Der. Sånn. Da var det gjort. Jeg er i gang med resten av mitt liv, og det er vel du også såvidt jeg vet. Og innom den grønneste, mest lilla rufsebloggen på bloggtoppen, hva? 

 

Her er det liv, men ikke noe rai rai.

 

Her er det party, men ikke et eneste voksent menneske foruten meg. 

 

Ja her skeier vi ut, uten et eneste gram sukker. 

 

Nå lyver jeg, for ungene fikk kinderegg i dag. Hvor det ble av det tredje kinderegget? Bare minsten visste, der han satt med tyggende bollekinn og store øyne. 

“Men. Dere skulle DELE det siste egget.” All eyes on him. Nånei. Har en treåring bestemt seg, så har han det: BESTEMT seg. 

 

Jeg fikk shinet kjøkken, laget taco og bleika etterveksten før jeg tok første dose medisin. For resten av mitt liv. Nå er jeg takknemlig til den Norske stat for at jeg får denne kostbare medisinen. Det er mange grunner til at jeg ikke vil skrive om den fysiske sykdommen som ikke får ta rotta på meg, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd i dét jeg hiver meg ut i dette. Jeg kommer nok tilbake til hvorfor og hva når alt er over. Akkurat nå vil jeg helbredes i fred og ro. Og jeg vet ikke hvilke bivirkninger jeg får. Aner ikke. Bare vet at i sommer skal jeg danse i blomsterenger og løpe i trapper. Fordi jeg er en mamma som elsker livet. Fordi akkurat nå triller en takknemlig tåre ned kinnet mitt. Snart er de jevnlige og alvorspregede sykehusbesøkene over, og jeg er fri. Funny thing is, jeg kommer til å savne legen og sykepleieren som har fulgt meg.

 

I kveld fikk jeg så mye kjærlighet av ungene mine, at jeg knapt kan beskrive det. De er noen ekte engler, begge to  Før minsten sovnet, kravlet han oppi mammasenga, holdt en hånd over hvert av mine ører, og lukket øynene. Jeg trodde han sov, men plutselig sa han stille:

 

“Mamma. Æ ælske dæ “

 

Mathias og Even. Mamma elsker dere. Dere er mitt alt, og gjett om jeg skal bli superfrisk for dere nå!