hits

Jeg har ikke sagt det til andre enn henne

 

Jeg innser at jeg ikke har sagt det til andre enn hun som skal hente Even i barnehagen for meg i dag. Verdens beste henne, forresten.

 

Kanskje har jeg ikke sagt det fordi det handler om min vane med å snakke om og tenke på det fantastiske positive. Sykdomsprat fønker liksom ikke for meg. Det blir litt sånn "Nei jasså sier du det, har du vondt i hofta og venter på operasjon? Men så nyt livet med en kaffe mena du venter på noe så Norgesheldig som en operasjon da, og hiv innpå med smertestillende, for hva pokker kan jeg gjøre med slike hofter? (Tenker jeg inni meg.) Hofta di meg her og hofta di meg der, den blir ikke bedre av å snakke om den.

 

 

Nei. Jeg har nok ikke ropt det ut. Ikke engang mine slektninger på Levanger vet at jeg i dag kommer til sykehuset for å ta de siste blodprøvene. Den siste sjekken. Hepatitt c er nå history x, og jeg vet jo fra tidligere blodprøver at jeg er helbredet når det kommer til det faktum at blodet mitt er virusfritt. I dag skal leveren mi sjekkes, og mest sannsynlig er den helt frisk. Tenk det?! Jeg slapp unna med friske organer! 

 

Jeg tok den siste pillen av 12ukerskuren i går. Viste den til 3åringen min før jeg svelget den, og sa: "Nå, lille venn, er mamma ei superdame. Nå er jeg er frisk superhelt!"

 

Jeg våknet i dag mårest før klokka seks. Lå og så på skatten min og tenkte på hvor lik han er storebroren sin. Den andre skatten min. Tenkte på hvor heldige vi er som får EN NY DAG!

 

Jeg lot lille søte sove, og tok meg en så varm dusj at det var behagelig å gå ut i det litt for kalde badet etterpå. Takket høyere makter for barna mine, dusjen, kaffekoppen og ansiktsmaska jeg skulle ta snart, før jeg tørket meg. Gikk naken opp trappa bare sånn for  å nyte LIVET. 

 

Takknemlig sitter jeg her på Stjørdal togstasjon og priser ALT. Ungene, vennene, huset, blomstene, ja tilogmed den forbanna flua på kjøkkenet. For den minner meg om bondegården til onkel og mormor på Ytterøy. Den gang da jeg ikke visste.

 

Visste hvor farefullt livet kunne bli. Hvordan man noen ganger må bite tenna som kommer etter melketenna, sammen, og kjempe mer enn å bestemme seg for hvilke poteter man skal beholde på potetopptakeren i åkeren.

 

Men en annen ting jeg ikke visste var hvordan man ved målet har grunn til å juble. JUBLE! 

 

JEG ER FRISK! Jeg er en superheltmamma! Jeg er klar! Jeg skal ikke dø tidligere på grunn av et monster som spiser opp kroppen min. Det er Askeladden og meg: We win - du tapte, ditt stygge troll!