hits

Jeg er uføretrygdet

Nei. Jeg er ikke først og fremst "blogger"...

 

Damned - jeg bare Må Skrive dette!  For nå er jeg så fed up av flertall som går rundt og innbiller seg at denne bloggen er livet mitt. Mitt alt. Levebrødet mitt. Mitt mekka. FOR ikke å snakke om det vi bare ikke snakker om: JEG ER UFØRETRYGDET og har vært det siden  jeg som fresky outsider var ca 21 år.

 

Det er ikke alle rundt meg som er så stolte av meg pgr av dette. Aller helst slulle de sett at jeg ble psykolog, lege eller noe annet "respektabelt" slik at de kunne skrytet av å kjenne meg. Slik at jeg hadde vært "bra nok".

 

Men JEG. Jeg er superstolt av meg selv, og DET er det viktigste.

 

Pgr av en sykdom er jeg altså uføretrygdet, og sånn er det. Det er inntekten min. Jeg har ingen jobb, selv om jeg for alt i verden skulle ønske meg en.

 

-"Du rykker opp og ned på lista nå hva, Helene?"

-"Hva tjener du på bloggen da?" 

-"Når kommer neste innlegg"? 

 

Hvilken listen  ...åja den ja, blogglista? Den jeg sjeldent har til til å sjekke. Den jeg én gang ved viralt flaks havnet på 1 plass med, med rundt 80 000 lesere? 

 

Penger? Vel. Er det noe vettugt å reklamere for, så gjør jeg det, men penger har jeg aldri tjent på annent enn små summer de gangene jeg har havnet rent tilfeldig på topplistene  Og ja, selvfølgelig skulle jeg som du og alle andre gjerne tjent meg søkkrik. Why not? Would be hot!

 

Misforstå meg rett. Jeg er kjempeglad for at du vil lese det jeg skriver. Men jeg er en freak. En uføretrygdet og tidligere gjøkeredepasient med erfaringer langt utenom den naturen du er vant med.

 

Men jeg gjentar: Uføretrygdet. Sånn er det. Jeg behøver heller ingen status. Trenger ingen sympati. Gidder ikke angre på at det ble sånn. Slik smekket livet, og jeg er faktisk ferdig med å stå i skammekroken og tenke over hvorfor akkurat jeg må drive og vise honnørbevis og sånnt.

 

En ufør faen som elsker å skrive. Kanskje blir det bøker. Kanskje større blogger enn denne rufsetufsen. Hvem vet. Jeg vet bare at du ikke må forvente det av meg. Jeg er bra nok hvis det ikke skulle ta av med noen slags megaskriblerier heller.

 

Denne bloggen ble opprettet NETTOPP FORDI JEG TRODDE INGEN KOM TIL Å LESE den amatørmessige bloggen til ei fra lille Stjørdal.  Det viktige var å skynde seg å dokumentere gjøkeredefortida mi, så jeg ikke tok den med meg i ei evt for tidlig  grav! Det plaget meg hver dag. Jeg skrev for hånd på ark og ville leie bankboks. Det måtte ikke skje at mine etterkommere ikke skulle VITE. Om Stockholmsturen. Elektrosjokkene. Alt.

 

Jeg bryr meg ikke om blogglista di, pengene dine eller i det hele tatt det nedverdigende i å kalle seg "blågger." Tro meg, jeg gikk i årevis med bøyde skuldre og unnlot å fortelle at jeg var uføretrygdet. Skal jeg nå også sette meg i blogg-skammekroken? Hell no!

 

Så lenge jeg og mine barn har penger nok til mat og klær, så lenge barna mine er friske og så lenge jeg selv er frisk, så skriver jeg akkurat når jeg vil og om hva jeg vil. Det vil også si både at jeg skriver hvor sjeldent jeg vil, og at jeg gir en lang fucker pokker i hvilken plass jeg ligger på på topplistene. Så lenge det ikke er helt på toppen. For det er selvfølgelig morsomt å rekke en liten rufsete grønn bloggskrivefunger til de perfekt opererte hudene der oppe. Neida. Sorry. Dere er flinke rosabloggere. Søtinger.

 

Skriving! Ja takk! La meg skrive!  Men la meg skrive i fred. Jeg er ingen SÅNN blogger som forplikter meg til å pøse ut blogginnlegg på blogginnlegg. Dette er ikke jobben min. Jeg ØNSKER meg en skrivekarriere. Javisst. Men samfunnet er ikke tilpasset kunstnere som meg.

 

Jeg er ikke Sraad. Jeg er ikke Sophie Elise eller Styleconnection som lever av dette. Jeg er Helene med bipolar 1, som er så glad i å skrive at hun hadde 20 brevvenner innen hun nådde ungfomsskolen. 

 

MEN! Jeg er med på å snu denne sykdommen til noe forbanna positivt. Bipolar 1, di uføretrygdet meg, tenk; så gal er jeg. Og galskap, det er bra det. Hvem vet hva framtida bringer? Jeg, for jeg drømmer om det om natta 😍

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar