Stående applaus for dama på toget: EVERYBODY PLEASE …do like Marshall Matters: STAND UP!
Jeg satte meg på det tjåke fulle toget mellom Trondheim og Stjørdal. Nå står jeg. Hvorfor? Derfor:
Med nesa nedi telefonen etter en hyggelig prat med 3åringen på den samme phonen, gjør jeg meg klar for å late meg etter en lang dag i Trondheim. Barnehageåret kan starte for fullt; nå er alt klart for minsten, fra dress til tå, fra regn til sol til vinter og snø. Ja nei stakkars meg, så sliten atte. 38 år og “sliten” etter shopping.
Da sier damen jeg sitter ved siden av, mens hun forlenger halsen sin og ser mot gangen med dørene foran oss: “Kanskje vi skal la de to damene der framme så sitte… her …jeg har ikke noe imot å stå iallefall.”
Jeg så på de to eldre damene i gangen og skammet meg. Sitte her og være only soon 40, frisk i kroppen og full av energi, og bare se på de to eldre, slitne damene der. Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så de to mutte kroppsholdningene. Stakkars.
-“Skal jeg gå og spørre de?” Hvisket jeg.
-“Ja, gjør det” sa den snille damen.
De ville mer enn gjerne sitte. Faktisk ble de kjempeglade. Men det var ikke min ære det, nei jeg skammet meg fortsatt litt. Det var jo ikke min idé, selv om det burde være det.
Men nå står jeg her foran i toget og møter meg selv i døra foran den stappfulle gangen. Bagasje og mennesker om hverandre. Og en eldre dame.
Bak meg sitter en ung gutt.
Men jeg prøver å ikke dømme. Hva om den unge gutten har brukket et ben for en stund siden? Eller hun andre unge bak der. Kanskje er hun alvorlig kreftsyk og bærer parykk?
Det blir en ledig plass. Jeg spør hun eldre: Vil du sitte? Hun svarer nei takk. Jeg spør om noen andre i gangen vil sitte, for nå har jeg lært. Men de sier “nei takk” alle sammen. Så man kan altså bomme også. Det blir litt som å famle i blinde, dette; hvem tilhører “burde få sitte”- gruppen, og hvem takker ja og hvem neier? Eller bukker? Eller rett og slett avslår?
Og hvem av de unge er friske nok til å burde spørre? Vi kan ikke se på en fasade hva som ligger i grunn. Nei vi kan ikke se havets bunn.
Alle vi andre: VI MÅ HUSKE OG TØRRE Å SPØRRE! OG SÅ REISE OSS! For pokker? Nei for for eldre, for gravide og alle de andre som burde få sitte i sommerheten.
God sommer fra kollektiv-verden: be kind, not blind.