“Barn trenger fancy påskeferie”

 

Jeg plystrer noe egenkomponert svada mens jeg dekker på til tre. “Mamma, du synger fint!” Sier treåringen fra nettbrettet oppi sofaen. Av en eller annen grunn snakker han bokmål, pluss at han tror plystring er sang. Søtt. “Ååååå tuuusen takk” svarer jeg, mens jeg kvitrer videre. 

 

Jeg roper ned til 8åringen i kjelleren: “Mathiaaas, det blir biff spesial superbiff til middag!”

-“Takk mamma!” Roper han tilbake.

 

Det er en løgn, for det heter “pulled beef” og er bare en klump med kjøtt, men hva gjør ikke en mutter for å stappe litt ekstra næring i barna sine? “Pulld bif”? Hvilken tassi har vel lyst på det, i forhold til “biff spesial superbiff”? Not mine. Not mine. 

 

Vi skulle vel strengt tatt snart vært på tur til en eller annen fancy påskeferie. For i likhet med fancy sommerferie, er det jo noe mange voksne mener at barn behøver. Men vi skal ikke på noe slikt nå. Vi koser oss hjemme i minibyen vår.

 

God damned for en lazy day. Så lazy at jeg ikke finner ord. Jeg bestemte meg tidlig for å gi opp hele dagen, og bare la den være latere enn hele sofaen, for i dag var jeg ingen wowmama som kava ute i snøen med årets siste tynnull klebret mellom hud og fleece, som en svenskburger. Ingen røde bollekinner på oss her vi har ligget pal ut på madrasser foran rottatoille på “loftkino”.  Ingenting å skryte av? Hell yeah, som vi har kosa oss!

 

For det er bra nok. En dag med stryking på ryggen, film, og trygghet i hver krik og hver krok. Med en avslappet mamma som har lyttet og tilbydd både fang, plystring og sang. Barna fikk tilbud om å gå ut og leke, men roen inne lokket mer.

 

Må vi alltid være så himla perfekte, vi foreldre, der vi løper fra banehage til sfo og trening meg her og trening meg der? Er det virkelig perfeksjon på høygir barna trenger? En fasade som oser important, men som er usynlig impregnert med fuktskader av stress-svette? Vi er jo snart i ferd med å løpe fra oss selv og over i en annen dimensjon. Vel, det hadde vel passet oss bra å få unna to liv i en rasende fartesmekk, ved nærmere ettertanke.

 

Jeg minnes barndommens fjærer og strender i ulike former, mønstre og farger. Kjedsomhet? Nei, forsking og reell naturlek. Vi laget både husker og ovner til å brenne leirekunstverk på der nede i fjæra. Siste fyrstikk? Null stress, mormor hadde flere over ovnen. Jeg gikk på fotball, men jublet den dagen jeg ble stor nok til å skjønne at jeg kunne slutte. Var det noe jeg fikk, så var det ro til å skrive og lese, som jo er mi greie her i livet.

 

Barn er så forskjellige, men en ting er sikkert: de behøver også å “kjede seg”. Å roe ned, og kjenne at dagene kan være forskjellige. Snuse inn lukta av bestemors sjokolade som har ligget i sekken hele veien fram til bekken før hytta, og føle at man nesten kan ta på den strømstille lufta. Det er bra nok. Barn behøver ikke raske sydenturer når sommeren titter fram, heller. Bare nuet. Det rolige og spennende nuet.

 

Så ikke stress. Husk at barnas verden går rundt om ikke du løper fortere enn lyset mellom krydderhylla og kjøleskapet. Husk at det er næring og kjærlighet de behøver, ikke den fancy påskeferien. Som om “barn trenger fancy ferie”. Barn trenger deg. Til stede. Her. Og nå. Sammen. Med dem.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg