Kom la meg ta deg med. Bak fjell og over vidder. Forbi polene. Polene polene. Det er ikke enkelt, og jeg vet du ikke helt forstår. Men det er bare i utgangspunktet.
Jeg går mot skinnende sol, og det glitrer i snøkrystaller. Under snøen ligger minner om en sommer begravd. Ja, enhver fasade bærer på historie, og enhver historie kan skjule seg bak en fasade.
Det var en gang en vår som smeltet all snø, og med den vokste en stor mage. Jeg var ung og visste alt, jeg som Teigen. Visste alt om hvordan beibien i magen min skulle oppdras. Hva jeg skulle gjøre og ikke.
Bipolar? Jeg nei. Jeg funka fett uten medisiner, så det måtte være tull, tøys, svada, piss og preik. Diagnoser var bare noe legene fant opp for å deale statsdopet sitt.
Det var en høygravid natt på psykiatrisk åpen avdeling at jeg gled inn i psykosens og maniens verden, i takt med rytmene av musikken på en cd en venninne hadde brent til meg. Det begynte med en følelse av storhet. At noe nå snart skulle skje var jo tydelig på magen min, men nå følte jeg at de var der med meg; alle de døde jeg kjente som hadde reist sin siste reise til den andre siden, var nå der sammen med meg. Jeg hadde aldri hallusinasjoner i form av lyder eller syner, men jeg flippet i tankene og sansene. Alt betydde større enn stort. Shampoen luktet kjemikalier, så den måtte byttes ut. Og hva byttet jeg den ut med? Vel. Jeg fikk for meg at små hotellsåper var den beste shampooen ever. En gang dusjet jeg så lenge at jeg brukte opp en hel såpe. Men det luret farer i krokene, og jeg begynte å tro at store konspirasjoner var ute etter meg. Hvis man ser på psykiatriens skumle historikk, var det kanskje ikke så rart at jeg begynte å fabulere. Min paranoia eide en grobunn, og på et eller annet tidlig tidspunkt hadde mitt crazy hode et réelt utganspunkt. Helt til det endte med at P3 skulle komme med en lastebil og redde meg, før de skulle bringe meg over til Sverige.
Narkomane kan ha vært der. I syreland. Sånne gjøker som meg behøver ikke dop for å reise dit.
I blant kan jeg ta meg i å kjenne etter. Er det der et sted i meg? The power of a shower? The feeling of healing? The light in sight? Oh, the greatness. Oh, the oh? Men jeg finner ikke tilbake til magiens world of joy, her jeg somler rundt trygt plassert langt over kaninhullene; riktig medisinert og frisk på syvende året. Salt i såret? More like null vind i håret.
Når jeg tråkker på glitrende snø og lytter til musikk. I det jeg sitter på et tog og ser verden suse forbi. As I am mindfull. Når noen dør, og bitte lille tiny jeg møter den store sorgen. Når høstlufta gjør meg kribleglad og jeg ikke vet hvorfor. For jeg liker jo sommeren. Da kan jeg kjenne noe hviske meg i øret: Jeg er her, Helene. Don’t you worry; jeg er her. Mellom sekundene, inne i snøkrystallene, i takt med toget gjennom livet. Her er jeg. Den store maniske psykotiske følelsen av spenning. En rus så intens at intet hode kan leve lenge med det.
Men jeg kan aldri dra tilbake dit. Jeg må ta medisiner og holde meg unna fantasiland.
9 år etter sitter jeg igjen med et humør som tester positivt. Jeg er preget. På den glade siden har jeg blitt til en lykkelig dame med optimisme i hjertet og power i hue. På den mer alvorlige siden må jeg ta medisiner hver dag, og holde meg unna all falsk stimuli annet enn koffein. Jeg ser meg tilbake og husker at de gangene jeg prøvde å drikke alkohol som alle andre, ble jeg til en eneste stor flashback av paranoia. Jeg tåler ikke slikt lenger. Så jeg lar være.
Once upon a time ruslet sommer over til høst, og det ble mørkt. Babyen min fikk være hos pappan sin. Jeg var et mislykket rykte av en crazy mama.
Det var aldri noe gift i madrassene og i ventilasjonsanlegget på Østmarka psykiatriske avdeling. Det var innbilninger. Paranoia. Psykotiske idéer. At jeg trodde alle var en del av en konspirasjon og en slags forestilning, gjorde at jeg aldri turde å dele tankene mine til de ansatte ved de psykiatriske avdelingene, så jeg fikk aldri forklart at jeg trodde hun ene var Ingrid Olava, som jo var avbildet på melkekartongen (det MÅTTE ha en sammenheng), og han andre en kriminell. For ikke å snakke om han som stinket urin; han måtte slite med noe, helt åpentlyst for meg å forstå. Alle hadde parykker, that’s for sure; og det var bare i dusjen jeg var trygg. In my SPA. Det jeg ikke visste der og da var at de andre pasientene på superlukka avdeling også var psykotiske, og at han ene oppriktig trodde at han var Gud. Hun andre spradet rundt splitter naken, og jeg trodde hun skulle knivstikke meg; so how to sleep?
På film kan man se vrangforestilninger endre seg til grå virkelighet, i forklarende illustrasjon. Det store, avlange, gamle, slitte og nakne badet på Østmarka ble til et deilig SPA med gammeldags dusj i vintage stil, og der stod jeg under fossen og sang “Heal the world”.
Så ble jeg mamma. På den minst virkelige måten en kan tenke seg. 4 timer etterpå var han ikke min baby lenger, men under statens vinger. Vi skulle alle kjempe for å få ham tilbake, og vi skulle klare det. Men først skulle jeg sendes som en pakke mellom ulike psykiatriske avdelinger, ute av stand til å connecte med reality.
Sorgen over å ikke få være sammen med babyen min rant ned i den gamle vasken med melken. Jeg visste ikke at man ikke stopper melkeproduksjon med stimuli, så jeg stod over vasken og sprutet melketårene mine nedi den. Helvete og mani. Mareritt og storhetsfølelse. Når angst og sorg danser tango med lykke og ekstase. Da går det faktisk ikke an å henge med. Man ramler av lasset.
Og selv om hjernen er stjernen, ja så skjer det ting med topplokket under en slik heftig tripp av en psykose, som åpner portaler for alltid. Og du kan ikke lukke dem. Men du kan åpne dem enda mer på gløtt ved å ruse deg. Et glass vin er genialt hvis du vil bli litt awesome paranoid igjen. Se dem løpe til alle retninger, og vær rede til å ta imot ei “ørtæv” dersom du drikker hele flaska. Yeah. Verdt det? Nei ikke i det hele tatt. Humre. Det er nok bare å innse at tidens tann hugget varige endringer opp gjennom årene, og at det beste for alle er at du holder deg sober. Edru. Klin hakke koffein toillat. Og det er helt ok.
