Byen jeg bor i har visst flere ganger blitt kåret til Norges styggeste by. Men jeg elsker my little smalltown, akkurat som den er. Okay så er fasaden langs E14 trash. Okay så burde de skifte ut de orange greiene på den gamle Værnestunnellen. Eller var det grønngult? Nevermind. Yes, en diamant kan slipes til den skinner, bare gi oss litt tid. 

 

Men jeg tror ikke en fotomodell nødvendigvis ville gjort meg lykkelig. You c? Denne byen har sjel, and you better love our pub, his name is Bamse. Der bør du være tøff nok til å tåle at dassen ikke akkurat er nymoderne. Vi har flere utesteder, og de fortjener alle å fylles stappfulle med glade sommerfolk nå. Stjørdal by night er wonderful, we’ve got the groove. Sånn egentlig. 

 

Jeg har vokst opp her i bergene over Stjørdal. Kjenner hver minste lille lomme av bergart-veiene, fugleveiene, snarveiene, stiene med de svære røttene og bekkene (til og med stiene er vakre) “gata” og strendene nede ved sjøen. Her har jeg knyttet viktige bånd siden jeg var lita jente. Her er meg mange kjente. (Bare  m å t t e  rime litt, jeg er jo en treg trønder)

 

Da jeg var yngre gjorde jeg som de fleste andre ungdommer; sutret over “herre forbainna kjedelige litje byen her!” Klaget og bar meg; nei her skulle jeg ikke bo da jeg ble stor, gidameg.

 

Og her bor jeg. Helt hekta på Stjørdal by. Ikke flyttbar at all. Hvorfor?

 

Jo. Det skal jeg fortelle deg. Når jeg rusler ned til sentrum en vakker solskinnsdag, med musikk på ørene, magisk utsikt over verdens fineste by foran meg, og jeg ser flyene lande og ta av med himmel og hav i bakgrunnen der framme; da er jeg lykkelig. Da danser jeg litt når jeg tror ingen ser meg. Det har skjedd at noen har sett meg. So what. Som regel er det kjentfolk, og de vet jo at jeg er en raring.

 

Jeg kan ikke gå gjennom gågata uten å møte kjentfolk. Kan ikke tråkke inn på en kafé uten å nikke til noen, smile til kjente på torget, eller bli stoppet av snille blogglesere, hva enten det er butikkansatte, andre kunder i butikkene eller folk som jobber i restauranter. Her er jeg aldri ensom. 

 

Iblant går jeg turer i marka omkring byen med gode venninner. Noen ganger tar vi en kaffe i solsteiken ved en av kaféene på torget. Jeg kjenner et par awesome nabodamer her, og har mange venner i denne byen som står meg nært. 

 

Hadde jeg bodd i en annen, større og for meg ny by; ville jeg ikke hatt det like bra. For her er jeg hjemme. Her hører jeg til. Jeg kan ikke tenke meg å bo et sted der ingen slår av en prat på torget, der jeg aldri får hilst på minst 5 kjentfolk i dét jeg haster gjennom butikken for å rekke bussen, der jeg slår av en prat med en av “hei vi må ta den lunsjen snart, hva?” Yeah let’s do that. Og så gjør vi det. Et halvt år senere. Men vi gjør det. 

 

Vi er sosiale, mange av oss i denne byen. Vi sier i forbifarta: “Eeey, kåss går det?” “Tid til en kaffe?” “Steike, du sjer bættre bra ut, du stråle!” “Ha en fin daaaaag!” “Du åååå!” “Nemmen hei du, ska vi gå den turen en dag?” “Heisann, travelt, hade, haha!” Og så ler vi mens vi vinker oss videre gjennom sentrum. 

 

Men! Don’t mess with my town! Strendene langs byen her er ikke de styggeste i landet her! Ferskvannene i marka omkring her er blant landets vakreste! De svære lekeplassene i sentrum, har du sett dem? Vel, de er nye, moderne og god damned awesome!

 

I sommer tror jeg nesten at jeg må vise dere disse sidene av Stjørdal. Når vi bader i Storvika, skal dere få se hva vi ser. I det jeg går turer med venninnene mine oppi marka her skal jeg jaggu knipse noen bilder så dere får titte litt på den virkelige byen Stjørdal. Ankie? Janne? Christina, du snakket om Spigiln, er du med? 

 

It’s a smalltowned,

uncrowned

city, my dear;

and let’s make one thing clear:

It aint here to please you, but us.

So put your shiny ass on the bus

and leave, if you need beauty.

Cuz this town just does it’s duty.

 

The diamond beach 

aint for you to reach.

Streets of a smalltown city

will blow away your pity,

wount make you feel lonely, honey.

They, can’t buy that, your bigtown money.