Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Følelsen av ekte frihet. Det å virkelig løsrive seg, slutte å ta for mange hensyn, og bli ferdig med å bære andre’s ansvar på skuldrene. Å ta ansvar for sin egen sinnro og befrielse. Begynne å le igjen. Få lyst til å skrive mer enn 3 setninger.
Det er så godt.
Dagene er så deilige nå.
Hver morgen er fuglesang, barneklem og frisk mening.
Jeg har ikke følt meg så fri og glad på nesten et år. Noen ganger kjører man feil, ikke sant. Det finnes ord for slikt. Blindgater. Blemmer. Gråsoner. Jeg har funnet tilbake til meg selv, og skjønner at jeg rota meg bort en stund her.
Kjærlighet er ekte. Kjærlighet fryser ikke plutselig til is, men gir deg jevnt varme strømmer av godhet. Jeg har begynt å leve igjen. Skrive igjen. Være fargerik igjen. Gå på date igjen. Tenke på meg selv igjen. For jeg elsker jo meg selv, og kan ikke svikte den snille dama jeg tross alt er. Kjærlighet er hva jeg føler for mine barn og meg selv.
Onsdag skal minsten overnatte hos mormora si. Han gleder seg, og for første gang ser jeg også fram til litt voksentid. Dating er spennende, så hvorfor ikke prøve det igjen?
Sånn skal livet leves: befridd, med ansvar for egen lykke og vett til å la være å motta andres svada. De må bære sine vondter selv dersom de akter å ha vondter, så ingenting er verdt å gruble på. Man kan bare kontrollere sin egen verden.
Kvelden nytes tidlig i seng sammen med en liten 3åring som kommer til å rope ut: Det er mååårn, i morgen tidlig.
Og jeg kommer til å smile bredt og gi livet en varm og god mammaklem 😍
