og vinglasset. 

Nå vet jeg at jeg hadde rett i dette der jeg satt og gråt i romjula 2016, for bare noen dager siden. Etter dette har lykken flyttet inn i livet mitt igjen, og jeg nyter avholdslivet som jeg har savnet. Det er snakk om et glass vin, og det lille glasset ødela faktisk dagen etter hva angikk humøret mitt. Smilet forsvant, og jeg måtte presse det fram. Energien uteble.

Har du noen gang vært på et idyllisk sted og forelsket deg i plassen, for så å reise derfra? Har du opplevd å reise tilbake etter en stund, og kjenne sanseinntrykkene overvelde deg med lykke og glede? 

Sånn føles det for meg i disse dager. Jeg har en deilig reunion som overvelder meg. Og denne gangen har jeg fått beviset som grunnlegger min egen avholds tankegang: jeg er allergisk mot alkohol, og trenger det ikke. Jeg er enig med min venninne i noe av dette med "normalen". Er jeg på date en fredagskveld mens barna er hos faren sin, og jeg drikker et par glass vin, da går det sikkert greit å smake. Humøret holder seg nok bra søndagen etter. Men jeg tror ikke jeg gidder. Det er så fantastisk å være til stede. Alltid.

Heldigvis har jeg avholdsvenner som forstår meg.

For. "Lande" ....fra hva? Hadde jeg "tatt av" i edruelighet? Hvorfor skulle jeg drive å "lande"? Jeg hadde jo landet forlengst, og det på akkurat det som gjorde meg fantastisk lykkelig. 

 

Jeg er snart 40 år, og hvis jeg ikke nå er bra nok for deler av omverdenen fordi jeg liker å holde meg edru heller å drikke, da er ikke det mitt problem. Jeg er mer en crazy nok til å ha det grenseløst gøy uten alkohol. Og det jeg nå har fått bevist er at jeg har det så uendelig mye MER morsomt uten, jevnt over. 

Enkelte kanskje ikke føler seg vel hvis det er redbull i mitt glass, og dram i glasset deres. Men da kan vi ikke tilbringe tid sammen, for da forsvinner i mine øyne verdien i vennskapet og hele poenget med å møtes. Jeg har dessuten ingen meldeplikt til å informere om det er husholdningssaft eller rødvin jeg drikker, hvis jeg blir lei av å forklare at "Neeei jeg kjører ikke, for tiende gang...

....jeg bare liker best å være edru, og ja det er helt helt sant!"

Og dessuten, hvis det skal være en selvfølge at JEG skal godta at du drikker alkohol, da er det også en selvfølge at DU godtar at jeg drikker alkoholfritt, ikke sant?

 

For min spennende lykkepille heter "avholdenhet" og er faktisk noe av det cooleste og mest fancy av livsstil jeg noen gang har vært borti. Jeg kommer aldri til å prøve å prakke det på deg, for dette er noe som kler meg, men kanskje er det feil for deg. Det har en klar sammenheng med at jeg har bipolar, men det trenger ikke å bety at andre med bipolar trives med å gjøre det på min måte. 

Jeg behøvde dette året som bevis. Nå trenger jeg aldri mer å tvile; det ER det å leve alkoholfritt som gjorde meg så sterk psykisk, og lykkelig. Det er vanskelig å forklare den motsatte livsstilen, men jeg kan bruke ordene tung tåke, treg og smådeppa. Og det er jo forsket på at bipolare kan påvirkes negativt i sinnsstemningen av allohol. Nå vet jeg mer om hvordan dette funker på meg. En med diabetes bør også være careful med alkohol, jeg har en sykdom som jeg må tenke i samme baner omkring. 

 

Der du gleder deg til sydenturen eller konserten, gleder jeg meg nå like mye til å kjenne den naturlige rusen fylle meg med energi ukene og månedene som kommer. Jeg er fri til å leve livet mitt som JEG vil, og det er jaggu bra det ikke er jeg selv som plages av livsstilen min. Det er det samme med valg av interiør og design i hjemmet mitt. Dersom du ikke liker det, ja da er det jo jaggu bra at det ikke er du som bor her, hva? 

 

Å være avholds er misforstått. Det er gøy og helt fantastisk, og har du først fått smaken på avholdslivet, blir du litt hekta ;)

Sorry, men bipolare er genier 🙉



 

"I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk." forbipolene 2017 🐒

 

Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.

Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de "friske" folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.

 

Til kontrast: den velkjente "kynikeren". Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. "So what?" sier kynikeren og trekker bedrevitende på "smilet" sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.

 

I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning. 

Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.

En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: "Nåh, det var det jeg sa" til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.

 

We don't need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.

 

Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. ...den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.

 

Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes. 

 

Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk's bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes.  Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke. 

 

Når et "vanlig" menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på "stakkaren", så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det "vanlige" mennesket, fordi inntrykket av den "syke" ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.

 

Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.

 

Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That's us.

Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.

Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket. 

 

I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

Facebook: forbipolene

 

Den bipolare nyttårstalen 🎉☄🎊

 




 

Nå braker det løs. Vi har nettopp blitt kastet ubønnhørlig inn i 2017, AND I LOVE IT! Nå som jeg har bestemt meg for å kjøre på med planer time will show ya, er jeg her med folk jeg er glad i, og kjenner min sjel rope: "Kjør på! Bring it on!" 

Jeg gleder meg som en kid, og skjønner ikke hvorfor jeg har brukt så lang tid på å erkjenne det faktum at ærlighet ikke bare skal vare lengst hva angår meg selv, men også de jeg velger å bruke tid på. Ei greie er å være streng med seg selv; men jeg skal være strengere med låsen på min private sone for hvem man åpner for.

2016 var virkelig både nødvendig og lærerrik, og jeg er så mye klokere nå enn i fjor. Enkelte er ikke annet enn ulv i fåreklær, og det kan man egentlig se på ulveblikkene der ute. De øynene som blinker i løgn er rett og slett ute etter å sanke sympati, for noe som faktisk aldri har skjedd. Jeg ler litt når jeg tenker på det. Jeg for min del, har opplevd så mye crazy, at jeg ikke trenger å lyve for å adde på en shit når jeg skriver historiene fra fortiden min. 

Som mamma har 2016 vært et deilig år. Even begynte i barnehagen og Mathias i 2.klasse. Jeg er vanvittig forelska i dem begge to, ja jeg digger dem villt. Er fornøyd med meg selv som mor også, og har lært meg å godta meg selv midt i utålmodighetens grensetestende hverdag. Jeg har et herlig team med profesjonelle rundt barna og meg som jeg selv ønsker å ha der pgr av min diagnose. Vi er så bortskjemte av kommunen der vi bor. Har ikke ord, de er verdt milliarder av kvaliteter i mine øyne. Takk Anne, Gunn, Kjersti, Arvid, Annebritt, Inger, Eva, Trude og alle dere andre som booster både barna og meg med alt vi trenger for at jeg skal greie å tro på meg selv og barna får ha ei mamma med selvtillit. Ei bipolar mamma vettu. Utgangspunktet var en ikke tilstedeværende mammaselvtillit. Nå har noen av dere forlengst trukket dere ut, men jeg velger å beholde det lille teamet som er igjen.

I løpet av året har jeg opplevd herlige høydepunkt. Det startet med at fleksible TV2 kastet seg rundt og mente at en blogg var like viktig som en avis under Senkveldinnspillingen på Kimen kulturhus i januar. Det var en fornøyelse å få 5 minutter med Thomas og Harald dagen før. På setene i Kimen stod det "Presse, presse, blogg, presse." Å samarbeide med TV2 er alltid en fornøyelse.

Da sommeren kom var det på tide med et bloggkurs. Jeg leste den supre boka "Føkk lykke" av Marte Frimand Anda, blogger av Casakaos, og ville selvfølgelig suse ned til Oslo for å delta på bloggkurset hennes da sjansen bød seg. Jeg sier bare: Førr ei dame! For et kurs!

Bloggen hadde flere turer innom topplistene, noe som stadig vekk overrasker en rufsete og grønn blogger fra Trøndelag. Ny rec på over 27500 lesere i døgnet var ikke noe mindre surprising. Jeg fortsetter å klø meg i hue hver gang; grunnen til at jeg begynte å blogge var jo fordi jeg kom frem til at jeg kunne gjemme meg i internettmylderet og bare lagre mine historier her. Men å skrive har alltid vært min greie, så slik ble det.

Jeg går klin edru inn i det nye året, og er omgitt av like sober mennesker som jeg er glad i. Vi har spist kalkun og skålet i brus og juice. Barna sover her vi er, og nå skal vi snart ut og nyte synet at byen vår dekket i farger og lys. Hellyeah, dette året som kommer nå, er allerede så proppfullt med prosjekter, samarbeid og idéer, at jeg kjenner jeg blomstrer inni meg, selv om det er en stund til våren nå.

Til mine kjære lesere: mange av dere tar kontakt med meg, og jeg ber dere fortsette med det. Dere sender meldinger på alle steder det går an, stanser meg på gata, og formidler så mye fint til meg. Tusen takk, ikke stopp med det. Det er fantastisk at dere bruker tid på i det hele tatt å lese mine bipolar skriblerier. Jeg lover dere at jeg er tilbake der jeg var i sommer, av flere forskjellige grunner: glad, sprudlende og stappfull av idéer. Inspirasjonen er tilbake, og det er mye som skal skje som det ikke er noen grunn til å somle med. Som dere vet eier jeg ingen grenser når det er noen jeg vil intervjue, eller nye prosjekter jeg ønsker å gjøre. Nå er jeg omgitt av kun positive mennesker, og bremses ikke av noe som helst.

 Jeg er lykkelig igjen, more than ever, og kjenner at jeg tålte den litt trege perioden min et par måneder bak meg her. Nå er vi mange som gleder oss til et hellova glory year of FUN!

 GODT NYTTÅR til verdens beste lesere, med ønske om et trygt og fredelig år! 

 



 

Bak den bipolare juletoppfasaden

 

Vi har en spesiell måte å feire jul på her oppe på Juletoppen. Alt gjøres klart allerede før lille julaften, ja tilogmed bordet dekkes, slik at vi tar fri fra førjulsstresset og prøver å finne roen fra og med lille julaften ettermiddag. Gutta fikk henge opp hver sin vanlige sokk uten dilldall, i går kveld, og kunne begeistret klemme på stappfulle Luciastrømper i mårest. 
 



Så suller vi rundt i pysjamaser og koser oss. Jeg lar bildene tale, før innlegget fortsetter under bildene:



 


 

 

Minstemann på 2 får velling og sovner, så da slår vi oss løs, 7åringen og jeg. Jovisst kan det være allright med ei litt sprø mamma. Madrass-seng og nudler på julaften, why not? Vi fikk så lyst:
 


 

Nå er det på tide å sette på pinnekjøttet, som er i sin siste utvanningstime. Min søster og min mor kommer snart for å feire jul sammen med oss. Nissen kommer til å banke på døra også vet vi. 

Samme hvem du er, og hvor du er i livet: forsøk å finne roen og takknemligheten over alt du allerede har. Tilgang til rent vann og varme klær. Barn. Vennskap. Familie. Det er så mye å være glad for, hvis du bare leter. Klemmen du fikk forrige uke. Livet. Whatever. Bare si takk inni deg. 

 





 



 

Et lite gjøkepip om bipolar underdog



 

Jeg kan snakke om affirmasjoner og brainpower, og jeg kan skryte av hvordan man kan kravle seg fra under bunn til over topp.

 

Men jeg kan ikke skjule the darkside.

 

Jeg kan ikke late som om det ikke innimellom er gråtende tøft å være outsider overalt hvor jeg ferdes. Du. Du kan heller ikke lyve, og du kan ikke late som om "neidaa du er da ikke outsider". For jeg vet bedre.

 

Jeg er den de angriper. 

 

Enten med ord. 

 

Eller med fysisk makt.

 

Det er som om de misforstår det hele, og tror de lukter "offer", når det dufter "annerledes". Så de smeller til, og forsøker å gjøre meg til det offeret de mener jeg er. Etterpå sitter jeg igjen, gul og blå, mens jeg kjefter på mine egne tårer. For jeg er jo ikke en forbanna stakkar!

 

Kanskje preges jeg mer av både bipolar og adhd enn det er mulig for meg å merke. Kanske provoseres folk bare av å se meg og høre meg snakke. Jeg aner ikke, men et eller annet skjer, og en slags ekskludering, avbryting og en ignorerende hersketeknikk-inspirert atferd tar form.

Så har du de fjolsene som innbiller seg at jeg er en stakkar som trenger at de "stiller opp" for meg, bare fordi jeg har en diagnose som jeg jo er helt frisk fra. Presser på meg såkalte tjenester og diverse veldedighet, til det kommer en dag at de kan bruke det mot meg og peke på "alt de har gjort for meg. Som om jeg noensinne behøvde, eller i det hele tatt ba om noe som helst. Jeg lærer meg å skille mellom falsk kreditt, og ekte vennskap.

 

Folk trodde jeg var dum før jeg begynte å skrive offentlig. Så skjønte de at jeg kunne tenke. "Jøss! She's got a brain up there!" 

 

Men det holder ikke. Er du en raring, så er du en outsider. Jeg kan visst terge på meg alt fra sjøpølser til muselus. De kan liksom la raseriet sitt gå utover meg, kline meg nedi bakken, og så late som om det er helt ok. 

 

Men det er ikke ok. Det er så sårende, at tårene triller når jeg får noen øyeblikk alene, og ingen ser meg. Oppgitt innser jeg at jeg nok en gang ble vraket rent sosialt. Som om det var ok å heve stemmen og avbryte meg i det uendelige. Som om det var greit å bli så sint på meg pgr av en misforståelse at tårene etterpå triller nedover blåflekker og jeg må halte videre.

 

Det er den greia. Den greia med at omverden har dannet et ydmykt lite stakkarslig bilde av deg siden du har en psykisk diagnose. 

 

Og så kommer framtoningen din til sin sannhet, og den er alt annet enn ydmyk og liten, men påståelig, smart og utadvendt.

 

Hvorfor skal jeg være ekstra ydmyk? Skylder jeg dem det? Hvorfor skal jeg presse meg selv inn i det latterlige bildet de maler av meg?

 

Det kræsjer. Hele greia kræsjer, og folk blir utilpass. Hvor ble det av det bildet de hadde av meg? Gone to nowhere, faktisk. Og der sitter du og gliser selvsikkert. Du skulle jo være en liten stakkar. Litt dum. Litt stille. Ikke så intelligent, for svarte.

 

Ti stille underdog fra gjøkeredet! Well, nope! Jeg legger alt bak meg og tar aldri navnene i munnen min igjen. Men tie og spille pleiepasient når jeg ikke er det? Langt fra. Jeg vet hvem som kjenner meg, for det er jo meg.

 

Jovisst kan det såre å bli behandlet som en outsider, og javel så kan tårene trille. Men inni meg har jeg en indre ro og en enorm styrke. Det snur alltid. Jeg får det alltid til. Og de som sitter og prøver å dytte meg ned nå, opplever etter en stund å måtte selv erfare hvor vanskelig livet kan være. Det er som om den som ler sist, ler best. Men slik er det ikke. Det å le sist er alltid en ydmyk latter for min del. Ja jeg kan humre litt over livets underlige svingnginger, men jeg godter meg aldri.

 

Når man er vant til å være utenfor, herdes man og vennes til den tilværelsen. Derfor tåler jeg det meste. 

 

Dette er baksiden av den åpne medaljen omkring det å være bipolar. Den uvitende forhåndsdømmingen, og alle folka som tror de kjenner deg. Og så har de virkelig, really, ikke peiling at all. What so ever. 

 

Jeg kommer desverre aldri til å gi etter, og gå inn i rollen som et lite forsagt og beskjedent offer, bare fordi enkelte mennesker i samfunnet forventer det. Jeg kan takle alt dette. Er vant til det. Falske rykter og forsagte sjeler som påstår å kjenne sannheten om meg. Dette er vant kost i min tilværelse. Spørsmålet er om de takler det selv, den dagen karma banker på døra deres, langt ut på vidda der vindene blåser og utfordringen er motbakker i fjell å gå alene. Innen da har jeg tilgitt og forsvunnet til gjøkegokk forlengst.

 

For de fjellene vandret jeg i for lenge lenge siden.

Gjøkehjernen bip bip koko



 

Når jeg ser meg tilbake på helgen, må jeg virkelig klø meg i hakedunene og innse sannheten: jeg er litt rar. Og det gjør meg definitivt ingenting. Det er dessuten helt sikkert på grunn av min basic som diagnotisert gjøk. De fleste andre fuglene er svaner og elegante flamingoer, eller søte spirrevipper. Jeg er en gjøk, og var i min fortid flere ganger innom redet.

 

Anyhow, det er altså på tide med et overblikk; hva er det jeg egentlig har bedrevet helgen med nå da? 

 

Jo. Det skal sies som sant er, at fredag den dag, tok jeg med meg den tomme Emaljunga barnevogna til Even, etter begge barna var trygt plassert hos pappan sin for helgen. Jeg skulle hamstre pakker i Trondheim by. Nå skulle det skje: Julegavehandel! Smarte greier med den vogna. Bare å putte oppi og pakke på. Putte oppi litt vel mye egentlig, og pakke på i litt vel originale løsninger.

 

Jeg begynte med rusling, og tenkte at hele denne Trondheimsshoppedagen skulle bestå av slik rolig rusling. Men på et tidlig tidspunkt gikk det over til raske stressa skritt, hit og dit, fra fjordgata til Trondheim torg, og tilbake til stasjonen. Mellom pakking og utpønskning av hvilke julegaver hvem skulle få, bestilte jeg altfor godt stekt biff på Graffi. Man klager høflig, og betaler halv pris, da man plutselig ikke har tid til annet. 

 

Jeg skulle senere sette meg ned på en sushirestaurant og ta igjen det tapte. Riktig spise meg mett. Men med knallrøde kinn, store redde øyne og et bipolart skremt sinn, rømte jeg byen. Så nærmest spurtet jeg forbi alle de utallige julemenneskene som var samlet altfor mange i et lite bysentrum. Overbefolkede verden; ikke slik som på potetåkrene landet rundt for 100 år siden nei. Vi kryr! Så tok jeg med meg den vuggende, overbelastede barnevognen og emigrerte inn på toget, der jeg møtte ei herlig eldre dame som pratet mer enn meg og meg selv til sammen. Etterpå suste jeg hjem med buss fra Stjørdal sentrum opp til Lykketoppen.

 

Utpå kvelden drakk jeg noen Cavaglass med nabodiva, og så dro vi på besøk til en kompis av henne. Omtrent klokken halv to på natta fikk jeg julevaskekick. Jeg dro fram sofaen i et stort prosjekt, og vasket både midtetg og loftet, før jeg landa i senga med et lykkelig smil klokka 03.00. Folkens usually på narspill; jeg dancing med moppen.

 

Slike rufsete gjøker som meg har andre regler enn a4svaner og rosa flamingoer. Vi kan shine kåken halve natta, og sove nesten hele neste dag. That is; hvis vi har barnepass. Slik slår en stakkars gjøk seg løs.

 

Hei hå, jeg skulle på julebord dagen etter, med en venninnegjeng. Men strengt tatt hadde jeg mest lyst til å søke ensomheten denne lørdagskvelden. Og slik ble det. Movies, sofa and me. Unnskyldningen var jo reell den; jeg hadde ikke skyss, og bussene hadde sluttet å gå for helgen. Som jeg kosa meg. Laget meg taco og juledrink med nellik og laurbærblader, og ruslet en tur over til nabodiva. 

 

Tidlig i mårest ringte søstra mi meg. Opp og hopp søs, klokka er halv åtte; avgang harryhandel klokka åtte! Off we go, praktisk svenskehandel early morning for the very first time. Aldri harryhandla så grytidlig før; men hey det funka!

 

Da jeg endelig fikk hjem toåringen i dag, greide jeg ikke å dy meg. Jeg visste jo at den ene julegaven hans var forlengende deler av bilparkeringshuset hans. Hallo! To år! Han har mer bruk for den gaven NÅ enn julaften! More like: MAMMA har mer bruk for at minsten skal åpne den gaven NÅ!

 

Og i ren surf på impuls så ble det slik. Jeg tok meg i det da jeg ble litt streng og formanet noe slikt som: "Nååh Even, ikke sitt der!" da han satte seg midt på alle banene jeg hadde bygd sammen. Makan. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet; la stakkaren få leke med julegaven sin nå da! To uker før jul! Mum, du kan leke utpå senkvelden! 

 

Dessuten, mammy bip bip, kjøpte sånne capri sun juice poser i Sverige. Hvem er det som har så dilla på de posene, så barna står i fare for å få drukket et par stykk mot mine plenty? Jo, det er meg det. Barna har ikke godt av alt det sukkeret. Jeg kan, kremt, jogge det av meg.

 

Minsten puster vakkert ved siden av  meg her. Det er så nydelig å høre på. Visst er jeg rar. Visst er jeg en gjøk. Men jeg er en lykkelig gjøk som forlengst har forlatt redet; og bygd et nytt et på lykketoppen. 

 

Gjøken i meg har forlengst sluttet å misunne svanelivet og flamingoelegansen. Jeg vil mye heller rope koko og være den gjøken jeg er, enn å alltid leve opp til perfect finish, beauty og en materialismeinteresse jeg rett og slett ikke kan dele med dem i det store fellesreiret.

 

Koko. Koko. Bip bip olar! ...du leser den rufsete bloggen forbipolene.blogg.no

 

snap: forbipolene

 

facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Julevask midt på lørdagsnatta, da har du bipolar1!

 

Når det er søndag og du våkner opp med sjololade smeltet under skulderen din og brus på nattbordet, vet du at det har skjedd igjen: Du har tatt livsnytesansen helt ut, og riktig boltret deg i all verdens kaloripregede nytelser. 

Du går ned i stua og får bakoversveis. For det stemmer det! I stedet for å dra ut på byen går kveld, hold man seg hjemme, og sørget for å overraske morgendagen-seg med nyvaskede gulv, shinet kjøkken og julepyntet stue (!)  (Sånn er det når man har bipolar 1..)


I går dekket jeg stuebordet slik:

 

....og så inntok Ankie, Dianelys og vår mediesky kompis stua. Vi danset. Eller; zumbainstruktørene Ankie og Dianelys, danset. Jeg "danset". Vi småplukket tapastaco kvelden lang, og skikkelig koste oss gløgg, før vi splittet oss: Dianelys og jeg holdt oss hjemme på lykketoppen, mens de andre dro ut for å ta en øl. 

Det er deilig, innimellom, å bare holde seg hjemme. Droppe det pesende, vinterkalde utelivet, og bare være i sitt trygge rede. Det var da det skjedde: midt på natta vasket jeg og pynta til jul. Det var så mye diggere å våkne opp til enn sjokoladesøl på skuldra, men jeg tenkte nok å spise den sjokoladen. 

Nå kommer snart minsten hjem, og jeg skal ta godt imot ham med juice fra Sverige  ( http://m.forbipolene.blogg.no/1480105670_25112016.html ) ...og en god bok å lese i. Savnetisavn 💜

 Det er deilig med julepyntet stue, da slipper jeg å stresse med det. Det er på slike dager jeg er takknemlig for de kreative energikickene diagnosen min gir meg ganske ofte :)
 



 

Den tunge, vonde bipolare regningen

 




 

Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet "psykopat" å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

 



 

Bipolar + adhd + influensa = Hellyeah, helt mega!



 

Jeg har bremsene på og det går behagelig slow. Hukommelsen svikter ikke i så stor grad som vanlig, og den delen av hue mitt som daglig eksploderer i 1000 tanker om gangen, ...ja jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, jeg, men den har ...reist på ferie? Den er ikke der iallefall. Godt. Det ersågodt! 

Endelig for et bipolart hode med adhd: stressfrie influensadager!

Da jeg kom hjem med minsten fra barnehagen på bursdagen hans forrige uke, ble det hottere og hottere i to små røde kinn, ledet frem av to glinsende øyne og et sløvt smil. Stikkpilletilværelse og febermåledager, here we came. Dakar liten gullgutten min.

Det tok et døgn før jeg selv kjente feberen rev i nesa, og ting begynte å gå i slow motion. Siden jeg hadde blitt misunnelig på gjestene mine fordi gjesterommet nedi kjelleren har fått seg en makeover, kunne jeg sette igang og ommøblere, vaske og style mitt og Even's todelte rom på loftet. Jeg fikk dra nytte fra den kreative delen av bipolar siden adhd-delen av meg fikk seg en ritalinliknende influensa! Rett og slett.

Jeg har konsentrasjon og ro inni meg nå, og får sortert i rot,-stæsj-og-ting-eske-bokse-skuffer, og det males, ryddes og roomstyles. Ja, nå er jeg sjuk. Skikkelig febersyk.

Mat. Hva er det. Den substansen der smaker ingenting. Bedre å ta seg en milkshake med ferskensmak alene på en kafe. Ikke at noen av mine venner og bekjente noensinne har skjønt hvorfor jeg liker å sitte alene på slike kafeer, kinoer og restauranter, for ikke å snakke om shoppingturene alene til Trondheim. Jeg shopper ikke så mye serru, bare rusler rundt i løv, regn, snø og under solete blå himmel og nyter litt alenetid. For jeg er i overkant sosial, og har bare godt av å bare være meg iblant. 

I dag kunne jeg altså sitte der i min høylydte, varme feberpust og høre på Roseanna, Hold the line og Africa med Toto (fjortis? Aldri hørt om Toto? Nå har du det, inn på spot med deg!) ...og drikke milkshake. Et kvarter tok det, og føltes som en treg og deilig halvtime.

Even på 2 var ikke i barnehagen i dag; han var sjaber fortsatt han å. Men jeg skulle, burde og oughta komme meg i et viktig møte i sentrum. Da var supersvigerinna ever god å ha, nemlig taijttje Aschli (tante Astrid). Even fikk være med henne og lille babyMagnus, og jeg kunne svømme meg frem slow motion gjennom lufta frem til bussen, og rutsje sakte ned til sentrum med den, i et eneste stort, salig glis. 

Influensaen gjør meg faktisk så treg og konsentrert at jeg har 2 uferdige blogginlegg liggende bak her. Sorry, men jeg jeg gir litt don't care blaffen, og tar meg visst automatisk ekstra god tid. Men det å ta seg av to barn når man er sjuk i kroppen, må jeg jo innrømme er mer tidtakende en vanlig. Kan ikke helt skylde på feberfantasier når Mathias på 7 og jeg bygger hytte over senga hans før sengetid heller, men et viss barnsligere preg enn normalt må man vel påstå å pådra seg i samme sykeslengen. Male bilder på gulvet, søle som fytti, og le av det etterpå. Invitere til fleretacogjester på en gang enn stua faktisk rommer. Lese en hel vitsebok for barna og le mer av vitsene enn dem.

Joa så. Kanskje er det bra for et høysensitivt overaktivt topplokk å bremses med feber og sånnt. Det gjør nok definitivt ingenting om det varer et par dager heller. Kanskje jeg får lest det nye Stellabladet, sortert noen esker nedi bua fra i fjord, malt noen bilder og et par hyller, samt roet ned ytterligere et par stressahakk. 

Hellyeah, nå er jeg sjuk i kroppen og frisk i toppen!

Kanskje er jeg desperat. Crazy desperado etter å slippe alle tankene og stresset  med å bære på bipolar 1 og mest sannsynlig også adhd. Jeg sier ikke at det et synd på meg, for jeg har det stort sett bra. Men jeg er sensitivt årvåken for alt som roer ned tempoet inni meg uten å skade meg. Som er varm bad. Som varm melk med honning. Som lavendelduft. Som en real høstinfluensa. 

Eller en good talk. A long walk. Eller hardtrening. En joggis i oppoverbakker som presser fram endorfiner og dopaminer. Frisk luft og musikk på ørene. Rydding i hjemmet. Ja rydding i saker og ting gir meg faktisk ro i sinnet. Vasking også. Rene flater gir ro.

Nå skulle vel jeg som blogger gått for zero kalerier og salatblader. Men jeg må skuffe deg. Jeg eier ingen badevekt, og jeg har aldri telt en eneste kalori. tillegg til den milkshaken tidligere i dag, er det sørlandsships og meg som ruler stuggu nå som minsten har sovna og størsten er hos pappan sin. Og siden dette er en ærlig kind off blogg, innrømmer jeg både det, at jeg skulle sjekke kinesisk horoskop på nettet i sted, men havnet på fakta om neste års paradise hotell, der jeg drømte meg bort i et basseng hvor det gikk an å svømme helt rundt hotellrommet. De har visst nytt hotell for sesongen. Jeje. Whatever. For ikke å snakke om det faktum at Jakten på kjærligheten surrer og går på skjermen foran meg, og jeg føler det er pinlige greier å se på for ei som ikke tror på eternal love, more like en blomst om gangen for hver bie (Plass til mange bier hvis det er en storhjertet blomst?) Uansett. ...sånn kjærlighetsjakt for åpen scene gjør meg flæw faktisk. Dem er bra tøffe. Jeg må bare titte litt.

Så ikke ønsk meg god bedring før til helga. Da kan det lønne seg med litt mer energi igjen, for da er det første helg på en måned at jeg skal være alene hjemme uten småtrollene mine. 

Inntil da: let me stay cool and calm 👍

"Babyen" min fyller 2 denne uka

 

Du smiler stort sett alltid, og takker for alt fra mat til hjelp med å få av deg jakka. For noen uker siden sa du "kakk kakk". Nå sier du "Takk takk."
Jeg hvisker et stille "takk" inni meg jeg også. For hvert minutt jeg får med deg, lille venn. For at alt gikk så bra, og for at verdens beste storebror er her med oss i helgene og feriene. 

Jeg elsker dere elsker dere elsker dere.

Dere er alt alt alt for meg.

 

 

Nå har du snart bursdag, og storebror og jeg har allerede smugfeiret deg litt på forhånd. 

 20.oktober 2016 er det 2 år siden verdens snilleste baby kom til verden. Jeg så deg inn i øynene og visste at jeg kjente deg. Jeg kunne og skulle gjøre alt i hele verden for deg og den herlige storebroren din. 

Det var ingen selvfølge. Ting kunne gått galt. Men jeg holdt meg frisk for deg og storebror denne gangen, og fikk ta deg med hjem fra sykehuset.

Du har en mamma som har bipolar, men du elsker meg akkurat som jeg er. Vi har fått i gave 2 vidunderlige år sammen, og alt jeg ønsker meg er mange flere slike år med dere to, gutta mine.

I kveld sovnet dere mens dere holdt omkring hverandre. Du er så innmari glad i storebror og vil så gjerne være sjefen hans, og han er så innmari glad i deg og flirer av at du vil bestemme over ham. 
 

"Babyen" min er snart 2 år, og går i barnehagen der han rocker villt og smiler seg gjennom dagene. Det er snart duket for lille gulle sin aller aller første barnebursdag med barna fra barnehagen. Det kommer til å bli GØY, lille venn, kjempegøy! 

Og du husker nok ikke dette, men det gjør mamman din:



 

Derfor er det sunt å bli sint 😲👊💛



 

En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for ...for ...for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: "Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt", ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. "Nå er jeg irritert", "Nå er jeg glad", "Nå er mamma sint", "Nå er pappa redd". Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

- Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen's armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft ;)

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉

 

 

Caroline Berg Eriksen's mage kontra sannheten bak min



 

Alt dette kroppsfokuset i forbindelse med graviditet, får meg til å ville fortelle om mine to fødselsopplevelser på en annen måte enn tidligere her inne på forbipolene.blogg.no.

For hva skjer med båndet til barna dine, når du har vært nødt til å kjempe med nebb og klør for dem, gjennom sykdom og motgang, og lært deg å sette pris på dem som om morgendagen var dommedag?

Hva skjer med synet på din egen mage? Blir det viktig lenger?

Jeg kan skrive under på, med god gammeldags løkkeskrift, at det er ikke størrelsen på magen din du fokuserer på da, når alvorets time møter deg i døra etter du traff veggen, og kampens hete gjør deg klam og svett. Et vanskelig svangerskap går over til et helvete på jord, og du må endre på hele livet ditt for å greie å være mamma.

Det var i 2008 vi begynte på ferden hit. 

Jeg skriver dette mens jeg og minstemann Even på snart 2 år har lagt oss for kvelden på loftrommet vårt, mens pappa Tore og eldstemann Mathias har lagt seg nede i kjelleren. De bor ikke her. Tore og jeg er ikke kjærester lenger, og Mathias bor fast hos ham. Begge barna sover, og som de kompisene Tore og jeg er, har vi nettopp sett den nyeste Jungelboken og spist snacks, etter Taco med gutta. Det kalles foreldresamarbeid, og er noe vi har måttet lære oss med årene. Jeg fikk meg to amazing sønner og en kompis. Det er her vi er i dag. I mål.

Etter en turbulent danskebåt-tur på sensommeren i 2008, begynte altså ferden vår. En voksende mage, og et umodent mammahjerte, ruslet inn i 2009, med en overbevisning om at psykiatrien tok feil; jeg hadde ikke bipolar. Se, det gikk jo så bra uten medisiner...

Jeg inviterte barnevernet inn i bildet. Vi flyttet. Ukene gikk mot termin, og jeg slet med sterk fødselsangst. Till slutt la jeg meg inn ved DPS Stjørdal, og ble søvnløs. Dette står beskrevet i et tidligere innlegg. Det er ikke det jeg skal fokusere mest på nå, dette med opplevelsen av psykosen jeg gled inn i. Det kan man lese om her, under "reisen forbi polene":

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Redselen jeg følte for barnet mitt da de måtte tvangsmedisinere meg på Østmarka, dit jeg ble sendt som en pakke etter først å ha blitt sendt to ganger til Levanger psykiatrisk, var enorm og vanskelig å beskrive. Jeg var utmattet, men brant inni meg av kjærlighet for babyen jeg bar på. Veldig veldig syk til sinns, var jeg, med utallige vrangforestilninger. Likevel greide de å få meg til å lande såvidt etter en ukes tid. De gjorde en del feil mot meg. Stengte meg inne på rom og gjorde meg ytterligere livredd, uten at der var grunnlag for det. Jeg var jo ikke farlig. Alt det handlet om i mitt hode var barnet mitt. Det lille barnet mitt. I magen min.

Det hele endte med at jeg valgte å sove på en svart skinnsofa på et fellesrom, i frykt for å bli stengt inne igjen. Det kunne jeg ikke holde ut.  Jeg måtte ut derfra. Kynnerene ga meg muligheter, og idéen fikk jeg den 14.juli, sommeren 2009. Jeg kunne late som om kynnerene var rier. 

Sykepleier og lege ble tilkalt, og de gikk fem på. Magen strammet jo seg den..  

På sykehuset fikk jeg tilkalt barnefar og familie. 

Dette er nok den mest crazye fødselshistorien du har lest, but it goes like this:

Legen overtalte meg til å ta keisersnitt. Manisk som jeg var, hadde jeg en illusjon om at jeg skulle få beholde barnet mitt. Så jeg måtte kjøpe noe til det. Forberede meg. Kamillete for eksempel. Det hadde jeg hørt var bra for babyer. Annet stuff også, trengte jeg til barnet mitt og meg. Jeg krevde at jeg måtte få shoppe først. Keisersnittet måtte utsettes til dagen etter. 

Fra tvangsbehandling på Østmarka ble jeg sendt ut i Trondheims gater med en, for meg, splitter ny pleier. Hun lurte på om hun kunne ta seg en røyk. Så satte hun seg ned ved det som da var Egon på Trondheim Torg, og lot meg handle i fred. Jeg handlet det jeg skulle, og vi gikk tilbake til sykehuset. Det var en smak av frihet, og jeg hadde ingen tanker om at barnet mitt ikke skulle få være hos meg. Det var nok mitt innebygde forsvar. For innerst inne visste jeg det nok. Det gjaldt bare å holde ut og ha tunga rett i munnen. Ikke la dem se meg klikke 

Slik gikk det til at vår sønn Mathias kom til verden med planlagt keisersnitt morgenen 15.juli 2009. Det var en umenneskelig tøff dag for meg. Jeg fikk såvidt holde barnet mitt, før de måtte sjekke ham i forhold til medisinene de hadde gitt meg under tvang. Det gikk fint. Babyen min var frisk.

Nederlaget var ingenting i forhold til sorgen. For de måtte ta ham fra meg. Barnet mitt. Alt i livet mitt. Det eneste ene som betydde noe, i mitt friske glimt midt i galskapen. 4 timer etter min baby kom til verden på St Olav hospital, fikk vi høre av barnevernet at de måtte plassere vårt lille mirakel i beredskapshjem.

Det skjedde på film. Det skjedde ikke meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg maktet å holde ut. Og jeg har venner som har fortalt at de var sikre på at jeg ikke kom til å overleve dette. Jeg var knekt, men utad holdt jeg en viss fasade.

For den nydelige vakre lille guttebabyen vår, hadde vi en kjærlighet så mektig, at den overgikk alt. Det var det vi hadde å tilby, og det var nok til å helbrede situasjonen etter hvert.

Men der og da måtte jeg ut av meg selv for å takle det.

Jeg fikk med meg noen bilder av en nett liten engel, og ble sendt tilbake på Østmarka, der jeg fikk et rom ute i avdelingen, med ei seng, et nattbord og en gammeldags, rund vask. I den senga lå jeg og badet i mine egne barseltårer, mens jeg lot krampene ta meg dypt ned i helvete. Nå kunne jeg ikke trå feil et eneste lite steg, for da fikk jeg kanskje aldri mer se gutten min igjen. Da noen tårer traff et bilde, fikk jeg panikk. Hva om pleierene så at jeg hadde grått på bildet av babyen min. 

Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre med all melken. Jeg holdt ikke ut å trykke ut melken i den gamle vasken mens tårene rant, men jeg ante ikke hva annet jeg skulle gjøre.

Hvordan magen min så ut, var det siste jeg tenkte på. Bare jeg fikk holde gullskatten min i hendene mine igjen. 

Og dette er ikke et behov for å sutre, eller på noen som helst måte søke medlidenhet. For som du vet, har denne historien en happy ending. Jeg forsøker å gi deg et bilde av hvor ubetydelig en mage er når du har vært til helvete og tilbake igjen for å få være mamma til barnet som bodde inni den magen.

Det ble en lang reise. En grusom, men vakker reise. Så mye måtte læres før jeg kom meg hit til dette paradiset jeg lever i nå. Jeg måtte lande fra psykosen, skaffe meg ny plass å bo, og prøve å leve med at det var best at ungen min fikk bo alene med pappan sin. I et år gråt jeg meg gjennom dagene, inntil jeg bestemte meg for å la psykiatrien medisinere meg med lithium. Jeg fikk være med barnet mitt, men det var ikke jeg som våknet hver morgen sammen med den lille gutten.

Barnet først. Jeg lærte meg å tenke barnet først. Så lenge han hadde det bra, var alt bra. Jeg jobbet i barnehage for å lære meg knepene som mor, og bygget meg opp. Det gikk sakte, men grunnmuren jeg bygde var stålsikker.

Da vi ventet barn nr to, gikk det helt fint psykisk. Jeg holdt meg frisk, og fikk reise hjem fra sykehuset med min lille engel i bagen. Jeg kunne se tilbake på et vanskelig svangerskap rent fysisk denne gangen. Å leve med svangerskapsdiabetes og sette insulinsprøyte på seg selv var en kunst jeg måtte lære meg. Ikke drikke melk, ingen frukt, ingen poteter, ris eller mel; forsiktig med alt. Det var virkelig lærerrikt. 

Heller ikke denne gangen var det kroppen og størrelsen på magen som opptok meg.

Nei. Det som opptok meg var de blå skyene jeg humpet rundt på i lykkerus, hver gang jeg så storebror Mathias kose med lillebroren sin. Hver gang jeg fikk holde det minste lille barnet mitt tett inntil meg, og hver gang eldstemann og jeg fant på noe gøy sammen. Som å bade. Plukke blomster. Lese. Tulle. Tøyse. 

Magen? Jeg ELSKET den. Akkurat som den var. Med et dypt arr etter to keisersnitt nederst på magen, og krydder av et par nydelige strekkmerker. Men viktig, det var den aldri, i forhold til de to stjernene jeg fikk henge med: Mathias og Even, som hver dag gjorde meg starstrucked. ...og som fortsatt gjør meg helt mo i knærne.

Nå har toåringen vår begynt i barnehage, mens 7åringen vår går i andre klasse. Vi er stolte som haner av dem, og vi sprekker nesten bare vi ser på dem. 

Og tenk, dem ER her! Dem ER her hos oss! Vi får LOV til å være foreldre! Hver eneste dag!

Foreldresamarbeidet har også vært viktig å fokusere på. Jeg er glad i pappan til barna mine. Selv om vi tidligere har ønsket hverandre dit pepper gror og ilden fyrer, har vi lært oss å bli glad i hverandre som venner. Vi har gått gjennom så mye for barna våre, at vi godt kan se på Jungelboken og spise snacks sammen, og la hverandre være i fred. Klappe oss selv på skuldra. Se oss tilbake på alt annet enn en "mage". 

Slik ble jeg mamma. Og magen har fått gjennomgå, men jeg elsker den. Det var den som bar fram to fantastiske, søte små farsker av noen morsomme rampegutter. To vakre engler som vi har kjempa for å få lov til å være sammen med. 

Men for eldstemann var det ikke magen som gjaldt. Det var pappa's armer som tok imot ham, da mamma var altfor syk til å bære mer. Pappa var det, som var der for ham etterpå. Samme hvor mye den magen min bar ham fram, var det han han far som bar ham videre. 

Skal far i dette tilfellet legge ut bilder av armene sine?

Hellyeah, Tore, come on..

So screw the stumic, and tell me about them kids.. ikke? Hva om jeg skriver det på norsk: Gi blaffen i den magan, og fortell meg heller om barna dine. Da er du med, hva? Du også, Caroline?

Hvis ikke, må nesten alle de flotte alenepappaene her til lands legge ut bilder av armene sine; armer som jo sikkert har båret barna i mer enn 9 mnd etter de kom ut av den magen. 

Barna våre... ååh de fine barna våre..  dem er det eneste Tore og jeg greier å tenker på, etter begge svangerskapene. Haha, jeg må le, for det ville vært absurd dersom det var magen min vi fokuserte på i ettertid av helvete. Her vi sitter i himmelen og nyter premiene våre: TO GUTTEBARN 💙💙

 

Sensitivt og personlig om bipolar: Morgenslør

 

Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.

Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen...
 


 

Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.

 

 

De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De "har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske."

Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.

Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.

Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.

Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.


 

Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett. 

Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med. 

Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!

 



 

Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd. 

Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..

 


 

Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk. 

 


 

Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.

Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.

 

 

Og det er helt ok at du ikke forstår meg.

Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.

For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.


 

 

For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.

Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du "fikk det ille pgr av meg" kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.

Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå. 

 


 

Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.

Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over. 

Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!


Tekst og bilder av forbipolene, Helene Dalland.

 



 

 

"Mamma. Du er hyper!"


 

....and it goes like this: 

Det var på fredag. Denne fredagen. Lykkehormoner danset zumba inni meg, for om en time skulle mine goklompalomper komme på hjem. Begge to, hele helga, både 7åringen og 1åringen. 

I tillegg skulle min søster og hennes to barn på 1 og 13 år sove over, så jeg drev og vasket gulv og skiftet på sengeklærne nede på gjesterommet, mens jeg nynnet på en eller annen 90tallslåt. Søstra mi var i gang med tacoen oppe på kjøkkenet. Vi roptekommuniserte innimellom. Funka ikke helt men. Vi er søstre, så vi har telepati også. Tror vi selv da. 

Det er ei skummel verandadør nede på gjesterommet. Skummel, fordi det går en halvmeter rett ned utenfor. Noen glemte trappa der nede da de bygde dette huset. Jeg hørte noen barn gå på midtitrappa mellom husene, som halve byggefeltet benytter seg av, så jeg stakk hodet ut. Jeg er vel ikke stort bedre enn naboene til Morten Ramm har beskrevet ham som. Nysgjerrig, pratsom og aaaltfor utadvendt. 

-"Heisann, heter gammel bor hen dere da?"

Neida. Det var nesten sånn. Men sannheten var at det var sånn her:

-"Heisann. Stygt her ja? Dem kommer og fikser gjerdet her snart haha. Er dere naboer? Gamle dere a? Å, er dere 8 år og går i 3.klasse? Her bor en gutt annenhver helg som er 7 år. Han kommer snart. Vil dere komme en tur i morgen? Ja? Suupert, han kjenner ikke mange her."

Og så glemte jeg hele greia da. Etter å ha styla gjesterommet til et hotellrom, (Jeg grŕreier ikke å stoppe dekoreringen når jeg først har et sykt kreativt anfall! Opp og ned trappene etter flere plastikkblomster, pyntedingser og duker, hit og dit for å lage balanse og harmoni, pust.. PUUUST!), tatt imot barna med altfor mange koser og susser, spist taco og nytet kvelden med mine kjære.

Fredag ble lørdag, og lørdag ble søndag. Jeg ble vekket av gogutta mine, aaaltfor tidlig. Men å spise frokosten foran TV'n en søndag grytidlig morgen mens mamma hviler på den samme sofaen, er noe av det beste de vet. Jeg satte både kaffe og redbull på hylla ved siden av, og la meg til. Etter en stund drakk jeg av både kaffen og redbullen, for så å duppe av litt. 

Hvis jeg drikker koffein, og i tillegg glemmer morgen-lithium (noe som skjer sjeldent, men som skjedde i dag!) ...får jeg adhd. Ikke for det. Mange mener jeg HAR adhd i tillegg til bipolar. Anyway, jeg blir litt for spretten, altfor pratsom, og meget virrevapp av denne kombinasjonen.

I det jeg halvdupper på sofaen, ringer det på døra. Guttene mine gikk i pysjen, og jeg hadde hår til alle kanter og usmakelige inneklær..  Jeg tenkte det var søs og barna, for etter klokken 12 hadde vi planer med nabodama her og noen flere. Siden det regnet hadde jeg fått med meg på felleschatten vår at vi droppet den spreke søndagsgåturen ut i naturen. Vi stemte for middagen Diva skulle lage, og søs sine vafler. 

...men klokka var langtfra 12 enda...

Vips! Der stod guttene på 8 år fra 3.klasse på trappa her og studerte verdens rareste mamma med allekanter-hår. 

"Mathias. Mamma har invitert noen venner til deg."

Stakkars Mathias. Selv om han sa senere på dagen at det var supert med nye venner, ble nok dette litt av det utfordende slaget for en sjenert gutt som ham. De ruslet ned på rommet hans, og det var stille der nede. Jeg spratt hit og dit her oppe, og ble til en nervøs mamma. Var det bra nok her? Kom de til å like seg på rommet hans? Kunne gogutten min få seg noen venner å leke med her i byen også nå? 

Koffeinet begynte å fungere, og jeg satte på musikk. Begynte dagen her oppe i stua sammen med Even. Løp ned et par turer for å prate med Mathias og de nye guttene, men det ble bare svada! Tulleprat! Herregud, heldigvis har jeg skamvett og selvinnsikt nok til å bukke og neie meg ut av den barneromsdøra og huke meg til h... opp den trappa!

Mathias kom opp i stua en tur. Selvfølgelig gjaldt det Pokemon. Jeg kan ingenting om pokemon, dem figurene kan bare "go" for min del. 

Jeg sa: "Jeg skal komme ned med en epostadresse etterpå. Men du Mathias. Hva om vi inviterer disse to gutta på barneparty her om to uker, sammen med noen av vennene dine fra Hommelvika? Du vet, mamma hakke peiling på hva dere vil leke med og sånn, men du kan jo finne ut av det, ja for jeg er jo litt treg sånn, men..."

Sønnen min avbrøt meg: "Mamma. Du er hyper." 

Det er da en bipolar mamma vet det er på tide å sjekke om morgenmedisinen er inntatt, og senke koffeininntaket. 

Det er da en surrete mor må innrømme at, ja, gutten min, du har rett. Mamma er hyper.

Men var a ikke hyper, alfor utadvendt, skravlete og virrete som fy, hadde han nok heller ikke fått besøk av to sånne trivelige, snille gutter, heller. 

Og de gutta kommer tilbake. Jeg kan ikke ha skremt dem bort.

Såh.

Etterpå var det full fart her oppe. Latino goes Norway goes kids goes parents: Middag inne hos Nabodiva fra Cuba, med pappan til minsten hennes, venninna hennes fra SørAmerika, mannen og barna hennes, søstra mi og barna, og meg med gutta mine. Innviklet? Whatever, vi var en flerkulturell hurragjeng som danset med barna våre og spiste god mat.

Ungene var i topphumør da pappa kom inn for en kaffe da han hentet Mathias i ettermiddag. 

Og så lenge barna er glade og fornøyde, gjør det ingenting om mamma er litt hyper og pappa er litt glemsk. Jeg kunne hatt et Pippi-hus. Eller vi kunne bodd i hvert vårt hobbit-hus. Ja vi er litt rare, og foruten det, ville vi kjedet vettene av oss, og det ville ikke finnes noe som heter "Lykketoppen"!

Så ja, gutten min. Mamma er innimellom veldig hyper. Så hyper at hun snubler i sine egne ord, søler chiafrø på gulvet, må vaske opp dem mens besøket strømmer inn ytterdøra, og løper opp og ned i trappene som om hun har fanden selv i helene. Og du, du får deg mang en god latter. Men jeg vet du er glad i meg akkurat som jeg er. Lillebror elsker å danse med hypermamman sin, og du vil helst at jeg skal være som jeg er.

#psykiskhelse  #bipolarmamma #bipolar

Jeg har bipolar 1, og er visst "syk" samme hva jeg gjør



 

 

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen....? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

 



 

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker's følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk's opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. "Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!" "Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!" Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

 

 

 



Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!



 

Personlig oppdatering forbi polene


 

Nå skal jeg gjøre noe jeg sjeldent gjør. Dette vet jeg at jeg har vært for dårlig på her inne på bloggen de siste månedene. Jeg skal stoppe opp og oppdatere dere om rent personlige punkter. Åpne dørene inn til hva jeg gjør akkurat nå, fortelle fra dagen i dag, være åpen om hvordan det går, og vise bilder fra her og nå.

Mange mener at dette er en såkalt åpen blogg. Dette stemmer ikke med nåtiden. Jeg har vært relativt åpen omkring enkelte episoder i fortiden min, men langtfra om alt. Om nåtiden derimot, har jeg vært meget selektiv med hva jeg skriver om meg selv og min familie her inne. Rent lukket, faktisk. Det skal jeg ikke være i kveld. Jeg skylder alle dere inspirerende lesere av forbipolene å være både åpen og ærlig. Here we go.

 


 

Det er minst dybde i å starte med hvordan dagen har vært, så:

Mathias, Even og jeg var altfor tegnefilmsløve på mårran, så vi tok på oss uteklærne og ruslet bort til barnehagen der Even skal begynne. 

Slik så det ut:

 

Vi tente lys på kjøkkenet etter Even sin dupp ute i vogna. Det er så mye triveligere å spise lasagnerester til middag da. Når lysene brenner og det dufter høst. Is til dessert var prikken over i'en. Mitt tantebarn Aron på 13 år kom på besøk. Med seg hadde han en flått på fingeren. Jeg leste nylig at matolje er noe av det som dreper flått. Så jeg la den her:

 




Som vanlig ble mammahjertet mitt revet ut og filleristet for en stund da Mathias ble hentet av pappan sin. Tidligere denne søndagen sådan, da Mathias skulle på en sammenkomst for elevene på trinnet. Jeg gruet meg som vanlig til kvelden. Å legge ned bare et barn. Det gir tårer i øynene bare å skrive om det. Å være et samværshjem er veldig tungt til tider. Men, han er i fokus. Det at han har det bra og trygt, er det viktigste. For lesere som ikke vet historien, kan dere lese om hvorfor Mathias ikke bor her hos meg, inne på Meny, under kategorier, ved "Min egen historikk", "Reisen forbi polene". 

 

Even og jeg spiste havregrøt til kveldsmat, før han fikk boltre seg i badekaret med både bading og dusjing. Han sovnet til mammasang i mammasenga, før jeg bar ham over i senga hans. 

Hvordan jeg har det nå:

Jeg er avslappet og i en veldig rolig tilstand i min diagnose bipolar 1. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig har et snev av adhd også, men jeg var denne uken på et mindfullnesskurs i Trondheim og har siden meditert en del for å roe ned og innta nuet.

Ellers er jeg mer smådeppa enn glad, fordi jeg er litt sliten. Selv om jeg også har det generelt bra. Sommeren har vært tøffere enn jeg har vært åpen om. Jeg har klippet navlestreng. Latt lille Even på snart to år få overnatte hos pappan sin. Selv om jeg vet han har det godt der, har det vært vanskelig for meg å takle at han plutselig ikke er hjemme med meg. Har savnet ham og vært redd for om det har vært mer vanskelig for ham også, enn han viser. 

Jeg har ellers opplevd denne sommeren å ta det valg å bryte kontakt og sette grenser omkring mennesker som ikke har greid å respektere meg. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er. At jeg nekter å være et offer, noe de muligens gjerne skulle sett meg som. Jeg fortsetter slik. Kutter ut dem og luker ugress. Enkelte har også forsøkt å bestemme over, og påvirke denne bloggen, noe som har vært uaktuelt. Det er jeg bestemmer hva som publiseres her, og kun jeg som avgjør hvem jeg rådfører meg med når jeg kjenner for brainstorming sammen med andre huer. 

Ellers nærmer det seg barnehagestart for lille Even, og jeg fester navnelapper på alt fra tynnull til fleece, fra vintersko til innetøfler og fra parkdresser til vinterdresser. Jeg handler både brukt og nytt, og sørger for at lillegutten våres er 100 % forberedt for barnehagen. Han begynner heldigvis en måned senere enn de andre barna. Så han og jeg får noen dager til sammen, vi to. 

Sjekk den gode klemmen jeg fikk i dag da:

 



 

Det er positivt for et menneske med bipolar 1, å kjenne på grunnkontakt. Mitt problem med denne diagnosen har ikke mest vært depresjoner, men inntil for 6 år siden; manier og hypomanier. Det er nok derfor jeg generelt er i så innmari godt humør. På mange måter nyter jeg å være normal i noen dager. Litt sånn relaxed og halvglad. Rolig og fattet. Er det SÅNN dere har det ja, dere uten diagnoser.. 

Akkurat nå raser jeg gjennom dette innlegget for å rekke "Live på direkten". Jeg er komi-junkie, og sluker det meste av norsk og svensk humor på TV. Denne dama hender hun rett og slett nesten triller ut av sofaen i latterkrampe. Og dessuten vekker han minsten oppe på loftet. 

Hvorfor jeg "raser gjennom innlegget"? Fordi jeg alltid må rette ca 20 skrivefeil, samt 15 forviklede omvendtord hver gang jeg har skrevet et blogginnlegg. Jeg publiserer ikke skrot 😂. 

Når jeg tenker meg om har jeg aldri kjørt såkalt "spørsmålsrunde", av den enkle grunn at jeg som blogger ikke tror noen har noen spørsmål til meg.

Sånn er det bare. Det er jo ikke bare meg dere skal bli kjent med her inne på forbipolene. Her fokuseres det egentlig mer på andre enn på meg. 

Ha en rolig og fattet, anslappet (se der ja, skrivefeilalarm! ....aVslappet 😫😉) og easy kveld, klem fra forbipolene. 

 



 

Forbipolene Adehådeline uten sminke 🙈😖😨

 

Der er Ine Wroldsen, Rihanna, Fergie, Margareth Berger og jeg!

Terrassen har plass til meg, og dem.

Lift your head up high, Cheers for the weekend, MILFS, and let us fly high up above!
 

 

Okey, det er lenge siden jeg gikk personlig på line, her inne. Let me tell you about my day:

Timen hos verdens dyktigste psykiater er gjennomført, barna er hos pappaen sin og skal sove der begge to, joggeturen er unnagjort, og kåken er både ryddet, vasket og dekorert. 

At "det føles så godt" å pante flasker? Jooo, men å vandre rundt i nyshina kåk føles myyye bedre, hellyeah!

Mange brikker falt på plass i dag. Jeg har lenge mistenkt at jeg har en tilleggsdiagnose ved navn ADHD, og i dag fikk jeg bekreftet at dette meget godt kan være mulig. Uten utredning er det jo umulig å fastsette en slik diagnose selv for en erfaren psykiater, men han ser at dette godt kan være tilfelle. Mange andre også både ser, hører og merker det. Even me, I tell you..

Men jeg har ikke tenkt å innta medisiner mot dette. Desverre. Dere får holde ut med ei fjern og avbrytende virre vapp som hyperaktivt hopper hit og dit i takt med rytmen av bipolar. Jeg er så frisk på lithium, at jeg aldeles ikke har tenkt å forstyrre den deilige rytmen med flere medisiner. 

Free your mind.

En Vogue har joina vorspillet mitt her ute på terrassen, med et friskt innspill fra nittitallet.

Jeg har det travelt, men gidder ikke stresse. Skal rekke å pilse litt på stranda med min kompis fra Afganistan før jeg suser innover til Trondheim by for å joine en venninnegjeng jeg ikke kjenner. Kun ei av dem har jeg møtt før, og jeg gleder meg til å se henne igjen. 

Som dere ser på bildet under, BURDE jeg nok stresse. Ser faktisk ikke ut. Og da er jeg ærlig: the ugly truth er nesten litt morsom. Om en stund skal jeg nok greie å se smashing ut, selv om sminkekurva mi langt fra er sponset og slettes ikke er smashing.

Sola skinner, det er helg, og jaggu er det digg å finne svar på det som kan være alle sine ukonsentrerte rastløsheter i skyggen av bipolar. 

Ha ei fabelaktig deilig deiiiilig sensommerhelg, og fortell meg gjerne hva i alle dager det er du driver med under blå himmel eller hvite skyer med dråper i ;)

Hilsen Forbipolene Adehådeline

 




 

Frisk fra bipolar i 6 gærne år



 

Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes "psykose"? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av "stolthet". For, "syk av bipolar", DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk's uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om "perioder". Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett ;) 

 

10 tegn på at du har en bippebedreviter i livet ditt



 

 

For en stund siden fikk jeg høre uttrykket "Bippere". Det klinger i ørene, og minner mer om Pippi Langstrømpe og røverdøtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar. 

Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde på at alle med bipolar har måttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling på bipolar enn oss bippere selv.

Dette innlegget handler først og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. Altså de som er friske og symptomfrie.

Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.

Her er 10 tegn på at du har å deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:

1. Du har satt grenser og vært litt bestemt. Litt sinna. Så går det noen timer, og nærmest midt på natten får du følgende melding: "Du har en dårlig periode nå. Get some help for søren!"  Dette er et sikkert tegn på en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til å sette grenser, og tatt seg et par glass vin. Nå tror h*n du er syk som fy. 

...og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfølgelig like lov som andre mennesker til å boltre deg fritt i alle delene av følelsesspekteret. Du kan le, gråte og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du også. Og dessuten; "dårlig periode"? Er du stabil, så er du stabil. Bipolar handler ikke om "perioder" når man er inne i sitt 7. friske år i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av såkalte "perioder", når vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lært oss å leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig. 

2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av ...kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du å blogge/skrive bok eller på annen måte formidle dette til omverden for å vise andre hvilken vei du gikk for å unngå krattet opp hit. En dag skriver en frustrert "leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame" på din facebookvegg: "Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nå."

Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn å være oversosial. Du har dine bibbeben pent planta på jorden. Og desverre for alle som ønsker å bruke diagnosen som unnskyldning til å "do nothing and feeling sorry for em selves", så er du nå et bevis på at man kan gønne på og leve bra med diagnosen uten å være syk. 

3. "Nei nå er a manisk igjen, nå har a vært å shoppa, og jaggu lo a høyt også!" 

Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lært seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. Altså du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for å overbevise dem om at du burde vært kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina's eneste nittitallshit, åpner verandaen og synger ut så alle naboene tror Donald Duck har fløtta inn. Kremt. På økonomien har du stålkontroll, og du er ikke på vei til Kina på impulstur. Du vet at du er frisk. 

4. Bippebedreviteren kan aldri se deg gråte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg når livet er tøft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.

Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tåreløs. Ordløs. Maktesløs. Kreftesløs. Vandrende ute på psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, gråt du bare alene, når ingen så deg, der du satt krøket på gulvet og ba om at smertene inni deg måtte gå over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og låste døra. Du var hudløs og for det meste gadd du ikke å gråte  Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Å gråte foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tørre å være åpen, et også et friskhetstegn. 

6. Vedkommende er nærmest paranoid hva angår det gjøkeredete faktum at du "lider" av en diagnose. H*n veier sine ord nøye, og når alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende øyne. Du får høre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne på at du vurderes enda nøyere. Vedkommende nærmest venter på sykdomstegn.

Nåh ..  hva er det du kunne lært denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er på seg selv man kjenner andre. Så dersom h*n føler slik behov for å vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn på at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan være depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for å vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt å bruke tid på å kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.

7. Du vet. Disse som påstår at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet...

And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man må banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe å komme med. Ikke fordi du på død og liv må ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nærmest i ett med omgivelsene og håper på usynlighet, i frykt for å bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nå er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. Nå er du kommet til et nivå der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. Også bedreviterne som kritiserer alle for å tørre å heve stemmen, fordi de så gjerne skulle tørre selv.

8. Bedreviteren er nærmest paranoid på dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjørelser og uttalelser. "Du har jo tross alt en diagnose altså.." Det kan jo være at det så ustabilt kan hende at du ikke er i stand til å tenke rett med det bippehue, hva?

You know, from the mile you walked...  At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er både frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fått mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. Så det så. Avgjørelsene dine vil vise seg å være bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.

9. Du er vant til å bli misforstått. Så den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstått kommunikasjon. 

Du vet, det er gøy å svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart. 

10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart på en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister på hue trygt planta på jorda. 

Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bør du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, før eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sølvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bør trene, spise sunt og sove om natta for å unngå bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for å bli manisk. I såfall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2,  med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet også at jeg ikke rører beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tåler det. Og heller ikke trenger det.

En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at "det er forferdelig å leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse". Dette er gjerne de som i tillegg til å ikke ha peiling på diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for følelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av følelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for å vise verden hvor fælt det er å kjenne noen med den diagnosen. 

Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til å ha noe å gjøre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til å bruke den som fritt vilt for å søke den sympatien de tror de trenger. Slike bør du nok holde på avstand. Sånne kan være uheldig for forløpet i din diagnose. Som du jo nå er frisk fra nå. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.

Så hva gjør du? Gi ut ei bok. Lær dem. For det de ikke har peil på, burde de la være å gni nesa si borti, foruten av svært ydmyk interesse for å lære. Hva mer gjør du? Du rister bestvitende på det intellegente hodet ditt av dem og føler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.

 

 



 

Hvem rir hesten? Du eller dem?



 

Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.

Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen 

Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester. 

Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg. 

Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?

Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.

Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.

Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at "you don't care noe mer..." Løpet er kjørt. 

Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs. 

Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ....for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, ...da er alt mulig. 

Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen "Et helt halvt år". Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag,  og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine.  Til helga får jeg besøk av en nydelig mann... Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.  

Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt. 

To enjoy the ride, må du:

-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless...

Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..

Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette:  http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html

Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 



 

The soldier

 

Here's a new day

It's for you, choose your way

This part of yesterday's future

a tomorrow so blur

 

You think you never know

it all might be a show

But you had a vision

In the night dimension

 

Dream on, you're the soldier

Don't you doubt, my dear

It's your boat 

you'll make it float

 

They'll try to give you pain

But they can never use your brain

You're the boss

it's their loss

 

Ride away soldier of tomorrow

sunrise before sorrow

You might have days

or years of unknown ways

 

I belive in you

that you will shine from blue

But if you say you don't have faith

well, your horse can wait...

 

 

Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016

 

Slik takler jeg ettåringen's raseri

 



 

 

Søte små hjerter kan forvandles på sekundet til furialske og sinte småtroll. Fantefarsk. Sinnatagg. U name it. Kall det hva du vil, men det koker ned til det faktum at dette kan hende hvor som helst.

La meg aller først ha det sagt at dersom dette skjer inne på butikk, bærer jeg lille Even ut konsekvens (Mathias er 6 år, og dette innlegget handler først og fremst om 1-2-åringer.) Men først prøver jeg å sjekke om det er en lang, varm og god mammaklem han trenger. Kanskje litt alternativer; noe å spise, sitte oppi handlevogna. En rolig stemme. Dette funker som regel. Jeg har kun båret ut en vrangvendt og illsint Even-tagg fra kafé en gang. Jeg bar Mathias ut av butikk en gang da han var 3 år og nekter å høre etter. 

Sjekk denne lenken som omhandler mine tips og råd hva angår barn i butikk:  http://m.forbipolene.blogg.no/1437469065_hvordan_forme_barn_ti.html

I dag ble Even skikkelig skikkelig sinna på meg...

Og det kan jeg jo i utgangspunktet godt forstå! Vis meg en billett til Thailand, og legg den i hånda mi, for så å ta den fra meg og si at den ikke var til meg...

 

 

Vi hadde hatt trivelig besøk av Siri, en venninne av meg, spist kyllingmiddag, Even hadde badet, og vi hadde begge lyst til å komme oss ut. Hvordan jeg vet det når han ikke kan snakke? Han satt i gangen og tok på seg sko.. 

Hvorfor ikke trille ned til butikkene i sentrum? Trengte jo både ketchup og ...og ..vel, kanskje ...noe mer. Var mest for turen dette.
 

Likevel, klokka var fem, så vi hadde ikke all verden med tid. Tassebassen skulle jo legge seg snart. 

Nede ved Stjørdal's øverlands minde var det liv og røre ute på den svære kunstgressbanen. En stor og knallgrønn, velbrukt fotballbane. Fotballer, gutter og trenere om hverandre. Jeg vet at Even har balldilla, så jeg tok han ut av vogna og utpå banen litt. Der fant han mange "gaver" til seg selv i form av fotballer. Han hvinte av fryd og ropte: "Bajj! Bajj! Baaajj mamma, BAAAAJJ!!"

 

 

Vi koste oss og sparket litt ball. Men det er begrenset hvor mye område det er å bevege seg for mye utpå banen når flere dusin unge gutter skal øve seg på målspark. Og så var det dette med natta bysse lalle da..

 



 

Noen ganger. Ganske ofte. ...må vi foreldre tåle å ta upopulære avgjørelser. Jeg er ikke venninna til barna mine. Jeg er her for å ta vare på dem. Gi dem omsorg, trygghet og grenser. Vise vei.

Even brølte allerede før jeg satte han i vogna si. Han hylte, pekte, gestikulerte og skrek med illsint, rødt ansikt: "BAJJ! BAAAAAAAAJJ! BRRRRRØØØØL! BAAAJJ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!! FRES!! ROP!! HUULK!  HYYYL!!!", rundt halve banen før vi rundet inn i Sandskogan. Jeg lot ham holde på. Slite seg ut litt. Satte meg ned og forklarte ham at ballene ikke var hans. Men han fortsatte.

Stakkar, ikke lett å skjønne at alle disse fenomenale ballene... vel, at han ikke skulle FÅ dem.. 

Hvordan kunne jeg forresten tro at den lille gogutten automatisk skulle forstå at vi bare skulle LÅNEsparke et par knallgule, råtøffe fotballer, for så å DRA FRA DEM??!?

Så ignorerte jeg. Satte på litt musikk på ørene. En dame som syklet forbi så stygt på meg. Da hun hadde syklet forbi satte jeg albuen foran ansiktet så Even ikke så meg, og geipet for meg selv. Hørt om mammapolitiet? Sjekk ut bloggen til Casa Kaos, hun kan lære deg mer om det dømmende kritiske mammapolitiet. Jeg fikk usynlig bot av en syklende sådan i dag. For, må vite; gutten min gråååt! 

Casa Kaos sin blogg finner du her:  http://casakaos.blogg.no/


 

 

 



 

 

Etter en stund kjente jeg at det var perfect timing for å begrense denne ropingen. Satte meg ned og sa til Even med bestemt stemme: "Nei altså nå er det nok, Even! Disse ballene, de var ikke våre!" Flaks at jeg fant vafler fra søndagens utflukt med familien der og da, for vafler, det funka fett!

 

 

Så var det over. Og når et barn's vondte går over, da lar du det være. Du ripper ikke opp i det. En naiv engel ropte inn i øret mitt: "Gå til Nille eller leketøysforretningen etter du har kjøpt ketchup på Rema 1000, og gjør ham glad med å kjøp en ball!" Men jeg slo det fra meg. Vi har baller hjemme, det får da holde! Han skal ikke lære seg å peke og få.

Dessuten ble han overlykkelig over gjensynet med fotballen hjemme! Det gjør jo ingenting, så lenge han ikke vet, at akkurat den ballen er Mathias sin.. Rengbueverden og magiskland, en ball er en ball og den ER MIN!!

Når han blir større og forstår mer, er det tid for å gjøre det annerledes. Da er det viktig å forklare han at jeg GODT forstår at han vil ha disse fancy fotballene. Mer om dette generelt, kan du lese om inne på linken jeg ga deg i innledningen ovenfor her. 

 

 

Jeg er rolig når dette raseriet får fritt spillerom. For det meste helt rolig inni meg. En naturlig trass i meg gjør meg ekstra rolig. Men noen ganger kan jeg også bli irritert.

Og det er helt ok. Vi foreldre ble ikke pedagoger i løpet av de 9 mnd vi ventet på det lille  mirakelet, but we sure knew stuff about kids ja! Jeg så at Marte Frimand Anda skrev om dette i boken sin "Føkk Lykke", hvilket anbefales å lese, men jeg må også nevene et par ting. For da jeg gikk gravid og bar på Mathias for 7-8 år siden, trodde jeg at jeg hadde en reel plan.

Jeg og barnefar, vi var bestemt på at vi nesten aldri skulle si: "Ikke" og "Vær forsiktig!" Til barnet våres. Ikke er jo et negativt ord, må vite, og barnet kunne bli nervevrak av å få høre "vær forsiktig!"  Kunne det være så vanskelig da? Really? Jo, nei assa, vi visste, vi, at dette kunne vi mye om allerede, mens vi klødde oss i hue over foreldre som nærmest altså spytter ut i hytt og pine: "Vær forsiktig nå da!!" "Iiiiiiikke gjøøør såååånn!!""Nææææi nå assa, er det NOK!"

Nå er det omvendt. Nå er det JEG som rister på hue av slikt mammapoliti som jeg selv en gang i tiden så uvitende var, mens jeg lærer barna mine en viktig viten om et nødvendig ord som "ikke", og om nødvendigheten av å være forsiktige omkring kjøkkenet når jeg koker og steker middag. Og forskjellen på alder er jo også vesentlig. Even på 1 år får høre at han må være forsiktig i trappene, mens Mathias på 6 får høre "kjør på" når.han klatrer i trær. Likevel: jeg mener vi må være strenge. Vi må tørre å være upopulære mens barna vræler som orkaner rundt oss. Finne sentrum i oss selv, og være sta. Overse. Ignorer, for så å være imøtekommende straks det er mulig å bygge en bro til et lite barn som tross alt må få lov til å bli kjent med hele følensesspekteret sitt. Ikke bare de positive delene av det hele, men også hvordan takle skuffelse, sinne, sjalusi og tristhet. La dem være i fred. La dem bli kjent med seg selv. 

Og vi som foreldre bør innse at noen ganger, noen ganger bare takler vi det ikke helt. Vi må kanskje telle lenger enn til ti. Kanskje vi må gå unna for å puste. Kanskje blir vi sinte. Det er lov det også. Sint stemme er lov. En klok dame lærte meg at vi foreldre gjør så mye rart når vi har dårlig samvittighet ovenfor barna. Så mye rart som barna ikke trenger. Kjøper ting og lover greier, vet du. Overflødig stuff... Nei, slapp av. Barnet ditt tåler godt at du har sure dager.

Hvordan takler DU raseriet til barna dine? Og hvis du ikke har barn enda, hva tenker du om småbarnsforeldre's grensesetting som du observerer omkring deg i hverdagen?


 



 

 

Du bør operere sinnarynka di, for den kan sprekke.

 

Forskning viser at den sprekker. Eser ut og på en finurlig måte eksploderer. 

Dette innlegget er sponset.

Sponset av mitt indre landskap. Av meg og min verdighet.

Jepp. Forskning viser at den emosjonelle delen av deg, du vet; din psyke, kan sprekke iblant, og at det er helt naturlig at dette skjer. I grytidlige tider eksploderte mennesker og løp raskt mot byttedyr med våpenet sitt. Brukte sinnet sitt. Knep sammen pannen og laget spor av erfaring i ansiktet sitt. 

Jeg kan ikke se noen som løper opp gågata i sentrum her med pil og bue, rynket panne og sinnafjes i vill eksplosjon, drevet av jaktinstinkter og crazy loco aggresjon. Men vi er iblant ikke langt unna gitt. Og slik skal det være. Sånn er vi laget. Det er meningen vi skal hente naturlig handlingskraft i temperamentet vi er født utstyrt med. Meningen vi skal bli så sinte og bestemte, at vi rynker sammen ansiktene våre.

Media roper til meg gjennom internett, TV, aviser og blader: operer deg, jente! Operer den sinnarynka di. 

De er desperate. Vil selge meg en ungdom jeg ikke lengter tilbake til. Så det er nesten så de påstår at denne sinnarynka mi kommer til å sprekke. Eksplodere. Revne panna mi.

Men hold it! Stans! Stopp. Ikke bare en halv, men ta helomvending og stopp en hel, for pokker!

...vil dere TA FRA MEG DEN FINE SINNARYNKA MI? Og tjene pengene mine på det i samme rynken? Nei, samme slengen. Whatever. Vil dere virkelig fjerne mine spor av deilig, bestemt, kraftfullt og eksplosive sprekker av temperament? 

Den personlige streken min, som vitner om nordlandstemperament og utholdenhet fra bygda? Gener fra mine forfedre? Mitt eget, private trekk av styrke?

Hvordan skal jeg da se ut når jeg er sinna? Skal jeg forvente respekt med ei sinnaglad glatt panne når jeg nærmer meg 40årene?

Hvem skal skjønne at jeg faktisk ikke bare sitter der og banker i et bord, når jeg egentlig dundrer løs på den bordplata, med ei glad og glatt panne som slettes ikke vitner om sannhet i handling? 

Skal dere operere bort andre sprekker på kroppen min også? Etterhvert som årene går, og de fleste interesserte går rundt med glatte glade panner og stive glis, skal det da bli hjernevaskende moderne å fjerne øvre del av rumpesprekken? Eller tåfis-sprekkene? Sprekken bak øret? Sprekkene mellom fingrene?

Jeg følger ingen slags mote. Ikke klesmote, og heller ikke kirurgi-mote. Jeg styrer denne sprekkete skuta all by my self, og bestemmer SELV hva jeg mener er vakkert. Den kan knirke til, den kan sprekke opp her og der, men i det minste blir den respektert av de andre sinte piratene på bøljan blå. 

Så. Jeg sier fra selv hvis jeg om 30 år får lyst på klovnepanne for en periode, i et slags surrete opprør. Inntil da kan vi være enige om at vi er uenige om hva skjønnhet er, du og jeg, kirurgimote.

Sinnarynka mi nikker, hilser og gliser: "Don't kill me, I'm only just a power line!"

 


 



 

Hva i granskauen har jeg gjort?



 

Ja hva i halve granskauen og litt av bjørkeskogen har jeg gjort nå? Akkurat det kan jeg ikke fortelle deg, men jeg kan godt berette om hva i lauvskogen jeg har gjort i dag. 

Rett og slett noe så norskt og naturlig som å rusle tur i lauvskogen sammen med familiemedlemmer.

 



 

Å gå tur i skogen er noe jeg aldri gjør alene. Da jogger jeg. Og av elgskrekk jogger jeg ikke her oppe ved Hestsjøen. "Sjøen" bytta navn etter min ungdomstid. Men jeg henger ikke helt med i svingene. "Hessjøen" liksom. Ssssh...

 

 

Så rusla vi da. Spennende, ikke sant? For ei med elgskrekk, hell yeah! Alltid spennende det..

Versegod, et lite bildedryss fra Trøndelags små hverdagsperler:
 



 

 



 



 



 

 

..så DET har jeg i lauvskauen gjort i dag. Og det var digg digg digg.. nå sitter vi her i mormorstua og har senkveld. Vi skal komme oss hjem til Lykketoppen så minsten her kan ta natta.

Jeg skal sette meg på terrassen og nyte en stund alene. Jeg er en sosial lonerlady, og setter pris på noen timer alene. Terrasselivet og spabadstundene er like viktige som det sosiale.

Kjenner skrivetrangen presse på etter noen dager med mindre blogging enn vanlig. Skribenten i meg er klar for en sommer med spotlight sunshine på ord, setninger og formuleringer. En skrivenerd er for evig og alltid en skrivenerd. Både i sol, regn, snø og vind. Men det er noe med sommeren. Ah, denne sommeren.. Jeg blir forelska i alt og alle, og livner til som en blomst som aldri visner. For hvert år; en ny blomst. Å bli eldre er som å bli en slik bukett. Og dess større bukett, dess klokere ideer og større tyngde i en skribent's hjertevase.


 

En penis i nesa

 




 

Jo. Altså. Hvor skal man begynne? Noen ganger kan det gå riktig ille. Man tror man har gjort det rette, men så har man rett og slett bomma på hullet!

Glad og happy som fy hoppet og spratt jeg ut av Shangri La i Oslo, utstyrt med det som skulle være en delfinhale. Eller en havfruehale. Kall det hva du vil, men en fiskehale that is, that's for sure!

Nå tror du kanskje det var et kostyme? Et riktig tråki et, ser jeg såfall for meg. Hvem kan gå opp Karl Johan oppi en havfruedrakt? Ikke jeg nei. 

Nei, dette var en piercing, som egentlig var ment for ører. Men jeg SKULLE ha den i nesa. De serviceinnstilte folka som jobber på Shangri La, gjorde virkelig sitt beste for å bøye og tøye, slik at jeg kunne presse den inn i feil hull. Ekspeditrisen så på meg og sa, etter 10 sekunders stillhet: "Vet du hva? Jeg synes ikke den ble for stor jeg. Fin den der!"

Stolt har jeg vist fram den nye nesepiercingen min til en god del tause mennesker siden onsdag. Og nå er det søndag. Det har liksom ikke slått feil; de har klødd seg i skjeggene sine, tatt seg til munnen og blitt stille. Alle som en har blitt stille i noen sekunder, med et lurt glimt i øynene. Så har de kremtet, og sagt:"Ja, nei, den er jo ikke for stor.. fin den der. Kremt. Host. Hark."

Blond? Nei ikke naturlig. Treg trønder? Joo, men skulle jeg ikke sett det selv by now?

I går hadde jeg besøk av en kjekk mann som ga mye mer kribling i magen enn jeg liker. Litt sent på kvelden spurte jeg om han hadde lagt merke til min lille halve havfrue i nesa mi. Jeg gliste, og sa: "Er det ikke stilig, hva? Det kan være både en delfinhale og en havfruehale vettu. Genialt.."

Han gliste tilbake, og sa: "Men det... det ser jo ut som en penis!"

Oisann. I mørket eller på avstand ser visst denne piecingen mistenkelig ut som et 40årskriseopprør. Ja for tenk!

 



 

Da han hadde dratt, og jeg skulle pusse tenner, falt jeg sammen i krøk, og lo så jeg nesten ...ja, du vet..  Jeg så på minitissen i nesa mi og fikk tidenes latterkrampe. En sånn latterkrampe som jeg ikke har hatt siden jeg den jeg fikk inne på slottet for omkring 10 år siden, men ikke kunne le. 

For jeg kunne ikke le høyt, som ved et Christiania-vann. Kunne ikke vekke barna pgr av en nesetiss. 

Synet i speilet var virkelig latterlig, og jeg vurderer å beholde "fiskehalen". Den kan jo bringe frem smilet hos alle jeg møter. Det er bare det at den noen ganger må svømme unna litt, for den kan bli litt tørnoff.

Takk til en digg fyr som var så ærlig og grei å gjøre meg oppmerksom på

at jeg har en penis i nesa mi 😨

 

 




 

Når bipolar sannhet skal sies 💋👀🙅🙌🙆👀💋



 

 

Oi der skjedde det igjen. I say boom.. ...you just shot the room..  ...again.  Du har vært for ærlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke å være skarp, men slik ærlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann å svelge...

Om det er dama på tråden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige måned var det en kompis. Du greier bare ikke å pakke sannhet inn i falsk sølvpapir, så dem kan speile seg i fake shit. Det må ut, og noen må si det. Det koster deg ikke en tøddel.

Du har bipolar.

Og det koster deg altså ikke så mye som en tøddel å få satt sannhetens ord på fakta. Hva en tøddel egentlig koster? Det samme som en bøddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt. 

Når dama som jobber for Telia, har lagt på, roper hun: "Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!" til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.

Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. "AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 månader sen, fan va hok e chuk va?!" 

Du vet det så godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle møkka som alle før deg har tygd ferdig. Som alle før deg har svelget og fordøyd. Du bare MÅ stille spørsmålstegn. Utvikle. Kjøre på. Forske på. Forstå til bunns. Snakke om det.

Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altså. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du får servert! Svelg det! Godta det! Nå! 

Du er høysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men også en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du på flekken, og du er ikke redd for å ta opp kampen. Hver eneste måned må du forklare en person i din nære omgangskrets at du ikke bærer nag. At du er totalmisforstått, og at du dessuten selv i tillegg har både misforstått og tråkket i diverse salater. At din ærlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ærlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjør deg klar for forestilningen.

De opplever det som konflikt.

Du mener det som fryktløs sannhet.

De lever i en annen verden.

Du skyr fake som pesten.

De følger andre's ideér, samt mote.

Du skaper mote. Samt nye ideér.

Jeg vet om din frustrasjon. Forstår ditt behov for fair game, og skjønner hvor du vil. 

Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bør ignoreres. 

Men hva skjer når du nekter å bli oversett? Når du banker i bordet så det runger, og krever å bli hørt for alt hva du er verdt?

Du lever i en verden hvor det å banke i bord og si fra, er ensbetydende med "konflikt". Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden's skyld. Men det kommer aldri til å skje. Aldri. Never.

Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig å ha med å gjøre. Det betyr at omverden har store vansker med å tilpasse seg høysensitiv, ærlig sannhet. 

Å ha bipolar betyr ikke at du er overdådig åpen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann åpenhet.

En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. Tårene baner vei for nok et bord å banke i. Du sier til Telia-dama: "Jeg har bipolar. Det er ikke så lett for meg å kommunisere når det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie..."

Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstår deg endelig. 

Vi kan være åpne om så mangt. Men vi kanskje glemmer å fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.

For javisst er vi følsomme. Javisst kan vi kjenne tårene presse på bare ved å se på et konfirmasjonskort. "Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant". Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjærlighet.

Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss når noen sitte og gråter foran oss, og vi kan ta på oss hele sorgen.

Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett å kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene på vidt gap.

Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter å gå med de klærne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst. 

Er det en konflikt? Når et menneske viser seg å være både ærlig og hakket for gjennomskuende i en dialog? 

Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angår standard på livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.

 .. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for å "være tverr" heller. Det kan være at det er nødvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ærlig observasjon. Til granskning. 

Når du sitter med morgenkaffen i hånda og tenker. Tenker over hårdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede på butikken du jobber i. Så skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne på, at personen med bipolar som virket så bastant og bestemt, ikke tenker på deg tilbake.

Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å være ærlig og sann. Å si meningen sin. 

Ikke noe å gruble på i ettertid, det vel.

 

Enhver bølge har en nedtur. Men jeg er ingen bølge.



 

Jeg er ingen bølge, så jeg kaller det ikke en nedtur. Men noen ganger blir jeg også normal.

Jeg kjenner for å trekke meg tilbake. Gå i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gå og legge meg tidlig. 

Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humør og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg å ha et enormt energinivå, og masse smil og latter på lur.

Og så hender det seg altså at jeg også blir normal. 

Noen mener kanskje at jeg er av åpen type her inne. Disse har ikke peiling på hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg går gjennom med stødig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bør tie om til det beste for mine barn og mine nærmeste.

Det finnes folk i mitt liv som jeg unngår og prøver å glemme at eksisterer. Mennesker så slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grønn. Enkelte må man forholde seg til likevel, selv om man egentlig ønsker dem dit pepper'n gror. De er av minoritet. Ytterst få. Men stinkende putrende irriterende.

Ja jeg innrømmer det. Jeg gjennomgår daglig det å bli hakket på, forsøkt trampet på, kritisert og det å bli forsøkt svartmalt i form av rykter. Jeg må ofte "ta den praten" med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg på gangen. Du vet, den praten for å fortelle sannheten.

Dette gjør meg tidvis så fresende forbanna, at jeg presser meg selv til å jogge opp bratte oppoverbakker for å få ut alt sinnet. Etterpå tar jeg så mange situps at jeg brøler, og jeg gråter av alle pushupsene. 

Her om dagen følte jeg for å gå ut på verandaen for å berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. "Det er ikke drap altså, det er bare jeg som trener". Vi lo av det hele. 

Her inne gråter jeg av det hele. 

For noen voksne mennesker er rett og slett så onde og egoistoske, at når jeg har kåken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bølle for å takle kampene. 

Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du må deale med dem. Om ikke møte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med løgnene de spytter fra seg for å fremstille seg selv som glans og pryd.

Jeg er alenemor. Jeg gjør alt for å få hverdagen til å sirkulere på best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. Når feber og farrang herjer, er jeg stålsatt. Mens andre kan tillate seg å bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og så må jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter må jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, så det må busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.

Dette er sånnt som dem vet om. De falske rotteltottene som ønsker meg både sjuk og sengeliggende. 

Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg løper fra dem.

Men dem får aldri aldri gleden av å se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til å skje.

Når jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. Føler på hvordan det er å faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. Føler på negative tanker. Tar litt på smerter i kroppen og sånnt. Sliten heter det visst. Lar tårene presse litt på, og finner senga tidlig. Hvile skal visst være bra når man er sliten.

Men nedturer er det bølger som får. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spøtt interessant for meg.

Det som er interessant for meg, er å studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte. 

Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grønn over mine glade øyen. 

Så da må jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen. 

God natt fra normaltoppen

 

 

 

Elektrosjokkene. Å leve med skadene.



 

Hun ligger alene på operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun føler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. Så mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til å feste på de skumle elektrodene. Hun tør såvidt å se på strømboksen. Nå gir hun opp. Nå får dem gjøre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. Så hun får komme seg bort fra verden for en liten stund...

Noen år senere, nekter hun å tie mer. Hun har skammet seg nok nå.

Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utført på meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist å rippe opp i.

Jeg prøver å huske, men det er tåkeland. Jeg er omtrent 25/26 år, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.

Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pågikk da jeg var bare 18 år, og du kan lese om den første runden her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1435335322_26062015.html

Jeg husker ikke at jeg skrev under på ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. Mindreverdighetsfølelsen. Også etterpå. Som en fyr midt i gågata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri. 

Noen år etter begynner jeg å møte folk på gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort før, samtaler vi har hatt og opplevelser ...som jeg aldeles ikke husker. Mange må tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.

Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk. 

Jeg må ha våknet fra narkosen. Som vanlig også svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. Må ha sovnet i sengen på rommet jeg disponerer der. 

I det jeg våkner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over håret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt. 

Hun sier: "Du har kanskje lagt merke til den der?"

Jeg sier: "Nei." Jeg har jo bare sovet..

-" Det gikk litt galt der oppe på operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi måtte gjenopplive deg. Vi lot den være på i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her så skal jeg fjerne den."

Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjøre hva de ville med meg. Jeg var som smør. En smørklatt som bare ville sove.

Det er altså det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?

Disse årene. Disse ungdomsårene. De er borte. 

Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med følelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. Følelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tåke, hvite frakker og svime.

Den ydmykende handlingen det var å gjøre, å måtte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var. 

Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller høy på pære. For har du vært neders i den kjelleren der, da er all ære og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv må kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rømme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utføre 60tallsliknende psykiatribehandling på deg. Der du kunne få være i fred for galskapen.

Å ligge på operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan være en normal situasjon, det.. Men når grunnen er at du som 18åring skal få elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.  

Det var så uhyggelig. Så skummelt. Dem hadde så mye makt over ei jente som meg, uten særlig selvtillit eller peiling på livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til å sette grenser. Klarte ikke å puste normalt engang, der jeg lå og var grenseløs.

De grove hendene som satte elektroder på hodet mitt. Så liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg håpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn... De måtte vite best, ikke sant? Jeg måtte kunne stole på de voksne.

Å suse inn i narkosen... Det var så godt. Jeg ble hekta på de sekundene der..

Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjålet. Jeg har reparert meg selv på egen hånd etterpå. For det var traumatisk, og det måtte helbredes. 

Hver eneste uke foregår dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.

Det er ikke slik det skal være. Det er ikke naturlig å påføre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berører. Og bare vi som har kjent det på hue, vet hva vi snakker om. 

Noen påstår at det virker.

Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment. 

Noen mener det funket på meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte å få psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.

Jeg har tvert imot måttet være sterkere enn jeg hadde behøvd å være dersom jeg aldri hadde blitt påført elektrosjokk. Sterkere, for å takle alt det kjipe det førte med seg. Jeg har måttet bygge meg opp ved å si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging. 

Elektrosjokk ødela livet mitt på mange måter, og jeg kommer aldri unna det. Det pågår daglig. Hukommelsen er svekket i nåtid også. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet møtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt å alltid måtte forklare at man ikke husker det man burde huske. 

En depresjon går som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.

Jeg får aldri tilbake minnene mine. Viskelæret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.

Så hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for å oppsøke legehjelp. Er livredd leger. Særlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker å spørre ungdomsvenner om å friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om. 

Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I løpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si. 

Jeg prøver å ikke tenke på det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type "behandling" for alltid kriminaliseres.

Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg på om legene selv ville lagt hue sitt i strøm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsøkskaninene deres.

Måtte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg å bære, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg å gjennomføre et selvmord. 

Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er på grunn av alt jeg måtte stå på for å helbrede etter skadene den form for behandling ga meg. 

Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen år siden. For meg var det som å lese grøss, og jeg krøp under dyna. Så så, jente, dem skal aldri aldri aldri få røre det snille hue ditt igjen. 

For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen. 

Nå driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal være stolt av å huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med. 

Så får jeg bare håpe på at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelseståka.

Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til å aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prøvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nå: 

Da er ikke ALT prøvd...

Jeg er ei tutti frutti bipolar skrulle, og sånn er det!

 

"Ei bipolar skrulle??" Peser du. "Jah.." Puster jeg. "Eheh neeeeida.." prøver du å trøste fake.  "Eh joda: jeg ER det!" Sier jeg deg..

Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.

Let's face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.

Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse. 

Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell. 

Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok's nederste trinn i årevis. 

Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.

Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.

For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?

Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er "syke"?

Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen. 

Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og ...vel ...altså ...ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte "normale". 

En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.

Dedignerkunstneren av vasen har bipolar,  by the way. 

Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp. 

Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.

Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..

Jeg snakker med buss-sjåførene.

Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.

Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..

En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i "prater du med heennnnee lizm?" 

Jeg prater fortsatt mye med henne.

Men svært lite med han.

Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.

Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie.  Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.

Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.

Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani. 

Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre. 

Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten "søvnøs medisinfri".

Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.

Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: "Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis." ?

Ja  jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.

Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken. 

Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke. 

Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.

Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.

Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.

Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva. 

Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse. 

Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente "hekser" og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.

Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4...?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.

Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.

Som har malt bildene på veggene dine 

Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.

Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.

Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?

Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet. 

Vi bipolare ser perspektivet  vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.

Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.

Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.

Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.

Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.

 

 

 

 

Du vet du har en bipolar nabo når... (11 sikre tegn!)

 

Jeg står ute og raker grus klokken 22.00 på kvelden. Så slår det meg... Steike ta, disse naboene mine, stakkar, de vet de har en bipolar nabo! Jeg la fra meg raken og sluttet med både dugnad og bråk, som alle de andre naboene også hadde gjort for flere timer siden. 

For jepp, jeg lever med bipolar, og nå skal jeg gå litt utav meg selv og forsøke meg på litt selvinnsikt. Se meg selv slik naboene sikkert ser meg. Watch me:

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

 

1 :  ...du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: "Ritsj ratsj, bank bank" der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

-3: ..du kvier deg bittelitt for sånne "kaffebesøk" hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo...! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina... på den lille timen der!

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: "Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!" Samtidig som h*n utbryter i samme farta: "Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!"

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: "Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!"

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

8: ...du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at ...nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

9:  ...h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig... 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please. .

11:  ...det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, så pust og nyt pausen!

 

Hilsen til mine coole snille naboer, fra bipolare forBÌPOLene
 

Jeg er iblant ensom, og det er nøyaktig hva jeg ønsker og trenger


 

Noen ganger er jeg skikkelig skikkelig ensom gone loner. Som eneboeren i den store arkana. Med stokk og kappe på...

Og glad er jeg for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten disse stundene helt helt ensom og alene. 

Jeg er min egen aller beste venn, som jeg har skrevet om før. Når barna har sovnet, har jeg mulighet til å være sammen med bare meg selv. Det hender ofte at jeg dropper å ringe venner. Dropper å invitere på skravvel og brus. Men heller gir meg selv hen til den deilige, salige ensomheten.

Det er ikke bare disse kveldene. Jeg kan jogge lange turer alene med musikk på ørene, gjøre om badet til det spaet som min beste venn jeg fortjener, legge meg i badekaret og høre digg musikk, sette meg på en restaurant i Trondheim helt alene og spise, sitte i timesvis på en kafe og skrive sangtekster, dikt og andre skriblerier. Lese. Drømme meg bort... You name it..

...jeg simpelthen elsker ensomheten.

Jeg er en oversosial lonertype. Har så mange venner at jeg kunne brukt all min alenetid på dem. Men de respekterer min dyrebare ensomhet, fordi mange av dem synes alenetiden sin er like hellig som min. De forstår.

Vi er mennesker som har falt for oss selv. Blitt så glad i vårt eget indre landskap, at vi ikke lenger stresser etter lykken. Vi ER lykkelige. 

Det kunne ikke falle meg inn å tenke over at andre tenker over at jeg sitter der alene, på en benk i sommersol, eller i vinterlands varme kafe.

Å stå stødig i seg selv, er i mine øyne viktig. Vi kom hit alene, og vi skal dra herfra uten de andre jordiske omkring oss. Alle omkring oss skal også reise sin vei en vakker dag, og vi vet ikke når. 

Når det er skrevet, skal jeg innrømme noe. Jeg føler meg egentlig aldri helt alene. Sånn egentlig. Noen passer på meg. Noen er med, og det er helt ok. Lufta er massiv, ja det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om med øynene. Men jeg ville aldri kalt det spøkelser og gjenferd. Jeg heller mer mot parallelle univers og energier.

Dette er ensomhet for meg. Noe av det aller beste jeg vet. Jeg er like glad i å være alene som å tilbringe deilig tid sammen med barna mine og vennene mine.

Så om du ser meg alene der ute,

...er det ikke synd på meg.

Jeg nyter bare min hellige ensomhet i dybden, på tvers, og i høyden.

Skrevet av et bipolart vakkert sinn

 

" ...men! Hun har jo bipolar, så.."


 

Du er på kafe med noen venninner. Sara, Lise og Bente. Denne dagen er du litt hårsår, treg og klomsete. Sara sier noe som du misforstår. Dere oppklarer det, og snakker videre. Ler av det hele. Ja, noen dager kan jo være litt utenom det vanlige for alle, sier dere, og er skjønt enige om at man har jo love til å "være litt utafor", innimellom. Ting går jo litt i bølgedaler, da vettu..

Du går hjem før de andre. Og venninnene dine sier aldeles ikke: "Ja assa, hun Pernille har jo hatt diare for noen dager siden da vøttø.. Ikke rart hun var dizzy i dag hehe". Og heller ikke: "Og hun brakk jo foten for noen uker siden. Har jo måttet gått på endel smertestillende a vøttø..  Derfor var hun sånn i dag."

De sier ikke stort. For det er helt vanlig at dagene svinger litt. "Bølger er av natur, hva?" Sier Bente. Mens Lise ler og sier hun også hadde en slik dag forrige uke. Sara har forlengst forstått at misforståelsen var fordi du hadde en av disse naturlige bølgedalene. Eller noe sånnt. Whatever.

Men disse "naturlige reglene" ser ikke ut til å gjelde oss med bipolar.

Uvitende fjols ser ut til å ville skylde på sinnsykdom bare du mister noe i bakken. Ekstra ille er det dersom du ler høyere enn alle andre, eller, åh, Gud forby: dersom du mistolker noe! 

"Det er fordi hun har bipolar. Hun kan jo ikke noe for det, stakar, det er jo en alvorlig lidelse."

"Det er bipolar. Altså, hun har bipolar. Det er derfor hun er ekstra glad nå. Hun er hypomanisk, jeg bare veeet det!"

Jeg rister sakte på hue og ler litt for meg selv. For rent personlig ville jeg aldri uttalt meg om noe jeg ikke har peiling på. Jeg har ikke lært meg noe om golf. Ergo uttaler jeg meg ikke om golf.

La meg forklare og sammenlikne et par ting, og forhåpentligvis få oppklart en del greier for dere.

Ta til eksempel ei dame som går rundt med diabetes. Uvitende om det. Hun er tørst. Hun kjenner seg slapp ved høyt blodsukker, og hun er kanskje litt overvektig. Hun skjelver litt innimellom. 

Vi kan si det er fordi hun har diabetes. Vi kan påstå det er symptomer.

Legen hennes finner ut at hun lider av diabetes, og damen gjør underverker med sitt liv i løpet av året som kommer. Hun endrer kosthold og inntar medisiner mot diabetes. Hun begynner å trene, og får full kontroll på blodsukkeret.

Året har gått. Mye er lært og forandret på. Hun er ikke lenger ekstremt tørst. Hun er ikke lenger overvektig. Nei, hun kjenner seg frisk og glad. 

Hun har ikke lenger symptomer på diabetes. Men det er en kronisk sykdom, og dersom hun slutter å leve på den sunne måten, vil symptomene komme tilbake, og tilstanden kan bli livstruende. 

Vi ville da kunne si: "Det er fordi hun har diabetes."

Men per dags dato er hun frisk. Og hvis hun tar de rette valgene, vil hun være frisk resten av livet.

Nå er jeg så forbanna lei av overbærende, hånlig uvitenhet, pent innpakket i medlidende forståelse!

Vi er mange her i verden som lever symptomfritt med bipolar. Ja, bipolar er en alvorlig, kronisk og ikke minst genetisk sykdom. Men, nei, det vil ikke si at vi alle går rundt i evig ustabilitet.

Man kan diskutere meget omkring medisinering hva angår andre sinnslidelser. Foruten sinnslidelser også. Og jeg mener man bør være forsiktig med mange typer medisiner i felleskatalogen. Men dersom man har bipolar type 1, er faktisk stemningsstabiliserende medisin nødvendig og livsviktig. Orfiril, Lamictal og Lithium, er de tre mest aktuelle. Lithium er selve krystallet, fint dekorert med gullkanter. Vil man være sitt optimale dersom man har bipolar 1, bør man forsøke dette. 

Om kvelden får vi en slags ADHD blandet med energisk ro i sinnet. Lykke. Lithium eller ikke, dersom jeg om kveldene begynner å gjennomføre alle mine kreative ideer, kunne jeg holdt på i lykkerus natta lang. Og neste dag. Og neste natt. Helt til jeg gled inn i en variabel manisk psykose, der uvirkelighet, paranoia og vrangforestillinger hersker. Derfor må jeg innta atipsykotikum hver kveld. Så hjernen min skjønner at jeg er sulten. At jeg er trøtt. At det er natta nå.

Jeg kan aldri innta lykkepiller. Antidepressiva. Enkelt og greit fordi jeg da kan tippe over i mani. En bipolar person medisinert med antidepressiva, er ikke et vakkert syn. Pretty bad. Dårlig humor og grenseløs filterfri. Been there, done that. Leke monkey in the street, visstnok, noe ei venninne husker godt. Jeg husker heldigvis ikke..

Jeg provoseres over at det er ok å være åpen omkring alle andre typer medisiner. Men ikke dette. Jeg trumper det gjennom, og "eier ikke skamvett". Har både vett og styrke til å presse på med åpenhet. 

I tillegg til nøyaktig riktig medisiner, må man som alle andre lære seg å elske seg selv akkurat som man er. Man må finne en type trening som er gøy. For trening må til! Fysisk og psykisk. Man bør sove hver natt, og være ytterst måteholden med alkohol.  

Man må, som de synger på Disney Junior: "Si det om og om, og om,  igjen, nå skal vi ha det gø ø ø øy!" ....manipulere hjernen sin til å bestemme seg for å ta kontroll over livet sitt.

Og man må kjenne sin sykdom. Skjerme seg selv mot det som kan påvirke sinnstemningem i feil retning. F eks slemme folk. Rus. Eller sosiale sammenkomster når man kjenner seg for glad. Skape balanse.

Dette har jeg jobbet med i 10 år nå. Jeg er frisk. Personligheten min er pratsom, utadvend og støyende lattermild, energisk, sosial og veldig intuitiv. Men det er ikke "fordi jeg har bipolar."

Jeg er sånn, og for faderullandei, da: jeg kjenner folk som ikke har bipolar som "er sånn" de også!

Noen dager er jeg stillere. Latere. Tregere. Noen dager misforstår jeg, for svarte, akkurat som alle andre.

Men jeg er ingen "stakkar med bipolar"! Kanskje er jeg tilogmed tøffere enn både deg og toget! Råere enn du greier å forestille deg. Klokere enn du noengang hadde trodd sånne gjøkeredefugler kunne vokse opp til å bli, i godt selskap med den de stygge andungene....

Kanskje er ingen av oss med bipolar "fiasko"... kanskje vi er overintellegente?

Du får ta en tutt, titt eller en tatt, på lista over alle genier, forfattere skuespillere og musikere opp gjennom tidene, som levde eller lever med bipolar. Google det, ditt uvitende fjols. Lær om det temaet du snakker så høyt om.

For jeg er ikke her for å være stakkaren du kan snakke nedlatende om, for å gi resten av verden inntrykk av at "deg, deg er det VÆRTFALL ikke noe galt med.."  det er nesten som om du entrer et rom fylt med genier, for så å snakke nedlatende om genier. Vi både ser deg, hører deg og senser deg. Hva vet vel du om hva vi og schizofrene opplevde i psykosenes grenseland..

Ja, jeg tør å sammenlikne meg med de schizofrene. Fordi jeg vet hva jeg snakker om. Oss med bipolar 1 får de samme symptomene som schizofrene dersom vi blir så syke at vi krysser grensen fra depresjon eller mani, over til psykose. Jeg er stolt av å kunne sammenlikne meg med så intellegente og dype mennesker som de med schizofreni.

Skulle ønske du også kunne se schizofrene for alt det inspirerende som de er, i steder for å bruke dem som skjellsord. Du dummer deg ut hver gang du sier "Scitzo". Det er som om du sier: "Han Jante der, han skrev jo den loven"... som om du ikke har peiling på hva du snakker om. Fordi Jante var en by i Danmark, der forfatter Aksel Sandemose mente det hersket en sosial lov. Derfor kalte han det "Janteloven". 

Sandemose mente at denne loven hersket over alt. I alle tettsteder. Alle byer...  And I agree!

Såh! Nei, det er slettes ikke fordi jeg har diagnose bipolar 1 at jeg oppfører meg som jeg gjør. Det er bare sånn jeg er. I naturlige bølgedaler. Men hadde jeg blitt syk igjen, noe jeg ikke har vært på 6 år, da hadde min atferd blitt styrt av denne diagnosen. 

Litt klokere nå? Mer du lurer på? Da er det jo bare å spørre oss, vettu. Vi faller ikke sammen i grus dersom du spør oss om sykdommen våres. Åpenhet, my dear, åpenhet...

 

Skulle forresten ønske jeg kunne vist deg, det stedet, den plassen, der schizofrene henter sin geniale dybde. Sin flerdimensjonale, fantastiske tankegang...

For jeg vet, noe som ikke du vet. Og det er jeg stolt av. Det kan du aldri forstå. Og jeg forstår det. Jeg kan føre dype, intellegente samtaler med de som lever med schizofreni. ....Alt hva du går glipp av der du sitter og geiper mens du uvitende roper "Din scitzo bipolare dirrestreng!!" Stakkars deg. Jeg føler med deg. Og håper du har lært bitte bitte littegrann i dette innlegget, så du ikke dummer deg ut mer nå.

.

 


 


 

Jeg ville aldri tilgitt deg, dersom du tok bipolar fra meg ☝


 

"Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose..." tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna. 

Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.

Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.

Jeg ble ikke en av dem.

Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.

 


 

Verden så Britney Spears "klikke" og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel's intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.

 Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på "cv'n". De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.

 La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden: 

 


 

Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli "normal" til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr. 

La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.

La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker..  Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker. 

 


 


 

Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller :)


 

Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.

 


 

Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.

Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.

Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig. 

Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå. 

Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive. 

Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.


 

"De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv..."

Skrevet av hu derre forbipolena. Helene that is 😊


 

Minikurs: bli KVITT sosial angst. Nå. 😨☺😁


Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten's fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget "12 steg til livsnyt" og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.

Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg. 

Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik "behandling" igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter. 

Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å "buse ut" med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier. 

Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.


...hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig "pinlig stillhet".   Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg. 

Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar... 

Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.

Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.

Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.

Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom...

Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.  

Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk? 

Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG...  

Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..

Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.

Stooopp! Stans! 

Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres...

For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg. 

Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.

Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil. 

Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..

Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas. 


 

Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på. 

Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken... 

Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 ...år... 

Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente? 

Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere...

Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn "gjengen sin"....  Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett. 

Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.

Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.

Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre's svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine "jakker". Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg. 

Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.

Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!

Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke..   So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre's meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!

Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger. 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no 


 

Jeg har bipolar. Jeg sliter ikke psykisk.

 

Jeg har bipolar. 

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

 

 

...hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That's it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

 


 

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en "psykisk lidelse" er... Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som "lidende", fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst... Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: "Vær åpen". Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉

hits