Hey, makteliten. Vi er her nede. Kan dere se oss? Nei, det stemmer, vi har havnet helt her nede ved røttene. Men hvis dere ser nøye etter, vel, så ser dere oss ikke da heller. Dere ser ikke hverdagen vår. Utfordringene våre. Alt som har endrer seg siden 80tallet. Alt vi forventes å forholde oss til. Reality 2018, det er oss det. Den reality dere prøver iherdig å styre der oppe ved roret. Uten å se oss.

 

Men dere kan høre oss, for er det noe vi kan, så er det å lage lyd! 

 

Kjære politikere, this is den moderne grasrota speaking up, så vreng opp volum and listen up!

 

Vi vet at de aller fleste mangler høreapparat der oppe i regjeringen. Men det finnes noen få realister som hører oss tydeligere enn andre. Sylvi Listhaug, for eksempel. 

Listhaug, vi trenger at du fortsetter med din innstilling til innvandringspolitikken. For her nede er det nøyaktig det kaos du forutså. Det er bare litt mer usynlig enn man skulle tro var mulig.

 

Alenemødre sjikaneres fordi de ikke dekker seg til. Nabolag blir kaldere og kaldere, og de som spiser svinekjøtt mobbes. Man kan bare glemme å bli kjent med de tildekkede dersom man ikke har en mann i hus som kan bevitne at man ikke er en skummel hvit heks.

 

Men det er ikke det verste. Onde, primitive menn omringer unge jenter, beføler og voldtar. Mange av oss overkjøres her nede, av sakte snegler som stille får krype frem mellom skjøre gress-strå. Plutselig har den norske kulturen blitt oppspist, og for å være ærlig er det kun naboer som bir i nærheten av en viss religion som forstår alvoret. 

 

Vi her nede er gjerne ikke politikere, men det er vi som stemmer ved valg. Vi er de som står opp med barna, gir dem mat, frakter dem til og fra barnehage og skole, jobber, lager middag, sosialiserer oss, trener og prøver å finne tryggheten i hverdagen. Vi er kanskje ikke så anlagt hva angår fremmedord og smarte, politiske setninger, for ikke å snakke om viten ut fra å følge med i regjerings-hendelser. Nei, vi har ikke tid til alt dette. Men noe får vi med oss, også vi som ikke sitter pal hver kveld klokka ni. Hva vi mener, betyr like mye som hva dere mener. La oss komme til, som i det demokratiet Kong Haakon kjempet for med nebb og klør.

 

Vi kan fortelle dere hvordan Norge har blitt her nede på bakken. Rundt kommunale boliger og strøk som ikke er preget av rikdom, der dere aldri ser. Her bor vi nordmenn år ut og år inn, i overgangsboliger, mens innvandrere prioriteres i høyt tempo, og raskere enn vi får hilst på de nye naboene. Her blir vi alenemødrene trakassert av sinte menn som ikke får gifte seg med flere koner likevel. Her blir vi kjeftet på og fryst ut, fordi barna våre legger seg tidlig, og vi stille ber om litt fred. Sitter vi to damer ute på plena en sen sommerkveld, får vi skjennepreken. For da er vi “haram”, dvs synd og skam, uten mann. Ellers blir vi aldri inkludert fordi vi ikke er anstendig kledd og fordi vi skitner oss til med svinekjøtt. 

 

Det var en gang en baby som hadde sovnet formiddagsdupp. Det var en gang en sint mann som bråkte ute i gangen. Det var en gang en norsk alenemor som hviskende vennlig ba ham dempe seg. Snipp snapp snut. For hun måtte tilkalle politiet, og enden på visa var ikke vakker som en norsk solnedgang akkurat. 

 

Kjære politikere, hvor er reglene? Vi kan ikke se at de har regler å forholde seg til i det de ankommer Norge? Hvem forteller dem om lovene? Det klikker liksom ikke helt, siden her er stramme regler for oss nordmenn. Vi kan bare såvidt rekke opp hånda, men nei det er ikke lov serru, for da vaier det gamle slitte rosa rasistkortet rightaway. Nei her er det bare å tie og finne seg i det  …eller?

 

Kan dere ikke høre på Listhaug, vær så snill. Vi er mange som kan skrive under på at hun har rett i sin innvandringspolitikk. Vi har en slags uskreven kontrakt med henne her nede, som vi kaller bakkekontrakten. Dette fordi hun har bakkekontakt, og viser oss trygghet i form av en kontrakt med grasrota. Hun svikter oss ikke, men tror oss. Hun ser at vi har utenlandske venner, og dømmer oss ikke som rasister bare vi prøver å si fra om urettferdighet og en skummel, kvinneundertrykkende utvikling som man aldri har sett makan til her nede på bakkeplan. 

 

Hør på oss. Vi har flerkulturelle nettverk, og er ikke rasister. Vi er i alle aldre, og er skikkelige, vennlige mennesker. Vi ønsker ingen noe vondt, men mener dere at vi selv uansett skal finne oss i ondskap, vold, overtramp og rasisme? Vi velger å benytte oss av ytringsfrihet og sunnt vett, og sier fra heller, når nok er nok og vi vil ha klare regler.

 

For et trygt Norge, siden Kong Haakon tross alt sa klart og tydelig, demokratisk; NEI.