Det perfekte blogglivet

 

Strømpebuksa er nuppete, og jeg subber rundt i altfor varme ulltstrømper. Har nettopp skiftet en mindre omtalbar bleie, selv om jeg lokker med gull meg grønne skoger av leker hvis han bare kan bruke den fordømte potta. Men det er like umulig som å snike i heisen på Trondheim torg. Det er ingen rene t-skjeer igjen, og minn meg på at jeg må skaffe meg en hvit plate til å klaske utenpå den grusomme oppvaskmaskina. Eller rekker jeg det før det er på tide å kjøpe en ny? Fingrene har sprukket, og de drikker opp enhver dråpe med krem. På sekundet. Ingen har så uanstendig spisebord og stoler som meg, men hey, jeg skal kjøpe spisegruppe. Har skullet det i 5 år, faktisk. Jeg har dobbelthake når jeg tar downstairs pics, og ser uforskammet tynn ut from upstairs. Sikker på at jeg kunne reklamert for slankepiller og stilt opp på før og etter bilder på halvtimen. So what? Who would ever do that? A blogger?

 

Barna har dramakrangel, og det er underholdning til terningkast 5. Han minste brøler til han eldste, og han eldste prøver å debattere fram et tålelig forslag for han yngste. Ja jeg sa tålelig. Ikke tåpelig. Film og is, I tell you; film og is! Silence in head. I går var det jeg som var potte sur i noen minutter, now remember that?

 

Faaaa aaren i fjellveggen, når vi snakker teskjeer; jeg skulle jo vaske håndduker! Det er kun 3 rene igjen, bare fordi jeg er en prippen mafackar som må bruke to tre stykk i gangen. The price to pay for …well, for payed price. For blonde hair. Whatever.

 

Katta Evine har fått p-piller. Me too. Kan man noensinne egentlig skrive “me too” igjen? Like; ever? Undrer på om katte-p-piller funker på kattepms også, slik som mine snart gjør på menneskepms.

 

Jeg står herved fram som den irriterende tøydukke Anna. Glemte posen min på Rema 1000, og humpet hit og dit som en brainless tøyfille i butikkene i dag. Busslivet. Kollektiv særhet. Hørte en gøy historie på bussen om en som hadde slengt en hamburger i ansiktet på ei dame. Jeg lo hele veien fra bussen og hjem. Fantastisk ending på en busshistorie.

 

For det er noe med uperfekte folk som får deg til å føle deg awesome. Det er derfor jeg har så mange venner. Mitt uperfekte liv funker som service på andre’s selvtillit. 

 

I’m a god damned boost for selvtilliten din. For samme hvor facka dag du har, så slår du ikke min. Neida, dagen min er langtfra facka. Jeg er sånn hver eneste dag, og lykkelig med det. En uperfekt klums som har fred med det faktum at strømpebuksene et nuppete, potten ekke inntatt yet for minsten, teskjeene får kjappe seg i den stygge oppvaskmaskina på skeiva, og håndduker får for pokker være håndduker. 

 

Det uperfekte livet er perfekt for meg.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg