hits

Mitt bursdagsønske

 

Du er fortsatt pappan min, og jeg er fortsatt datteren din. Du er mitt forbilde, nå som før. Selv om jeg ikke kan se deg, skal du vite at jeg føler du er her. Hver gang naturen er vakker foran mine øyne, er det deg jeg ser. Hver gang barna pønsker ut en morsom spøk, er det deg jeg hører. 

 

Kjære gode, snille, varme pappan min i fra vakre Vesterålen, nå har det gått 7 år siden vi måtte ta farvel. Jeg kan fortsatt høre pusten din, og latteren din. Du vet, den spesielle latteren du fikk da du ble rørt og måtte ta av deg brillene for å tørke noen tårer. For du hadde ikke ord. Nei du snakket ikke med ord de siste årene av ditt liv. Å leve med afasi etter slag kan ikke ha vært lett. Men du smilte til oss, tok opp penselen og malte vakre malerier. 

 

For et forbilde. 

 

Jeg snakker om deg til barna. Forteller om hvilket fantastisk menneske han morfar var. Snakket mye om den snille bestefaren deres. Men det vet du vel? For du er innom og ser til oss iblant?

 

Takk for alle gavene. Barna vi fikk bli kjent med etter du dro. Alt som plutselig gikk vår vei. Jeg er ikke i tvil om at du har en finger med i spillet der du sitter ved en solnedgang og minnes det gode liv, som du kalte det.

 

13.april 2011: Jeg har akkurat ringt pappaen til barna mine, Tore, og grått en skvett fordi jeg føler meg redd for at noen jeg er glad i skal dø. Leiligheten er vasket og klar til bursdag, og jeg er så sliten at jeg venter med dusjen til dagen etter. Om ca 8 timer skal mamma ringe meg, og jeg vil tenke "pokker mamma, så tidlig å vekke meg for å gratulere meg med dagen". Og så kommer mamma til å si med grøtete stemme at du har blitt alvorlig syk. Så vil jeg ringe Tore og be ham be en bønn for deg, før jeg skal skjelve som et aspeløv i dusjen mens jeg ber høyt "kjære Gud ikke ta fra meg pappan min nå!" Så skal jeg lytte etter ambulansehelikopteret som skulle fraktet deg til sykehuset over hodet mitt.

 

Men det var for sent. Du skulle dø på den første sommerdagen i 2011, samme dag som du og mamma ga meg livet. Verden falt sammen i grus. Som om det egentlig ikke skjedde. Jeg stivnet i sjokk, og fikk ikke til å fatte det.

 

Nå ønsker jeg meg bare å møte deg i drømmeland i natt. Du har møtt meg der før. Gitt meg forvarsel og forståelsen av at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker ser. Pappa, jeg vil bare få treffe deg i natt. Vær så snill. Det er lenge siden jeg fikk drømme en slik drøm nå. 

 

Hvordan takker man for en barndom så vakker og idyllisk, at ord ikke kan beskrive den, når han som kom med egg og bacon på senga til ei glad lita jente, har reist til den andre siden? Hvordan kan man sende en klem til himmelen, når man ikke vet om, hvis, eller når den kommer fram? Man legger seg til å sove, og håper på et lyst møte i drømmeland.

 

Er du her, pappa? Spiser du kake sammen med oss i dag, før du drar din vei igjen? Husker du alle gangene vi lo og smilte til hverandre? Kan vi møtes der oppe, når alt er over?

 

Kan du treffe meg i drømmeland i natt, rett ved siden av en himmelskatt?

Vil du holde meg i hånda mi, og fortelle meg alt det du vil si?

Det er alt jeg ønsker meg i dag;

pappa, du og jeg noen timer i lag 💙💜

De sier "rest in peace"

men nå skal du og jeg spise kaker og is.

Så våkne i natt kjære pappan min,

denne drømmen, den blir fin 😍

 

Til minne om himmelens aller snilleste engel: Hans Ernst Dalland ❤