-“Mamma. Se på alle husan. Der e det familia. Med manna inni.”

Slik begynte det hele, under en typisk hverdagsmiddag med 3åringen min. Den middagen for en sulten liten mage bør være klar helst før han hentes i barnehagen, så hver dag sitter vi der ved spisebordet med utsikt over byen og småsnakker. Denne dagen skulle han overtale meg til å skaffe meg en mann som vi kunne ha her i huset, mens vi spiste fiskesuppe og laget flekker på duken som vanlig (her i huset er vaskemaskina aktiv). “Mamma. E du ikke forælska?”

Pose og sekk, my dear. Det er noe som heter pose og sekk. For jeg gjør det bare ikke. Jeg flytter ikke sammen med en mann, eller en dame for den saks skyld. Jeg går ikke inn i et såkalt forhold heller. Men alle har vi våre behov, så ja, selvfølgelig har jeg en god venn. En altfor kjekk en, og han vet ikke engang selv hvor fin han er. 

Vi låner ham som mann i huset iblant. Han er altså min superkjekke kompis, og innimellom løper han rundt her i huset og leker sisten med minsten og meg til vi hyler og ler. Han “kjøper rømmegrøt’ med liksompenger ved kassa-apparatet vi kjøpte for 25 kr på brukten, til min  sønn’s store fornøyelse, og vet å snakke positivt om pappaen til gutta. Det siste er viktig for meg. Man skal huske at alt man sier om den andre foreldren til barn, sier man også om alt barnet har arvet derfra.

Anyway; gutten min fikk det som han ville: Mann i hus har vi innimellom, og vi har det gøy når vi treffes. Det holder. Når det mørkner ute vet min lille solstråle at kompisen til mamma skal hjem til seg selv og sove der. At han ikke bor her er helt ok, for det er tross alt godt å ha mamma for seg selv også. Ikke minst storebror når han er her. 

Sistnevnte holder forresten på å gruse meg dønn i monopol; med til sammen 6 hoteller mot mine to hus, og masse gryn. Han har vel faktisk alle hundrelappene… Gjett om vi gleder oss til neste gang han kommer hjem til Lykketoppen. Gode gulle niåringen min! Har du forresten husket å spille god gammel nettspill med kidsa? Legg bort skjermene, fram med brettet, brikkene, penga eller yy …yyy (prøv å skrive “yatzy” når du er blond!)

Det går mot vinter, så jeg føler ikke jeg gjør stort annet enn å hamstre kvalitetsklær til gutta mine. Vinterdresser, parkdresser, skotøy, regnklær, vinterjakker, hansker, luer, votter – og vet du hva? Det er så gøy! Ingenting varmer et mammahjerte mer enn å se barna sine dunes, ulles og fleeces inn, eller med andre ord: polstres til vinters. 

Nå sover minstemann lykkelig, og kompisen min har kjørt ut i mørket. I morgen tidlig sitter treåringen min og jeg ved frokostbordet bare vi to; og det er helt greit for oss begge. Pose og sekk. Vi har en mann i hus vi også nå, noen ganger, kan en liten glad gutt fortelle de andre barna i barnehagen. Han bare visste ikke om ham før jeg skjønte hvor viktig det var for ham at det ikke bare tripper rundt ei jålemamma rundt her i huset, men at det løpes rundt med en morsom og snill mann også iblant.

Jeg trodde jeg måtte skjule kompisen min med kveldsbesøk etter leggetid klokka sju, i tilfelle minsten trodde det var en kjærest. Skåne ham. Men så viser det seg at det var alt han ønsket seg i hele verden: en sånn en som mange av de andre familiene hadde. Bare at denne mannen er mor sin kompis, og at han slipper at mamma nusser på’n og sånne flaue greier.

For det venter vi med til mammas lille gogutt sover med et smil om munnen 😉 Livet er digg med pose og sekk 😉